Tenk deg raskere

Tenk deg raskere


Å bli en bedre løper handler ikke bare om oksygenopptaket og løpsøkonomi. Evnen til å kontrollere tankene dine har også stor betydning for hvor bra du presterer. Her har du noen tankekors.

For å utvikle oss som løpere må vi selvsagt være klar for å gjøre en jobb – det vil si å trene kontinuerlig etter en realistisk og balansert plan. Men å bli en bedre løper handler ikke bare om å utvikle fysiske egenskaper som oksygenopptaket og løpsøkonomi.

Om vi vil måle løpskapasiteten ved å delta i løp av ulike slag, har også evnen til å kontrollere tankene våre en temmelig stor innflytelse på hvor bra vi klarer å prestere.

Å løpe opp mot vår maksimale kapasitet er nemlig ikke en særlig behagelig opplevelse. Det er signaler fra hjernen vår som ber oss om å senke tempoet.

Dette er en forsvarsmekanisme som vi har med oss fra våre tidligere liv som jegere for tusenvis av år siden. Grunnen er at vi alltid skal ha et energireserve som var helt essensielt for vår overlevelse.

For å ikke la oss bli overtalt av hjernen til å senke farten så må vi trene på å overstyre tankene våre. Dette gjør vi dels ved å trene og kontinuerlig øve på å styre tankene i riktig retning, dels ved å legge en plan for den mentale strategien vi ønsker i løpene vi deltar i.

Eliteløpere er generelt mestere på å kontrollere tankene sine under så vel intensive treningsøkter, som langkjøringer, eller konkurranser. De har – noe forenklet – lært seg å tenke mer på detaljer i selve løpingen enn å konsentrere seg om tretthetstegn eller smerte.

Ved å regelmessig utsette seg for løping i høy fart har de ganske enkelt vent hjernen til følelsen av ekstremt høy anstrengelse. Derfor vet de også at de takler en høyere belastning enn hva hjernen signaliserer.

Å visualisere seg selv som en mentalt tøff løper, som ikke graver seg ned eller gir opp, er viktig om man vil nå sitt fulle potensial. Lar vi negative tanker få overtaket blir resultatet gjerne en selvoppfyllende profeti.

Vi må helt enkelt tro på at vi kan holde et visst tempo under hele løpet eller at vi klarer å fullføre distansen, selv når det er vanskelig å unngå følelsene av å være sliten. På den måten skaper du et bilde av hva du kan oppnå som du må tviholde ved når det blir tyngre.

For å håndtere hjernens iherdige signaler om å slippe opp på gassen – og i så fall bli belønnet med en lavere grad av opplevd anstrengelse – må vi trene på å styre tankene våre i riktig retning. Dette kan vi gjøre på vanlige treningsøkter ved å helt enkelt fokusere på selve løpingen, i stedet for å bli distrahert og tenke på noe helt annet.

Til forskjell fra konkurranseutøvere som satser så bruker mosjonister seg titt og stadig av diverse distraksjoner under øktene sine, som musikk, podkaster eller lydbøker. Dette kan være helt fint på rolige langkjøringer, men gir ikke nødvendigvis den beste mentale forberedelsen for den som vil maksimere prestasjonsevnen sin. Da kreves det at tankene er fokusert på løpingen.

Den som vil forberede seg mentalt for å løpe fort i en konkurransesituasjon bør bruke noen av øktene til å trene på å øke graden av kroppsbevissthet. Ved å regelmessig utsette deg selv for den spesielle følelsen som hard anstrengelse er, så lærer du deg å kjenne igjen og håndtere signaler om utmattelse fra hjernen.

Det innebærer ikke at opplevelsen blir mer behagelig, men ettersom følelsen blir mer og mer kjent så er den lettere å akseptere og kontrollere. Det du klarer å håndtere under trening vet du at du også kan utsette kroppen for under et tøft og krevende løp.

Her er fire praktiske tips på hvordan du kan bli mentalt sterkere ved å ta kontroll over tankene dine:

1 Kjenn farten

Lær deg å kjenne hvordan ulik fart føles på kroppen. Observer kroppen med jevne mellomrom, og legg merke til pust, puls og følelsen i bena. Om alt er under kontroll for det tempoet du har planlagt så kan du bytte over til å fokusere på løpeteknikken – armenes pendling, kroppsholdning, hoftenes plassering og dermed hvordan føttene lander.

Etterstreb en rask stegfrekvens, og å lande lett og mykt på underlaget, rett under kroppen. Om du veksler mellom forskjellige detaljer i løpingen din fremfor å hele tiden kjenne etter hvor sliten du er, så låser du ikke tankene til hvor anstrengende det oppleves. Instinktivt kan løpingen føles lettere.

2 Fokusere på delmål

Lær deg dele inn løypa i kortere deler eller segment. For eksempel kan du løpe så avslappet som mulig under første kilometer i et løp (eller tempoøkt), for så siden tenke på hvordan du tilpasser steglengde og -frekvens på best mulig vis inn i neste bakke.

I nedoverbakken som følger kan hovedfokuset være å holde en effektiv, lett fremoverlent kroppsholdning, og en rullende stegavvikling. Når du nærmer deg en drikkestasjon kan du skifte fokus til hvordan du så effektivt som mulig skal få i deg drikke uten å miste rytmen i løpingen. Ved å fokusere tankene på del for del av løypa så kan den føles lettere å håndtere, enn om du hele tiden fokuserer på hvor langt du har igjen.

3 Utnytt medløperne dine

Utnytt andre løpere som vindbeskyttelse og drahjelp. Ta sikte på en passende rygg foran deg, og forestill deg at du sakte dras nærmere. Om du føler deg sterk nok til å passere så tar du sikte på en ny rygg, og lar deg bli dratt opp gjennom feltet. Ligger du helt på grensen av hva du klarer å holde når du har nådd igjen en rygg, så bli du simpelthen liggende der til du har hentet deg inn og eventuelt er klar for å dra forbi på ny.

4 Øv inn et mantra – eller flere

Ved å føre en indre dialog med deg selv kan du ved å gjenta et mantra skape en mer positiv følelse av den anstrengelsen rask løping innebærer. Du kan med fordel bytte mantraet under ulike deler av løpet. I starten kan for eksempel «lett og ledig» fungere bra for å finne en fin rytme i løpingen. Godt inne i løpet kan det byttes ut med «sterk som en bjørn». Avslutningsvis kan «press, press, press» hjelpe deg med å holde tempoet oppe – hele veien over mållinjen.

Les også: Raskere, spenstigere, seigere

Med døden i hælene

Med døden i hælene


Gravferdskonsulent Øyvind Bertelsen-Tangvik (40) fra Kyrksæterøra løper for å holde døden på avstand. Det har resultert i en livsstilsendring og medaljer i NM triatlon.

Med kona Irene, de to døtrene Linnea (16) og Cecina (14) og hunden Leonardo, suser dagene forbi i et høyt hverdagstempo. Kontrastene mellom familieliv og jobb er store. Som gravferdskonsulent jobber Øyvind tett på døden, og for å kunne stå i jobben, løper han. Med lette bein over skog og mark luftes tankene etter møter med mennesker i sorg.

– Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død.

Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du.

Barndom med trening og død   

Øyvind vokste opp i et begravelsesbyrå som hans besteforeldre startet for snart 50 år siden, før hans foreldre overtok på 80-tallet.

Jeg var rundt 13 år første gang jeg var med på henting av en person som hadde gått bort. Siden da har jeg alltid hatt byråjobben i bakhodet. I 2007 ble jeg med og tok over bedriften sammen med min far.

I dag jobber Øyvind som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS.

Jeg har kun gått «livets skole», men kanskje det burde kalles «dødens skole» i mitt tilfelle.

Øyvind jobber som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS. Foto: Jørund Moltubakk

Da Øyvind ikke hjalp til hjemme med begravelsesbyrået, var han på løkka og spilte fotball. Han syntes også individuell idrett var gøy, og ble aktiv i kappgang i sjuårsalderen. Utfallet av det ble deltakelse i både junior-NM og nordisk mesterskap i kappgang.

I ettertid kan jeg se tilbake på en barndom med idrettsglede og stor treningsiver. Jeg elsket å ta de ekstra øktene, gjerne alene. En skikkelig treningsnarkoman, det var det jeg var.

I dag er Øyvind en aktiv triatlet, men en periode i livet var kroppen tung og motivasjonen lav.

Kropp i fritt forfall

Da Øyvind begynte på videregående, ble det en foreløpig slutt på hardtreningen som preget barndommen. Han trappet ned til femtedivisjon i fotball. Deretter ventet militæret, fast jobb og småbarnslivet. Kroppen var i fritt forfall, forteller han.

Noe måtte gjøres med de nyoppståtte smertene i ryggen om han skulle holde ut i den nye jobben som gravferdskonsulent.

– Jeg måtte ta grep for å bli sterkere. Det er noen krevende løft i denne jobben. Vi vet jo aldri hvor vi skal hente den døde og det kan være fryktelig tungt å løfte opp og ned trapper.

Vendepunktet kom nyttårsaftenen 2011 da han bokstavelig talt møtte seg selv i speilet. Skjorta var trang og nåla på badevekta hadde aldri pekt så høyt før. Treningsmekanismene fra barndommen slo til.

– Treningsnarkomanen var tilbake, og nå hadde jeg satt meg et mål. Etter åtte uker var åtte kilo borte.

Treningen skulle snart resultere i en bratt formstigning, men også fungere som terapi i møte med døden.

Gravferdskonsulentens egenterapi

Arbeidsoppgavene til en gravferdskonsulent er mange og varierte. Øyvind forteller at jobben hans blant annet består av å ta vare på og være en rådgiver for pårørende, stelle den døde og nedlegging i kiste. Øyvind minnes spesielt godt de første årene som gravferdskonsulent. Han var da nybakt småbarnsfar og kontrastene i livet var store.

– Jeg glemmer aldri det andre halvåret i jobben. Da var det sju fine ungdommer i sin beste alder som gikk bort, alle yngre enn meg. Det var tøft å absorbere, minnes jeg.

Øyvind sier at det til tider var vanskelig å stå i en utfordrende situasjon på jobb med mye død og sorg, for så å komme hjem og være en «superpappa» bare minutter senere.

–  Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk.

Øyvind løper for å klarne hodet, og hjemme snakker han med barna og kona om livet og døden.

– Jeg har et tett forhold til min far og min kone, samt en del prester vi jobber med. Til sammen får jeg sortert bort det verste.

Livet i perspektiv

Som gravferdskonsulent ser man hvor fort livet kan snu. Bilulykker og andre uventede dødsfall setter livet i perspektiv, sier Øyvind.

– Jeg setter stor pris på livet mitt med familie og venner. Det er ikke en selvfølge å få bli gammel. Alt for mange mennesker henger seg opp i bagateller i hverdagen, ofte tenker jeg at det ikke er verdt det å ta den krangelen om oppvasken.

I utgangspunktet er ikke gravferdskonsulenten selv redd for å dø, men han er mer redd for ikke å leve.

– I møte med mennesker i sorg har jeg lært at en må leve, nå! Mange bare eksisterer, jeg vil kjenne på kroppen at jeg lever. Det gjør jeg når jeg løper. Jeg har vokst på disse årene som gravferdskonsulent. Jeg har blitt et større medmenneske, og jeg tåler tøffe perioder bedre.

Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk

Løper alene sammen

Øyvind trener en del i skog og mark. Han synes det er befriende å løpe på stier og i bakker, og som hobbyornitolog elsker han å ta lange turer uten mobil eller klokke. Da er det kroppen og fuglene som styrer tempo. Det er noe helt eget med lyden av stillhet, forklarer han. 

– Jeg elsker å løpe ute, men de aller fleste kvalitetsøktene tar jeg på tredemølla. Vi har et stort løpemiljø på Kyrksæterøra, men som gravferdskonsulent og triatlet har jeg ikke anledning til å trene med løpegruppa så ofte.

Løping er en effektiv måte å få tankene over på noe annet enn døden, sier Øyvind. Når det er spesielt tøffe tider på jobben, som når det er barn som har gått bort, trekker han seg unna fellesøkter og trener alene for å sortere tankene.

Da tar han kvalitetsøkta på mølla klokken 06:00 på morgenen slik at han har 12 timers hvile til svømmetreningen på kvelden. Den ensomme treningen er nødvendig for den mentale helsa, mener Øyvind.

Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død

– Jeg løper alene på mølla fordi jeg trenger alenetid etter jobb, men samtidig er jeg en del av et løpemiljø på den digitale plattformen Zwift. Der «samles» vi en gjeng på internettsiden til fellesøkter på hver vår tredemølle i hvert vårt hjem. En mann jeg løper sammen med, jobber beinhardt for å komme seg med til Paralympics i Tokyo 2020. Vi motiverer hverandre fra hver vår kant av verden.

Terapi med sportslige resultater

Løpingen ga etter hvert klare resultater. Bare i fjor trente han over 700 timer. Høsten 2013 meldte Øyvind seg på halvdistanse triatlon og i 2014 sprang han sin første triatlon, AXTRI over Aurlandsfjellet. Øyvind forteller at det er en av de hardeste halv-Ironman som finnes, men at han nådde målet sitt om den blå trøya.

– Da fikk jeg blod på tann, motivasjonen var på topp! AXTRI 2015 ble gjennomført med rødtrøya som premie. Alle som kommer i mål under åtte timer, får rød trøye.

Han klokket inn sin første femkilometer gateløp i 2015 på tiden 18:11, og Hemnemila samme år på tiden 38:08.

– Etter tre gode triatlonkonkurranser i 2016, ble jeg lokket med på min første halvmaraton. Jeg hoppet like godt med på NM-klassen og kom i mål på 1:18. Jeg forsto at jeg løp på habile tider, og var godt fornøyd.

I dag er Øyvind en habil løper og triatlet. Foto: Børge Sivertsen

2017 ble den første virkelige sesongen med triatlon-EM som hovedmål. Kropp, motivasjon og struktur var på plass, erindrer Øyvind. Ørasprinten på fem kilometer ble presset ned til 17:11, og han kom på en solid 10. plass på BDO-mila i Trondheim. Det var hans første 10 kilometer på konkurranse, og han klokket seg inn på 35:11.

I 2018 ble Norseman gjennomført med sort trøye som belønning.

Kroppen var blitt sterk og hodet klart. Nå er det kun fremtiden igjen, og den er lys, mener gravferdskonsulenten.

– Jeg har ingen behov for å bli verdensmester, jeg løper fordi jeg synes det er gøy. Det er som med livet, det er veien mot målet som er det aller viktigste. Dersom et løp ikke går helt som planlagt, er ikke det ensbetydende med et mislykket løp. Alt er i læring og utvikling, som oss mennesker.

Mitt første og hittil eneste ultraløp

Mitt første og hittil eneste ultraløp


Jeg hadde hintet hele året om at jeg ønsket meg billetter til Anfield til jul. Når kona sa «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg», steg spenningen drastisk. Det viste seg å være en helt annen tur hun skulle sende meg ut på …


I spalten Runner’s World-stafetten skriver ulike løpere om sin historie. Denne etappen skrives av Ken Solheim Hansen, som i kraft av å være svogeren til arrangøren og stor i kjeften, ble påmeldt Berghèm Ultra over Hedmarksvidda.

Julaften 2014 var en koselig affære, med to små barn på tre og fem år. Jeg hadde hintet hele året om at det egentlig bare var én ting jeg ønsket meg: En tur til Anfield for å se favorittlaget mitt, Liverpool, live for første gang.

Da vi hadde kommet gjennom et berg av julegaver, og min gave fra fruen enda ikke hadde dukket opp, steg håpet litt. Dette måtte jo bare være bra!

Så sier kona mi «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg». Spenningen steg 15–20 hakk med en gang. Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på! Hun rakte meg en stor konvolutt, og jeg var hundre prosent sikker på at hun hadde vært så gal at hun faktisk skulle sende meg til England…

Hater å løpe, elsker utfordringer

Det var en litt annen tur hun hadde tenkt å sende meg ut på. Inni konvolutten lå det treningsbilder, treningsdagbok og løpeøkter hun hadde gjennomført de siste tre–fire månedene.

Der lå det også bekreftelse på påmelding til to løp: 18 kilometer på EcoTrail Oslo i mai (fem små måneder senere) og påmelding til halvmaraton under Oslo Maraton i september.

Jeg sitter der og klarer ikke å få fram et eneste ord. Jeg hatet virkelig å løpe! Men jeg elsker for så vidt en utfordring, og som den konkurransemannen jeg er, så sa jeg «OK. Jeg tar utfordringen, men det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton!»

Både EcoTrail og halvmaraton ble fullført, og vi spoler tiden nesten ett år fram etter dette. Jeg har en svoger, som får Lazarus, mannen bak Barkley Marathons, til å framstå som sympatisk og vennlig med deltagerne i løpene sine.

Det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton.

Fulvio Øksendal, leder og grunnlegger av Bérghem Ultraløperklubb, skulle arrangere et ultraløp på Hedmarksvidda. Enten 45 kilometer eller 90 kilometer. Jeg ble automatisk påmeldt dette, i kraft av å være svoger og stor i kjeften. 45 km skulle da gå helt fint, selv med minimalt med trening i terreng. Så feil kan man faktisk ta!

Not supposed to be easy

Sommeren 2016 var veldig, veldig, veldig våt på Hedmarken. Det hadde regnet tre uker sammenhengende før løpet, og Fulvio, som den trivelige karen han er, sa at «det kan hende det blir litt vått, men det er ikke så ille».

Det må nevnes i denne sammenheng at mottoet til klubben vår er «It’s not supposed to be easy!» Det er en understatement! For de som kjenner Hedmarksvidda, så vet de at det er en del høydemeter, selv om det ikke er så ille. Det er, som regel, en del myr, men det er ikke nødvendigvis så ille det heller. Det pleier å være «klopper» i disse myrene som man kan løpe på. Man må bare passe på festet, fordi de kan bli ganske glatte når de blir våte.

Jeg har en svoger som får Lazarus til å framstå som sympatisk.

Ikke særlig høy i hatten

På startstreken står jeg, til mitt fjerde løp noen sinne. Mine tidligere bragder er EcoTrail 18 km (som nesten ikke har terreng i det hele tatt), Oslo halvmaraton og Fredrikstad halvmaraton.

Dette, og det faktum at jeg hadde trent alt, alt for lite i løpet av sommeren, gjorde at jeg hadde ett eneste mål: å fullføre.

Jeg er ikke spesielt høy i hatten der jeg står sammen med flere som åpenbart er i mye bedre form enn meg selv. «Startskuddet» går (det er egentlig bare Fulvio som roper «løp!») og vi legger av gårde på ukjente stier og med GPS-en stilt inn på klokka.

Det er, som i alle Bérghem-løp, umerket, og man løper etter GPS-spor. Det hadde jeg selvfølgelig heller aldri gjort før! Sammen med meg står det løpere som Øyunn Bygstad, en steintøff dame fra Bergen. Ragnhild Audnestad, Eirik Totland Pettersen, Pål Thoresen, Helen Roald og Tone Yvonne Killengreen var andre som også stilte til start. Og så meg da.

Mer hensiktsmessig med kano

Den første kilometeren forsøkte jeg å holde meg tørr på beina, men fant fort ut at det var totalt bortkastet. Der det skulle være stier, var det små bekker. Feltet spredte seg kjapt utover og etter et par kilometer fikk jeg følge av Øyunn Bygstad. Hun holdt det jeg tenkte var et ganske fornuftig tempo, så vi slo følge.

Øyunn er av den gale sorten, hun skulle løpe 90 kilometer. Vi skravlet oss gjennom 15–16 kilometer og hadde det riktig så trivelig inni skauen. Vi ga litt blaffen i at der det skulle være sti, der var det elver. Der Fulvio sa det skulle være tørt, der var det myr. Og de små kilometerne med myr som vi hadde sett på kartet, der var det ikke myr, men vann. Kloppene han hadde skrytt av, lå 10 cm under vann. Det hadde vært mer hensiktsmessig med kano enn med løpesko!

Veggen og voldelige tanker

Etter 18 kilometer skilte løypene til 45- og 90-kilometeren seg, og Øyunn la ut på det som må ha vært en grusom tur, mutters alene. Jeg skulle løpe videre på min ultradebut.

Det hadde ikke gått særlig fort foreløpig, men det hadde sannsynligvis gått litt for fort for meg, likevel. Man merker ikke det når man er i verdens triveligste selskap, men når man brått blir alene inni skogen, er det veldig mye tyngre.

200 meter etter at Øyunn og jeg skilte lag, plumpet jeg uti neste myr. Det så ut som et kjempefint løpeterreng, helt til jeg sto til låret i vann. Krampene kom i begge leggene og i begge hoftebøyerne. Og jeg hadde et lite stykke igjen av løpet. Mer enn halvparten faktisk.

Hver gang jeg kom til en ny myr (og det var ofte), bannet og svertet jeg, som den gode nordlendingen jeg er. Fulvio kunne dra dit pepperen gror, og jeg er sikker på at om jeg hadde møtt ham inni skogen der, så hadde jeg blitt voldelig!

Løypa, som snodde seg rundt flere av toppene på Hedmarksvidda, traff flere ganger på bilveier. Hver gang dette skjedde, kom tankene om at «nå bryter jeg». Men jeg fortsatte litt til og litt til. Så møtte jeg virkelig veggen!

Jeg klarte ikke å få i meg mer gel, og var totalt tom for energi. 15 kilometer igjen av løpet, og jeg hadde knapt krefter til å komme meg framover på grusveien jeg nå var på. Jeg tenkte igjen at «nå bryter jeg».

Akkurat da fikk jeg en SMS fra kona, som satt og fulgte løpet på trackingen. «Du er superflink, gutten min. Dette klarer du!! Jeg er veldig stolt av deg!» Faen, tenkte jeg. Jeg kan ikke bryte nå heller.

Livreddere langs veien

Vi var inne i et hyttefelt, og jeg så det stod en bil utenfor en av hyttene. I min desperasjon banket på hyttedøra og ble møtt av en forskrekket dame. Jeg forklarte situasjonen og spurte om jeg kunne få en brødskive og et glass juice eller lignende.

Hun ordnet opp. To skiver grovbrød, med saltpølse på. Mannen hennes kom med et stort glass juice. Dette var livreddende! Jeg skulle i alle fall gjennomføre det her!

Ut i myrene igjen. På med musikk på ørene og begynne å gå fort. Jeg hadde fortsatt kramper i begge beina og en ubeskrivelig smerte i det ene kneet. Men videre skulle jeg.

Etter et par myrer til var jeg enda sintere på min kjære svoger og den «tørre» løypa hans. Brått kom jeg opp til en vei igjen, og der stod det en bil parkert. Ved siden av bilen stod det tre godt voksne karer i 60-årene i bare trusa!

Jeg hadde ikke akkurat forventet det synet, så jeg måtte jo spørre hva de gjorde. Jo, de var fugletellere. Jeg spurte også om hvordan løypa var videre. Joda, kunne de fortelle meg, det var tørt og fint! Fylt med nytt mot løp jeg videre. Etter rundt 400 meter, traff jeg på neste glede – nok en myr!

Så bar det opp på enda en av toppene på vidda. Der traff jeg på fotografen for dagen, Arne Martinius Lindstad. En svært habil løper, og en gjennomført trivelig fyr. Han kunne fortelle meg at det bare var fem–seks kilometer igjen! Dette kom jeg faktisk til å klare!

Hjem til dæ

Rett før mål, kom «Hjem til dæ» med Sirkus Eliasen i høretelefonene. Kaukende av full hals løp jeg ned Gåsbubakken mot mål. Der stod kone, barn og svigerinne Linda Øksendal klar med medalje og finishertrøye. Jeg hadde faktisk klart det! 45 kilometer på alt for lang tid, med en skade i kneet som holdt meg unna løping i ni måneder i etterkant, og med verdens verste bein som skulle kjøre til Fredrikstad dagen etterpå. Men jeg hadde faktisk klart å gjennomføre mitt første ultraløp. Ikke ble jeg sist heller.

Om jeg skal gjøre det igjen en gang? Så klart!

En gang ultraløper, alltid ultraløper!

Les flere etapper av Runner’s World-stafetten her: Marathon des Sables – en varm anbefaling

Ønsker du å dele din historie? Send teksten din (1000 ord + bilde) til sara@runnersworld.no

Hva føler du nå?

Hva føler du nå?


Hva er terskelpulsen din? Hvor mange kilometer løper du i uka? Hvor mange høydemeter løper du i måneden? Kan dette fortelle oss alt vi trenger å vite, eller finnes det noe mer primalt som kan gi oss informasjon som ingen klokke har mulighet til?

Vi løpere måler oss opp mot hverandre, og lurer på hvor mye de andre trener. Mange løpere er kjempeengasjert i tall relatert til treningsarbeidet. Kilometer, puls, hastighet. Med en utrolig rask teknologisk utvikling kommer det stadig nye gadgets som gir oss nye tall å forholde oss til. Kan disse fortelle oss alt vi trenger å vite? Eller finnes det noe mer primalt som kan fortelle gi oss informasjon som ingen klokke har mulighet til?

Hvordan måler du treningsbelastning?

Hvordan setter du tall på hvor belastende en treningsøkt eller uke har vært? Løpere har en klar tradisjon med å måle treningsvolumet i antall kilometer. Vi sammenligner oss ofte med andre og med oss selv basert på antall kilometer.

Antall kilometer er et fint estimat av treningsvolumet ditt, men det er noen feller man kan gå i. Du kan fint løpe 50 kilometer på asfalt i løpet av en uke og tenke at det var fort gjort. Drar du på hytta og skal gjennomføre de samme 50 kilometerne på røff sti merker du fort at det ble hardere og tok lengre tid enn i byen. Derfor kan det også være fint å ha koll på varigheten på øktene for å få et mer riktig bilde av treningsvolumet.

I tillegg til å ha oversikt over mengden trening vil mange av oss også ha kontroll på intensiteten. Her bruker de fleste av oss å måle hjertefrekvens, og vi forholder oss gjerne til en type inndeling av pulssoner. Dette kan for eksempel være den tradisjonelle intensitetsskalaen fra 1–5 der 1 er rolig intensitet og 5 er opp mot maksimalt aerob intensitet.

Å måle pulsen er et flott verktøy, men her må vi også passe på å ikke havne i noen lumske feller. Pulsen vår kan nemlig “lyve” for oss. Den påvirkes av en rekke ytre og indre faktorer som gjør at vi kan ligge på en annen intensitet enn det tallet på skjermen forteller oss.

Er det veldig varmt eller høy luftfuktighet vil du for eksempel ligge høyere i puls relativt i forhold til hastighet. Er du stinn av trening etter en hard treningsperiode er det derimot ofte mye vanskeligere å få pulsen til å stige som normalt. Dette kan være spesielt utslagsgivende på treningsøkter der du ligger rundt anaerob terskel. Pulsen din kan fortelle deg at du ligger 10 slag under terskel, mens melkesyrekonsentrasjonen viser at du i realiteten ligger over terskel.

Er du vant til å kun måle intensitet med puls er det derfor fort gjort å presse seg over terskel i starten av økta, produsere masse melkesyre og på den måten få ødelagt resten av treningen.

Løper du flatt på asfalt eller på bane er derimot hastighet et verktøy for å måle intensitet som er mye mer til å stole på. Mens terskelpulsen din vil kunne variere kraftig i forhold til restitusjonstilstand, temperatur og luftfuktighet vil terskelhastigheten din være mer konstant.

Vær likevel klar over at å løpe i samme hastighet i varmt og fuktig klima vil utøve et større stress på kroppen din og den relative intensiteten vil øke. Hastighet er også nesten umulig å benytte seg av som mål på intensitet hvis vi løper i variert terreng med mye bakker og ulikt underlag som stier og myrer.

Din mening har sin plass i idrettsvitenskapen

Vi ser altså at alle kvantifiserbare mål vi får fra GPS- og pulsklokkene våre har sine styrker, men også sine klare svakheter. Derfor er det veldig viktig at vi lærer kroppen vår å kjenne, og utvikler en god følelse for intensitet.

Dette er flott å gjøre i samspill med for eksempel pulsmålinger. Bruk pulsbelte når du trener, og vær bevisst på forholdet mellom pulsen din og hvor hardt du selv føler treningen er. Over tid vil du kunne trene deg opp til å bli mer selvstendig fra informasjonen du får fra klokka og ta smarte valg underveis i treningsøktene.

Denne subjektive følelsen av anstrengelse begynner å virkelig få fotfeste i idrettsvitenskapen som et kraftfullt verktøy for å måle treningsbelastning. Vi kaller det “Opplevd anstrengelse” (på engelsk: Percieved exertion).

Mye krefter har gått med i forskning på hvordan vi på en god måte kan kvantifisere opplevd anstrengelse og bruke det i treningsarbeidet på en måte vi kan stole på. Løsningen har endt opp med å bli veldig enkel, og er en metode alle kan anvende uten å bruke en krone på ekstra utstyr.

Session RPE

På engelsk kaller vi det “Session RPE” som kan oversettes til “opplevd anstrengelse på en treningsøkt”. Metoden er like enkel som den er genial.

Nummer 1: Bruk en klokke slik at du har kontroll på hvor lang varigheten på treningsøkta er.

Nummer 2: Etter du har fullført en treningsøkt venter du ca. 15–20 minutter før du noterer ned hvor hard du synes økta var på en skala fra 1–10.

Hvor lenge etter økta du noterer det ned spiller faktisk en rolle. Gjør du det umiddelbart etter økta er det fare for at du overestimerer anstrengelsen, spesielt dersom økta har vært hard.

Gjør du det mange timer etterpå er det fort gjort å glemme mye av følelsen underveis, noe som ofte fører til at du underestimerer opplevd anstrengelse.

Nå sitter du med et mål på volum (varighet i minutter) og et mål på intensitet (opplevd anstrengelse). For å få et mål på treningsbelastningen ganger vi sammen disse tallene.

Varighet x Opplevd anstrengelse = Session RPE.

Det er naturlig å være skeptisk til dette. Noen tenker kanskje “nå har vi jo fått så mye bra teknologi, hvorfor skal vi gå tilbake til denne hippie-løsningen?”

Det er noen veldig gode argumenter som taler for å bruke denne måten å måle treningsbelastning på. Mye av det handler om å anerkjenne hvor sofistikert vår egen hjerne er, og tørre å stole på den.

Måler du for eksempel puls, får du kun informasjon om én fysiologisk variabel. Måler du hastighet får du kvantifisert én ytre variabel.

Opplevd anstrengelse vil være et produkt av mye mer enn det. Hvor mye søvn du har fått, hvor mye jobb du har hatt, hvor stressende jobben har vært, hvor godt du trives i hverdagen og hvor hard treningsøkta har vært. Alt dette, bevisst eller ubevisst, påvirker hvor mye belastning en treningsøkt utøver på kroppen din og vil reflekteres i tallet du setter på en skala fra 1–10. Fordi vi tar høyde for treningsvolum ved å inkludere varigheten på økta, sitter vi igjen med et tall som gir et mye mer fullkomment mål på treningsbelastning enn for eksempel antall kilometer.

I tillegg til din vanlige loggføring av antall kilometer i uka, prøv de neste ukene og noter ned Session RPE på øktene dine. Dette er et verktøy som er mest nyttig hvis det brukes over en lengre tidsperiode. Summer derfor opp Session RPE for alle treningsøktene dine i løpet av uka, så sitter du igjen med et mål på hvor hard hele uka har vært.

Bruk ukentlig treningsbelastning til å periodisere treningen slik du vil. En stor styrke er at du sannsynligvis vil bli mer bevisst på hvordan livet ditt utenom treningen påvirker opplevelsen og kvaliteten av treningsarbeidet du gjør.

Lykke til med treningen (og livet ellers)!

Løpekurs i høst?

Løpekurs i høst?


Tren med oss og lær mer om løpeteknikk, intervaller og stiløping. Askild Vatnbakk Larsen, fast spaltist i Runner’s World, er instruktør. Kursene er for alle, uansett nivå.

Treningskveldene er for alle, uansett nivå. Nybegynner eller erfaren løper. Instruktør Askild (33 år) er en svært erfaren og dyktig løper. Han driver aktivt med terreng- og ultraløping, og i 2019 tok han bronse i NM Terrengultra.

Askild er fast spaltist i Runner’s World med spalten “Idrettsvitenskaplig hjørne”, og jobber også selvstendig som løpecoach for privatpersoner og bedrifter. Askild er utdannet ved Norges Idrettshøgskole med en mastergrad i biomekanikk og løping.

Kommende kursdatoer i høst

September: Stiløpekurs 
Mandag 7. september klokken 18.00
Mandag 14. september klokken 18.00
Mandag 21. september klokken 18.00

Oktober: Intervall og løpeteknikk
Løpeteknikk: mandag 5. oktober klokken 18.00
Intervallkurs: mandag 12. oktober klokken 18.00
Løpeteknikk: mandag 19. oktober klokken 18.00
Intervallkurs: mandag 26. oktober klokken 18.00

Meld deg på her!

Løpeteknikkurs

Dette er en økt som fokuserer på hvordan du kan løpe mer energieffektivt og skånsomt. Her vil du få nyttige verktøy til hvordan du løper mer energieffektivt, og får du kunnskap om trening som vil kunne bidra til å forbedre løpsøkonomien din. Du vil etter økta sitte igjen med konkrete verktøy som du kan bruke i din egen trening for å ta teknikken din til et nytt nivå.

Gjennomføres på Voldsløkka i Oslo. Oppmøte er i lokalene til Runner’s World i Nydalen, Nydalsveien 36A, 700 meter fra Voldsløkka. Der kan bagasje oppbevares, og vi tar en gjennomgang av økta og faglig innhold mens vi fortsatt er inne i varmen. (Se kart lenger ned).

Intervallkurs

Intervaller er mer enn 4×4 min med blodsmak. Dette er et kurs som gir deg  kunnskap om hvordan du kan designe smarte intervalløkter, og lære om hvordan ulik type intensitetsstyring kan hjelpe deg å få mest mulig ut av treningen din.

Gjennomføres på Voldsløkka i Oslo. Oppmøte er i lokalene til Runner’s World i Nydalen, Nydalsveien 36A, 700 meter fra Voldsløkka. Der kan bagasje oppbevares, og vi tar en gjennomgang av økta og faglig innhold mens vi fortsatt er inne i varmen.

Stiløpekurs

Terrengkurset er en herlig kombinasjon av naturopplevelse i nærmarka og faglig påfyll. Kurset passer midt i blinken for deg som vil lære å løpe effektivt og trygt på sti, og deg som tenker på å være med på et større terreng-/fjelløp i fremtiden! Vi tar hensyn til nivåforskjeller. Alle er velkomne og alle skal med hele turen.

Oppmøte: Akebakken bussholdeplass (buss 56) ved Grefsen i Oslo. Fra Akebakken bærer det rett inn på stien og vi løper en runde som kan by på den beste utsikten over Oslo, en historisk kulturperle og teknisk utfordrende stier samt flytstier. Er vi heldige med været får vi solnedgangen med på kjøpet.

Det vil bli to pit-stop underveis der vi fokuserer på:

1: Teknikk i bratt motbakke

2: Teknikk og veivalg på rask flytsti og teknisk krevende sti.

Disse vil foregå i starten av økta slik at du kan kose deg på stien og øve på det du har lært resten av turen. Runden er ca. 4 kilometer og 300 høydemeter, med mulighet for å øke varighet og lengde hvis det blir tid til det.

Meld deg på her!

Löplabbets høstmagasin