Hodestups over Gran Canaria


Hvordan gjenta en suksess? Kan man egentlig det?

18. januar møtte jeg på nytt opp på Gran Canaria for å løpe over øyen på 3 dager, denne gangen med en utvidet gruppe og en ekstra løpeleder, norges beste terrengløper Didrik Hermansen, i tillegg til Sondre Amdahl, sjefen selv, og eventyreren; danske Moses Lovstad. (Jeg skrev 3 blogginnlegg på Runners world om løpeturen over Gran Canaria i fjor)

Fantastisk gjeng med løpeglade og eventyrlystne mennesker. Her i Agaete starter løpet Transgrancanaria for de som løper hele 127 km. Foto: Moses Lovstad

Gruppen besto av rundt 20 glade, svært spreke og ivrige løpere. Dagen vi kom frem til hotellet i Agaete var det mulighet for en liten, men ganske så bratt, løpetur opp i fjellene med hodelykt. Det ble en ren testosterontur. Tilbakemeldingen fra en av deltakerne var at det hadde hjulpet å ha en jente med i gruppen…. Vi andre, som ikke løp i fjellet eller tok en gåtur, tilnærmet oss på en mer bedagelig måte med et glass vin på en av strandrestaurantene mens vi betraktet hodelyktene, som beveget seg nedover langs fjellsiden.

Etter felles middag og tips om pakking av sekk for de neste 3 dagene, bar det i seng. Morgenen etter var alle klare og spente. Vi delte oss naturlig inn i grupper etterhvert som høydemeterne tikket inn på klokken, noen klarte å gjøre dette litt raskere enn andre. Disse fjellgeitene ble ledet an av Didrik og tok transgrancanariaruten den første dagen, ca 40 km og rundt 3000? positive høydemeter, det tror jeg at de kjente etterpå, for å si det sånn.    Jeg og noen andre endte opp med ca 28 km og ca 2300 positive høydemeter. Det irriterte flere av oss at vi ikke fikk klokket inn 30 km den dagen, så vi la fra oss sekkene på hotellet og løp ut å sanket de siste nødvendige kilometerne for å få det runde tallet 30. Dette er en greie eller tvangspreget idè, som en del løpere «lider» av, men som gjør seg veldig fint på løpstatistikken 😉 Vi som «lider» av dette tall- og kilometertyranniet opplever det ikke som en lidelse, men som en varmende, indre tilfredsstillelse å se runde tall på klokken, som så kan analyseres og beundres flere ganger utover en kveld, for ikke å snakke om sammenlagt etter en 3 dagers tur!

Været i år var kaldere og våtere enn i fjor, det førte automatisk til raskere tempo og kortere og færre pauser den første dagen. Det var kanskje ikke helt slik vi hadde forespeilet de nye i gruppen at det skulle bli, men alle kom seg vel i «mål».

Akkurat sett gruppen løpe av gårde videre uten meg ved Artenara, ordentlig sippe-kjipt!!

Dag to startet ikke helt som forventet for min del. Siste nedoverløping til hotellet dagen før trigget en smerte under høyre fot på et isolert lite sted, dette medførte at det ble tiltagende ubehagelig å løpe, det bekymret meg en del og gjorde at jeg ble veldig usikker på om jeg kunne gjennomføre dagens 40 kilometer-etappe. Etter å ha løpt 6,5 km til Artenara måtte jeg ta det ultrakjipe valget om å avbryte løpingen. Det var overraskende trist og tungt å se de andre løpe videre uten at jeg kunne følge med. Sondre prøvde å trøste meg med at «Det er bare løping», men akkurat der og da betydde gruppen og løpingen alt, jeg så ikke hva ellers som kunne bety noe. Jeg snudde og gikk slukøret alene i tåkehavet tilbake til hotellet. Underveis innså jeg at det var et riktig valg, fordi ubehaget økte på, både i oppover- og nedoverbakkene. Jeg endte opp med 13 km og 750 positive høydemeter. Rart hvor skuffende lite det opplevdes der og da. Prøvde å bruke resten av dagen på å restituere meg og få en massasje i SPA-avdelingen.

Vakker utsikt fra hotellet El Parador i Cruz de Tejeda. Vi fikk med oss en solnedgang.

Morgenen etter, siste dag, var jeg veldig spent på hvordan foten var og hvordan jeg skulle komme meg til Maspalomas, 46 km med løping ventet. Smerten var ikke forsvunnet. En kjapp prat med Didrik, som også er naprapat når han ikke flyr rundt i fjellene og vinner løp, endte med at jeg bestemte meg for å ta sjansen på å prøve å løpe, etter inntak av Ibux, og så heller avbryte underveis og ta en taxi til mål, hvis det ikke gikk bra. Vi fordelte oss i 3 grupper, alle med forskjellige tempo og behov. Jeg ble plassert i den roligere gruppen ledet av Moses, siden det var usikkert om jeg klarte å løpe i det hele tatt. Det viste seg å være et helt riktig valg, på alle måter. Vi startet ut i nydelig morgenlys, jeg kjente at denne dagen kom til å bli fin! I gruppen min hadde vi tid til å nyte landskapet, ta bilder, skifte klær og få i oss energi. Moses ledet oss på en veldig god måte, slik at vi fikk opplevd alt, samtidig som vi fikk løpt det vi skulle, når vi skulle. Vi ble ikke hengende etter. Smerten i foten holdt seg borte og når den begynte å snike seg tilbake tok jeg mer Ibux.

Superoptimistisk og boblende glad for å kunne løpe i så flott landskap og fint vær den siste dagen. Ikonet El Roque Nublo i bakgrunnen til venstre. Foto: Neil Dryland

Humøret var på topp, etterhvert nærmest euforisk, jeg var så glad. Jeg elsker nedoverløping og denne dagen fikk jeg ca 2000 høydemeter med akkurat det. Følelsen av å mestre teknisk terreng i stor fart gir nærmest øyeblikkelig kick av endorfiner og adrenalin. I fjor kunne jeg ikke løpe de delene jeg fikk oppleve i år, pga hemmende gangsperre, gleden var desto større i år, da jeg klarte å løpe akkurat som ønsket. Humøret i gruppen var også upåklagelig.

Høy på livet, full av endorfiner og adrenalin jodlende nedover El Camino de Santiago. Foto: Neil Dryland

Jeg svevde nedover i gul trøye og blafrende skjørt i front. De andre kommenterte at de fulgte «den gule ledertrøyen», helt til det ble bråstopp etter 27 km.

Noen av de utsøkte løpevennene, som var med på turen og ble mine reddende engler litt lenger nede i dalen; Kari, Mariann, meg og Monika. Foto: Neil Dryland

Plutselig trynte jeg så inni h…… nedover! Et sånn fall som jeg bare har forestilt meg i et skrekkscenario tidligere, når jeg har holdt på å miste balansen. Jeg har flere ganger lurt på hvordan det er å falle og knalle hode rett i en sten. Vel, denne gangen fikk jeg testet ut akkurat det. Jeg husker absolutt ingenting av hvorfor jeg falt eller hva jeg snublet i, før jeg hørte kakket i hode da jeg traff steinen. Jeg fikk vridd meg rundt og lagt meg på rygg, måtte ligge å holde på kuttet i pannen og la smertene rundt om på kroppen spre seg. Senere viste det seg at 11 forskjellige steder på kroppen hadde fått juling. Jeg var utrolig heldig som løp med en så fantastisk gruppe, de handlet raskt og gjorde alt riktig på alle måter. Vår gruppe lå først, de to andre gruppene hentet oss inn etterhvert da jeg lå «strødd» på stien. Sondre dukket opp og ringte ambulanse. Jeg klarte heldigvis å reise meg opp etter hvert og gå med støtte ned til veien og til ventende bil.

Skal skal spare dere for det verste blod-og kuttbilde. Her har jeg blitt lappet sammen så godt det lot seg gjøre og kommet meg på bena, godt hulpet av coach Sondre og leder av turen.

Ingenting er så gale at det ikke er godt for noe, vi fikk oss alle noen viktige erfaringer og noe å tenke på. Jeg fikk oppleve spansk legevakt og sykehus, ikke dårlig standard. Vennskap ble dypere, tusen takk til Monika, som stilte opp hele veien fra fallet og frem til Oslo dagen etter! Helsekort var lurt å ha med og reiseforsikringen stilte opp da jeg trengte det. Man bør også ha med det mest nødvendige av førstehjelpsutstyr når man løper i naturen. Nå er det gått to uker siden dette skjedde. MR-bilder konstaterte at ingenting ble alvorlig skadet, brukket eller røket, hverken i hode eller i kroppen. Jeg sitter igjen med et evig minne i pannen, et trail runner arr, 5 sting 🙂 Det som er spennende nå er om jeg klarer å få meg i form igjen til å konkurrere i Transgrancanaria 42 km, om mindre enn 3 uker….

Alt i alt en annerledes tur, ikke helt som forespeilet, men likevel en kjempeopplevelse med flott natur, stier, landskap, mennesker/løpevenner, opplevelser og minner! Tusen takk til alle som var med!!

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Ålesund Nyttårsmaraton 2016


Det skjedde i de dager da stormen Urd herjet Vestlandet fra syd til nord, rev med seg både takstein og trær, at jeg skulle prøve å løpe mitt første maraton på asfalt. Løpet var satt til 28. desember og værgudene var nådige. Dagen opprant med de mest fantastiske skyer, tørre veier og perfekte 8 varmegrader. Stormen hadde løyet og ga alle løpeglade mennesker i Ålesund mulighet og et åpent tidsvindu til å teste formen noen timer før stormen begynte å ta seg opp igjen. På kvelden ulte vinden og regnet pisket mot ruten. Dette var liksom «ment to be».

En nydelig morgen for en maraton, med fantastiske stormskyer, som så ut som UFO’er. Foto: meg.

Jeg hadde forberedt meg mentalt på maraton. Da jeg løp halvmaraton i Ålesund i mai 2015 tenkte jeg at jeg aldri i livet kom til å prøve å løpe den traseen som helmaraton. Løypen går «straka vegen» innover i Brusdalen 10.5 km, så snur du og løper ut igjen til start. Skal du løpe helmaraton må du gjenta dette en gang til, drepen tenkte jeg den gang. Det er «alltid» innlagt motvind på tilbaketuren, bare for å utfordre deg ekstra fysisk og mentalt. Denne gangen kom motvinden også i utfordrende kast helt mot slutten, slik at jeg enkelte ganger måtte stoppe helt opp og møte naturkreftene. Nå i ettertid synes jeg ikke traseen er så ille likevel. Med litt ekstra godvilje kan man se på den som en intervalltrening, 10.5 km x 4 UTEN pause imellom, vel å merke, bare for å variere den vanlige intervalltreningen litt 😉

Jeg meldte meg på to dager i forveien, ville ikke løpe hvis det blåste og regnet i pissevinkel, så masochistisk har jeg ikke blitt enda…Jeg hadde derfor ikke den optimale forberedelsen til løpet restitusjonsmessig sett og valgte å se på løpet som en langtur. Jeg pakket drikkesekken slik jeg pleier, hadde regnet ut at jeg kunne holde et tempo jeg var vant til, jeg skulle bare løpe 13 km lenger enn vanlig(!) Hadde også et stille håp og ønske om å klare å løpe distansen på under 4 timer.

Det var en mer avslappet stemning blant de 27 løpere, som skulle ut på maratondistansen kl.10, to timer før halvmaraton skulle starte, enn det jeg har opplevd tidligere på kortere løp. Dette var noe jeg kunne like. Det var også lettere å holde igjen på farten, jeg ble ikke like revet med som jeg pleier av de andre som satt ut i et friskere tempo. Klarte å tenke riktige tanker. 42 km er ganske langt å løpe og man får god mulighet til å kjenne etter og tenke både på det ene og det andre underveis. Man er tjent med å prøve å løpe et jevnt løp og ikke tømme seg på første milen. Så hva fyller man tiden med når man vet at man mest sannsynlig skal løpe 4 timer i strekk? Jo, man kan observere de andre løperne, ta inn den flotte naturen i Ålesund, spekulere på hvilke folk som bor i de få husene man passerer, lure på om man burde prøvd å få tisset underveis før neste bøling (halvmaraton) kommer løpende, passe på å få med seg all positiv energi fra de frivillige, andre medløpere og fotografer. Kondis og Sunnmørsposten var tilstede. Jeg valgte å høre lydbok de første 21 km, da hadde jeg noe annet å fokusere på. Halvmaraton ble unnagjort på 1.54 time. Andre halvdel ble brukt til musikk, helt til mobilen varslet at nå ga den opp og at jeg måtte klare meg på egen hånd de siste 7 km.

Etter 28 km begynte venstre lår i murre, krampe seg opp, det er noe jeg ikke har opplevd tidligere, krampen kom også krypende ut i tærne, deilig, NOT! Jeg klarte å lirke og lure meg videre. Vinden økte på, så de siste 5 km ble en ordentlig kamp mellom meg selv, vinden og klokken. Jeg tok meg selv i å snakke høyt: «Kom igjen nå!», da har det gått langt for mitt vedkommende. Et par sekunder ble jeg også ganske så emosjonell av meg og bilder av andre som løp gråtende over mål på helmaraton dukket opp. Jeg endte ikke helt der, men var innom tanken…

Rett før mål, klarer å smile, forblåst og en smule sliten. Ser ikke mye ut som løping dette her, men det er faktisk det, det går under stilarten «klassisk subbing». Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

Jeg vant over meg selv, vinden og smertene, jeg kom i mål på under 4 timer, 3.57! Veldig inspirerende og god følelse! Det eneste jeg lurte på, bortsett fra pallplassering, var hvordan jeg skulle trene for å få dette til på en enda bedre måte. Maratonopplevelsen ga ingen aversjonsfølelse.

Løp gjennomført, medaljen sanket. Veldig fornøyd! Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

Jeg ble nr.3 av damene på helmaraton og jeg vant min aldersklasse. Man skal verken spørre om en kvinnes alder eller hvor mange det var i aldersklassen, men siden jeg har et nesten tvangspreget behov for ærlighet, så må jeg innrømme at jeg var eneste i min aldersklasse 40-44 år. Uansett, jeg fikk stå på pallen to ganger, yohoo!

Kvinner 2., 1. og 3. plass helmaraton; Kari-Anne Ryste, Linda Hovde og meg. Endelig pallplassering, vi må begynne i det små 😉  Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

En stor takk til de utrettelige og engasjerte personene bak Ålesundløpene og de frivillige, flott jobbet alle sammen!

Den terrengløpende versjonen av Tenerife


Jeg er en av de som ikke er storfan av den materielle konsumerjulen og opplevde da at det å reise bort en uke i julestria, få lys og varme, var en helt glimrende løsning i fht å korte ned på denne perioden.

Valget falt på Tenerife. Det var første gang vi besøkte denne øyen. Vanligvis reiser vi en uke til Gran Canaria i februar. Denne gangen blir ikke det noe av, pga at jeg reiser ned dit noen dager i januar, for igjen å løpe over øyen fra nord til syd på 3 dager, med Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Lovstad, og så ned igjen i slutten av februar for å delta i Transgrancanaria for første gang. Jeg skal løpe maratondistansen og er VELDIG spent! Blogginnlegg fra forrige Gran Canaria kryssing kan leses her: https://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm?date=2016-02-01

Ferieuken endte opp som den rene løpecampen. Vi har aldri vært så aktive på en ferie før. Tenerife er en fantastisk øy for terrengløping. Den har det meste, fra strandpromenadeløping, ravineopplevelser, ordentlig utfordrende vertikalklatring i lavastein, kullsort lavasand å spinne oppover i og så «seile» nedover igjen, og høydetrening opp i 3700 meter over havet.

Nasjonalparken Teide er på UNESCO’s verdensarvliste. Det er laget stier, som man må holde seg på for å beskytte miljøet. Nasjonalparken besøkes av ca 3.5 millioner personer årlig. Kun vulkanen Fuji i Japan har flere besøkende. Vulkanen Teide er verdens 3. høyeste vulkan, 3718 moh. Krateret i bakgrunnen er den eldre vulkanen El Pico Viejo.  Etter 30 meters løping måtte jeg ha pause for å roe svimmelheten og få pusten igjen. Det måtte også etterfylles meg gelèbamser for å stagge sukkerbehovet, som raskt dukket opp.

Vi startet hardt ut allerede andre dagen på ferien. Vi tok banen opp til Teide, fra parkeringsplassen på 2300 meter og opp til 3500 meters høyde. Vi kom ikke helt opp på toppen, pga begrenset tilgang og nødvendigheten av innvilget tillatelse på forhånd, noe vi ikke rakk å få i stand før avreise. Det var interessant å oppleve effekten av lite oksygen og løping. Det gikk ikke mange meterne med løping før jeg måtte stoppe opp, pga svimmelhet. Behovet for sukker ble også presserende, så skal du opp i høyden så husk å ta med deg glukose i en eller annen form.

Landskapet vi løp i var helt annet enn det jeg tidligere har opplevd, svært fascinerende! Det var ugjestmildt, hardt, bratt, høyt og spennende, det ga ekstra mestring å klare å løpe i slike omgivelser. Etter å ha løpt ned Teide, 1300 høydemeter, var lårene ganske kjørt i et par dager. Det ble derfor løping før frokost langs strandpromenaden neste gang vi var i stand til det. Det er en grei og kjapp måte å få oversikt over nærmiljøet på.

Restitusjonsløping på strandpromenaden. Lårene foretrakk flat løype.

Jeg var ikke mettet på vulkaner og kratere, derfor dro vi opp igjen til El Pico Viejo på 3135 høydemeter, det gamle store krateret rett nedenfor Teide. Der kunne vi gå helt opp til krateret uten å måtte ha tillatelse. Tenerife har laget et godt nummerert stisystem på øyen, med beskrivelse av hva som kan vente deg. Vi endte opp med sti nr 28 opp til El Pico Viejo, den er regnet som ganske hard. Det viste seg etterhvert at det skulle stemme. Løpeturen endte raskt opp med ca 1000 meter vertikalklartring i løs, svart lavasand. Her skulle vi absolutt hatt staver! Turen opp er verdt alt slitet; fantastisk utsikt, svært krater og tynn luft ventet. Akkurat det siste kan i lengden oppleves noe oppskrytt, samboeren min forsto plutselig hvordan det må føles å være alvorlig hjertesyk. Jeg var selv spent på hvordan jeg ville takle høyden. Det viste seg å gå bedre enn fryktet, det lover bra for utforsking av andre spennende løpesteder i verden. Vi tok sti nr 9 ned igjen. Den ble anbefalt av andre møtende turgåere. Det viste seg å bli en veldig kjekk nedfart, der vi seilte nedover i svart, fin lavasand. Lærdom; ta med løpegamasjer, så slipper du å tømme skoen med jevne mellomrom for sand. Vi brukte Hoka Speedgoatsko, de var perfekte til det harde og skarpe underlaget.

Helt spesiell opplevelse å løpe i dette mektige utenomjordiske landskapet.

Den siste fantastiske terrengløpeturen vi fikk med oss var ned og opp ravinen fra den tidligere bortgjemte og isolerte landsbyen Masca. Ønsker man seg skikkelig teknisk løpeterreng så er dette definitivt stedet. Ravinen hadde alt! Jeg elsker teknisk terreng, da har hjernen noe å være opptatt av og jeg merker ikke at jeg blir sliten på samme måte som på jevnere underlag. Turen ned ravinen er beskrevet som utfordrende og krevende for turgåere, normal tidsbruk ned er regnet fra 3 til 5 timer på ca 4.5 km. Vi brukte 1 time og 20 minutter ned, inkludert fotosesjon. Det er verdt å stoppe opp å ta inn omgivelsene. Man kan IKKE løpe og se rundt seg samtidig. Vi brukte 1 time og 40 minutter opp igjen, vi mistet stien, pga vi ikke så pilen som markerte hvor vi skulle tatt av. Dermed ble det en litt lengre tur på oss, til vi fant ut av feilen.

Den beste og mest endorfintriggende løpeturen jeg noen gang har hatt. Her fra et litt «flatere» og åpnere parti i ravinen. Det var like gøy å løpe opp som ned, det er noe jeg aldri har opplevd tidligere. Kan det være fremgang å spore??

Det endte opp med å bli en aktiv, utforskende og fantastisk ferie. På flyet hjem sovnet jeg mens samboer holdt på å fortelle meg noe, hadde trengt en ferie å hvile ut på i etterkant 😉

Vi rakk bare å utforske noen deler av øyen. Tenerife har enda mer å by på av varierende natur og terreng. Kan anbefales på det varmeste!

Foto: Tbjx

Intervjuet av Trail & Kale, på engelsk denne gangen.


Runner Interview: Angelika Sverdrup

Intervjuet kan leses her https://www.trailandkale.com/interviews/runner-interview-angelika-sverdrup-angelikasverdrup/

Running in Gran Canaria last February, a fantastic 3 day run with ultra runner Sondre Amdahl

When and why did you start running?

I started to run May 2014, 41 years old, after reading the book: Born to Run: The Hidden Tribe. I had never liked running before. I didn’t see the point and were absolutely not interested in the topic. I started out as a completely naive runner and had to learn everything from zero. I started to read everything I came over, from books to blog posts and got more and more interested and hooked. I have been running for 2.5 years now. I run not because I need to stay fit, but to see how far I can come and how good I can become. I like to race and to explore new places and areas. Running is an excellent way to reach longer distances and areas in a short time. I love to run in new places, it’s like I own a bit of the place afterwards, it has become a part of me, a fantastic feeling!

Describe your ideal race or adventure challenge

I have several dream races I would love to run because of the nature and location. Bagan Temple Marathon, Australian Outback Marathon are some. I also long for the Himalayas, because of the incredible beautiful mountains and nature, and I would love to run in Grand Canyon. One day I would like to try a stage race in the desert, Oman… I love the desert. I know the heat will be a challenge, but I would like to try anyway. I also have to mention beautiful trail races in Norway, with ridges, fjords and spectacular nature, like Stranda Fjord Trail Race and Romsdalseggen race.

Taken during my running camp week in Morzine last June. Great running in rainy weather with ultra runner Charlie Sharpe.

Tell us about your favourite trail

I love technical terrain and downhill running. This year I experienced that I also love ridges and a bit of elevation gain. I also love smooth, soft trails in the woods or in the mountains.

I have several dream races I would love to run because of the nature and location.

What has been your biggest running / adventure challenge to date?

My biggest adventure so far has been to run across Gran Canaria from north to south in 3 days with a group led by ultra runner Sondre Amdahl last February. We are going to repeat that trip again in January 2017. This time it will be my preparation for Transgrancanaria 42 km in February 2017.

Taken during the Romsdalseggen race in September. Ridge running with a stunning view. I’m a bit scared of heights so did not dare to look down.

Tell us about your greatest running fail, we’ve all had – or will have – them at some point!

My biggest failure so far (I have not been running many years yet) is to think/hope I am better that I am and starting out too fast. That makes me very disillusioned before I manage to change my thinking during the race. It helps to become more experienced.

What advice would you give to a new trail runner?

Don’t forget to enjoy the trails and the scenery.

Taken during a trail run at Sula Mountain near Ålesund where I live. Fantastic views and place to run. Here with my little trail runner dog Phiona.

What is your favourite bit of running kit, and why?

For trail running; my Salomon S-lab running vest.

What challenges / races / adventures are you planning for the coming year?

My first race is Transgrancanaria 42 km in February then Ecotrail Oslo 45 km in May, and Oslo Marathon in September. I have some more races I want to participate in also, but I have not decided yet which one.

Finally, what do you get up to when you’re not running or adventuring?

I work full time as a clinical psychologist in a private medical center in Ålesund. I love my work. I also have a dog, that I have turned into a trail runner. She loves soft trails. I am blogging for Norwegian Runners World www.runnersworld.no and I love reading books, doing some yoga, eating good food and relaxing.

Thanks Angelika for the really interesting interview, happy trails!

Social media links:

Instagram: https://www.instagram.com/angelikasverdrup

Blog: https://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm

Thanks @trailandkale for this interview!

Følg dem gjerne på instagram @trailandkale og tag løpebildene #trailandkale

Sjekk nettstedet for gode tips for løpeturene: https://www.trailandkale.com/

De utfordrende bakkeintervallene.


I mitt treningsopplegg er det innlagt en treningsøkt i uken med bakkeintervaller. Bakkeintervaller er vel noe de fleste av oss vet er lurt å trene, hvis man har lyst til å få bedre kondisjon, øke det maksimale oksygenopptaket, bli raskere og sterkere til å løpe og til å mestre terrengløping. Jeg har et ambivalent forhold til intervaller, skrekkblandet fryd kan det vel kalles. Jeg har lagt merke til at jeg har en idè om at jeg liker bakkeintervaller, men når det kommer til selve gjennomføringen kjenner jeg at jeg nesten vegrer meg for å sette igang med treningen. Så for min del er bakketrening også vel så mye mental trening. Alt jeg kjenner vegring mot og opplever tungt, ser jeg på som god og gratis mentaltrening.

Det gikk ikke like lett oppover hele veien, som det ser ut her. Det er mye enklere å gjennomføre foto shoot intervaller enn treningsintervallene. Brukte også staver under selve treningen.

I utgangspunktet synes jeg det er lettest å gjennomføre intervaller på tredemølle, da har jeg kontroll på alle variablene. Denne helgen la jeg likevel bakkeintervallene til et fjell vi skulle på, pga et strålende vær. Litt oppe i fjellsiden lå snøen som et tynt dekke på bakken, akkurat det kan oppleves både positivt og negativt . På den ene siden gjør det at intervallene blir enda mer utfordrende, for man glipper bittelitt for hvert eneste steg og energien tappes enda raskere og grundigere, man kjenner hvor mye det koster og hvor hardt det er. På den andre siden så gir det ekstra trening, man trener flere muskler samtidig og man overvinner mentale monster når man ikke gir opp, følelsen etter endt økt blir enda bedre når man har måttet kjempe ekstra.

Veldig mye gøyere å fly ned fjellsiden etter endt økt. God måte å få trent lårene på…gangsperren kjennes fremdeles i lårene!

Så kom deg ut å gjør noen bakkeintervaller og kjenn på hvor bra det føles etterpå. Og hvis det skulle være snø i bakken, så se på det som en ekstra gevinst, selv om det ikke føles slik der og da 😉

Foto: Tbjx

Løpingen inn i en ny fase.


Etter Oslo halvmaraton i september innså jeg at jeg trengte å ta noen grep i fht løpingen. Jeg ble overraskende skuffet over egen prestasjon, hadde forventet bedre sluttid, (eller ønskedrømt om en bedre tid, ikke basert på reelle ferdigheter?)

Jeg har egentlig gått et helt år å vurdert om jeg skulle få meg en løpecoach, men følte ikke at jeg var kommet langt nok med løpingen til å ta det steget, men etter de siste løpene i august og september fant jeg ut at tiden var inne til å skaffe meg ekstern støtte og hjelp. Jeg har jo vært innom min del av løpelitteraturen, slik at jeg vet ganske mye om hva som er bra å gjøre, men manglet systematikken og dedikasjonen til å gjennomføre det jeg visste var lurt. Treningen skjedde veldig etter innfallsmetoden, skikkelig lapskaustrening, det har jo ledet meg et stykke på vei, men jeg vil videre. Jeg er relativt pliktoppfyllende av meg, slik at jeg responderer godt på et fastsatt opplegg og det å ha noe å forplikte meg til, med passe fleksibilitetsmuligheter;) Det gir også mer legitimitet å prioritere løpeøktene når «det er treneren min som har sagt at jeg skal gjøre det». Den største effekten for min del er på det mentale planet. Det har stor verdi å vite at det er en person der ansatt til å følge meg opp og støtte meg i å nå de målene jeg har satt meg, spesielt siden jeg trener mye alene og er helt alene om målsetningene.

Jeg har vært så heldig å få Sondre Amdahl som coach, en av europas beste ultraløpere. Bilde er fra i vinter da jeg var med ham å løp over Gran Canaria på 3 dager fra nord til syd på øyen, en fantastisk opplevelse!

Vi ble enige om at jeg skulle teste maksimalt oksygenopptak og få kartlagt laktatverdiene, samtidig som jeg trengte et EKG av hjertet under en løpeøkt. Fikk derfor bestilt time på NIMI Ullevål. Det er også noe jeg lenge har tenkt på at ville være interessant å finne ut av. Det kan fungere som et bra utgangspunkt for videre planlegging av økter. Jeg var skikkelig spent før testingen. Jeg ble godt mottatt av Even Jarstad, idrettsfysiolog, som skulle utføre testingen. Hele testen tok ca en time. Da hadde han fått tatt et eks antall blodprøver av meg og tynt meg maksimalt. Alltid usikker på om jeg virkelig tar meg ordentlig ut. Heldigvis var det flere parametre han kunne sjekke, som viste at jeg hadde gjort mitt beste der og da.

Nå er jeg spent på den videre utviklingen. Treneren min (litt kult å kunne si det altså, ha sin egen trener, selv om løpingen bare er på hobbyplan) har nå fått litt mer å gå ut fra i fht hvordan han kan legge opp øktene for meg fremover, slik at jeg skal klare å nå ønskete mål og kanskje få et enda bedre maksimalt oksygenopptak, altså bedre kondisjon og dermed bedre prestasjonsferdigheter.