Flying high på Gran Canaria

28 feb 2022 av Angelika Sverdrup

Smakebiter og tips fra turen til Gran Canaria. Klikk deg inn på de markerte ordene i teksten, hvis du blir nysgjerrig og vil ha mer informasjon.

Etterlengtet ferie

Etter to år fikk vi endelig til en etterlengtet ferie, 12 dager på Gran Canaria i månedsskiftet januar-februar. Øyen med de mange løpeminnene skulle utforskes igjen.

Jeg var spent på om kroppen ville tillate løping i fjellet etter en svært kort og forsiktig opptrening etter det miserable løpeåret 2021.

Se blogginnlegg Gjenoppstått fra de døde. Som jeg skrev i innlegget så er ukemålet satt til 20 km. Jeg har løpt ca annen hver dag fra slutten av desember, 3-5 km., ingen bakkeløping.

Alle turene til Gran Canaria fra 2016 og fremover, har bestått av mye løping i fjellet. Denne øyen har et utall av fantastiske muligheter og stier for løping og turgåing, godt skiltet og lagt til rette, ideer til turer her.

Alle turene i fjellet innbefatter en del høydemeter. I fjor ble selv den minste helning på asfalten betegnet som bakke for min del, derfor var det spennende å se hvordan turen denne gangen ville utarte seg.

Vital Suites, et behagelig opphold

Vi booket oss inn på Vital Suites Residencia, som akkurat hadde inngått samarbeid med Transgrancanaria i år og blitt det offisielle hotellet i forbindelse med arrangementet. Kan melde at det er et behagelig hotell, rolig, god plass, god mat og med et fantastisk imøtekommende personale (ikke spons).

Deilig ved bassenget etter en dag i fjellene.

*Vi hadde et par løpeturer direkte fra hotellet. Området var frodig beplantet, noe som ga en tropisk følelse*, *helt etter min smak 😉*

Roque Nublo

Første tur opp i fjellet måtte selvfølgelig bli til ikoniske Roque Nublo midt på øyen. Roque Nublo betyr “klippen i skyen”, den rager 80 meter opp.

Dette stedet er selve symbolet på Gran Canaria for meg og sikkert for mange andre løpere også. Jeg blir rett emosjonell når jeg ser Roque Nublo og får løpe i området.

Denne dagen kunne vi skimte toppen av vulkanen Teide på Tenerife, med snø på. Sees rett over hodet mitt.

Nedenfor Teide ser vi sandskyen Calima fra Afrika, bre seg utover. Den lå over Gran Canaria de første dagene vi var der og gjorde at solen ble sløret.

Sanddynene i Maspalomas

Vi hadde et par løpeturer langs stranden, rekreasjonsturer, ved Sanddynene i Maspalomas. Et populært sted å vandre, løpe eller by frem sine edlere deler, for de som har interesse av det, i hvert fall sole seg naken.

Det er et større nudistområde på strekket man passerer. Det kan jo enten motivere til ekstra raske intervaller eller som et sted å ta gåpauser 🙂

Fra forhistorisk DNA til mandelblomstring

På turen med utgangspunkt i området San Bartolomè de Tirajana, løp vi gjennom forskjellige terreng og natur; mandelblomstring, kaktus, kjempe agaver, pinjeskoger, lavafjell og huler.

Vi beveget oss i fjellområder med utallige huler, som blant annet ble brukt av urbefolkningen; guanchene, til å begrave sine døde. De store hulene ble også brukt til boliger.

*Løper forbi en* “*pent house” hule med førsteklasses utsikt mot Roque Nublo.*

Spanjolene erobret og overtok Kanariøyene på 1400-tallet. Det interessante er at de siste årene har flere DNA-studier av dagens befolkning på Kanariøyene, vist at et flertall av dem bærer på arvestoff fra guanchene.

Guanchene hadde et eget plystrespråk, som de kommuniserte med. Plystrelydene bar langt mellom barrancoene, ravinene, som det er mange av oppe i fjellet.

*Vi var heldige å lande ferien midt i mandelblomstringen. Det er noe eventyrlig og eget å løpe gjennom viltvoksende mandellunder* *med nydelig blomsterlukt.*

Tilbake på gamle stier

En fantastisk dag som startet fra området Tunte. Det bar bratt oppover inntil vi plutselig kom inn på traseen til Transgrancanaria.

Vi løp en rundtur motsatt vei enn der konkurransen går. Langt bak i bilde ser man ned mot demningen i Ayagaures, og på en god dag uten Calima, kan man skimte havet helt borte i horisonten.

Det er ca 25 km ned til havet i Maspalomas. Bare å begynne å løpe 😉

Mange minner fra dette stedet, både fra to tidligere løpecamper og fra to maratonløp i Transgrancanaria. Det var på vei mot Ayagaures at jeg trynte så innmari at jeg havnet på legevakten og måtte sy Harry Potter symbol i pannen.

Se blogginnlegg: “Hodestups over Gran Canaria”.

Trollstigen kan ta seg en bolle!

Det står ikke på manglende veinett i fjellet. Det er både smalt, bratt, spekket med hårnålssvinger og utsikt. Trollstigen blir nesten beskjeden i sammenligning.

Det byr på alt fra wow-opplevelser og “Er det mulig, liksom?”-øyeblikk, til høydeskrekk, kvalme og nærkontakt med syklister, hvis man ikke passer på.

Vi hadde leiebil hele ferien. Anbefaler å ikke leie for store biler hvis du vil opp i fjellet.

*Glemte å ta bilde fra de mest spektakulære, bratte områdene. Her får man likevel et visst inntrykk.*

KV El Gigante.

Transgrancanaria har tilført en ny distanse i løpsfestivalen, et vertikalløp fra landsbyen San Pedro til naturområdet Tamabada.

Løpet har fått navnet KV El Gigante, et vertikalløp bestående av ca 1100 høydemeter fordelt på 5.7 km, makstiden er satt til 1.5 time. Her er det bare å bite tennene sammen og mate på!

Jeg ville teste løypen. Er ikke sikker på om vi fant riktig trasè, men vakkert var det uansett…og varmt! Makstiden ble ignorert, dette var en rekognoseringstur. Jeg brukte staver oppover, noe som avlaster og gjør at man kan bevege seg raskere.

*Et helt fantastisk område for en tur, med utgangspunkt i den vakre landsbyen San Pedro, oppe i nord på øyen.*

Morgengry

Dagen vi reiste hjem igjen startet med en nydelig løpetur før frokost, ned til strandpromenaden og sanddynene i Maspalomas. Finnes ikke noe vakrere enn morgenlyset!

De tidlige morgentimene, før verden våkner, er helt spesielle. De eneste som er ute er trimmende morgenfugler, eventuelt en enslig natteravn, som har bommet på redet sitt, hundeluftere og de som tilrettelegger byen for den nye dagen.

Konklusjon: En vellykket ferie!

De to første løpeturene på ferien var tunge. Har lagt merke til at syklusen og hormontilstanden har mye å si for hvordan kroppen fungerer i fht løpingen.

Heldigvis ble det plutselig betraktelig lettere å løpe etter noen dager og jeg fikk den gamle godfølelsen tilbake. Vi endte opp med ca 90 løpte km, ca 3700 høydemeter og til sammen 3 timer ved bassenget på 12 dager.

Alt i alt en meget vellykket løpeferie!

Kroppen tok ikke skade av dette og restitusjonen fungerte bra. Jeg restituerer raskere i varmen. Tilbake i Norge fortsetter snegleoppbyggingen med korte løpeturer.

Vi brukte appen Wikiloc for å finne områder og løyper vi ønsket å utforske. Den fungerte veldig bra, kan anbefales!

Da gjenstår det bare å ønske “Lykke til!” til alle som skal prøve seg på en eller flere distanser i Transgrancanaria i år.

Løp

Gjenoppstått fra de døde

av Angelika Sverdrup

… Det føles i hvert fall slik. Det som ble veldig klart for meg i 2021 er at vi skal være uendelig glade for at vi har en kropp som virker, når den virker, og som tillater oss å være fysisk aktive. Løping er min lykkepille, den gjør at jeg fungerer som jeg ønsker, på alle områder i livet.

Året 2021 var et vanskelig år helsemessig. Utover våren fungerte kroppen tiltagende dårlig. Enkelte ganger kunne selv det å gå i vanlig tempo føles umulig.

Hele systemet “stoppet opp”, har ikke bedre ord for det.

Det endte til slutt med full hjerteutredning på Rikshospitalet på bursdagen min 2. juli. Se forrige blogginnlegg, Løpe med hjertet.

Den foreløpige diagnosen jeg fikk tidlig på året i 2021 viste seg å ikke være riktig. Hjertet ble friskmeldt og en veldig alvorlig diagnose, som symptomene helte mot, ble avkreftet.

Frustrerende og forvirrende

Siste halvdel av 2021 bedret tilstanden seg sakte, såpass at jeg kunne gå opp små bakker uten å måtte ta pauser underveis.

Det frustrerende og forvirrende, både for meg og legestanden var at tilstanden varierte veldig, ingenting ga mening.

Enkelte dager klarte jeg en liten løpetur, den besto av 100-200 meter løping før jeg måtte stanse, hente meg inn og gå, før jeg igjen kunne løpe nye 200 meter osv.

Da jeg var på mitt dårligste, var dagens mål å gå en rolig tur med hunden, etter jobb, type; “gå sakte aksjon med dertil KOLS- og anginalignende symptomer med passende stønnelyder og tårer som trillet.

Tårene var trigget av fortvilelse, ikke angst. Turene ble logget på Strava, fordi de føltes som treningsøkter. Måtte finne på alle slags unnskyldninger for å stoppe opp og hente meg inn. Det var rett og slett pinlig å gå ute.

Noe måtte endres

Utover høsten klarte jeg innimellom både å løpe litt og gå bakker, men følte meg aldri som en løper og fikk heller ikke den ønskete effekten, som jeg normalt får av løping.

Da vintermørket kom snikende i tillegg og la seg over psyken, ble det bokstavelig talt ganske svart! Følte jeg mistet både meg selv og livsgnisten. Jeg ble en utgave jeg ikke trivdes med.

Rundt juletider var det nok og jeg bestemte meg for at noe måtte endres.

Snegleoppbygging

Prosjekt “snegleoppbygging” ble igangsatt. Det betydde at jeg ville prøve å løpe ca annen hver dag, uansett hvor sakte det gikk.

Satte et minimumskrav til distanse på en engelsk mile (1.6 km) siden det er minstekravet for personer som holder på med Run Streak (løper hver dag over et visst antall uker, måneder eller år).

Ønskemålet var å klare å løpe 3-5 km per økt. Ukemålet er satt til beskjedne 20 km, noe jeg anser som oppnåelig. Alle ekstra km fremover blir bonus.

This image has an empty alt attribute; its file name is 20220109_141011-01.jpeg — *Endorfinene har begynt å kikke inn*, *beste følelsen som er!*

Viljestyrke

Når jeg først bestemmer meg for noe, skal det gjennomføres. Fikk virkelig testet viljestyrken da det nye året bød på tidenes drittvær i Ålesund; vind, storm, regn, snø og haggel, med påfølgende ondskapsfullt underlag. Mentaltreningsbonus der altså!

Da jeg først iverksatte planen, gikk det etter forholdene overraskende “bra”. Ja, det er veldig tungt og formen/kondisen er dårlig, naturligvis, etter et år uten ordentlig trening, men kroppen har ikke sabotert planen hittil.

Jeg har enda ikke opplevd “låsning” i brystet, som jeg kaller det, der jeg må stoppe opp og ikke kommer av flekken.

Pustemekanismen er fortsatt rar, men jeg klarer å løpe såpass at jeg får trigget den gamle, gode effekten etter en løpetur.

Det vil si utløsning av lykkehormoner, som leder til følelsen av å komme tilbake til den jeg ønsker å være, og som fører til en glad og positiv psyke.

Jeg har fortsatt ikke forklaring på hva som skjedde med kroppen. Og ja, jeg har blitt sjekket på de fleste områder og måter og vi har tenkt på de fleste årsaksforklaringer.

Ukategorisert

Løpe med hjertet

av Angelika Sverdrup

Dette var året hvor jeg skulle videreutvikle løpepotensialet mitt og se hvor langt jeg kunne nå. Slik blir det ikke – allerede fra første meter har det gått tungt. Etter en lang jakt på forklaringer har jeg endelig fått noen svar.

Ifølge legene kan jeg fortsette å løpe, men fokuset og målsettingene må endres.

På den annen side kan jeg jo bli en representant for de som har redusert kapasitet, av forskjellige grunner, og vise at man fortsatt kan løpe, hvis man bare justerer fokuset litt og løper med hjertet.

Her er hele historien:

Opptreningsåret 2020

I 2020 løp jeg flere kilometer enn jeg har gjort de tre siste årene. Problemet med leggene slapp endelig taket. Jeg så på 2020 som et opptreningsår, distansemessig.

Det passet bra inn med koronapandemien som rammet verden. De fleste reelle løp ble avlyst eller flyttet. Virtuelle løp fikk en oppblomstring og ble en god erstatter og motivasjon for de som trengte noe å strekke seg etter.

Jeg fikk løpt 7 maraton fra juli til og med desember, jeg gjennomførte også flere kortere reelle og virtuelle løp. Det passet perfekt fordi vi selv kunne velge hvor vi ville løpe. Det var gjennomføringen, som ble viktig, ikke sluttiden.

Tyngre og tyngre – uvisst hvorfor

2021 var året jeg skulle videreutvikle løpepotensialet og se hvor langt jeg kunne komme. Det ser nå ut til at det er lagt andre planer for meg, uvisst av hvem 😉 Uten at hjertet er med blir det dårlig med løping, (både konkret og symbolsk), i hvert fall i fht potensialuthenting.

For ca et år siden begynte jeg å merke at jeg ble tiltagende tungpustet på slutten av løpeturene. Turene opplevdes tyngre enn tidligere, noe som ikke ga mening i det hele tatt, siden 2019 var et relativt rolig år i fht løpemengden.

Jeg verken var eller er overtrent. Jeg tenkte ikke så mye over det, bortsett fra at det var pinlig å løpe forbi folk, slik jeg pustet og peste. Nå har jeg øvd meg på å holde pusten til jeg har passert folk.

*Glemmer alltid hvor tungt det er når det er fotosesjon. Trigger happy-hormoner.*

Noe var rart …

I fjor sommer deltok jeg på sommerkarusellen i Ålesund et par ganger, løp 5-kilometerdistansen. Da ble det veldig tydelig at det var noe rart med løpeformen.

Jeg er sikker på at jeg holdt på å drive løperen foran meg fra vettet de 5 kilometerne jeg hang pesende i nakken på ham (men ikke nærmere enn en meter altså).

*Du formelig hører pustingen og stønningen*. *Løper på ren vilje*. *Foto: Martin Hauge-Nilsen*

Jakten på forklaringer

Jeg begynte å lete etter forklaringer på den tiltagende dårlige formen. Kanskje var det et symptom på overgangsalderen?

Jeg leste selvfølgelig alle artikler og bøker jeg kom over om temaet “overgangsalder” (3 bøker). Ikke ett sted sto det noe om at tungpust er et typisk symptom. (Korreksjon; en studie fra Bergen viser at en liten prosent av kvinner kan få redusert lungekapasitet, grunnet overgangsalder, men det passet ikke helt på meg). Jeg måtte til slutt gi opp den teorien.

Jeg tenkte igjennom alle typer av infeksjoner og fikk avkreftet både Covid-19, Borelia og stoffskifteproblemer.

Ukene og månedene gikk og symptomene ble stadig sterkere. Samboer/fotografen min var bare glad til i starten. Han spøkte med at nå klarte han å holde følge med meg. Vi gjennomførte vår månedlige virtuelle maraton gjennom høsten. Fikk oppleve fine steder sammen. Tidene ble dårligere og dårligere, pga tilstanden min, kjempefrustrerende!

Nå var det ikke gøy for samboer lenger. Han måtte vente på meg og godta alle slags patetiske unnskyldninger for å stoppe opp eller for å få gå litt. Fra jul av og frem til nå har det bare blitt verre.

*Hunden vår har blitt paceren min. Jeg bruker henne som unnskyldning for alt det er verdt. Skylder på henne for å stoppe opp i tide og utide 😉*

2021 – tungt fra første meter

Det ble i år tungt å løpe allerede fra første 100 meter, selv om farten var pinlig lav. Men viljen er sterk, så jeg løper fortsatt, på min sneglemåte.

Det ble etter hvert tungt bare å skulle gå opp en bakke, selv om jeg ikke løp. Fikk også trykk i brystet, ble svimmel og fikk kvelningsfornemmelse, som kunne vedvare flere timer, selv da jeg satt rolig på jobb.

Den 27. januar ble det så ille at jeg ble innlagt på kardiologisk avdeling på Åse sykehus. Jeg ble undersøkt og testet i et døgn. Alt med hjertet så tilsynelatende fint ut, til min store frustrasjon, fordi jeg kjente at noe var feil.

*Innlagt på kardiologisk avdeling etter en ekstra dårlig dag*.

Hjerteundersøkelse

12. februar var jeg inne til en utvidet, enda grundigere hjerteundersøkelse, som ble utført av den beste spesialisten på Sunnmøre. Han klarte å avdekke noe snedig med mitt såkalte friske hjerte.

Han mener jeg har et hjerte, som tilsvarer en 30 åring, altså 17 år yngre enn min kronologiske alder, og at det kan tilskrives løpingen(!)

Så folkens, det er bare å fortsette å løpe og høste gevinstene.

Men, det var ikke dette som var snedig. Det spesielle er at jeg har et litt overivrig hjerte, som slår ekstra hardt når jeg kommer opp i puls. Litt komplisert å forklare, så jeg sier det enkelt:

Venstre hjertekammer blir mindre når jeg kommer opp i puls, slik at det blir for lite blod til hjertet og kransårene, man blir dermed tungpustet og får symptomer, som ligner anginasmerter og andre alvorlige hjertesykdommer.

Forklaringen på min tilstand er; “aktivitetsutløst dynamisk intrakavitær avklemming av venstre ventrikkel, hos personer med strukturelt normalt hjerte”.

Dette ble avdekket med en såkalt stress-ekko test. Tilstanden er ikke dødelig og ikke farlig, visstnok, men svært hemmende når man vil prestere under aktivitet. Jeg er ikke sikker på at dette forklarer alt, siden jeg også kan bli dårlig i hvile, men skal forholde meg til denne forklaringen foreløpig.

Behandlingen er å bruke beta-blokkere, som senker pulsen og dermed gjør at hjertet ikke slår så hardt. Spesialisten sa at det vil føles som å løpe med bremseklosser på….Jippi….. Han ba meg også vurdere om jeg måtte fortsette å løpe maraton. Det er ikke farlig å løpe, men jeg vil ikke kunne ta ut potensialet mitt. Noe som har vært drivkraften siden jeg begynte å løpe i 2014.

Selv om kondisjonen og kapasiteten er sterkt redusert, er viljen fortsatt sterk til stede, slik at jeg kan hoppe og løpe rundt i denne nydelige naturen. Det ser heftig ut, men det er bare korte “løpeintervaller” til ære for fotografen. Jeg får skikkelig kick av slike økter!

Veien videre

Først må jeg teste ut beta-blokkere, finne riktig dose og så se om symptomene slipper. Forsvinner de ikke, må utredningen fortsette. Jeg er også utredet i fht astma og lungefunksjon. Ingen påfallende funn der, bare så det er nevnt.

Virker behandlingen, kan jeg slå meg til ro med at dette er forklaringen på den tiltagende dårlige formen det siste året. Jeg må nok booke noen timer med meg selv (jeg er psykolog) for å finne en ny mening med løpingen.

Finne noe som kan motivere meg til å opprettholde denne aktiviteten, som jeg er så glad i og som har gitt meg så mye, på mange plan, de siste 7 årene.

Ønsket om spesifikke tider og pallplasseringer må visst legges bort. Ser for meg at deltakelse i virtuelle løp kommer til å bli enda viktigere fremover, siden tiden spiller mindre rolle, samtidig som jeg får bevis på at jeg har gjennomført.

Det vil også motivere til videre trening, selv med redusert kapasitet. Jeg vil nok stille i reelle løp også, bare for å få oppleve stemningen og treffe andre løpeglade mennesker.

Jeg kan jo også bli en representant for de som har redusert kapasitet, av forskjellige grunner, og vise at man fortsatt kan løpe, hvis man bare justerer fokuset litt og løper med hjertet.

*Jeg vil gjerne ha muligheten til å fortsette å oppleve fantastisk natur, løpeglede og nye steder.*

Følte det var riktig å fortelle om dette, men ville vente til jeg fant litt ut av hva dette var for noe. Har behov for å forklare hvorfor jeg ikke stiller på alt jeg gjorde før, hvorfor tidene blir dårligere og dårligere og distansene kortere og kortere.

Jeg har ikke gitt opp, må bare legge litt om 😉

Ukategorisert

Fra maraton til stormløp

av Angelika Sverdrup

Hvordan det ene virtuelle løpet tar det andre, og du ender plutselig opp som en seriemaratonløper.

La meg ta deg med på mitt virtuelle maratonår.

4. juli la jeg og samboeren min ut på en langtur, det endte opp med en maraton, hans første! Det var en strålende dag og opplevelsen var både overraskende og positiv for oss begge. Tenk, han løp sin første maraton i godt voksen alder!

Kondisløpet

I år har de fleste løp blitt avlyst, og erstattet av virtuelle løp, som for min del har ført til veldige gode løpsopplevelser og fungert som motivasjon til å holde løpingen gående (løpende).

Jeg må ha medalje for løpene jeg gjennomfører, uansett om de er reelle eller virtuelle. Medaljen fungerer som synlig bevis og minner meg om det jeg har prestert. Denne spontane maratonen inngikk i Kondis sin virtuelle løpsrekke. Det var min 8. maraton hittil i livet.

^{En strålende sommerdag å løpe maraton på. Her fra havnen i Ålesund, sjarmøretappen.}

Holmestrand maraton

August kom og jeg meldte meg på Holmestrand virtuelle maraton, uten å si noe. Da jeg informerte samboer om at jeg “måtte” løpe en ny maraton, ville han jammen bli med på denne også!

Det fine med virtuelle løp at man konkurrerer med seg selv. Man kan også velge å melde inn resultatet, da kommer man på en liste med andre, som også har løpt samme virtuelle løp, men det blir ikke en reell tidssammenligning siden alle løper i forskjellige traseer. Man fjerner på den måten noe av presset og kan fokusere på en god løpsopplevelse.

Her må jeg skyte inn at jo kortere løpet er jo mer press kjenner jeg og legger jeg på meg selv. Skal jeg løpe et 3 eller 5 km virtuelt løp, får jeg like akutte løpsnerver før start, som på et reelt løp, for jeg ønsker å prestere tidsmessig så godt jeg kan.

Maraton er noe annet, noe eget. Det er faktisk ganske langt å løpe 42,195 km! Det er rett og slett en bragd i seg selv bare å komme igjennom distansen, uansett hvor lang tid man bruker.

^{Obligatorisk kosing med en geit jeg traff på, mens vi løp maraton. En VELDIG god unnskyldning for å ta en liten pause og få ned pulsen.}

Holmestrand maraton gikk ikke helt etter planen, fordi det viste seg at min løpeform var ganske rævva akkurat den dagen, derfor la vi om løypen og endte opp med å inkludere 30 km på Aksla stadion. Det var etter at jeg hadde lagt inn en kosestund med en geit vi traff på veien.

Det lille metallstykket og den store symbolverdien, gjorde at jeg kjempet meg videre og fullførte.

Det er det fine med slike maraton, det meste er lov, så lenge distansen blir løpt. Denne dagen var det tungt å gjennomføre. Hadde jeg ikke allerede fått medaljen i posten, hadde jeg pinglet ut etter halvmaraton. Det lille metallstykket og den store symbolverdien, gjorde at jeg kjempet meg videre og fullførte. Det ble min 9. maraton.

^{I mål med en motiverende medalje, uten den hadde det ikke blitt noe maraton den dagen.}

Oslo maraton

Nå hadde vi løpt to maraton på to måneder. Begge følte at kroppen responderte og restituerte bra, pga at vi tok oss god tid på gjennomføringene. Så da september kom måtte jeg melde meg på et nytt virtuelt maraton, denne gangen Oslo maraton.

Når løpene er lange nok, rekker man ofte innom forskjellige sinnstilstander og følelser.

Vi la en god plan, løp samme løype som i juli, i strålende vær. Selv om tempoet var bedagelig, fikk jeg likevel en psykisk knekk rundt km 17, som varte et godt stykke.

Når løpene er lange nok så rekker man ofte innom forskjellige sinnstilstander og følelser. I etterkant er det faktisk noe av det spennende og givende med slike løp. Det gir også en veldig mestringsfølelse når man først har fullført. 10. maraton i boks!

^{Følelsen man får etter å ha gjennomført noe som har krevd litt ekstra er mye verdt!}

World United Run

Så hadde det seg slik at jeg så en veldig fin medalje på sosiale medier, som jeg tenkte at jeg bare MÅTTE ha i samlingen. Det var et virtuelt løp arrangert av World United Run.

^{Sjekk denne! Både “united” og minner om coronaviruset 😉 Perfekt for året 2020.}

Løpet var satt til en lørdag i oktober. Min kjære samboer, som gjerne ble med på enda en maraton, fant på en genial idé om at vi skulle løpe denne maratonen i løypen til Jølster maraton. Det passet med andre planer vi hadde.

Det ble fulltreff igjen med været. Det var en nydelig løype. Vi løp de første 10 km og de siste 3 km med hunden vår. Hun lå å ventet i bilen da vi løp de andre kilometerne. Tempoet var høyere, takket være en lettløpt løype, vi ble også mer slitne i etterkant, men kom oss ganske raskt igjen etterpå. Mitt 11. maraton var gjennomført.

^{Fra nydelige Jølster. Det sto ikke på humøret.}

Så kom november. Skulle vi følge opp trenden, burde vi jo løpe en maraton denne måneden også. Jeg hadde meldt meg på Runner’s World Challenge #favoritten. Man velge mellom 42, 21, 10 eller 5 km. Jeg ville løpe favoritten min, som nå ser ut til å være 42 km. Vi hadde tenkt å gjennomføre løpet for to helger siden, men formen min var dårlig og vi syntes det blåste litt for mye, så vi omgjorde planen.

Barteløpet

Jeg hadde også meldt meg på #barteløpet, som skulle løpes i november, til støtte for forskning på menns helse. Så da løp vi heller det. Vi stilte med bart alle sammen. Distansen ble gjennomført, halve med hund og andre halve uten. Det ble til sammen 16 km. Og jeg fikk kjenne på mine maskuline sider, som tydeligvis ligger veldig latent.

^{Henrik Ingebrigtsen`s brother from another mother 🙂}

Runners World Challenge, #favoritten

Siden det ikke ble maraton helgen før, skulle vi ta det igjen forrige helg, men da var været blitt enda verre. Nå var det storm, heftige regn- og haggelbyger. Vi så ikke for oss at vi skulle klare å kjempe oss igjennom hele 42 km. Vi ville brukt hele dagen og endt opp med forkjølelse og det som verre er, noe som er mindre gunstig i disse koronatider, når man jobber på et medisinsk senter.

Jeg visste råd, vet du. Siden jeg hadde meldt meg på #RVC_2020 #favoritten, kunne jeg velge hvilken distansen jeg ville løpe og dermed endre den jeg først hadde bestemt meg for. Vi endte opp med å løpe 5 km, det var nok under de værbetingelsene.

^{Ikke lett å posere i stormkastene. Måtte beregne bølgene, slik at jeg ikke ble klissvåt.}

Vi valgte et sted der man virkelig får kontakt med elementene, nemlig ute på Alnes på Godøya. Vi løp fra parkeringsplassen og innover gamleveien. Den retningen gikk det superraskt. Jeg ble blåst bortover i full fart, følte meg som en fjær i stormen. Utfordringen var å ha høy nok stegfrekvens de gangene jeg traff bakken, fantastisk opplevelse. Så var det å snu da etter 2.5 km og møte veggen av motvind, pluss sjøsprøyten fra bølgene, som slo innover land.

^{Kamp mot elementene. Kledd i våtdrakt under regnjakken. Det står ikke på viljen!}

Samboer hadde kledd seg i våtdrakt under regnjakken, for sikkerhets skyld (ikke noe å løpe lengre løp med. Stor fare for gnagsår på uønskede steder). Det gikk betraktelig senere på vei tilbake. Jeg ble tidvis stående å spinne på stedet hvil, pga intens motvind.

Det var en salig blanding av saltvann, tårer, høy puls og et ukjent utvalg rare lyder, som kom ut av meg. Et øyeblikk der fikk jeg flashbacks til da jeg hoppet fallskjerm og glemte å lukke munnen i fritt fall. Kinnene blafret fulle av sjøsprøyt og “frisk luft”. Jeg var så stiv i ansiktet til slutt, at jeg ikke klarte å snakke. Det ble en heftig, fantastisk opplevelse. Utrolig effektiv trening!

Vending og møte med motvinden på vei tilbake.

Hadde det ikke vært for at jeg hadde meldt meg på dette virtuelle løpet og fått medaljen i posten allerede, så hadde det aldri blitt noe av denne utrolige opplevelsen.

Jeg har sagt det før og sier det igjen; å melde seg på løp, reelle eller virtuelle og for min del, få en medalje som bevis for strevet, er uvurderlig.

Å melde seg på løp, reelle eller virtuelle, og få en medalje som bevis for strevet, er uvurderlig.

Maratontidene lå på mellom 4.5 og 5 timer. Det inkluderte butikkstopp (matstasjon), mating av hund, henting og plassering av hund, kosing med geit, prat med kollega som vi løp forbi, tissepauser og fotoshoot.

Det å ha en å løpe sammen med når så lange distanser skal gjennomføres er også gull verdt.

Ukategorisert

Postkort-“sommerferie” og løpeglede i norsk natur

av Angelika Sverdrup

Årets ferie har hittil bestått av å ta fri annen hver mandag gjennom sommeren. Vi har hatt 4 langhelger på tur, resten av tiden har jeg vært på jobb.

Vi har vært utrolig heldig med disse langhelgene, som startet i juni med strålende vær og sommervarme.

Geiranger

Spektakulær natur, fjord og fjell i skjønn forening. Måtte bare fly litt rundt. Høydeskrekken har blitt mindre på enkelte steder.

Første helg dro vi til Geiranger, rett før det store inntoget av andre norske turister. Vi leide en enkel hytte på Westerås gård, oppe i lien med fantastisk utsikt til fjell og fjord. Gården har sauer, geiter og lama og en restaurant med deilig mat. Det er et flott utgangspunkt til mange, fine turer (hjemmeside)

Vi kom oss også opp til snøen, oppe i Vesteråsfjellene.

Siste dag i Geiranger løp vi opp siste del av Nibbeløpet (Les om nibbeløpet her) 4.5 km til Dalsnibba på ca 1500 høydemeter i strålende sommervær. Jeg ble euforisk! Svære brøytekanter hele veien, kombinert med shorts og liten topp, er den ultimate kombinasjonen for meg. Elsker slike kontraster. Snakk om å være griseheldig med været den helgen!

Åndalsnes

Den berømte “Rampestreken”, der turister sto opp til flere timer i kø i sommer for å ta bilde. Du må komme deg ut før det store rushet starter! På morgenen er det ingen som står i veien og lyset er nydelig.

Andre helg dro vi til Åndalsnes, et spektakulært sted, og bodde på Grand Hotel Bellevue (hjemmeside). Selv om enkelte tilbud var begrenset av koronarestriksjoner fikk vi en fullverdig hotellopplevelse, pga en svært engasjert og dedikert hotelldirektør. Dette var helgen jeg skulle feire bursdagen min.

Her var det om å gjøre å komme seg raskest mulig opp før frokost og turiststrømmen. Utsikten ble beundret på vei ned igjen.

Da jeg om morgenen før frokost peste oppover så raskt jeg maktet til Rampestreken og videre opp til Nesaksla, lurte jeg alvorlig på hvordan det er mulig å gjennomgå en så stor endring i fht hva jeg anser som “gøy”. At jeg nå foretrekker å slite meg helt ut, i stede for å slappe av på en strand, og så føle meg totalt fornøyd og lykkelig, gjennomvåt av svette på toppen av et fjell, er rett og slett ganske merkelig. Ville aldri veddet på en slik total forandring for 7 år siden.

Utforsking av Blånebba. Bak meg sees Vengetindene, et yndet og utsatt klatrested.

Vi utforsket områdene: Litlefjellet, Romsdalseggen, Blånebba og Storaksla. Vi hadde fantastisk vær og temperaturer også denne helgen. Fortsatt slapp vi unna de store køene.

Litlefjellet med Trollveggen i bakgrunnen. Så utrolig flott her, uansett hvor man snur seg og ser.

Det er en utrolig utsikt fra Romsdalseggen. Stien er fin og ganske lettløpt.

Jeg deltok på Romsdalseggenløpet i 2016, kun to år etter at jeg startet å løpe. Race rapport fra min opplevelse kan leses her.

Myrullhav på Storaksla. Denne sommeren følte jeg at jeg var del av de norske eventyrene jeg har vokst opp med, magisk! Å oppleve naturen på denne måten gir meg lykkefølelse, tilfredshet, mening og harmoni.

Eikefjord

En annen langhelg utforsket vi området rundt Florø og Eikefjord. Det er interessant å se hvor forskjellig fjellformasjonene er de forskjellige stedene i landet. Alle steder har sin egen sjarm og særegenhet.

Strandanipa i Eikefjord. Nydelig utsikt og fine stier, vakre støler og nysgjerrige sauer.

Fascinerende fjellformasjoner i dette området. Langstrakt og lagvis. Her fra Endestadnipa.

Stranda

Siste helg var vi på Stranda og fikk oppleve den Trondhjemske Postvei, fra strandasiden til Ljøen med fint følge og så freste vi alene tilbake samme veg, også i strålende sensommervær. Det var en utrolig vakker tur, nasjonalromantisk.

Fantastisk utsikt til fjordene. I bakgrunnen sees Hurtigruten på vei ut fra Geirangerfjorden. På vei ned Ljøbrekka langs den Trondjemske postvei.

På vei opp langs den Trondhjemske postvei og Herdalsbrekka. Småtripping hele veien opp.

Flere av turene var vi sammen med andre, som ikke var like opphengt i å løpe som jeg. det var ingen problem. Jeg fikk fortsatt løpetrening, dog i svært rolig, behagelig tempo, noe som er bra for kroppen innimellom. Leggmusklene ble likevel kjørt av all trippingen oppover forskjellige fjell og bakker.

Norge er et fantastisk land med mektig og vakker natur. Tror det er mange nordmenn som dette året har fått øynene opp for hva dette landet har å tilby. Jeg er så heldig å bo midt i et av de flotteste naturområdene, slik at vi ikke trenger å reise langt for å få nydelige opplevelser, uansett årstid.

Kom dere ut og opplev naturens magi!

For flere detaljer, beskrivelser og bilder fra sommerens turer, sjekk min instagramkonto: @angelikasverdrup

Løp
Trening

Sky is the limit, mental “høydesyke”

av Angelika Sverdrup

Mai var måneden Mount Everest med sine 8848 moh skulle bestiges virtuelt gjennom Runner’s World Challenge 2020. Selv om jeg bor et sted omgitt av fjell, var jeg ikke sikker på om jeg ville klare denne utfordringen. Det krever dedikasjon, tid og fokus å samle så mange høydemeter.

20200523_162754_022_saved-02 — *Hellandshornet i Brattvåg ble et positivt, nytt bekjentskap. Veldig effektive høydemeter!*

Gå hardt ut og øk underveis

Første mai startet jeg rett på og gjorde unna de første 848 høydemeterne på fjellet Gamlemsveten, i snøbyger og sterk vind. Min kjære fotograf og forlovede hang med og da jeg ville gå opp igjen for å få det nøyaktige antallet høydemeter ble han med uten protester. Det var den fineste “blomsterbuketten” jeg kunne fått av ham. Resten av dagen var jeg i lykkerus.

20200501_152713_051-02 — *Det snødde og blåste på Gamlemsveten 1. Mai, så det var bare å bøye hode, bite tennene sammen og starte høydemeterjakten.*

20200501_154855 — *Nøyaktig 848 høydemeter den dagen, ikke en meter mer eller mindre. Hvem skulle tro at det kunne være så tilfredsstillende? Bare 8000 igjen!*

Bare to dager etter dro vi tilbake samme sted og “føk” opp igjen i bedre vær og med bedre sluttid (her er flere stravasegment, som ekstra motivasjon) Veldig gøy!

20200503_153748_083_saved-02 — *Litt lettere vær, lettere på foten og lettere bekledning, på Gamlemsveten.*

Kostnadseffektive bakker

Det gikk raskt opp for meg at jeg ville ha det brattest mulig, altså flest mulig høydemeter på kortest mulig distanse, for å få det “effektivt” nok. Orket ikke kaste bort unødvendig energi på for slake bakker, som medførte at distansen ble lengre. Det gikk sport i å finne de bratteste stedene. Jeg har en fulltidsjobb, så jeg har ikke ubegrenset tid til å gjøre som jeg vil.

Jo brattere jo mer effektivt, men samtidig tøffere å komme seg ned igjen. Kunne jeg snudd fjellet på hode for å gå oppover ned igjen, hadde jeg gladelig gjort det, skjønner du tegningen? Brukte faktisk hele mai på å fundere på hvordan man enklest mulig kunne komme seg ned igjen fra høydene. Har ikke kommet opp med noen gode løsninger enda.

Dette prosjektet ble så altoppslukende at jeg begynte å drømme om høydemeter om natten.

20200523_171424_051_saved-01 — *What goes up, must come down. Det tyngste denne måneden var å komme seg ned. Ønsket var raskest mulig ned, samtidig som man ikke ville mose lårene altfor mye.*

Dette prosjektet ble så altoppslukende at jeg begynte å drømme om høydemeter om natten. Hvis du lurer på hva underbevisstheten din holder på med, er det bare å observere drømmene dine.

Bruke hund som unnskyldning

Da jeg var ute på egne turer og hadde hunden med, brukte jeg henne som unnskyldning for å teste nye, rare, bratte “stier”, som jeg ikke ville fått noen andre med på, og så forklarte jeg henne hvorfor vi måtte snu og gå opp igjen, da det viste seg at stien forsvant utenfor en skrent; “Å nei så dumt, nå gikk vi feil gitt, da må vi snu og kravle opp igjen”. Det ble liksom mindre sprøtt når jeg kunne snakke, diskutere og dele ansvar med henne i fht stivalg. Fikk innimellom noen dumme blikk fra henne da jeg måtte opp på alle benker i terrenget eller opp i utkikkstårn, bare for å strekke armene i været og løpe ned igjen til henne. Hver meter teller, må vite!

20200522_172109-01 — *Alltid opp på det høyeste punktet. Her fra Molnesfjellet på Vigra. Får bare unnskylde at jeg tråkket på bordet, men det var unektelig det høyeste punktet mange steder.*

Garmin utfordret talltvangen min

Det dukket opp situasjoner der jeg manglet, for eksempel 8 meter fra å runde 100-tallet (jeg liker runde tall!) Jeg løper opp en trapp og så vil ikke Garmin registrere de siste meterne jeg unektelig nettopp besteg. Den er utfordrende og sterkt provoserende å bli utsatt for, selv for en psykolog. Etter å ha bannet ferdig inni meg, tok jeg det som eksponeringsterapi og prøvde å tenke på de større perspektivene i livet…

20200529_180149_034_saved-02 — *En fotosesjon på toppen av et fjell, her fra Sukkertoppen, kan også medføre ekstra høydemeter når man må ta flere bilder før man blir fornøyd 😉*

Merket at jeg etter hvert fikk en tendens til alltid å skanne miljøet, uansett hvor jeg befant meg, for å se om jeg kunne hente med meg noen ekstra meter. Du vet at partneren din synes du er passe gal og opphengt, så det er nesten litt skamfullt. Du prøver å finne fornuftige forklaringer på omveien, men klarer det ikke, men stopper ikke av den grunn. For å ikke ødelegge selvfølelsen helt, forteller jeg om egenskaper jeg setter pris på, nemlig det å være dedikert og gjennomførende når man først har bestemt deg for noe.

17. mai og erobring av Everest

17. mai ble det virtuelle løpet til Oslo maraton gjennomført. Vi løp en “halvmairaton” rundt Ålesund og samlet de siste meterne for at jeg kunne fullføre prosjektet Mount Everest. Veldig tilfredsstillende!

20200517_133219_015_saved-02 — *Hoppende glad over å ha nådd “Mount Everest”. Det ble en del runder i disse trappene i løpet av Mai.*

Høydemetermålene utvides etter å ha fullført Mount Everest

Men jeg kunne jo ikke gi meg nå! Det var jo nesten en halv måned igjen av mai, så da tok jeg fatt på neste fjell på listen. Jeg satset på det laveste av de tre fjellene; Galdhøpiggen på 2469 høydemeter. Da hadde jeg i hvert fall to av tre fjell.

Den virtuelle utfordringen “Til himmels” på Kristi Himmelfartsdag, skulle også gjennomføres. Jeg våknet med migrene, men fant ut av jeg ville angre hvis jeg ikke prøvde å samle noen høydemeter den dagen. Jeg ville jo få medalje så da måtte jeg prestere litt. Jeg løp ut alene og samlet litt over 600 høydemeter før frokost, før vi etter et skikkelig måltid dro på en fjelltur og fikk med oss 1100 høydemeter til. Det ble en god dag!

20200521_152522_036_saved-02 — *Godøyfjellet er et fantastisk sted å løpe og sanke høydemeter.*

Mai, en massiv høyde- og distansepers

Det viste seg etter hvert at jeg klarte å nå Mont Blanc også, med sine 4808 høydemeter. 31. Mai ble feiret på Frostatind og avrundet prosjektet, som til slutt ga meg den nette sum av 17.181 høydemeter i løpet av mai måned! Så mange høydemeter har jeg aldri samlet før i løpet av en måned. Og på toppen av det hele løp jeg inn 322 km i mai, det er distansepers for min del i løpet av en måned, i de 6 årene jeg nå har løpt.

20200531_141519_058_saved-02 — *Favorittkombinasjonen, snø og så varmt vær at man kan løpe i korte klær. Fra Frostatind.*

Det er en balansegang å leve et “normalt” liv, når hode vil trene som en “wannabe” eliteutøver. Kroppen må også taes hensyn til. Jeg kom meg igjennom hele mai, uten å provosere leggene feil. Tror en del av det har med at høydemetersanking er en god form for styrketrening og er mindre belastende for kroppen i forhold til ren løping. Det meste foregikk også i variert terreng. Men det skal sies at jeg var ganske kjørt den siste uken, det var ikke fart igjen i kroppen. Måtte også ha flere dager helt uten løping i starten av juni.

I juni blir det ikke fokus på mengde og høyde, men på kortere løp og litt mer fart. Høydeklatring gir ikke akkurat den raskeste kroppen, men kan indirekte bidra til å gjøre en raskere.

#reklame:

RWC 2020 fortsetter forskjellige virtuelle utfordringen, noe for enhver smak. Så trenger du ekstra motivasjon for å trene er det bare å melde seg på, det som kunne friste. Sjekk linken her.

Ukategorisert

Flying high på Gran Canaria

Etterlengtet ferie

Vital Suites, et behagelig opphold

Roque Nublo

Sanddynene i Maspalomas

Fra forhistorisk DNA til mandelblomstring

Tilbake på gamle stier

Trollstigen kan ta seg en bolle!

KV El Gigante.

Morgengry

Konklusjon: En vellykket ferie!

SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:

Gjenoppstått fra de døde

Frustrerende og forvirrende

Noe måtte endres

Snegleoppbygging

Viljestyrke

Løpe med hjertet

Opptreningsåret 2020

Tyngre og tyngre – uvisst hvorfor

Noe var rart …

Jakten på forklaringer

2021 – tungt fra første meter

Hjerteundersøkelse

Veien videre

Fra maraton til stormløp

Kondisløpet

Holmestrand maraton

Oslo maraton

World United Run

Barteløpet

Runners World Challenge, #favoritten

Postkort-“sommerferie” og løpeglede i norsk natur

Geiranger

Åndalsnes

Eikefjord

Stranda

Sky is the limit, mental “høydesyke”

Gå hardt ut og øk underveis

Kostnadseffektive bakker

Bruke hund som unnskyldning

Garmin utfordret talltvangen min

17. mai og erobring av Everest

Høydemetermålene utvides etter å ha fullført Mount Everest

Mai, en massiv høyde- og distansepers

Redaksjonen

Adresse

Abonnement

Få vårt nyhetsbrev

Søk på www.runnersworld.no