Helt til krampa tar deg, eller kanskje aller helst litt før. Kjenner du det røsker litt i bakside lår bare du ser ordene hamstring og krampe ved siden av hverandre? Ingen uvanlig tilstand og kanskje derfor man unngår styrkeøvelser som...
×
Logg inn for å lese
×
Glemt passord
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?
Er du allerede abonnent?
Bli RW-medlem!
Som medlem får du tilgang til alt innhold på runnersworld.no samt tilgang til arkivet og digitale utgaver. Du får også treningsprogram på alt fra 5 km til maraton, tilpasset ditt nivå. I tillegg følger en rekke medlemsfordeler, avhengig av hvilken medlemspakke du velger.
Vi er alle ivrige etter å komme i gang med den morsomme, tempofylte treningen som preger våren. Men det finnes noen gode grunner til å holde igjen litt til. Her er de fem vanligste feilene vi løpere gjør tidlig på sesongen.
I starten på en ny sesong er treningsmotivasjonen ofte på topp. Vi vil alle få kvitteringen på at formen stiger, og vi er gira på å trappe opp treningen fram mot kommende utfordringer.
Dette er i og for seg positivt. Samtidig finnes det er risiko for at man spenner buen litt vel høyt i denne perioden. Har du ikke et langsiktig og balansert perspektiv på treningen, er det fort gjort at det bikker over, og du drar ikke lenger nytte av treningen. Treningsbealstningen blir for høy og det blir nedbrytende i stedet for oppbyggende.
Eller du rammes av belastningsskader som tvinger deg til å ta et opphold fra treningen. Men den kanskje aller vanligste konsekvensen er at man mentalt ikke klarer å håndtere en treningsplan som er for ambisiøs.
Uansett om det er fysiske eller mentale tegn på en for rask progresjon, så er det viktig å forstå hvilke treningsfeil som ligger bak problemet. Feil som ofte kan komme av disse fem faktorene:
1For mye for fort
Det er som sagt ofte en mangel på langsiktighet som gjør at mange ikke får en ønsket prestasjonsforbedring fra treningen. I flere andre sammenhenger i hverdagen er vi vant til rask respons på det meste vi foretar oss. Et par raske trykk på telefonen fikser det meste i vår høyteknologiske hverdag.
I det siste har det også i treningssammenheng vært snakket mye om høyintensitetstrening som gir raske resultater. Kroppene våre fungerer imidlertid fysiologisk på samme måte som da vi levde som jegere og samlere for mange tusen år siden.
Å utvikle den fysiske prestasjonsevnen vår er en lang og tålmodighetskrevende prosess. Ettersom hvert eneste steg i løping innebærer en belastning på cirka tre ganger kroppsvekt, må vi suksessivt venne oss til slike belastninger.
Hvis kroppen får tid til å bygge opp tåleevnen kan den klare ganske så imponerende greier – også over veldig lang tid. Men da må man skynde seg langsomt.
Hvis du er nybegynner eller har hatt et lengre opphold i treningen i vinter, er det ekstra viktig å starte kontrollert og passe på at du får nok tid til å hente deg inn mellom øktene.
Ulike individer har ulike genetiske forutsetninger for å kunne nyttiggjøre seg av trening, men utgangspunktet bør aldri være å presse seg til maks på hver treningsøkt. Følelsen av at det finnes litt kraft igjen i reservelagrene etter endt økt er en god tommelfingerregel.
Hvis du tar ut alt du har på én økt, kommer det til å få negative konsekvenser for den neste. Dette er særlig merkbart i en oppbyggingsperiode, da formålet er å legge et stabilt grunnlag ved hjelp av stor treningsmengde.
2Altfor ensidig trening
For at treningen din faktisk skal bli gjennomført regelmessig, er det viktig at den er lett tilgjengelig. Det betyr at du ikke skal trenge å forflytte deg over lange distanser til spesielle treningsanlegg, men trene der du bor eller jobber.
Det betyr riktignok ikke at du alltid må trene på samme sted. Både kropp og hjerne trenger avveksling for at treningen skal bli stimulerende.
Sørg derfor for å legge inn både korte og lange turer, på ulikt underlag og i variert terreng. Varier også farten i denne oppbyggingsperioden fram mot våren. Enten ved å kjøre en fartslek regelmessig, eller legge inn en raskere avslutning på noen av øktene dine.
Å hele tiden løpe samme runde i det samme, jevne tempoet, gjør at du opprettholder formen på et visst nivå, men det er ikke optimal trening når det gjelder å få framgang. Kroppen tilpasser seg nemlig nettopp den belastningen den utsettes for.
Kroppen bygger opp en kapasitet som gjør at du klarer den aktuelle distansen i et visst tempo. Derfor er det viktig å utfordre kroppen ved å legge inn noen hardere eller raskere økter innimellom de rolige turene.
3Feil treningsgruppe
Å trene sammen med andre løpere er en utmerket motivasjonsforsterker og legger til en trivelig og sosial dimensjon til treningen. Men hvis fellestreninger skal hjelpe deg med å utvikle deg som løper, er det imidlertid avgjørende at du havner i rett selskap.
Gruppa må ikke nødvendigvis være homogen – altså at alle har noenlunde lik form. Det er mer viktig at gruppa er enige om hva som er formålet med fellesøktene, og at dere gjennomfører øktene med en felles plan som alle er innforstått med.
Risikoen med gruppetrening er nemlig at noen løpere ofte vil teste kapasiteten sin mot de øvrige i gruppa. Fellesøktene blir da til et internt oppgjør med full gass, framfor en økt hvor man hjelper og støtter hverandre.
Å gjennomføre langturer i et alt for høyt tempo gjør ikke nødvendigvis at man får bedre effekt. I stedet blir ofte resultatet at kroppen ikke rekker å restituere skikkelig til neste treningsøkt.
Risikoen er da stor for at du havner i en negativ spiral som til syvende og sist innebærer at treningen blir nedbrytende i stedet for oppbyggende.
Velg derfor treningskamerater med omhu. Dere bør ha cirka like målsettinger og en lik innstilling til formålet med fellesøktene. Trening i gruppe skal først og fremst være et kjærkomment bidrag til felles utvikling – ikke en måte å måle krefter på.
4Treningen er ikke synkronisert med tidsklemma
Det er lett å tenke at framgangsrik trening kun avhenger av hva du får gjennomført av trening. Men i realiteten bestemmes ikke treningseffekten kun av selve treningsarbeidet.
Mye av det du gjør i hverdagen din har en stor innflytelse på løpeformen din. Hvis du slurver med kostholdet, søvnen og generell restitusjon, eller om du lever et veldig stressende liv, så vil du neppe få optimal effekt av øktene. Derfor er det viktig at du planlegger inn treningen slik at den balanseres mot alt annet du gjør i hverdagen.
Hvis du ikke får det utbyttet du håper og ønsker av treningen, så er det ikke sikkert det er treningen som må justeres. Ofte er det andre faktorer i hverdagen som må modereres og flikkes på for at du skal kunne oppleve framgang.
Vil du få det beste ut av den tiden og energien som du legger ned i løpinga, må du være villig til å tilpasse deg en viss livsstil. Det innebærer ikke at du må leve helt asketisk – snarere handler det om å se og forstå forholdet mellom trening og det du gjør når du ikke trener.
5Mangel på kompletterende trening
Historisk sett har prestasjonsevnen i løping først og fremst vært koblet til kroppens oksygentransporterende egenskaper. Faktorer som maksimalt oksygenopptak og høy melkesyreterskel har lenge blitt ansett som avgjørende for hvor fort vi kan tilbakelegge lengre løpsdistanser.
Først i de senere årene har man innsett at faktorer som styrke, smidighet, koordinasjon og balanse også har sin plass i en komplett treningsplan for løpere. En teknisk korrekt utførelse av selve løpsbevegelsen har også fått mer oppmerksomhet. Såkalt løpeteknikk og drilløvelser anbefales som en viktig komponent i effektiv løpetrening.
Det finnes både en direkte prestasjonshøyende effekt og et skadeforebyggende aspekt ved det å komplettere løpingen med annen trening.
Hvor mye styrke, bevegelighet og teknikktrening som kreves, er individuelt. Men med den relativt stillesittende tilværelsen som dessverre er normalt i dag, er det naivt å tro at det holder å fokusere på trening som kun stimulerer sirkulasjonsapparatet (les løping).
Vi trenger å vie tid til å forbedre muskelstyrken, koordinasjonen og balansen i hele kroppen for å kunne dra ordentlig nytte av løpetreningen.
Mange ambisiøse treningsprogram faller igjennom nettopp her. Muskler, sener, ben og brusk takler ikke den belastningen som løping innebærer. Hvis du ikke har et solid grunnlag fra å ha løpt til og fra skolen siden du var barn – som mange løpere fra Øst-Afrika har, er det klokt å sette av tid til kompletterende trening.
Denne typen trening kalles ofte “prehab”. Hvis du ikke tar denne typen forebyggende trening på alvor, er risikoen stor for at du før eller senere får skadeproblemer (og da tvinges til å gjøre den mye kjedeligere rehab-treningen).
Faktum er at selv mange østafrikanske løpere, tross sitt gode fundament, trener mye styrke og bevegelighet.
Oppmerksomheten øker, men å kalle gluteus medius en populær muskel å trene er kanskje å ta i. For å øke sjansen for mediustrening før bristepunktet nærmer seg, skal vi gjøre dette enklest mulig for deg. Her er fire øvelser.
Medius er den mellomste av gluteus- eller setemusklene. Hovedoppgavene til disse tre musklene er ekstensjon av hofteleddet (for eksempel strekke ut benet i løpesteget), utoverrotasjon av lårbenet, og stabilisering av hofta. Det er sistnevnte vi særlig ønsker å jobbe med når vi trener medius.
Test selv
En liten test du kan gjøre på deg selv, er å ta helt enkle utfall foran speilet. Legg merke til høyden på hofta og hvilke retninger knærne peker. Tenk en rett strekk fra hoftekule til hoftekule – er den horisontal eller peker den skrått nedover? Peker bakerste kne inn mot midtlinjen?
Prøv et hoftehev på bakerste ben fra øvelsene under i et utfall og se hva som skjer.
Denne bevisstheten kan vi ta med inn i mer avanserte varianter av utfall; gående og i slynge, og til slutt ønsker vi samme stabiliteten i løping.
Litt er bedre enn ingen ting
Her har du fire øvelser du kan dytte inn der det passer seg. Hva med hoftehev under tannpussen og stående abduksjon mellom oppvarmingssettene før knebøy; clamshell foran TV-en og liggende sidehev i slynge som del av kjernetrening. Det aller viktigste er kanskje å gjøre noen i det hele tatt.
Lykke til!
Clamshell
3 sett med 16 repetisjoner
Ligg på siden med knærne pekende fremover, bena limt sammen. Plasser en strikk rundt knærne og løft øverste kne så det peker oppover. Føttene forblir samlet.
Merk tendensen til å ville lene deg bakover og tenk heller at øverste hofte ligger litt foran den nederste.
Stående abduksjon med strikk
3 sett med 20 repetisjoner
Finn en liten høyde du kan stå på. Plasser strikken rundt anklene og bøy i kneet til høyre ben som du står på. Roter venstre fot så stortåen peker tilbake mot høyre fot. Fikser hoftene og ryggen for å motvirke bevegelse og hold deg gjerne fast i noe.
Deretter er du klar til å sende venstre hæl direkte ut til venstre. Kroppen søker etter enkleste motstands vei som vil være at hælen peker skrått bakover, og hoftene kompenserer for bevegelsen ved å løfte seg på den siden du beveger benet på. Oppgaven er å motvirke dette slik at gluteus medius må skape bevegelsen.
Når du klarer å holde ståbenet bøyd i kneet, jobber du konstant med hoftestabilisering på denne siden også.
Hoftehev (hip hikes)
3 sett med 16 repetisjoner
Stå på samme lille høyde, eller trekk den ene foten opp. Da har du plass til å senke benet lenger ned før du trekker det opp. Denne bevegelsen kommer fra hofta. Tenk at hoftekammen skal trekkes opp til ribbena – deretter skal du strekke samme område.
Liggende sidehev med nederste bein i slynge
3 sett med 8 repetisjoner
Ligg på siden med begge bena i en slynge eller på en høyde. (Finn gjerne noe mer komfortabelt enn den harde krakken vi hadde tilgjengelig på bildet). Hev hoftene og løft av øverste fot. Kroppen er strak fra kontaktpunktene på gulv til slynge/høyde.
av Runner's World Norge / Annonsørinnhold fra The North Face
Oppdag The North Face Flight Vectiv – en terrengsko med stabilitet, demping og overlegent grep – uten kompromisser.
Den amerikanske outdoor-spesialisten The North Face satser nå på terrengløping med tre nyutviklede skomodeller under navnet Vectiv.
Flaggskipsmodellen kalles Flight Vectiv og er først og fremst tiltenkt lange, utfordrende distanser på variert underlag.
Karbonfiberplate i terrenget
Foreløpig har karbonfiberplater vært forbeholdt gateløpssko, og det at The North Face implementerer dette i en rendyrket terrengsko sier mye om deres forhold til innovasjon og nytekning.
En spesialutviklet karbonfiberplate er blitt plassert øverst i mellomsålen på Flight Vectiv, hvilket gir en markant kontakt med fotbladet og en tydelig respons i stegavviklingen.
Karbonfiberplaten er også dratt opp som sidestøtte i hælpartiet samt på strategiske punkter rundt forfoten. The North Face kaller dette for en tredimensjonal plate.
Sjekk oppbyggingen av skoen her:
Den robuste, vuggeformede såleplattformen gir en tydelig støtdemping og en kvikk stegavvikling, samtidig som den beskytter effektivt mot ujevnheter i underlaget.
En uavhengig studie fant at med Flight Vectiv på føttene, reduseres belastningen på fremside legg i nedoverbakkeløping med hele 10 %.
Lett og tight overdel
Overdelen er produsert i et fast Kevlar-forsterket materiale, og har en sokkelignende utforming uten tradisjonell pløs. Dette gjør at skoen omslutter foten godt.
Og ja, den er hvit. Grunnen til at man har valgt å lansere Flight Vectiv i hvit farge til å begynne med, er at det virkelig skal synes at den brukes “på riktig måte”. Naturen og været vil med andre ord sette sin farge på skoen.
Demping og grep
Den slitesterke yttersåla er utformet med 3,5 millimeter høye knotter, hvilket gjør at skoen fungerer bra på svært varierte underlag. Den kommer først og fremst til sin rett på relativt faste stier og skogsveier, men takler også segmenter med asfaltløping.
Dempingen i mellomsålen er dessuten såpass genereøs at Flight Vective også kan tjenestegjøre som en treningssko om vinteren, både i terrenget og på glatte, ujevne og nedsnødde underlag.
– Flight Vectiv har raskt blitt favorittskoen min i konkurranser, forteller The North Face-utøveren Pau Capell.
– Den føles rask men gir samtidig god stabilitet og et godt grep i nedoverbakkene, og dette er detaljer som utgjør stor forskjell.
Flight Vectiv er å finne i utvalgte utsalgssteder denne våren. The North Face vil lansere hele åtte nøkkelprodukter for terrengløping framover.
Ann-Kristin Lien (40) jaktet pallplasseringer. Med skader og operasjoner oppsto nye verdier. Nå jakter hun kun mestring og glede.
– Prestasjonsjaget har kommet fullstendig ut av proporsjoner. Det blir for drøyt når mosjonister sutrer for en hamstring som er i ulaget når det er ni måneder igjen til sesongens mål, mener Ann-Kristin.
Stjørdalskvinnen har ikke alltid tenkt slik. Hun har vært supermosjonist selv, og en gang i tiden handlet det meste om å oppnå pallplasseringer. Hun var en «prestasjonsjeger» som skulle klare alt selv. Til nå har hun deltatt på Norseman, NM langdistansetriatlon, Jotunheimen rundt, AXTRI x 3, Horten-Moss, 10K Open Water, diverse terrengsykkelritt, motbakkeløp og over 10 triatloner.
Ann-Kristin mener at treningsmengden til supermosjonister ligger tett opp mot mengden til fulltidsutøverne.
– Å investere i trening mener jeg i utgangspunktet er positivt, men supermosjonisten er ofte ikke forunt kun å ha konkurranser som prestasjonsarena. Som regel er det jobb og familie som også forventer resultater. Det er den totale belastningen i livet som teller, ikke bare treningen. Da kan lyset fort bli brent i begge ender.
Hvilepuls: Den tidligere supermosjonisten Ann-Kristin jaget pallplasseringer. I dag mener hun at aktivitet skal være et sted for frihet og avkobling. Foto: privat
Alenemor på småbruk
Før Ann-Kristin begynte aktivt med trening og konkurranser, drev hun et småbruk på Lånke fra 2003 til 2010.Hun var alene med barna på da to og fire år, en hund og fire geiter. Livet var godt å leve, men fysisk tungt.
– Jeg satt knapt i løpet av en dag. Det var gamle hus, vedhogging, dårlige veier og mange beiter å gjerde inn samtidig som jeg tok meg av barna alene. Når jeg ikke jobbet på småbruket, var jeg ute i skog og fjell, både til bens, på ski og sykkel.
Tanken slo henne ikke en eneste gang at det var trening hun holdt på med, selv om hun kunne vært med på en triatlon så godt trent som hun var.
– I senere tid hadde jeg nok logget det meste som trening i en eller annen treningsapp.
Det var først da Ann-Kristin ble kjent med noen i Trondheim Triatlonklubb at hun begynte å definere sin fysiske aktivitet på gården som trening.
– Jeg ble raskt hektet og skjønte at lange konkurranser passet meg bra, både fysisk og mentalt. Tidlig kom tanken: «hvor god kan jeg bli?»
Drømte om pallplasseringer
Fra da av kjente Ann-Kristin gradvis på prestasjonsjaget som snek seg med på svømmetreninger og sykkelturer. I treningsmiljøet var det flere av de mer erfarne som kommenterte at hun hadde talent for utholdenhet, og hun la stort press på seg selv.
– Jeg har alltid hatt en stor aktivitetskapasitet. Da jeg først fikk smaken på triatlon, kom jeg opp i et høyt antall treningstimer per år. Til min forbauselse klatret jeg høyt på resultatlisten, og ett år ble jeg til og med sponset med alt av utstyr.
Kroppen responderte godt på trening, og Ann-Kristin fikk betalt i form av stadig å bli mer utholdende. Hun begynte å drømme om pallplasseringer. De første konkurransene handlet kun om å reise på eventyr, treffe folk og bare ha det gøy, påpeker hun.
– Men etter hvert ble hver eneste treningsøkt gjennomført kun med tanke på en god plassering i neste års konkurranse.
Skader og nye verdier
Ann-Kristin trente hver dag og kroppen var sterk og smidig. Sommeren 2013 fikk hun plutselige smerter i bekkenet under løpeøkter. Smertene forverret seg og etter hvert ble det vanskelig å fungere både på jobb og hjemme.
– Det var ikke på grunn av overbelastning jeg ble skadet. Jeg måtte ufrivillig slutte å løpe på grunn av smertene, så sluttet jeg også å sykle og svømme for å se om kroppen ble bedre.
I denne perioden forsvant mye av det fritida hadde dreid seg om tidligere. Spretne ben over fjellsidene og sterke lår pumpende på sykkelen. Alt fikk brått en slutt. Ann-Kristin ble sittende i sofaen i seks måneder. Uten at hun enda forsto det selv, var dette starten på et nytt tankesett. Pausen fra treningen og konkurransene fikk henne til å innse hva det hele dreier seg om.
– De gangene jeg møtte treningsvenner, leste innlegg om konkurranser på Facebook eller andre steder, ble jeg nærmest uvel av det stadige fokuset på prestasjon.
Fra sofakroken med strikketøyet i fanget fikk hun tid til å reflektere. Prestasjonskjøret gir skylapper, tenkte Ann-Kristin.
– Vi glemmer hvorfor vi egentlig holder på med dette som i utgangspunktet bare er gøy. Vi legger et umenneskelig press på oss selv og evaluerer og dømmer ut fra hvor raskt det går. Det er mulig at jeg hadde vært på prestasjonskjøret enda om jeg hadde hatt en funksjonell kropp, mener hun.
Nye interesser: Etter skaden fant Ann-Kristin glede i nye aktiviteter som kajakk, telt- og toppturer, men treningen holdes fortsatt ved like. Her er hun på treningssamling på Gran Canarias høyeste topp, Pico, under en treningssamling i 2018. Foto: privat
Tusenkunstner i tilpasning
Ann-Kristin har nå vært skadet i bekkenet i sju år og nylig opererte hun bort halebeinet. Bekkenet blir stadig mer smertefullt, og hun står på morfin døgnet rundt.
– Legene sier at sjansen for invalidisering er stor. Det har kommet til et punkt der vi må bestemme om jeg skal gjennom omfattende operasjon for å stive av hele bekkenet. Utfallet er usikkert.
Fra å jage etter pallplasseringer til å finne gleden i en enkel ski-økt. Ann-Kristin måtte brått lære og ta en dag av gangen og finne frem sin kreative side. Smertene har tvunget henne til å bli en tusenkunstner i tilpasning.
– I ett år kunne jeg ikke gjøre annen aktivitet enn å svømme ved å dra meg fram etter armene og låse av underkroppen. I stedet for å tenke på det jeg ikke får til å gjøre, så gjelder det å sette pris på og finne gleden ved det jeg kan gjøre. Tidligere var det dokumentering av de beste prestasjonene som gjaldt.
“Jeg tenker at de genuine opplevelsene med mennesker og naturen fordrer at du er fullt til stede i sinnet ditt. Kanskje vi kan bli flinkere til å prestere innover?“, sier Ann-Kristin. Foto: privat
«Det som ikke er på Strava, har ikke skjedd»
Ann-Kristin påpeker at vi i dag har verden med oss i lommen uansett hvor vi er.
– Behovet for å vise andre hva man gjør og få bekreftende tilbakemeldinger fra andre, er iboende hos alle mennesker. Treningsturer, utstyr og konkurranser deles hyppig i sosiale media. Jeg er selv dårlig på å bruke sosiale medier, men har hatt et «av og på»-forhold til Strava, sier Ann-Kristin.
Hun forklarer at Strava er et sosialt treningsnettverk, en app, som først og fremst brukes til å spore sykling og løpeøvelser, ved hjelp av GPS-data.
– En godt befestet setning er: «det som ikke er på Strava, har ikke skjedd!»
Ann-Kristin innrømmer at hun fortsatt liker tanken på å få «kroner». Det vil si at man sykler eller løper raskere enn alle andre som har syklet eller løpt samme segment eller strekning. Hun dro gjerne ut på treningsturer med et spesielt segment i hodet som hun enda ikke hadde fått «kronen» på.
– Og med tanken på at det her segmentet, det skal jeg vinne, ja da klarte jeg å holde motivasjonen oppe til å sykle hele intervallet. Og så er det slik at alle andre på Strava får se dine prestasjoner, og folk får beskjed om du stakk av gårde med deres «krone». Faren med Strava, er om du blir for opptatt av å koble det opp mot prestasjon, det er så veldig målbart. Det blir slitsomt om du alltid skal være en bedre utgave av deg selv i morgen enn du var i dag. Å perse på hver eneste økt.
Ann-Kristin mener at hver og en må finne ut hva som passer for seg, men om man merker at man nærmest får et tvangsmessig forhold til å poste på sosiale medier og i treningsapper, så bør varselklokkene ringe.
Ann-Kristin Lien fra Stjørdal forteller om sin opplevelse av prestasjonsjaget i treningsmiljøet. Kroppen sa stopp og Ann-Kristin måtte finne seg nye verdier. Å bli best var ikke lenger like viktig som før. Foto: privat
Prestasjon spiller ingen rolle lenger
Kanskje var det skadene i bekkenet som tvang frem nye verdier og nye strategier for å holde seg i form på. Kanskje var det naturopplevelsene, vennskapene eller aha-opplevelsene med at det ikke alltid handler om å bli best. Ann-Kristin mener det er en kombinasjon. Det beste hun vet er å trene sammen med venner, kjenne jorda under beina, le og mestre i fellesskap og trille av gårde på raceren en varm sommerdag.
– Min største motivasjon for trening de siste årene har vært å være i såpass god form at jeg kan sykle lange turer på raceren om sommeren samt å kunne reise på sykkeltrening til Spania om vinteren.
Ann-Kristin mener at det er ikke mange som husker den pallplasseringen, men solnedgangen, klemmen og latteren er enkel å gjenkalle.
– Om den eneste motivasjonen for aktivitet er prestasjon, så mener jeg man er langs en vei som stadig blir trangere. Du blir sneversynt. Dersom målet er et livslangt liv i aktivitet, så bør gleden være altoverskyggende. Aktiviteten skal være et sted for frihet og avkobling. Det viser seg at det er ikke treningsøkten i seg selv som er mest verdifull for meg. Prestasjonen er nå å klare det jeg klarer, ikke å få en gullmedalje.
Kosetur uten prestasjonsjag
I dag er Ann-Kristin i såpass form at hun klarer å sykle, og for å feire det, reiser hun ned til Gran Canaria for å sykle i fjellene slik hun har gjort mange år tidligere.
– Denne gangen vil ikke bakkene angripes med tanke om effekt på neste sesongs resultater. Jeg reiser med bestevenninna mi og vi skal kose oss med å være på oppdagelsesreise, le og mestre sammen.
Tidligere var Ann-Kristin redd for at vanlige ferier ødela formen, siden hun da ikke fikk inn alle treningsøktene i treningsplanen.
– I dag vet jeg at det er reinspikka tull! Jeg har blitt mer ydmyk for de opplevelsene jeg får, og også funnet glede i andre friluftslivsaktiviteter som kajakk og teltturer. Jeg tenker at de genuine opplevelsene med mennesker og naturen fordrer at du er fullt til stede i sinnet ditt. Kanskje vi kan bli flinkere til å prestere innover?
Det er mange veier til Rom, men å ha en god base i bunnen med mye terskeltrening er aldri feil når målet er å forbedre seg på mila. Deretter kommer farten. Her er hvordan du tilpasser deg den.
10-kilometer er i all hovedsak en aerob distanse, i den forstand at det er de aerobe prosessene som i hovedsakelig bestemmer sluttresultatet.
På alle distanser fra 1500-meter og oppover er det kondisjonen og arbeidskapasiteten som i størst grad bestemmer utfallet.
Derfor håper jeg at du har brukt de siste månedene til å skape et godt grunnlag med mye terskeltrening.
Terskeltrening som grunnlag
Som sagt i tidligere artikler foregår terskeltrening på cirka 80–85 prosent av maksimal hjertefrekvens. Dette er individuelt og til dels trenbart. Restitusjonstiden etter en terskeløkt er kortere enn en knallhard økt over terskel hvor du produserer masse melkesyre.
Antall kilometer i en terskeløkt blir også som oftest mye høyere sammenlignet med hardere økter, og danner derfor et godt grunnlag. Løper du på terskel skal du kunne ha kort pause (30–60 sekunder), eller aktiv pause (joggende), uten at du blir mer og mer sliten for hvert drag.
En måned før konkurranse
Siste måneden før et viktig løp liker jeg å vende kroppen gradvis til høyere intensitet. Er du ikke vant til å kjenne på syra, kommer det som et sjokk og du takler det dårlig. Har du hatt noen gode, solide økter i konkurransefart og raskere før du skal i ilden, stiller du mye sterkere.
I perioden før konkurranse tåler du en til to slike konkurransespesifikke økter i uka, selvfølgelig avhengig av utgangspunktet ditt.
En regel kan være at du har to dager med roligere trening, styrketrening, skadeforebyggende eller alternativ trening mellom hver konkurransespesifikke økt. Da sikrer du både at du er fullt ut restituert og du reduserer skaderisikoen.
Om du i tillegg har lurt inn stigningsløp eller kortere tempodrag i løpet av uka også i grunntreningsperioden, går denne overgangen til høyere intensitet skånsommere.
Kombinasjonsøkter
Det er heller ingen myte at kroppen fungerer bedre i hastigheter den er vant til å løpe i enn å plutselig løpe i et tempo som er uvant. Derfor er det fint å vende kroppen til dette. I starten anbefaler jeg kombinasjonsøkter hvor du løper terskel tidlig i økta for så å løpe raskere og raskere utover i økta.
Et eksempel kan være 5 x 1000 meter på terskel med 45 sekunder pause, før 3 x 1000 meter progressivt raskere over terskel med 1,5–3 minutter pause (avhengig av hvor mye det koster).
Ved å kjøre slike kombinasjonsøkter får du det beste fra to verdener: Både vedlikehold av den viktige terskeltreningen du er avhengig av i det lange løp, og en skånsom tilvenning til konkurransefarten du er nødt til å bli litt kjent med for å prestere på kort sikt i en konkurranse.
Spesifisitetsprinsippet
Etter hvert som du vender deg til høyere intensitet, bør du etter hvert kjøre økter hvor du gjennomfører 8–10 kilometer i konkurransefart i løpet av økta. Hvordan økta er designet i form av dragtid og pauser avgjør hvor mange kilometer det blir i konkurransefart.
I starten av perioden hvor du vender deg til tempo er det lurt å ha kortere, men heller relativt mange drag. Deretter øker du draglengden og går ned på antall drag.
For å bruke spesifisitetsprinsippet ønsker du selvsagt å få litt lengde på intervalldragene etter hvert, siden du må klare å løpe i høy hastighet over tid i konkurranse.
At du er kjempegod til å løpe på høy fart på 30/30-intervaller hjelper deg ikke veldig mye når du skal løpe sammenhengende i 10 kilometer på relativt høy intensitet.
30/30 intervallene kan likevel hjelpe deg til å takle høyt tempo og er derfor nyttig, men målet må være å overføre dette til lengre intervaller slik at du står distansen.
Siste uka før konkurranse
Den siste uka før konkurranse kan du godt trene cirka like mange ganger i løpet av uka som du vanligvis gjør, men tone ned øktene litt. En anbefaling er å løpe litt kortere turer og passe ekstra godt på at rolig er rolig.
Intervallene kan du enten halvere eller kutte slik at du sitter igjen med to tredjedeler av økta. Du kan øke pauselengden noe, slik at økta i seg selv virker lettere, selv om du fortsatt får den gunstige muskulære påvirkningen og fart i kroppen.
Som en regel anbefaler jeg løpefri to dager før konkurranse, men en lett løpetur med noen stigningsløp dagen før.
