Abelone Lyng - TSS 2019: hvor man får det beste av Sardinia på 42,8 km (og nesten 3000 høydemeter) - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

TSS 2019: hvor man får det beste av Sardinia på 42,8 km (og nesten 3000 høydemeter)

Se for deg en dramatisk kystlinje med stupbratte klipper i spennene formasjoner, vakre paradisstrender med krystallklart vann som veksler mellom dyp blått og turkis, frodige skoger med et rikt plante og dyreliv. Klimaet er stabilt med sommertemperaturer til langt ut i oktober. Med andre ord; et paradis for terrengløping.

(Foto: Ian Corless)

Stedet jeg nettopp har beskrevet er Supramonte di Baunei, en av Middelhavets siste ekte villmarker, som ligger på østkysten av den Italienske øya Sardinia.

I midten av oktober fylles dette området opp av mange hundre terrengløpere som skal utfordre seg selv med å løpe en av de fire distansene (20km, 30km, 42km eller 100km) i løpet Ultratrack Supramonte Seaside Baunei. Samtlige av løpene har en bratt profil og byr på til tider krevende terreng. Og nå skal du få høre litt om mine opplevelser fra høstens store terrengløpefest på Sardinia.

Lange løpeturer, god mat, vin og sene kvelder

Etter å ha surret rundt i fjellene i Baunei i 5 dager og brukt tiden på å bli bedre kjent i området hvor løpet UTSS går stod jeg på igjen på startstreken nede ved havet i den lille byen Santa Maria Navaresse på østsiden av Sardinia, den nest største øya i Middelhavet. Et år tidligere hadde jeg stått nøyaktig samme sted, klar for å begi meg av sted ut på UTSS 90km, min til da lengste distanse noen gang. (Den historien kan du lese om her). I år hadde jeg valgt å løpe maraton distansen; 42,8km med hele 2800 høydemeter. Ikke en rask maraton med andre ord.

På startstreken sammen med meg stod det flere gode løpere; Pau Capell (som har UTMB rekorden), Martina Valmassoi, Francesco Rigodanza, Gaelle Decorse og Federica Zuccollo bare for å nevne noen. Selv hadde jeg ikke de helt store forventningene til meg selv. Med til sammen 120km i beina de siste 6 dagene inkludert mye vin og sene kvelder var målet mitt å ha det moro, nyte Sardinia og ikke ta det så seriøst. Distansen skulle jeg komme meg igjennom uansett.

Brutal start

Men så er det nå en gang sånn at det skjer noe med meg når jeg har startnummer på og starten går. Jeg klarer ikke helt å ta det piano. Dessuten visste jeg at den første stigningen ville komme brått på, du får over 400 høydemeter allerede i løpet av de første 3 kilometerne, og i frykt for å måtte gå i kø i lavt tempo opp til første topp ville jeg heller gi på litt ut fra start. Jeg hang meg på Martina, Federica og Gaelle, men da vi kom inn på den smale stien opp mot korset mistet jeg synet av Martina, jeg hadde noen menn mellom meg og Gaelle men vi holdt et bra tempo opp bakken og derfor hadde jeg ikke noe behov for å løpe forbi.

(Foto: Ian Corless)

Jeg kjente at jeg hadde pushet i overkant hardt da jeg kom opp til korset på toppen, og veien ned til havet var ingen hvilepute. Denne første delen av løpet var omgjort fra i fjor. Den nye ruten var brutal i forhold til fjorårets, da man startet med relativt lettløpt kyststi som bølget seg bortover og ga løperne en fin oppvarming før den første lange stigningen.

Jeg hadde løpt igjennom de første kilometerne dagen før og gruet meg litt til det som ventet. Det første stykket ned fra korset er nemlig ikke av det lettløpte slaget og her blir man for første gang under dette løpet kjent med det som Sardinierne kaller «pedra nascendo», som kan oversettes til «sten som gror». Navnet har de fått fordi de ser ut som om de vokser rett opp fra bakken. Disse stenene gjør det krevende å løpe og om man ikke har fullt fokus på hvor man plasserer føttene er faren for overtråkk stor. Veien ned mot havet byr også på mange andre former for stein. Store steiner og små steiner, glatte steiner og skarpe steiner. Og flere steder går det bratt nedover. Jeg hadde et par nesten fall på vei nedover, tok det rolig og ble forbiløpt av et par jenter med staver som hadde god fart i de tekniske nedoverbakkene. Men når man har kommet seg forbi det første steinete partier venter en herlig morsom strekke med bølgende jord og stein sti som veksler mellom å gå igjennom skog og kratt og åpne strekninger hvor du kan hvile blikket på den vakre kystlinjen med krystallblått vann, Pedra Longa og de vakre fjellene i Baunei. Der fikk jeg fart på beina igjen og da jeg kom til første matstasjon ved Pedra Longa så jeg jentene stå og fylle vann på flaskene sine. Selv fortsatte jeg bare videre for jeg hadde både nok vann og mat til CP2, som ville komme ca 5 kilometer og en 600m stigning senere.

Temperaturen stiger og motivasjonen synker

(Foto: Ian Corless)

Temperaturen var allerede langt over det jeg regner som komfortabel løpetemperatur da jeg begynte på den bratte stigningen opp etter Pedra longa. Dette er den lengste og bratteste bakken, men også den mest spektakulære strekningen. Med utsikt ned mot den ikoniske klippen Pedra Longa kravlet vi oppover bakken. Da jeg møtte på Ian etter å ha unnagjort litt over halvparten av stigningen svarte jeg «good, just a litlle bit hot», da han spurte hvordan det gikk. Han fortalte meg at jeg var dame nummer 3, og det overasket meg for jeg kunne ikke huske å ha løpt forbi noen flere jenter enn de som hadde passert meg i nedoverbakken etter korset. Men det ga påfyll til konkuranse instinktet mitt og jeg fortet meg ut fra CP 2 da jeg oppdaget at en av damene hadde tatt meg igjen. Med påfyll av sportsdrikk og vann i flaskene og et stort stykke honningmelon i hendene gikk jeg rapende ut fra matstasjonen etter å ha slukt en liter cola.

(Foto: Ian Corless)

Etter CP2 er det grusvei et lite stykke. Det er en tung strekning, for selv om det er løpbart går det hele tiden svakt oppover, men jeg holdt tempoet oppe for damen som hadde tatt meg igjen lå ikke mer enn 100 meter bak meg. Fra i fjor husket jeg nedoverbakken som ventet meg som herlig lettløpt og et sted jeg bare kunne la beina gå av seg selv uten å bruke noe nevneverdig energi. Men ruten var gjort om slik at løperne ble ført i på den ville kyststien «Selvaggio Blu», som omtales som Sardinias tøffeste. Veien ned var noe av det mest tekniske jeg har vært borte i på et fjelløp. Bratt og steinete og skarpt. Et skilt midt i bakken som informerte om «technical part» fikk meg til å le. Det skiltet kunne de ha satt opp på toppen av bakken, for jeg hadde allerede rukket å snuble et titalls ganger, sparket borti minst 40 steiner og kuttet meg opp i hendene da jeg var nedi med hendene et sted. Bakken så ut til å aldri ta slutt og selv om utsikten var spektakulær klarte jeg ikke å nyte den for jeg måtte holde øynene på bakken hele tiden. Her var det ingen tydelig sti og flere steder slet jeg med å se merkingen. Jeg kavet rundt i busker og kratt, kuttet meg opp skikkelig på låret og bannet minst en gang hver 50m. To damer hadde allerede tatt igjen meg og jeg hadde mistet all motivasjon for å konkurrere. Det slo meg nemlig at om stien fortsatte å være så teknisk ville jeg rissikere å måtte gå mesteparten av løpet. Og jeg var ikke engang halvveis.

(Foto: Ian Corless)

Da jeg endelig kom ned til havet var jeg bare lei og demotivert. Med dette tempoet ville jeg bruke 8-9 timer på løpet og jeg var på nippet til å DNF. I ettertid har jeg kommet frem til at dette nok i stor grad skyltes mine forventninger. Jeg var innstilt på en herlig lettløpt nedoverbakke, men fikk i stedet en super teknisk strekke som krevde utrolig mye av meg. Om jeg hadde forberedt meg bedre og visste hva som ventet meg tror jeg ikke jeg ville ha følt deg på samme måte.

Men så går det oppover igjen

Når jeg hadde kommet til bunnen og begynte på neste store stigning surret jeg litt med å finne veien, det til tross for at jeg hadde vært her noen dager tidligere og tatt bilder. Men da jeg først kom ordentlig i gang med oppoverbakken tok jeg igjen flere løpere. For det meste 100km løpere tror jeg, og jeg husker jeg tenkte at dette var folk som virkelig hadde en lang dag foran seg, for de hadde startet 2 timer tidligere enn meg og hadde fremdeles over ¾ igjen av løpet. Jeg passerte et skilt hvor det stod «Goodbye Selvaggio Blu» og kjente at jeg trakk et lettelsens sukk, terrenget var fortsatt krevende en stund til, men det var merkbart lettere å ta seg frem nå.

(Foto: Ian Corless)

Selv om jeg følte at jeg gikk i sneglefart begynte jeg å få motivasjonen min tilbake og da jeg kom til CP4 på toppen av den tredje store stigningen dyttet jeg i meg chips og ost, drakk en halvliter Cola, fylte flaskene med sportsdrikk, fikk noen oppmuntrende kommentarer (på italiensk vell og merke) av de frivillige og la av sted med nytt mot. Og nå kom den bakken jeg husket fra i fjor. Beina fikk gå fritt, humøret steg og kroppen hadde det fint. Det at «Selvaggio Blu» partiet hadde gått i sneglefart gjorde at jeg ikke følte meg så sliten i beina. Nå som det gikk an å løpe litt igjen fikk jeg opp tempoet og jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle gjøre en innsats for å komme innenfor topp 10 og helst på under 7 timer. Det så ut som om det skulle være mulig.

(Foto: Ian Corless)

En 10km (ultra) sprint

På matstasjonen ved den hvite kirken som kunne ha vært tatt rett ut fra en scene i Kill Bill fylte jeg på med mer energi i form av nydelig italiensk ost (nei, ikke den med larver) og Cola før jeg løp ut på en slette hvor kuer, esler, geiter og griser ruslet rundt i det fri. Jeg løp forbi det store steinansiktet og her møtte jeg på Ian igjen som kom med noen oppmuntrende ord i det jeg passerte. Nå var det bare 10 kilometer igjen og det meste av stigning var unnagjort. Klokka viste at jeg hadde vært ute i 6 timer. Kunne jeg klare å komme i mål på under 7 timer? Da måtte jeg i så fall gi gass hele veien inn til mål.

(Foto: Ian Corless)

Jeg husket at det var noen tekniske partier på de siste 5 kilometerne inn mot mål, jeg husket også en litt seig bakke, men så oppdaget jeg at jeg hadde fortrengt et par andre seige oppoverbakker og lengden på de tekniske partiene. Så selv om jeg hadde en god driv og passerte flere løpere det siste stykket inn mot Baunei og fikk til en real spurt ned igjennom Bauneis smale gater, klarte jeg ikke å komme i mål på under 7 timer. Den offisielle tiden min ble 07:01:26. Og overaskende nok hadde jeg løpt inn til en 4 plass blant damene og som nummer 15 totalt. I et så sterkt startfelt var jeg godt fornøyd med det. Jeg var heller ikke mer enn 10 minutter bak dame nummer 2 og 3. Premie og kubjelle vanket også til både nummer 4 og 5, og det var utrolig gøy å få stå på scenen med disse damene.

Pau Capell hadde løpt inn på tiden 04:51:38, og hadde vært i mål i litt over to timer da jeg passerte målstreken. Da jeg pratet med ham etter løpet fortalte han at han syntes det hadde vært en veldig krevende trase. Og som Ian senere kommenterte; hvis Pau bruker nesten 5 timer på et maraton, da er det ikke en lett løype.

Martina hadde kommet i mål som dame nummer 2. Hun hadde fått problemer halvveis ute i løpet med en gammel skade som har plaget henne igjennom sesongen, hun synes også det hadde vært mye krevende terreng, men det er jo hennes sterke side og hadde passet henne bra.

Reisefølget mitt, Karin, hadde løpt inn til klasseseier på 30 kilometeren og var strålende fornøyd med løpet. Men hun hadde slitt med varmen det første stykket og hadde følt seg døden nær da hun møtte på Ian opp stigningen fra Pedra Longa, men hadde fått det mye bedre den siste halvdelen av løpet.

«It was technical, very very technical»

Et par dager senere snakket jeg med Franco Colle og kjæresten hans Giudy Turini som begge vant UTSS 100kmk. Franco har blant annet vunnet Tor des Geants (et 330km løp med ca 24000 høydemeter) og trives godt med å løpe i teknisk terreng. Franco passerte målstreken på UTSS Baunei på den utrolige tiden12:35:11 uten å se sliten ut i det hele tatt. Men selv Franco matte innrømme at «it was technical, very very technical».

Og en droppout rate på 50% på UTSS 100km kan understreke den kommentaren. Skal du løpe UTSS 100km må du være forberedt på en skikkelig krevende tur, den er absolutt gjennomførbar, men den passer nok best for de som er ute etter å utfordre seg selv litt ekstra og som er godt vant med å bevege seg i krevende terreng. For folk flest er nok maraton distansen mer enn krevende nok.

Et helt spesielt løp

For meg forblir UTSS fortsatt på «løp som bør oppleves» -listen. Jeg vet ikke om noen andre løp man kan sammenligne det med, for kombinasjonen hav og fjell, vakkert, men krevende terreng og et rikt plante og dyreliv, for ikke å snakke om den enorme gjestfriheten man blir møtt med, gjør at dette er et løpe jeg gjerne kommer tilbake til igjen og igjen.

(Foto: Ian Corless)

Kategorier:
Løp 
2019-10-17 23:07, visad 1880 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Kan du hjerte- lungeredning (HLR)? Er du klar til å forsøke og redde liv om et medmenneske faller ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser