Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller

Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller


Karl Joachim Svendsen forteller om hvordan selvtilliten har vokst i takt med kilometerantallet de siste fire årene.
Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

I 2017 bestemte jeg meg for at jeg skulle ta tak I formen min, som var blitt litt rund og andpusten.

Etter noen runder på sykkel der rumpa ble vond og sår var jeg ganske så lykkelig da vinteren kom og isen la seg.

Heldigvis kunne jeg ikke bare la den kondisjonen jeg hadde bygd opp forsvinne, så jeg bestemte meg en dag for at jeg skulle snøre på meg de litt for små trailskoene mine og løpe en runde rundt den mest brukte turløypen på Stord.

Sju kilometer senere var jeg i mål, full av endorfiner og nyfødt som løper!

Underverker for psyken

Det gikk ikke lang tid før jeg meldte meg på mitt første løp. Helmaraton under Sunnhorldand Maraton. Go big or go home, tenkte jeg, kombinert med en «dette har jeg ikke gjort før så det klarer jeg sikkert!»-mentalitet.

Mye hardtrening og mange langturer senere fullførte jeg det målet. Ikke var jeg best, faktisk kom jeg inn på nesten sisteplass, men det satte ingen stopper for meg.

Underveis på treningsferden min fant jeg ut at de gode langturene med lavt tempo gjorde underverker for psyken som jeg hadde slitt med i mange år.

De bygde opp både kropp og sinn, og på den måten forelsket jeg meg i langdistanseløping.

Jeg fortsatte å løpe, med den gode langturen som gulroten min – muligheten til å kunne løpe lengre og lengre uten å bli unødvendig sliten.

Som Mandolin Orange synger så fint: Just like an old friend, kinder than expected.

Foto og sosiale medier

Etter en stund begynte jeg å se mulighetene for å fotografere samtidig som jeg løp. Jeg hadde fotografert en del før, og nå ville jeg ta opp den hobbyen igjen, kombinere den med den nye livsstilen min.

For en firebarnspappa med små tvillinger er tidsklemma en stor realitet, men jeg hadde fritt løyve til å drive med selvmedisineringen min, så jeg investerte i ett lite snedent GoPro-kamera og begynte å ta bilder underveis.

Den kunnskapen jeg hadde om foto kom godt med og jeg klarte å produsere noen bra bilder.

Nå hadde jeg enda en grunn til å komme meg ut i løypa, men jeg manglet et forum der jeg slapp å spamme ned alle vennene mine med løpebilder.

Instagramkontoen tall.guy.runs ble opprettet og jeg begynte å få litt positiv respons derfra.

Nå hadde løpingen gitt meg såpass god selvtillit og psyke at jeg kunne reklamere litt for løping som terapi. Jeg tenkte at om jeg kan ha så god effekt av dette, hvorfor kan ikke andre som sliter psykisk få litt inspirasjon.

Kanskje jeg kunne hjelpe en og annen til å ta det steget jeg hadde tatt?

Jeg har skrevet en del tekster om det å komme seg opp fra kjelleren på instagram, og har nå startet en egen liten blogg der jeg kan skrive om løping.

Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

Fjellet, den ultimate lykkepillen

Jeg hadde hatt en forkjærlighet for fjellet en stund før løpingen begynte, men det var den tidsklemma, da.

En fjelltur i lett gange tar fort en hel dag, og kanskje to om man skal ha med telt. Men nå hadde jeg funnet en ny form for løping, terrengløp.

De stundene jeg tilbringer med løpesko på beina i fjellet gir meg en så høy boost av frihet og ren lykke at jeg nesten faller pladask ned fra fjellet. Og det er ganske så praktisk at det bare er en liten time lett jogg fra døren til nærmeste fjelltopp.

Omgivelsene er vakre og utsikten er enda vakrere når hodet er fullt av endorfiner. Jeg bruker kamera flittig når jeg er der oppe, så tiden flyr fortere enn den burde. Og den tiden jeg sa jeg skulle bruke blir ofte en time lengre. Tempus fugit.

En dag bestemte jeg meg for å ta Stord på langs som en personlig utfordring.

Det er en god tur på cirka 40 kilometer med mange topper og høydemeter. Den dagen var det 30 grader i sola og toppen av en hetebølge. Men sta som jeg er, forsøkte jeg. Uten større hell.

Jeg kastet inn håndkleet et lite stykke fra mål, men sverget å ta turen til neste år. For har jeg begynt på et løpeprosjekt, SKAL det gjennomføres.

Helt til himmels og virtuelle løp

Runner’s World Challenge arrangerte løpet Til himmels på himmelfartsdagen i fjor, hvor det var om å gjøre å sanke flest mulig høydemeter i løpet av én dag.

Da så jeg mitt snitt til å ta Stord på langs på nytt. Den ble en kraftanstrengelse med fin flyt og mange fine timer i fjellet. Denne gangen kom jeg meg i mål, og kunne krysse fjellultraløp av på listen min.

Turen endte på 43 kilometer med ren lykke. Med flere fjelltopper og stier enn strengt tatt nødvendig, klarte jeg 1825 høydemeter. Endelig hadde jeg lagt den mislykkede turen bak meg.

Jeg hadde nå klart det ene målet jeg satte meg etter det andre. På Langfredagsmaraton, også i regi av Runner’s World Challenge, tok jeg og en kompis en runde rundt Stord som jeg logget til 63.38 kilometer.

En hel og en halvmaraton etter hverandre. Det var dagen jeg ble ultraløper. Et mål jeg ikke trodde var mulig for meg for noen år siden!

Mål og motivasjon

Nå vet jeg ikke helt hvilke mål jeg tør sette meg videre. Jeg har siklet litt på Ultrabirken og Lysefjorden inn, og vet det er mulig å gjennomføre.

Jeg har aldri satt meg høyere mål enn nettopp det. Å gjennomføre. Om jeg klarer det på en dugelig tid er det bare en liten bonus.

Men det viktigste for meg er å ha et mål jeg kan sikte mot, en liten motivasjonspush. Alt kan oppnås bare du vil det nok! Tiden den er der, det kommer bare an på hvordan du utnytter den.

Jeg har nå løpt i fire år. Jeg håper beina mine tillater at jeg løper 30 år til og at jeg kan fortsette å dele det gode løpebudskapet.

Jeg har blitt modigere og fått en bedre selvtillit av løpingen. Jeg kommer nok aldri til å bli best, men jeg er ikke så aller verst heller.

Jeg løper med en tanke om at dette er ren terapi. Og så lenge den tanken er med meg, kan jeg nok overvinne de fleste utfordringer som livet sender min vei.

La freden senke seg over kroppen og kjenn på takten av føttene mot sti.

Den repetive dunkingen blir som et mantra der hver bevegelse er med på å skru av stress og hverdag.

Legg bekymringene fra deg langs stien, stikk dem under en varde eller stein.

Kjenn at du lever i nuet.

Deg og naturen, sammenflettet i en herlig springleik.

Finn sonen din, og son helt ut.

Kjenn hvor lett kroppen er når alt er koblet av.

Løp …

Løp for livet .

Motkraft og konkurransegnist

Motkraft og konkurransegnist


Et smilende omslag betyr ikke at boken er uten sårbarhet, tragedie og mot. I boken om Louise Skak er det en lille løpetur som har fulgt henne fra språkreise, gjennom brystkreft og til topps i maraton.

I en sprudlende kropp som like gjerne løper korte som lange distanser hører Louise Skak og masse livsglede hjemme. 

På de tolv årene hun har bodd i Norge har dansken hatt brystkreft, fornorsket uttalen, og funnet sitt drømmehus ikke langt unna Ålesund. 

I hele tredve år har 45-åringen hatt et lidenskapelig forhold til løping. Om det er en kort tur, en lang tur, eller kanskje Singapore Marathon som google sa gikk av stabelen kun fire timer etter flyet hennes landet. 

Dette er frihet, til å løpe og leve, og spontant kaste seg på nye løpsutfordringer.

– Jeg ELSKER å konkurrere. Jeg kan ikke beskrive det med ord fordi det bare bobler i meg.

Hun forteller om sårbarhet, løpeglede og alt hun er på grunn av, og til tross for, bagasjen.

Utad ser hun kanskje bare positiv og løpeglad ut, men det omslaget forteller er bare en brøkdel av historien som følger.

Tynn hud

Når Louise snakker er det ikke bare med ord og stemme, det er med innlevelse. Hun fremfører det hun sier, med et lite spark når noe er på huet og rævva ut, og med «wow» og banning når hun blir engasjert. 

Når hun snakker om løping bobler det fra tærne som tripper, gjennom kroppen og ut gjennom øynene. 

Det er akkurat som om huden hun mener ble tynnere etter cellegiften, faktisk ble det. Det er ingenting som holder de store følelsene inne, men heller ikke ute. 

Da blir de små øyeblikkene i livet store, mens de store blir litt mindre, litt mer håndterbare. Som ukene på sykehus med brystkreft som endte i å fjerne alt – eggstokker, livmor og brystene.

– Jeg har ikke opplevd at bryster er noe som avgjør hvorvidt jeg er et godt eller et dårlig menneske. Altså, tvert imot. Sånn ser jeg nå bare ut, tenker jeg. Identiteten min sitter jo ikke i brystene.

– Jeg ELSKER å konkurrere. Jeg kan ikke beskrive det med ord fordi det bare bobler i meg, forteller Louise Skak. Foto: Tonje Lien Wold

Bagasje

Brystkreft er mer enn noen uker eller måneder på sykehus. Mer enn hår som midlertidig faller av og bryster som fjernes for godt. 

Mer enn det som fjernes – det er også alt som skal bli med deg videre. Bagasjen Louise fikk med seg inkluderte overgangsalder over natten, hud som endret seg, risikoen for benskjørhet, spørsmål om barn og frysing av egg. 

De store avgjørelsene du blir konfrontert med, både i løpet av en kort periode og attpåtil midt i en personlig tragedie.

– Er det ikke det ene så er det jammen det andre. Men heller ikke det skal få lov til å ta meg, sier hun og ler.

Louise utstråler energi uansett hvilket tema vi snakker om. Med henne er veien fra det tragiske til håpet kort – gjerne bare en løpetur unna. 

Det er en genetisk feil i familien som har krevd så mye på få år. Den to år eldre søsteren fant en kul i brystet. Det gjorde at Louise også sjekket seg, og også fikk diagnosen, 38 år gammel.

– Det var bare å få det fjernet. Først gikk brystene, deretter eggstokker og så livmor. Det var helt hinsides, det er nesten så jeg ikke orker å tenke på det. Jeg var innlagt i jeg vet ikke hvor mange uker, og jeg var så lei av sykehus og undersøkelser. Det tror jeg også er årsaken til at jeg ikke har valgt å få brystene rekonstruert, for jeg klarte ikke mer. Jeg hadde ikke lyst til å være på sykehus mer.

Louise tok med seg bagasjen, sjekket ut og bestemte seg for å leve med de nye premissene og sitt nye perspektiv.

– Nå etter åtte år tenker jeg at jeg savner det jo ikke, sier hun og ler, fornøyd med å slippe gnagsår av en sports-BH som ikke passer.

– Vi skal være trygge på oss selv og det blir vi av helt andre ting enn store pupper. Tror jeg.

Louise Skak

45 år

Singel, matmor til to huskies

Bachelor i Internasjonal økonomi 

Bor inne i Storfjorden på Sunnmøre 

Klubber: Romerike Ultraløperklubb/Kondis/Idrett uten alkohol

Nyforelsket

Den forelskelsen som lyser i de blå, kvikke øynene hennes er typisk for den nyfrelste 40-åringen som etter en livsstilsendring har funnet løpegleden. 

Men for Louise er det en livslang kjærlighet som kom før noe annet. Det startet på språkreise i England som 15-åring at hun knyttet skoene for et ukomplisert møte.

– Det var ikke for å mestre noe. Det var mer «ja men, jeg har jo tid, så da kan jeg lige godt løpe en tur», sier hun på fornorsket dansk.

– Så da begynte jeg å løpe på morgenen fordi jeg synes det var deilig.

Etter siste operasjon og uker på sykehus ønsket hun tilbake til det ukompliserte ved løping, og selv om utgangspunktet var godt, tok det fortsatt ett år å komme tilbake. 

I den perioden startet Louise med styrketrening for å spe på med muskler for å kunne løpe, og hun fikk sitt første møte med offentlige dusjer.

– Fuck man, jeg skulle inn og ta en dusj, uten brystene mine, og jeg kan huske at det var litt grenseoverskridende. Men de på treningssenteret var gode. Når blikket faller på brystet mitt så tenker jeg at det går hundretusenvis av tanker gjennom folks hoder. Men så er det jo bare sånn det er fordi …

Og så drar Louise ned glidelåsen på jakken og trekker opp t-skjorta. Arrene er pent grodd og hun har pyntet med en tatovering, men brystkassen er fortsatt det hun beskriver som en guttunges.

– Det er så viktig for meg å fortelle at hvordan vi ser ut ikke trenger å være særlig viktig, vel? Det er så mye annet i verden. Og alle kan løpe, uansett.

I morgen løper du ti

Uansett hvor forelsket du er, kommer det noen tøffere dager. Hun forteller at de dagene sier familien til henne at “du kommer deg ut, Louise. Det gjør ingenting om du går i dag, eller om du kun løper tre kilometer. Skit med det, i morgen løper du ti”.

– Aktivitet er nå aktivitet, og så kommer jeg meg ut. Jeg snur ikke når jeg først har kommet meg ut.

Løpingen er hennes trofaste følgesvenn. Med sine opp- og nedturer, kalde morgener og solfylte ettermiddager, raske turer og lange, rolige turer. Løping kan ta deg litt nærmere følelsene om du lar den, gjøre at du kjenner på at huden blir litt tynnere.

– Det kan godt være at jeg er robust, men også veldig sårbar. Det er to motsetninger, men de går hånd i hånd. Noen neglisjerer det og tør ikke kjenne på det, reflekterer hun.

– Det kan godt hende jeg er sprudlende og har masse energi, men jeg har også bagasje som gjør at det er litt mer tyngde enn bare «hun dama der som springer». Men jeg har vært så heldig at jeg stadig er her, og jeg kan komme meg ut. Alternativet er bare så trist.

Utad ser hun kanskje bare positiv og løpeglad ut, men det omslaget forteller er bare en brøkdel av historien som følger. Foto: Tonje Lien Wold

Konkurransegen

Louise elsker å konkurrere. Det bobler i hele henne og hun ler av glede når hun snakker om alt hun kan konkurrere i.

– Fy faen, du tror ikke det er sant altså. Det er ALT. Om jeg så skal strikke et tørkle, eller hva faen det er. Jeg ELSKER å konkurrere. Jeg synes det er så gøy.

Konkurranselysten, løpegleden og spontaniteten viser seg i løp som Singapore Marathon. Hvordan hun på jobbreise søker opp byen + løp, og i dette tilfelle oppdaget at byens maraton startet fire timer senere – midt på natten. Varmen gjør at jetlaggen Louise hadde kom henne til gode, for de 42 kilometerne skal løpes på døgnets kaldeste tid.

– Jeg har til og med vært med på Vasaloppet på ski uten å i det hele tatt kunne gå på ski, bare fordi jeg har et konkurransegen.

Louise forklarer følelsen hun har på startstreken med et brøl av «JA, JEG KAN».

– Det er en følelse av mestring, og den sprudlende FUCK MAN, wowowow. Det er artig. Jeg kan ikke beskrive det med andre ord fordi det bare bobler i meg. Det er fordi det her er noe jeg kan – jeg står ikke og vakler, jeg kan dette.

Livslinje

Identiteten til Louise er ikke bare som løper, det er som en konkurranselysten løper. Selv om hun har vunnet flere maraton har hun vært irritert på stempelet som maratondronning.

– Identiteten min ligger i løpingen, ikke knyttet til en bestemt distanse.

Og den identiteten som løper har vært klippeklar i alle trevde år, uansett fart, form eller frihet. Løpingen fyller jo «vilt mye» i hennes liv, men det har også kreft gjort. I tillegg til søsteren og Louise, har brorens kjæreste hatt brystkreft, og sist ut var faren. 

I mars kom Louise seg med reiserestriksjoner til Tyskland hvor de andre i familien bor, og var alene med faren den morgenen han sovnet inn.

– Det at jeg var der, er også noe jeg tar med meg. Det er veldig spesielt. På ettermiddagen sa jeg til mamma at «vet du, nå tror jeg at jeg trenger å løpe en lille tur», og så gjør jeg det.

Det er en sånn livslinje å ta på seg løpeskoene og komme seg litt ut. Få tankene sortert, forteller hun. Aller helst to ganger om dagen. En liten tur på morgenen, en lenger tur på ettermiddagen, og når jobbreisene tar seg opp igjen er det nye land med løp og oppdagelser som skal prege kilometerne. 

Louise er det sprudlende og glade omslaget på en bok som tar deg nært og dypt inn i hva det vil si å møte motgang. Hva som skjer når du lar huden bli tynn, og når du er veldig, veldig glad i å løpe og konkurrere.

– Jeg har mye energi. Om jeg skulle fått en til diagnose hadde det vært ADHD. Det tenker jeg titt. Det er masse energi i denne kroppen her.


Les også: Slik får du mest ut av løpinga di

Kan vi puste oss til bedre form?

Forskninga ymter frampå om at hvis vi forandrer hvordan vi puster inn og ut, så kan det forbedre prestasjonen vår. Er dette en utvikling som tar pusten fra oss, eller vil det bare føre til pustebesvær?
Les mer

Ukas RW-økt: Styrkejogg

Rolig løpetur med løpsspesifikk styrke innbakt i turen gir deg det beste fra to verdener. Perfekt for grunntreningsperioden! 
Les mer
Flytte grenser

Flytte grenser


Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn jeg hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.


Denne etappen av RW-stafetten skrives av Truls Wæraas. Han forteller om hvordan iveren etter å flytte grenser har tatt ham på en reise fra utrent til ultraløper.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!


Mellom smerte, ubehag og følelsen av å synes synd på seg selv, klarer jeg å mobilisere. Jeg bestemmer meg for å ta grep – og at denne løypa skal bli referansen på min fremgang.

Etter fullførte seks kilometer (jogg og gange) kjenner jeg et snev av tilfredsstillelse, jeg hadde jo tross alt kommet meg gjennom løypa.

Utslått på sofaen finner jeg inspirasjon i en eldre utgave av et magasin for løpere. Mitt første mål blir å fullføre denne løypa uten å måtte gå eller ta pauser underveis.

Pågangsmot

Med stort pågangsmot gjennomfører jeg to–tre løpeøkter i uka, og det går ikke mange uker før jeg gjennomfører testløypa løpende på tiden 33:53 (knappe 6 minutter per kilometer).

Jeg slo meg på brystet og tenkte «nå har jeg blitt en løper, en av dem som kan holde det gående i noen kilometer.»

Jeg har alltid vært opptatt av å utfordre meg selv og flytte grenser. Det har gitt meg mange opplevelser, mestringsfølelse og plusspoeng på helsekontoen.

 Jeg hadde jo gjort større ting tidligere, men det var i andre disipliner enn løping. Hva om jeg kunne bli en av dem som løper 10 kilometer gateløp, det er jo ingen umulighet.

Det blir med to–tre treningsøkter i uka, men jeg har forstått at et innslag av intervaller kan være hensiktsmessig for å få fart på blodpumpa. Treningen går fint de neste månedene, selv om dørstokkmila melder seg klarer jeg å gjennomføre treningsplanen i grove trekk.

Iveren etter å flytte grenser tok Truls Wæraas ut på en reise fra utrent til ultraløper. Foto: Knips Media

Milepæler og mål

Bordet fanger, tenkte jeg, så her var det bare å hive seg rundt finne et løp i nærområdet og melde seg på.

Tordenskjoldløpet i Trondheim ble debuten, og målgang ble sammen med et «tog» av andre løpeglade mennesker. En milepæl var nådd, jeg kunne si at jeg var blitt en løper.

Jeg hadde vunnet. Ikke løpet, men over meg selv.

Om lag ett år hadde gått siden jeg hadde min skrekkopplevelse i 6-kilometersløypa, og jeg følte på stolthet over egen gjennomføringsevne og fremgang i løpeskoa.

En ettermiddag sitter jeg og mimrer, ser på gamle bilder jeg har liggende på macen – plutselig et er et nytt mål satt. Et tilbakeblikk til da jeg gikk Norge på langs for ti år siden, 3000 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp, ga meg inspirasjon til å flytte nye grenser.

En halvmaraton måtte jo være innen rekkevidde for en som akkurat har passert 50 år.

Terminlisten for halvmaraton ble studert, og valget ble lett. Jeg ville delta på Trondheim Maraton, en folkefest i Trondheim som skulle gå av stabelen om ni måneder, i august.

Det var bare ett problem, jeg hadde tatt på meg et oppdrag som guide, jeg skulle lede en ekspedisjon over innlandsisen på Grønland i hele mai.

Jeg valgte å tenke at 27 dager på ski i isødet, trekkende på en 70 kilo tung pulk, ville gi meg masse utholdenhet og evne til å tåle smerte.

Eufori

Ikke langt fra ord til handling – påmelding til Trondheim Maraton var i boks samme kveld.

I perioden som kommer legger jeg inn en ukentlig langtur (15–25 kilometer), en økt med trekking av dekk og et par intervalløkter.

Grønlandsekspedisjonen gjennomføres som planlagt og de to siste månedene før jeg står på startstreken til halvmaraton finpusser jeg formen og får mer fart på bena.

Uten noe referanse til eget tidsbruk på en halvmaraton, valgte jeg å starte i puljen som hadde sluttid på 1:50. Hode og kropp spilte på lag, og jeg angrep de 21 kilometerne med asfalt som lå foran meg.

Jeg kjente på en euforisk opplevelse både under løpet og etter å ha klokket inn på 1:34, jeg følte meg skikkelig sprek – en ny milepæl var nådd.

Ultradebuten

Jeg hadde sett innslag på TV om de tøffeste atletene, de som løp UltraBirken – kunne jeg bli en av dem?

Uten å tenke så mye på konsekvensene lar jeg nok en gang iveren etter å strekke grenser bli avgjørende for mine handlinger. Jeg var plutselig en av «ultra-gjengen», i hvert fall hadde jeg et startnummer som indikerte at jeg kunne bli en ultraløper.

Nettet ble saumfart for tips og triks om hvordan man kunne forberede seg til et ultraløp, og det var ikke mangel på gode råd.

Jeg bestemte meg for å holde fokus på tre elementer i forberedelsen til dette løpet på 60 kilometer med snill høydeprofil:

  • Nok langturer for å forbedre utholdenheten (herde kroppen).
  • Unngå skader og overbelastning.
  • Næring og drikke under løpet.

UltraBirken ble gjennomført, men ikke uten utfordringer og smerte. Som sikkert mange andre har erfart er det lurt å holde igjen i starten av et slik løp, men nei – jeg ga alt fra start for å henge på feltet.

De siste 12 kilometerne ble et mareritt, lett dehydrert og uten krefter registrerer jeg løpere i alle aldre og fasonger fra halvmaratondistansen suse forbi meg.

Nå er det hva som skjer oppe i hodet som teller, blir det målgang eller kan jeg risikere DNF?

I andre sammenhenger hadde jeg vært i denne mentale situasjonen tidligere, og var derfor forberedt på hvordan jeg skulle snu tankesettet – strategien ble å sette små delmål og rette fokus mot alt det som faktisk var positivt. Jeg ble til slutt en ultraløper.

Skape motivasjon

Blant venner og bekjente får jeg både oppløftende kommentarer, men også bemerkninger om at det jeg driver med er galskap.

Å høste anerkjennelse for det man driver med er en motivasjonsfaktor, men de færreste vet jo egentlig hva det innebærer å løpe ultra.

Min måte å bygge selvtillit på er ved å vektlegge dette: å sette mål, søke mestring og skape motivasjon.

Hva blir det neste?

Å løpe i fjellet har de siste årene vært min favorittaktivitet – det gir frihetsfølelse, flotte naturopplevelser og en god dose plusspoeng til helsa. Til kommende sesong er planen å delta på et knippe ultraløp: Hardangejøkulen Ultra, UltraBirken og Rondane 50 miles.

Man løper ikke for å bli ung, men for å bli gammel.

Les tidligere etapper i RW-stafetten:

Unngå å møte veggen

Unngå å møte veggen


Slik river du ned hindrene som står mellom deg og målsettingene dine. Nevn "veggen" for en løper og han vil forestille seg den tunge fasen som ofte dukker opp etter 32 kilometer på et maratonløp. Bena kjennes tunge, energien begynner...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Målet er å løpe 300 maraton

Målet er å løpe 300 maraton


Odd Gunnar Tveit (57) har løpt 258 maraton og mottatt Jon Hendens minnepris. I ni år har han og kona Sigrun arrangert Steinsland Bygdemaraton, kjent som Norges mest sjarmerende løp – med traktortema og utradisjonell prisutdeling. Odd Gunnar har en...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
– Det er min form for terapi

– Det er min form for terapi


Jevi Majid løper gjerne alene, men er bevisst på ansvaret om å bruke sin stemme som løpende, norsk-pakistansk kvinne. 

– Jeg løp Stockholm Marathon for tre uker siden og det var en herlig opplevelse! I dagene før løpet hadde jeg smerter i knærne og ryggen, så målet var egentlig bare å komme meg til mål. Likevel perset jeg med 20 min siden forrige maraton så det var både gøy og emosjonelt!

Det forteller Jevi Majid, som fortsatt har til gode å få en dårlig opplevelse med løpesko på beina. De siste årene har løpingen vært en viktig del av hverdagen for Jevi, uansett værforhold og sinnstilstand. 

– Løping har vært en konstant i livet mitt de siste 4-5 årene. Gjennom en tøff skilsmisse, flytting til Norge, alenemors tilværelsen, gjennom jobb og studier. Løping har alltid vært min ‘escape’, hvor jeg får tid til å prosessere og reflektere, og bare den luksusen å ha tid til meg selv, sier Jevi.  

Foto: Andy Astfalck

– Jeg føler meg mye bedre etter en løpetur, både psykisk og fysisk. Gjennom min løpereise fått mange venner og mange som er motivert av det jeg gjør, å få mer mangfold i løping og å spre budskapet om hvor godt løping er for både kropp og sinn, forteller Jevi. 

Løping er for alle

Som flokkdyr trenger vi alle å føle på samhold og fellesskap. Jevi er overbevist om at løpingen kan gi så mye mer enn bedre fysisk form.

– Ikke bare kan løping hjelpe enhver som velger å løpe på tredemølle eller utendørs, det skaper også rom for at flere kan delta. De fleste føler at man må løpe fort for å løpe og det stemmer jo ikke! Alle kan løpe og det bør være en inkluderende aktivitet. Store løp, stafetter, tur rundt Nøklevann eller at du får med deg noen neste gang du kjører intervaller på treningssenteret bidrar til fellesskapet. 

– Hva er det beste med å løpe sammen med andre?

– Vennskap. Snakke sammen. Bidrar til mindre ensomhet. Det er mange fra min gamle løpegruppe som fortsatt løper sammen og for en slags ‘outlet’ for å snakke om barn og utfordringer på hjemmebane. Det er en form for terapi, forteller Jevi Majid.

ASICS Ekiden på Voldsløkka

Bli med på en sosial og morsom løpeøkt på Voldsløkka!

Lørdag 13. november inviterer vi til ASICS Ekiden på Voldsløkka i Oslo, et stafettløp med seks forskjellige etapper som utgjør en maraton på en drøy time. Du kan møte opp alene eller med løpegjengen din, det er plass til alle uansett om du løper fort eller sakte!

Les mer her: ASICS Ekiden Voldsløkka