Nybegynner i verdenstoppen

Nybegynner i verdenstoppen


– Jeg gleder meg over så utrolig mye der ute, tar inn så mange inntrykk fra naturen. Det gjør at jeg glemmer smerter og vondter som man kjenner underveis i lange løp, sier Sylvia Nordskar.

Hun la langrennssatsingen på hylla og slang seg med på et ultraløp. Noen måneder senere er hun i verdenstoppen i terrengultra. Men å leve som en toppidrettsutøver, det ønsker hun ikke.


Sylvia Nordskar

Alder: 25
Fra: Lommedalen
Bosted: Trondheim
Yrke: Revisor i PwC
Klubb: Strindheim
Meritter: Vunnet Xreid 2018, Ecotrail 50 2018, Norgesmester terrengultra 2019.


Alternativ familieaktivitet

Noen ber inn på spillkveld og middag, andre foreslår et av landets tøffeste og mest krevende ultraløp som familieaktivitet.

Storebror Gjermund Nordskar hadde vunnet Xreid to år på rad, og denne gang – i 2018 – skulle løpet gå i Jotuheimen. Deres barndoms lekegrind. Det var her søsknene tilbragte hver påskeferie. Dette var en unik mulighet for dem til å gjøre noe crazy sammen, som Sylvia sier det.

Mellomste bror Jo Hoff Nordskar dro litt på det – som syklist hadde han planer om å sykle Jotunheimen rundt, ikke løpe tvers over den. Men da både Sylvia og Gjermund var påmeldt, ble han med.

Hvordan det gikk skal vi komme tilbake til. Men én ting er sikkert: En naturkjærlighet og en solid base med mye aktivitet helt fra barnsben av – den kombinasjonen skal man ikke kimse av.

Kjærligheten til naturen har alltid vært der for Sylvia Nordskar. Foto: Sylvain Cavatz

Aktivitet som livsstil

Sylvia vokste opp i Lommedalen i Bærum sammen med brødrene og foreldrene. Aktivitet var livsstilen deres. Mange turer, både med og uten ski på beina. Sylvia løp orientering, danset ballett og gikk langrenn. Etter hvert ble det mindre av de to førstnevnte aktiviteter og mer av sistnevnte.

– Langrenn var mest givende og det ville jeg satse videre på, forteller hun.

Veien gikk fra NTG ung på Bekkestua og videre til NTG på Lillehammer som 15-åring.  Hun satset ut videregående, og tok enda et år til i Lillehammer hvor hun forsøkte å leve som toppidrettsutøver.

Eller, hun tok et årsstudium ved siden av – noe annen input må man jo ha, ifølge Sylvia.

Men det gikk stort sett i trening, soving og spising, og
Sylvia kjente på savnet etter noe mer. Så kom hun til det punktet hvor hun måte
ta en avgjørelse: Satse videre eller gjøre noe annet.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både
faglig, sosial og annen input. Alternativene mine da var å flytte til Trondheim
for å studere og dermed legge opp langrennskarrieren, eller å satse videre og
gå all-in for å bli verdens beste langrennsløper. Da hadde jeg måttet
prioritere hundre prosent. Det skjønte jeg at jeg ikke hadde motivasjon til –
jeg hadde lyst til å gjøre og lære andre ting.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Fra langrenn til løping

Men, så dukket det opp en mulighet av kaliberet «pose og sekk». Sylvia fikk et tilbud om scholarship i USA og flyttet til Denver, Colorado. Her konkurrerte hun for skolens skilag, tok full utdanning, fikk være sosial, fikk reise rundt og oppleve USA.

– Det var alt jeg kunne drømme om i fire utrolig flotte år,
oppsummerer hun.

Dermed var det lettere å si seg ferdig med langrennsatsningen
i etterkant av USA-oppholdet. Høsten 2017 var Sylvia klar for jobbhverdagen som
revisor i PwC i Trondheim.

– Det er et yrke som krever ganske mange timer med jobb, og en arbeidsplass med mange hardtarbeidende mennesker og et godt miljø. Dette var jeg veldig motivert for og her trives jeg godt, forteller hun.

Men det resulterte også i at hun fikk begrenset med tid til trening,
i hvert fall sammenlignet med antallet økter hun hadde vært vant til å legge
ned.

– Så da startet jeg å løpe. Det er både effektivt og gøy!
Jeg meldte meg på noen løp – det er den aller beste måten å komme i form på;
slenge seg med på konkurranser hvor du får pushet deg mye bedre enn når du
stikker ut på egne treninger.

Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse.

Løpsdeltakelsen startet allerede den siste sommeren i USA,
altså før hun flyttet til Trondheim. Alle studentene i Denver var reist hjem,
men Sylvia ble igjen for å jobbe noen måneder.

–  Da fartet jeg rundt, deltok på løp og møtte nye mennesker på den måten. Jeg synes det er så moro. Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse, sier hun.

Allerede den høsten løp hun sin første maraton – Skåbu
Fjellmaraton. Riktignok hadde hun et godt treningsgrunnlag, men hadde kun løpt
10-kilometer i konkurranse tidligere. Seieren og den pene debuttiden på 3:18 i
terrenget vitnet om at løping var noe som lå naturlig for henne.

Sylvia løp sin første maraton på 3:18 – et tegn på at løping ligger naturlig for henne. Foto: Sylvain Cavatz

Tok ultraløping med storm

2018 skulle vise seg å bli Sylvias første ordentlige sesong
som løper. Det startet med nevnte «crazy» idé om å melde søsknene på
selveste Xreid – drøye 100 kilometer og 6000 høydemeter fra Turtagrø vest i
Jotunheimen, til Beitostølen i øst.

Bror Gjermunds prestasjoner i ultraløp gjorde at Sylvia hadde fått øynene opp for denne nisjeidretten. Hennes umiddelbare tanke var «hvordan er det er mulig?!» Men det ligger mer fascinasjon enn frykt i de ordene. Sylvias holdning til fysiske utfordringer heller mer mot «hva har jeg egentlig å tape?»

Hun løp (og vant) 50-kilometeren i Ecotrail en måned før Xreid, og sa seg med det klar for dobbel distanse og veldig mange flere høydemeter.

Man skulle tro at vi som nordmenn er godt vant med søsken-trioer som presterer i toppen i én og samme konkurranse, men stort sett har de speed suit, piggsko og løper betydelig kortere.

2018-versjonen av Xreid ble rett og slett dominert av søsknene fra Lommedalen: Gjermund løp inn til seier for tredje året på rad, en ubeskrivelig bragd i seg selv. Broren Jo var bare en halvtime bak og kapret dermed andreplassen. Kvinneklassen ble selvfølgelig vunnet av Sylvia. Hennes egen formulering av Nordskar-knockouten er noe mer ydmyk:

– Det gikk over all forventning.

Fra crazy idé til verdenstoppen

Det var altså i slutten av juni i 2018 at Xreid utgjorde startskuddet for det som skulle bli en løpekarriere. Under ett år senere – i juni 2019 – representerte Sylvia Norge i VM terrengultra i Portugal. I mellomtiden har hun rukket å løpe alle 2000-metertoppene i Rondane og bli norgesmester i terrengultra under KRSultra i april fjor.

– Det har skjedd fort, og det er litt skummelt, ler hun og
innrømmer at hun ikke har hatt det beste løpegrunnlaget.

– NM ble en oppladning siden VM gikk såpass tidlig. Ellers ville jeg ikke funnet på å løpe en 60-kilometer i april, det er fryktelig tidlig når man kun snitter 10 kilometer ukentlig i løpeskoene gjennom vinteren, sier hun.

Vil kombinere jobb og løping

Og ja, du leste riktig. 10 kilometer.

– Hvis man leser bloggene eller treningsloggene til de som satser ultraløping, blir man fort litt skremt. Mange tilbakelegger flere hundre kilometer i uka.

– Jeg har bare måttet legge det bort, for det er ikke aktuelt for meg uansett. Men jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer, så det er tydeligvis mulig det og, smiler hun.

Nøkkelen er aktivitet og naturglede i helgene, en intensiv
økt opp og ned Geitfjellet i uka, og selvfølgelig et godt treningsgrunnlag.

– Jeg tror på kortere økter med skikkelig kvalitet på de få
øktene jeg har, det utgjør en viktig del i min trening, i tillegg til at jeg
bruker helgene til å være ute og i så mye aktivitet som mulig, forteller hun.

Jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer i uka.

Hun valgte altså vekk en toppidrettskarriere innenfor
langrenn, for så å befinne seg i verdenstoppen i en annen idrett bare noen år
senere.

Hun får ofte høre «du må jo bare satse på løping, du
kan bli dødsgod, det er jo dette du elsker», men Sylvia mener at det
nettopp er kombinasjonen av jobb, trening og et normalt, sosialt liv som er
nøkkelen til hennes suksess.

– Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok
mistet motivasjonen og gleden. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å
bevise at det er mulig å gjøre to ting samtidig, men det er det jeg får
skikkelig mestringsfølelse og godfølelse av.

Balansen er viktig! Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Balanse

25-åringen synes det er gøy at hun kan oppnå såpass gode resultater selv ved siden av en veldig krevende revisorjobb, og hun håper at hun kan være en motivasjon for andre som jobber fulltid og trives med det ved siden av løpingen og andre gjøremål.

– Jeg tar meg tid til det sosiale og andre ting, forteller hun og legger leende til at hun var ute til klokka tre forrige lørdag, når vi spør om hun har et «toppidrettsforhold» til leggetider og vinglass.

– Alle som kjenner meg kan skrive under på at jeg har en god balanse der. Men, jeg tror jeg er veldig flink til å lytte til kroppen; sover litt ekstra eller dropper å trene hvis jeg kjenner at formen begynner å skrante litt. Jeg tar heller en hviledag dag for mye. Etter at jeg føler meg frisk igjen tar jeg en dag til. Som langrennsløper var jeg mye syk, slet med luftveiene. Men de to siste årene har jeg ikke hatt en eneste sykedag fra jobben. Så jeg har nok blitt flinkere til å lytte til egen kropp og funnet ut hva som er riktig å gjøre. Det handler mest om hvordan man prioriterer og legger opp dagene, og at du tør å utfordre deg selv litt. Det tror jeg er viktig.

Senk terskelen og sleng deg med på et løp, lyder oppfordringen. Foto: Sylvain Cavatz

Nye løp, nye naturopplevelser

Sylvia mener at det hersker en jevnt over litt for stor
sperre for å melde seg på konkurranser med mindre man vet at man er i veldig
god form.

– Jeg kunne ønske at terskelen ble senket og at flere i
større grad bare kunne slenge seg med, for til syvende og sist er det ingen som
sitter og sjekker resultatene. Det er bare noe man tenker selv. Og så får man
en veldig kul opplevelse av å konkurrere, en enkel måte å få mestringsfølelse på.

Selv elsker hun å delta på løp på nye steder.

– Når jeg skal konkurrere forsøker jeg alltid å melde meg på nye løp, det gir meg mye. Underveis i et løp gleder jeg meg over så utrolig mye der ute – inntrykk som jeg tar inn fra naturen. Sånn som nå da jeg løp i Kristiansand hvor jeg aldri har løpt tidligere: Vi løp gjennom så mange fine steder, over svaberg, gjennom blåbærlyng, på tekniske kule stier, i flott terreng og gjennom byen. Jotunheimen i 2018 bød på flotte fjell. Ecotrail gjorde at jeg plutselig var tilbake der jeg hadde løpt orientering i barndommen – mange gode minner. Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Les også: Løpingens kreative frirom

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent

Jakten på løpegleden

Jakten på løpegleden


Caroline Zachariassen. Småbarnsmoren som mistet all nattesøvn, ble utbrent og langtidssykemeldt. Hun som hater å løpe, men som drømmer om smilepuls og halvmaraton. Er det mulig å finne løpegleden på 12 uker?


Caroline Zachariassen

Bosted: Bryne
Alder: 30
Familie: Gift med Lars Zachariassen. Tre ville gutter; 2, 4 og 6 år.
Yrke: Key account manager i LarsZachariassen AS
Aktuell med: #jaktenpåløpeglede Instagram: carolinezachariassen


Det hele startet med en langvarig drøm. Løping ser jo så enkelt ut!

–  Jeg har lenge hatt lyst til å kunne trives med å bare ta på meg løpeskoene, gå ut døra og sette i gang. En halvtime helt for meg selv. Få utløp for irritasjon, negative tanker og kaos. Komme nært på naturen, høste overskudd og komme hjem som et bedre menneske enn da jeg dro ut. Kanskje har jeg hatt en i overkant romantisk forventning om hvordan det utarter seg? Samtidig er jeg jo innforstått med at det også finnes tyngre dager og varierende motivasjon. Tidligere har jeg gitt opp etter tre uker.

Løping som straff

Hun vet hva hun prater om. Caroline har vært en av Norges beste turnere i en årrekke. 48 NM-gull og internasjonale medaljer kommer ikke av seg selv. Opp mot 25 treningstimer i uka over mange år krever sin (vilje)styrke.

– Fokuset kunne til tider endre seg fra mestring og glede til prestasjon og resultat. At jeg har hatt et anstrengt forhold til løping kan nok også henge sammen med at jeg forbinder det med straff. For om jeg ikke presterte som ønsket, var straffeløping og kondisjonstrening en veletablert metodebruk blant turntrenerne. Samtidig er det helhetlige bilde av turnkarrieren min klart mest positiv, forteller hun.

Kjente ikke seg selv igjen

Turndrakten ble brukt for siste gang i 2012. Aktivitetsnivået normaliserte seg. Men det ble med ett års pause før helt andre prøvelser stod for tur. På kort tid fikk Caroline og ektemannen Lars tre barn. Alle energiske, livlige og livsglade gutter.

– Det var, og er fortsatt, helt kaos. Det finnes mengder av kjærlighet, omsorg, smil, latter og glede. Jeg er så stolt og glad i flokken min! Samtidig er det hektisk og krevende – store kontraster, forteller Caroline.

Løping er ikke alltid like gøy …
Foto: privat

I 2018 bikker totalbelastningen over etter et halvt år med mye sykdom og minimalt med søvn.

– Det er tøft å bli sykemeldt, miste alt overskudd og identiteten sin. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Orket ikke være, eller gjøre mer enn det mest tiltrengte. Det var etter ni måneder, når jeg var kommet fra liggende til knestående, at jeg fant ut at løping skulle bli ett av tiltakene for å finne tilbake til meg selv.

Caroline og mannen Lars Zachariassen etter en vellykket økt. Foto: privat

Caroline allierte seg med ektemannen som er fysioterapeut og trener. Sammen utviklet de et passende treningsopplegg, med gradvis progresjon og mestringsfølelse i fokus.

Distanse og fart fikk liten oppmerksomhet, målet var å komme seg ut og gjennomføre. Tre ukentlige økter, kort varighet. Var det oppskriften for å finne løpegleden?

De gjorde en avtale: Dersom målet om å trives med løping ikke ble nådd, gjorde ikke det noe. Men de 12 ukene med løping skulle være et helhjertet forsøk. All in – kaste seg ut i det.

Caroline allierte seg med ektemannen som er fysioterapeut og trener. Sammen utviklet de et passende treningsopplegg. Foto: privat

Treningsprogram – #jaktenpåløpegleden

Slik så Carolines program ut de fire første ukene:

Uke 1

Dag 1
– 10 min hurtig gange.
– 5 x 1 min jogg, 1 min pause.
– 10 min hurtig gange.

Dag 2
– 20 min hurtig gange.
– 3 x 10 tåhev i trapp.

Dag 3
– 10 min hurtig gange.
– Pyramide-intervall: 1 min, 2 min, 3 min, 2 min, 1 min. Pause: 1 min.
– 5 min hurtig gange.

Uke 2

Dag 1
– 10 min hurtig gange.
– 5 x 2 min jogg, 1 min pause.
– 5 min gange.

Dag 2
– 30 min hurtig gange.

Dag 3
– 5 min hurtig gange, 5 min rolig jogg.
– Pyramide-intervall: 1–2–3–4–3–2–1 min. Pause: 1 min.
– 5 min rolig jogg, 5 min gange.

Uke 3

Dag 1
– 5 min hurtig gange, 5 min jogg.
– Intervall: 4 x 3 min. Pause: 1,5 min.
– 5 min jogg, 5 min hurtig gange.

Dag 2
– 10 min hurtig gange.
– 3 x 6 min rolig jogg, 2 min pause. Gå i pausene.
– 5 min hurtig gange.

Dag 3
– 5 min hurtig gange, 5 min jogg.
– Intervall: 1–4–1–4–1–4 min. Pause: 1,5 min.
– 5 min jogg, 5 min hurtig gange.

Uke 4

Dag 1
– Rolig jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 5 min.

Dag 2
– Rolig jogg 10 min.
– Intervaller: 4–3–4–3 min. Pause: 1,5 min.
– 10 min jogg.

Dag 3
– Rolig jogg 10 min.
– 3 x (45/15 x 6). Pause: 2 min.
– 10 min jogg.

Forklaring til treningsprogrammet:

Intensitet under intervaller: Du skal bli andpusten og svett, men ikke hardere enn at det er mulig å prate i korte, pressede setninger.

Pause: Hurtig gange

Med døden i hælene

Med døden i hælene


Gravferdskonsulent Øyvind Bertelsen-Tangvik (40) fra Kyrksæterøra løper for å holde døden på avstand. Det har resultert i en livsstilsendring og medaljer i NM triatlon.

Med kona Irene, de to døtrene Linnea (16) og Cecina (14) og hunden Leonardo, suser dagene forbi i et høyt hverdagstempo. Kontrastene mellom familieliv og jobb er store. Som gravferdskonsulent jobber Øyvind tett på døden, og for å kunne stå i jobben, løper han. Med lette bein over skog og mark luftes tankene etter møter med mennesker i sorg.

– Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død.

Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du.

Barndom med trening og død   

Øyvind vokste opp i et begravelsesbyrå som hans besteforeldre startet for snart 50 år siden, før hans foreldre overtok på 80-tallet.

Jeg var rundt 13 år første gang jeg var med på henting av en person som hadde gått bort. Siden da har jeg alltid hatt byråjobben i bakhodet. I 2007 ble jeg med og tok over bedriften sammen med min far.

I dag jobber Øyvind som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS.

Jeg har kun gått «livets skole», men kanskje det burde kalles «dødens skole» i mitt tilfelle.

Øyvind jobber som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS. Foto: Jørund Moltubakk

Da Øyvind ikke hjalp til hjemme med begravelsesbyrået, var han på løkka og spilte fotball. Han syntes også individuell idrett var gøy, og ble aktiv i kappgang i sjuårsalderen. Utfallet av det ble deltakelse i både junior-NM og nordisk mesterskap i kappgang.

I ettertid kan jeg se tilbake på en barndom med idrettsglede og stor treningsiver. Jeg elsket å ta de ekstra øktene, gjerne alene. En skikkelig treningsnarkoman, det var det jeg var.

I dag er Øyvind en aktiv triatlet, men en periode i livet var kroppen tung og motivasjonen lav.

Kropp i fritt forfall

Da Øyvind begynte på videregående, ble det en foreløpig slutt på hardtreningen som preget barndommen. Han trappet ned til femtedivisjon i fotball. Deretter ventet militæret, fast jobb og småbarnslivet. Kroppen var i fritt forfall, forteller han.

Noe måtte gjøres med de nyoppståtte smertene i ryggen om han skulle holde ut i den nye jobben som gravferdskonsulent.

– Jeg måtte ta grep for å bli sterkere. Det er noen krevende løft i denne jobben. Vi vet jo aldri hvor vi skal hente den døde og det kan være fryktelig tungt å løfte opp og ned trapper.

Vendepunktet kom nyttårsaftenen 2011 da han bokstavelig talt møtte seg selv i speilet. Skjorta var trang og nåla på badevekta hadde aldri pekt så høyt før. Treningsmekanismene fra barndommen slo til.

– Treningsnarkomanen var tilbake, og nå hadde jeg satt meg et mål. Etter åtte uker var åtte kilo borte.

Treningen skulle snart resultere i en bratt formstigning, men også fungere som terapi i møte med døden.

Gravferdskonsulentens egenterapi

Arbeidsoppgavene til en gravferdskonsulent er mange og varierte. Øyvind forteller at jobben hans blant annet består av å ta vare på og være en rådgiver for pårørende, stelle den døde og nedlegging i kiste. Øyvind minnes spesielt godt de første årene som gravferdskonsulent. Han var da nybakt småbarnsfar og kontrastene i livet var store.

– Jeg glemmer aldri det andre halvåret i jobben. Da var det sju fine ungdommer i sin beste alder som gikk bort, alle yngre enn meg. Det var tøft å absorbere, minnes jeg.

Øyvind sier at det til tider var vanskelig å stå i en utfordrende situasjon på jobb med mye død og sorg, for så å komme hjem og være en «superpappa» bare minutter senere.

–  Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk.

Øyvind løper for å klarne hodet, og hjemme snakker han med barna og kona om livet og døden.

– Jeg har et tett forhold til min far og min kone, samt en del prester vi jobber med. Til sammen får jeg sortert bort det verste.

Livet i perspektiv

Som gravferdskonsulent ser man hvor fort livet kan snu. Bilulykker og andre uventede dødsfall setter livet i perspektiv, sier Øyvind.

– Jeg setter stor pris på livet mitt med familie og venner. Det er ikke en selvfølge å få bli gammel. Alt for mange mennesker henger seg opp i bagateller i hverdagen, ofte tenker jeg at det ikke er verdt det å ta den krangelen om oppvasken.

I utgangspunktet er ikke gravferdskonsulenten selv redd for å dø, men han er mer redd for ikke å leve.

– I møte med mennesker i sorg har jeg lært at en må leve, nå! Mange bare eksisterer, jeg vil kjenne på kroppen at jeg lever. Det gjør jeg når jeg løper. Jeg har vokst på disse årene som gravferdskonsulent. Jeg har blitt et større medmenneske, og jeg tåler tøffe perioder bedre.

Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk

Løper alene sammen

Øyvind trener en del i skog og mark. Han synes det er befriende å løpe på stier og i bakker, og som hobbyornitolog elsker han å ta lange turer uten mobil eller klokke. Da er det kroppen og fuglene som styrer tempo. Det er noe helt eget med lyden av stillhet, forklarer han. 

– Jeg elsker å løpe ute, men de aller fleste kvalitetsøktene tar jeg på tredemølla. Vi har et stort løpemiljø på Kyrksæterøra, men som gravferdskonsulent og triatlet har jeg ikke anledning til å trene med løpegruppa så ofte.

Løping er en effektiv måte å få tankene over på noe annet enn døden, sier Øyvind. Når det er spesielt tøffe tider på jobben, som når det er barn som har gått bort, trekker han seg unna fellesøkter og trener alene for å sortere tankene.

Da tar han kvalitetsøkta på mølla klokken 06:00 på morgenen slik at han har 12 timers hvile til svømmetreningen på kvelden. Den ensomme treningen er nødvendig for den mentale helsa, mener Øyvind.

Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død

– Jeg løper alene på mølla fordi jeg trenger alenetid etter jobb, men samtidig er jeg en del av et løpemiljø på den digitale plattformen Zwift. Der «samles» vi en gjeng på internettsiden til fellesøkter på hver vår tredemølle i hvert vårt hjem. En mann jeg løper sammen med, jobber beinhardt for å komme seg med til Paralympics i Tokyo 2020. Vi motiverer hverandre fra hver vår kant av verden.

Terapi med sportslige resultater

Løpingen ga etter hvert klare resultater. Bare i fjor trente han over 700 timer. Høsten 2013 meldte Øyvind seg på halvdistanse triatlon og i 2014 sprang han sin første triatlon, AXTRI over Aurlandsfjellet. Øyvind forteller at det er en av de hardeste halv-Ironman som finnes, men at han nådde målet sitt om den blå trøya.

– Da fikk jeg blod på tann, motivasjonen var på topp! AXTRI 2015 ble gjennomført med rødtrøya som premie. Alle som kommer i mål under åtte timer, får rød trøye.

Han klokket inn sin første femkilometer gateløp i 2015 på tiden 18:11, og Hemnemila samme år på tiden 38:08.

– Etter tre gode triatlonkonkurranser i 2016, ble jeg lokket med på min første halvmaraton. Jeg hoppet like godt med på NM-klassen og kom i mål på 1:18. Jeg forsto at jeg løp på habile tider, og var godt fornøyd.

I dag er Øyvind en habil løper og triatlet. Foto: Børge Sivertsen

2017 ble den første virkelige sesongen med triatlon-EM som hovedmål. Kropp, motivasjon og struktur var på plass, erindrer Øyvind. Ørasprinten på fem kilometer ble presset ned til 17:11, og han kom på en solid 10. plass på BDO-mila i Trondheim. Det var hans første 10 kilometer på konkurranse, og han klokket seg inn på 35:11.

I 2018 ble Norseman gjennomført med sort trøye som belønning.

Kroppen var blitt sterk og hodet klart. Nå er det kun fremtiden igjen, og den er lys, mener gravferdskonsulenten.

– Jeg har ingen behov for å bli verdensmester, jeg løper fordi jeg synes det er gøy. Det er som med livet, det er veien mot målet som er det aller viktigste. Dersom et løp ikke går helt som planlagt, er ikke det ensbetydende med et mislykket løp. Alt er i læring og utvikling, som oss mennesker.

Kom i gang med orientering

Kom i gang med orientering


Å komme seg ut i skogen – og utenfor de faste løperutene – er godt for mestringen og motivasjonen. Her er Tove Alexanderssons tips til hvordan du kommer i gang.

Orientering kan virke svært krevende for utenforstående. Løperne fyker av gårde i en bestemt retning etter et ørlite blikk på kartet. Alt skjer i stor fart, og alt skjer i kupert, ulendt og uoversiktlig skogsterreng.

Verdensmesterens tips

For en nybegynner med kart og kompass er det viktig å ta stegene i riktig rekkefølge når det handler om å lære seg o-løping. Det mener regjerende verdensmester i orientering, Tove Alexandersson.

– Det er veldig viktig å tørre å stoppe opp for å orientere seg, selv om man har god kondisjon, sier hun.

Den svenske orienteringsløperen har hele ti VM-gull i orientering, og tilsvarende i skiorientering, så hun vet hva hun snakker om. Selv trenger hun riktignok aldri å stoppe opp, men så har hun også vært i idretten siden hun kunne gå.

Et eksempel hun trekker fram er at det ikke hjelper å satse på gode løpeegenskaper hvis man ikke kan å lese kart. I o-løp må man kunne begge deler.

Tove Alexandersson

– Man må starte den riktige veien. Begynn med å gå, mens du orienterer deg. Etter hvert kan du øke farten, råder hun.

Tove Alexandersson trekker fram at det er mange orienteringsklubber rundt om i Norge, og at de fleste er veldig imøtekommende overfor nybegynnere.

– Jeg tror det er lurt å få hjelp av noen som kan orientering godt. Finn din nærmeste klubb og ta kontakt med dem, tipser hun.

Riktig utstyr

Orienteringssporten har all slags terreng som sin lekegrind, både på og utenfor stien – ja selv også i tettbygd strøk om man regner med sprintdistansene.

– Når du løper i skogen er det veldig viktig å sko med godt grep, tilpasset nettopp løping i skog. Løper du med vanlige asfaltsko får du ikke en særlig god opplevelse, og det er stor fare for å tryne, ler hun.

Hvis du løper med asfaltsko i skogen, er det stor fare for å tryne, sier Tove. Foto: Icebug

Selv varierer hun mellom ulike modeller fra Icebug sitt sortiment. I konkurranser bruker hun sko med metallpigger for ekstra godt feste, mens på trening bruker hun stort sett terrengsko med en grovmønstret gummisåle.

– Heldekkende benklær er også et must. Det er fort gjort å skrape seg opp i skogen, så jeg løper alltid i lange tights, forteller Tove.

To skomodeller egnet for orientering

Icebug Acceleritas 7 RB9X
For nybegynneren: Icebug Acceleritas7 RB9X

Icebug Acceleritas7 RB9X  er en rask terrengsko med høy komfort egnet for terrengløp og orientering. Vannopptaket er minimalt og dreneringen ypperlig. Hælkappen er veldig myk og komfortabel. Mellomssålen er fleksibel er bemerkelsesverdig takket være sålens lave profil. Denne skoen fremmer fotens naturlige bevegelser. Yttersålen i RB9X-gummi sørger for et ekstremt grep både på tørre og våte overflater.

Icebug Spirit 7 OLX
For den mer erfarne: Icebug Spirit7 OLX

Icebug Spirit7 OLX er en veldig lett, pigget sko for rask løping i vanskelig terreng. Skoen er utviklet i samarbeid med verdens beste orienteringsløper Tove Alexandersson. Med lav dropp, uslåelig bakkekontakt og 14 stålpigger er den et ekte monster i skogen.

Løpingens kreative frirom

Løpingens kreative frirom


Sindre Buraas og Sondre Lerche er to ganske forskjellige personer. Den ene har levd som toppidrettsutøver og løpt 5000 meter på 13:11.96, mens den andre har vunnet Spellemannprisen og toppet Billboardlister. De kommer fra to ulike verdener, men én ting har de til felles …

The moment my legs begin to move my thoughts begin to flow

Henry David Thoreau

Løpetur i skog, med mellom 100 og 160 i puls er det optimale for en kreativ tankestrøm, ifølge Sindre Buraas. Foto: Johannes Rummelhoff

Jakten på gode kilometertider og konkurranse er ikke noe vi forbinder med kunstnerens rike sjelsliv, men kan ikke løping være noe mer enn startnummer og prestasjonsjag? Gir ikke bevegelse spillerom for tanker?

Alle vi som løper har vel opplevd hvordan en løpetur kan frigjøre tankene og skape rom for nye? Og det er akkurat det Sindre Buraas og Sondre Lerche opplever. De bruker begge to løping aktivt for å la tankene flyte og gi rom for kreativiteten.

Sindre Buraas var en gang for ikke så alt for lenge siden en av Norges raskeste løpere. Han har trent strukturert og konkurrert siden han var en liten guttunge. Sindre satset på 5000 meter og jaktet på norgesrekorden.

Så en dag på slutten av løpekarrieren oppdaget han at han brukte løpeturene til å tenke ut ting han ville designe og bygge i leiligheten sin. Med sin mentalitet fra toppidretten arbeidet han strukturert og målrettet med søknaden til designstudier på Kunsthøgskolen i Oslo. Han kom inn på studiet og nå er fokuset rettet mot design og kreativitet. Løping har blitt en hobby.

Sondre Lerche er det motsatte. Han har lagd musikk hele livet. Idrett og trening var en fjern verden som vakte laber interesse hos musikeren. Han prøvde lenge å trene litt for helsa sin skyld, men fant ikke motivasjonen og det ble aldri en vane som vedvarte. Så en dag fant han løpingen på grunn av musikken. Han måtte rett og slett komme i bedre form for å gjennomføre en fysisk krevende konsert.

Nå hadde han en grunn til å løpe. Og etter hvert som han løp mer og mer kom han naturlig nok i bedre form. Og da satt han også mer og mer pris på løpingen for løpingens skyld. Løpeturene ble et frirom fra musikkens abstrakte prosesser. Han hadde rett og slett funnet seg en hobby.

Løping slipper tankene fri
– Det blir mye følelser i musikken og da er det befriende å gjøre noe som er så konkret og målbart som løping, forteller Sondre.

Samtidig er løping en aktivitet han gjør kun fordi han selv har lyst til å gjøre det. Sondre liker å improvisere treningen og tilpasser den basert på kropp og omgivelser. En perfekt uke startes med en 25 kilometers løpetur hvor han hører på ambient musikk og lar tankene flyte.

Sondre forteller videre at løping er en meditativ aktivitet han gjør for å å sone ut. En ventilator hvor tankene kan flyte inn i en annen horisont. Løpeturen er et fristed som kan brukes til det du trenger der og da. En dag til å sortere tanker, en annen til å få nye idéer, eller bare for å slippe å tenke.

– Det er paradoksalt, men jeg var ute og løp når jeg skjønte at jeg ikke skulle løpe lenger, forteller Sindre Buraas og ler.

Nå som Sindre har lagt piggskoa på hylla har løping fått en litt annen plass i hverdagen. Før var det jobb, nå er det rekreasjon. Løping kan være så mye mer enn å løpe med startnummer. Løping kan også være en intellektuell aktivitet. Etter jobb og studier liker Sindre å løpe alene gjennom Oslomarka og la tankene svirre rundt nye byggeprosjekter, skoleoppgaver, fargekombinasjoner eller designprinsipper. Impulsene fra naturen tror han er en viktig del av den kreative påvirkningen.

– Blåstien i Oslomarka gir en større effekt på tankeflyten enn asfalten langs Frognerkilen, legger han til.

Det blir mye følelser i musikken og da er det befriende å gjøre noe som er så konkret og målbart som løping, forteller Sondre Lerche. Foto: Johannes Rummelhoff

Å løpe er en kreative prosess
I en studie ved Stanford University har Marily Oppezzo og Daniel L. Schwartz[1] forsket på hvordan bevegelse påvirker kreativ tenking. Gjennom eksperimenter hvor forsøkspersonen gikk på en tredemølle og løste kreative oppgaver økte kreativiteten hos 81 % av deltakerne. Studien konkluderte med at det å gå åpner opp for en fri flyt av idéer og at det øker kreativiteten.

Både Sindre og Sondre bruker løping i sine kreative prosesser. Enten de klekker ut nye idéer, bearbeider eksisterende eller bare renser opp i gammelt tankegods.

Sondre Lerche forteller entusiastisk om hvordan han bruker løpingen aktivt når han jobber med nytt materiell. Han hører for eksempel på musikk han jobber med på løpeturer. Gjerne en låt om og om igjen gjennom hele løpeturen. Slik kan han fordype seg i sin egen musikk, høre forskjellige nyanser og finjustere miksen slik at den blir akkurat slik han ønsker. Når han kommer hjem etter løpeturen setter han seg ned og noterer det han har kommet fram til under løpeturen og tar det med seg inn i studio hvor den kreative prosessen fortsetter.

Sindre ser på løpingen som en del av designprosessen. Han tar ikke for seg et konkret prosjekt når han løper og klarer ikke styre tankene, men tenker mer filosofisk over designmetoder og hvilken rolle han skal ta som designer.

Sindre forteller også at det hjelper å være i god form for å kunne la tankene gå av seg selv når man løper. Det kan ikke være for anstrengende å løpe. Pulsen må litt opp, mener Sindre, men ikke for høyt. Mellom 100 og 160 i puls, har han erfart er det optimale. Hardøkta er ikke tiden for de dype tankene, men det er på de rolige turene i skogen hvor tankene virkelig løper løpsk.

Det samme viser en studie fra Nederland[2] hvor forskerne undersøkte hvordan ulik trening påvirket den kreative tankeprosessen. Studien viser at anstrengelsen ikke kan være for stor. De som trente og var i god form fikk bedre kreativt utbytte av aktiviteten. Og der har vel akkurat Sindre Buraas en fordel, en solid grunnform som gjør at han slipper å tenke på løpingen, men kan la tankene ta overhånd.

Kort og godt blir både Sindre og Sondre mer kreative når de snører skoa og løper seg en tur, men er det løpingen som er årsaken? Løping er en monoton aktivitet. Alt du trenger å gjøre er å sette en fot foran den andre og bevege deg fremover. Når du er i god nok form og finner flyten i løpeturen åpner det seg et rom for flyktig tanker og kreativitet.

Kanskje er det ikke løpingen i seg selv, men tiden du tilbringer alene og med dine egne tanker som utløser den kreative tankestrømmen?

Før var det jobb, nå er det rekreasjon, sier Sindre Buraas om løpingen. Foto: Johannes Rummelhoff.

Kilder:

[1] Give Your Ideas Some Legs: The Positive Effect of Walking on Creative Thinking http://aaalab.stanford.edu/assets/papers/2014/Give_your_ideas_some_legs.pdf

[2] The impact of physical exercise on convergent and divergent thinking
https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fnhum.2013.00824/full#h1

Gjev pris til Warholm

Gjev pris til Warholm


Karsten Warholm er kåret til årets mannlige utøver i Europa.

Pressemelding fra NFIF

Karsten Warholm fra Dimna IL ble under kveldens EA-galla i Tallinn kåret til årets mannlige friidrettsutøver i Europa for 2019. Bare to norske utøvere har tidligere vunnet denne prestisjefylte kåringen.

– Dette er med på å krone en sesong som for min del har vært helt fantastisk, sier Karsten på telefon fra den estiske hovedstaden.

– Jeg må først og fremst få takke personene i teamet rundt meg, familie, mine samarbeidspartnere, Dimna IL og NFIF, men også alle de der ute som har stemt på meg i denne kåringen, sier Karsten videre

– En slik pris henger svært høyt, og det vises blant annet av de meget gode utøverne som både var nominert innledningsvis og som kom med i denne finalerunden. Det er svært mange utøvere på et veldig høyt nivå i Europa, sier han.

Karsten gikk ubeseiret gjennom sesongen 2019, en sesong der han forsvarte VM-gullet fra London i 2017 under årets VM i Doha. Han forbedret også sin egen norske rekord ned til 46.92 under DL-finalen i Zürich, som også er europeisk rekord og den nest raskeste tiden på distansen i verden noen gang bak amerikanske Kevin Youngs verdensrekord fra Barcelona-OL i 1992 på 46.78.

Han topper også verdensrankingen i øvelsen, og er nummer to på verdensrankingen for menn totalt sett bak den amerikanske sprinteren Noah Lyles, noe som tidenes beste plassering av en norsk utøver.

Karsten Warholm vant prisen for årets mannlige utøver i Europa. Foto: European Athletics via Getty Images

Tidligere norske vinnere er Trine Hattestad for kvinner i 2000 og spydkollega Andreas Thorkildsen for menn i 2008. Karsten er den første langhekk-løperen noensinne til å vinne denne prisen i herreklassen. Karsten vant for to år siden Rising Star-prisen i tilsvarende galla.

Etter at det europeiske forbundet først nominerte ti kandidater ble det mandag kveld klart at Karsten var stemt frem i et finalefelt som i tillegg besto av polske sleggekasteren Pawel Fajdek, Estlands spydkaster Magnus Kirst og den svenske diskoskasteren Daniel Ståhl.

Dimna-gutten er også en av elleve mannlige utøvere som er nominert av det internasjonale friidrettsforbundet IAAF til den enda mer prestisjefylte tittelen årets mannlige utøver i verden. Her foregår det for tiden en avstemning som innen 4. november skal stemme frem et finalefelt på fem utøvere. Vinneren av denne kåringen offentliggjøres i Monaco lørdag 23. november.

Les også:  – Jeg har mye mer å gi! Portrettintervju med Karoline Bjerkeli Grøvdal