Slik løper du din raskeste mil

Den solbrente nakken lider under solen. Det er over 30 grader i Medoc. Innimellom kramper det seg til i lårene. Glykogenlagrene har vært tomme i timer allerede. Svetten sørger for en jevn strøm av salt i sårene på brystvortene. T-skjorten rasper over rått kjøtt rytmisk og forutsigbart. Det er langt fra noen runner’s high, det er min første maraton og starten på en langvarig og smertefull relasjon.

Denne teksten inngår i spalten Runner’s World-stafetten, hvor ulike løpere forteller sin historie. Vil du dele din historie? Send teksten din til sara@runnersworld.no.

Jeg begynte å løpe for ti år siden. Vel, strengt tatt begynte jeg å løpe rett før jeg lærte å gå, i likhet med alle småbarn. Men jeg har sluttet  så mange ganger, så den siste gangen jeg begynte med løping var for ti år siden. Jeg har aldri vært god til å løpe, hverken fort eller langt, og med årene har kroppen tatt form etter sofaen.

Denne siste løpestarten var resultat av en altfor sen kveld på julebord og det overmotet som ofte dukker opp i slike sammenhenger. Det var maraton som gjaldt, og det ble veddet. Trenger jeg å legge til at jeg snart fylte 40? Når man ikke har budsjett til verken sportsbil eller Everest-ekspedisjon, så er  løping et alternativ.

Et uforløst potensiale

Morgenen etter var jeg i gang, noe redusert etter nattens eksesser luntet og disset 130 kilo utrent kropp seg gjennom 12 kilometer i sludd og snø. Jeg var ikke i tvil om at dette kom til å gå som en lek. Det hender iblant at jeg tar feil. Jeg hadde lest at man burde komme seg opp mot 100 kilometer i uka for å få noe fremgang, så jeg begynte å løpe en mil hver dag unntatt søndag, da var det langtur. Det tok omtrent en uke før knærne ymtet frampå om at dette kom litt brått på. Da ble det litt roing, sykling og ellipse før en litt mer forsiktig tilnærming ble valgt.

Frem mot det oppsatte løpet kom jeg meg ned mot 105 kilo, og klarte meg gjennom lengste langtur på 27 kilometer en uke før løpet. Den ble så tett innpå fordi jeg kollapset uken før på en litt kortere tur, næringstom med stive bein og diaré. Lite egnet til å bygge selvtillit, så jeg måtte ha en langtur til, selv om det ikke er anbefalt. Jeg startet med dette en tiårig tradisjon med å være for dårlig forberedt.

Etter hvert er det blitt rundt 20 langløp, der maraton er den korteste distansen. Det er også blitt mange kortere løp. Jeg har aldri vunnet et løp, men jeg har visstnok vunnet et skirenn. Jeg ble klubbmester som fireåring. Jeg la opp to–tre år etterpå etter å ha mistet staven i klubbmesterskapet. Vinnersjansen glapp, og jeg brøt. Om ikke annet klarer jeg nå å glede meg over å være med. Og godt er det, for jeg har aldri vært under fire timer på maraton, og aldri under 100 kilo på løpsdagen. Jeg trøster meg med at her ligger det et stort uforløst potensiale.

De dedikerte

Mitt lengste løp så langt er EcoTrail Oslo 80 km. Maraton gjennomført med størst kroppsvekt er Wien Marathon, på rundt 130 kilo. Det desidert hyggeligste er Leiden Marathon. Størst gåsehudfaktor var da tusenvis av løpere sang den Sør-Afrikanske nasjonalsangen i Durbans gater før solen gikk opp ved starten av Comrades.

Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene i timesvis hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen.

Av og til tenker jeg at det er baktroppløperne som er de mest dedikerte. Vi er ute i løypa over dobbelt så lenge som vinnerne. Det er vi som ser de som kollapser. Vi ser sykebilene i skytteltrafikk. Vi ser folk som spyr, og de som hyler og vrir seg med kramper. Vi får oppleve tilgrisete og overfylte festivaldasser, og dersom vi er riktig heldige er det tomt for mat i målområdet når vi endelig kommer frem. Likevel melder vi oss på nye løp. Alle skjønner hvorfor vinneren får lyst til å løpe mer. Men hva motiverer baktroppen?  

Det er altså ikke seirene som driver meg. Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene timesvis hver uke hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen. Men hva slags glede? Jeg har prøvd å tenke over hvorfor jeg gjør dette, men det er vanskelig å komme frem til én enkelt grunn. Det kan være stillheten og alenetiden, der jeg kun har selskap av pusten og skrittenes rytme, og tankene som drar akkurat dit de ønsker.

I en verden der stillhet er blitt luksus, og frenetisk klikking er blitt hverdagen, er løpeturen en velsignelse. Det er forbausende hvor meditativ en rolig løpetur i skogen kan være. Du vil aldri se meg med musikk på øret når jeg løper. Jeg liker musikk, men bare når jeg lytter til musikk. Når jeg løper, så løper jeg.

Samleren

Jeg liker å melde meg på et langt løp frem i tid, å lage en plan. Dessverre er jeg bedre til å lage planer enn å følge dem opp. Så har jeg en litt barnlig samlemani. I oppveksten samlet jeg på alt fra tegneserier og frimerker til fotballkort og LP-plater. Nå er det medaljer og startnummer som gjelder. Akkurat den delen har fått et oppsving nå i virusvalsen. Det er så mange virtuelle konkurranser at man kan få medalje for nesten hver eneste lille joggetur. Hvis man liker bling blir det mest et spørsmål om å begrense seg.

Planene for løp fremover er litt vage, som det er for de fleste nå. Det langsiktige målet er å løpe et maraton en gang der jeg er skikkelig godt forberedt, med en BMI som nærmer seg det optimale for en løper. Jeg tror jeg har en ganske god plan for hvordan det kan gjennomføres. Men så var det dette med oppfølging. Det er litt vanskelig å få samordnet den planen med livet forøvrig. Men kanskje når jeg blir pensjonist? I mellomtiden finner jeg glede i å løpe på det nivået jeg er. Det er ikke så ille det heller.

Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å finne den.

Denne teksten inngår i spalten Runner’s World-stafetten, hvor ulike løpere forteller sin historie. Vil du dele din historie? Send teksten din til sara@runnersworld.no.

En varm juniaften i 2007 forlot jeg min arbeidsplass i politiet, og hadde skjønt lenge at jeg neppe kom tilbake. Utbrent! Jeg hadde brent energilyset, i begge ender, alt for lenge. På arbeidssaker som stjal sjela.

2013 var jeg fortsatt ikke i stand til å smøre brødskiver selv, eller knyte skoene – det var ikke grunnet fysiske årsaker, men hjernen fikk ikke kroppen til å utføre handlinger.

Alt var kjett og slitsomt. Her må nevnes en fastlege, som ikke hadde mer tro på medisiner enn hva jeg har. Han hadde trua på turer i skog og mark – jakt og trening.

Så mens noen går på rød løper – løper jeg på blå resept!

Norges mest uheldige

Et hjerteinfarkt, tross hva en skulle tro, boostet min treningsiver, og medførte at jeg skrev ei bok “Fra hjertepropp til Vasalopp”. I 2016 var jeg faktisk i god form på ski, men falt og fikk brudd i skulder. En svært dyktig fysioterapeut fikk meg i gang att. Det mentale hang på som en klegg, og hver gang jeg følte lykke og mestring, kom “styggen på ryggen” og fikk meg ned att. 

Fysioterapeutens øvelser for skuldra medførte at jeg ble bedre fysisk enn på lenge, og da bedres det psykiske litt også, for oppover – der vil alle være med.

Et sportsenergiselskap erklærte meg “Norges mest uheldige” og ga meg startplass i Oslo Maraton, og gjennom 10 for Grete fant jeg løpsgleden igjen.

I 2017 var jeg i bedre form enn noen gang. På sommeren løp jeg faktisk 1500 meter på bane igjen.  Da kommer en sykkelulykke, og jeg faller på hodet i asfalten. Deretter følger en betennelse i kroppen, som henger i nesten to år. Alt er tungt. “Styggen” sitter på sin hvite hest og triumferer. Jeg blir tyngre, og alt rundt meg blir håpløst.

Går i brudd

Lille nyttårskvelden 2019 tvinger jeg meg ut på ski, men skjønner fort at det er for glatt, og at det er fare for at jeg kan falle, så jeg snur, tar av skiene, og legger dem i bilen, og så glir jeg og faller på siden … To brudd i skulder denne gang. 

Ja, jeg er 57 år, men tårene triller, og jeg sier til min hustru at jeg ikke orker å trene meg opp en gang til – jeg visste hvor mye innsats det krevde sist. Etter fire uker på sofaen, med enda mer muskelmasse konvertert til fett, var det ikke lett å begynne på nytt. Treningstøyet passet ikke lenger, og jeg skjønte at jeg plutselig var hovedperson i ei Ole Ivars-låt, så tjukk som jeg nå hadde blitt.

Men du vet – den der fysioterapeuten var ikke borte. Jeg fikk igjen hjelp. Igjen øvelser som bygger. Løpe gikk ikke, fordi det gjorde vondt i skulderen. Så jeg gikk. Gikk veldig mye. Covid-19 tok fra meg fysioterapeuten, men jeg fortsatte å gå.

Et virtuelt vi

Facebook kjenner deg, og plutselig kom en melding opp hvor Runner’s World Challenge annonserte “løp i 100 min og få medalje”. 100 minutter er utfordrende, for uansett hvor fort du løper, kommer du ikke raskere i mål.

Jeg meldte meg på … Og løp. Hele 100 minutter.  Min hustru filmet meg halvvegs. Vassendgutane sang “Magen han henge og dingle når eg gjenge”, men lysta var tilbake.

Jeg ble medlem i RWC og der fant jeg glede og motivasjon. Et miljø av løpere – de aller fleste gørgode – men allikevel et forum hvor alle heier på alle.

På store virkelige stevner treffer man antagelig de samme løperne, men der er alle så fokuserte, at eneste nærkontakt, er duften av svette og tigerbalsam når du varmer opp.

Bildene av deg er også bedre i en virtuell løpssesong. Da trekker du bare inn magen noen sekunder, tar en selfie, og alle ser øyeblikket du var fornøyd med … Resten klipper du vekk i editoren. Det finnes filtre også.

Hva har Runner’s World Challenge betydd for meg? Løping har, i mange år, bestått av jogging. I samme tempo. Nå løper jeg intervaller, og jakter høydemetere.

Jeg, som bare ville gå flatt bortover. Plutselig var jeg i gang igjen – på nytt.
Styggen er fortsatt med, men han sliter med å holde følge. Og dagen er ikke det samme uten løpeturen.

Så sitter du der på balkongen, da, en aften.
To toppturer utført tidligere på dagen.
Sommerkvelden svalner.
Sola forsøker å gjemme seg bak fjellet.
Plutselig får du lyst på nok en topptur. Samme sted.
Du føler du har pers på et klatresegment inne.
Tankene går hit og dit.
Skal, skal ikke.
Du har lyst, men vet det blir tungt, eller mer rett: Hardt!

Men så er du der, oppi lia.
Løpende.
På veg mot segmentets start.
“200 høydemeter på 650 meter distanse”.
Du legger i veg med korte, kjappe skritt.
Du føler deg fin.
50 meter senere er det slutt på løping.
Du hiver etter pusten, og hjertet sliter.
Henda havner på knærne.
Er det juks, mon tro?… Men du må – det er så bratt.

På øra synger Thorleifs at “hjärtat bultar och slår”.
Du er faktisk redd for at hjertet skal slutte å slå, idet røde fargeflekker farer over netthinnen.
Pulsen tilsier at du løper så fort at myggen frykter at å slå inn i din kropp blir fatalt,
Mens sanninga er at farten er så lav at myggen ikke tør lande, fordi den er redd den skal skli nedover den svette leggen og klaske i bakken.
Det flater litt ut, og du forsøker å løpe att. Bikker toppen, lykkelig over å være oppe.
Da hører du Elvis synge “I Will be home again”, og du vet han har rett.

Derfor løper jeg. For å vinne over plagene.
For å bekjempe motgangen, føle mestring når jeg når mål jeg setter meg.
Mål jeg må utfordre meg selv for å klare.
Utfordringer som ikke gir noen mening for andre enn meg selv.

Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å finne den. I løpinga ser jeg muligheter, og det er den daglige turen som avgjør om resten av dagen blir god nok til at den betyr noe.
Det er også i den settingen jeg løper Pilegrimsleden og kommer på setninger som: “Det er i de troendes fotefæl, du finner trua på dæ sjæl”.

Jeg finner nok døra!
En eller annen gang!