Slik organiserer du treningen din

Slik organiserer du treningen din


 – Det er mange måter å besvare et sånt spørsmål på, men jeg har jobbet med noen innfallsvinkler. Forskning kan sees på som et puslespill med tusen brikker – kanskje man klarer å plassere én brikke i løpet av en doktorgrad. Det er utrolig vanskelig å revolusjonere noe, men man blir kanskje litt klokere, sier Øystein Sylta.

Det blir man helt sikkert. Denne mannen har stålkontroll på sitt fagfelt. Han sitter avslappet og tilbakelent i kontorlokalene til Olympiatoppen Sør i Kristiansand og strør om seg med fysiologiske termer og akademiske begreper. Vi i Runner’s World forsøker å henge med i svingene, for vi forstår såpass at dette – det er interessant. Og kanskje til og med litt revolusjonerende.

Historien bak
Tidligere toppløper Øystein Sylta har de siste fire årene drevet toppidrettsrelatert forskning hvorav fem publiserte artikler til sammen utgjør hans doktoravhandling med det overordnede tema «Treningsorganisering blant elite utholdenhetsutøvere» ved Universitetet i Agder. I samarbeid med Olympiatoppen startet han med å dra nytte av det han kaller et ubrukt potensiale – en masse trenings- og testdata som Olympiatoppen har samlet inn gjennom de siste 25 årene, og som aldri har blitt analysert. Espen Tønnesen har forsket på samme felt tidligere, og nå har Sylta tatt den ballen videre – som et steg to, med nevnte Tønnesen som veileder. En av grunnene til at Sylta valgte å forske på nettopp dette, er at det rett og slett trengs. Han utdyper:
– Når det gjelder trening generelt, så er den kunnskapen vi har om det i dag i stor grad basert på erfaring. Noe ble satt i system før krigen. På 20- og 30-tallet begynte enkelte ting å falle litt på plass. Begreper som intervalltrening kom, og utover epokene ble det etter hvert mye fokus på mengdetreningen gjennom kjente løpere som Zatopek og Lydiard, og deretter har det utviklet seg litt og litt. Russerne var tidlig ute med periodiseringsbegrepet, så det er de som har mye av æren for den terminologien. Det var basert på observasjoner av suksessfulle russiske løpere på 50-tallet. Men, forskningen på alle disse tingene har hengt etter, så det er først de siste 20–30 årene at forskningen har akselerert, i form av å etterprøve det vi har praktisert – det som er basert på erfaring, oppsummerer Sylta.

Og nå kommer det mer og mer forskning.
– Forskning er trolig den mest pålitelige måten å kunne si at vi har en sannhet på. Så det at vi nå vitenskapelig etterprøver det vi tror har fungert er viktig, slik at vi ikke kun baserer treningen vår på subjektive erfaringer, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Eivind Bye

Sylta er trener for den lovende 800-meterløperen Trine Mjåland. Hun fungerer også som testkanin for forskningen hans.

Det store bildet
Sylta er opptatt av at man må se det store bildet – hvordan bør egentlig treningen se ut over en lengre periode eller et helt år?
– Mange idretter er veldig dyktige på dette området, og spesielt innen langrenn. De har mange kjøreregler som alle er enige om. Resultatet er at vi har svært stor bredde i toppen fordi mange skiløpere trener like godt som landslagsutøverne. Men innen løp er vi ikke like samkjørte, miljøet er annerledes. Vi er ikke like samkjørte om hva som skal til, dokumentasjonen er relativt dårlig, og resultatet blir da at flere famler i blinde og færre utøvere lykkes, sier han.

Derfor er det viktig med forskning som kan legge til rette for klarere kjøreregler også i løpsmiljøet. Og apropos skiløpere. En av tingene Sylta har gjort i sin studie er å følge og observere langrennslandslaget.
– De som virkelig lykkes må jo gjøre noe riktig. Og når mange av dem som virkelig lykkes har fellestrekk, så kan vi kanskje på et eller annet tidspunkt tenke at dette må være en sannhet. Det er det vi kaller for beskrivende forskning. Dette jobbet jeg med først. Og på bakgrunn av disse deskriptive tilnærmingene, satte jeg spørsmålstegn ved observasjonene: Er måten de løser treningen sin på egentlig smart? Jeg laget hypoteser på bakgrunn av det jeg så. Jeg tok for meg den intensive delen av treningen. Vi vet jo at det trenes mye rolig og litt hardt, men det er jo egentlig den harde biten vi diskuterer – hvor mye skal være hardt, hvor hardt skal det harde være, hvor lang bør varigheten være, hva slags økter bør man kjøre og hvordan skal treningen periodiseres? Det er svært mange detaljer som diskuteres rundt den lille biten som kanskje bare utgjør 20 prosent av treningen, forteller Sylta.

Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Thore-Erik Thoresen.

Sylta og hans daværende klubbkamerater fra Vidar, Sondre Norstad Moen og Sindre Buraas, vinner stafetten under terreng-NM i 2009.

Har periodisering noe for seg?
Deretter observerte han hvordan hardtreningen ble periodisert hos langrennsløpere og løpere, og laget en såkalt eksperimentell studie på dette kalt «does periodization matter?» – en studie som har fått mye oppmerksomhet, den gikk blant annet til topps i en kåring i regi av det europeiske friidrettsforbundet. Nærmere forklart tok studien for seg hvorvidt periodisering av intensive økter innen utholdenhetstrening gir effekt, eller om treningsresponsen kun er avhengig av den totale treningsbelastningen. Styrkende faktorer ved denne studien er at Sylta har fått med seg et stort antall forsøkspersoner, og at de er godt trente i utgangspunktet, hvilket gjør resultatene mer reelle i sammenligning med topputøvere. 70 syklister rett under elitenivå ble trent av Sylta’s team i 12 uker, med testing før, underveis og etter forsøksperioden.
– Og på bakgrunn av de dataene har vi funnet en del ting som er spennende – synes jeg i hvert fall, ler han.

Resultatet
Som det ble nevnt innledningsvis er kunnskapen vi har om periodisering i stor grad basert på gamle erfaringer. Hvorvidt de ulike modellene faktisk fungerer vet man ikke så mye om. De aller fleste løpere legger opp treningen sin etter en klassisk periodiseringsmodell hvor den harde andelene av treningen blir «hardere og hardere» jo nærmere en kommer sesongstart, samtidig som det totale volumet går noe ned.
– Som en del av grunntreningen, tidlig i oppkjøringsfasen mot sesongen, pleier man ofte å kjøre moderate hardøkter der man ligger på 85 prosent av makspuls. Deretter tror vi at det er smart at disse øktene blir tøffere og kortere inn mot sesongen – en klassisk måte å tenke på. Vi tenker spesifisering, vi skal nærme oss konkurransefart. Det var dette vi etterprøvde. Vi lot én gruppe kjøre det tradisjonelle opplegget, mens én gruppe gjorde det stikk motsatte, og en annen gruppe trente litt av alt hele veien, forteller Sylta.

Resultatene han har kommet frem til er svært interessante:
– Vi klarte ikke å finne noen store forskjeller. Alle modellene hadde omtrent lik framgang, hvilket betyr at å organisere treningen i fanzy periodiseringsmodeller kanskje ikke har så mye for seg, avslører han.

Hva bør man da gjøre for å utvikle kondisjonen gjennom hele grunntrenings perioden, det er spørsmålet som sporenstreks melder seg etter en slik kontrabeskjed. Vel, Øystein har svaret:
– Det som er viktigere enn hvordan man organiserer treningen, er den faktiske treningsbelastningen. Det er det hva det handler om i det store og hele; du må tilføre kroppen et stimuli som er høyt nok til at du utvikler deg eller vedlikeholder. I løpsmiljøet er det typisk å se utøvere som presterer på sitt beste tidlig på våren eller sent på høsten, og middels på sommeren når de e
gentlig skulle være på sitt beste. Dette stammer fra dårlig forståelse om hva som fører til hva hos treneren.

Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Thore-Erik Thoresen.

Sylta under EM terrengløp i 2011.

Hva nå?
Hva bør man da gjøre for å komme i best mulig form, når det nå viser seg at måten vi har lagt opp treningen på i alle år, egentlig kan løses på flere måter? Som nevnt dreier periodiseringsspørsmålet seg om de harde øktene. Men så var det disse detaljene da. Hvor hardt er egentlig hardt?
– La oss definere hard trening. La oss tenke pulsslag. Det «harde området» går ca. fra 85–100 prosent av makspuls. Altså 15 prosent – ganske smalt. Men innenfor dette området kan du manipulere ganske mye. Hvis du for eksempel løper på 85 prosent av makspuls, så kan du holde på i en time, kanskje lenger. Men hvis du løper på 95 prosent, så klarer du kanskje ikke mer enn et kvarter. Så den lille forskjellen der – 10 prosent – gjør at du må redusere varigheten med fire ganger. Bare et par pulsslag opp utgjør store forskjeller, sier Sylta.

Og med denne informasjonen går vi videre til trinn to av studien hans, der han sammenlignet disse øktmodellene – en time «halvhardt» kontra et kvarter med full pinne.
– Vi finner klare tegn på at varigheten er mye viktigere enn intensiteten, og det er veldig interessant. Det betyr at du stimulerer kroppens fysiologiske mekanismer – for eksempel variabler som oksygenopptak og terskelfart – bedre når du holder på lenger. Altså er den totale varigheten på intensiv trening avgjørende, forklarer han.

Ofte blir de veldig harde øktene kalt VO2-maks-trening, men det motbeviser vi jo egentlig. Det er de øktene hvor en bremser litt og heller holder på mye lenger, som trolig utvikler oksygenopptaket best. Dette er kjempeinteressant og egentlig et paradigmeskifte i vår tankegang, påpeker han.

Totalbelastningen over tid
Et eksempel på en slik økt som fremmer lang varighet på moderat intensitet, kan være 6 x 10 minutt eller 4 x 15 minutt – eller 60 x 1 minutt.
– Men dette er jo veldig ekstreme økter, særlig for en løper. Problemet med løping er jo belastningen, så det å kjøre hardøkter på en time er veldig belastende for folk flest. Kortere og hyppigere økter kan være en måte å løse dette på for løpere. Varigheten må heller ikke være på en time, sier Sylta før han legger til et stort men:
– Det er ikke den ene økten som er avgjørende. Det er viktig å få frem at vi ikke har kommet frem til én økt som er magisk, ei heller én spesifikk treningsuke som er magisk. Det er jo totalen over tid som har noe å si, mener han.

Derfor ønsker ikke Sylta å predike én spesiell økt. Han er trener for en av Norges beste 800-meterløpere, Trine Mjåland, og i perioder hvor målet er å bygge kondisjon jobber de med varigheten på høy intensitet per uke. Da ligger totalen på 2,5–3 timer i uka med høy puls. Det blir fort noen økter for å få opp volumet – da holder det ikke med 4 x 4 minutter to ganger pr uke.

En god fiskesuppe krever fisk
Den nevnte økta på 4 x 4 minutter ble for øvrig brukt i sammenligning med Syltas hypotese om at lengre økter ga bedre fysiologisk effekt – hypotesen som viste seg å stemme. Nettopp 4 x 4 minutter har i lang tid blitt ansett som en av de mest effektive øktene, men nå har altså Syltas alternativ toppet dette. Men når varigheten da helst bør fordobles for den gjengse mosjonist – betyr ikke det at skader kan oppstå?
– Jo, det er selvfølgelig en utfordring, men det er ikke noe i veien for at mosjonister kan få til dette. Det er muskulære utfordringer og kanskje noen psykologiske faktorer som spiller inn, og det er ganske brutalt, men det er ikke noe i veien for å trene alternative bevegelsesformer heller. Man må finne en metode som funker for seg, og som gjør at man har lyst til å kjøre økta flere ganger. Hele poenget med lang varighet på høy intensitet er jo at intensiteten må ligge på et nivå som gjør at du klarer å gjennomføre økta. Husk at det er vanvittig stor forskjell på 87 prosent av makspuls og 95 prosent, poengterer han.

Avslutningsvis er det overordnede rådet ganske så enkelt: – Er du på mosjonsnivå: tren mer og du blir bedre! Så enkelt er det. Min mentor, Espen Tønnessen, pleier alltid å sammenligne det med å lage en god fiskesuppe: Fisken er den viktigste ingrediensen. Hvis du ikke har fisk i suppa, så blir den stusselig. Sånn er det med trening også.


Fit for fjelløp

Fit for fjelløp


Nå åpner samfunnet sakte men sikkert opp igjen. Fortsetter ting å gå riktig vei vil det være et mangfold av løp å velge i når høsten kommer. Er du en av de som har løpt dine kilometer på asfalt og...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Alt om halvmaraton

Alt om halvmaraton


En overkommelig, passe utfordrende og utrolig morsom distanse. Her er litt historie, en drøss med økter, kloke ekspertråd fra Sondre og Jack og en suksessoppskrift fra 1982.

Kjenner du til den argentinske løperen Delfo Cabrera? Antakelig ikke. Vel, han vant det søramerikanske mesterskapet i 1952, på tiden 1:09:19. Dette var – så vidt vi vet – verdens første halvmaratonløp.

Likevel hersker det mye tvil og forvirring rundt halvmaratondistansens inntog i den offisielle friidrettsverdenen. Det var ikke før i 1965 at det internasjonale friidrettsforbundet godkjente verdensrekorder på distansen. Første offisielle verdensrekordholder på halv distanse var den engelske løpelegenden Ron Hill, med tiden 1:05:44.

Løpelegenden Ron Hill fra England var den første innehaveren av en offisiell verdensrekord på halvmaraton. I dag er han kanskje mest kjent som run streak-kongen som løp hver dag i 52 år.
Foto: CC 0 Fotograf: Ukjent

Etiopiske Abebe Bikila hadde riktignok løpt raskere året før, men blant annet grunnet en ikke-kontrollmålt løype, ble det altså Ron Hill som stakk av med den første tittelen. Deretter har rekorden gradvis krøpet nedover mot timen.

I løpet av 70-tallet var den nede på drøye 1:02, og i løpet av 80-tallet var den senket ned til solide 1:00:10. Kenyanske Moses Tanui var den første til å bryte 60-minuttersgrensa i 1993, og etiopiske Haile Gebreselassie snek seg under 59 minutter i 2006. Er en sub 58 mulig? Under København halvmaraton i fjor beviste kenyanske Geoffrey Kamworor at det antakelig er det, ved å løpe på 58:01.

Vår mann, Sondre Nordstad Moen er ikke langt bak. Han forteller til Runner’s World at hans neste mål for halvmaraton er å senke persen fra 59:48 til under 59 minutter.

På kvinnesiden var det tre kvinner som byttet på å kalle seg verdensrekordholder: amerikanske Joan Benoit, Ingrid Kristiansen og Grete Waitz. I løpet av dette tiåret gikk rekorden fra 1:13:26 (Benoit) til 1:08:32 (Kristiansen). Utpå 2000-tallet tok kenyanerne over tronen. I slutten av februar i år ble det satt ny verdensrekord av etiopiske Ababel Yeshaneh, med tiden 1:04:31.

Det var ikke før i 1992 at det internasjonale friidrettsforbundet arrangerte et offisielt verdensmesterskap for halvmaraton. I år arrangeres verdensmesterskapet på distansen i Gdynia, Polen. Løpet skulle egentlig gått 29. mars, men er som alle andre arrangement flyttet til oktober.

Populær og overkommelig

Tidene blir raskere og raskere, og distansen blir mer og mer populær. Ifølge Kondis sin statistikk, deltok over 35 000 løpere i Norge på halvmaraton i løpet av 2018. Samme år skriver Dagsavisen at over 12 000 av de nesten 19 000 fullførende i Oslo Maraton, deltok på halv distanse. Runner’s World arrangerte selv et virtuelt løp i påsken – Langfredagsmaraton – der kun 170 av de drøyt 1400 løperne valgte maraton over halvmaraton.

– Det er veldig mange som liker halvmaraton, deriblant jeg, sier Jack Waitz, og oppsummerer det slik:

– Det handler om å løpe to 10-kilometere så nærme toppfarten som mulig. Hvis forberedelsene er gode, så er det ikke så plagsomt å ligge på den farten for folk flest.

Den erfarne løperen og løpetreneren forteller at gjennomsnittstidene på halvmaraton stort sett ligger på litt over to timer. Med andre ord er man ute like lenge som en god maratonløper, og går gjennom de samme fasene, opplever det samme. Det er en akkurat passe lengde, en akkurat passe utfordring.

– Jeg pleier å si at om du trener for 5, 10 eller halv, så er det ikke så mye som avviker i treningen. Det er maraton som skiller seg ut, da det krever lange turer. De trenger du ikke til de kortere distansene. Det holder med maks to mil. Skal du løpe halvmaraton for første gang og ikke bryr deg så mye om tiden, ligger du godt an hvis du har hatt rolige treningsturer på opp mot to mil. Og så gjelder det å trene på den farten du ønsker å oppnå, det kommer du ikke utenom. Uansett om du skal løpe på to timer eller 1:25, så må du ha noen økter hvor du nærmer deg terskelfarten.

Disponering og fokus underveis

For de som allerede har løpt distansen et par ganger, og som ønsker å bedre seg, er det de små detaljene som gjelder. Hodet må være påskrudd hele veien for at ikke farten ubevisst skal dabbe av.

– Det mest krevende med halvmaratondistansen mener jeg er fokuset du må ha for å holde oppe farten mellom kilometer 13 og 18. Etter 13–14 kilometer må du hele tiden presse litt og litt mer for bare å holde farten oppe. Med samme innsats er det lett at farten synker et par sekunder på kilometeren, sier Sondre Nordstad Moen.

Den rutinerte langløperen har tilbrakt hele våren i Kenya for et lengre treningsopphold. Han mener at det å ha en plan over disponeringen av løpet er lurt.

– De siste tre kilometerne tilsvarer godt under ti minutter løping for de som løper raskest, og det er sjelden vanskelig å presse seg maks da. Riktig åpningsfart på de første 5–7 kilometerne er kritisk hvis man ønsker å få ut det man er god for. Det er viktig å ha en plan på forhånd. Å løpe andre halvdel 10–20 sekunder raskere enn den første, gir stort sett det beste resultatet.

Suksessoppskrift fra 1982

I 1982 hadde Grete Waitz satt verdensrekord på halvmaraton i Gøteborg i mai. Da Oslo Maraton ble arrangert to måneder senere, løp hun faktisk to minutter raskere, men rekorden ble aldri godkjent som verdensrekord.

– Det var ikke sertifiseringer av løyper den gangen, så vi vet ikke hvor nøyaktig hvor lang den løypa var, men at hun gjorde et kjempeløp er klart, forteller Jack Waitz.

Her er et utdrag fra treningsdaboken hennes fra to uker før løpet i Oslo.


En tøff 15-kilometer

En økt Jack har brukt mye på utøverne sine er en 15-kilometersøkt som han selv betegner som ganske tøff. Du løper i vanlig fart de første og siste fem, mens de midterste fem kilometerne skal være i nærheten av halvmaratonfarten din.

Tempo på bane

En annen økt han trekker fram som gunstig i forarbeidet til halvmaraton, er 400-metere på bane. Grete kjørte mye av dette, og som vi kan se ut ifra treningsdagboken, ble de gjennomført tirsdagen før det uoffisielle rekordløpet i Oslo. Opp mot 12 400-metere i rask fart, med ett minutt pause.

– Her må man prøve seg fram. De siste skal gå raskest, forteller Jack, og legger til at den tøffe 15-kilometeren, tempoøkter a la 400-meterne, de gode gamle tusenmeterne og lange turer er en god suksessoppskrift.

Halvmaraton vs maraton

Sondre Nordstad Moen kjører ulike spesifikke økter før halvmaraton kontra en maraton. Forskjellen ligger både i volumet og intensiteten/farten på øktene.
– Mens jeg løper rundt 14–18 kilometer rundt konkurransefart på intervaller for halvmaraton, er volumet på maratonøktene rundt 20–30 kilometer, forteller han.

Foto: Tore-Erik Thoresen

Eksempel på halvmaratonøkter Sondre har løpt:

  • 7 × 2000 m i halvmaratonfart. Pause 400 m jogg på 2 minutter. 
  • 2 × 3000 m i halvmaratonfart (3 minutter stående pause) + 10 × 1200 m, 3–5 sek/km raskere enn halvmaratonfart (2 minutter stående pause). Totalt 18 km. Økten løpes på bane.
  • 5 × 3 km i halvmaratonfart med 1 km pause på 87 % av dragfarten. Totalt 20 km kontinuerlig.

Eksempel på maratonøkter Sondre har løpt:

  • 7 × 3 km i maratonfart eller 1–2 sek/km raskere, med 1 km pause på 85–90 % av dragfarten (totalt 28 km kontinuerlig).
  • 5 × 5 km i maratonfart med 1 km pause på 87 % av dragfarten (totalt 30 km kontinuerlig).
  • 9-7-5-4-3-2-1 km med 3 minutter jogg som pause. Maratonfart og 1–2 sek/km raskere for hvert drag. Totalt 31 km med intervaller. 
Ingen fest med gentest

Ingen fest med gentest


Genene påvirker hvordan du presterer, sånn er det bare. Men dagens gentester er ikke i nærheten av å kunne fortelle deg hva du skal gjøre eller hvordan for å ha sjans til å nå verdenstoppen eller for å forbedre tiden din på mila. Så ikke kast bort penger på gentester og utsett absolutt ikke barn for det! Det mener forskeren i idrettsgenetikk Mikael Mattsson.

Allerede i gymtimene på skolen kunne man se et mønster. Noen elever så ut til å løpe 60-meteren raskere enn lynet, mens andre med tilsynelatende lignende fysikk bare kunne drømme om å løpe om kapp med de der fremme. Det samme gjelder lengre distanser – noen bare har det, det virker som om de er født med god kondisjon. Men hva avhenger dette egentlig av?

Ulike genetiske forutsetninger

Den største grunnen til at vi responderer ulikt på samme type trening er at vi er født med ulike egenskaper. Vi har helt enkelt ulike genetiske forutsetninger for å bli gode på 100 meter eller maraton. Derfor er det forståelig at mange vil finne ut av hvilket gensett de har. De vil jo finne ut av hva de kan bli skikkelig gode på og forstå hvordan de skal trene. I 2014 var Usbekistan det første landet som lot den nasjonale olympiske komitéen offisielt bruke gentester på tiåringer for å undersøke deres idrettslige potensial.

Ulike typer tester

Det faktum at gener spiller en rolle og at de kan analyseres har dessuten resultert i at en lang rekke foretak forsøker å tjene penger på det gjennom å selge gentester direkte til deg som konsument. Innen sport- og treningssegmentet sier de å kunne kartlegge både dine forutsetninger for å bli god og hvordan du skal trene for å nå dit.

Visse tester baseres på én eneste gentype. Andre utgir seg for å være mer komplette og sender tilbake en rapport på nesten 200(!) sider. De enkleste koster noen hundrelapper og de dyreste over 10.000 kroner. Men selv de enkleste hevder å kunne uttale seg om du enten har utholdende eller eksplosiv muskulatur, om du enten bør bli maratonløper eller sprinter. Selv de enkleste testene gir deg anbefalinger om hvilken trening som er best, basert på hvilken genotype du har, og de skriver at resultatet er 99,5 prosent sikkert.

Det er ingen vits å nevne ulike foretak eller rangere hvor bra testene er. Helt enkelt fordi det er som å velge mellom pest eller kolera: Alle er meningsløse. Man kan spørre seg selv hvordan det egentlig er lov å selge disse testene.

Svaret er dels at det handler om ny teknologi der regelverk og lover er for langsomme til å henge med. Dels at testerne «gjemmer seg» i paradokset mellom hva som er statistisk signifikant og hva som er praktisk relevant. Med andre ord kan et gen fra et vitenskapelig perspektiv påvirke for eksempel evnen til fart, men det er så liten påvirkning at det i virkeligheten er irrelevant.

Umulig

Om vi går tilbake til Usbekistans testsystem, så tenkte man at om man testet 50 gensett så skulle man kunne avgjøre om et barn har sjans til å bli fremgangsrik idrettsutøver eller ikke. For å få en forståelse av størrelsen på hvor mange gener som påvirkes av trening, kan en svensk studie fra 2014 nevnes hvor forskerne viste at over 4 000 gener ble påvirket av tre måneders trening. Og det var bare utholdenhetstrening. (Totalt finnes det drøyt 21 000 gener i menneskets DNA.)

Det er altså helt urimelig at de testene som er mulig å kjøpe, som i beste fall undersøker noen titalls genvarianter, kan gi noen praktisk relevant informasjon.

ACTN3

Det genet som det finnes desidert mest forsking på innen idrettsprestasjon heter ACTN3. Den koder et protein som finnes i raske muskelfibre, og det finnes en vanlig genvariant som gjør at proteinet ikke fungerer. Det er ikke så rart at du behøver en fungerende variant for å kunne vinne 100-metersfinaler.

Til tross for at det er vitenskapelig glassklart at den påvirker hurtighet, utgjør det i et større perspektiv kun i underkant av ett prosent av hele prestasjonen. Dermed er den ikke avgjørende i noe annet enn en sprint på aller høyeste nivå. For din maratonprestasjon spiller det overhode ingen rolle hvilken variant av ACTN3-genet du har.

For noen år siden gjorde jeg en test for SVT der svenske Runner’s World sin redaktør, den tidligere maratonstjernen Anders Szalkai, ble gentestet og prøver ble sendt til flere av de foretakene som selger tester. Når svarene kom tilbake var forslagene deres enstemmig: Szalkai hadde sprintgenet og burde satse på korte løp.

Kommersielt vs forskning

2014, med genetikkforskningens tidsberegning, er nesten steinalderen. Til tross for dette har det stort sett ikke skjedd noe som helst av markant verdi innen idrettsgenetikk siden det. Det året ble det holdt en konferanse på den greske øya Santorini hvor stort sett alle betydningsfulle forskere på feltet var invitert.

Vi var helt enige om at de kommersielle foretakene kraftig overdrev de resultatene som forskningen faktisk viste.

En av de artiklene som ble publisert etter konferansen klargjorde at ingen barn eller unge utøvere burde utsettes for gentester for talentseleksjon eller for å styre trening. Min forskningsgruppe på Stanford skrev til og med en artikkel om emnet.

Ut ifra den rådende kunnskapen innen medisinsk genetikk forklarte vi at mange av problemene innen idrettsgenetikk baserte seg fremfor alt på to ting: dels på å få forsøkspersoner i studiene, dels på at de metodene som ble brukt ofte hadde en innebygd bias (partiskhet). Dette hadde ledet til feilaktige korrelasjoner og overdrivelse av effekten. Det innebar blant annet at det var veldig få genvarianter som fantes konsekvent i flere ulike studier. Og det er derfor man i dag kan se ulike tester som sies å måle det samme, men som er basert på ulike studier og derfor tester ulike gener.

Lite ny forskning

De fem siste årene har feltet stått stort sett stille mens forskerne har gjort enten flere studier på genvarianter som allerede er kjente, eller så har det blitt skrevet oversiktsartikler, altså artikler som sammenfatter et tema, men ikke kommer med ny forskning. Dette har ironisk nok gjort at det har kommet nesten like mange oversiktsartikler som originalstudier.

I en av de nyere artiklene skrev den amerikanske fysiologen Michael Joyner at det har vært kjent siden tvillingstudier på 1980-tallet at det finnes en genetisk komponent til utholdenhetsevner. Men hans hovedsakelige konklusjon var at det er ytterst tvilsomt om det finnes noen tydelige forhold mellom viktige fysiologiske variabler (VO2maks, anaerob terskel og løpsøkonomi) og genvarianter.

Hvorfor er det da så vanskelig? I noen tilfeller er betydningen av en viss genvariant veldig enkel og tydelig. Eksempelvis forårsakes nervesykdommen Huntingtons sykdom av én eneste genvariant, og om du har den så får du med 100 prosents sikkerhet sykdommen. Mindre alvorlige lidelser som laktoseintoleranse er også relativt enkle, enten har du fungerende enzym eller ikke. Jo mer kompleks en egenskap er, desto flere gener er innblandet, og idrettsprestasjon er ekstremt komplekst!

Distansekongen fra nord

Distansekongen fra nord


Nord-Norges beste tider på 5000 og 10 000 meter har stått uberørt siden 1978, en tid hvor pulsklokke og karbonsko var fremmedord. Innendørshaller var det heller ikke flust av, men en lang korridor på et psykiatrisk sykehus gjorde nytta for...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Runner’s World Camp

Runner’s World Camp


RWC står ikke bare for Runner’s World Challenge. Nå arrangerer vi i samarbeid med Springtime Travel også løpecamper i Norge.

Springtime og Runner’s World arrangerer løpehelger med løpeglede og inspirasjon, trening og sosialt samvær i samarbeid med lokale instruktører på en rekke destinasjoner i Norge sensommer/høst 2020.

For hvem?

Runner’s World Camp er for deg som ønsker en aktiv helg med mye trening, og for deg som liker å trene sammen med andre, men på ditt nivå. Vi har program tilpasset både for nybegynnere og mer erfarne løpere. 

Våre instruktører har relevant kompetanse og erfaring og er enten ansatte i Springtime, Runner’s World, eller er lokale instruktører vi samarbeider med. De ulike kursene har noe ulik innretning, basert på de lokale instruktørenes spisskompetanse, men basisen er lik: løp og løpeteknikk – mye trening og inspirasjon.

Hvor og når?

RW Camp er foreløpig satt opp fire steder:

Ringerike: 14.–16. august – Basecamp: Klækken Hotel.

Haugesund: 28.–30. august – Basecamp: Hotel Clarion Amanda,.

Bergen: 11.–13. september. Basecamp: Scandic Bergen City

Trøndelag: 11.–13. september. Basecamp: TBA

Les mer og meld deg på her: Springtime.no

Hvem er med?

Av Runner’s World-profiler kan du møte Ninjagirls i Haugesund, Thea Bækkevold i Trøndelag og Jenny Midbjer og Sara Skarabot Pedersen fra redaksjonen, som vil være i med som instruktører flere steder. I tillegg har vi med oss Kirsten Maraton Melkevik, BT Taranger og Hilde Johansen – for å nevne noen.


Les mer og meld deg på her: Springtime.no

Early bird-tilbud fram til 10. juli!