Nybegynner i verdenstoppen

Nybegynner i verdenstoppen


– Jeg gleder meg over så utrolig mye der ute, tar inn så mange inntrykk fra naturen. Det gjør at jeg glemmer smerter og vondter som man kjenner underveis i lange løp, sier Sylvia Nordskar.

Hun la langrennssatsingen på hylla og slang seg med på et ultraløp. Noen måneder senere er hun i verdenstoppen i terrengultra. Men å leve som en toppidrettsutøver, det ønsker hun ikke.


Sylvia Nordskar

Alder: 25
Fra: Lommedalen
Bosted: Trondheim
Yrke: Revisor i PwC
Klubb: Strindheim
Meritter: Vunnet Xreid 2018, Ecotrail 50 2018, Norgesmester terrengultra 2019.


Alternativ familieaktivitet

Noen ber inn på spillkveld og middag, andre foreslår et av landets tøffeste og mest krevende ultraløp som familieaktivitet.

Storebror Gjermund Nordskar hadde vunnet Xreid to år på rad, og denne gang – i 2018 – skulle løpet gå i Jotuheimen. Deres barndoms lekegrind. Det var her søsknene tilbragte hver påskeferie. Dette var en unik mulighet for dem til å gjøre noe crazy sammen, som Sylvia sier det.

Mellomste bror Jo Hoff Nordskar dro litt på det – som syklist hadde han planer om å sykle Jotunheimen rundt, ikke løpe tvers over den. Men da både Sylvia og Gjermund var påmeldt, ble han med.

Hvordan det gikk skal vi komme tilbake til. Men én ting er sikkert: En naturkjærlighet og en solid base med mye aktivitet helt fra barnsben av – den kombinasjonen skal man ikke kimse av.

Kjærligheten til naturen har alltid vært der for Sylvia Nordskar. Foto: Sylvain Cavatz

Aktivitet som livsstil

Sylvia vokste opp i Lommedalen i Bærum sammen med brødrene og foreldrene. Aktivitet var livsstilen deres. Mange turer, både med og uten ski på beina. Sylvia løp orientering, danset ballett og gikk langrenn. Etter hvert ble det mindre av de to førstnevnte aktiviteter og mer av sistnevnte.

– Langrenn var mest givende og det ville jeg satse videre på, forteller hun.

Veien gikk fra NTG ung på Bekkestua og videre til NTG på Lillehammer som 15-åring.  Hun satset ut videregående, og tok enda et år til i Lillehammer hvor hun forsøkte å leve som toppidrettsutøver.

Eller, hun tok et årsstudium ved siden av – noe annen input må man jo ha, ifølge Sylvia.

Men det gikk stort sett i trening, soving og spising, og
Sylvia kjente på savnet etter noe mer. Så kom hun til det punktet hvor hun måte
ta en avgjørelse: Satse videre eller gjøre noe annet.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både
faglig, sosial og annen input. Alternativene mine da var å flytte til Trondheim
for å studere og dermed legge opp langrennskarrieren, eller å satse videre og
gå all-in for å bli verdens beste langrennsløper. Da hadde jeg måttet
prioritere hundre prosent. Det skjønte jeg at jeg ikke hadde motivasjon til –
jeg hadde lyst til å gjøre og lære andre ting.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Fra langrenn til løping

Men, så dukket det opp en mulighet av kaliberet «pose og sekk». Sylvia fikk et tilbud om scholarship i USA og flyttet til Denver, Colorado. Her konkurrerte hun for skolens skilag, tok full utdanning, fikk være sosial, fikk reise rundt og oppleve USA.

– Det var alt jeg kunne drømme om i fire utrolig flotte år,
oppsummerer hun.

Dermed var det lettere å si seg ferdig med langrennsatsningen
i etterkant av USA-oppholdet. Høsten 2017 var Sylvia klar for jobbhverdagen som
revisor i PwC i Trondheim.

– Det er et yrke som krever ganske mange timer med jobb, og en arbeidsplass med mange hardtarbeidende mennesker og et godt miljø. Dette var jeg veldig motivert for og her trives jeg godt, forteller hun.

Men det resulterte også i at hun fikk begrenset med tid til trening,
i hvert fall sammenlignet med antallet økter hun hadde vært vant til å legge
ned.

– Så da startet jeg å løpe. Det er både effektivt og gøy!
Jeg meldte meg på noen løp – det er den aller beste måten å komme i form på;
slenge seg med på konkurranser hvor du får pushet deg mye bedre enn når du
stikker ut på egne treninger.

Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse.

Løpsdeltakelsen startet allerede den siste sommeren i USA,
altså før hun flyttet til Trondheim. Alle studentene i Denver var reist hjem,
men Sylvia ble igjen for å jobbe noen måneder.

–  Da fartet jeg rundt, deltok på løp og møtte nye mennesker på den måten. Jeg synes det er så moro. Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse, sier hun.

Allerede den høsten løp hun sin første maraton – Skåbu
Fjellmaraton. Riktignok hadde hun et godt treningsgrunnlag, men hadde kun løpt
10-kilometer i konkurranse tidligere. Seieren og den pene debuttiden på 3:18 i
terrenget vitnet om at løping var noe som lå naturlig for henne.

Sylvia løp sin første maraton på 3:18 – et tegn på at løping ligger naturlig for henne. Foto: Sylvain Cavatz

Tok ultraløping med storm

2018 skulle vise seg å bli Sylvias første ordentlige sesong
som løper. Det startet med nevnte «crazy» idé om å melde søsknene på
selveste Xreid – drøye 100 kilometer og 6000 høydemeter fra Turtagrø vest i
Jotunheimen, til Beitostølen i øst.

Bror Gjermunds prestasjoner i ultraløp gjorde at Sylvia hadde fått øynene opp for denne nisjeidretten. Hennes umiddelbare tanke var «hvordan er det er mulig?!» Men det ligger mer fascinasjon enn frykt i de ordene. Sylvias holdning til fysiske utfordringer heller mer mot «hva har jeg egentlig å tape?»

Hun løp (og vant) 50-kilometeren i Ecotrail en måned før Xreid, og sa seg med det klar for dobbel distanse og veldig mange flere høydemeter.

Man skulle tro at vi som nordmenn er godt vant med søsken-trioer som presterer i toppen i én og samme konkurranse, men stort sett har de speed suit, piggsko og løper betydelig kortere.

2018-versjonen av Xreid ble rett og slett dominert av søsknene fra Lommedalen: Gjermund løp inn til seier for tredje året på rad, en ubeskrivelig bragd i seg selv. Broren Jo var bare en halvtime bak og kapret dermed andreplassen. Kvinneklassen ble selvfølgelig vunnet av Sylvia. Hennes egen formulering av Nordskar-knockouten er noe mer ydmyk:

– Det gikk over all forventning.

Fra crazy idé til verdenstoppen

Det var altså i slutten av juni i 2018 at Xreid utgjorde startskuddet for det som skulle bli en løpekarriere. Under ett år senere – i juni 2019 – representerte Sylvia Norge i VM terrengultra i Portugal. I mellomtiden har hun rukket å løpe alle 2000-metertoppene i Rondane og bli norgesmester i terrengultra under KRSultra i april fjor.

– Det har skjedd fort, og det er litt skummelt, ler hun og
innrømmer at hun ikke har hatt det beste løpegrunnlaget.

– NM ble en oppladning siden VM gikk såpass tidlig. Ellers ville jeg ikke funnet på å løpe en 60-kilometer i april, det er fryktelig tidlig når man kun snitter 10 kilometer ukentlig i løpeskoene gjennom vinteren, sier hun.

Vil kombinere jobb og løping

Og ja, du leste riktig. 10 kilometer.

– Hvis man leser bloggene eller treningsloggene til de som satser ultraløping, blir man fort litt skremt. Mange tilbakelegger flere hundre kilometer i uka.

– Jeg har bare måttet legge det bort, for det er ikke aktuelt for meg uansett. Men jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer, så det er tydeligvis mulig det og, smiler hun.

Nøkkelen er aktivitet og naturglede i helgene, en intensiv
økt opp og ned Geitfjellet i uka, og selvfølgelig et godt treningsgrunnlag.

– Jeg tror på kortere økter med skikkelig kvalitet på de få
øktene jeg har, det utgjør en viktig del i min trening, i tillegg til at jeg
bruker helgene til å være ute og i så mye aktivitet som mulig, forteller hun.

Jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer i uka.

Hun valgte altså vekk en toppidrettskarriere innenfor
langrenn, for så å befinne seg i verdenstoppen i en annen idrett bare noen år
senere.

Hun får ofte høre «du må jo bare satse på løping, du
kan bli dødsgod, det er jo dette du elsker», men Sylvia mener at det
nettopp er kombinasjonen av jobb, trening og et normalt, sosialt liv som er
nøkkelen til hennes suksess.

– Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok
mistet motivasjonen og gleden. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å
bevise at det er mulig å gjøre to ting samtidig, men det er det jeg får
skikkelig mestringsfølelse og godfølelse av.

Balansen er viktig! Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Balanse

25-åringen synes det er gøy at hun kan oppnå såpass gode resultater selv ved siden av en veldig krevende revisorjobb, og hun håper at hun kan være en motivasjon for andre som jobber fulltid og trives med det ved siden av løpingen og andre gjøremål.

– Jeg tar meg tid til det sosiale og andre ting, forteller hun og legger leende til at hun var ute til klokka tre forrige lørdag, når vi spør om hun har et «toppidrettsforhold» til leggetider og vinglass.

– Alle som kjenner meg kan skrive under på at jeg har en god balanse der. Men, jeg tror jeg er veldig flink til å lytte til kroppen; sover litt ekstra eller dropper å trene hvis jeg kjenner at formen begynner å skrante litt. Jeg tar heller en hviledag dag for mye. Etter at jeg føler meg frisk igjen tar jeg en dag til. Som langrennsløper var jeg mye syk, slet med luftveiene. Men de to siste årene har jeg ikke hatt en eneste sykedag fra jobben. Så jeg har nok blitt flinkere til å lytte til egen kropp og funnet ut hva som er riktig å gjøre. Det handler mest om hvordan man prioriterer og legger opp dagene, og at du tør å utfordre deg selv litt. Det tror jeg er viktig.

Senk terskelen og sleng deg med på et løp, lyder oppfordringen. Foto: Sylvain Cavatz

Nye løp, nye naturopplevelser

Sylvia mener at det hersker en jevnt over litt for stor
sperre for å melde seg på konkurranser med mindre man vet at man er i veldig
god form.

– Jeg kunne ønske at terskelen ble senket og at flere i
større grad bare kunne slenge seg med, for til syvende og sist er det ingen som
sitter og sjekker resultatene. Det er bare noe man tenker selv. Og så får man
en veldig kul opplevelse av å konkurrere, en enkel måte å få mestringsfølelse på.

Selv elsker hun å delta på løp på nye steder.

– Når jeg skal konkurrere forsøker jeg alltid å melde meg på nye løp, det gir meg mye. Underveis i et løp gleder jeg meg over så utrolig mye der ute – inntrykk som jeg tar inn fra naturen. Sånn som nå da jeg løp i Kristiansand hvor jeg aldri har løpt tidligere: Vi løp gjennom så mange fine steder, over svaberg, gjennom blåbærlyng, på tekniske kule stier, i flott terreng og gjennom byen. Jotunheimen i 2018 bød på flotte fjell. Ecotrail gjorde at jeg plutselig var tilbake der jeg hadde løpt orientering i barndommen – mange gode minner. Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Les også: Løpingens kreative frirom

– Det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse

– Det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse


Fra en vinners perspektiv: Denne teksten gjengir Sondre Nordstad Moens opplevelse av 2:05:48 under Fukuoka Marathon i 2017.

Det er en solfylt ettermiddag i byen Fukuoka, nord på den japanske hovedøya Kyushu. Datoen er 3. desember 2017. Det er midt på natta norsk tid. Lokale klokker tikker mot 12:10. Det er straks klart for det som er som julaften å regne for det maratonfrelste Japan: Fukuoka Marathon. Det internasjonale friidrettsforbundet beskriver det som et av de ledende gateløpene i verden, og arrangementet er derfor betegnet som et ”IAAF Road Race Label Event”.



Fra en vinners perspektiv

Som Erlend Loe skrev i romanen Naiv. Super: «Perspektiv burde være noe man kunne kjøpe og sette intravenøst.» Fra en vinners perspektiv er en artikkelserie som tar for seg nettopp vinnerens personlige opplevelse av løpet.



«One in a million»

Arrangøren har virkelig slått på stortromma og samlet et stjernespekket felt. Kringkasteren lar kameraet gli over feltet. Norge er representert ved sin ubestridte langdistansekonge. Sondre Nordstad Moen har startnummer fem. Kun fire uker tidligere løp han 59:48 på halvmaraton i Valencia. På maraton står han ”bare” notert med 2:10:07. I denne sammenheng er Norstad Moen kun én i rekka, eller som Bossons klisje stadfester: ”One in a million”.

Stjernespekket felt

På forhånd er Bedan Karoki Muchiri ansett som den største favoritten – ikke uten grunn. På merittlisten har han sølv bak anerkjente Geoffrey Kamworor (verdensrekordholder på halvmaraton med 58:01) både under VM i terrengløp i 2015 og under VM på halvmaraton året etter. Karokis personlige rekord på 10 000 meter lyder 26:52:12. Det er også verdt å nevne at han kun to måneder etter Fukuoka Marathon presterte 58:42 på halvmaraton. Mannen er i kjempeform!

På startstreken tripper også Stephen Kiprotich, som ble olympisk mester på maraton i London 2012. Året etter ble han verdensmester på distansen i Moskva. Japanerne stiller også mannsterke, blant annet med løpere som Suguru Osaka og Yuki Kawauchi. Disse har ved flere anledninger gjort seg bemerket også i norske medier. Osaka har blant annet notert flere japanske rekorder, og derfor håvet inn enorme bonusutbetalinger. Kawauchi imponerte og begeistret det norske publikum med sin seier under Oslo Maraton i 2017. Året etter smeltet han hjertene til det internasjonale publikum, med sin historiske seier i Boston Marathon.

Det kunne vært skrevet så mangt om startfeltet. Fukuoka Marathons innholdsfortegnelse minner mer om en lengre fantasiroman. Selve handlingsforløpet er likevel enda mer interessant. Sett med norske øyne er det åpenbart et eventyr. Historien er likevel ikke fantasi, men realitet.


Dette bildet er fra en annen maraton, nemlig fra EM i Berlin 2018, hvor Sondre dessverre måtte bryte grunnet en skade. Foto: Matthias Hangst/Getty Images

Den hvite kenyaneren

Sondre er ikledd en lyseblå og rød Nike-singlet. Overdelen matcher den første utgaven av Nike Vaporfly 4%. Det er tydelig at Sondre ikke har sløst tid i solariet. ”Den hvite kenyaneren” har likevel aldri sett bedre ut. Som en gaselle er han bygd for å holde høy fart over lengre distanser. Han har selvtillit til å predikere en sluttid på 2:07 – kanskje til og med 2:06 om alt klaffer. Samtidig har han dratt til Japan i bevissthet om at målsettingen allerede er oppnådd denne sesongen. Dette blir som en bonus å regne. Sondre har hatt lave skuldre på trening de seneste ukene. Det har stort sett gått på skinner og innsatsen han har lagt inn har gitt høy avkastning. Det er endelig tid for å cashe ut for all investering.

Det er endelig tid for å cashe ut for all investering.

Til øredøvende jubel og storslått korpsmusikk legger feltet i vei. Pliktoppfyllende i sin rolle som fartsholder, tar australieren Brett Robinson umiddelbart teten. Kroppsspråk, stegfrekvens og innsats indikerer en behersket start. Da løpet innledes med halvannen kilometer inne på en friidrettsbane, er det lett å regne seg frem til at farten er langt fra rolig. Den første runden passeres på 1.06, og 500-metersmerket på i underkant av 1.23. Det tilsvarer 2.45 min/km. Brett Robinson tar et lite blikk på GPS-klokka og justerer farten litt. Den første kilometen passeres på cirka 2.57.

Perfekt pacing

De fremste løperne ser svært avslappet ut i TV-ruta. Idet kringkasteren skifter fokus bakover i feltet, får vi et mer reelt inntrykk av hvor fort det faktisk løpes. Svært dyktige løpere strekker ut steget og legger mye trykk i hvert skyv. Noen av disse kan karakteriseres som modige og tapre. Andre kler muligens bedre betegnelsene dristige eller naive. De er kamikaze-løpere. De er forberedt på å gå i krigen med ”døden” til følge. Det skal løpes så fort som mulig, så lenge det holder.

GPS-en viser at feltet passerer 3000 meter på cirka 8.56. En vanlig, dødelig skulle nok ønske at anstrengelsen snart var over. Brett Robinson ser bare kjapt på håndleddet og konstaterer at han er ”on pace”. Det skal løpes fjorten slike 3000-metere før oppløpet.

Fem kilometer passeres, som bestilt, på 14.59. Nok en gang kan Brett Robinson konstatere med et kjapt blikk at alt foreløpig går som planlagt. Sondre er omringet av sterke afrikanske og asiatiske løpere. Han ser ut som en million dollar i rygg på fartsholderen. I samråd med treneren, Renato Canova, ble det enighet om å våge og følge tetfeltet dersom Sondre løp sub 1:01:00 på halvmaraton i Valencia fire uker i forveien. Med 59:48 som fasit gjør han det nå i tillegg med stor selvtillit.

Utenomjordisk

Ved 10 kilometer-skiltet stopper klokken på 30.01. Det gir 15.02 på den andre 5-kilometerssplitten. Sondre ligger i andre rekke – fremdeles noe beskjeden, men samtidig pretensiøs. Han løper delvis i le for vinden. Det er lite som tyder på at den første mila har kostet nevneverdig med krefter. Japansk TV filmer mennene bak. De fremstilles som helter – noe de virkelig er. Fra dette perspektivet kan Sondre derimot betegnes som utenomjordisk.

Brett Robinson fortsetter sin presise pacing. De første 15 kilometerne tilbakelegges på 44.59, noe som gir en 5-kilometerssplitt på 14.58. De fleste overkroppene svaier litt mer. Det er et av få tegn TV-seerne får på at intensiteten begynner å koste.

Bevegelsesmønsteret virker forhåndsinnstilt, som hos en robot.

Sondre virker konsentrert, men avslappet. Mens forhåndsfavoritten Karoki stadig maser på fartsholderen om å opprettholde stødig 3:00-fart, gir Sondre fullstendig blaffen i om det går noen sekunder fortere eller saktere her og der. Han fokuserer derimot intenst på enkle arbeidsoppgaver, samt å posisjonere seg inn mot drikkestasjonene for å unngå uhell. Han strekker kjapt ut venstrearmen og grabber til seg sin private drikkeflaske ved bord fem. Han er umiddelbart tilbake i le for vinden og sutter tålmodig – ja, nesten mekanisk på flasken de neste 700 meterne. Bevegelsesmønsteret virker forhåndsinnstilt, som hos en robot. Samtidig fremstår han smidig som en katt.

Sondre Nordstad Moen har preget verdenstoppen i langdistanseløping i en årrekke, og på ulike distanser. Her fra 5000-meteren i London-VM i 2017. Foto: Getty Images Andy Lyons/Getty Images for IAAF)

Tetfeltet tynnes ut

Fra kameraet på motorsykkelen på halen av feltet, får vi se Yuki Kawauchi krumme nakken. Han fighter tappert, men Kamikaze-taktikken er i sin natur dødsbestemt. Det kan heves over tvil at han går 27 svært ubehagelige kilometer i møte.

20 kilometer passeres på 1:00:03. Det gir en 5-kilometerssplitt på 15.04. Estimert sluttid er ved dette tidspunktet 2:06:39. Sondre plukker opp en ny flaske og gjennomfører sin vante drill. Klokken viser 1:03:19 da feltet passerer halvveis. Halvannen kilometer seinere forlater Brett Robinson rollen som lokfører. Toget teller cirka ti mann: Et par japanere, Sondre Nordstad Moen og en rekke blodtrimmede afrikanere.

Farten opprettholdes til 25 kilometer. Med en 5-kilometerssplitt på 15.01 passeres det på 1:15:04. I denne fasen skrelles flere løpere av, og tetfeltet som nærmer seg 30 kilometer teller nå seks mann. Det sies at en maraton begynner ved 30 kilometer. Gruppen sies å ha beveget seg som ønsket til ”start” på 1:30:08. Det gir ganske nøyaktig 3:00 min/km i snitt, etter en ny 5-kilometerssplitt på 15.04. Tetfeltet teller nå fem mann: Stephen Kiprotich, Suguru Osako, Bedan Karoki Muchiri, Amanuel Mesel, samt løpe-Norges kjæledegge: Sondre Nordstad Moen.

Kamphaner

Som ”bestilt” legger Karoki inn et ekstra gir ved passeringen. Sondre tar umiddelbart hjulet hans. Han har en plan – og den er nøye taimet og tilrettelagt. Den gjengse friidrettsentusiast reagerer muligens med vantro. For Sondre selv fremstår det som den største selvfølgelighet. De tre resterende løperne gjør et heltemodig, men nytteløst forsøk på å følge.

Ved 32 kilometer kommer en brå 90-graders høyresving. Sondre er på alerten og viser godt veigrep. Han slynger seg gjennom svingen så elegant at han får et par meter på Karoki. Det er svært positive tegn. Med én mil igjen å løpe kan det dog kun vurderes som indisier. Det er altfor tidlig å trekke slutninger og konkludere med hvem som er sprekest. Sondres treningsopplegg har vel så mye vært rettet mot halvmaraton, så han har kalkulert med en ørliten sprekk etter 35 kilometer. Han vil likevel komme inn på høyst akseptable 2:07–2:08.

Kiprotich, Osako og Mesel løper fremdeles vidunderlig flott og fantastisk fort. Det holder likevel ikke til å holde følge med duoen Karoki og Nordstad Moen. Kamphanene i tet bytter på å ligge i vinden. Farten viser 2:55 min/km frem til 35 kilometer. Den seneste 5-kilometerssplitten er tilbakelagt på 14.37.

Seier vs sluttid

Sondre aner tegn på at Karoki lar seg stresse over at han ikke puster nevneverdig. Samtidig bekymres Sondre selv til en viss grad av at klokka viser 2:48 siste kilometer. Skal det ødelegge for en optimal tid? Sondre slår seg til ro med at det også virker å ha kostet for Karoki. Det er selvfølgelig artig med rekorder, men til syvende og sist handler det om å vinne løpet. Sluttiden mister gradvis fokus.

Ved 36 kilometer får Sondre plutselig noen meter. Han sverger likevel til planen, og tar seg tid til å plukke opp en ny drikkeflaske ved bord fem. Luken til Karoki utvides raskt, men Sondre er likevel ikke spesielt selvsikker. Han jaktes av meritterte løpere, som på ingen måte vil gi ham seieren uten kamp til døra. Tankene uroer han noe, men det virkelig plagsomme er stingene i magen. Han evner likevel å gli sakte, men sikkert i fra sin argeste konkurrent.  

I kampens hete er han faktisk bevisst og reflektert nok til å spekulere i om dette kan være karrierens optimale sjanse.

I den indre dialogen diskuteres den europeiske rekorden. Sondre vet så altfor godt at den utgjør 25 sekunder raskere enn 3:00 min/km-fart. Han er ekstremt streng med seg selv og konsentrerer seg om å opprettholde takten og momentum. I kampens hete er han faktisk bevisst og reflektert nok til å spekulere i om dette kan være karrierens optimale sjanse. Man kan aldri ta en slik oppladning og løpsutvikling for gitt. Det er ekstremt mye som kan gå galt i en monoton oppkjøring, og i ikke minst i det Sondre selv beskriver som ”kavringen av et løp” helt til slutt.

Knallsterk ankeretappe

Med en ny 5-kilometerssplitt på 14:38, passeres endelig 40-kilometersskiltet på 1:59:23. Det gir tallknuseren selvtillit. Sondre har estimert at han måtte passere på 1:59:35 for å være på skuddhold til den europeiske rekorden. Hver kilometer som passeres under 3:00 gir ytterligere tro på at det kan gå. Med 5:39 siste to kilometer, løper han plutselig i estimert halvmaratonfart og føler likevel enorm flyt.

De siste 600 meterne løpes igjen inne på tartandekket. Sondre passerer målstreken for nest siste gang på 2:04:40. Fra bane seks fører løypen ham inn mot lista. Sondre vinker til publikum og flyter tilsynelatende ubehersket den siste runden på cirka 68 sekunder. Sluttiden er oppsiktsvekkende: 2:05:48! Siste 2,195 km er tilbakelagt på 6.25, altså 2:55-fart på kilometeren.

Sondre er til stede på premieutdeling allerede før det offisielle tidtakersystemet teller to timer og ni minutter. Hodet ikles en beskjeden, grønn blomsterkrans, som matcher hans ydmyke fremtoning. Han gjennomfører et kunstig langt og spektakulært håndtrykk med en overivrig og tydelig begeistret distributør. Hele situasjonen er ufattelig. En nordmann har løpt 2:05:48 på maraton og vunnet et IAAF Road Race Label Event. Sånt gir gjenlyd i en hel idrettsverden! Sondre suger til seg inntrykkene. Det begynner å gå opp for han hva slags bragd han faktisk har utrettet.

Gelato og legendestatus

Etter seremoni, dopingkontroll og pressekonferanse, får Sondre endelig testet autentisk japansk sushi på banketten. Det er et etterlengtet innslag, da han og Canova hele uka har sverget til en italiensk restaurant for både lunsj og middag.

Ved denne restauranten tilbys også ordentlig italiensk is – som duoen har planlagt som en liten gulrot. De har dog inngått et veddemål om at dersom Sondre ikke overgår Abdi Nageeyes europeiske årsbeste på 2:08:16, skal Canova få nyte isen alene, mens Sondre sitter slukøret og ser på. Med 2:05:48 og ny europeisk rekord i baklomma, kan de heldigvis dele gleden. Kvalitetsbevisste Canova kan likevel ikke dy seg og påpeker tydelig at isen ikke kan karakteriseres som 100 prosent håndverk.

Johan Kaggestad har fulgt kondisjonsidrett med argusøyne i en mannsalder, blant annet som personlig trener for løperlegendene Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, landslagstrener i friidrett i ni sesonger (inkludert 13 medaljer i OL, VM og EM), støttetrener for skøytelandslaget, trener og ekspertkommentator i sykling, og sportslig koordinator i en rekke sommeridretter. Da Sondre Nordstad Moen parkerte det bunnsolide feltet i Fukuoka – og samtidig noterte Europeisk rekord på distansen – stadfestet Kaggestad at løpet ”sannsynligvis er det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse. Jann Post beskrivelse ”eventyrlig bra” er ingen overdrivelse, snarere tvert imot. Prestasjonen er legendarisk og Sondre Nordstad Moen er per definisjon en legende.

Kilian prøver seg på 24-timersløp

Kilian prøver seg på 24-timersløp


Kilian Jornet, en av historiens mest meritterte terrengultraløpere, forsøker seg nå på en helt ny utfordring – ikke i fjellet, men på en friidrettsbane. Her får du et innblikk i hvordan han har trent de siste månedene.

Pressemelding fra Salomon / Suunto

Iført de nye konkurranseskoene fra sponsoren Salomon, S/LAB Phantasm entrer han det ovale tartandekket i Måndalen for å løpe rundt og rundt i 24 timer. Opprinnelig var datoen 21.–22. november, men grunnet dårlig vær er løpet utsatt. Ny dato er fredag 27. november klokken 11.00.

Salomon S/LAB Phantasm

Kilian Jornet er først og fremst kjent for sine fjellbragder, men med blant annet hans gateløpsdebut friskt i minne, er han ikke fremmed for nye utfordringer.

– Motivasjonen ligger i å gå ut av komfortsonen, prøve nye ting og se hva jeg er i stand til å få til – enten det er sanking av høydemeter eller som i dette tilfellet, løping på flatt dekke, sier Kilian.

Han kommer ikke med noen eksplisitte forskutteringer med tanke på distanse eller rekordforsøk, men vi er jo godt vant med at ekstraordinære ting skjer når Kilian snører på seg skoene.

Den offisielle bestenoteringen i verden på 24-timersløp ble satt tilbake i 1997, av Yiannis Kouros som løp 303,506 kilometer, noe Kilian kaller en «absolutely wild» prestasjon.

– Det er så mange kilometer at jeg ikke klarer å visualisere det. Jeg har tittet på Yiannis’ rundetider, så jeg planlegger å holde tritt med dem så lenge jeg kan. Jeg vet hvilken fart jeg må ligge på hver time, og hvilken kilometertid jeg må ligge på for hver runde. De første ti timene vil naturlig nok gå litt raskere, for så å roe litt ned for hver time etter det, så jeg har en plan. Den store utfordringen ligger i å unngå muskulære problemer og å få i seg nok mat uten alt for store nedturer underveis i løpet, sier han.


Kilian har vunnet renomerte løp som UTMB, Hardrock 100, Western States 100 i tillegg til et utall andre fjelløp rundt om i verden. Nå har han rådført seg med trenere og fysioterapeuter for å inkorporere mer fart i treningsarbeidet.

Mye har handlet om å minimere sjansen for skadene som kan oppstå etter den repetitive dunkingen på det flate underlaget. Det er også grunnen til at det opprinnelige 24-timersforsøket ble utsatt noen uker – nemlig en liten muskulær skade etter gateløpsdebuten i Hytteplanmila i oktober, hvor han løp på 29:59.

– Fjelløpere har en stor motor og en god utholdenhet, men beina mine er ikke vant til å bevege seg så fort. For å forberede meg har jeg hatt tre dager med tempotrening på friidrettsbanen eller asfalten ukentlig. Men løpemåten og steget er veldig annerledes fra hvordan du løper i terrenget, hvor du må forsere hindringer og plassere føttene på ulike måter ut ifra hvordan terrenget skifter, forteller han.


Det har vært noen småskader denne høsten, som en følge av forandringen i treningen, og Kilian innrømmer at det har vært frustrerende.

– Jeg har hatt gode perioder med trening, men så har det kommet en skade som har tvunget meg til å holde meg i ro. Etter 10-kilometeren måtte jeg ta en pause på grunn av en skade. Nå er planen å få inn en god treningsuke og se hvordan kroppen føles, og deretter hvile frem til 24-timersforsøket.

Du kan lese mer og følge løpet live her.

De andre løperne i feltet er RW-spaltist Simen Holvik, Didrik Hermansen, Harald Bjerke, Jo Inge Norum og Sebastian Conrad Håkonssen.

Sko og klokke

Under løpet vil Kilian løpe i Salomons nye S/LAB Phantasm, en superlett gateløpssko som lanseres våren 2021. Han har allerede brukt skoen i flere måneder på bane- og asfaltøktene.

I tillegg kommer han til å bruke GPS-klokken Suunto 9 for å sammenligne rundetidene med verdensrekordholderen Yannis Kouros sine tider.

Slik ble Wilson Kipketer raskest i verden

Slik ble Wilson Kipketer raskest i verden


Wilson Kipketer er en av de aller fremste løperne i verden gjennom tidene på 800 meter. Han har fortsatt verdensrekorden på distansen innendørs, og løp blant annet inn til tre VM-gull for Danmark innen han avsluttet karrieren i 2005. Vi har snakket med ham om hvordan han ser på alt fra løpetrening til den raske utviklingen av løpesko.

Wilson Kipketer regnes som den beste gjennom tidene på den intrikate 800-metersdistansen. Han tok tre VM-gull på rad, og selv om han aldri fikk det til ett hundre prosent i OL, tok han likevel et sølv i 2000 og en bronse i 2004.

Wilson er født og oppvokst i Kenya, men kom til Danmark via et privat utvekslingsprogram da han studerte. Han ble værende i Danmark, byttet nasjonalitet og startet å konkurrere for Danmark. I 1995 tok han sitt første VM-gull for landet under verdensmesterskapet i Göteborg.

Året etter VM-gullet hadde Wilson en fantastisk sesong, men ettersom nasjonsbyttet fra Kenya til Danmark ikke var helt klart, godkjente ikke den internasjonale olynpiske komiteen at han kunne konkurrer for Danmark, hvilket gjorde at han mistet OL i 1996.

I løpet av 1996–1997 var Kipketer ubeseiret i hele 33 konkurranser på rad, alle på 800 meter. Wilson var også den løperen som til slutt slo Sebastian Coes «uslåelige» verdensrekord på distansen. Coes rekord hadde stått i 16 år når Kipketer først tangerte rekorden på hundredelen i 1997. Senere samme sesong løp han under rekorden ved to tilfeller, med 1:41:11 som beste tid.

I dag jobber Wilson med sportsmarketing for PUMA i norden og tar seg av mange av de utøverne som merket samarbeider med.

Tolv kjappe med Wilson


Hvordan er din status som løper i dag?

– Siden pandemien brøt ut har det blitt mer løping enn tidligere. Jeg har likt å komme meg litt vekk fra hjemmekontoret, så jeg har løpt nesten hver dag. Først og fremst fine morgenøkter. Men til vanlig holder jeg formen ved like med fire økter i uka. Jeg har ingen konkurransedriv, men det handler om at jeg løper for helsens skyld og for at det gir en fin avkobling. Muligens kan det bli et gateløp eller to, men bare som en del av jobben i så fall.

– Jeg kjenner heller ikke på noe sug etter å konkurrere i veteranløping på bane, selv om jeg vet at det blir mer og mer populært. Men der har jeg gjort mitt. Kanskje vil jeg teste hvor raskt jeg klarer å løpe en gang i blant, men det er bare for min egen skyld. Ellers er det langturer i 4.30-fart som gjellder akkurat nå.

Er du fortsatt involvert i sporten i dag?

– Ja, det er jeg. Totalt hjelper jeg rundt 40 løpere fra to klubber i København, KIF og FIF. Det er alt fra 15-årsalderen og opp til 30 pluss. Først og fremst er det mellomdistanseløpere, men blant dem finnes det løpere med målsettinger om å utvikle seg på alt fra 400 til 10 000 meter. Jeg treffer dem alt fra en gang i måneden til neste hver uke. Det er inspirerende å kunne være med og bidra.


Hvor var basen din da du selv var eliteløper?

– Etter studiene var jeg så klart en del i Danmark, men for å få riktig gode forhold og kunne fokusere på løpingen var jeg veldig mye på treningsleir. Først og fremst om vinteren, da Danmark ikke har så gode fasiliteter for innendørstrening. Portugal tilbød gode treningsmuligheter og etter hvert lå jeg ofte på lange leire i Polen. Der fantes det et veldig bra treningssenter med en fin skog, samt både innendørs- og utendørsbane. Her ble fokuset mitt på treningen også veldig bra. dels fordi det ikke fantes så mye annet å gjøre, og dels fordi treneren min Stawomir Nowak kom fra Polen.

Hvilke økter var de viktigste i treningen din mot å bli verdens beste 800-meterløper?

Det er alltid vanskelig å trekke fram enkeltøkter, for det handler om en helhet; å trene bra og med kontinuitet, men også å spise godt og gi kroppen den tiden den trenger for å hvile. Det er fort gjort å bare kopiere treningen og glemme det andre – som er like viktig.

– I treningen gjelder det å finne balansen mellom teknikktrening, styrke og den rene løpetreningen. Mitt råd er å ikke legge for mye vekt på kilometervolumet, men å heller vektlegge den kvalitative treningen. Det var det som fungerte best for meg. Streb etter å se en utvikling av løpefarten i løpet av en lengre tidsperiode.

Innebar det at du ikke trente så mye volum, men mer kvalitetsøkter? Skiller det seg fra hvordan mange mellomdistanseløpere trener i dag?

– Ja, jeg trente for å orke å holde en høy intensitet på øktene mine. Hvis man da høyner volumet og jakter kilometer kommer man ikke til å kunne ha samme intensitet på tempoøktene. Hele mitt fokus lå på 800 meter.

– Det kan selvfølgelig se annerledes ut avhengig av hvilken distanse man først og fremst satser på. Man må også ta utgangspunkt i individet og finne riktig verktøy for den enkelte utøver. Men om man vil minne mellomdistanseløp må man selvfølgelig ha fart nok til å kunne slå over til sprint. Trener man ikke på det tror jeg det blir vanskelig å vinne.

Hvis du ser tilbake på toppidrettsutøversatsningen din – hvilke var dine beste økter?

– Oj, oj! Jeg har så mange minner å ta av. De beste øktene er ikke nødvendigvis de tøffeste, for når det går bra flyter alt og man kan løpe avslappet. Men en økt jeg husker var 5 x 400 meter som jeg kjørte på høy høyde i Saint Moritz i 1997. Jeg husker at jeg hørte hvordan det pep fra klokkene til alle trenerne på banen etter hvert drag. Pausen var på fem minutter og jeg løp alle intervallragene rett under 48 sekunder. Etter økta kom en trener bort til meg og lurte på om jeg visste hvor fort jeg hadde løpt, hvilket jeg hadde full kontroll over. Han lurte på hvordan jeg kunne være så uberørt i etterkant. Men jeg trente bra og slapp aldri fokus under økta, til tross for at jeg hadde mange tilskuere som tok tiden på meg.

– En annen økt jeg husker – og som kanskje ikke er like ventet fra en 800-metersløper – var når jeg fikk skikkelig godfølelse på en 60 minutter lang langtur. Jeg rakk nesten 20 kilometer og holdt altså en fart på rundt 3 minutter per kilometer. En tredje økt jeg husker var da jeg løp klassiske 5 x 1000 meter på bane. Selv her hadde jeg fem minutter pause og løp alle 1000-metersdragene på 2.20.

Dette var ingen lette økter å kopiere. Hvordan gjennomførte du pausene dine – sittende, stående eller joggende?

– Med så lang pause som fem minutter pleide jeg å dra på meg overtrekksbukser, slik at musklene skulle holde seg varme. Så det gikk altså i klesskift og lett bevegelse mellom dragene.

Trente du mye alene, eller løp du sammen med andre?

– Nei, jeg trente nesten alltid alene. Treningen min var veldig intensiv og jeg ville at den skulle være det. I en periode i 1997 trente jeg sammen med Vénuste Niyongabo fra Burundi som tok OL-gull på 5000 meter i Atlanta året før, men det fungerte ikke så bra.

– Allerede på oppvarmingen løp jeg mye fortere. Ikke fra start, men jeg likte å progressivt øke farten hver kilometer under oppvarmingen. Det passet ikke Vénuste så godt. Enten måtte jeg roe ned på tempoet, eller så måtte han øke, hvilket gjorde at det ikke passet noen av oss i det lange løp. Sånn er det fortsatt – jeg liker intensitet allerede fra oppvarmingen, hvilket kanskje ikke så mange andre foretrekker.

Det er mye snakk om løpeteknikk i dag, både blant supermosjonister og mosjonister. Trente du mye teknikk, eller kom det helt naturlig for deg?

– Jeg synes at det er bra at man vektlegger teknikk, for det finnes mye å ta tak i der for mange. Det handler om å finne en avslapping i løpingen med god rytme, og deretter å forstå hvilke muskler som er involvert. Det er noe du bør minne deg selv på hele tiden for å få en god flyt. For meg kom løpeteknikken naturlig til 60 prosent, men de resterende 40 prosent var noe jeg jobbet meg til. Det gjorde jeg ved å ha fokus på teknikken på trening, og ved å jobbe med ulike øvelser for å løpe bedre.

– Men rent generelt er rådet mitt å forsøke å finne en avslappet stil selv når man løper fort og når man er sliten. Finne koordinasjonen mellom armer og ben for å få ut maksimalt av din kapasitet. Jeg synes det er nokså vanlig å se at nettopp koordinasjonen ikke alltid er hundre prosent til stede hos løpere.

En annen stor greie i dag er jo løpesko – både på og utenfor bane. Hva tenker du om skoutviklingen?

– Jeg mener at det har blitt litt for mye fokus på nettopp skoene. Det er fortatt utøverne som skal prestere. Selvfølgelig kan man påvirkes positivt om man har en sko man tror på og liker, men på det absolutt høyeste elitenivået tror jeg ikke at det kan gjøre så mye for prestasjonen i konkurransesammenheng.

– Kanskje kan man tåle treningen bedre med den nye teknologien, men også kunnskapen rundt trening og alt rundt har jo hele tiden utviklet seg. Jeg har ikke noe i mot den tekniske utviklingen som sådan, men jeg håper at det ikke stjeler fokus fra løpernes prestasjoner. Ingen sko løper av seg selv, selv om de kan gi deg god støtte på veien.

Hvilken sko løper du selv med?

– Når det gjelder langturer veksler jeg mellom PUMA Speed Sutamina 2 og Speed 600 2. Begge modellene synes jeg gir en god løpsfølelse og den dempingen jeg vil ha, samtidig som de er behagelige. Når jeg vil løpe litt raskere tar jeg gjerne fram Speed 300 som har en litt lavere profil og som oppmuntrer til høyere fart.

Hvordan ser løpeskoutviklingen ut hos Puma framover?

– Jeg synes at PUMA Speed-serien som finnes i dag dekker mange løperes behov, der alle kan finne noe til en svært god pris. I løpet av 2021–2022 utvides tilbudet med flere modeller for løpere rettet mot langdistanse, både på elite- og mosjonsnivå. Blant annet kommer vi til å lansere sko i tråd med den nye utviklingen, altså modeller med karbonfiberplate i mellomsålen. De har fått veldig god kritikk fra for eksempel Löplabbet når de har fått teste noen prototyper.



Wilson Kipketers raskeste meritter

Pers på 800 meter (1997)Pers på 1000 meter (2000)
Utendørs: 1:41:11
Innendørs: 1:42:67 (gjeldende verdensrekord)
Innendørs: 2:14:96

Wilson Kipketers mesterskapsmeritter 800 meter


OLVMVM inneEM
Sølv (Sydney, 2000)
Bronse (Aten, 2004)
Gull (Göteborg, 1995)
Gull (Aten, 1997)
Gull (Sevilla, 1999)
Gull (Paris, 1997)
Sølv (Maebashi, 1999)
Sølv (Birmingham, 2003)
Gull (München, 2002)

Foto: Deca text & bild / Wilson Kipketer privat

Utendørsløping gjennom vinteren

Utendørsløping gjennom vinteren


Denne jenta vil du sjeldent – eller aldri – se på mølla. Abelone Lyng er en utendørsløper, hele året igjennom. Uansett vær, uansett temperatur. Her er hennes tips til vinterløping.

Legg vekk tanker om raske kilometertider, og fokuser på gleden ved å løpe og treningseffekten det gir. Snøen og kulda har fått rykte på seg for å være en løpers, om ikke verste, så i alle fall en slags fiende. De fleste av oss må nok medgi at bar bakke og medgjørlige temperaturer er å foretrekke. Men, det behøver ikke å bety at vintervær må være et hinder for oss løpere. RW-blogger og terrengultraløper Abelone Lyng ser mulighetene, og har erfaringen.

– Å løpe i snø er super utholdenhetstrening. Selv om det ikke går like raskt når man løper med snø opp til knærne, så utfordres musklene og hjertepumpa skikkelig samtidig som belastningen på sener og ledd reduseres, sier Abelone.

Abelone Lyng har vært ute ei vinternatt før. Foto: privat

Her deler hun sine tips slik at du forhåpentligvis får en enda bedre treningsvinter.

1 Test truger

Hvis du er mer glad i å løpe enn å gå på ski, bør du prøve å løpe med truger. Truger gir fantastiske muligheter til å oppleve fjell og mark på vinteren uten ski på beina. Det finnes spesielle truger for løping som både er lettere og som har en mer løpevennlig form.  Trugeløping gir også økt motstand og aktiverer flere muskler, så selv en kort tur med truger vil gi veldig bra treningsutbytte. Bonustips: Ta med deg staver på turen og tren overkroppen samtidig.

2 Godt skodd

Invester i noen gode piggsko. Det å være godt skodd på isete og snøglatte veier er viktig både for å forhindre knall og fall, unødvendig lange køer på legevakten, og ikke minst, for å gjøre løpeturen like morsom på vinteren som på sommeren. Gode piggsko lar deg løpe som normalt selv der folk uten pigger sklir rundt som Bambi på isen. Om du nå rynker på nesa av ordet «piggsko» og får assosiasjoner til tunge, stive klosser som tok livet av alt som het løpeglede, så kan jeg informere deg om at piggsko ikke er hva de en gang var, nå finnes det piggsko som både er lette og behagelige å løpe med.

Om du ikke er vant til å løpe med pigg så har jeg forresten et lite råd; stol på skoene. På de glatteste partiene gjelder det å tørre å løpe på litt ekstra. Da får skoene best feste. Tenk at piggene skal ned i isen – for å få til det må det en del kraft til.

Når vi først er inne på sko, så er det lurt å kjøpe sko som heller er litt romslige i størrelsen enn akkurat passe. For det første bør du ha plass til gode og litt tykke sokker, gjerne med et tynnere par innerst hvis det er skikkelig kaldt. For det andre holder tærne seg varmere om de har et isolerende lag med luft rundt seg. Hvis du virkelig vil satse på vinterløping kan det lønne seg å ha to par sko for vinterløping, et par med plass til ekstra tykke sokker og et par til de dagene når det holder med tynne ullsokker for å holde varmen.

Brodder kan være et alternativ til piggsko de periodene av året hvor det bare på deler av strekningen er behov for pigger. For det er plagsomt å løpe med piggsko på lange strekninger med barmark. Som regel er dette en problemstilling som gjør seg mest gjeldende på våren når isen begynner å smelte. Gå for brodder som sitter godt på skoen og som er tilpasset løping.

3 Lag på lag

Vi som lever i Norge kjenner til «lag på lag-prinsippet». Dette å kle på seg i flere lag gir flere fordeler, men de to viktigste er at det å ha litt luft mellom lagene virker isolerende, og at flere lag gir mulighet for å kle av og på seg ettersom man blir varm eller kald. Når vi løper produserer kroppen varme. Blir vi for varme vil kroppen begynne å svette og da blir klærne våte. Og våte klær blir kalde.

Ta alltid med litt ekstra tøy og pakk det inn i plastposer hvis du skal ut på langtur i kulda. Du har ikke lyst til å finne ut av at du hadde tatt på deg litt for lite klær når du er midt ute i skogen. Dessuten, skulle du være uheldig å skade deg sånn at du må redusere tempoet vil du fort bli kald om du ikke har ekstra klær å ta på.

Ull er gull. Jeg bruker alltid ull innerst på kroppen når jeg løper ute i kulda. Ull har en unik evne til å transportere svette bort fra kroppen og å holde på varmen selv om ulla blir våt. Da er det ikke like farlig om du blir litt svett på overkroppen eller gjennomvåt av sørpe på føttene. I dag finnes det utrolig mange gode ullprodukter som både er kløfrie og tilpasset løping.

Bonustips: Ull trenger ikke å vaskes etter hver økt. Heng ullplaggene til tørk etter hver økt, så kan plagget brukes mange ganger. På den måten bevarer du ullplagget lenger og det vil gagne både miljøet og lommeboka di.

4 Energiforbruk i kulda

Husk at kroppens energiforbruk øker i kulda. Ha alltid med ekstra snacks hvis du skal ut på lengre turer i kjølige temperaturer. Hvis man går tom for energi på en løpetur i kulda vil du raskt bli kald. Sjokolade, nøtter og kjeks er supert som energipåfyll når du er ute på lengre løpeturer vinterstid. Dette er matvarer som fint kan spises selv i dypfryst tilstand.


5 Du vil ha vann, ikke is

Drikk nok! Det høres kanskje rart ut, men om man skal trene ute i kulda er det ekstra viktig å drikke nok. Selv om du ikke svetter like mye som på sommeren, vil kroppens vannforbruk øke i kulda. Det er også større sjanse for å bli kald på hender og føtter hvis du er dårlig hydrert. Hvis gradestokken kryper langt ned på det blå kan det være en ide å bruke isolert flaske (sånn man bruker på sommeren for å holde vannet kaldt) og så fylle med kokt vann og en elektrolyttablett oppi. Da fryser ikke vannet like raskt. Og dropp for all del drikkeblære med slange når det er kaldt. Vannet i slanget fryser nemlig til is, har jeg funnet ut.

6 Ikke dypfrys mobilen

Tapper telefonen seg fort for strøm når du er ute i kulda? Dagens mobiltelefoner liker ikke fukt og kulde… Pakk inn smarttelefonen i plastpose og et varmt plagg. En ullsokk funker supert.

7 Se og bli sett

Let’s face it; det er mørkt mesteparten av døgnet på vinteren her til lands. Og jobber du fra åtte til fire så er faren stor for at det er mørkt ute når du har mulighet til å løpe. En god hodelykt løser det problemet. Hodelykter er ikke billige, men se på det som en investering. En god hodelykt vil du ha glede av i mange år. Og en refleksvest eller løpeklær med masse refleksdetaljer er et must i mørket om du skal løpe steder det kjører biler.

8 Luftveier og lunger

Når er det for kaldt for å løpe ute? Så lenge man er riktig kledd er det effekten kulda har på lungene som er mest kritisk. Dette er individuelt fra person til person, og både luftfuktighet og eventuell vind vil ha innvirkning på det svaret, men intervalltrening i minus 20 kuldegrader er uansett ikke noe jeg vil anbefale. Derimot har jeg ikke noe imot å løpe en rolig langtur selv om gradestokken kryper enda lenger ned mot det blå. Hvis det er veldig kaldt ute og spesielt om det blåser friskt, kan en ansiktsmaske være til hjelp. En ansiktsmaske vil varme opp luften litt før den trekkes ned i lungene. På mindre kalde dager holder det å ha med en ekstra Buff eller to som man drar opp over nese og munn etter behov.

Les også: Vinnende vintertrening

Jan Billy har fullført 1000 løp

Jan Billy har fullført 1000 løp


Det er først og fremst en takknemlig og ydmyk mann som går i mål på sitt tusende løp denne oktoberdagen. Med så mange løp på CV-en er det naturlig å mimre tilbake til da det hele startet …

Planen hadde vært klar lenge. Den 17. juni 2022, dagen han fyller 40, skulle Jan Billy Aas gjennomføre sitt tusende løp. Men så kom pandemien. Og i dette tilfellet kan det kalles hell i uhell. Takket være de virtuelle løpene har karen fra Kråkstad sanket 166 løp siden 18. mars i år, og ligger med det ett år, syv måneder og tre uker foran skjema.

Lørdag 24. oktober fullførte han sitt løp nummer 1000. Og ikke hvor som helst, men akkurat der det hele startet i 1997.

Bare i år har Jan Billy Aas løpt 198 løp, 166 av dem er virtuelle. Bildet er tatt foran Kråkstad skole, der det hele startet en maidag i 1997.

– Det har vært et eventyr, helt fra mitt første løp den 22. mai 1997, mimrer han.

Det var Tinestafetten og Jan Billy gikk i sjuende klasse på Kråkstad skole. Stafetten gikk av stabelen på Ski stadion og laget hans vant overlegent. Løpingen og konkurransen tente en flamme i unggutten. En flamme som var sårt tiltrengt.

Han hev seg med på et knippe lokale karuselløp. I ungdomsskolemesterskapet noen måneder senere vant han 800-meteren og kom på andreplass på 100 meter. Det lå et talent her, noe medeleven Martin Skaarer og læreren Anne Marie Mellegård la merke til. De visste også om den trøblete barndomen som preget Jan Billy, og fikk ham med på friidrett.

– Jeg kan takke dem for at jeg i det hele tatt lever og for at jeg har nådd mitt tusende løp, sier han.

For Jan Billy blir løpene et bevis på hva kroppen er i stand til.

– Det viktigste for meg har vært å fullføre alle disse løpene, uavhengig av om jeg ble først eller sist. Jeg løper det kroppen orker.

Ronny Kristiansen (t.v) og Jan Billy (i midten) arrangerte sin egen jubileumsmaraton i sommer. Ronny ble denne dagen den yngste i Norge som har løpt 50 maraton. Tidligere rekordholder var selvfølgelig Jan Billy, som denne dagen tok tittelen «Norges yngste som har løpt 100 maraton». Til høyre: støtteapparat, fotograf og far til Ronny, Erling Kristiansen.

Hans tusende løp ble en virtuell halvmaraton kalt The Rainforest Race i hjemlige trakter. Løpet samler inn penger til regnskogen, og både saken og distansen passet Jan Billy godt. Med lite vind og 6–7 grader, i en litt krevende løype, satte han av gårde.

– Kroppen fungerte utrolig bra selv om det gikk tregere tidsmessig denn det føltes innimellom. Jeg er alltid fornøyd bare jeg fullfører, men hadde et lite håp om årsbeste, forteller han.

Jan Billy Aas etter målgang på sitt tusende løp med årsbeste på halvmaraton med tiden 1.26.09.

Og det klarte han med 53 sekunder. Dette var Jan Billys raskeste halvmaraton på nøyaktig ett og et halvt år, eller for nøyaktig 45 halvmaratoner siden, om du vil. Til tross for at det har blitt mange løp, har han full oversikt over tider og tidspunkt.

Familien Barth heiet underveis. Jan Billy er friidretsstrener for barna.

Jan Billy har planlagt 32 løp til dette året, så veien mot 2000 løp er allerede påbegynt. Det er bare å la seg inspirere. Ikke bare av antallet løp, men den innsatsen og løpegleden han sprer som friidrettstrener, arrangør for egne løp – og selvfølgelig løpsdeltakelsen.