TCC Costa Rica 2020? Jeg er med!


(Foto: Ian Corless)

Velkommen til Costa Rica. Et frodig paradis som ligger på den tynne armen som forbinder Sør-Amerika med Nord-Amerika og deler Det karibiske hav fra Stillehavet. Landet er kjent for sitt rike dyre og planteliv, for selv om landet er et av de minste i hele verden befinner hele 5% av alle verdens arter seg i dette landet som består av både jungel og regnskog, lange og vakre strender, fantastiske fossefall, ville elver og mange høye fjell og vulkaner. Kombinert med tropiske temperaturer og et folk som lever etter filosofien «Pura vida», (det rene eller det enkle livet), er dette den sanne oppskriften på hva et tropisk ferieparadis er. Eller løpeparadis da. For dette må jo være det perfekte stedet å ta på seg løpeskoene og dra på oppdagelsesferd!

TCC Costa Rica

Forkortelsen står for The Coastal Challenge Costa Rica og er et etappeløp på 236km med hele 10000 høydemeter som går over 6 dager. Det finnes også en kortere variant på 155km hvis man ønsker det. Løpet går i februar måned, nærmere bestemt 9-15 februar, og tar deg med på et løpeeventyr utenom det vanlige langs Costa Ricas vestkyst. I løpet av 6 dager får man oppleve å løpe på vakre strender langs stillehavskysten, gjennom frodig jungel og regnskog, opp i høylandet og på vakre fjellstier. Du vil krysse elver, løpe forbi vakre tropiske vannfall og se eksotiske dyr og planter på din vei.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica regnes som et av de beste terrengløpene i verden og tidligere deltagere beskriver løpet som en komplett løpeferie hvor du løper i en fantastisk natur på dagtid for så å nyte et avslappet og behagelig all inklusive camp liv på kvelden. For i motsetning av mange andre etappeløp er ikke TCC Costa Rica et løp hvor du må drasse med deg alt av klær, mat og utstyr når du er ute og løper. For all del, det er moro med self sufficient løp også, men helt ærlig, det er ganske deilig med et løp hvor du slipper å ha med deg alt fra fem dagsrasjoner med mat til nok medisinsk utstyr for å kunne utføre en aldri så liten tå amputasjon.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica får du servert alle måltider gjennom døgnet på camp og snacks og fuel på drikkestasjonene. De har et team som flytter campen og all bagasjen din til neste camp-område og du kan ha med deg så mange sko og forskjellige sett med klær som du bare vil. Det er både dusj og toalett fasiliteter på camp så du slipper å gå helt «back to basic». Og har du familie som har sett seg lei av at du stikker av gårde på løpe-egotrip flere ganger i året så har TCC Costa Rica løst det problemet med å gjøre det mulig for familie å være med på turen, nyte camp-livet og ikke minst; være med på skreddersydde opplevelsesturer på dagtid mens du er ute og løper.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes i hvert fall at dette høres ut som en drømme løpeferien.

 

(Foto: Ian Corless)

«Queen of the ice» meets the heat

Jeg kaller det «løpe ferie», men når det er sagt så skal det også sies at dette ikke kommer til å bli en enkel match. For selv om distansen virker overkommelig med dagsetapper på mellom 32 og 52km, foregår dette løpet i et tropisk klima hvor temperaturen på dagen når opp mot 35 varmegrader og en luftfuktighet på opp til 75%.

La sykepleier Abelone, (aka Queen of the Ice), gi deg en rask innføring i problemstillingen varme + høy luftfuktighet + høyt aktivitetsnivå:

Svette er en av kroppens viktigste måter å regulere kroppstemperaturen på. Når kroppen blir varm og begynner å svette vil svettelaget som ligger på huden etter hvert fordampe og denne prosessen virker kjølende. Jo høyere luftfuktigheten er, jo lenger tid vil det ta for svetten å fordampe, og jo vanskeligere blir det for kroppen å kjøle seg ned. Siden kroppen ikke oppnår en kjølende effekt øker svetteproduksjonen som igjen øker faren for dehydrering og overopphetning.

(Foto: Ian Corless)

Ved overopphetning stiger kroppstemperaturen opp til 40 grader, (stiger den ytterligere kaller vi det heteslag). Så forestill deg nå at du har høy feber og legger av sted på et aldri så lite maraton… Du skjønner tegninga?

Nå har jeg løpt noen løp i varme omgivelser tidligere og jeg husker både UTCT og UTSS, for ikke å snakke om fjorårets Ecotrail Oslo som i overkant varme løpeturer. Jeg har overlevd dem, kanskje attpåtil håndtert varmen bedre enn mange andre, men likevel er det noe som sier meg at 6 dager med løping i slike temperaturer vil være noe av det tøffeste jeg har gjort. Eller, i hvert fall like tøft som da jeg løp Beyond the Ultimate Ice Ultra i Februar 2019 hvor temperaturen var nede i -38 grader på det kaldeste.

Over 70 grader i temperaturforskjell mellom de to løpene altså.

(Foto: Ian Corless)

Planen videre

Jeg har i underkant av 3 måneder til å forberede meg til TCC Costa Rica. Og siden det ikke krever mye innkjøp og planlegging i forhold til utstyr kan jeg bruke tiden min på å finne ut av hvordan man overlever 236 kilometer i fuktig hete, bli godt kjent med løypeprofilen og finne ut av hvilke sko og klær som egne seg best til dette løpet. Siden jeg bor i Norge vil det by på utfordringer å trene på å løpe i heten nå som temperaturen synker lenger og lenger ned på gradestokken. Jeg har ingen intensjon om å jakte på en plass på pallen. Den jobben kan gjengen med eliteløpere som er påmeldt TCC Costa Rica 2020 få ta seg av. Og det er en sterk gjeng som stiller til start; Brittany Peterson, Kelly Wolf, Katlyn Gerbin, Julien Chorier, Jordi Gamito og Andy Symonds for å nevne noen.

Men for meg handler dette løpet om å oppleve Costa Rica og «Pura Vida», og derfor gleder jeg meg til februar uten for mye bekymringer for distansen, temperaturen og luftfuktigheten. Det skal jeg nok klare å overleve og jeg vet at TCC Costa Rica har et fantastisk team som vil gjøre alt de kan for at jeg fullfører løpet og får en opplevelse for livet.

(Foto: Ian Corless)

 

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


5 ting du ikke bør gjøre når du løper en Ultra (og hvordan du unngår å gjøre det)


Jeg får en del spørsmål fra løpere som skal løpe sin første ultra om jeg har noen gode tips og råd. Og det har jeg jo. For jeg har vært igjennom en «prøve og feile» prosess og har gjort meg noen tanker rundt hva som er lurt og hva som ikke er lurt når man skal løpe et ultraløp. Så her kommer mine topp 5 råd om hva du ikke bør gjøre når du skal løpe et ultraløp og hvordan du kan unngå å gjøre det.

1: Løp deg bort

Et par kilometer fra eller til spiller vel ingen rolle når du først skal løpe 100km? Jo, det gjør det. Det å plutselig oppdage at du har løpt en kilometer i feil retning under et løp kan virkelig ta knekken på selv de mest hardbarka ultraløperne. Å løpe tilbake samme vei du nettopp har kommet samtidig som du vet at de foran deg har fått et enda lengre forsprang mens de som var bak deg kanskje har løpt forbi deg er en skikkelig motivasjons killer. Nå skal det sies at slike små sidespor og navigasjonsfeil kan være skikkelig morsomme også, i hvert fall i etterkant. Mange av de morsomste minnene mine fra ultraløp er nettopp når jeg har forvillet meg litt bort fra den originale løpstraseen. Som da jeg bommet på et merke på UTSS 90km og endte opp med å klatre oppover i en elv med små fossefall (den historien kan du lese om her).

Hvordan unngår du det?

For det første, følg med på løypemerkene. Synes du det er lenge siden du så et merke sist, så er det antagelig det. Stopp heller opp litt og se om du ser et merke foran eller bak deg.
Legg inn løypa på klokka di. Dette er den funksjonen på klokka mi, (jeg har en Garmin 935, og den er ikke sponset), som jeg har satt aller mest pris på under ultra løp. For selv om du prøver å følge med på merkingen så godt du kan så hender det at det er litt langt mellom hvert merke, eller at noe har skjedd med merkene (noen har ryddet i skogen, dyr har spist merkene eller merkene har viklet seg inn i buskas og er vanskelig å se). Da hjelper det å ha løypa lagt inn på klokka for da kan du se om du er på rett vei eller ikke.
Bli kjent med løypeprofilen i forkant av løpet. Det gir deg en liten peiling på om du er helt på bærtur (eller klatretur) hvis du plutselig befinner deg et sted som er hakket mer luftig og teknisk enn løypeprofilen har gitt inntrykk av.

2: Still dårlig forberedt til start

Du må gjerne glemme drikkeflaske og gels når du skal løpe 10 for Grete eller halvmaraton i London, og om du ikke har trent sånn kjempe mye før løpet gjør det ikke all verdens. For 21 kilometer kommer de fleste seg igjennom på en eller annen måte og om det skulle gå helt skeis så er det ikke noe verre enn at du hopper av løpet ved første og beste kafe. Men skal du løpe en ultra i terrenget krever det litt forberedelse. Å glemme essensielle ting som hodelykt hvis løpet er så langt at du kanskje blir nødt til å løpe i mørket, eller å ikke ha en vind og vanntett jakke i sekken i tilfelle væromslag oppe på fjellet kan ikke bare gi deg straff i form av ekstra tid eller enda verre, diskvalifisering. Det kan også gi deg skikkelig problemer når det blir så mørkt at du ikke ser stupet som er rett foran deg eller når været plutselig skifter og du står iskald oppe på toppen av et fjell, gjennomvåt av regn og med vind i styrke liten kuling rett i fleisen. Det å «bare hoppe på» et løp uten å ha trent eller sjekket løypeprofilen er også helt greit om det er et løp som foregår midt i bykjernen, men på en ultra vil det ikke være like enkelt å bare droppe ut når du skjønner at det var litt tøffere å løpe de 60 kilometerne enn du hadde trodd og at litt trening i forkant hadde vært lurt. Dessuten er du nesten garantert en eller annen form for skade hvis du like vel går for full distanse.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan unngår du det?


Veldig enkelt: forbered deg til løpet! Les løypeprofilen, les utstyrs listen og pakk sekken god tid i forveien. Snakk med andre som har løpt det aktuelle løpet eller et lignende løp tidligere. Og tren på det du skal gjøre. Melder du deg opp på et 100 kilometer fjell løp i Pyreneene med over 8000 høydemeter, hjelper det ikke å løpe frem og tilbake langs Frognerkilen 3 dager i uka. Løp gjerne igjennom hele eller i hvert fall de mest krevende partiene på forhånd hvis du har mulighet til det. Og det er bedre å undervurdere seg selv enn å være alt for skråsikker. Ikke gjør samme feil som Jim Walmsley. Ta med en liten hodelykt til nødstilfelle, selv om du regner med å være i mål før solnedgang.

3: Dropp å spise og drikke


Uansett hva folk sier eller mener, her er hva en sykepleiers sunne fornuft sier om saken: å løpe mange mil uten påfyll av mat og drikke er en veldig dårlig ide.
Kroppen trenger energi for å kunne løpe i flere timer, så du sparer ikke noe på å droppe å stoppe på matstasjonene for å dytte i deg litt næring eller ved å slanke vekten på sekken ved å minimere mengden løper-fuel. Men nå er det sjeldent jeg hører at grunnen til at folk går på en smell er at de bevisst ikke har villet spise eller drikke under et løp. Som regel skyldes det heller at man glemmer å spise og drikke eller at man etter hvert mister matlysten fullstendig og kanskje til og med bli kvalm og uvel. Det kan også være at den favoritt sjokoladen din smaker høgg når du når toppen av Gulekoppen på Hornindal rundt eller at det eneste du har skikkelig lyst på er buljong, men at akkurat det er noe som ikke serveres på matstasjonen på Ultra Birken.

Hvordan unngår du det?

Tren på å spise når du løper. Ha alltid med deg litt mat på langturer og vend kroppen til å ta til seg mat mens du løper. Det er lurt å trene på å spise den maten du planlegger å ha med deg under løp. Hvis du planlegger å bruke gels under løp så test den typen gels på langturer i forkant av løpet.

Få i deg nok elektrolytter. Ubalanse i elektrolyttnivået vil kunne føre til at du føler deg kvalm og uvel. Derfor kan det hjelpe å få i seg sportsdrikk med elektrolytter eller tilføre elektrolytter på andre måter om du begynner å føle deg kvalm.

Ha med deg litt forskjellige varianter av fuel. Selv om du elsker den Maxime gelen med jordbærsmak er det fare for at du er ganske lei alt som heter Maxime og Jordbær etter å ha inntatt bare dette de siste 8 timene. Ha med litt forskjellig slik at du har noen salte nøtter å tygge på hvis saltsuget gjør seg gjeldende og kanskje noen sure cola smågodt om du plutselig trenger noe syrlig. Og skal du løpe veldig lenge kan det være en ide å ha med seg noe ordentlig mat også. Selv har jeg alltid med et par brødskiver med ost hvis jeg forventer å skulle løpe i mer enn 7-8 timer. Da vet jeg at jeg kommer til å ha behov for noe ordentlig mat i tillegg til gels og bloks.

Bruk klokka! Mange av løpeklokkene på markedet har nå funksjoner hvor du kan få klokka til å minne deg på at du skal spise og drikke. Dette fungerer slik at du får en påminnelse for eksempel hvert 15 minutt som sier DRIKK og hvert 30 minutt som sier SPIS. Jeg kjenner flere som sverger til denne funksjonen (og også nettopp denne tidsintervallen).

4: Tenk negative tanker


Det sies nemlig at det å gjennomføre et ultraløp er 90% mentalt og 10% fysisk og da sier det seg selv at de mentale strategiene du bruker under et løp vil ha mye å si for om du kommer til å lykkes. Om du for eksempel kun fokuserer på det store målet, (å gjennomføre løpet), øker du sannsynligheten for å bli mentalt sliten. Skal du løpe et ultraløp er det langt til mål. Men det hjelper lite å tenke på det. Hvis du fokuserer på mål helt fra starten på løpet er faren stor for at du vil gå på en mental smell. Hjernen forteller kroppen at du har en lang lang vei igjen å løpe og vil naturligvis sende signaler til kroppen om å spare på alt. Det samme gjelder for tanker om at det gjør vondt, at du er sliten og lei eller at alle andre løper fortere enn deg. Negative tanker er energityver og er det noe du ikke har behov for å bruke energien din på i et løp er det slike tanker.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan unngår du det?

Ha noen mentale strategier og verktøy godt innøvd i forkant av løpet. Hvilke strategier som virker varierer fra person til person, men det å sette seg mange kortere delmål er en god strategi på lange løp. I stedet for å tenke 60 kilometer kan du bryte ned løpet til delmål på 10 kilometer eller enda kortere. Jo mer sliten du blir jo kortere bør delmålene være. Da jeg løp 3. etappe av Beyond the Ultimate Ice Ultra løp jeg over en enorm innsjø hvor det føltes ut som om jeg ikke flyttet meg av flekken. Redningen min ble å fokusere på stolpene som var satt opp med omtrent 100 meters mellomrom. Delmålet var en og en pinne hvor jeg vekslet mellom å løpe og gå mellom annenhver pinne.

Jeg er veldig bevisst hvor mye negativ tenkning påvirker prestasjonen og jeg har lært meg å snu tankemønsteret med en gang jeg merker at jeg begynner å tenke negativt. Dette gjør jeg blant annet ved å flytte fokuset over på andre hyggelige ting som for eksempel den vakre naturen. Men jeg bruker også positiv selvsnakk mye. Jeg forteller meg selv at «i dag er jeg sterk, i dag løper jeg bra» om og om igjen. Og tro det eller ei, det er faktisk mulig å lure kroppen til å tro at den egentlig ikke er sånn kjempe sliten like vel.

5: Test ut helt nye sko eller annet nytt utstyr på selve løpsdagen


Kjøp deg gjerne nye sko til et ultraløp, men prøv dem for all del ut i forkant av løpet. For selv om skoen kjennes helt fin ut på foten i butikken, kan det hende at den ikke kjennes like behagelig ut etter noen mils løping når føttene har begynt å hovne opp og friksjonen mot de utsatte stedene virkelig begynner å irritere. Og tro meg, gnagsår er noe av det siste du ønsker deg når du løper ultraløp.
Det samme gjelder klær, sekk og annet stæsj. Unngå at en shorts som til stadighet glir opp eller en vest som har en stropp eller søm som irriterer vettet av deg tar livet av løpsgleden.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan unngår du det:

Test alltid alt utstyr i forkant av løpet. Helst bør du teste det ut på en langtur. Og er det noe som irriterer deg det minste lille gram, så gjør noe med det. FØR løpet.

Har du noen flere?

Så her har du altså min «topp 5 liste» over ting man ikke bør gjøre. Alle punktene er testet nøye ut av meg selv, faktisk opptil flere ganger. Med andre ord; rimelig seriøs forskning.
Det finnes sikkert mange flere ting man ikke bør gjøre under ultraløp, og kommenter gjerne om du har flere tips til hva man ikke bør gjøre før, under eller etter et ultraløp.

(Foto: Sylvain Cavatz)

TSS 2019: hvor man får det beste av Sardinia på 42,8 km (og nesten 3000 høydemeter)


Se for deg en dramatisk kystlinje med stupbratte klipper i spennene formasjoner, vakre paradisstrender med krystallklart vann som veksler mellom dyp blått og turkis, frodige skoger med et rikt plante og dyreliv. Klimaet er stabilt med sommertemperaturer til langt ut i oktober. Med andre ord; et paradis for terrengløping.

(Foto: Ian Corless)

Stedet jeg nettopp har beskrevet er Supramonte di Baunei, en av Middelhavets siste ekte villmarker, som ligger på østkysten av den Italienske øya Sardinia.

I midten av oktober fylles dette området opp av mange hundre terrengløpere som skal utfordre seg selv med å løpe en av de fire distansene (20km, 30km, 42km eller 100km) i løpet Ultratrack Supramonte Seaside Baunei. Samtlige av løpene har en bratt profil og byr på til tider krevende terreng. Og nå skal du få høre litt om mine opplevelser fra høstens store terrengløpefest på Sardinia.

Lange løpeturer, god mat, vin og sene kvelder

Etter å ha surret rundt i fjellene i Baunei i 5 dager og brukt tiden på å bli bedre kjent i området hvor løpet UTSS går stod jeg på igjen på startstreken nede ved havet i den lille byen Santa Maria Navaresse på østsiden av Sardinia, den nest største øya i Middelhavet. Et år tidligere hadde jeg stått nøyaktig samme sted, klar for å begi meg av sted ut på UTSS 90km, min til da lengste distanse noen gang. (Den historien kan du lese om her). I år hadde jeg valgt å løpe maraton distansen; 42,8km med hele 2800 høydemeter. Ikke en rask maraton med andre ord.

På startstreken sammen med meg stod det flere gode løpere; Pau Capell (som har UTMB rekorden), Martina Valmassoi, Francesco Rigodanza, Gaelle Decorse og Federica Zuccollo bare for å nevne noen. Selv hadde jeg ikke de helt store forventningene til meg selv. Med til sammen 120km i beina de siste 6 dagene inkludert mye vin og sene kvelder var målet mitt å ha det moro, nyte Sardinia og ikke ta det så seriøst. Distansen skulle jeg komme meg igjennom uansett.

Brutal start

Men så er det nå en gang sånn at det skjer noe med meg når jeg har startnummer på og starten går. Jeg klarer ikke helt å ta det piano. Dessuten visste jeg at den første stigningen ville komme brått på, du får over 400 høydemeter allerede i løpet av de første 3 kilometerne, og i frykt for å måtte gå i kø i lavt tempo opp til første topp ville jeg heller gi på litt ut fra start. Jeg hang meg på Martina, Federica og Gaelle, men da vi kom inn på den smale stien opp mot korset mistet jeg synet av Martina, jeg hadde noen menn mellom meg og Gaelle men vi holdt et bra tempo opp bakken og derfor hadde jeg ikke noe behov for å løpe forbi.

(Foto: Ian Corless)

Jeg kjente at jeg hadde pushet i overkant hardt da jeg kom opp til korset på toppen, og veien ned til havet var ingen hvilepute. Denne første delen av løpet var omgjort fra i fjor. Den nye ruten var brutal i forhold til fjorårets, da man startet med relativt lettløpt kyststi som bølget seg bortover og ga løperne en fin oppvarming før den første lange stigningen.

Jeg hadde løpt igjennom de første kilometerne dagen før og gruet meg litt til det som ventet. Det første stykket ned fra korset er nemlig ikke av det lettløpte slaget og her blir man for første gang under dette løpet kjent med det som Sardinierne kaller «pedra nascendo», som kan oversettes til «sten som gror». Navnet har de fått fordi de ser ut som om de vokser rett opp fra bakken. Disse stenene gjør det krevende å løpe og om man ikke har fullt fokus på hvor man plasserer føttene er faren for overtråkk stor. Veien ned mot havet byr også på mange andre former for stein. Store steiner og små steiner, glatte steiner og skarpe steiner. Og flere steder går det bratt nedover. Jeg hadde et par nesten fall på vei nedover, tok det rolig og ble forbiløpt av et par jenter med staver som hadde god fart i de tekniske nedoverbakkene. Men når man har kommet seg forbi det første steinete partier venter en herlig morsom strekke med bølgende jord og stein sti som veksler mellom å gå igjennom skog og kratt og åpne strekninger hvor du kan hvile blikket på den vakre kystlinjen med krystallblått vann, Pedra Longa og de vakre fjellene i Baunei. Der fikk jeg fart på beina igjen og da jeg kom til første matstasjon ved Pedra Longa så jeg jentene stå og fylle vann på flaskene sine. Selv fortsatte jeg bare videre for jeg hadde både nok vann og mat til CP2, som ville komme ca 5 kilometer og en 600m stigning senere.

Temperaturen stiger og motivasjonen synker

(Foto: Ian Corless)

Temperaturen var allerede langt over det jeg regner som komfortabel løpetemperatur da jeg begynte på den bratte stigningen opp etter Pedra longa. Dette er den lengste og bratteste bakken, men også den mest spektakulære strekningen. Med utsikt ned mot den ikoniske klippen Pedra Longa kravlet vi oppover bakken. Da jeg møtte på Ian etter å ha unnagjort litt over halvparten av stigningen svarte jeg «good, just a litlle bit hot», da han spurte hvordan det gikk. Han fortalte meg at jeg var dame nummer 3, og det overasket meg for jeg kunne ikke huske å ha løpt forbi noen flere jenter enn de som hadde passert meg i nedoverbakken etter korset. Men det ga påfyll til konkuranse instinktet mitt og jeg fortet meg ut fra CP 2 da jeg oppdaget at en av damene hadde tatt meg igjen. Med påfyll av sportsdrikk og vann i flaskene og et stort stykke honningmelon i hendene gikk jeg rapende ut fra matstasjonen etter å ha slukt en liter cola.

(Foto: Ian Corless)

Etter CP2 er det grusvei et lite stykke. Det er en tung strekning, for selv om det er løpbart går det hele tiden svakt oppover, men jeg holdt tempoet oppe for damen som hadde tatt meg igjen lå ikke mer enn 100 meter bak meg. Fra i fjor husket jeg nedoverbakken som ventet meg som herlig lettløpt og et sted jeg bare kunne la beina gå av seg selv uten å bruke noe nevneverdig energi. Men ruten var gjort om slik at løperne ble ført i på den ville kyststien «Selvaggio Blu», som omtales som Sardinias tøffeste. Veien ned var noe av det mest tekniske jeg har vært borte i på et fjelløp. Bratt og steinete og skarpt. Et skilt midt i bakken som informerte om «technical part» fikk meg til å le. Det skiltet kunne de ha satt opp på toppen av bakken, for jeg hadde allerede rukket å snuble et titalls ganger, sparket borti minst 40 steiner og kuttet meg opp i hendene da jeg var nedi med hendene et sted. Bakken så ut til å aldri ta slutt og selv om utsikten var spektakulær klarte jeg ikke å nyte den for jeg måtte holde øynene på bakken hele tiden. Her var det ingen tydelig sti og flere steder slet jeg med å se merkingen. Jeg kavet rundt i busker og kratt, kuttet meg opp skikkelig på låret og bannet minst en gang hver 50m. To damer hadde allerede tatt igjen meg og jeg hadde mistet all motivasjon for å konkurrere. Det slo meg nemlig at om stien fortsatte å være så teknisk ville jeg rissikere å måtte gå mesteparten av løpet. Og jeg var ikke engang halvveis.

(Foto: Ian Corless)

Da jeg endelig kom ned til havet var jeg bare lei og demotivert. Med dette tempoet ville jeg bruke 8-9 timer på løpet og jeg var på nippet til å DNF. I ettertid har jeg kommet frem til at dette nok i stor grad skyltes mine forventninger. Jeg var innstilt på en herlig lettløpt nedoverbakke, men fikk i stedet en super teknisk strekke som krevde utrolig mye av meg. Om jeg hadde forberedt meg bedre og visste hva som ventet meg tror jeg ikke jeg ville ha følt deg på samme måte.

Men så går det oppover igjen

Når jeg hadde kommet til bunnen og begynte på neste store stigning surret jeg litt med å finne veien, det til tross for at jeg hadde vært her noen dager tidligere og tatt bilder. Men da jeg først kom ordentlig i gang med oppoverbakken tok jeg igjen flere løpere. For det meste 100km løpere tror jeg, og jeg husker jeg tenkte at dette var folk som virkelig hadde en lang dag foran seg, for de hadde startet 2 timer tidligere enn meg og hadde fremdeles over ¾ igjen av løpet. Jeg passerte et skilt hvor det stod «Goodbye Selvaggio Blu» og kjente at jeg trakk et lettelsens sukk, terrenget var fortsatt krevende en stund til, men det var merkbart lettere å ta seg frem nå.

(Foto: Ian Corless)

Selv om jeg følte at jeg gikk i sneglefart begynte jeg å få motivasjonen min tilbake og da jeg kom til CP4 på toppen av den tredje store stigningen dyttet jeg i meg chips og ost, drakk en halvliter Cola, fylte flaskene med sportsdrikk, fikk noen oppmuntrende kommentarer (på italiensk vell og merke) av de frivillige og la av sted med nytt mot. Og nå kom den bakken jeg husket fra i fjor. Beina fikk gå fritt, humøret steg og kroppen hadde det fint. Det at «Selvaggio Blu» partiet hadde gått i sneglefart gjorde at jeg ikke følte meg så sliten i beina. Nå som det gikk an å løpe litt igjen fikk jeg opp tempoet og jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle gjøre en innsats for å komme innenfor topp 10 og helst på under 7 timer. Det så ut som om det skulle være mulig.

(Foto: Ian Corless)

En 10km (ultra) sprint

På matstasjonen ved den hvite kirken som kunne ha vært tatt rett ut fra en scene i Kill Bill fylte jeg på med mer energi i form av nydelig italiensk ost (nei, ikke den med larver) og Cola før jeg løp ut på en slette hvor kuer, esler, geiter og griser ruslet rundt i det fri. Jeg løp forbi det store steinansiktet og her møtte jeg på Ian igjen som kom med noen oppmuntrende ord i det jeg passerte. Nå var det bare 10 kilometer igjen og det meste av stigning var unnagjort. Klokka viste at jeg hadde vært ute i 6 timer. Kunne jeg klare å komme i mål på under 7 timer? Da måtte jeg i så fall gi gass hele veien inn til mål.

(Foto: Ian Corless)

Jeg husket at det var noen tekniske partier på de siste 5 kilometerne inn mot mål, jeg husket også en litt seig bakke, men så oppdaget jeg at jeg hadde fortrengt et par andre seige oppoverbakker og lengden på de tekniske partiene. Så selv om jeg hadde en god driv og passerte flere løpere det siste stykket inn mot Baunei og fikk til en real spurt ned igjennom Bauneis smale gater, klarte jeg ikke å komme i mål på under 7 timer. Den offisielle tiden min ble 07:01:26. Og overaskende nok hadde jeg løpt inn til en 4 plass blant damene og som nummer 15 totalt. I et så sterkt startfelt var jeg godt fornøyd med det. Jeg var heller ikke mer enn 10 minutter bak dame nummer 2 og 3. Premie og kubjelle vanket også til både nummer 4 og 5, og det var utrolig gøy å få stå på scenen med disse damene.

Pau Capell hadde løpt inn på tiden 04:51:38, og hadde vært i mål i litt over to timer da jeg passerte målstreken. Da jeg pratet med ham etter løpet fortalte han at han syntes det hadde vært en veldig krevende trase. Og som Ian senere kommenterte; hvis Pau bruker nesten 5 timer på et maraton, da er det ikke en lett løype.

Martina hadde kommet i mål som dame nummer 2. Hun hadde fått problemer halvveis ute i løpet med en gammel skade som har plaget henne igjennom sesongen, hun synes også det hadde vært mye krevende terreng, men det er jo hennes sterke side og hadde passet henne bra.

Reisefølget mitt, Karin, hadde løpt inn til klasseseier på 30 kilometeren og var strålende fornøyd med løpet. Men hun hadde slitt med varmen det første stykket og hadde følt seg døden nær da hun møtte på Ian opp stigningen fra Pedra Longa, men hadde fått det mye bedre den siste halvdelen av løpet.

«It was technical, very very technical»

Et par dager senere snakket jeg med Franco Colle og kjæresten hans Giudy Turini som begge vant UTSS 100kmk. Franco har blant annet vunnet Tor des Geants (et 330km løp med ca 24000 høydemeter) og trives godt med å løpe i teknisk terreng. Franco passerte målstreken på UTSS Baunei på den utrolige tiden12:35:11 uten å se sliten ut i det hele tatt. Men selv Franco matte innrømme at «it was technical, very very technical».

Og en droppout rate på 50% på UTSS 100km kan understreke den kommentaren. Skal du løpe UTSS 100km må du være forberedt på en skikkelig krevende tur, den er absolutt gjennomførbar, men den passer nok best for de som er ute etter å utfordre seg selv litt ekstra og som er godt vant med å bevege seg i krevende terreng. For folk flest er nok maraton distansen mer enn krevende nok.

Et helt spesielt løp

For meg forblir UTSS fortsatt på «løp som bør oppleves» -listen. Jeg vet ikke om noen andre løp man kan sammenligne det med, for kombinasjonen hav og fjell, vakkert, men krevende terreng og et rikt plante og dyreliv, for ikke å snakke om den enorme gjestfriheten man blir møtt med, gjør at dette er et løpe jeg gjerne kommer tilbake til igjen og igjen.

(Foto: Ian Corless)

Tar du vare på løpeklærne dine?


Sponset innlegg

Høsten er her og med den følger det gjerne en god del regn, vind og surt vær. Jeg liker å løpe i regn og når det ikke er for kaldt er regn favoritt løpe-været mitt. Det å bli gjennomvåt av et skikkelig regnskyll, gjerne helt mot slutten av løpeturen er rett og slett helt magisk. Men nå som temperaturene faller og det skikkelige ruskeværet setter inn vil jeg helst holde meg tørr på kroppen mens jeg løper og det finnes heldigvis mange bra produkter på markedet som er laget for å holde løpere tørre selv under de mest ekstreme forholdene. 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Du har kanskje allerede en superlett vind og vanntett jakke med gode pusteegenskaper, (hvis ikke så kan jeg anbefale Inov-8 Stormshell vanntett jakke, det er den jeg har på meg på bildet).

Eller synes du den vanntette jakka di har begynt å føles litt klam? Begynt å lekke litt? Holder ikke vannet ute slik den gjorde da den var ny?

Klær som brukes til løping må gjerne vaskes en gang imellom, og maskinvask og vaskemidler sliter på plaggene. Jeg husker at jeg ble veldig lei meg da jeg oppdaget at favorittjakken min ikke lenger holdt meg ordentlig tørr. Den begynte å føles våt på noen partier og jeg ble kaldt da jeg var ute på lange løpeturer i regnet. Hvorfor skulle det være slik at produkter for løping hadde så kort levetid? Hadde jeg ødelagt produktet gjennom gjentagende vask med uegnede vaskemidler? Dette var et dyrt produkt og både for miljøets og lommebokas skyld hadde jeg ikke lyst til å skaffe meg en ny jakke etter bare et års, (vel å merke mye), bruk.

Så da begynte jeg å undersøke litt. Kunne jeg gjøre noe for å ta bedre vare på løpeklærne mine? Og kunne jeg reparere skaden?

Jeg ble introdusert for produktet Nikwax omtrent på denne tiden i fjor. Nikwax har en rekke produkter for alt fra vedlikehold av sko til vedlikehold av soveposer og telt. For meg som er løper er det produktene Techwash, Basewash og TX.Direct wash-in som har fått fast plass i vaskemiddelhylla hjemme hos meg. Jeg har blitt nøye med å ikke slenge vind og vanntett i samme vask som alle de vanlige treningsklærne mine og jeg unngår å vaske dem for ofte. Men når jeg kjenner at noen av de vind og vanntette klærne mine trenger en skikkelig rengjøring kjører jeg dem i maskinen med en porsjon Techwash før de får en runde med TX.Direct was-in og, (i frykt for å høres ut som en skikkelig husmor); ut av vaskemaskinen kommer plaggene ut nesten som nye. Stoffet er mykt, pustene og vannet preller av akkurat som det gjorde da plaggene var helt nye.

Tenker du at dette hørtes ut som mye styr? Vel, jeg trenger ikke å styre med dette ofte, for virkningen sitter lenge og det er både billigere og veldig mye mer miljøvennlig enn å dra på butikken å kjøpe nytt.

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Basewash er for alle de vanlige plaggene. T-skorte, shorts, tights… alle de klærne som er i fare for å bli kastet fordi svettelukta har satt seg så godt at selv ikke 4 runder med vanlige vaskemidler for tøy og litervis av deodorant kan dekke over. Basewash tar den lukta og bidrar også til å opprettholde alle de andre funksjonene tekniske treningsklær har (tørker raskt, har kjølende effekt er lette og luftige). Også er det et miljøvennlig produkt, inneholder ikke fluorkarbon og er vannbasert. Trygt valg med andre ord.

Nikwax selges blant annet på XXL og fjellsport.no

PS: Dette innlegget er merket som sponset innlegg. Det er fordi jeg har fått lov til å teste ut produktene deres i en periode uten å betale for det. Men jeg har ingen avtale med dem om å skulle skrive et blogginnlegg eller promotere dem på en spesiell måte. Dette gjelder forresten alle innlegg jeg skriver. Det er min personlige mening om et produkt som kommer frem. Er jeg misfornøyd med et produkt vil jeg heller ikke skrive om det og ser ingen grunn til å bruke det. Så når jeg skriver en produktanmeldelse er det fordi jeg liker produktet og har tro på det, og  altså ikke fordi jeg får betalt for å rose et oppskrytt produkt opp i skyene. Sånn i tilfelle du skulle lure.

Oslos Bratteste 2019


Hva får over 3000 folk til å frivillig løpe, gå, krabbe og krype fra bunnen av Wyller-løypa og hele veien opp til Tryvannstårnet en kald, våt og særdeles gjørmete lørdag i slutten av september?

Hva er motbakkeløp?

Motbakkeløp. Smak litt på det ordet. Et løp som i all hovedsak går oppover. Gjerne i et bratt og ulendt terreng. Et løp som vil få deg til å hive etter pusten, sende pulsen til himmels og gi deg syre i låra. Rett og slett et ganske brutalt løps konsept. Høres det fristende ut? Enten så nikker du energisk på hodet nå, kanskje med mange «gode» motbakkeløp i minne, eller så setter du opp en grimase og tenker noe i duren «ikke om du hadde gitt meg en million kroner». Eller kanskje du tenker litt som meg, at dette høres ut som en real utfordring, en utfordring som både skremmer og frister på samme tid og som det er vanskelig å si nei til. 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Du skulle kanskje ikke tro at et løp på 2,7km med 407 høydemeter skulle by på noen problemer for en fjellgeit-wannabe som meg som gjerne deltar på lange fjelløp med flere tusen høydemeter. Og det stemmer jo. Jeg har flere ganger tatt turen fra Bogstadvannet og opp til Tryvannstårnet på blåsti, alltid med mange kilometer i beina fra før, og kan ikke si annet enn at jeg koser meg med dette siste bratte partiet. For jeg er jo litt sær når det kommer til dette med bakker. Jeg synes bakker er helt topp. I motbakkene gå tempoet ned og jeg bruker andre deler av kroppen slik at de musklene jeg bruker mest når jeg løper flatt får hvile. Jeg har også en evne til å kunne gi fart i oppoverbakke, for selv om jeg ikke helt skjønner hvordan, så har jeg stukket av med seier i bakkesprinten til løpet Nøklevann Rundt (det løpet er forresten rett rundt hjørnet og anbefales varmt du kan lese om mine opplevelser fra det løpet her). Bakken som går under navnet «Dreperen» og «den onde søstra» kommer helt på slutten av løpet og har knekt mange løpere opp igjennom tidene. Men dette er en kort bakkesprint som kommer på slutten av et 9,8km langt kupert løp og kan på ingen måte sammenlignes med en 2,7km lang oppoverbakke med til sammen 407 høydemeter.

Det er en første gang for alt

Så å gi alt jeg kan fra bunnen av en veldig lang og bratt bakke, det var noe jeg aldri hadde gjort før og helt ærlig ante jeg ikke hva jeg skulle forvente å bruke av tid, hvordan det ville føles eller hvordan jeg skulle angripe denne utfordringen. Så klart, jeg hadde en viss anelse om at dette ville gjøre vondt og jeg skjønte vel at det å gi alt opp den første bratte kneika ikke ville være kjempe lurt og jeg har kommet meg opp fra bunnen av Oslo vinterpark til toppen på under 30 minutter før, så et sted mellom 20 og 30 minutter var reelt. Men siden dette var mitt første motbakkeløp bestemte jeg meg for å ta det som en god trenings og lærings økt. Ikke ha noe spesifikt mål annet enn å komme meg opp bakken så bort som mulig og ta med meg lærdom på veien.

Så, lørdag ettermiddag trasket jeg altså oppover veien fra Voksenkollen T-banestasjon til Tryvannstårnet. Tåka lå tett og det var regn i lufta. Jeg var spent på hvordan traseen så ut etter fredagens heftige regnskurer. Folk som hadde startet i de tidligste puljene kom gående nedover mens jeg gikk oppover. De så svette, slitne, møkkete og fornøyde ut. Godt tegn.

Jeg plukket opp startnummeret mitt, svippet innom sponsor teltene for å sjekke hva de hadde av tilbud før jeg begynte å bevege meg nedover i retning start. Turen ned skulle jeg bruke til å varme opp litt samtidig som jeg skulle gjøre meg kjent med traseen og forholdene. Og heie på løperne så klart.

Jeg var i en av de siste puljene. Oslos Bratteste er organisert med puljestart som er lagt opp delvis slik at de raskeste starter til slutt og delvis etter hvor mange som er i de forskjellige puljene for å forhindre propp på de smale partiene. Lurt.

Derfor kom det stadig vekk en jevn strøm av løpere oppover mens jeg løp nedover. Traseen var våt og gjørmete, men samtidig ikke så ille som jeg hadde vært redd for. Jeg hadde sett for meg partier hvor man måtte krabbe oppover i gjørme, men selv om dette ikke var dagen å løpe opp Wyller i vanlige asfaltsko så tenke jeg at dette ikke skulle by på problemer så lenge man hadde de riktige skoene på seg. Noe jeg visste at jeg hadde.

Jeg vekslet mellom å småjogge og å slippe beina helt på vei nedover bakken samtidig som jeg fikk med meg navnene og utfordringene på de forskjellige partiene og kneikene. Det er tre mellomtider i Oslos Bratteste; Helveteskneika (den bratteste delen av løypa som kommer ganske så brutalt helt i starten av løpet), Platået (midt partiet som består av 500m med flatmark og, utrolig nok, en bitteliten nedoverbakke) og Svingen (som er en lang oppoverbakke som, ja du gjettet riktig, inneholder en stor sving). Så er det bare sjarmøretappen igjen. De siste 200m bratt opp til målstreken der folk står og heier deg inn mens kommentatoren leser opp resultater og nytt fra ute i løypa.

På vei ned til mål så jeg mange slitne folk, noen gikk andre prøvde å småløpe. På de bratteste partiene var det ikke mange som smilte. Ansiktsutrykkene viste at dette krevde en skikkelig innsats. Krokryggede og fokuserte jobbet folk seg oppover Helveteskneika, og da de passerte mellomtiden på toppen av kneika kunne man se lettelsen i blikkene deres. Den følelsen av å ha kommet seg opp den bratteste kneika, nå var det verste gjort på en måte.

Den så heldigvis ikke så lang ut denne «helveteskneika» men jeg tenkte at det ikke ville være spesielt lurt å gi alt opp her. Da ville jeg få svi skikkelig hele resten av løpet. Så jeg skrev meg bak øret at jeg ikke skulle la meg rive med i starten.

Fra bunnen av Wyller til Tryvannstårnet på 24 minutter og 30 sekunder

Nede i startområdet tok jeg et par turer på do før jeg vrengte av meg overtrekks klærne og leverte posen min til bilen som skulle sørge for at tingene mine ville ligge i mål området når jeg nådde Tryvannstårnet om en liten halvtime. Så tok jeg noen korte og raske drag for å få beina i gang og forberede kroppen på max-puls før jeg ble sluset inn til start. Jeg så meg rundt på de andre damene på startstreken. Her var det flere raske damer så det ut som. Stemningen var god, latteren satt løst samtidig som man kunne merke en lett nervøs spenning. Om litt var det vær tur til å pese opp bakken og vi ønsket hverandre lykke til.

Startsignalet gikk og på et blunk var alle tankene om å beherske seg opp den første kneika forduftet. Jeg prøvde å holde følge med de raskeste jentene i puljen min, for det kjentes ikke så ille ut. Så Helveteskneika var unnagjort før jeg visste ordet av det. Men så begynte jeg å slite. Nå som det ble en slakere oppoverbakke klarte jeg ikke å få beina ordentlig i gang og komme opp i et raskere tempo. Beina kjentes allerede fryktelig tunge ut og jeg merket hvor rask pulsen min var og at den neppe kom til å bli roligere før toppen var nådd.

Og det var enda «langt» igjen.

Da jeg passerte drikkestasjonen halvveis i bakken stoppet jeg ikke for påfyll. Nå var det ikke stort mer enn 10-15 minutter til mål tenkte jeg, og i målområdet har jeg mer enn nok tid til å få i meg både vått og tørt. Jeg visste at så fort jeg kom meg over kneika ved drikkestasjonen ventet det en nedoverbakke og et flatt parti. Det ville gi beina litt hvile, men jeg hadde ingen planer om å ta det rolig der, for det er en strekning man kan vinne mye tid på hvis man vil. Så jeg slapp beina i nedoverbakken og prøvde å holde tempoet oppe helt frem til oppoverbakken begynte igjen.  

(Foto: Sylvain Cavatz)

Jeg følte meg knekt da jeg begynte på siste mellomtid. Beina ville ikke mer, og lårene skrek om nåde da jeg så et kjent fjes midt i Svingen. Sylvain gliste bak kameraet. «Smil Abelone! Du elsker jo bakker…»

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Ansiktsuttrykket mitt sier vel mer enn tusen ord. Jeg hadde vondt, jeg var sliten og jeg hadde allerede spurt meg selv minst 100 ganger hva i all verdens land og rike som er galt med meg siden jeg utsetter meg selv for slik pinsel.

Men å møte på Sylvain der var nok det som ga meg vilje til å ta meg sammen og gi på det siste lille stykket inn til mål. «The end is near» sa han og jeg lurte litt på om han snakket om et nærliggende hjerteinfarkt eller noe, for det føltes som om jeg var døden nær akkurat da. Men han fulgte meg et lite stykke, fortalte meg at jeg ville klare det, at det bare var litt mer enn 200 meter igjen til mål.

Og det var det som skulle til. Jeg ignorerte alle signaler fra lår og legger om å gi opp og satte opp farten den siste lille kneika opp og inn over målstreken, med et smil om munnen. Det tok ikke mange minuttene før alt det vonde var glemt. Kroppen hadde det helt fint, lårene var litt slitne, men ikke stive som jeg hadde trodd de kom til å bli. Faktisk så slo det meg at jeg fint kunne tatt turen opp en et par ganger til, ikke i samme hastighet selvfølgelig, men i mitt normale tempo hadde det gått bra. Og det fortalte meg to ting:

1.      Jeg hadde ikke gikk alt, selv om det føltes slik underveis.

2.      Jeg har mye å lære når det kommer til det å ta kroppen helt ut.

 

Vondt og godt på samme tid

Du har kanskje lest innlegget og tenkt at nei, dette høres bare vondt ut, ikke snakk om at jeg skal betale en krone for å utsette meg selv for noe sånt. Men saken er at det å utfordre seg selv på denne måten, virkelig kjente på at man må gjøre en innsats for å nå mål, det er en utrolig god følelse.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og her kommer greia med motbakkeløp; det er du selv som bestemmer hvor hardt det skal være.

(Foto: Sylvain Cavatz)

For dette er en bakke de fleste kan klare å komme seg opp uten å føle at man er nær et hjerteinfarkt. Folk i alle aldre, fra barn helt ned i barnehagealder til godt voksne damer og menn stabbet seg opp til toppen av Oslo på lørdag. De gjorde det i det tempoet som passet for dem. Noen brukte over en time, andre spurtet opp på 15 minutter. Du velger selv hvor ubehagelig det skal være. Og selv om det gjør vondt, så velger altså folk å gjøre dette om og om igjen. I år var det Oslos Bratteste 10-års jubileum, og flere av deltagerne jeg snakket med hadde løpt Oslos Bratteste flere ganger før. Det er et treningsmål for mange. En test av formen. Og det er et løp som er lett tilgjengelig for folk som bor i og rundt Oslo.

Klarer jeg å komme meg opp bakken litt raskere neste år?

Dette blir nok ikke siste gang jeg løper Oslos Bratteste heller og nå som jeg har en tid å forholde meg til så er det også morsomt å se om jeg kan slå min egen pers neste år. Og det skulle ikke være umulig. Men det krever nok at jeg tar et par økter opp og ned Wyller i forkant. 

 


 

Utstyrsliste:

Jeg så mange som hadde kledd veldig godt på seg opp bakken. Mitt tips på et så kort løp som bare går rett opp er å heller kle litt mindre på seg for du blir fort varm på vei opp Wyller. Her er hva jeg brukte på lørdag, en våt og kjølig dag i oktober. Og jeg frøs ikke et øyeblikk.

Sko: X-talon 210 (ble også brukt av vinner i herreklassen og flere av løperne i topp 10)

Klær: Base elite t-skjorte, racer shorts, buff og race elite pro sokker fra Inov-8

(Foto: Sylvain Cavatz)

Rondane på langs (og litt tvers) på 2 dager i september


«Hei Liss! Har du lyst til å være med på tur til helgen? Det er meldt knallvær i Rondane og dette er siste helgen med betjente hytter denne sommeren».

Liss var ikke vond å be og et par dager senere møttes vi på perrongen der nattoget til Trondheim stod og ventet på oss. Konseptet var enkelt; ta nattoget fredag kveld, gå av toget på Hjerkinn klokken 4 om morgenen for så å løpe i mørket oppover fjellet og forhåpentligvis belønnes med en vakker soloppgang på vei til Grimsdalshytta hvor en bedre frokost ventet oss. Derifra skulle turen gå videre til Øvre Dørålseter DNT-hytte som skulle huse oss for natten før vi tok turen videre til Rondvassbu med et selvfølgelig vaffelstopp for så å avslutte turen på Mysuseter søndag ettermiddag og ta buss som korresponderer med toget til Oslo. Vi ville være tilbake i Oslo søndag klokken 21. Kort sagt et stort eventyr komprimert på litt under 48 timer og uten behov for å ta noe ekstra fri fra jobben.
Reisefølget mitt sov som en stein hele veien til Hjerkinn, selv halvsov jeg med lydbok på øret, men siden jeg hadde halvsovet helt fra jeg kom hjem fra jobb til jeg dro nedover mot sentrum kl 22 hadde kroppen fått hvilt nok og etter en stor kopp kruttsterk VY-kaffe, noen polarbrød og en energibar var jeg mer en klar for en lang dag ute i fjellheimen.

Gjennom nattens mulm og mørke inn i en ny dag

Vi gikk av toget i Hjerkinn godt påkledd med polvotter på hendene og hodelykt på hodet. Himmelen var bekmørk og så fort vi kom bort fra den godt opplyste togstasjonen og ut på stien åpenbarte det seg en himmel full av stjerner med en vakker gul fullmåne som hang lavt. Det var kjølig, rundt 0 grader og det snødde lett, men det tok ikke lang tid fra vi begynte å løpe til vi måtte åpne glidelåsen på jakka og regulere kroppstemperaturen ved å ta av og på votter og buffer.

Det første partiet gikk igjennom skog. Det var spennende, men krevende å løpe på ukjente stier i mørket etter en lang sommer uten hodelykt. Vi skremte opp noen sauer som hadde lagt seg til rette på stien og et par fugler i noen buskas, men bortsett fra det bød ikke de første kilometerne på mye action.

Vi løp litt nedover, krysset en bilvei og en bro før vi så konturene av noen store fjell foran oss. En lang og slak oppoverbakke ventet oss. Det var av den typen bakke som er så slake at man føler at man bør løpe den, men samtidig er den så lang og trekker så mye energi at vi endte opp med å gå raskt oppover. Vi hadde uansett ikke dårlig tid. Himmelen gikk fra å være svart til å få den dype blå fargen som er det første tegnet på at solen nærmer seg horisonten. Det var likevel fortsatt så mørkt at vi mistet stien der vi skulle krysse en masse steiner og neste T var så langt borte at det var vanskelig å få øye på i lyset fra hodelyktene.
Men så gikk himmelen over til å bli lys rosa og i øst åpenbarte de første solstrålene seg og da var det ikke lenger nødvendig med hodelykt. Selv om det blåste friskt og var enda kaldere her oppe enn det hadde vært nede ved togstasjonen dro vi frem mobil og GoPro omtrent hver 100m, for himmelen, lyset og fargene ble bare vakrere og vakrere for hvert minutt som gikk. Men så kom det til et punkt der vi begge var så kalde på hendene at vi bare måtte løpe videre uten å ta bilder. Helt til vi bikket toppen og så ut over et helt magisk høstfarget fjellandskap som lå badet i det gyllende lyset fra solen som akkurat hadde kommet over horisonten. Her måtte vi bare ta et bilde. Og da oppdaget Liss at mobilen var borte. Vi var nå på det kaldeste stedet hittil på turen. Vinden var iskald og det føltes som om fingrene mine frøs til is da jeg forsøkte å ringe mobilen til Liss mens vi løp tilbake samme vei vi hadde kommet på jakt etter den forvunnede mobiltelefonen. Jeg bestemte meg for å stoppe og få på meg mer klær, men oppdaget at jeg hadde rukket å bli så kald på høyrehånden min at fingrene hadde sluttet å virke, men jeg fikk tak i det ekstra paret med ullsokker som lå lett tilgjengelig i sekken og brukte tennene til å dra en sokk over høyre hånden før jeg gjentok taktikken med polvotten. Liss lo godt da hun litt etter kom jublende mot meg med telefonen i hånden og jeg ba henne hjelpe meg med å få buffen ordentlig plassert på hodet for det klarte jeg ikke selv nå som jeg hadde sokk og polvott på hånda.

Nå bar det videre i retning Grimsdalshytta gjennom et landskap som fikk oss begge til å tenke på prærien vi hadde sett på cowboyfilmer som barn. Stien var herlig lettløpt, rene «autostradaen» som Liss sa, og den gikk for det meste slakt nedover.
Det tok heldigvis ikke lang tid før høyrehånden fikk tilbake bevegeligheten sin sånn at sokken kunne komme tilbake i sekken og hånden var i stand til å håndtere både kamera og mobil igjen. For de vakre høstfargene ble bare mer og mer tydelige jo høyere sola kom på himmelen og da Liss og jeg stod og så ned mot Grimsdalen ved 7-tiden på morgenen ga landskapet oss nesten tårer i øynene. Men nå fristet det med frokost, og vi hadde god fart på beina det siste stykket ned mot hytta.


Frokost og nye planer

Dørene inn til frokosten ble åpnet klokken 08.00 og vertskapet var visst ikke vant til at det kom gjester løpende til hytta som ville ha frokost uten å ha overnattet, men DNT-hyttene er aldri vanskelige og vi fikk en helt nydelig frokost servert til den vakre utsikten over Grimsdalen. Mens vi drakk kaffe og spiste sveler slo det oss at dagen enda var lang og at vi ville nå frem til Øvre Dørålseter allerede ved lunsjtider. Da ville ettermiddagen bli veldig lang. Og hvorfor ikke få så mye som mulig ut av dagen nå som vi først var i fjellet? Vertskapet på Grimsdalshytta tipset oss om å legge turen om Haverdal, der kunne vi spise vaffel på turisthytta på Haverdalseter før vi fulgte elva nedover dalen og så videre opp igjennom Dørålglupen, selveste inngangsporten til Rondane nasjonalpark.

Turen over til Haverdal gikk først opp et fjell hvor vi fikk vid utsikt over Grimsdalen igjen, videre igjennom et fjellpass og deretter åpenbarte det seg et spektakulært fjellandskap som fra noen vinkler fikk oss til å tenke på Grand Canyon. Deretter kom vi til et lite fjellvann med noen små seterhytter spredt rundt. Nasjonalromantikk på sitt aller beste.
Fargene i fjellet var duse. «Pastellhøst» var et ord som dukket opp der jeg løp på de lettløpte jord stiene nedover mot Haverdalen, og Liss var enig. Pastellhøst var et veldig beskrivende ord for landskapet vi fløy over på lette ben på jakt etter rømmevafler.
Haverdalseter bød på noen skikkelig gode, (men også utrolig tynne) rømmevafler. Med en stor kladd rømme (produsert på seteren) og jordbærsyltetøy, en solo og noen sjokoladebiter var likevel nok for å fylle opp kalorilageret og energinivået før vi la i vei på dagen siste etappe.

Gjennom Døråglupen med et snev klaustrofobi

Nede i dalen var temperaturen noe helt annet enn den hadde vært oppe på fjellet og jakkene kom fort av. Nå var det en overaskende lang strekning i skog, kun avbrutt av en og annen myr. Det var fint med litt variasjon, men etter noen kilometere begynte vi å bli rastløse og gledet oss til å komme ut i åpent landskap igjen. Vi ville oppe på fjellet, ha utsikt.

Vi kom omsider til broen hvor vi kunne krysse elven før vi begynte på stigningen opp mot Døråglupen. Det var en bratt stigning og vi fikk raskt den utsikten vi hadde ønsket oss. Stien var smal og det gikk bratt ned mot et fossefall til venstre for oss. Litt luftig, men absolutt ikke ubehagelig. Og etter et kort stykke smalnet stien enda mer og til slutt befant vi oss i en steinrøys jeg aldri har sett maken til. Her var det absolutt ikke luftig. Tvert imot var det nesten litt klaustrofobisk da jeg så oppover de bratte fjellsidene på hver side av meg med noen enorme mengder stein. Og det gikk opp for meg at om det gikk et skred her nå, så var det ferdig med meg.

Om du planlegger å ta denne turen så vær litt ekstra oppmerksom akkurat her. For her har DNT merket på litt rare måter. Det var en rød T et lite stykke oppover til høyre i passet som fulgte noe som kunne se ut som en sti, men som vi etter en liten stund forstod ikke var en sti. Steinene her var løse og vi var nok litt småstressa da vi innså at vi måtte kravle oss ned igjen etter at vi oppdaget noen andre røde T-er som viste at stien gikk midt i steinrøysa (dette virket ærlig talt heller ikke kjempe logisk). Kilometertiden deiset ned og etter å ha løpt ca 40 kilometer i fjellet med start klokken 04 om morgenen begynte både bein og hode å bli slitne, men her krevde terrenget fult fokus og at jeg mobiliserte alt jeg hadde av balanse skills. Det føltes til tider som om det aldri ble noen ende på dette steinete partiet, men da Rondane til slutt åpenbarte seg på den andre siden og stiene gikk over til å være løpbare igjen var alt slit gjennom steinrøysa glemt og jeg smilte stort da vi gikk inn døra til Øvre Dørålseter turisthytte akkurat samtidig med at det regnet som var meldt ut på ettermiddagen kom.

Rømmegrøt, spekemat, ørret, karamellpudding og fruktsalat stod på menyen den siste dagen som Øvre Dørålseter var åpen for sommeren. Så vi gikk i hvert fall ikke sultne til sengs. Jeg elsker maten på DNT-hyttene. Kortreist og tradisjonsrik. Og mat smaker nå engang alltid best etter en lang dag ute i aktivitet. Mett og trett sovnet jeg på et blunk etter å ha krøpet ned i lakenposen min og sagt god natt til Liss før klokken var blitt halv ni.

Ny dag, nytt vær, nye planer

At vi klarte å sove til klokken var over 7 nesten morgen sier nok litt om hvor trøtte vi hadde vært dagen før. Men nå var vi klare for en ny lang dag i fjellet. Vi hadde sett litt på kartet og syntes turen over til Mysuseter var litt vel kort. Samtidig hadde vi en tidsramme, for bussen gikk fra Mysusteter klokken 15:45. Vi vurderte å legge turen opp et ekstra fjell på veien over til Rondvassbu, men da vi gikk ut av døra møtte vi på en helt formidabel vind. Yr.no meldte om vind på opp mot 17 m/sek og det hadde snødd i løpet av natten så fjellene var helt hvite. 

Men ved en tilfeldighet kom vi i snakk med en annen løper som fortalte at han hadde bilen sin stående på Høvringen og at han skulle løpe dit og så kjøre hjem til Oslo. Så vi bestemte oss for å gjøre turen ekstra miljøvennlig og trivelig og dermed var vi tre i det glade løpefølget; Eirik, Liss og Abelone.


Og dette er noe av det morsomste med fastpacking, det blir sjeldent helt slik du har planlagt. Man har en plan også justerer man planen underveis etter vær og vind, lyst og energi eller sånn som nå når nye muligheter for transport hjem og dermed også et friere tidsskjema og flere kilometere dukker opp.

Vinden blåste heftig da vi forlot hytta og jeg hadde kledd godt på meg for vinden hadde kjentes så isende kald ut til å starte med, men etter bare en kilometer måtte jeg dra av meg det ekstra laget med klær som jeg hadde pakket meg inn i. Nede i dalen mellom trærne var det mulig å snakke litt, der var vi litt i le for vinden, men så fort vi kom opp og ut i åpent landskap hadde vi nok med å holde oss på beina.

Har du noen gang forsøkt å løpe i motvind på opp mot 17 m/sek? Hvis ikke kan jeg fortelle at det er sabla god trening. Jeg forsøkte meg for moroskyld på en liten sprint der oppe i vinden, men til tross for at jeg ga alt føltes det som om jeg stod bom stille. Artig opplevelse.
Vi var nødt til å leke litt med vinden samtidig som vi beundret det eventyrlig vakre landskapet rundt oss.

Ikke rart at DNT har valgt å kalde turen som går fra Lillehammer til Snøhetta gjennom Rondane og Dovre for SAGA. Nå som fjellene var dekket av snø samtidig som dalsidene var farget vakker av høsten var det som å løpe igjennom et eventyr.

En liten smak av vinter, vafler og sjokoladekake

Vi så stien som gikk oppover mot Rondhalsen på lang avstand. «Det er oppoverbakken sin det» sa jeg til Liss som fremdeles hadde et lite håp om at det skulle være mulig å komme seg over til Rondvassbu nede langs vannet. (Om du skulle lure så er det mulig, men da med båt eller etter at isen har lagt seg over vannet). Det gikk nesten loddrett oppover fjellet og på ett eller annet tidspunkt gikk bakken fra å være bar til å være dekket av nærmere 20cm snø. Jeg frydet meg over å tråkke meg oppover i årets første nysnø samtidig som utsikten bare ble bedre og bedre jo høyere vi kom. Det blåste fremdeles friskt, men ikke like ille som det hadde gjort tidligere på dagen. Da vi kom til topps og så den slake nedoverbakken som ventet oss ned mot Rondvassbu var det bare å slippe beina fritt, men selv om Rondvassbu så ut til å være bare noen få minutters løpetur unna føltes det ut som om det tok en liten evighet å komme seg dit. Vi måtte på en måte ned og så rundt vannet for å komme frem til hytta og vaflene.

Da vi endelig kom frem til hytta var vi så sultne at alle tre gikk for både sjokoladekake og vaffel. Turen over fjellet med motvind hele veien hadde tatt på både fysisk og mentalt, men det var altså ikke mer enn et stykke nybakt sjokoladekake, en vaffel toppet med rømme og en varm kopp kakao som skulle til for å gjøre meg klar for siste del av dette eventyret.

Over fjellet til Peer Gynt og Høvringen

Turen skulle nå gå over til Peer Gynt-hytta og derifra videre til Høvringen. Det hadde begynt å regne lett da vi kom ut av hytta og det kjentes ordentlig friskt ut der vi løp over fjellet med utsikt både mot Mysuseter og Peer Gynt-hytta. Stien her oppe på fjellet vekslet mellom nesten helt steinfrie jord stier til ur hvor man balanserte fra stein til stein og det siste stykket ned mot Pergynt-hytta kom vi også innom noen våte myrpartier. Et av høydepunktene på denne strekningen, (i tillegg til utsikten så klart), var en liten hytte i stein midt oppe på fjellet.
Peer Gynt-hytta var stengt, men vi stoppet likevel og spiste litt av matpakken vår der. Nå var det ikke mer enn 10 kilometer igjen til Høvringen og ingen flere fjell skulle bestiges. Stiene som ventet, var så lettløpte som det er mulig å få dem og de eneste utfordringene var en og annen passering av små bekker. Fargene her var enda tydeligere, som om høsten hadde kommet ett skritt lenger her. Det er utrolig morsomt å se hvor stor forskjell det kan være på vegetasjon og terreng bare du flytter deg noen få kilometer i den ene eller den andre retningen.

Garmin viste 38km da de tre glade løperne nådde frem til bilen som stod parkert på Høvringen. Etter en lang og vindfull dag i fjellet føltes det ekstra godt å krype inn i baksetet på en varm bil og bare kunne lene hodet bakover og slappe av mens alle inntrykkene fra helgen fikk synke inn. Etter hvert tok jeg meg tid til å gå igjennom bildene fra helgen og da slo det meg hvor enormt mye jeg hadde opplevd de siste 40 timene og det føltes mer ut som om jeg hadde vært ute på tur i 3-4 dager. Kanskje ikke så rart, for dette er en tur som folk normalt bruker 4-5 dager på å gå. Med andre ord føltes det virkelig ut som om jeg hadde fått så mye som overhodet mulig ut av denne helgen.

Utstyrsliste for høstens fastpackingseventyr i fjellet:

Jeg har tidligere skrevet en utstyrsliste for fastpacking i fjellet sommerstid. Nå som høsten har kommet for fullt og du kan forvente vintertemperaturer oppe i høyden ser pakkelisten min litt annerledes ut, men sekken er fremdeles like lett (ca 3kg).

  • Inov-8 Roclite 275 G-grip. Skoen er lett, behagelig, gir god beskyttelse mot spisse steine og har et supert grep i alt slags terreng. På lange turer trenger jeg sko som gir føttene mine plass til å vie seg ut litt, som drenerer vann raskt, ikke gir meg mer vekt enn nødvendig å drasse rundt på og ikke minst så trenger jeg sko som tåler tøft terreng og har en uslitelig såle som sørger for like bra grep selv etter mange mil i fjellet.
  •  Inov-8 Race Ultra Pro 2in1. Den er veier veldig lite (345gr), sitter godt og har gode løsninger som gjør det enkelt å pakke sekken fornuftig og med tilgang til det man trenger å ta ut under turen. Kan også enkelt bli fra til en 5L sekk med plass til det mest nødvendige for kortere turer.
  •  1 stk Inov-8 race elite tights. (Sesongens første tur med fullengde tights).
  •  1 stk lang merino baselayer fra Inov-8.
  •  2 par Inov-8 merino sokker
  •  1 stk Inov-8 Winter tights. (Mer bukse enn tights, og fungerer bra med både et og to lag under om det skulle bli nødvendig og har vindstopper foran. Disse var med som nødbukser, om det skulle bli veldig kaldt, men fungerte også som bukse til camp).
  •  1 stk Inov-8 Stormshell jakke (Ett av mine favorittplagg og er like fin å bruke sommer som vinter)
  •  1 par Inov-8 Extreme Thermo Mitt (Just face it, sommeren er forbi og på fjellet er det allerede minusgrader på natten)
  •  1 par Swix Racex longs (Disse fungerer også som et camp plagg)
  •  1 Inov-8 Thermoshell (gammel variant, beste isoleringsplagg ever!)
  •  To buffer, en i merino en vanlig
  •  Ull-bh fra Brynje
  •  Inov8 t-skjorte (base elite, super lett, til bruk på camp)
  •  Sov i ro ørepropper
  •  Lakenpose i silke
  •  Elektrisk tannbørstehode og en liten tube tannkrem
  •  Hodelykt (SILVA scout XT) og ekstra sett litium batterier
  •  Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  •  Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag, space blanket, et sett varmepads, vannsikre fyrstikker og et par tamponger (hvis man må fyre bål)
  •  Mobiltelefon (med appene Norgeskart, Hjelp 113, ut.no og DNT medlem installert)
  •  GoPro og Garmin-klokke (så klart)
  •  Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  •  Bankkort
  •  1 stk Inov-8 500ml soft botlle
  •  2 stk Energy Cake, 1 stk Snickers og 3 stk små konfekt sjokolader