De siste ukene før start

De siste ukene før start


Om du skal løpe maraton, halvmaraton, 10km eller 3km i Danske Bank Oslo Maraton, er det viktig å gjøre de riktige tingene nå de siste ukene. Å lade opp til et løp er like viktig som treningen i seg selv, og jo nærmere du kommer konkurransen, desto mer gjelder regelen  «less is more».

Maraton krever aller mest opplading, og dette begynner tre uker før konkurransen. Skal du løpe halvmaraton, 10km eller 3km, vil den siste uken være din oppladningsuke. 

  • TRE UKER før maraton vil det være naturlig å løpe din siste ordentlige langtur. Denne langturen kan godt innebære at du løper de siste 5-10km raskere, slik at kroppen øver seg på det som skjer etter 30km på maraton. Dette må tilpasses ditt nivå og din målsetting. Hvis du bare løper for å gjennomføre et maraton, holder det å ha jevn fart. 
  • Videre denne uken bør du redusere treningsmengden med 15-20 prosent. Gjennomfør ditt vanlige antall treningsøkter, men reduser på lengden. Du begynner nå oppladningsmentaliteten din, og er ikke flinkere om du gjør litt ekstra.
  • TO UKER før maraton løper du også langtur, men bare helt rolig, og 50-75 prosent av din vanlige langtur. Treningsmengden totalt sett bør også reduseres til mellom 50-75 prosent av det du totalt sett har trent ukentlig. 
  • Fokuser på tilstrekkelig med søvn, og la kroppen din få innhente seg. Kjenner du noen småvondter her og der, er det bedre med en dag hvile slik at du ikke drar på deg noen skader. Den viktigste jobben er gjort og nå er restitusjon og hvile en veldig viktig del av treningen din.
  • Hvis du er usikker eller ikke har tenkt så mye over det, så er det lurt å finne ut hva du tåler best å spise før treningsøkter og lengre løpeturer. Når selve maratondagen kommer, bør planen for matinntak og drikke være klar, slik at du ikke bekymrer deg for det. 
  • Finn ut hvilke sko og klær du ska løpe i, og bruk det på trening og løp inn skoene. 
  • Unn deg selv en massasje for å løse opp stive muskler.

    Les også: Jack Waitz gir sine tre beste tips.

  • EN UKE før maraton er du antakelig veldig nervøs, og kjenner på kroppen mer en noen gang. Hvis du føler at du begynner å bli syk, kjenner på småvondter og er slapp og sliten, så er dette faktisk helt normalt. Da er du på god vei til å lade opp riktig. 
  • Treningen skal nå kuttes ned til mellom 25-50 prosent av det du vanligvis gjør, men hold oppe farten på løpeturene dine, selv om du løper mindre. Du kan gjennomføre en lett økt tirsdagen før maraton med noen drag mellom 3-6 minutter i maratonfart. Dette kan være 6x1km eller tilsvarende. En lett økt bare for å vekke kroppen. 
  • Ta minst én dag med totalt hvile denne uken, enten én eller to dager før løpet. 
  • Bruk tid på å lese kart over løypa og gjøre deg kjent med det som venter deg. Å løpe deg gjennom mentalt er en viktig forberedelse.
  • Ikke tren styrke og eller andre nye øvelser denne uken
  • Få nok søvn
  • Spis sundt og variert, men unngå ny og ukjent mat. Når du trener mindre nå som du lader opp, vil du naturlig lagre mer glykogen i musklene dine. Derfor er det ikke nødvendig å spise dobbelt så mye pasta som du ellers gjør. Fokuset bør være på ren, sunn mat og drikke nok. 
  • Når selve løpsdagen står for tur, vil du være oppladet og klar hvis du har fulgt disse rådene.

Skal du løpe halvmaraton, 10 kilometer eller 3km, så kan prinsippene for siste uken benyttes. Jobben er gjort, så nå det er viktig å lade opp riktig, og la kroppen få mulighet til å samle energi. Sov nok, spis sunt og drikk nok. Løp en kort treningsøkt noen dager før (tirsdag eller onsdag) for å vekke kroppen, men ikke for hardt. Gjerne en fartslek.

Foto: Oslo Maraton


Bonusbarn og bonusøkter

Bonusbarn og bonusøkter


Mine, dine, våre? Knapt med tid i hverdagen? Slik legger du opp treningen når du har delt omsorg for barna og har mye tid til trening den ene uka – og lite tid den andre.

I perioder av livet er hverdagen kanskje mer hektisk enn ellers. Enten om det gjelder jobb, skole eller på privaten. Flere foreldre som har delt omsorg for barna kjenner nok spesielt på dette den uka de har ansvar for barna og må stå for all oppfølging på egenhånd.

Er du en av dem som føler tiden ikke strekker til og dette går ut over treningen mot årets store mål har jeg noen triks i ermet. Først og fremst må du bare innfinne deg med at du ikke får gjennomført det perfekte treningsprogrammet. Forsøker du på det, gjør du deg selv en bjørnetjeneste. I de fleste tilfeller blir totalbelastningen for stor og du blir enten sjuk, prestasjonen går ned eller du mister gleden ved å løpe.

I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i de som har delt omsorg for barna sine og dermed har én uke med mye tid og én uke hvor tiden er begrenset. De som ikke er i samme båt, men har lignende problem når det kommer til tidsklemma, kan helt sikkert relatere til dette.

En uke lett – en uke hardt

Det er heilt vanlig å ha lette og harde treningsuker i et treningsprogram. Det mest tradisjonelle er kanskje to harde uker før du har én lettere uke, men det går heilt fint å gjøre modifiseringer. Det viktigste er at det er praktisk gjennomførbart og at det er en tanke bak de ulike øktene.

Mitt første tips er å kjøre én lett og én hard uke. Hard uke den uka du har masse tid, og rolig uke den uka det er hektisk. Hvis du kjører en uke med høy kvalitet og/eller mye mengde, har kroppen bare godt av en roligere uke etterpå. Det føles også bedre om dette faktisk står på planen. Det vil kanskje hjelpe deg til å føle at det både er smart og riktig, i stedet for at du føler at du henger etter.

Vil gi framgang

Hvor mye du tåler å trene de ukene du har mye tid, avhenger av treningsgrunnlaget dit, og det er veldig individuelt. Men jeg vil ikke anbefale deg å løpe hver dag selv om du har muligheten. Så lenge du holder beina i gang de ukene med lite tid, er det ikke slik at du må vende deg til mye løping igjen etter bare en uke med mindre løping. Men, jeg vil nok anbefale deg å trøkke til litt mer på mer mot slutten av uka enn tidlig i uka.

Jeg tror de aller fleste i en slik situasjon vil være fornøyde om treningen i de hektiske ukene holder til vedlikehold, og at ukene med mye tid gir deg god framgang. Dette er både sannsynlig og gjennomførbart.

Miniøkter mellom slagene

En løsning er kortere, effektive økter i hektiske uker og et større fokus på mengde i ukene med god tid. Du kommer også langt ved å kompensere med noen små «økter» innimellom, økter som nesten ikke virker som en treningsøkt, men som likevel kan ha mye å si! Eksempler på dette er utfall på stedet mens du venter på at maten blir ferdig, planken foran tv-en, en liten styrkeøkt med strikker eller på matte mens barna sover, osv.

Man skal ikke kimse av denne typen økter, og jeg tror de blir mye enklere å gjennomføre om du har laget deg rutiner og eller skrevet dem ned på forhånd. Skriv for eksempel dette i treningsprogrammet: «om jeg får tid: bonusøkta». De fleste vil bli forundret over hvor mye utbytte man får av en intensiv styrkeøkt på 10–15 minutter – det kan ha masse å si for løpesteget og skadeforebygging. Ved å implementere slike miniøkter får du også en jevnere belastning gjennom uka og vil dermed ikke få sjokk når du plutselig kan trene mye igjen.

Transportløping og trening med barna

Ellers er transportløping selvsagt helt supert. Løpe til jobb etter levering i barnehagen, eller skaffe deg en løpevogn. Å trene med barna burde flere gjøre. Du må bare ikke henge deg opp i at økta må bli perfekt, i den forstand at den utføres etter boka. I stedet blir den perfekt på andre måter – du får aktivitet sammen med barna og gir dem sunne verdier.

Poenget er at du ikke skal stresse for å få på plass til mest mulig trening de ukene du har liten tid. Det viktigste da er å holde ting vedlike, alt annet blir bonus. Disse bonusøktene burde gjøres til noe positivt.

Ny fagside for skinnebeinsproblematikk

Ny fagside for skinnebeinsproblematikk


Fysioterapeut Ken Fredin ønsker å få bukt med utdaterte råd om temaet, og har opprettet en egen nettside.

Pressemelding fra mtss.no

Medialt tibialt stressyndrom, også kalt beinhinnebetennelse, er velkjent for de fleste løpere, og det florerer av ymse råd og tips til hvordan du skal forebygge og bli kvitt skaden. Fysioterapeut Ken Fredin ønsker å gjøre noe med dette og har opprettet fagsiden mtss.no, hvor du får servert den nyeste forskningen på feltet.

Oppdatert informasjon

Mtss.no er en gratis nettside hvor helsepersonell, utøvere og trenere finne kan finne den oppdaterte informasjonen de trenger om følgende temaer:

  • Medialt tibialt stressyndrom (tidligere kalt beinhinnebetennelse)
  • Tretthetsbrudd
  • Den kvinnelige utøvertriaden

Alle artikler på siden er oppsummeringer av nyeste forskning på disse tilstandene, med referanser til forskningslitteraturen hvor informasjonen er hentet fra. På siden finner man også Podcaster knyttet til behandling av beinhinnebetennelse, tretthetsbrudd og nærliggende temaer.

Mannen bak nettsiden, Ken Fredin, er utdannet fysioterapeut, og har selv publisert forskning i det det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Musculoskeletal Science and Practice, samt skrevet sammendrag for norske fysioterapeuters fagblad (Fysioterapeuten) og norske revmatologsers fagblad (Best Practice).

– Jeg laget nettsiden fordi det finnes så mye feilaktig og utdatert informasjon om disse tilstandene på store norske og internasjonale helsenettsteder, forteller han til Runner’s World.

Hva jeg tenker på når jeg tenker på (og driver med) løping

Hva jeg tenker på når jeg tenker på (og driver med) løping


Løping er enkelt. Hverken den fysiske eller mentale treningen bør kompliseres, mener Therese Falk. Men når hun virkelig har vondt i vilja, henter hun frem de verste følelsene som får henne til å fortsette: skam og skuffelse.


Min mentale strategi

I spalten Min mentale strategi får vi et innblikk i hva som skjer i topplokket til utøvere – både i den langsiktige treningshverdagen og under konkurranse. Therese Falk har løpt verdens raskeste «10 maraton på 10 dager» og befinner seg i verdenstoppen i 24-timersløping. For henne handler det om å ikke komplisere treningen og det mentale arbeidet – løping er enkelt!


En klok og fornuftig person sa til meg en gang, da jeg forsiktig luftet tanken om å én gang i livet løpe ultra, at ultraløpere – de må trives godt med å være alene. Over gjennomsnittet godt kanskje, for ja, det brukes mye tid i eget selskap. Mange timer som tilbringes ensom langs en bilvei, eller på en grusvei i skogen.

Ofte trives jeg i min «alenehet», men like ofte skulle jeg gjerne ha løpt sammen med noen. Men, for å være helt ærlig er jeg for lat. For lat til å organisere eller gjøre avtaler, og i alle fall for bedagelig anlagt til å skulle dra et sted før jeg starter løpeturen min. For når jeg tenker på løping tenker jeg først og fremst på at det er enkelt.

Therese Falk før start i Sommernattsløpet 2019

Enkelt, ikke nødvendigvis lett

Når jeg sier at løping for meg først og fremst er enkelt, tenker jeg på at det bare er å gå ut døra og begynne. Jeg sier ikke at det i seg selv er lett, men det er ikke så mye som må planlegges og fikses.

Og det er det som motiverer meg mest i hverdagen. Det at jeg kan bruke det som et naturlig transportmiddel til jobben. Og hjem igjen. Det går fortere enn å gå, jeg slipper å sitte i kø, fullpakkede busser, og jeg slipper å måtte vente. Det eneste jeg venter på om morgenen er at GPS-en skal slå inn.

For meg er løping enkelt, det er transport, det er meditasjon, og det er en god vane. Hverdagsløpingen er alt det, og litt til. For det er ikke til å stikke under en stol at det frister lite å jogge til jobb i sludd og på småglatte veier en mørk morgen i januar. Men da er den gode vanen viktig. Jeg vet at dagen blir litt bedre (både for elevene, kolleger og meg selv) om jeg har fått luftet hode og kropp litt før dagen begynner.  

Men det som gjør at jeg faktisk gjennomfører disse turene er at det er enklere enn alternativet. For hvis jeg har pakket skift i løpesekken kvelden før, og lagt klart treningstøy, er det enklere å gjøre som planlagt, heller enn å måtte finne fram andre klær, pakke om, og så sette seg i bilen.

Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.

Det er mange som har spurt om det er noen vits i å løpe disse korte turene til og fra jobb. «Det er jo bare fem kilometer.» Jeg tenker at å løpe disse turene, dag ut og dag inn, til jobb, og hjem fra jobb, de er de viktigste turene jeg tar. For det er de turene som gir overskudd i hverdagen, og det er der jeg får jobbet med viljen når jeg står og fryser og venter på GPS-en og egentlig ikke ønsker å jogge en meter.

Alle såkalte kvalitetsøkter, som lange langturer, intervalløkter og progressive økter er egentlig bare bonusøkter jeg tar fordi jeg har overskudd, og lyst. Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.

Når jeg tenker på løping tenker jeg også på løp. Å delta på et løp sammen med mange andre er både fint og krevende. Fint, fordi i løpemiljøet er det utrolig mange hyggelig folk. Og her får jeg pratet med mange jeg aldri hadde hatt noe som helst til felles med om det ikke vært for løpingen. Krevende, fordi jeg alltid har et ønske om å prestere. Og at jeg selv forventer å hevde meg.

«Alle såkalte kvalitetsøkter er egentlig bare bonusøkter jeg tar fordi jeg har overskudd, og lyst. Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene», sier Therese Falk.

Ufarliggjøring

Jeg deltar på mange løp, og det tror jeg er med på å ufarliggjøre det en del. I 2019 løp jeg tre 24-timersløp, et femdagersløp, ni maraton, i tillegg til en rekke andre lengre og kortere løp.

Det å stille til start i så mange løp gjør at skuldrene senkes, magen roer seg og presset blir mindre. Det blir sagt at man gjerne kan delta i mange løp, men at man skal ha en spesiell oppkjøring til «de viktige løpene». Jeg har aldri helt klart det. Eller forstått hva «en optimal oppkjøring» egentlig er.

De gangene jeg tror jeg har gjort alt riktig (etter å ha lest meg opp på nett) har det som regel gått helt middels, eller ganske dårlig til og med. Men om jeg har tatt et maratonløp på sparket etter en hard treningsuke eller uka etter et langt løp, har det gjerne gått over all forventning bra.

Jeg forstår ikke helt hvordan kroppen fungerer, men har lært etter mye prøving og feiling at det ikke finnes noe «riktig oppkjøring» for meg. Derfor er jeg helt ærlig når jeg svarer folk som spør meg hvordan kroppen kjennes før et løp: «Jeg vet ikke».

Kroppen kan kjennes helt topp, lett og fin, og likevel bli sur og stiv halvveis i løpet. Og enda oftere kjennes kroppen tung og treig morgenen løpsdagen, og jeg tenker at dette her kommer til å gå rett i dass … Og så er det som om kroppen bare våkner i det startskuddet går.

Noen på sidelinja

De lange løpene, som flerdagersløp, 24-timersløp og 100 miles er i grunnen de fineste løpene jeg vet om. Jeg er veldig lite stresset før slike løp. For: Her skal det startes rolig. De første timene på slike løp skal bare jogges og nytes.

Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer. Det er slett ikke alltid jeg klarer det i det hele tatt, men målet er der. Og om jeg finner noen i publikum eller blant support og funksjonærer som er litt ekstra oppmerksomme, som gir meg det lille smilet, heier litt ekstra, ser meg, når jeg passerer runde etter runde, så er det viktig å vise at det betyr noe. Også de første timene.

Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer.

For når smerten kommer (for det gjør den), og jeg får veldig vondt i vilja, er det helt essensielt for meg å ha noen å spille på sidelinja. Han eller hun som har stått der og nikket stille og anerkjennende til meg, eller klappet og heiet litt mer høylytt, de skal jeg helst slippe å skuffe. Jeg skal stå i det, nettopp fordi det er noen som har giddet å bry seg om meg og løpingen min.

Og når jeg senker blikket og er unnvikende overfor de som står på sidelinjen er det rett og slett fordi jeg skammer meg litt. Jeg tenker at jeg skuffer de som har troen på meg. Og jeg skuffer meg selv.

Gjenspeiler livet

Nå høres dette veldig dramatisk ut, med skam og tungsinn, skuffelse og behov for anerkjennelse. Men et ultraløp gjenspeiler livet på mange måter. Det er i perioder veldig greit, som en helt vanlig hverdag. Men det er også perioder med skikkelig tunge mandagsmorgenener, ensomme søndager og lønningspils med jobben-fredager.

Hverken livet eller ultraløping er for pyser.

For meg handler det om å ikke grave meg for dypt ned i alle de tunge tankene, de som sier at jeg skal gi meg, at det ikke er noen vits i å fortsette, og huske på at det vil kjennes bedre om en liten stund. Og at jeg er sterk som står i det. For hverken livet eller ultraløping er for pyser, men jeg tenker at om jeg klarer å stå i det når det er tøft, blir de gode stundene enda bedre når de kommer. For de kommer. Og det prøver jeg å tenke på når jeg løper.

“Løper du maraton!? Da må du være skikkelig seig.”

“Løper du maraton!? Da må du være skikkelig seig.”


Men langdistanseløpere kan også ha godt av eksplosiv trening med kort varighet. Her er hvorfor – og hvordan. "Du må være skikkelig seig som løper maraton!" – ikke så uvanlig for en langdistanseløper å få som respons fra venner og...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Er pronasjon skadelig?

Er pronasjon skadelig?


For mange er ordet pronasjon forbundet med noe uønsket og assosiert med skader. Er det riktig?

Hva tenker du på hvis vi sier ordet pronasjon? I løpet av den siste måneden har jeg stilt dette spørsmålet til alle mulige type folk jeg kjenner. Løpere, datanerder, kunstnere, barn, pensjonister. Overraskende mange fra alle livets kanter viste seg å ha et forhold til pronasjon.

De sterkeste fellesnevnerne i svarene jeg fikk var: Skade, dårlig fotstilling, spesialsko, pronasjonssko, innleggssåle. Det kom klart frem at for mange er ordet pronasjon forbundet med noe uønsket og at det handler om at vi blir skadet når vi løper. Er det riktig?

Etter å ha gjort et nettsøk på ordet “pronasjon” ble det lettere å forstå hvorfor mange forbinder pronasjon med skade. Et av toppresultatene etter et google-søk ledet oss inn på nettsidene til en stor sportsbutikk der vi blant annet finner denne teksten om pronasjon:

“En fot som overpronerer er myk og har ofte lav fotbue. For å forebygge skader trenger denne foten en sko som gir støtte og er stabil, samt at den må motvirke innoverbevegelsen.”

På to setninger forteller teksten leseren at flere av oss “overpronerer”, det vil si at vi har unormalt mye pronasjon, og at “innoverbevegelsen” er uønsket, og viktig å motvirke. Dette høres ikke bra ut. Trenger vi å frykte (over)pronasjon?

For ordens skyld – dette er pronasjon (relativt) enkelt forklart

Pronasjon er en bevegelse som oppstår i foten blant annet når den treffer bakken ved gange eller løp. Pronasjonsbevegelsen består av tre forskjellige bevegelser i foten og ankelleddet: Dorsifleksjon, eversjon og abduksjon av foten.

Sammen fører disse bevegelsene foten fra en supinert stilling (i det foten treffer bakken) til en pronert stilling i løpet av den tiden foten er på bakken. Pronasjon er altså ikke en tilstand, men en bevegelse. Absolutt alle pronerer, og det skal vi være veldig glad for.

Pronasjonsbevegelsen er en genial strategi fra kroppens side. Som de tobente skapningene vi mennesker er, er foten vår nødt til å tåle ekstremt mye. Når vi går kan vi oppleve en akselerasjon på opptil tre ganger tyngdekraften når foten treffer bakken.

Når vi løper kan denne akselerasjonen nå opp mot 15 ganger tyngdekraften. Disse kreftene skal foten gjennomgå mange tusen ganger hver dag. Det er nesten rart at den ikke bare knekker og gir opp livet.

En sentral grunn til at foten klarer å håndtere disse enorme kreftene er nettopp pronasjonsbevegelsen, og leddene i foten som skaper denne bevegelsen. Gjennom pronasjon klarer foten på en elegant måte å ufarliggjøre de store vertikale støtkreftene som tyngdekraften skaper ved å omdirigere de til horisontale krefter.

Tenk deg en halvgal parkour-utøver som hopper ned fra et syv meter høyt tak, og kommer fra det uten en skramme. Hvordan klarte han det? Han gikk rett over i en fremoverrulle i det han traff bakken. På den måten absorberte han de vertikale kreftene til tyngdekraften og gjorde de om til ufarlige horisontale krefter i det han startet å rulle bortover langs bakken.

Det samme prinsippet skjer i praksis hver eneste gang vi setter foten i bakken. Vi burde sette stor pris på pronasjonsbevegelsen.

Hva med oss som overpronerer?

Det er helt sikkert mange av dere som har vært i en butikk og skal kjøpe sko, og fått hjelp av betjeningen til å sjekke om du har en normal eller overpronert fot. Hvis du blir fortalt at du overpronerer er det logisk at du bør kjøpe en sko som er beregnet for dette, ikke sant?

Vent litt. Her er det to ting som skurrer.

Nr 1: Det finnes ingen klar definisjon på overpronasjon.

Nr 2: Ingen masseprodusert sko kan være beregnet for din fot.

Etter mye leting er det nærmeste jeg har kommet en klar definisjon på overpronasjon at det forekommer “overdrevet eller unormalt mye pronasjonsbevegelse i foten”. Hvordan definerer vi hva som er overdrevet? Hva er unormalt mye? Jeg synes problematikken kommer klart frem videre i teksten til den samme nettbutikken sitert i starten av denne artikkelen:

“Overpronasjon ses hos 30–50 % av alle løpere”

Det vil si at opptil halvparten av befolkningen har en unormal tilstand i foten. Er det da unormalt? Og viktigere, er det skadelig?

Tankene om hvorfor overpronasjon kan tenkes å være skadelig er mange, og virker ofte logiske. En av forklaringene som går igjen, er at ved overpronering blir det en ugunstig vinkel mellom ankelleddet og hælen, noe som fører til feilbelastning på blant annet akillessenen.

Her viser det seg imidlertid at det som i lang tid har blitt sett på som en feil type belastning ikke nødvendigvis trenger å være det. Vi er alle skapt forskjellig, og noen pronerer mer enn andre når de går og løper. Husk at de som har såkalt overpronasjon, har hatt det hele livet, helt naturlig. Det betyr også at foten har blitt belastet i det samme bevegelsesmønsteret hele livet.

Som en naturlig konsekvens av denne belastningen har foten blitt veldig sterk i nøyaktig det bevegelsesmønsteret du ble født med. Man bør derfor tenke seg nøye om før man gjør et bevisst valg om å kjøpe fottøy som i stor grad begrenser fotens naturlige måte å bevege seg på. Når det blir snakket om pronasjonssko, blir det som oftest i samme åndedrag snakket om viktigheten av støtte, stabilitet og å begrense innoverrotasjon av ankelleddet.

Støtte er veldig fint å få, når vi får det av våre medmennesker. Å støtte foten din over lang tid med en sko som begrenser bevegeligheten betydelig er derimot ensbetydende med å svekke den. Det viser seg faktisk at du sannsynligvis kommer bedre fra det ved å stole mer på din egen magefølelse enn på sko-eksperter du møter i sportsbutikken.

Hvilken sko er best for meg?

Når du går til butikken for å kjøpe deg et nytt skopar, har du som regel en klar oppfatning om hvordan skoen skal være. Om den skal brukes til gateløp, mengdetrening, intervalltrening, lange fjelløp eller hinderløp.

Innenfor disse kategoriene er det noen tydelige forskjeller på skoens egenskaper som det kan være lurt å ta hensyn til. Det er for eksempel en veldig god idé å kjøpe seg et par sko med pigger hvis du har som mål å løpe på blankisen i vinter uten å brekke lårhalsen. Men en ting går ofte i glemmeboka når vi skal velge et par sko fra den store skojungelen: Følelsen.

Neste gang du drar til butikken, prøv å legg fra deg alle tanker om at du bør ha en pronasjonssko, at den bør ha en viss tykkelse på sålen eller et eksakt antall millimeter dropp fra hæl til tå. Ta heller skoen på deg og kjenn etter om den kjennes riktig for din fot. Om den gir deg velvære. Det høres kanskje ut som en lite teknologisk, primitiv hippie-type tilnærming.

Store kvalitetsstudier støtter likevel å bruke denne fremgangsmåten når du skal velge sko. Det har i disse studiene blitt testet hvordan sammenhengen mellom ulike egenskaper ved sko (inkludert pronasjonsstøtte, såletykkelse, dropp m.m) og skaderisiko. Den eneste parameteren som har vist en klar positiv sammenheng (altså redusert skaderisiko) er om løperen følte at skoen var komfortabel.

Tenker vi litt nærmere over det gir det kanskje mer mening enn vi først trodde. Hjernen vår kan i denne sammenhengen tenkes på som en ekstremt kraftig datamaskin som prosesserer tonnevis med data når vi prøver på en sko. Nerver i foten registrerer alle tenkelige signaler som er relevante for om skoen er bra for deg og sender signalene til hjernen, som til slutt forteller deg:

«Denne skoen føltes digg!»

Og det kan du stole på.