The Coastal Challenge 4. etappe

The Coastal Challenge 4. etappe


«Any idiot can run a marathon, but it takes a special kind of idiot to run a race like this».

Jeg var helt enig med Richards wakeup quote of the day da jeg rullet ut av teltet mitt og pakket sammen teltet mitt halvt sovende. Beina kjentes slitne ut og selv om dagens etappe «bare» var 36 kilometer lang,  var dette også den bratteste etappen.

En bratt start

Foto: Ian Corless

Dag 4 av The Coastal Challenge Costa Rica startet med en brutal motbakke på 10km som tok oss fra havnivå opp til 950moh. Sola hadde avgitt en stekende varme fra det øyeblikket den dukket opp av horisonten og lufta var stillestående og luftfuktigheten var så høy at klærne mine allerede var gjennomvåte.

Jeg var i god driv oppover, krokrygget og med hendene på lårene i god stil. Asfaltveien hadde gått over til grusvei og grusveien gikk etter hvert over til gress før vi var inne i tett jungel hvor det var så bratt at man her og der måtte dra seg opp etter grener og lianer. Her måtte jeg følge godt med, for selv om det bare var noen få meter mellom de rosa merkebåndene som viste hvor traseen gikk, så gjorde alt buskaset det vanskelig å se båndene.

Og litt til opp…

Da jeg kom ut av jungelen og inn på en gressvei merket jeg en endring i temperaturen. Her fikk jeg skygge og luftfuktigheten var betydelig lavere. Dessuten var det nå en liten pause i klatringen. Men jeg skjønte at jeg ikke hadde nådd toppen enda. Jeg kom inn på en rød jordvei. Her var det ikke noe skygge og jeg merket med en gang hvordan sola brant på kroppen min. Det føltes som å være i en ovn hvor heten både kom ovenfra og nedenfra. Akkurat som om jorda reflekterte alle strålene sola sendte ned mot den.

Nå gikk det oppover igjen og Garmin fortalte meg at jeg nærmet meg toppen av bakken og dagens andre vannstasjon. Jeg gledet meg til å få mulighet til å kjøle meg ned med kaldt vann. Det hadde ikke vært en eneste elv eller vannpytt siden start denne dagen og jeg merket hvor mye det hadde å si for kroppstemperaturen at jeg ikke hadde fått dynket meg skikkelig med vann denne dagen.

En matstasjon på topp

Foto: Ian Corless

Jeg gledet meg alltid til å komme frem
til en ny matstasjon. De som stod på sjekkpunktene var alltid i godt humør,
sprudlet og heiet og gjorde alt de kunne for at løperne skulle bli godt
ivaretatt. Sjekkpunktet på toppen av monsterbakken den 4 dagen av The Coastal
Challenge var kanskje den beste sjekkpunkt opplevelsen i løpet av hele løpet.
Det var full fest, og mesteparten av crewt var samlet der for å heie løperne
opp til topps. Jeg nøt tiden der, fylte på med sjokolade, nøtter og frukt.
Flaskene mine ble fylt opp og jeg lot kjølig vann renne ned over hodet og
nakke. Buffen jeg alltid hadde på håndleddet sørget jeg for var dryppende våt
før jeg danset av sted ut fra sjekkpunktet til heiaropene.

Derifra ventet det en lang berg- og
dalbane av korte, men bratte bakker. Det var ikke en eneste rett strekning
herifra og frem til mål. Enten var jeg i en oppoverbakke, eller så var jeg i en
nedoverbakke.

Det var en lang strekning med jordvei og det gjorde det mulig å løpe. For meg var disse strekningene med jordvei mye mer utfordrende enn lange strekninger gjennom jungel og regnskog, gjørme og elvekrysninger. Bevegelsen blir monoton, og kroppen begynner å verke både her og der. Så da jeg endelig kom inn på sti igjen jublet jeg innvendig.

Og for en sti det var!

Foto: Ian Corless

Vi var oppe i høylandet på en gresskledd slette med vid utsikt. Stien var av jord og lett å løpe på og svingte seg nedover åsen og inn mot regnskogen og inn i et elveleie. Skyggen i skogen var etterlengtet, men der inne var også luftfuktigheten skyhøy. Jeg beveget meg langsomt nedover i et elveleie hvor terrenget krevde all den fokus jeg hadde. Noen steder måtte jeg skli og klatre nedover de glatte og våte steinene. Det var partier som dette jeg trivdes aller best i. Det gikk langsomt, men jeg glemte helt at jeg løp løp.

Jeg var bare ute på eventyr.

Bakkelei

Da jeg kom ut av elveleiet begynte jeg å regne på hvor mange bakker som kunne gjenstå før etappens siste lange og brutalt bratte nedoverbakke kom. Jeg kjente at jeg nå begynte å bli lei av bakker, men det kunne ikke være mange oppoverbakker igjen nå, for klokken min fortalte meg at jeg bare manglet 300 høydemeter av dagens 2083 høydemeter. Da jeg møtte på en i crewet etter nok en bratt oppoverbakke fikk jeg svaret. Nå var det bare 2 lange og en kort bakke igjen. Og så ville det bare gå nedover.

Jeg var fortsatt dame nummer 3, men jeg visste at nedoverbakken som ventet ikke ville være en fordel for meg. Og det fikk jeg rett i.

En snegle møter en frosk

Den siste lange og bratte bakken ned mot havet gikk i sneglefart. Jeg snublet, hang i lianer, grep fatt i trestammer og klatret til tider baklengs nedover igjennom et tettvokst jungellandskap. Store blader dekket stien og du visste ikke hva som lå unner og jeg kvakk til da en fargesprakende frosk hoppet frem fra under bladene. En av de froskene du ikke har lyst til å komme borti. Jeg unngikk den bare så vidt, men paranoiaen jeg kjente på etter froskemøtet holdt seg helt til jeg var ute av jungelen.

Da jeg endelig nådde dagens siste vannstasjon kjentes lårene mine ut som gele. Det var ikke langt igjen før jeg var i mål, men de siste få kilometerne gikk på stekende varm asfalt. Og i det jeg løp ut fra det siste sjekkpunktet dukket en av damene fra Costa Rica opp. Hun hadde mye mer å gi og det endte med at jeg krysset målstreken et par minutter bak henne, igjen som dame nummer 4, men fremdeles ranket som dame nummer 3 sammenlagt.

Camp 4

Her kan du lese om dag 1, dag 2 og dag 3

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent

The Coastal Challenge 3.etappe

The Coastal Challenge 3.etappe


Bølgene slo inn mot stranda i Dominical. Etter to lange dager kjentes beina ikke lenger helt freshe og jeg så ikke frem til den første biten av dagens etappe.

Race briefen kvelden i forveien hadde beskrevet de første 9 kilometerne som teknisk «hoppe fra sten til sten»-løping, (med andre ord et perfekt sted for å vrikke en ankel eller to), i et elveleie før vi begynte stigningen opp mot dagens to høydepunkt; Nauyaca-fossen og den mer bortgjemte, men minst like vakre La Florida-fossen.

De to siste dagenes elvekrysninger hadde krevd mer enn jeg hadde forestilt meg og om jeg nå skulle bevege meg i slikt terreng i 9 kilometer så jeg ikke lyst på utsiktene til en god plassering denne dagen. Både Manu og Veronica har erfaring fra «adventure racing» og trives godt i slikt terreng og jeg var sikker på at de ville ha en stor fordel på denne etappen. Men jeg tok det ikke så tungt, regnet bare med at jeg ville være nødt til å bruke litt lenger tid denne dagen.

Men der tok jeg feil.

Kjerringa mot strømmen

Foto: Ian Corless

De første 9 kilometer i elveleiet på dag tre i The Coastal Challenge er uten tvil den morsomste løpsopplevelsen jeg har hatt noensinne. Vannstanden i elva var høy og i løpet av de 9 kilometerne vekslet jeg mellom å hoppe fra sten til sten, vade med vann opp til livet, smyge meg langs smale partier på elvebredden og til tider måtte jeg også svømme. Jeg glemte helt at jeg var i en konkurranse, for meg var dette en herlig morsom lek og da jeg kom til den første drikkestasjonen på denne etappen, der man kommer ut av elven, hadde jeg et stort smil klistret til fjeset. «This is the mos fun racing experience I’ve ever had» gliste jeg til Olivier som fylte flasken min med elektrolytter mens jeg stappet i meg salte poteter og vannmelon.

Jeg brukte ikke lang tid på drikkestasjonen, for nå så jeg at Veronica var på vei oppover elva og jeg la av sted, noen få hundre meter bak Manu oppover veien mot Nauyaca fossen. Bakken opp mot fossen var som alle andre bakker i Costa Rica; bratt og varm. Jeg trasket oppover i et godt tempo, motivasjonen var på topp for jeg visste at jeg hadde gjort det bra den første strekningen og beina føltes gode ut så denne dagen kunne jeg gjøre det bra.

En foss og en feil

Da jeg beveget meg ned trappene mot Nauyaca fossen fikk jeg
øye på Manu, bare 20-30 meter forran meg nå, og jeg tror jeg var for opptatt av
å ta igjen Manu og på å krysse fossen uten å vrikke anklene til at jeg virkelig
tok meg tid til å beundre stedet jeg var på. For når jeg ser på bildene fra det
stedet tenker jeg fortsatt «var jeg virkelig der?»…

Jeg nådde Manu på stigningen opp fra fossen, en bakke som var enda brattere enn bakken opp mot fossen, men Manu holdt en bedre fart en meg i nedoverbakken som fulgte, så jeg ble værende i hælene på henne. Noe som førte til at da Manu havnet «off course» gjorde jeg det også.

Jeg begynte å stusse da vi kom til et veiskille hvor det ikke var noen merker, men fulgte Manu som fortsatte oppoer på hovedveien, for kanskje hun hadde sett merker lenger fremme? Men da vi fortsatte oppover uten å se noen merker ropte jeg til Manu og spurte hvor hun hadde sett det siste merket. Noe virket feil og jeg løp tilbake den veien vi hadde kommet, Manu fulgte etter.

Vi møtte noen andre løpere som kom bak oss og forstod etter hvert at noen måtte ha sabotert merkingen. Sannsynligvis noen unger i landsbyen der vi løp som hadde moret seg litt, uten å forstå hva det vil si for løperne.

På rett spor til enda en foss

En av damene som har løpt The Coastal Challenge minst 5
ganger fant oss rådville på stien og hun visste heldigvis veien videre, så vi
kom inn på riktig spor igjen. Men nå var piffen gått litt ut av meg, for jeg
forstod at jeg ikke bare hadde mistet forspranget jeg hadde fått i løpet av de
førte 14 kilometerne, jeg hadde også havnet et godt stykke bak flere av Costa
Rica løperne som kjente stedet og løypa. Og i tillegg hadde jeg fått 5
kilometer ekstra og veien videre til neste drikkestasjon var lang.

Klatringen opp mot La Florida fossen var bratt og krevende og gikk igjennom jungel og buskas, men nedoverbakken som fulgte var enda mer brutal. Heldigvis veide det vakre stedet opp for alt slitet det hadde krevd å komme seg dit. La Florida fossen er en godt bortgjemt perle og ikke et sted som besøkes hyppig av turister. Det å få mulighet til å oppleve steder som dette er noe av det som gjør The Coastal Challenge til et helt magisk eventyr.

Påfyll av næring og motivasjon

Foto: Ian Corless

Etter å ha fått fylt på elektrolytter og næring på drikkestasjonen hadde humøret og motivasjonen min kommet seg igjen og jeg fikk beina i gang igjen. Jeg var helt mør i lårene da jeg kom ned til havet og etappens siste 12 kilometer hvorav 7 kilometer i stekende hete på en tropisk strand som virket uendelig lang, 2 kilometer igjennom Tarantula Alley (ja, stedet har navnet av nettopp den grunnen du tenker, men heldigvis gjemmer edderkoppene seg langt nede i hullene sine når løperne tramper av sted over hjemmene deres).

Men etappens hardeste bit å komme seg igjennom var de siste 3 kilometerne som gikk langs en trafikkert vei. Varmen og alle bilene som kjørte forbi i høy fart bidro ikke til mye komfort på denne etappens avslutning. Jeg var sliten, varm og veldig glad for å komme i mål etter 47 kilometer på det som løpsarrangøren beskriver som den tøffeste dagen av The Coastal Challenge Costa Rica.

Har du ikke lest de forrige postene om løpet? Her er link til dag 1 og dag 2 av The Coastal Challenge Costa Rica.

The Coastal Challenge 2.etappe

The Coastal Challenge 2.etappe


Jungel er en tropisk, nesten ufremkommelig krattskog. Navnet kommer fra hindi jangal, ‘skog’, avledet av sanskrit jangala, «villmark».

Store norske leksikon

En god start

«Wake up runner’s!» klokka var 03.30 og Richard, The Coastal Challenges offisielle vekkeklokke var i full gang med å dra trøtte løpere ut av søvnen. Med hodelykt på krøp jeg ut av teltet og pakket det sammen før jeg stilte meg i matkøen. Ris og bønner, eggerøre, pannekaker og tropiske frukter. Et festmåltid for en sulten løper. Jeg hev innpå, vel vitende om at kroppen trengte næring for å komme seg igjennom dagens 40 kilometer lange etappe.

Beina føltes overaskende fine ut og da starten gikk la jeg meg i helene på de raskeste damene og holdt et jevnt tempo der vi klatret opp igjennom jungelen. Selv om det var tidlig på morgenen og sola bare så vidt hadde stått opp var jeg gjennomvåt av svette før det hadde gått 10 minutter.

In the jungel…

Foto: Ian Corless

Luften i jungelen var trykkende, og stigningen var bratt. Noen steder klatret jeg over enorme røtter, andre steder måtte jeg dra meg opp etter lianer og grener. Men så merket jeg en endring i luften og da jeg løftet blikket fra stien oppdaget jeg at jeg var  ute av jungelen og oppe i høyden.

Utsikten over det frodige landskapet under meg og sola som akkurat hadde kommet opp over åskammen rett foran meg var et fantastisk syn og jeg tok meg tid til å roe ned tempoet litt for å nyte øyeblikket før jeg fortsatte klatringen oppover.

Løpere på villspor

Nå kom det to løpere bak meg og jeg gikk til siden for å gi dem plass på den smale stien, men da jeg så at det var Cody Lind og Andy Symonds skjønte jeg ingen ting. «Where have you been?» spurte jeg forundret da de hastet forbi, «off course» svarte Andy. Jeg fortsatte oppover og rett før jeg nådde det høyeste punktet kom Kaytlyn forbi. Hun hadde fulgt gutta og havnet på villspor hun også. Jeg ønsket henne lykke til før hun forsvant nedover åssiden.

Stien her var smal og veldig ugjevn. Plutselig forsvant stien og det var store huller her og der. Helningen var bratt og selv om det var en fantastisk utsikt her oppe så var alt fokuset mitt på stien foran meg og hvor jeg kunne plassere beina uten å gå på snørra.

Første fall

Veronica tok meg igjen i nedoverbakken. Hun fløy nedover og jeg bestemte meg for å prøve å holde følge med henne så lenge som mulig. Da stien gikk over til landevei kjentes det til å begynne med deilig å bare kunne la beina fly nedover, men bakken var bratt og veien var full av stein og grus og før jeg viste ordet av det skrenset jeg nedover i en sving og skrapet opp både armer og ben.

Jeg var oppe på beina igjen på et blunk, men så Veronica forsvinne foran meg og tenkte at det får heller bare være. Jeg merket uansett at tempoet vi hadde holdt i nedoverbakken var langt høyere enn hva som var lurt for min del med tanke på at jeg fremdeles hadde over 180km igjen av løpet.

En sleip opptur

Nedoverbakken hadde kostet og lårene mine kjentes som gele da jeg begynte på dagens andre og siste stigning. Og denne oppoverbakken var drøy. Men likevel tok jeg igjen både Veronica og etter hvert også Manu på denne stigningen.

Underlaget vekslet mellom vei, jungelsti og leire. Du husker formingstimene på barneskolen med leire? Forestill deg å klatre i en stupbratt oppoverbakke med leire under skoene. Du skjønner tegninga… Jeg hadde gjørme på bade armer og bein da jeg endelig kom ut av jungelen og nådde toppen.

Frisk luft

Lyden fra alle innsektene oppe i trærne i jungelen hadde vært intens og luften hadde kjentes tett. Luftfugtigheten der inne i jungelen er helt ekstrem, og da jeg kom ut i det åpne høylandet føltes det så friskt og lett å puste. Jeg fløy nedover, fikk selskap av Manu som hadde tatt meg igjen i nedoverbakken og vekslet en liten stund på å løpe forran henne og bak henne før hun forsvant bak meg på en lang flat strekning.

Foto: Ian Corless

Vi var ute på vei igjen. Monotont og krevende, men samtidig trengte man ikke å tenke så mye. Det var bare å løpe. Og selv om det var en og annen oppoverbakke gikk det nå mest nedover mot havet.

Sand, strand og tømmerstokker

Foto: Ian Corless

Dagens etappe skulle avsluttes med en elvekryssing og 5 kilometer med løping på stranden. Tempoet mitt hadde gått ned en del på veien og rett før jeg kom ut på stranda tok Veronica meg igjen. Hun ga det hun hadde og til å starte med trodde jeg ikke jeg ville være i stand til å holde følge med henne. Det var midt på dagen, sola stekte og jeg var sliten. Men plutselig fikk jeg energien tilbake sånn at jeg kunne ta opp kampen og løpe forbi henne. Jeg ville bare i mål, bli ferdig. Og jeg kom i mål i Dominical, noen minutter før Veronica og som dame nummer 3.

På bein som kjentes ut som tømmerstokker stabbet jeg inn på camp, satte opp teltet mitt og brukte resten av dagen på å fylle på med næring og på å se en vakker solnedgang på stranda. Beina kom seg utover dagen og da jeg la meg den andre kvelden var jeg optimistisk i forhold til etappen som ventet neste dag.

Ps. Har du ikke lest om første etappe? Du finner løpsrapport fra dag 1 her.

The Coastal Challenge 1.etappe

The Coastal Challenge 1.etappe


To måneder har gått siden jeg kom hjem fra Costa Rica etter å ha gjennomført The Coastal Challenge, men eventyret har jeg fremdeles friskt i minnet.

De to månedene som har gått har gitt meg tid til å fordøye opplevelsene jeg hadde på den 230 kilometer lange reisen min fra Quepos til Drake Bay i februar. Her kommer endelig dag for dag-løpsrapporten som jeg vet flere har ventet på.

Velkommen til Costa Rica

Sangen fra sikadene var øredøvende, heten var intens og jeg var gjennomvåt av svette der jeg banet meg vei gjennom jungelen. Jeg hektet foten min fast i en kvist, mistet balansen og grep tak i den nærmeste trestammen for å ikke deise i bakken og hylte ut. Smerten i hånden som nå var full av små pigger fra treet jeg hadde grepet fatt i satte meg ut av spill et kort øyeblikk. Det var dag en av det 230 kilometer lange etappeløpet The Coastal Challenge Costa Rica. Ville jeg overleve dette?

Foto: Ian Corless

Dagen hadde startet på stranden i Quepos kl 09.00, solen hadde for lengst stått opp og heten og fuktigheten var trykkende. Bussturen ned fra hovedstaden San Jose, som ligger 1170 moh, hadde startet klokken 4 samme morgen og selv om jeg hadde klart å duppe av et par ganger i løpet av den 4 timer lange bussturen hadde jeg ikke fått stort mer enn 4 timers søvn sammenlagt den natten. Vi hadde stoppet et par ganger på turen slik at folk kunne gå på do og snacks og drikke kunne kjøpes inn.

Klimasjokk

Jo nærmere vi kom havet jo varmere ble det og endringen i luftfuktigheten var slående og allerede nå begynte de av løperne som ikke hadde løpt løpet før eller vært i lignende klima å ane hva de snart skulle begi seg ut på.

Jeg stod sammen med Manuela Vilaseca på en av rasteplassene. Hun var som de fleste andre tydelig plaget av varmen og nå gikk det opp for meg at varmen ikke plaget meg slik den tilsynelatende gjorde med de andre. Jeg kjente at det var varmt, men det var heller ikke ubehagelig. Var det bare en forsinket reaksjon? Ville kroppen min plutselig forstå at det faktisk var kokende varmt etter de 10 første kilometerne av løpet?

Etappen som knekker flest

Den første etappen var den mest lettløpte etappen av hele løpet, men det var også den etappen som knakk flest løpere. Vi hadde blitt advart i forkant; det ville være varmt helt fra start og om vi ikke passet godt på væskeinntaket og holdt et rolig tempo ville vi få problemer. Det var det samme hvert år, noen ville bare ikke lytte til rådene og kom til å gå for hardt ut. Og løpets medisinske team ville ha flere pasienter med heteslag før dagen var omme. Så jeg tok det rolig selv om jeg så at de raskeste løperne forsvant raskt foran meg.

Tempoet mitt var jevnt og jeg sørget for å holde meg i skyggen der det var mulig. Jeg tok små slurker av elektrolyttblandingen i flaskene mine hele tiden. Varmen var langt mindre plagsom enn jeg hadde forestilt meg, og jeg klappet meg selv på skulderen for å ha gjort et bra forarbeid med varme mølleøkter og lange badstueopphold i forkant av løpet.

Taktisk løping

Foto: Ian Corless

Jeg oppdaget raskt at taktikken min med å holde et rolig,
men jevnt tempo helt fra start hadde lønnet seg, for allerede før første check
point hadde jeg tatt igjen flere løpere. At varmen plaget dem var tydelig. Men
jeg hadde det fremdeles helt fint.

Da jeg løp forbi Manuela og Veronica Bravo, to av favorittene av de de kvinnelige løperne forstod jeg at jeg måtte ligge godt an. Igjennom jungelen og opp de bratte bakkene har jeg en fordel, det er terreng jeg drives i, og det var først da landeveien og de slake, endeløse landeveiene kom at jeg begynte å slite.

En kamp mot varmen

Og nå begynte jeg å merke heten. Her var luften stillestående og det fantes ikke skygge. Jeg dynket meg med vann på hver drikkestasjon og om jeg løp forbi en elv sørget jeg for å kjøle meg ned så godt jeg kunne der også. Den våte buffen jeg hadde rundt håndleddet virket kjølende og jeg flyttet den fra håndledd til håndledd der jeg telte ned kilometer for kilometer på klokka mi.

Da jeg endelig kom inn på sti igjen de siste 5 kilometerne før mål kjentes kroppen mør ut. Ryggen og hoftene verket og jeg kjente på kroppen at den ikke er vant til å løpe så langt på vei som den hadde gjort i dag. Det kjentes godt å komme ut av den monotone løpingen og gå i gang med den siste bratte stigningen over åskammen som skilte meg fra målstreken.

Inn i tropeskogen

Stien her var smal og slynget seg bratt oppover langs siden
på åsen gjennom en tropisk eventyrskog. Trærne var enorme, og jeg måtte klatre
over noen av røttene. Dette var ikke et sted å snuble, for det gikk bratt ned
langs den ene siden av stien. Her ville du kunne slå deg skikkelig om du ramlet
utfor.

Da jeg kom opp på toppen av åskammen kunne jeg se mål langt der nede, det var bare en lang og bratt nedoverbakke og en elvekrysning som gjenstod. Bakken ned til elva virket uendelig lang og lårene mine kjentes mørbanket ut da jeg kom frem til elva. Snart i mål.

Svømmende i mål

Foto: Ian Corless

Jeg begynte krysningen av elva, men merket raskt hvor sterk strøm det var. På slitne bein krysset jeg elva i sneglefart. Livredd for å vrikke anklene på de glatte rullesteinene som lå under vann eller for å miste balansen og bli tatt av strømmen.

Men jeg kom meg over uten noen ufrivillig svømmetur, jeg hoppet fra sten til sten på den tørre delen midt i elva og for å komme i mål var det bare 3-4 meter igjen med vann. Her var vannet rolig og jeg løp uti for å komme meg i mål og oppdaget plutselig at bakken forsvant under meg sånn at jeg ble nødt til å svømme det siste stykket inn til mål.

Jeg hadde tydeligvis valgt å krysse dette partiet der det var som dypest. Men en svømmetur gjorde godt for den varme kroppen og da jeg kom i mål som dame nummer 4 den første dagen var jeg optimistisk med tanke på resten av løpet. De resterende 200 kilometerne skulle jeg klare.

Vil du lese mer om forberedelsene mine til The Coastal Challenge? Her finner du blogginnlegget om varmetrening og hvordan jeg forberedte meg til løpet: På tide å skru opp varmen.

Tre motbakkeøkter

Tre motbakkeøkter


Det er mange veier opp bakken. Her kommer noen tips til hvordan du kan trene spesifikt på oppoverbakkeløping.

Det er mange måter å trene motbakke-løping på. Og selv om jeg for det meste foretrekker å la bakkene være en naturlig del av langturene mine og gjerne legger inn et drag der jeg vet at det er et Strava-segment, så hender det at jeg trener rene motbakkeøkter også.

Lange bakkeintervaller med 10%-regelen

Økten går enkelt og greit ut på å løpe opp og ned en lang bakke. Det første du må gjøre er å finne deg en passende bakke å løpe i. Bakken kan gjerne være god og bratt og så lang at du bruker mellom 2 og 6 minutter på å nå toppen i et godt tempo.

Aktuelle steder kan være den lokale slalåmbakken (sommerstid), eller en god og bratt tursti du har i nærområdet. Rundt Nøklevann er det mange gode bakker for motbakkeøkter.

Fjellstadbakken og «Dreper’n» er et par av de populære bakkene for å trene bakkeintervaller utendørs på Oslos Østkant. Ellers kan turstiene fra Gamlebyen og opp til Ekebergsletta anbefales.

Du starter økten med 3-4 kilometer lett oppvarming uten for mye bakker. Oppvarmingen kan gjerne være å løpe til den aktuelle bakken.

Ha en plan for hvor mange ganger du skal klare å løpe opp og ned bakken. Det ideelle vil være å klare å løpe bakken opp mellom 4 og 6 ganger. Det som er viktig når man løper slike intervaller er å holde tempoet oppe på alle dragene for å få så godt utbytte av økta som mulig.

Og det vil du ikke klare om du brenner alt kruttet i det første draget. Samtidig skal hver intervall være litt ubehagelig. Du skal kjenne at du jobber skikkelig. Dette er ingen enkel balansegang og hvis du ikke har stålkontroll på puls-soner og slikt så kan du benytte deg av RPE.

Bli kjent med RPE-skalaen

RPE (Rating of perceived exertion ) en intensitetskala som går fra 0 til 10 hvor 0 er minst anstrengende, (sånn har du det når du ligger i sengen og sover) og 10 er maks anstrengende, (som vil oppleves litt som en «døden nær opplevelse»).


På denne økta bør du ligge på intensitetnivå 7-8 når du løper opp bakken. Nedturen brukes til å hente deg inn igjen sånn at du vil være i stand til å løpe opp med samme intensitet på neste drag. Dette kan bety at du er nødt til å gå ned igjen eller jogge langsomt alt etter som hvilken form du er i. Jo bedre form du er i, jo lettere henter kroppen seg inn igjen mellom hvert drag.

For å holde oversikt over at du ikke taper for mye tempo i de følgende dragene er du nødt til å bruke stoppeklokke. Du starter klokka når du begynner draget oppover og stopper den når du når toppen. Ha et bestemt punkt du skal nå og marker det gjerne sånn at du vet at du løper samme distanse på hvert drag. Og her kommer nøkkelen for å sørge for at hele økta er effektiv: Du skal bruke like lang tid på hvert drag, og i det øyeblikket du løper mer enn 10% langsommere opp bakken enn du gjorde på det første draget så stopper du.

Økta er ferdig når du bruker 10% lenger tid på å nå toppen enn du gjorde på det første draget. Grunnen til at jeg velger å avslutte da er fordi at jeg ikke har lyst til å trene kroppen på å løpe langsommere oppover. For hele poenget med en slik økt er jo å trene på å løpe raskere oppover.

Økta avsluttes med 3-4 kilometer rolig nedjogg.

Høydemeter-prosjekter

Andre ganger lager jeg mine egne små prosjekter. Som for eksempel å løpe Haukåsen opp og ned fra 4 sider eller alle stiene opp til Tonekollen. Da er målet bare å få inn så mange høydemeter som mulig på en mer spennende måte enn bare å løpe opp og ned en slalåmbakke. På disse øktene bruker jeg ikke klokka for å måle tiden. Her har jeg rett og slett bare bestemt meg på forhånd hvor mange turer jeg skal opp og ned, også gjennomfører jeg det så fort som mulig.

Et litt mer ekstremt prosjekt jeg har gjennomført er «Prosjekt 3x 4000 meter topper på 3 dager» i Marokko i januar 2020.

Foto: Ian Corless

Halve moroa i slike prosjekter er å planlegge prosjektet i forkant. Vær kreativ og finn på ditt helt eget prosjekt som passer deg og ditt nivå.

Monstermølle-intervaller

Om jeg en sjelden gang tar en økt på mølla, så er favorittøkta mi en «monsterbakke-intervalløkt». Den har jeg lært av trail sister Lise og senere tilpasset litt til mine egne behov.

Økta kaller jeg «1000m opp på timen»

Dette trenger du:

  • Mølle som går til minimum 14-15% stigning. (Det beste er om du løper på mølle som viser antall høydemeter. Dette må gjerne stilles inn på menyen.)
  • Stoppeklokke
  • God musikk på øret (ikke nødvendig, men gjør økta mye morsommere)
  • 65-75 minutter

Oppvarming: varm opp i ca 10 minutter ved å gradvis øke incline til maks (14-15%). Tempoet skal gjøre deg varm, men det skal være mulig å prate normalt. Jeg pleier å være på hastighet 5,5.

Økta: når incline er på maks, øk tempoet med 1,5-2,5 fra tempoet du brukte under oppvarming. Hold tempoet i 10, (ja, 10!), minutter. Bruk stoppeklokke. Så følger 2 minutter aktiv pause hvor du reduserer tempoet til farten du brukte under oppvarming. Incline holdes på maks. Gjenta dette til du har 1000 høydemeter. Hvis jeg har 14% stigning og har hastighet 5,2 i pausene og 7,2 under intervallene bruker jeg ca 60 min på dette (inkludert oppvarming).

Nedtrapping: når du har fått 1000 høydemeter, reduser tempoet til pausefart og reduser incline gradvis ned mot 0 i løpet av 10 minutter.

Denne økta stod fast på programmet da jeg forberedte meg til The Coastal Challenge Costa Rica. (Forestill deg å gjennomføre denne økta med lang tights, langarmet t-skjorte, vinterløpejakke og lue….).


Rimelig svett og heftig økt som anbefales (du trenger forresten ikke full vinterbekledning, økta er mye mer «behagelig» i shorts og t-skjorte.

Min vei er kanskje ikke din vei

Det er viktig at du husker på at jeg på ingen måte er noen ekspert på området. Jeg har heller ikke noen utdanning innenfor trening. Øktene har jeg lært av andre og tilpasset slik at de passer meg og mine behov. Eller de har blitt til etter hvert som jeg har utviklet min egen treningfilosofi fordi jeg har sett at det har fungert for meg.

Foto: Ian Corless

Folk er forskjellige og det som fungerer for meg kan være feil for andre. Men jeg håper at disse øktene kan gi deg inspirasjon til å trene på å løpe i motbakke.

For det er tross alt i motbakke at det går oppover.

Det er i motbakke det går oppover

Det er i motbakke det går oppover


Hvordan bli god i bakkene? Tips og motivasjon som tar deg til topps!

Når folk spør meg hva slags løp jeg løper så svarer jeg alltid at jeg helst løper de bratteste løpene. Løp som innebærer at jeg må opp og ned et par fjell, minst, før jeg når målstreken.

Hvor langt løpet er betyr ikke så mye, men ligger distansen et sted mellom 40 og 80 kilometer og mellom 2500 og 6000 høydemeter, så er det sannsynligvis et løp jeg vil like.

Om flate og bratte løp

De fleste hardbarka asfaltløpere vil bli svett bare av tanken på å skulle inkludere en fjelltopp i et maraton, og jeg fryder meg alltid litt over oppstyret som oppstår rundt en liten løypeendring i gateløp som medfører et par ekstra høydemeter i traseen. Som for eksempel da Oslo Maraton la om traseen for et par år tilbake sånn at løperne måtte opp Ullevålsveien og rundt Sankthanshaugen, for et rabalder det ble på sosiale medier da …

Men det er på en måte forståelig, for mange av de som sverger til raske gateløp gjør det jo nettopp av den grunnen; de vil at det skal gå raskt. De jakter på nye personlige rekorder på 5, 10, 21 og 42 kilometer.

Det er hvor fort de kan gjennomføre distansen som teller, ikke hvor mange høydemeter de fikk inn på runden. Der handler det om å holde et nøye planlagt tidsskjema, Garmin-klokka konsulteres for hver kilometer og man skal aller helst klare å få til en negativ splitt.

Hva prøver du å oppnå?

Jeg har aldri helt klart å forholde meg til slikt. Når jeg får spørsmål i forkant av et gateløp om hvilket mål jeg har, og om jeg har noen plan for løpet svarer jeg som regel «Målet er å komme i mål raskest mulig» også legger jeg av sted i en (som regel) alt for høy fart ut fra start og opplever at jeg er døden nær etter omtrent 75% av løpet.

for meg virker dette som en veldig anstrengt form for løping hvor alt skal være kontrollert.

Nå skal det sies at jeg ikke har de store behovene for å slå mine
personlige rekorder på de klassiske distansene, selv om det alltid er veldig
moro når jeg tilfeldigvis gjør det. Men hadde det vært viktig for meg, så hadde
jeg gått inn for å trene mer spesifikt på hurtighet, flat løping og planlagt
kilometertider ned til punkt og prikke. Og jeg vet at jeg er i stand til det,
men helt ærlig, for meg virker dette som en veldig anstrengt form for løping
hvor alt skal være kontrollert.

Men for meg handler løping i stor grad om å oppleve frihet fra å måtte
tenke så mye. Bare nyte det å være ute i det fri og la beina gå av seg selv.
Ikke tenke på tiden og hvordan jeg løper.

Foto: Ian Corless

Der tiden ikke betyr noe

Og det er kanskje det som gjør at jeg er så glad i disse fjelløpene. Der
har kilometertiden ikke samme relevans, og det å oppnå en «negativ splitt» er
noe som styres utelukkende av hvordan terrenget er på siste halvdel av løpet
kontra den første halvdelen av løpet. På disse løpene går tempoet opp og ned,
du løper der du kan, går der du må og klatrer om det blir nødvendig.

Tiden jeg bruker er ikke relevant. 50 kilometer i en type terreng vil
kunne ta meg 6 timer, i et annet terreng 8 timer. Og den eneste måte jeg vil
kunne ha noen tanker om hvorvidt jeg har hatt et bra løp eller ikke er mine
egne opplevelser fra løpet, hvordan jeg har plassert meg i forhold til de andre
deltakerne og eventuelt om jeg har kommet meg igjennom traseen raskere en jeg
har gjort på samme løp tidligere.

De to siste alternativene er forresten egentlig på tynt grunnlag, for når man sammenligner seg med andre deltakere så handler det mye om hvem som deltar. Hvis du løper UTMB og stiller til start med mange av de beste ultraløperne i verden, er sjansen mindre for at du oppnår en topp-10 plassering enn om du deltar i et lokalt ultraløp med 40 deltakere.

Og selv om du løper samme løp to år på rad kan forholdene være som natt
og dag de to årene, med tåke, regn og glatte fjell det ene året og sol og
knusktørre stier det andre året.

Uansett, terrengløp som byr på mange og gjerne også lange bakker er en
helt annen form for løping og krever også en annen form for trening.

Finn glede i motbakkene

Jeg er glad i å løpe i oppoverbakker. Det er der jeg har min styrke og
de er som regel i oppoverbakker at jeg «løper» forbi folk. Jeg løper ikke
spesielt fort hverken i nedoverbakker eller på flatmark, men når jeg beveger
meg oppover klarer jeg å holde et jevnt og godt tempo. Jeg mister på en måte
ikke så mye tid selv om det går oppover.

Det å bli god på å løpe oppover kommer ikke av seg selv, det krever
trening. Men det positive er at det er lett å trene opp. For det handler i stor
grad om å løpe så mye oppover som mulig i stedet for å unngå hver minste lille
fartsdump på løpeturen din.

Foto: Ian Corless

Når jeg planlegger langtur forsøker jeg så langt det lar seg gjøre å
inkludere så mange bakker som mulig og belønningen er ofte mange fine
utsiktspunkter i løpet av turen. Jeg kan la det gå sport i å klare å sanke maks
antall høydemeter og kan gjerne løpe ut med et mål om å ha minimum 1000
høydemeter i banken før økta er omme.

Jakten på høydemetere

Og om du tenker at det å løpe 1000 høydemeter er det som er mest
krevende så tar du feil, for her i Østmarka krever det en real innsats å få til
en god runde på under 30 kilometer med 1000 høydemeter.

Har du et par fjell lett tilgjengelig der du bor gjør det selvfølgelig
saken enklere. Og jeg må si jeg misunner de som har fjellet som nærmeste nabo.
Hadde jeg bodd slik til hadde jeg løpt opp og ned minst et fjell om dagen.

Når jeg skriver «løpe opp et fjell» så
er det vel ikke helt det jeg egentlig gjør. I de lange bratte bakkene går jeg
raskt, gjerne krokrygget og med hendene på låra. Noen ganger bruker jeg armene
til å dra meg opp etter røtter, trær eller steiner, så i teorien løper jeg
ikke. Men jeg beveger meg likevel oppover mye raskere enn folk flest og uten
pauser. Pulsen går opp, jeg puster tungt og merker at kroppen jobber litt
ekstra. Og følelsen av å nå toppen er helt nydelig.

Gi deg selv en utfordring

Et tips til hvordan man kan motivere seg selv til å gjøre en ekstra innsats for å finne høydemetere er å bli med på forskjellige høydemeter utfordringer. Det kan være daglige utfordringer hvor du kanskje setter deg et mål om å gå minst 50 etasjer om dagen.

De fleste sportsklokker har funksjoner som teller etasjer gjennom dagen, eventuelt kan du laste ned apper som gjør samme nytten. Du kan melde deg opp på Strava utfordringer eller andre virtuelle høydemeterløp.

Runner’s World Challenge har flere høydemeterutfordringer i mai måned. Du kan blant annet velge mellom å gå Gallhøpiggen, Mount Blank eller Everest til tops (høydemeterne altså, ikke selve fjellet) i løpet av mai måned. Og hvor kult er det ikke å kunne si at du har klart å skvise inn en liten «Everest til topps» i løpet av mai? 8848 meter kan høres ganske drøyt ut, men om du regner litt på det så skal du se at det er fult mulig å gjennomføre i løpet av en måned.

Det er nemlig ikke mer enn 285,5 meter om dagen eller rett under 2000 meter i uka. Med andre ord en krevende, men ikke umulig utfordring. Runner’s World har forresten også et virtuelt løp «Til himmels» på Kristi himmelfartsdag hvor utfordringen er å samle så mange høydemeter som mulig i løpet av et døgn (altså 21.05.20 fra klokka 00.00-23.59). Kombiner de to utfordringene så skal du se at du når Everest mye raskere enn du hadde trodd.

Foto: Ian Corless

Og du, om du blir med på en av disse utfordringene, så si ifra på Instagram! Det er ekstra stas å få heie alle løpere der ute frem på sosiale medier nå når vi må gjennomføre løpene hver for oss. Og ikke kan stå skulder mot skulder på startstreken og samles etter målgang.

Tips til motbakkeøkter postes i morgen.

So stay tuned…