På en kronglete sti mot målet!

På en kronglete sti mot målet!


Livet består av tilfeldigheter, flaks, og uflaks – kombinert med pågangsmot eller apati. Det hjelper ingenting å få verdens beste mulighet servert på et sølvfat, hvis du ikke er våken nok til å ta den. Heldigvis var jeg våken denne helt vanlige novemberdagen i 2013, der jeg satt i sofaen hjemme på Oppsal. Med ett øye på mobilen og ett øye på en tv-serie var det ikke mye som tydet på at dette skulle bli en kveld av stor betydning. «Påmeldt Cross du Mont Blanc 23 km» tikket det plutselig inn på Facebook. Det var nabo og treningskompis Thomas Haug som hadde gitt seg selv en skikkelig utfordring i 40-årsgave. Noen få minutter senere, etter en lynrask avklaring med både kona og nevnte treningskompis, så var jeg også påmeldt dette smått legendariske løpet. Det var det bare å se frem til 1500 høydemeter i Alpene. Auda. 

Jeg startet ikke på scratch denne novemberkvelden. Kombinasjonen av veldig små barn og kort tilgang til Østmarka hadde fått meg ut av mange års eksil i sofaen. Jeg hadde også rukket å debutere med startnummer på brystet. Det er likevel en lang vei fra 10 km på Lørenskog til halvmaraton i Alpene. Hvis jeg skal komme med en liten innrømmelse, så er det at jeg ikke er særlig impulsiv og slettes ikke liker meg utenfor den komfortsonen som alle sier at man bør komme seg ut av. Snarere tvert imot. Jeg liker å ha kontroll og gjøre noe jeg vet jeg kan fikse. Likevel må man noen ganger gi seg selv en utfordring som flytter rammene for hva man tror man kan få til. Hvis ikke står man på stedet hvil og slutter å leve. Jeg pleier derfor å si at 40-årskrisa er det beste som har skjedd meg. Utfordringen med Chamonix var perfekt for den pumpet virkelig nytt liv rundt i blodårene mine. Og nå tok det ene det andre. 

Thomas og jeg meldte oss raskt inn i Bøler IF. Nå skulle det satses. Frem til nå hadde treningen vært noe jeg nærmest ubemerket hadde tatt tak i. Etter påmeldingen til Chamonix vokste den frem til å bli en skikkelig lidenskap. Jeg skulle til Alpene for å levere. Den saken var klar! Konsekvensene av en slik plutselig ungdommelig treningsiver kan bli fatale. Og sånn gikk det også med meg. Kneet taklet ikke den plutselige økningen i intensitet og antall kilometer. Det var et faktum: Jeg var skadet.

Vinteren 2013 ble derfor svært tung. Den ble ikke bedre av at jeg fikk en fysioterapeut som var like skeptisk som hun var uerfaren. Hun så på MR-bildene med så mørke øyne at det er rart jeg ikke sluttet med løping der og da. Noe i duren av «du må nok belage det på at du aldri kan løpe igjen uten å kjenne smerter i kneet» var tung kost for en nyfrelst løper. Men jeg hadde slettes ingen planer om å gi meg. Jeg hadde jo ikke engang startet!

Ferden gjennom vinteren og våren besto av mye læring. Jeg hadde knapt rukket å bli en løper før jeg befant meg i en situasjon der jeg var skadet, drev med alternativ trening, betalte i dyre dommer for nålebehandling, og ikke visste om jeg kunne løpe igjen. Det bygde karakter dette her, og jeg holdt ut takket være løpet jeg var påmeldt (og flybilletter som ikke lot seg avbestille). I mai fikk jeg tatt ny MR og fikk en ny diagnose av en senior på Martina Hansens Hospital. Han så ting annerledes og plutselig var jeg friskmeldt! Oh yeah! 

I løping er tålmodighet en dyd. Og når du på kort tid skal komme i form til en konkurranse, så er det en prøvelse. Jeg liker normalt sett å finne ut ting alene, men det halve året som støttemedlem i Bøler IF Friidrett hadde lært meg at det er mye god kunnskap å hente hos erfarne folk. Nabo Thomas er en pedagog av rang, og Bølers Herman Bruun er en ringrev som kan alle triksene. Vel utstyrt med to gode mentorer sugde jeg til meg alt jeg kom over av kunnskap om løping. Siden jeg ikke kunne noe fra før av, lærte jeg noe nytt hele tiden om temaer som pulssoner, antall millimeter dropp på løpesko og terskeltrening. Samtidig som kunnskapen vokste, begynte jeg også å skjønne at det var noe som het «løpemiljøet». Jeg begynte å kjenne igjen folk, og etter kort tid kjente jeg mange.

I Facebook-gruppen «Vi som liker å trene i Østmarka» (Hei Petter Skippervoll!) hadde jeg sett at det var en gjeng ivrige karer som løp bakkeintervaller på Haugerud. Midt i blinken, skulle det vise seg. Det samme var gratisløpet Sognsvann Rundt Medsols. Begge steder fikk jeg nye venner og kom samtidig i bedre form. Når jeg omsider satt på flyet til Chamonix var jeg derfor, mot alle odds, klar for oppgaven. Løpet kom på et perfekt tidspunkt.

Selve løpet ble en like våt og kald som fantastisk opplevelse. Det var tåke, regn, og en sikt som gjorde at jeg like godt kunne løpt i Østmarka. Det viktigste var likevel at kroppen funka, at kneet ikke streika, og at jeg kjente hvor gøy jeg syntes det var å løpe med startnummer på brystet. Tidligere hadde jeg sett på konkurranseløping som fullstendig tåpelig. Man vinner jo uansett ikke! Men så feil kan man ta. For her, midt oppe i tåkeheimen over den franske landsbyen Chamonix, ble en konkurranseløper født. For hvert steg jeg tok, følte jeg at jeg vant. Det hjelp selvsagt på humøret at jeg presterte over alle mulige tenkelige forventinger og kom i mål på en 32. plass sammenlagt. Jeg hadde funnet meg selv og har aldri sett meg tilbake. I de fem årene som har gått siden da, har jeg løpt minst 50 konkurranser. Og selv i en alder av 48 år jakter jeg fremdeles nye personlige rekorder.  

Du trodde kanskje denne teksten kom til å handle om løpet Chamonix Halvmaraton. Det trodde egentlig jeg også at den skulle gjøre. Den handler derimot om noe mye viktigere: Om veien mot målet. Det er der man er, hvis man er en løper. På en vei, eller på en kronglete sti. Mot et mål.


Om Runner’s World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner’s World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner’s World-stafetten.

Les andre etapper av Runner’s World-stafetten her:
Mitt møte med Ultra Sierra Nevada
Midtlivskrise i et par løpesko
Fartsfest i Firenze
Jeg er bygget for å peise flat asfalt


Et mykt møte med asfalten

Et mykt møte med asfalten


Våren er rett rundt hjørnet og det kribler i beina. Med et ønske om en skånsom sesongstart presenterer vi her seks nye mengdemodeller som alle har demping og komfort som førstepri. Løpeskoindustrien er i stadig utvikling, og både overdel-tekstiler og...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Verdens første terrengsko med karbonfiberplate

Verdens første terrengsko med karbonfiberplate


Oppdag The North Face Flight Vectiv – en terrengsko med stabilitet, demping og overlegent grep – uten kompromisser.

Den amerikanske outdoor-spesialisten The North Face satser nå på terrengløping med tre nyutviklede skomodeller under navnet Vectiv.

Flaggskipsmodellen kalles Flight Vectiv og er først og fremst tiltenkt lange, utfordrende distanser på variert underlag.



Karbonfiberplate i terrenget

Foreløpig har karbonfiberplater vært forbeholdt gateløpssko, og det at The North Face implementerer dette i en rendyrket terrengsko sier mye om deres forhold til innovasjon og nytekning.

En spesialutviklet karbonfiberplate er blitt plassert øverst i mellomsålen på Flight Vectiv, hvilket gir en markant kontakt med fotbladet og en tydelig respons i stegavviklingen.

Karbonfiberplaten er også dratt opp som sidestøtte i hælpartiet samt på strategiske punkter rundt forfoten. The North Face kaller dette for en tredimensjonal plate.


Sjekk oppbyggingen av skoen her:

Den robuste, vuggeformede såleplattformen gir en tydelig støtdemping og en kvikk stegavvikling, samtidig som den beskytter effektivt mot ujevnheter i underlaget.

En uavhengig studie fant at med Flight Vectiv på føttene, reduseres belastningen på fremside legg i nedoverbakkeløping med hele 10 %.



Lett og tight overdel

Overdelen er produsert i et fast Kevlar-forsterket materiale, og har en sokkelignende utforming uten tradisjonell pløs. Dette gjør at skoen omslutter foten godt.

Og ja, den er hvit. Grunnen til at man har valgt å lansere Flight Vectiv i hvit farge til å begynne med, er at det virkelig skal synes at den brukes “på riktig måte”. Naturen og været vil med andre ord sette sin farge på skoen.



Demping og grep

Den slitesterke yttersåla er utformet med 3,5 millimeter høye knotter, hvilket gjør at skoen fungerer bra på svært varierte underlag. Den kommer først og fremst til sin rett på relativt faste stier og skogsveier, men takler også segmenter med asfaltløping.

Dempingen i mellomsålen er dessuten såpass genereøs at Flight Vective også kan tjenestegjøre som en treningssko om vinteren, både i terrenget og på glatte, ujevne og nedsnødde underlag.



– Flight Vectiv har raskt blitt favorittskoen min i konkurranser, forteller The North Face-utøveren Pau Capell.

– Den føles rask men gir samtidig god stabilitet og et godt grep i nedoverbakkene, og dette er detaljer som utgjør stor forskjell.

Flight Vectiv er å finne i utvalgte utsalgssteder denne våren. The North Face vil lansere hele åtte nøkkelprodukter for terrengløping framover.

– Vi har opplevd Oslo!

– Vi har opplevd Oslo!


Runner’s World ble i høst invitert til å delta på et nytt løp, Opplev Oslo – en multisport-konkurranse med ulike klasser for løping, sykkel og tur – og masse opplevelser og nye oppdagelser!

Lagkonkurransen var korona-vennlig da hele Oslo var arenaen uten et bestemt start- og målområde. Deltakerne styrte det hele selv ved hjelp av en app på mobilen.

Kart, oversikt over poster og registrering av koder kom opp i det starten gikk, og så hadde man fem timer på å ta så mange poster man klarte – eller hadde lyst til.

Postene hadde varierende antall poeng og vanskelighetsgrad fra enkle quiz-oppgaver til aktivitetsoppgaver som slakkline, klatring, padling etc. Opplev Oslo bød på utrolig mye artig! 

Artikkelforfatter Jenny Midbjer (bak) sammen med RW-blogger Therese Solberg

Jeg og Therese Solberg fra Ninja Girls deltok i turklassen, siden jeg sliter med skade og sykdom så passet det veldig bra å kunne få delta på tross av det. Jeg syklet og Therese jogget.

Vår strategi var å befinne oss på Holmenkollen kl 11.00 da det hele startet og postene ble tilgjengelige. Vi hadde lyst å ta litt mer fysiske oppgaver og håpet på noe moro oppe i høyden. På eksemplene i manualen sto nemlig Holmenkollen som en post på 10 poeng, men når kartet ble tilgjengelig fant vi ut at vi hadde bommet fullstendig. Ingen poster ved Holmenkollen. I ettertid fant vi ut at Holmenkollen var utenfor arrangørens merkede område … jaja. Alternativene var da å enten ta banen ned tilbake mot byen eller komme seg mot Sognsvann gjennom skogen. Vi valgte det siste. 

Lese kart er lurt. Det viktigste var jo turen og å løse verdensproblemene! Vi brukte nok 1,5 time til vi kom til vår første post. Det var ekstremt mye vind den dagen og mange trær hadde blåst om kull, og det regnet. Heldigvis gav seg regnet etterhvert og uansett hadde vi kledd oss for vær og venting.


Første post ble Gaustad Gruve, Flaggermushulen, som ingen av oss hadde vært i tidligere. Jeg har passert skiltet i skogen mange ganger, men alltid hatt et annet mål i sikte.

Dette gav oss en flott anledning og vi utforsket den grundig og feiret første post med en aldri så lite grottefest. Det er visst veldig in nå for tiden. Eller ikke…?

Musikk og dans ble det uansett, det blir ikke mer moro enn man lager det. Therese hadde de flotteste refleksene på buksen som skinte i mørkret. Dette med at det var et reservat for flaggermus så vi heldigvis først når vi kom ut igjen.  Beklager om vi forstyrret dere!


Den neste posten gledet vi oss veldig til: rappellering ved Båntjern. Therese fikk ta den da jeg akkurat hadde trynet litt brutalt på sykkelen og måtte hente meg litt inn etter det.

Ingen av oss hadde gjort det før, og jeg hadde egentlig veldig lyst, men av og til er det smart å bruke hodet. Opplev Oslo hadde også mange spørsmål som skulle besvares, et fint alternativ for de som ikke var lystne på å for eksempel rappellere ned en foss.


Hjelpemidler var tillatt og vi fikk i løpet av dagen lært mye fakta og kuriosa om de historiske plassene rundt Sognsvann. Visste du at Båntjern var et sted man i gamle dager druknet uønskede barn? Hvor langt det var rundt Sognsvann trengte vi derimot ikke å bruke hjelpemiddel på, akkurat den var bankers.

Rundt Sognsvann ble det fler folk som deltok på Opplev Oslo, vi kjente litt på konkurranse-iveren, og gikk det litt på automatikk langs vannet. Vi skravlet og tok de postene vi fikk øynene på, men passerte glatt flere poster.

Heldigvis oppdaget vi dette, og snudde. En av oppgavene vi misset var balansegang på et nedfallstre et godt stykke ut i sjøen for å finne kodeordet. Den utfordringen tok jeg. Jeg elsker å balansere på trestammer og tok bare av meg jakken i tilfelle jeg skulle ramle uti. De som var før oss var godt forberedt og stilte i bare undertøyet, men slapp heldigvis et ufrivillig bad.


Det var litt klønete med kartet som måtte lastes opp for hver gang, vi hadde ikke fått tak i et papirkart, og vi var litt sløve med å sjekk det ofte nok. Man kan si at vi lærte.

Det var flere artige poster som vi gledet oss skikkelig til: tau-klatring og padling ved Blanksjø! Padlingen gikk på skinner, selvsagt med flytevester, rundt en bøye ute på vannet hvor koden var gjemt.

Siden Therese hadde tatt rapelleringen tok jeg utfordringen med klatringen. Jeg hadde aldri prøvd klatring slik, men har hatt veldig lyst å teste dette. Litt spent på hvordan rygg og ben skulle oppføre seg, bevegeligheten er ikke på topp for å si det slik, men det gikk over forventning med verdens beste pepp fra Therese og instrukser fra Opplev Oslo-crewet.

Det var helt trygt, men skummelt å henge i bare fingertuppene og lete etter feste på en nesten helt blank bergvegg. Og kjempegøy når jeg mestret oppgaven så klart.


Fy søren så artig vi hadde det! Denne ruten hadde vi jo neppe tatt hvis vi bare hadde vært ute på en vanlig tur på egenhånd, sånn litt på kryss og tvers, og uansett hadde vi jo ikke fått opplevd så mange forskjellige aktiviteter. 

Tiden gikk litt fra oss, fem timer raste fort av gårde. Siste post vi ønsket å få med oss rakk vi ikke før tiden var ute, men vi hadde lyst å avslutte turen med den likevel. Sogn gruve fra 1538 hadde ingen av oss besøkt tidligere, og det var så absolutt verdt å avslutte turen der! Hulen hadde fantastiske veggmalerier og vi fantaserte om hvordan det var å bo der en kald vinter. Helt enkelt verdt avstikkeren, Therese var fornøyd med å få rundet opp sine kilometer før vi tok fatt på hjemturen.


Regn, blåst og 8 grader hadde null å si for oss – vi hadde kledd oss godt og hadde skift i sekkene og mye å snakke om. 

Det var en fornøyelse å faktisk oppleve og se nye ting i et område av Oslo jeg faktisk føler meg rimelig godt kjent i fra før. Vi fikk rett og slett en ekstremt flott dag med Opplev Oslo

Tusen takk for en topp dag på stien og for et flott arrangement – det frister absolutt til gjentakelse. Vi elsker jo de utfordringer skogen byr på men tenker at vi sikkert har mange gode og morsomme opplevelser til gode andre plasser i byen også. Vi valgte vår favoritt, skogen, og de utfordringer vi hadde lyst til, så får vi ha alle de mer urbane utfordringene til gode neste år.

Vi kunne gjerne brukt fem timer til om vi fått lov. Vi syntes det var fint med et arrangement som var såpass bredt at alle kunne delta, selv med litt skral kropp. 

Vi digger Oslo og håper på nye muligheter neste år!

Ut på stiene
Reell suksess med virtuelt løp

Reell suksess med virtuelt løp


Over 1400 mennesker deltok på Langfredagsmaraton i regi av Runner’s World. Mange løp sitt første løp, mange satte pers, mange satte distanserekord. Er dette en mer folkelig måte å konkurrere på?

For bare noen måneder siden ville nok få ha antatt at et virtuelt løp kunne skape såpass god mottakelse. Men tidspunktet, været (i hvert fall i store deler av landet) – og ikke minst situasjonen – gjorde at i overkant av 1400 løpere festet på seg et virtuelt startnummer og tok turen ut for å løpe enten halvmaraton eller maraton.

Bilde øverst er et godt eksempel på at grenser kan brytes, selv om løpet er virtuelt. Runner’s World-spaltist Mathilde Arneberg skal egentlig løpe sin første maraton under Oslo Maraton i september, men tjuvstarta med en virtuell variant av 42,2 i Nordmarka sammen med gode venninner.

– Jeg har søren meg løpt en hel maraton uten startnummer kun på grunn av en virtuell konkurranse, var reaksjonen hennes etter målgang.

Den virtuelle løpsserien Runner’s World Challenge har nå lansert en rekke nye løp og utfordringer, som du kan sjekke ut her.

Se dette innlegget på Instagram

Først – GRATULERER TIL ALLE DELTAKERE PÅ #LANGFREDAGSMARATON – dere er så fantastiske!! Det er omtrent 1300 som i dag løpt for medalje og #løpealenefest. 💥💥💥👏🏅Og tusen takk for alle stories og bilder og meldinger som gir litt av den ekte opplevelse av løpefest tross alt! I sludd og solskinn har vi fulgt dere hele dagen, med hjemmesnekra BIB og medaljer. Noen har løpt lengre og noen sitt første maraton eller halvmaraton. En av de er @pipe.tone som også med sitt innlegg tar situasjonen på kornet. Gratulerer, du har vunnet et par sko fra Hoka One One! Og gratulerer med maraton-debuten, et løp å minnes. 👏🌞🏃‍♀️🏅 . #Repost @pipe.tone ・・・ #Langfredagsmaraton #runnersworldchallenge_2020 Today it’s exactly 5 years since I logged my first run on Strava. That day I logged 3K. Today I logged #42K👏🏻#trailmarathon #skogsmaraton Started so freakin early to be sure I was #jævlajogger on my own. Mitt første #helmaraton #runsaferunsolostaysane #runningwithheadmonster

Et innlegg delt av Runner’s World Challenge (@runnersworldchallenge_2020)

Fant fram joggeskoene for noen uker siden

En av dem som løp halvmaraton for første gang, var Silje Knutsen fra Modum.

– Når sant skal sies så har vel jogging eller langdistanseløp aldri vært noe tema eller et mål for min del, røper hun. Men legger til at hun har vært glad i å trene hele livet. Håndballen har vært med henne fra hun var seks år, og i de siste årene har hun kombinert ballidretten med styrke og Crossfit.

Måten forholdet hennes til løping har endret seg på, bare i de siste ukene, er nok representativt for hva mange føler:

– På mange måter kan man si at det er tilfeldig at jeg nå har gjennomført et halvmaraton for første gang i mitt liv. Løping tvang seg litt fram som følge av dagens situasjon med stengte treningssenter.

I midten av mars tok hun på løpeskoene «for første gang» med en tanke om å holde kroppen i gang inntil situasjonen normaliserte seg.

– Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forutse at jeg en knappe måned etter skulle gjennomføre halvmaraton.

Fram til Langfredagsmaraton 21k var 11 kilometer det lengste hun hadde løpt.

– Man kan jo kanskje si at det var galskap å melde seg på halvmaraton med det grunnlaget jeg hadde fått på den korte tiden, spør hun retorisk.

Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forutse at jeg en knappe måned etter skulle gjennomføre halvmaraton.

Silje Knutsen etter sin første halvmaraton. Foto: privat

Silje Knutsens rapport fra halvmaratondebuten:

Det var sol fra blå himmel på løpsdagen, så alle forholdene lå til rette for en kjempefin tur med flotte folk. Kroppen kjentes fin ut, men jeg var både spent og nervøs før start. Distansen jeg skulle gjennomføre var jo tross alt nesten dobbelt så lang som den lengste løpeturen jeg hadde hatt.

De første 10 km gikk greit, holdt et jevnt tempo som jeg følte meg komfortabel med. Jeg var nok litt bekymret for at hodet skulle sette kjepper i hjulene for meg, for det er en gang slik at hodet gir opp lenge før kroppen.

Nå viste det seg slik at siste halvdel av løpet ble mye bedre enn jeg først antok. Jeg løp sammen med to spreke og løpssterke karer som ga feedback underveis og motiverte meg helt inn til målstreken.

Når jeg kom i mål føltes det ikke som jeg hadde gjennomført et halvmaraton, beina var noe slitne, men kroppen føltes overraskende bra.

Det var først da jeg kom hjem at følelsene tok litt overhånd og jeg kjente på den enorme mestringsfølelsen. Ydmyk og veldig stolt av å gjennomføre 21,5 km med det grunnlaget jeg hadde før start.

Dette var riktignok mitt første langdistanseløp, men hvem vet, kanskje det ikke var mitt siste?

Appellerer til flere jenter?

André Østby Marhaug løp også halvmaraton under Langfredagsmaraton. André er en rutinert løper som har løpt ett og annet løp tidligere, og skriver i et oppsummerende innlegg på Facebook at han opplevde å ha noe lavere skuldre sammenlignet med “vanlige” løp med startnummer. Og med lavere skuldre kommer gjerne lavere puls.

En annen ting han merket seg, er at andelen kvinner er høyere enn ved fellesstarter som for eksempel halvmaratondistansen under Oslo Maraton.

– En liten sammenlignende analyse mellom Langfredagsmaraton21k og Oslo Halvmaraton bekreftet både “lavere skuldre” i form av noe roligere fart målt i mediantid både for kvinner og menn, og bekreftelse på høyere kvinneandel.

André har også regnet ut at mediantiden (tiden til den som kom midt på resultatlisten) for kvinner ble 2:13, mot 2:09 på Oslo Halv. For herrer var tilsvarende tall 1:57 mot 1:54.

– Kvinneandelen på Langfredagsmaraton21k var på gledelige 45 %, mens tilsvarende tall for Oslo Halvmaraton i fjor var 37 %.

Konklusjonen til André er: mer av dette.

– Over 1000 deltakere på et koronatrygt arrangement som i tillegg appellerer enda bedre til jentene må vel være en god erfaring.

Runner’s World Challenge har lansert en rekke nye virtuelle løp. Sjekk dem ut her!