The Coastal Challenge 1.etappe

The Coastal Challenge 1.etappe


To måneder har gått siden jeg kom hjem fra Costa Rica etter å ha gjennomført The Coastal Challenge, men eventyret har jeg fremdeles friskt i minnet.

De to månedene som har gått har gitt meg tid til å fordøye opplevelsene jeg hadde på den 230 kilometer lange reisen min fra Quepos til Drake Bay i februar. Her kommer endelig dag for dag-løpsrapporten som jeg vet flere har ventet på.

Velkommen til Costa Rica

Sangen fra sikadene var øredøvende, heten var intens og jeg var gjennomvåt av svette der jeg banet meg vei gjennom jungelen. Jeg hektet foten min fast i en kvist, mistet balansen og grep tak i den nærmeste trestammen for å ikke deise i bakken og hylte ut. Smerten i hånden som nå var full av små pigger fra treet jeg hadde grepet fatt i satte meg ut av spill et kort øyeblikk. Det var dag en av det 230 kilometer lange etappeløpet The Coastal Challenge Costa Rica. Ville jeg overleve dette?

Foto: Ian Corless

Dagen hadde startet på stranden i Quepos kl 09.00, solen hadde for lengst stått opp og heten og fuktigheten var trykkende. Bussturen ned fra hovedstaden San Jose, som ligger 1170 moh, hadde startet klokken 4 samme morgen og selv om jeg hadde klart å duppe av et par ganger i løpet av den 4 timer lange bussturen hadde jeg ikke fått stort mer enn 4 timers søvn sammenlagt den natten. Vi hadde stoppet et par ganger på turen slik at folk kunne gå på do og snacks og drikke kunne kjøpes inn.

Klimasjokk

Jo nærmere vi kom havet jo varmere ble det og endringen i luftfuktigheten var slående og allerede nå begynte de av løperne som ikke hadde løpt løpet før eller vært i lignende klima å ane hva de snart skulle begi seg ut på.

Jeg stod sammen med Manuela Vilaseca på en av rasteplassene. Hun var som de fleste andre tydelig plaget av varmen og nå gikk det opp for meg at varmen ikke plaget meg slik den tilsynelatende gjorde med de andre. Jeg kjente at det var varmt, men det var heller ikke ubehagelig. Var det bare en forsinket reaksjon? Ville kroppen min plutselig forstå at det faktisk var kokende varmt etter de 10 første kilometerne av løpet?

Etappen som knekker flest

Den første etappen var den mest lettløpte etappen av hele løpet, men det var også den etappen som knakk flest løpere. Vi hadde blitt advart i forkant; det ville være varmt helt fra start og om vi ikke passet godt på væskeinntaket og holdt et rolig tempo ville vi få problemer. Det var det samme hvert år, noen ville bare ikke lytte til rådene og kom til å gå for hardt ut. Og løpets medisinske team ville ha flere pasienter med heteslag før dagen var omme. Så jeg tok det rolig selv om jeg så at de raskeste løperne forsvant raskt foran meg.

Tempoet mitt var jevnt og jeg sørget for å holde meg i skyggen der det var mulig. Jeg tok små slurker av elektrolyttblandingen i flaskene mine hele tiden. Varmen var langt mindre plagsom enn jeg hadde forestilt meg, og jeg klappet meg selv på skulderen for å ha gjort et bra forarbeid med varme mølleøkter og lange badstueopphold i forkant av løpet.

Taktisk løping

Foto: Ian Corless

Jeg oppdaget raskt at taktikken min med å holde et rolig,
men jevnt tempo helt fra start hadde lønnet seg, for allerede før første check
point hadde jeg tatt igjen flere løpere. At varmen plaget dem var tydelig. Men
jeg hadde det fremdeles helt fint.

Da jeg løp forbi Manuela og Veronica Bravo, to av favorittene av de de kvinnelige løperne forstod jeg at jeg måtte ligge godt an. Igjennom jungelen og opp de bratte bakkene har jeg en fordel, det er terreng jeg drives i, og det var først da landeveien og de slake, endeløse landeveiene kom at jeg begynte å slite.

En kamp mot varmen

Og nå begynte jeg å merke heten. Her var luften stillestående og det fantes ikke skygge. Jeg dynket meg med vann på hver drikkestasjon og om jeg løp forbi en elv sørget jeg for å kjøle meg ned så godt jeg kunne der også. Den våte buffen jeg hadde rundt håndleddet virket kjølende og jeg flyttet den fra håndledd til håndledd der jeg telte ned kilometer for kilometer på klokka mi.

Da jeg endelig kom inn på sti igjen de siste 5 kilometerne før mål kjentes kroppen mør ut. Ryggen og hoftene verket og jeg kjente på kroppen at den ikke er vant til å løpe så langt på vei som den hadde gjort i dag. Det kjentes godt å komme ut av den monotone løpingen og gå i gang med den siste bratte stigningen over åskammen som skilte meg fra målstreken.

Inn i tropeskogen

Stien her var smal og slynget seg bratt oppover langs siden
på åsen gjennom en tropisk eventyrskog. Trærne var enorme, og jeg måtte klatre
over noen av røttene. Dette var ikke et sted å snuble, for det gikk bratt ned
langs den ene siden av stien. Her ville du kunne slå deg skikkelig om du ramlet
utfor.

Da jeg kom opp på toppen av åskammen kunne jeg se mål langt der nede, det var bare en lang og bratt nedoverbakke og en elvekrysning som gjenstod. Bakken ned til elva virket uendelig lang og lårene mine kjentes mørbanket ut da jeg kom frem til elva. Snart i mål.

Svømmende i mål

Foto: Ian Corless

Jeg begynte krysningen av elva, men merket raskt hvor sterk strøm det var. På slitne bein krysset jeg elva i sneglefart. Livredd for å vrikke anklene på de glatte rullesteinene som lå under vann eller for å miste balansen og bli tatt av strømmen.

Men jeg kom meg over uten noen ufrivillig svømmetur, jeg hoppet fra sten til sten på den tørre delen midt i elva og for å komme i mål var det bare 3-4 meter igjen med vann. Her var vannet rolig og jeg løp uti for å komme meg i mål og oppdaget plutselig at bakken forsvant under meg sånn at jeg ble nødt til å svømme det siste stykket inn til mål.

Jeg hadde tydeligvis valgt å krysse dette partiet der det var som dypest. Men en svømmetur gjorde godt for den varme kroppen og da jeg kom i mål som dame nummer 4 den første dagen var jeg optimistisk med tanke på resten av løpet. De resterende 200 kilometerne skulle jeg klare.

Vil du lese mer om forberedelsene mine til The Coastal Challenge? Her finner du blogginnlegget om varmetrening og hvordan jeg forberedte meg til løpet: På tide å skru opp varmen.

Siste utgave av Runner’s World

  • Randonee som kompletterende vinteraktivitet for løpere – hva går sporten ut på, hva trenger du av utstyr, hva må du tenke på av sikkerhet?
  • Stor vinterskoguide – både til glatta og på mølla.
  • Bærekraftige julegaver for løpere.
  • Sondre Nordstad Moens opplevelse av 2:05-løpet i Fukuoka.
  • Barfotløperne – 11 år etter barfotbølgen.
  • Vanlige ernæringsfeil hos løpere og hvordan du unngår dem.
  • Testing: Alt om makspuls, terskel, VO2 max og et mer ukjent begrep – kritisk hastighet.

Bli abonnent

Tre motbakkeøkter

Tre motbakkeøkter


Det er mange veier opp bakken. Her kommer noen tips til hvordan du kan trene spesifikt på oppoverbakkeløping.

Det er mange måter å trene motbakke-løping på. Og selv om jeg for det meste foretrekker å la bakkene være en naturlig del av langturene mine og gjerne legger inn et drag der jeg vet at det er et Strava-segment, så hender det at jeg trener rene motbakkeøkter også.

Lange bakkeintervaller med 10%-regelen

Økten går enkelt og greit ut på å løpe opp og ned en lang bakke. Det første du må gjøre er å finne deg en passende bakke å løpe i. Bakken kan gjerne være god og bratt og så lang at du bruker mellom 2 og 6 minutter på å nå toppen i et godt tempo.

Aktuelle steder kan være den lokale slalåmbakken (sommerstid), eller en god og bratt tursti du har i nærområdet. Rundt Nøklevann er det mange gode bakker for motbakkeøkter.

Fjellstadbakken og «Dreper’n» er et par av de populære bakkene for å trene bakkeintervaller utendørs på Oslos Østkant. Ellers kan turstiene fra Gamlebyen og opp til Ekebergsletta anbefales.

Du starter økten med 3-4 kilometer lett oppvarming uten for mye bakker. Oppvarmingen kan gjerne være å løpe til den aktuelle bakken.

Ha en plan for hvor mange ganger du skal klare å løpe opp og ned bakken. Det ideelle vil være å klare å løpe bakken opp mellom 4 og 6 ganger. Det som er viktig når man løper slike intervaller er å holde tempoet oppe på alle dragene for å få så godt utbytte av økta som mulig.

Og det vil du ikke klare om du brenner alt kruttet i det første draget. Samtidig skal hver intervall være litt ubehagelig. Du skal kjenne at du jobber skikkelig. Dette er ingen enkel balansegang og hvis du ikke har stålkontroll på puls-soner og slikt så kan du benytte deg av RPE.

Bli kjent med RPE-skalaen

RPE (Rating of perceived exertion ) en intensitetskala som går fra 0 til 10 hvor 0 er minst anstrengende, (sånn har du det når du ligger i sengen og sover) og 10 er maks anstrengende, (som vil oppleves litt som en «døden nær opplevelse»).


På denne økta bør du ligge på intensitetnivå 7-8 når du løper opp bakken. Nedturen brukes til å hente deg inn igjen sånn at du vil være i stand til å løpe opp med samme intensitet på neste drag. Dette kan bety at du er nødt til å gå ned igjen eller jogge langsomt alt etter som hvilken form du er i. Jo bedre form du er i, jo lettere henter kroppen seg inn igjen mellom hvert drag.

For å holde oversikt over at du ikke taper for mye tempo i de følgende dragene er du nødt til å bruke stoppeklokke. Du starter klokka når du begynner draget oppover og stopper den når du når toppen. Ha et bestemt punkt du skal nå og marker det gjerne sånn at du vet at du løper samme distanse på hvert drag. Og her kommer nøkkelen for å sørge for at hele økta er effektiv: Du skal bruke like lang tid på hvert drag, og i det øyeblikket du løper mer enn 10% langsommere opp bakken enn du gjorde på det første draget så stopper du.

Økta er ferdig når du bruker 10% lenger tid på å nå toppen enn du gjorde på det første draget. Grunnen til at jeg velger å avslutte da er fordi at jeg ikke har lyst til å trene kroppen på å løpe langsommere oppover. For hele poenget med en slik økt er jo å trene på å løpe raskere oppover.

Økta avsluttes med 3-4 kilometer rolig nedjogg.

Høydemeter-prosjekter

Andre ganger lager jeg mine egne små prosjekter. Som for eksempel å løpe Haukåsen opp og ned fra 4 sider eller alle stiene opp til Tonekollen. Da er målet bare å få inn så mange høydemeter som mulig på en mer spennende måte enn bare å løpe opp og ned en slalåmbakke. På disse øktene bruker jeg ikke klokka for å måle tiden. Her har jeg rett og slett bare bestemt meg på forhånd hvor mange turer jeg skal opp og ned, også gjennomfører jeg det så fort som mulig.

Et litt mer ekstremt prosjekt jeg har gjennomført er «Prosjekt 3x 4000 meter topper på 3 dager» i Marokko i januar 2020.

Foto: Ian Corless

Halve moroa i slike prosjekter er å planlegge prosjektet i forkant. Vær kreativ og finn på ditt helt eget prosjekt som passer deg og ditt nivå.

Monstermølle-intervaller

Om jeg en sjelden gang tar en økt på mølla, så er favorittøkta mi en «monsterbakke-intervalløkt». Den har jeg lært av trail sister Lise og senere tilpasset litt til mine egne behov.

Økta kaller jeg «1000m opp på timen»

Dette trenger du:

  • Mølle som går til minimum 14-15% stigning. (Det beste er om du løper på mølle som viser antall høydemeter. Dette må gjerne stilles inn på menyen.)
  • Stoppeklokke
  • God musikk på øret (ikke nødvendig, men gjør økta mye morsommere)
  • 65-75 minutter

Oppvarming: varm opp i ca 10 minutter ved å gradvis øke incline til maks (14-15%). Tempoet skal gjøre deg varm, men det skal være mulig å prate normalt. Jeg pleier å være på hastighet 5,5.

Økta: når incline er på maks, øk tempoet med 1,5-2,5 fra tempoet du brukte under oppvarming. Hold tempoet i 10, (ja, 10!), minutter. Bruk stoppeklokke. Så følger 2 minutter aktiv pause hvor du reduserer tempoet til farten du brukte under oppvarming. Incline holdes på maks. Gjenta dette til du har 1000 høydemeter. Hvis jeg har 14% stigning og har hastighet 5,2 i pausene og 7,2 under intervallene bruker jeg ca 60 min på dette (inkludert oppvarming).

Nedtrapping: når du har fått 1000 høydemeter, reduser tempoet til pausefart og reduser incline gradvis ned mot 0 i løpet av 10 minutter.

Denne økta stod fast på programmet da jeg forberedte meg til The Coastal Challenge Costa Rica. (Forestill deg å gjennomføre denne økta med lang tights, langarmet t-skjorte, vinterløpejakke og lue….).


Rimelig svett og heftig økt som anbefales (du trenger forresten ikke full vinterbekledning, økta er mye mer «behagelig» i shorts og t-skjorte.

Min vei er kanskje ikke din vei

Det er viktig at du husker på at jeg på ingen måte er noen ekspert på området. Jeg har heller ikke noen utdanning innenfor trening. Øktene har jeg lært av andre og tilpasset slik at de passer meg og mine behov. Eller de har blitt til etter hvert som jeg har utviklet min egen treningfilosofi fordi jeg har sett at det har fungert for meg.

Foto: Ian Corless

Folk er forskjellige og det som fungerer for meg kan være feil for andre. Men jeg håper at disse øktene kan gi deg inspirasjon til å trene på å løpe i motbakke.

For det er tross alt i motbakke at det går oppover.

Det er i motbakke det går oppover

Det er i motbakke det går oppover


Hvordan bli god i bakkene? Tips og motivasjon som tar deg til topps!

Når folk spør meg hva slags løp jeg løper så svarer jeg alltid at jeg helst løper de bratteste løpene. Løp som innebærer at jeg må opp og ned et par fjell, minst, før jeg når målstreken.

Hvor langt løpet er betyr ikke så mye, men ligger distansen et sted mellom 40 og 80 kilometer og mellom 2500 og 6000 høydemeter, så er det sannsynligvis et løp jeg vil like.

Om flate og bratte løp

De fleste hardbarka asfaltløpere vil bli svett bare av tanken på å skulle inkludere en fjelltopp i et maraton, og jeg fryder meg alltid litt over oppstyret som oppstår rundt en liten løypeendring i gateløp som medfører et par ekstra høydemeter i traseen. Som for eksempel da Oslo Maraton la om traseen for et par år tilbake sånn at løperne måtte opp Ullevålsveien og rundt Sankthanshaugen, for et rabalder det ble på sosiale medier da …

Men det er på en måte forståelig, for mange av de som sverger til raske gateløp gjør det jo nettopp av den grunnen; de vil at det skal gå raskt. De jakter på nye personlige rekorder på 5, 10, 21 og 42 kilometer.

Det er hvor fort de kan gjennomføre distansen som teller, ikke hvor mange høydemeter de fikk inn på runden. Der handler det om å holde et nøye planlagt tidsskjema, Garmin-klokka konsulteres for hver kilometer og man skal aller helst klare å få til en negativ splitt.

Hva prøver du å oppnå?

Jeg har aldri helt klart å forholde meg til slikt. Når jeg får spørsmål i forkant av et gateløp om hvilket mål jeg har, og om jeg har noen plan for løpet svarer jeg som regel «Målet er å komme i mål raskest mulig» også legger jeg av sted i en (som regel) alt for høy fart ut fra start og opplever at jeg er døden nær etter omtrent 75% av løpet.

for meg virker dette som en veldig anstrengt form for løping hvor alt skal være kontrollert.

Nå skal det sies at jeg ikke har de store behovene for å slå mine
personlige rekorder på de klassiske distansene, selv om det alltid er veldig
moro når jeg tilfeldigvis gjør det. Men hadde det vært viktig for meg, så hadde
jeg gått inn for å trene mer spesifikt på hurtighet, flat løping og planlagt
kilometertider ned til punkt og prikke. Og jeg vet at jeg er i stand til det,
men helt ærlig, for meg virker dette som en veldig anstrengt form for løping
hvor alt skal være kontrollert.

Men for meg handler løping i stor grad om å oppleve frihet fra å måtte
tenke så mye. Bare nyte det å være ute i det fri og la beina gå av seg selv.
Ikke tenke på tiden og hvordan jeg løper.

Foto: Ian Corless

Der tiden ikke betyr noe

Og det er kanskje det som gjør at jeg er så glad i disse fjelløpene. Der
har kilometertiden ikke samme relevans, og det å oppnå en «negativ splitt» er
noe som styres utelukkende av hvordan terrenget er på siste halvdel av løpet
kontra den første halvdelen av løpet. På disse løpene går tempoet opp og ned,
du løper der du kan, går der du må og klatrer om det blir nødvendig.

Tiden jeg bruker er ikke relevant. 50 kilometer i en type terreng vil
kunne ta meg 6 timer, i et annet terreng 8 timer. Og den eneste måte jeg vil
kunne ha noen tanker om hvorvidt jeg har hatt et bra løp eller ikke er mine
egne opplevelser fra løpet, hvordan jeg har plassert meg i forhold til de andre
deltakerne og eventuelt om jeg har kommet meg igjennom traseen raskere en jeg
har gjort på samme løp tidligere.

De to siste alternativene er forresten egentlig på tynt grunnlag, for når man sammenligner seg med andre deltakere så handler det mye om hvem som deltar. Hvis du løper UTMB og stiller til start med mange av de beste ultraløperne i verden, er sjansen mindre for at du oppnår en topp-10 plassering enn om du deltar i et lokalt ultraløp med 40 deltakere.

Og selv om du løper samme løp to år på rad kan forholdene være som natt
og dag de to årene, med tåke, regn og glatte fjell det ene året og sol og
knusktørre stier det andre året.

Uansett, terrengløp som byr på mange og gjerne også lange bakker er en
helt annen form for løping og krever også en annen form for trening.

Finn glede i motbakkene

Jeg er glad i å løpe i oppoverbakker. Det er der jeg har min styrke og
de er som regel i oppoverbakker at jeg «løper» forbi folk. Jeg løper ikke
spesielt fort hverken i nedoverbakker eller på flatmark, men når jeg beveger
meg oppover klarer jeg å holde et jevnt og godt tempo. Jeg mister på en måte
ikke så mye tid selv om det går oppover.

Det å bli god på å løpe oppover kommer ikke av seg selv, det krever
trening. Men det positive er at det er lett å trene opp. For det handler i stor
grad om å løpe så mye oppover som mulig i stedet for å unngå hver minste lille
fartsdump på løpeturen din.

Foto: Ian Corless

Når jeg planlegger langtur forsøker jeg så langt det lar seg gjøre å
inkludere så mange bakker som mulig og belønningen er ofte mange fine
utsiktspunkter i løpet av turen. Jeg kan la det gå sport i å klare å sanke maks
antall høydemeter og kan gjerne løpe ut med et mål om å ha minimum 1000
høydemeter i banken før økta er omme.

Jakten på høydemetere

Og om du tenker at det å løpe 1000 høydemeter er det som er mest
krevende så tar du feil, for her i Østmarka krever det en real innsats å få til
en god runde på under 30 kilometer med 1000 høydemeter.

Har du et par fjell lett tilgjengelig der du bor gjør det selvfølgelig
saken enklere. Og jeg må si jeg misunner de som har fjellet som nærmeste nabo.
Hadde jeg bodd slik til hadde jeg løpt opp og ned minst et fjell om dagen.

Når jeg skriver «løpe opp et fjell» så
er det vel ikke helt det jeg egentlig gjør. I de lange bratte bakkene går jeg
raskt, gjerne krokrygget og med hendene på låra. Noen ganger bruker jeg armene
til å dra meg opp etter røtter, trær eller steiner, så i teorien løper jeg
ikke. Men jeg beveger meg likevel oppover mye raskere enn folk flest og uten
pauser. Pulsen går opp, jeg puster tungt og merker at kroppen jobber litt
ekstra. Og følelsen av å nå toppen er helt nydelig.

Gi deg selv en utfordring

Et tips til hvordan man kan motivere seg selv til å gjøre en ekstra innsats for å finne høydemetere er å bli med på forskjellige høydemeter utfordringer. Det kan være daglige utfordringer hvor du kanskje setter deg et mål om å gå minst 50 etasjer om dagen.

De fleste sportsklokker har funksjoner som teller etasjer gjennom dagen, eventuelt kan du laste ned apper som gjør samme nytten. Du kan melde deg opp på Strava utfordringer eller andre virtuelle høydemeterløp.

Runner’s World Challenge har flere høydemeterutfordringer i mai måned. Du kan blant annet velge mellom å gå Gallhøpiggen, Mount Blank eller Everest til tops (høydemeterne altså, ikke selve fjellet) i løpet av mai måned. Og hvor kult er det ikke å kunne si at du har klart å skvise inn en liten «Everest til topps» i løpet av mai? 8848 meter kan høres ganske drøyt ut, men om du regner litt på det så skal du se at det er fult mulig å gjennomføre i løpet av en måned.

Det er nemlig ikke mer enn 285,5 meter om dagen eller rett under 2000 meter i uka. Med andre ord en krevende, men ikke umulig utfordring. Runner’s World har forresten også et virtuelt løp «Til himmels» på Kristi himmelfartsdag hvor utfordringen er å samle så mange høydemeter som mulig i løpet av et døgn (altså 21.05.20 fra klokka 00.00-23.59). Kombiner de to utfordringene så skal du se at du når Everest mye raskere enn du hadde trodd.

Foto: Ian Corless

Og du, om du blir med på en av disse utfordringene, så si ifra på Instagram! Det er ekstra stas å få heie alle løpere der ute frem på sosiale medier nå når vi må gjennomføre løpene hver for oss. Og ikke kan stå skulder mot skulder på startstreken og samles etter målgang.

Tips til motbakkeøkter postes i morgen.

So stay tuned…

5 tips til hvordan du kan holde motivasjonen oppe under Lockdown

5 tips til hvordan du kan holde motivasjonen oppe under Lockdown


Mange løpere opplever nå at alle løpene og planene for våren og sommeren ikke lenger blir noe av. Sesongens mål som kanskje var jentetur til London for å løpe maraton, distansepers på Ecotrail Oslo eller en ny pers på Sentrumsløpets 10km. Og uten mål er det lett å oppleve at ting blir litt meningsløse.

Så hvordan holde motivasjonen oppe når alle løp og planer for vår og tidlig sommer har blitt lagt på is? Her kommer 5 tips til hvordan du kan holde liv i løpegleden under lockdown.

1. Meld deg på et virtuelt løp

Det blir riktig nok ikke det samme som å stå på startstreken sammen med 1000 vis av andre løpere, klar for å løpe gjennom Oslos gater hvor tilskuerne heier deg frem. Men et virtuelt løp kan likevel gjøre det lettere å finne motivasjonen til å snøre på seg løpeskoene og løpe den distansen du har meldt deg opp på. Om det er en rask 10km, en rolig halvmaraton langtur eller en kosemaraton med mål om å besøke samtlige bollesteder i Østmarka spiller liten rolle. Det å ha et mål med økta og det å vite at mange andre løpere rundt omkring i landet deltar på akkurat samme løp som deg nettopp den dagen gir motivasjon til å gjennomføre. Eksempler på slike virtuelle løp er Runner’s World Challenge 2020. De hadde et virtuelt maraton på selveste langfredag og flere løp venter i mai. De har også løpeutfordringen #milettermiliapril hvor målet er å løpe enten 150km eller 300km i løpet av april. Fin medalje sendes i posten etter gjennomføring av løp/utfordring.

Hvis du ikke har lyst til å vente til mai med å melde deg opp på et løp finnes det internasjonale løp også. #IRunAtHome har et event den 18 april hvor man selv bestemmer distanse, men hvor utfordringen er at løpet må gjennomføres hjemme hos deg selv. Om du løper på en tredemølle, løper en VK i trappene, løper frem og tilbake i stua eller lager dit eget skyrace ute i hagen er opp til deg. Her er det bare å være kreativ.

2. Sett deg nye mål med løpingen

Foto: Ian Corless

La vårens mål bli å finne alle Ola Dilt postene ute i Østmarka, eller å ta Kjentmannsmerket og bli kjent med det beste nærmarka har å by på. (Runner’s World har forresten fått sin egen o-løp blogg hvis du trenger tips til hvordan man skal løpe med kart og kompass).

3. Lag rutiner

Mandagsmila, tirsdagsintervaller, torsdagsstyrke, Sunday(long)runday, du bestemmer. Legg noen faste økter inn i kalenderen din med varsler og påminnelser sånn at du er sikker på at du vil bli minnet på hva du forventer av deg selv hver tirsdag.

4. Få deg en Coach

Det høres kanskje rart ut at man skal skaffe seg en Coach når alle løp avlyses og sesongens mål ikke lenger eksisterer? Men hvis du snur litt på det, så er det nettopp nå du kan trenge en som kan hjelpe deg å beholde fokus, som kan gi deg tips til hvordan treningen kan legges opp og gir deg råd som gjør at du vil være 100% klar når verden går tilbake til det normale og du igjen kan stå på startstreken med startnummer på brystet.

5. Lag dine egne utfordringer

Foto: Ian Corless

Sett deg et mål om å fastpacke gjennom Jotunheimen til sommeren (tips til fastpackin finner du her), løpe maraton opp og ned Wyller eller ta alle 2000m toppene i Rondane på under 24 timer. Det er uendelig mange muligheter til å sette rare rekorder eller gjennomføre mer eller mindre sprø prosjekter bare fordi du har lyst til å se om det er mulig.

Til topps i Marokko; Toubkal og Ouanoukrim i januar

Til topps i Marokko; Toubkal og Ouanoukrim i januar


Stegjernet grov seg ned i skaren. Steg for steg beveget jeg meg oppover fjellet mens den iskalde vinden pisket snøen opp og gjorde sikten dårlig.

Lyset fra hodelyktene våres nådde bare noen få meter frem og bortsett fra lyset fra fjellstua som ble svakere og svakere for hver meter lenger opp vi kom hadde jeg ingen formening om hvor langt opp jeg hadde kommet eller hvor langt det var igjen til toppen.

Mørket omfavnet oss slik at jeg ikke en gang kunne skimte konturene av fjellene, men om man løftet blikket nok kunne man se en helt formidabel stjernehimmel.

Tre ganger 4000 meter på 36 timer

Klokka var noen minutter over 5 om morgenen den 24 januar 2020 og jeg var på vei opp Toubkal, Nord-Afrikas høyeste fjell, 4167 meter over havet. Min tredje tur opp over 4000 meter på 36 timer.

Jeg pustet tungt, følte meg sliten, på grensen til utmattet og ble glad da jeg så at Mustafa stoppet opp og ventet på meg et par meter lenger oppe. Da jeg nådde ham, pekte han med staven sin slik at jeg forstod at jeg skulle snu meg rundt.

Og bak meg så jeg at vi hadde kommet høyt nok til å kunne se lysene fra Marrakech. Så fjernt, likevel så nært. Det travle og lettere kaotiske Marrakech som jeg hadde utforsket for et par dager siden var den klare kontrasten til livet her oppe i Atlasfjellene.

Foto: Ian Corless

Mustafa lot meg ikke bruke for lang tid på å nyte utsikten eller til å få pulsen ned på et behageligere nivå, for pausen var raskt over og vi fortsatte turen oppover fjellet.

Konturene hadde nå blitt synlige og jeg begynte å kjenne meg igjen i landskapet. Det kjentes så mye tyngre ut en det hadde gjort den første dagen da vi hadde startet nede i Imlil, en landsby på 2000m høyde som er et godt utgangspunkt for turer inn i Toubkal nasjonalpark.

Kjøreturen fra Marrakech til Imlil hadde tatt 1,5t og da Ian og jeg kom frem ved 10-tiden onsdag morgen den 22 januar hadde vi møtt guiden vår Mustafa, drukket søt mynte-te, og lagt av sted innover i fjelparadiset. Selv om vi måtte innom 3 pass-kontroller på turen hadde vi vært fremme ved Les Mouflons’ refuge, som ligger 3207moh, i god tid til en sen lunsj, før vi klokka 14.30 begynte dagens andre etappe.

Da klokka var 20.00 satt vi igjen i Les Mouflons’ spisesal og spiste en velfortjent middag etter å ha vært oppe på Nord-Afrikas høyeste fjell.

Foto: Ian Corless

Men denne morgenen kjentes det ut som om vi beveget oss i sneglefart og vinden var iskald. Jeg hadde tre lag på hendene mine; merino liners, thermo votter og et ekstra vindtett lag ytterst, likevel føltes det som om fingrene mine var forvandlet til istapper. Selv ikke på Ice Ultras kaldeste dag hadde jeg vært så kald.

Da vi kom opp til ryggen der man tar til venstre for å komme opp til toppen av Toubkal var vinden så sterk at jeg hadde vanskelig for å holde meg på beina. Vi stoppet bak en stor stein og jeg tok på meg enda et lag, nå hadde jeg fem lag på overkroppen og jeg manglet bare balaklava og ansiktsmaske min for å se ut som jeg hadde gjort på dag 3 av Ice Ultra da temperaturen hadde vært nede mot -38 kuldegrader.

Foto: Ian Corless

Den siste kneika var hard, jeg hadde mest lyst til å snu, men
nå hadde himmelen skiftet til den dype blåfargen som kommer rett før sola
slipper sine første stråler opp over horisonten og snart ville himmelen bli
gylden og fargerik. En soloppgang på Toubkal var verdt innsatsen.

For rask for sola

Film fra toppen kan du se her

Da vi nådde spiret på Toubkal denne morgenen var den effektive
temperaturen på -35 kuldegrader. Jeg var gjennomfrossen og da vi oppdaget at vi
hadde nådd toppen 20 minutter før den virkelige soloppgangen ville komme, tok
vi de obligatoriske bildene, sa at «this is pretty freaking amazingly
beautyfull and pretty freaking cold» også satset vi på å få se sola stå opp fra
ryggen litt lenger nede i stedet. Men selv da vi nådde ned til ryggen igjen
hadde ikke sola kommet skikkelig opp.

Jeg hadde fart i beina på vei ned mot fjellstuen og selv om jeg hadde stegjern på beina fikk jeg til å løpe mer enn jeg gikk nedover. Nå som jeg var i ly for vinden klarte jeg å nyte utsikten mer. Fjellene lå badet i et rosa lys og jo nærmere fjellstua jeg kom, jo mindre sliten følte jeg meg.

Høydesyk på Timzguida

Foto: Ian Corless

Det hadde vært motsatt dagen før. Da hadde vi besteget toppen Timzguida på Ouanoukrim, Nord-Afrikas nest høyeste fjelltopp (4089moh). Været hadde vært utfordrende, det hadde snødd og blåst og det var kaldt. For å komme opp Timzguida må man opp, (og senere også ned), noen litt utsatte partier og denne turen er mye mer teknisk enn turen opp Toubkal, men også mye morsommere.

Foto: Ian Corless

Og på tross av at sikten fra toppen ikke var mye å skryte av denne dagen, så hadde jeg en helt fabelaktig opplevelse hele veien opp. Det var først det siste stykket på vei tilbake til fjellstua at jeg hadde følt meg plaget av høyden. En tiltagende hodepine kombinert med følelsen av å være helt tom for energi. Da vi kom tilbake til Les Mouflons’ refuge hadde jeg ikke noe appetitt, og de som kjenner meg vet at det er veldig uvanlig. Jeg pirket i maten, men det eneste som fristet var Berber te, den søte tradisjonelle urteteen man får servert i Marokko. Jeg drakk en liter av det, fylte på videre med vann og brus og etter et par timer hadde hodepinen gitt seg og jeg merket at appetitten vente tilbake. Så da middagen ble servert den kvelden kan jeg med hånden på hjertet si at jeg nok imponerte flere av gutta i salen med min evne til å få en enorm porsjon kylling og ris til å forsvinne i rekordfart.

Men da jeg var tilbake i fjellstua fredag morgen den 24. januar følte jeg meg i fin form. Klokka var ikke engang 8, og til min overaskelse forstod jeg at grunnen til at jeg hadde følt meg så sliten var at jeg hadde besteget Toubkal mye raskere en den første dagen. Turen opp og ned hadde tatt under tre timer, så vi må ha holdt en god fart opp fjellet den morgenen.

Veien tilbake

Foto: Ian Corless

Etter å ha pakket sammen soveposer og utstyr, drukket litt te
og spist litt sjokolade var det tid for å dra tilbake til sivilisasjonen og vi la
i vei ned igjen mot Imlil.

Det rare med turen ned til Imlil var at den føltes dobbelt så lang som turen opp fra Imlil til foten av Toubkal. Stien svinger seg nedover mellom de høye fjellene, forbi en knøttliten landsby og på vei nedover møtte vi flere turister på vei opp mot Toubkal.

Foto: Ian Corless

De fleste fikk transportert bagasjen sin på muldyr og da var det ofte bare å klemme seg flatt inn mot fjellveggen slik at de kunne passere. Men det jeg husker best fra turen tilbake til Imlil var hvor sulten jeg var, for jeg hadde feilberegnet tiden det ville ta å komme seg ned til byen og hadde ikke med meg noe reserve fuel. Heldigvis er det fult av små koselige spisesteder i Imlil hvor du får servert tradisjonell marokkansk tagine til en super billig penge. Så da vet du hva du har å glede deg til når du kommer ned fra fjellet.

Kit list

Lurer du på hva som trengs for et vinter eventyr i Atlas
fjellene? Dette er hva jeg hadde med meg:

Foto: Ian Corless
  • Sko (inov-8 ROCLITE G 370)
  • Sekk (inov-8 all terrain 25L)
  • Staver (Black Diamond distance carbon FLZ)
  • 2 stk Camelbak insulated flaske 750ml
  • inov-8 Stormshell jakke (Vind, vanntett og superlett)
  • inov-8 Merino langermet base layer og midlayer
  • Ull sports BH fra Brynje
  • Inov-8 thermo mitt (superlette vind og vanntette votter)
  • Liners fra Devold (votter, ikke fingerhansker)
  • Vindvott fra RAB
  • inov-8 extreme thermo lue
  • To inov-8 buffer, en i merino en vanlig (Den vanlige brukte jeg for det meste som bind for øynene for å stenge lyset ute om natten)
  • inov-8 Winter tights
  • Den gamle varianten av inov-8 thermoshell som veier nada og likevel har en fantastisk isoleringsevne (sorry folkens, denne får man ikke tak i på markedet lenger, men med denne under Stormshell jakka i kombinasjon med langermet merinoull holder man fint varmen i temperaturer ned mot -20 kuldegrader. Jeg har prøvd.)
  • Inov-8 thermoshell pro insulated jakke
  • Inov-8 merino sokker (tre par, tykk type)
  • Ulllongs fra Devold
  • Inov-8 Base elite t-skjorte (til camp, super lett)
  • Ull underbukse fra Lindex (til camp)
Foto: Ian Corless
  • Sovepose med komfort ned til -10 (jeg fryser lett om natten)
  • Elektrisk tannbørstehode (veier enda mindre enn en halv tannbørste) og en liten tube tannkrem (selvfølgelig ikke full, trenger ikke bære mer tannkrem enn nødvendig)
  • Sov i ro ørepropper (Et ord: Sovesal, you get the point)
  • Hodelykt fra Silva og ekstra sett batterier (litium batterier så klart. Og dette var kun til nødstilfelle om det skulle bli tåke eller om jeg trengte å kunne gi lyssignal i en nødsituasjon, altså ikke en hodelykt som gir flombelysning midt på vinteren og som sitter som støpt på hodet)
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag (vindpose, engangs fordi det veier minst), space blanket, et sett varmepads (life saving hvis man blir overasket av kaldt vær eller blir skadet og ikke kan holde tempoet oppe), vannsikre fyrstikker og et par tamponger (om man må fyre opp bål).
  • Stegjern
  • Isøks (denne fikk jeg egentlig ikke bruk for)
  • Mobiltelefon
  • Lader til telefon og Garmin-klokke
  • Powerbank
  • Bankkort
  • Pass
  • Litt cash
  • Liten tube med solfaktor 50 (kombinert kuldekrem og solfaktor fra Roald Amundsen)
  • Solbriller
  • Sjokolade 2stk (kjeks, chips og sjokolade kan kjøpes på fjellstua)
  • Elektrolytter fra FUTT! (fra tights.no)
  • Våtservietter (liten pakke)

For tips når det kommer til praktisk informasjon (priser, tips og triks, guider osv) til gjennomføring av en slik ekspedisjon, ta en titt på posten til Ian Corless her.

Foto: Ian Corless
Ukategorisert
Når (løpe)livet snus på hodet

Når (løpe)livet snus på hodet


Livet har blitt snudd på hodet for de fleste av oss de siste dagene. Skolene og barnehagene har stengt dørene for barna, de voksne jobber hjemmefra om de kan, mens leger, sykepleiere og annet helsepersonell jobber på spreng overalt i helsevesenet.

Byene er spøkelsesaktig stille og butikkene tømmes for dopapir og hermetikk. Landegrensene stenges og planlagte reiser, eventer og eventyr kanselleres eller settes på vent. For meg føles det litt som om jeg er i en sprø drøm. En ubehagelig drøm som grenser mot mareritt, men som jeg venter på å våkne opp fra hvert øyeblikk. Det føles rett og slett for uvirkelig ut til at jeg helt kan forstå hva som skjer.

Fra fullstappet til tom kalender

Jeg hadde mange planer for våren og for sommeren. Faktisk var det så mange løp og eventyr på planen min at det nesten var i overkant mye. Kalenderen min var fylt opp på en slik måte at jeg knapt forstod hvordan jeg skulle få det til å gå opp i forhold til fri fra jobb og restitusjon mellom hvert løp.

Patagonia, Monterosa, Grenoble, Tenerife, Gran Canaria, USA og Nepal er bare noen av stedene som skulle utforskes med løpesko på beina i år, men slik situasjonen er nå, så ser det ut som om alle disse planene må utsettes.

År 2020 blir rett og slett noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.

Foto: Ian Corless

Men jeg skal ikke klage. Jeg er en av de heldige som allerede har fått oppleve noen helt fantastisk eventyr dette året. I januar tilbrakte jeg noen dager i Marokko og lekte rundt i Atlas-fjellene og i februar løp jeg det 230km lange etappeløpet The Coastal Challenge i Costa Rica og det er først nå at jeg føler at kroppen har restituert skikkelig etter disse to heftige utfordringene.

En trist fremtid

Likevel så kjenner jeg at det gjør vondt å lese om alle løpene som kanselleres rundt om kring. Både de små og de store, de norske og de rundt omkring i verden.

Ikke fordi jeg ikke får deltatt på dem i år, for det at det blir et år uten løp er ingen katastrofe for meg. Misforstå meg rett, for jeg elsker å løpe løp, men om løpsplanene mine for i år må settes på pause til år 2021 for å stoppe en pandemi, så er ikke det noe vanskelig valg for meg.

Det som gjør meg trist er at jeg vet hvor mye jobb det ligger bak å arrangere disse løpene. På de små løpene er det ofte ildsjeler som bruker store mengder av fritiden sin på å planlegge, organisere og gjennomføre et løp som vi deltagere betaler en liten sum for slik at vi, deltagerne, kan fraktes til og fra mål, løpe på merkede stier, få mat og drikke på sjekkpunktene, medisinsk hjelp om det trengs og medalje, heder og ære ved målgang.

De store løpene har folk som arbeider med løpet som skal arrangeres. De får betalt for å sette sammen et kjempestort event. Oslo Maraton, Birken og Ecotrail er eksempler på dette. For å lage disse store eventene er det utrolig mye jobb, penger og logistikk som skal til og folk jobber hardt i kulissene for å få det til å gå rundt. Det er få løp i verden hvor løpsarrangørene kan skryte av å ta ut en stor profitt.

Så når jeg ser at alle løpene jeg hadde planlagt å løpe i år kanselleres en etter en, er det tanken på all den innsatsen folk har lagt i å arrangere løpene jeg tenker mest på.

Og det er folk som nå, i tillegg til å oppleve at det de har jobbet hardt for i flere måneder går i vasken, opplever å få krav om å gi folk startkontingentene tilbake. Penger som ofte allerede er brukt opp på innkjøp av ting og tjenester til løpet. Og jeg vet at om det hadde vært meg som hadde havnet i den situasjonen, ja da hadde lysten min til å arrangere et løp i fremtiden forsvunnet.

Så jeg håper at vi kan gjøre en innsats for å sørge for at det
fortsatt finnes løp i årene som kommer, for selv om jeg klarer meg uten å løpe noen
flere løp i år, så vet jeg at jeg kommer til å savne det og en fremtid uten løp
høres ut som en trist fremtid.

Foto: Sylvain Cavatz

Så, hva nå?

Men hva skal jeg fylle tiden min med nå som alle disse
løpene og utenlans turene mine går i vasken?

Sånn som ting er nå er det vanskelig å spå hva som skjer i ukene og månedene som kommer. Hvor lenge dette vil vare er det ingen som vet og utsiktene er dessverre dystre.

Men jeg vet at om det er noe jeg ikke kan slutte med, så er det å komme meg ut i det fri. Skogen og fjellet er heldigvis noen av de tryggeste stedene man kan være når det kommer til smittefare fra virus som blir spredt av mennesker.

For selv om jeg ikke har noen spesifikke løp å trene mot lenger i år, så er det å holde kropp og sinn i form minst like viktig nå som det var da jeg hadde en kalender proppfull av løpsplaner. Nå handler det om å få frisk luft, om å vedlikeholde kroppen og ikke minst få ro i sjela. For meg er det nemlig ingen ting som slår noen timer ute på stiene alene eller sammen med en venn for å få dekket disse behovene.

Der ute føles livet fremdeles normalt ut.

Foto: Sylvain Cavatz

Jeg håper selvfølgelig at det etter hvert vil være greit å flytte på seg rundt innenfor landets grenser, for jeg har en lang liste over steder i Norge jeg ønsker å oppleve.

Å sove på sovesal med 20 fremmede mennesker er kanskje ikke det lureste akkurat nå, men i år er kanskje året hvor jeg går til anskaffelse av lettvekts friluftslivutstyr sånn at jeg kan sove i telt og være selvforsynt med mat gjennom hele turen? For meg som har blitt bitt av etappeløp-basillen, (en relativt ufarlig basill), fremstår dette som en helt super trening i forhold til fremtidige løp, (for eksempel Everest Trail Race og MDS), som står på ønskelisten min for år 2021 og 2022.

Kortreiste eventyr

Så 2020 skal fylles med eventyr uansett. Om det blir de kortreiste turene i Østmarka eller de store utfluktene i den norske fjellheimen får tiden vise, men jeg vet i hvert fall at jeg ikke vil legge løpingen til side bare fordi planene jeg hadde ikke blir noe av. Jeg skal rett og slett tilpasse meg det som kommer og gjøre det beste ut av de mulighetene jeg har. For er det noe jeg vet jeg kommer til å trenge i månedene som kommer så er det nettopp et pusterom, et fristed hvor jeg kan få mulighet til å fylle opp med energi, positive tanker og for å beholde en følelse av normalitet når verden rundt meg blir surrealistisk.

Foto: Sylvain Cavatz
Ukategorisert