Transgrancanaria 2018

Transgrancanaria 2018


Pling!
Melding fra Kim Johannesen 27. november 2017:
“Jeg stikker nedover til Transgrancanaria i slutten av februar, noe for deg?”.

Transgrancanaria? Det lyder kjent. Jeg var på ferie med kjæresten der for et år siden og så en enorm parade der gamle menn kledde seg ut som damer – kan det være det? Rart at Kim vil ha meg med dit egentlig. Inn på laptopen og google. Aha! Det er et terrengløp, det gir mer mening. 125 kilometer!? Dæven – det er uaktuelt så tidlig i sesongen. 7500 høydemeter!? Hvertfall uaktuelt. Det er jo ikke engang i sesongen sånn jeg regner mitt løpeår. Men det ser jo veldig kult ut …

Slik ble frøet sådd om deltakelse i Transgrancanaria 2018. Takk Kim! Etter noen runder med meg selv, og min trofaste treningspartner Steffen, bestemmer vi oss for å melde oss på distansen 64 kilometer. Inn til påmeldingssiden – utsolgt. 125 kilometer – fortsatt plasser ledig. Hva har vi å tape? Klikk – done. Jeg visste lite om dette løpet før jeg meldte meg på, annet enn at det er langt, hardt og en del av verdenscupen i terrengultraløp. Jeg synes det er veldig gøy å slenge meg litt inn i det ukjente og se hva som skjer. Mektig imponert over at Steffen bestemte seg for å bli med. Hans lengste terrengløp fra før var Hardangervidda Maraton på 44 kilometer. Steffen slengte seg dermed enda mer ut i ukjent farvann enn meg.

Artikkelforfatter Akild Vatnbakk larsen, Kim Johannesen og Steffen Brufladt før start.

Uten skader, med kontroll
Kim har mer erfaring med ultraløp. Han hadde hatt Transgrancanaria på sin bucket-list lenge etter å ha blitt inspirert av Sébastien Chaigneaus “Get ready for trail”-serie på Youtube. Chaigneau er en stor stjerne i ultraløpeverden, som også skulle være med på Granca i år. Kim er gitarist, og måtte i 2015 prioritere spillejobb på by:larm med bandet sitt “Honest John” fremfor Transgrancanaria. I 2018 var han derfor ekstra klar for en varm løpeferie midt i en kald norsk vinter.

Steffen og jeg skriver begge master på Norges Idrettshøgskole (biomekanikk og fysiologi). Yrkesskadet som vi er, setter vi oss umiddelbart ned og ser på hvordan treningen bør gjennomføres frem mot løpet. Vanligvis er vi detaljorienterte og ser på alle mulige småting vi kan gjøre i treningsarbeidet for å være best mulig forberedt. Denne gangen bestemte vi oss for å gjøre det enkelt. Konkurransen er lang og har mange høydemeter – da skal vi ha fokus på mengde og høydemeter i treningen. Det er verken plass eller tid til små finurligheter. Kort oppsummert gjennomførte Steffen og jeg ca 1100 kilometer og 33000 høydemeter fra 1. desember og frem til konkurransen (23. februar). Uten skader, og med kontroll. Det ga selvtillit.

Kim hadde mye av samme filosofi, med fokus på mengde og høydemeter. En forskjell i Kims trening var at han kjørte flere motbakke-økter på tredemølle, mens jeg og Steffen tvang oss ut i kulda, og løp mange høydemeter til blant annet Grefsenkollen, Kolsåstoppen og Vettakollen. Dette skulle vise seg å være en viktig forskjell. Kim dro også ned til Gran Canaria tre uker før løpet og løp gjennom løypa over tre dager, noe som ga verdifull innsikt for alle tre. Han kunne blant annet rapportere om områder som ville bli et stort gjørmebad dersom det ble regn, og en mördar-nedoverbakke ved Fagajesto som har 300 negative høydemeter på én kilometer med teknisk sti. Vi ble også advart mot at de siste 15 kilometrene var forferdelige. På Google Earth ser det ut som en deilig grusvei, men i virkeligheten er det et uttørket elveleie med sannsynligvis verdens mest irriterende rullesteiner.

La beina snakke
Fast forward – vi ankommer Gran Canaria tre dager før løpet og innlosjerer oss i en AirBnB to kilometer fra start. Etter en lat dag med mat og TV-titting drar vi for å hente startnumrene i Maspalomas dagen før løpet. I køen ser vi en kar med fullt løpeutstyr og staver (vi er litt skeptiske til stavbruk).  “Hvem er han fjompenissen med stavene?”. Det er Emmanuel Gault, tidligere verdensmester i terrengultra. Shit just got real. Tror vi skal la beina snakke fra nå av.

Starten på løpet går kl 23 på kvelden, så det er et lite antiklimaks å våkne klokka ni på konkurransedagen og innse at det er 14 timer til start. Etter flerfoldige timer med spising, latskap, dårlig humor og pakking av sekk står vi endelig på startstreken.

Starstruck og offensiv
Alle tre har meldt seg så i pulje 1 med forventet sluttid under 19 timer. Jeg legger litt stolthet i å prøve å forutse sluttiden min før et løp. I et terrengultra er det mye vanskeligere å beregne enn i et flatt asfaltløp. Den beste metoden jeg har funnet er å finne et tidligere resultat fra en deltaker jeg har løpt mot før, og bruke kvalifisert gjetning. I 2017 var jeg en time bak Didrik Hermansen i Ecotrail 80 km, og han har fullført transgrancanaria på 13 timer og 30 min. Med utgangspunkt i dette satte jeg opp et worst-case scenario med sluttid på 18 timer, og et best-case scenario med sluttid 16 timer. Plassering har man liten kontroll over, men jeg hadde et halv-hemmelig mål om å bli topp 50. Steffen og jeg viste tilnærmet identisk form på trening, og vi hadde derfor mye av de samme målene for løpet. Et stort spørsmålstegn for Steffen var imidlertid om muskulaturen kom til å overleve siste halvdel av løpet, ettersom han aldri har løpt så lenge før.

Ti minutter før start oppdager vi at vi står litt vel langt fremme i feltet. Vi har verdensstjerner som Tim Tollefson, Pau Capell (fjorårsvinner) og Sebastien Chaigneau to meter foran oss. Kim har et nærmere forhold til disse overmenneskene enn meg og Steffen, og så rimelig starstruck og glad ut der han stod. Kim: “Vi skal ikke gå litt lenger bak i feltet?”. Nei, dette er offensivt, tenker jeg. Ingen vet hvem vi er, og da har vi alt å vinne. Fem, fire, tre, to, en – pang!

Fra strand til fjell
De tre første kilometerne går på stranda i Las Palmas, og det spruter sand fra utallige løpesko rundt oss. Mens 90 prosent av feltet løper rett frem på stranda, løper jeg, Steffen og Kim ned mot havet. Folk kaster rare blikk. Skal dere ta dere et bad nå? Vi har funnet ut at sanda er hardpakket og lett å løpe på lenger ned mot havet. Etter et halvt minutt følger flere etter oss. Du trenger ikke være verdensstjerne for å gjøre research og ta smarte valg.

Etter fire, fem kilometer ligger alle tre fortsatt sammen. Det gjør meg veldig glad, for vi har et mål om å kunne holde sammen så lenge som mulig gjennom natta. Å løpe sammen med noen du kjenner om natta er en stor fordel. Moralsk støtte, oppmuntrende ord og hjelp dersom noe skulle gå galt er viktigere enn å vise hvem som er sterkest i første halvdel av løpet.

Tåler lårene dette?
Kim synes tempoet er noe høyt, og holder sitt eget tempo opp første bakken. En knøttliten franskmann ved navn Sébastien Chaigneau passerer Kim halvveis i bakken. Er dette virkelig, tenker Kim? Jeg og steffen holder fortsatt sammen. Vi beveger oss gjennom kupert terreng som veksler mellom asfalt, grus og mindre stier. Mange løper fra oss i bratte motbakker med korte lette steg, mens vi velger å gå med hendene på knærne og spare beina. Hver gang noen løper fra oss tar vi dem igjen i neste nedoverbakke uten at det koster noe ekstra. “Kynisme er bra i et ultramaraton” tenker jeg. Det er overraskende mange lokale ute i smågatene og heier midt på natta. “Venga, venga! Animo!”. Utrolig gøy.

Etter ca. fire timer med løping føler Steffen marsjfarten er noe høy i motbakkene, og sli
pper. Vi ville holde sammen, men samtidig vil begge gjøre sitt beste. Alt er fair. Etter en halvtime merker jeg at jeg er mer utrygg når jeg løper alene, så det er med glede jeg hører en løper tar meg igjen. Matthias fra Tyskland blir min kompanjong gjennom resten av natta. Han er rolig, hyggelig og ekstremt god til å løpe nedover. Vi snakker sammen, og samarbeider godt. Det eneste som bekymrer meg er at jeg til tider ligger bak denne tyske maskinen i utforkjøringene i 3.30-fart på kilometeren. Tåler lårene dette?

Alt kan skje underveis
En halvtime bak oss føler Steffen seg i kjempeform og har stabilisert tidstapet. Han sliter imidlertid med blemmer på føttene, og må begynne å gå i nedoverbakkene på grunn av smerten. Etter å ha kjempet tappert med håpløst såre føtter i over tre timer må han kaste inn håndkleet. Utrolig kjedelig.

Kim har klart seg bra gjennom natta, men løpet preges av to fall i tekniske utforkjøringer. Et av fallene skjedde i den frytinngytende Fagajesto-bakken. Begge hendene, knær og den ene hofta er forslått, og etter fall nummer to er Kim usikker på om dette kan holde helt til mål. Kim har et vennlig, mykt ytre vesen, men er hard som en industriell diamant i slike situasjoner. Med sterke smerter kjemper han videre.

Små, store gleder
Rett før soloppgang har jeg mistet Matthias etter han på mystisk vis forsvant for meg ved matstasjonen i Artenara. Det er utrolig deilig at det blir lyst. Hodet kjennes 10 kilo lettere når hodelykta kan pakkes i sekken. Det frodige landskapet og de flotte utsiktene åpenbarer seg. Nå starter løpet, tenker jeg. Til nå har jeg løpt i min egen boble. Jeg kjenner at jeg trenger mer motivasjon, og sjekker kjapt klokka for å finne ut hvordan jeg ligger an. Den matematiske delen av hjernen har kortsluttet, men jeg finner ut at jeg ligger nærmere en sluttid på 16 timer enn 18. Det gir krefter.

Bakken opp mot toppunktet av løypa er fantastisk fin, om enn lang som et vondt år. På toppen løper vi samme vei frem og tilbake til landemerket Roque Nublo, og jeg ser Matthias komme løpende mot meg. Det betyr at jeg bare har tapt fem, seks minutter. Vi smiler og gir hverandre en high-five uten at et ord blir sagt.

Neste matstasjon er Garanon, der løperne har sine drop-bags tilgjengelig. Jeg skifter til tørre sokker og sko og ny singlet, drikker kjapt en kaffe og putter musikk på øret. Tørre bein gjør at jeg føler meg som en ny mann.

Man skal ikke kimse av nedoverbakker
Herfra går det nedover. Mye nedover. Jeg kjenner at det begynner å røyne på. Lårene er vonde, og det er vanskelig å stokke bena. Her sliter Kim, og må til tider gå i de bratte nedoverbakkene. Motbakke-øktene på vinteren er gull verdt, men nedoverbakkeløping blir det lite av på treningssenteret.

Med 35 km igjen er jeg så sliten at hjernen tydeligvis har fortrengt mye av det som har skjedd. Det jeg husker best er at det er altfor varmt, altfor mye nedover, og at én løper tar meg igjen og løper fra meg. De siste fire timene blir en kamp mot psyken. Folk langs løypa som heier ser bekymret på meg når jeg passerer. “Det går hvertfall fremover” tenker jeg. Skiltene som indikerer distanse til mål viser konsekvent fem kilometer mer enn det jeg selv tror. Med ti kilometer igjen ser jeg at jeg har løpt i 14,5 timer. Så lenge jeg ikke bryter helt sammen blir det en god tid. Min egenskap til å fortrenge smerte kommer godt til nytte, og jeg karrer meg til mål på sluttiden 15 timer og 40 min. Ingen jubel, kun lettelse over at det er over. Etter en time i syketeltet med intravenøs væske får jeg høre at jeg ble nr 25. Flott det. Jeg vil bare hjem.

Dagen derpå
Kim har gjennomført til tross for en sterkt forslått kropp, og klarer målet sitt om å bli topp 100 med minste mulige margin. Nr 98 totalt, og en sluttid på 18 timer og 35 minutter står det respekt av.

Steffen er ikke i verdens beste humør etter å ha haiket med tilfeldige polakker og spanjoler til mål etter å ha brutt etter 70 kilometer. Blikket hans uttrykker likevel bare en ting: Revansj!

Det er ikke før neste dag jeg kan se tilbake på løpet, og kjenne meg stolt og glad over egen prestasjon, og sette pris på den flotte opplevelsen løpet var!

Jeg vil anbefale dette løpet på det sterkeste til de som lurer på å være med. Du kan velge mellom distander fra 17 til 265 km. Her er det noe for alle. Er du en ensom ulv som vil ha selskap, er det bare å ta kontakt med andre nordmenn som skal være med. Totalt 63 nordmenn deltok i 2018. En sydentur som ikke koster skjorta midt på vinteren er heller ikke feil.

Praktiske tips til fremtidige deltakere: 

  • Ikke legg gels i håndbagasjen – masse styr i sikkerhetskontrollen.
  • Før du drar, skriv startnummeret ditt på alle gels og barer med vannfast tusj – krav fra arrangøren.
  • Dersom du er med på 125 km, pakk sterk solkrem, og solbriller/caps i drop-bagen du etterlater på Garanon.
  • Last inn gpx-fil av løypa på klokke eller mobil. Løypa er godt markert (med reflekser), men det er lett å løpe feil om natta.
  • Hent drop-bagen din dagen etter løpet – vi ventet en dag ekstra, og da var de sendt til et annet sted.
  • Det er et krav til kapasitet til 1,5 liter drikke i sekken, men ikke fyll på mer enn én liter. Mat- og drikkestasjoner kommer tett og da slipper du å drasse på ekstra vekt.
  • Hold følge med medløpere om natta, det er gull verdt å kunne “slå av hjernen” og ligge på hjul.
  • Bruk sko du vet du ikke får blemmer og gnagsår av.
  • Menneskekroppens maksimale evne til å ta opp karbohydrater er på 1,2 gram/kg/time, det vil si for eksempel 84 gram per time for en person på 70 kg. Regn ut hvor mye mat du bør konsumere basert på estimert sluttid.
  • Test ut samme type gel/barer/annen mat på minst én langtur før selve løpet. 

Til alle som bestemmer seg for å være med på Transcrancanaria 2019, lykke til!

Gira på mer lesning om ekstremsport i fjellet?
Les denne: Mitt møte med Ultra Sierra Nevada

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


21,1 km sightseeing i St. Petersburg

21,1 km sightseeing i St. Petersburg


Geografisk ikke så langt unna, men likevel eksotisk og annerledes. Runner’s World har løpt St. Petersburg halvmaraton.

I 2017 svidde nordmenn av hele 180 milliarder på reise. En økning på 12 prosent fra året før, viser tall fra SSB. Og selv om Spania og Sverige er destinasjonene som topper listen over yndede reisemål, ønsker vi stadig å krydre dette med noe mer eksotisk, noe lenger unna.

Til tross for at St. Petersburg er den mest vestlige russiske byen, er det like fullt noe annerledes. Brutalistisk arkitektur utenfor bykjernen; palasser og kirker med forgylte spir og en og annen løkkuppel i sentrum. I veikryss, på torg og i rundkjøringer er det oppreist monumenter og statuer som får Karl Johan-monumentet foran slottet i Oslo til å se ut som en miniatyr.

Elva Neva med alle sine sideelver gir en harmonisk dynamikk i bybildet. Det historiske sentrum i St. Petersburg ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1990, og byen tiltrekker seg flere turister årlig enn hovedstaden. Redaktør Sara Skarabot Pedersen tok turen til Russlands vindu mot Europa i august for å løpe flate, flotte SPB Half Marathon.

Redaktør Sara Skarabot Pedersen har testet SPB Half i St. Petersburg

Var Peter en løper?

Dagen før løpet blåser det kraftig. Peter den store tok ikke høyde for at løpere misliker motvind da han så utover sumpen og sa «her skal byen ligge». Flatt er det riktignok, så noe rett gjorde han i en løpers øyemed.

Den handelsstrategiske plasseringen ved Østersjøen gjør byen værutsatt. Men på løpsmorgenen er det vindstille.  Til gjengjeld høljer det ned. Ifølge Google er ikke taxiløyve påkrevd i Russland, så hvem som helst kan i prinsippet kjøre taxi. Jeg tenker at Uber er et tryggere alternativ, der opererer man i hvert fall med ratings, men mobilen min har ikke lagringsplass nok til å laste ned applikasjonen, så jeg går. Eller vasser, er vel riktig term.

En medløper i bil ser løpsposen min og skjønner hvor jeg er på vei. Jeg får sitte på med henne til startområdet. Jelena ser sprek ut med kompresjonsstrømper i neonfarger. Hun skal løpe 10-kilometeren, og skjønner seg ikke på halvmaratonløpere. Det er da grusomt langt. Likevel er det rundt 2000 løpere som har planer om å stille til start på plassen foran det enorme Vinterpalasset denne dagen.

I underkant av 1000 løpere joiner Jelena på halv distanse. Dette er første gang St. Petersburg halvmaraton blir arrangert. Jelena forteller at det ikke er flust med løpskonkurranser i byen fra før av, så dette er kjærkomment. Selv har hun konkurrert et par-tre ganger tidligere.

Den enorme Kazan-katedralen passeres ikke lenge etter start. Foto: SPB Half

Løping stadig mer populært

3000 deltakere totalt er dog en liten prosentandel av byens fem millioner innbyggere, men det virker som om løping etter hvert får et større fokus i Russland.

Løpsarrangørene med det kreative navnet Running Community arrangerer en rekke løp i de største russiske byene: Det begynner med Moskva halvmaraton i slutten av mai, før St. Petersburg halvmaraton og Luzhnik halvmaraton finner sted i august. Det hele avsluttes med Absolute Moscow Marathon i slutten av september.

Innimellom disse kontrollmålte løpene med tradisjonelle distanser, krydres det med ulike funruns som enten går sent på kvelden eller har spesifikke tema. Arrangementsansvarlig for det velsmurte løpet SPB Half forteller at hun er fornøyd med deltakerantallet med tanke på at det er første gang.

Krysseren Aurora er en av mange storslåtte skuer underveis. Foto: SPB Half

Skolebuss og severdigheter

Det nærmer seg start og jeg stiller meg i dokøa som er like lang uansett hvilket løp man befinner seg på. Flere løpere forsøker å fortelle meg noe, men sliter med å oversette budskapet til engelsk. Etter hvert skjønner jeg at de snakker om en buss, men ser ikke helt sammenhengen, før jeg tar sjansen og begir meg ut av køa i retning der hvor den gestikulerende mannen peker.

En do-buss, altså. Arrangørene har tydeligvis underestimert toalettbehovet, og kjørt inn en provisorisk løsning. Jeg begir meg inn i det som ser ut som en skolebuss fra Sovjettida og blir overrasket over antall båser de har klart å snekre opp der inne. Strabasiøst og trangt for mennesker på rundt 180 centimeter, men absolutt effektivt.

En do-buss, altså. Arrangørene har tydeligvis underestimert toalettbehovet, og kjørt inn en provisorisk løsning.

Løypa er flat, severdighetene mange. Foto: SPB Half

Startskuddet går klokka ni om morgenen, og regnet har avtatt. Den første timen er byen stille, en perfekt søndagstur med sightseeing. Løypa er flat og severdighetene mange: Vi løper forbi en bronseutgave av Peter til hest, den gigantiske Kazan-katedralen, Peter-Paulus-festningen, et artillerimuseum, en moské. Store deler av løypa går med elven Neva på den ene siden og flotte fasader på den andre. Et vanvittig stort krigsskip – Krysseren Aurora som i dag er museum – ligger steilt i det åpne og flate landskapet litt utenfor sentrum.

Etter hvert kvikner byen til og folk kommer ut for å heie. Levende musikk og kreative skilt som jeg ikke forstår mye av preger gatene. En trommeduo har plassert seg i en buegang foran en bygning. Gjenklangen av lyden høres lang vei og får fart på frekvensen hos halvslitne løpere.

Oppstandelseskirken skimtes i bakgrunnen – løkkuplene kom dessverre ikke med på bildet.
Foto: SPB Half

De siste kilometerne tilbake til Vinterpalasset løper vi blant annet forbi Mikhailovsky-slottet, og vi skimter statuene inne i Sommerhagen. Og rundt en sving – endelig! Løkkupler! Oppstandelseskirkens godterilignende kupler i gull, turkis og mosaikk ruver plutselig over oss, og minner meg på at jeg er sulten.

Og rundt en sving – endelig! Løkkupler!

Jeg spurter ned hovedgata Nevskij prospekt, mot Vinterpalasset. Vel over målstreken finner jeg veien til afterrun-lokalet for å se hva de byr på av mat: Kokt fisk og sprit. Na zdarovje!

SPB Half Marathon arrangeres 9. august 2020.

Les også: Sveitsisk persing – Genéve Marathon

Vil du være fartsholder på Winterrun?

Vil du være fartsholder på Winterrun?


Runner’s World søker fartsholdere til Winterrun Oslo 1. februar.

Å være fartsholder er en motiverende og morsom oppgave. Ønsker du å lose løpere inn til ny pers på 10 kilometer i Winterrun Oslo den 1. februar?

Løp med et av disse flaggene på ryggen under Winterrun Oslo!

Vi søker fartsholdere på disse tidene:

  • 40 minutter
  • 45 minutter
  • 50 minutter
  • 60 minutter

Søk om å bli fartsholder her: Farstholder Winterrun 10 km

Vi trekker ut fartsholderne i god tid før løpet.

Sveitsisk persing

Sveitsisk persing


Genève Maraton har alt du ønsker deg i et løp. Flatt, fartsfylt og fare for pers!

Byen ligger i krysningspunktet mellom Frankrike i vest, Italia i sørøst, Sveits og Tyskland i nordøst. Det er fjell på nesten alle kanter, en innsjø som pittoresk bakgrunn, og en maratonløype som stort sett beveger seg mellom åker og høyt strå. Sveits ligger midt mellom alt; ikke langt unna noe. Kun en liten direkteflyvning unna, men sånn starter ikke turen vår denne fredagen.

Journalist Tonje Lien Wold og redaktør Sara Skarabot Pedersen besøkte Gèneve Marathon i fjor.

Prosecco

I andre etasje på Gardermoen har vi plukket med oss litt frokost og funnet frem avisene da beskjeden om innstilt flyvning til Genève meldes. Humøret synker ikke av den grunn, men det gjør innholdet i stettglassene. Er man på lounge så er man på lounge, og proseccoen flyter passelig fritt til at klokka er 9.

Vi bookes om på en flyvning via Zürich hvor de også har lounge. Humøret har fortsatt ikke sunket, kanskje fordi stettglassenes innhold opprettholdes? Vel fremme på Genève flyplass tar togturen inn til sentrum seks minutter. Den sveitsiske byen er kanskje en av de letteste man kan reise til. Vi går til hotellet og legger fra oss før vi skal på velkomstaften med andre europeiske journalister. Vel fremme på en erketypisk kontinental kafé omkranses vi av en liten park der eføyen vokser opp langs den lille hytta.

– To øl, takk.

Sentrumsnært barneløp med mange distanser og mye følelser. Foto: Benjamin Becker

Skjønn harmoni

Du skjønner, vi er her for å perse, men ingen kan å makse en helgetur som to norske jenter med over middels interesse for både løping og livsnyting. Derav godt humør, fulle glass og godt brukte sko som blir med lørdag på morgenjogg fra expo-området i regi av Compress Sport.

Litt regn til tross – løpestemningen er synlig i store smil og årvåkne øyne, og den er til å føle på blant løperne i løpelandsbyen: nervøs tripping, usikker valsing for å finne startnummer, polaroidbildetakning, smaksprøver og ikke minst finne navnet på skiltet. Vi finner mange interessante navn og til slutt oss selv før vi forlater løpebobla og skal vandre gatelangs og oppdage Genève som de turistene vi er.

Vi benker oss ned på en utekafé for et glass hvitt eller knæsjoransj. Aperol spritzen kommer akkurat ut døra i det regnet pøser, og mens sveitserne fordunster inn i sjarmerende bakgater og småskjeve bygninger, søker vi tilflukt i bakeriet med voksduk og akkurat passe gammeldags sjarm. Det er dette vi to enkle sjeler lever for – øyeblikkene som ikke blir helt som du hadde sett for seg, og derfor mye bedre.

Det er dette vi to enkle sjeler lever for – øyeblikkene som ikke blir helt som du hadde sett for seg, og derfor mye bedre.

Nydelige, landlige omgivelser underveis i mara- og halvmaratraseen før målgang i byen. Foto: Benjamin Becker

Bevreleppe

Genève maraton er lite nok til at det er mulig å karre til seg en helt OK plassering, men stort nok til at distansene fordeles utover helgen. Lørdag kveld går 5- og 10-kilometerløpene fra samme start som søndagens halv- og helmaraton også går. Men før den tid er det barneløp i sentrum, og her er det bare å finne frem bevreleppa.

Det er én ting å bli rørt av store idrettsprestasjoner, men ingenting røsker hardere i hjerterota enn barn. Hele spekteret av følelser oppleves både innenfor gjerdene så vel som utenfor. Barna både ler og gråter, og det gjør egentlig vi òg. Underleppa får ristet godt fra seg mens de fem distansene mellom 1 og 5 kilometer gjennomføres.

Så skal jenteløpet på 5 kilometer og 10-kilometeren løpes, men de får være i fred fra oss. Vi skal lade opp i hotellsengene selv om å få sove tidlig naturlig nok er fåfengt. Snart ringer alarmen og dagen er kommet.

Innsjøen Lac Leman skimtes i bakgrunnen på vei inn mot bykjernen.
Foto: Oliver Borgognon

Stille før stormen

Mange viktige valg er tatt før dette øyeblikket: Hva slags trening, hvilket løp, hvilke sko blir med i bagasjen? Nå er det magefølelsen som avgjør de siste detaljene ved antrekket, og apropos magefølelse – hvor mye kaffe?

Sara skal løpe halvmaraton med start først. Det ser ut til at hun tar de riktige valgene hun trenger å ta og er snart på vei. Jeg er alene igjen ved frokostbordet, og håper de sokkene ikke gnager etter 35K og at det ikke blir for varmt med en tynn tights.

Fra hotellet er det en liten, forfriskende spasertur i stillheten. Den eneste lyden som preger gatene i Genève denne morgenen er den av myke løpesko. Fra alle byens smale gater snor vi oss mot kjernen hvor bussen venter. Vi skal til Chêne-Bourg.

En sjokkgul rapsåker gir energi på veien. Foto: Benjamin Becker

Alene

På den gratis bussen følger jeg med Sara i appen. Hun har startet og det går fort. Spentheten min er like mye for henne som den er for meg. Jeg vil så inderlig at hun koser seg på tur. At hun nyter meterne og flyr gjennom landsbygda tilbake mot sentrum.

Til slutt må jeg levere fra meg bagasje og gjøre meg klar. Finner den urealistiske fartsholderen, for ikke søren om jeg løper mer i kø enn jeg må.

Så venter vi. Er det ikke rart hvordan man midt blant så mange mennesker allikevel kan være så alene. Ingen kan løpe for deg, og ingen kan hjelpe deg om du er den som ikke klarer å løpe unna veggen.

Starten går og jeg finner marsjfart. Det beste med maraton er at det ikke gjør vondt før det gjør vondt. Så lenge som mulig er det bare å nyte omgivelsene og turen. Og om den er vakker! Mange raske løyper har bismaken av at det er flatt og kjedelig, men ikke Genève. Dette er en drømmenes maraton.

Å fly

Maratonløypa følger et stykke der halvmaratonerne kort tid før løp, før vi tar av mot øst og legger inn en ekstra sløyfe på drøyt 20 kilometer. Det ser og føles ut som landsbygda, og noen meter av løypa er til og med hardpakka jordvei. Litt sidevind og motvind, som for hver nittigraderssving endrer seg stadig mer i vår favør. Mellom åker og blant blomstereng, og med lyden av menn som puster.

Som løpende jente er det få ting som er mer tilfredsstillende enn å ha full kontroll, men høre menn pese, og etter 21 kilometer ser jeg ned på føttene mine og føler jeg flyr; kan ikke tro at det er mine bein som løper så lett. Løypa går tilbake inn i halvmaratonløypa og mot Lac Léman.

Maraton gjør ikke vondt før det gjør vondt, men så gjør det vondt. Og akkurat da kommer du til teknotunnelen.

Som løpende jente er det få ting som er mer tilfredsstillende enn å ha full kontroll, men høre menn pese.

TEKNOTUNELLEN!!! For en boost. Dunkingen sitter enda i brystet.
Foto: Benjamin Becker

Tunnelen med stor T

Det føles ut som å stupe ned den lille bakken inn i tunnelen. Der venter bred, mørk vei kun opplyst av små lys i sperrelinjen. Og musikken pumper motivasjon fra høyttalerne via veggene og inn i oss.

Liten kneik opp igjen hvor tilskuere med plakater og kubjeller heier på, og så stuper løypa videre ned mot innsjøen. Og der er Genève, og på 38K står Sara, hun har persa. Det kommer jeg til å gjøre også.

Nå er det bare å holde beina gående de siste minuttene. Liten tur gjennom byen før jeg ser broen med målbuen. De aller siste kreftene hentes ut i en form for sluttspurt og på andre siden venter all verdens følelser. Og en god klem fra Sara.

Her er det på sin plass å skrive: #DENFØLELSEN

Denne helgen lærte vi at prosecco til alle måltid før løp er en suksessoppskrift. Vi lærte også at å løpe i Genève – det er helt magisk.

Maraton gjør ikke vondt før det gjør vondt, men så gjør det vondt. Og akkurat da kommer du til teknotunnelen

Harmony Geneva Marathon for Unicef

  • Arrangeres 9. og 10. mai 2020
  • Distanser: maraton, halvmaraton, 10 kilometer (løp og gange), 5 kilometer jenteløp, maratonstafett, rullestol, samt fem distanser for barn mellom 1 og 5 kilometer
  • Nettside: harmonygenevamarathon.com
Vinterløpingens utstyr

Vinterløpingens utstyr


På skuddårsdagen løpes Vinter10 i Trondheim. Ronny Ingebrigtsen gir utstyrstipsene som gjør treningen i forkant og løpet til gode opplevelser.

Vinterløp

Den siste dagen i februar lyser en kolonne med hodelykter opp grusveiene som snirkler seg rundt Nidelven. Det stemningsfulle løpet setter sitt varme preg på en ellers mørk og kald tid. Vinter10 finner sted i Trondheim den 29. februar, et vinterløp på en ellers fattig terminliste. Ronny Ingebrigtsen er butikksjef på Löplabbet i Trondheim og påpeker at dette er et perfekt løp å få inn i kalenderen for å holde løpingen ved like gjennom vinteren.

Les mer om Vinter10 her: https://vinter10.no/

Drikkevest

Noe av den siste utviklingen som skjer på utstyrsfronten er i retning mot ultra- og fjelløp. Ronny Ingebrigtsen sier at salget på løpevester har eksplodert.

– Mosjonister gløtter mot toppen og tar i bruk utstyret ment for lenger distanser på kortere turer som en femkilometer, forteller butikksjefen.

– Så det drikkes mye, smiler han.

Fordelen med en løpevest inn mot vinterhalvåret er muligheten til å ha med for eksempel ekstra lag dersom turen involverer pause.

Ronny Ingebrigtsen er butikksjef på Löplabbet i Trondheim. Foto: Löplabbet

Lite nok klær

Løpevesten kan også bære de ekstra lagene du underveis innser at du ikke trengte.

– Min kjepphest er å ikke kle seg for mye på vinteren, sier Ingebrigtsen.

– Du er i konstant bevegelse, til og med når du løper nedover, men så går det ikke så raskt at vindmotstanden gjør deg kald.

Han trekker frem at det ikke skal være nødvendig å svette to liter på en times løpetur, men at det er lett å kle seg litt for godt når man står inne og ser ut.

– Samtidig må jeg poengtere at noen jo fryser mer enn andre, og påkledning ser veldig annerledes ut på kona mi og meg selv i samme temperatur, forteller han med et smil.

Hvilke klær?

I temperaturer fra null og nedover foreslår Ingebrigtsen en løpebukse som er løs nok til å gi et lite lag med luft.

– Spesielt for menn er jo tightsen helt ut, og flere leverandører har løpebukser som er løsere, sier han.

– En oppdagelse for meg er hvor mye mer behagelig det er enn en tights.

Tøyet bør være behagelig å løpe i, så enkelt som det, og tilpasses temperaturen i form av lue og votter eller hansker. På overkroppen foreslår Ingebrigtsen en super i mikrofiber som for eksempel fra Craft, Swix eller Gore, eller et lag ull fra merker som Devold eller Falke. På toppen en vanlig vindjakke. Sistnevnte trekker Ingebrigtsen frem at ikke trenger å være så foret og at den gjerne kan være lettere og tynnere enn den klassiske skijakka.

Synlighet

Ytterste lag bør selvsagt være synlighet, og her foreslår Ingebrigtsen aktivt lys i form av noe som blinker.

– Det vi driver med skjer gjerne på ettermiddagen når det er blitt mørkt, og på vinteren er synlighet veldig viktig, trekker han frem.

– Kanskje er det spesielt viktig med aktivt lys i urbane områder hvor man konkurrerer med bil- og gatelys, råder Ingebrigtsen som selv løper både i og utenfor Trondheim.

En klassisk refleksvest taper seg gjerne ved vask, og synlighet kan vi aldri ha for mye av.

Det kan ikke veien være heller, og det åpner seg mange muligheter for fin løping med en god hodelykt.

– Det kan åpne for å løpe på grusveier og til og med kanskje litt i marka. Spesielt i Oslo finnes det jo mange brøyta vinterveier innover i Nordmarka, sier Ingebrigtsen.

– Man må jo ikke løpe i eksosen hele tiden selv om det er vinter.

Kontinuitet gjennom vinteren

Löplabbet er en sentral del av løpemiljøet i Trondheim. Her kommer løpere for å slå av en prat, få råd om utstyr og bekledning, og diskutere trening og skader. Som utdannet og tidligere fysioterapeut, og ikke minst aktiv løper de siste 30 årene, så har erfaringsbanken om skader, trening og utstyr blitt stor.

Innledningsvis spurte jeg om han har vært skadet selv?

– Hele tida, svarer han kontant.

– Nei da, jeg har vært heldig, sier han med et smil. Jeg har hatt veldig mye skadefri løping, men det har jo også blitt en del på så mange år.

Denne vinteren skal han holde løpingen i gang så han unngår fjorårets skadefylte vår etter en prima langrennssesong.

– Det er ingenting som er så kjipt som å være i dårlig form, sier han latterfylt om den første tiden etter lenger løpeopphold.

Løpepreferanser

Ingebrigtsen har bakgrunn fra gateløp på 5 og 10 km og noe bane, og utviklingen de siste årene har også preget ham:

– Fokuset på maraton gjorde at jeg debuterte på distansen før jeg hadde tenkt, forteller han.

Nå er det bølgen av fjelløp og ultraer som brer seg fra Sentral-Europa og nord til oss, og med det kommer altså de godt brukte løpevestene. I tillegg har det skjedd en interessant endring fra minimalisme til maksimalisme.

– Trender oppstår jo gjerne fordi folk opplever at trenden er det som hjelper dem best, forklarer Ingebrigtsen.

– Nå synes de tungt dempa sko funker, men vi som kan mer om skoene kan jo se flere egenskaper de har til felles, for eksempel at flere leverandører enn bare Hoka har sko med rundere såler.

Piggsko

Alfa og omega for vinterløpingen er riktige sko.

– Det å ha en god vinterpiggsko er for alle som ikke har hatt det en rett og slett fantastisk opplevelse å løpe med, sier Ingebrigtsen tydelig.

En sko du kan stole på som gjør at du kan løpe avslappa trekker butikksjefen frem som skadeforebyggende i seg selv.

– Ikke minst er det moro å løpe med!

Erfaringen tilsier at det er de nordiske merkene som gjør det best. De selger desidert mest av svenske IceBug og Sarva-modellene til finske VJ. Tidligere solgte de også merker som Asics, men metallet holdt ikke godt nok og det var mange reklamasjoner.

Icebug er samarbeidspartner med Vinter10.

Dette er sikkert blitt bedre med årene, men Ingebrigtsen ser ingen grunn til å ta dem inn igjen når de nordiske leverandørene er så gode.

På føre som ikke er helt is, ikke helt asfalt, foreslår han terrengsko med god gummi. Her er det stor forskjell på hvor god gummien er og hvordan den da sitter i underlaget. Alt dette kan testes på gjennomløping av løypa tirsdag 14. januar klokken 18.15, og turen avsluttes i butikken med litt varm saft og bevertning. Se mer om arrangementet her: https://www.facebook.com/events/1730698507055213/

Vinn tur til Limassol Marathon

Vinn tur til Limassol Marathon


Runner’s World inviterer en av leserne våre til vakre Kypros for å løpe Limassol Marathon. Delta i konkurransen her!

NB! Konkurransen er avsluttet og vinner trukket

Kickstart sesongen med et eksotisk løp i mars! Runner’s World inviterer nå en av leserne til å bli med RW-blogger Maria Sørbø til den vakre øya Kypros for å løpe Limassol Marathon.

OPAP Limassol Marathon arrangeres fra 21.–22. mars 2020, og turen varer fra fredag 20. mars til mandag 23. mars. 

Flotte omgivelser
Limassol er Kypros’ nest største by og ligger ved Akrotiribukta på den sydlige kysten av øya. Byen har øyas største handelshavn, og løpstraseen følger kysten hele veien. Det er med andre ord duket for et eksotisk løp i nydelige omgivelser.

Velg mellom alle distanser
OPAP Limassol Marathon er et inkluderende og flott løp. Slagordet er «run with a smile». Du kan velge mellom så godt som alle distanser: 5 km, 10 km, halvmaraton og maraton.

Bli med RW-blogger Maria til Kypros i mars. Delta i konkurransen ved å klikke på linken lenger ned i artikkelen.

Et flatt og spennende løp
RW-blogger Maria er allerede påmeldt og gleder seg enormt!
– Det blir helt fantastisk å starte løpesesongen 2020 med et flatt og spennende løp på Kypros, sier hun.

Maria har etterhvert fått maratondistansen som en av sine favoritter, og pleier å løpe et par-tre maraton i løpet av året, ispedd andre distanser – både kortere og lengre. Målet for 2020 er å komme seg under 3.30, hvilket hun er i god rute til. Om det skjer allerede i Limassol gjenstår å se. Dette løpet passer også utmerket som et treningsløp til kommende løp utover i sesongen.

NB! Konkurransen er avsluttet og vinneren trukket.

Les mer om Limassol Marathon her 

Se video fra løpet her: International Sport Events in Cypros