Naturlig løpeglede i norsk natur

Naturlig løpeglede i norsk natur


Før 2013 hadde Charlotte Rübberdt knapt løpt én meter siden hun flyttet til Oslo i 2002. Nå, fire år senere, har hun på lista over mål å gjennomføre en rekke ultraløp. Fra å starte med de kortere gateløpene har hun løpt lenger og lenger, og i fjor deltok hun på konkurranser helt opp til 50 kilometer. Det som tenner løpegnisten hennes aller mest, er terrengløp ute i naturen. Vi møtte henne for å høre hemmeligheten bak hennes plutselige lidenskap for løpingen, og for å vite hvordan en småbarnsmor på 42 år får ultraløping til å passe inn i hverdagen.

Et tilfeldig lykketreff
Charlotte har en utstråling som viser at hun genuint gleder seg over å løpe. Noe av det første hun sier da hun treffer oss, er derimot at hun ikke føler seg sikker på om hun kan kalle seg for en ekte løper. Etter at vi presser henne litt på spørsmålet innrømmer hun at hun kanskje kan plassere seg i den kategorien i dag, og ikke lengre bare som en småbarnsmor som prøver å holde formen i behold. Målet moldenseren nå har satt seg er nemlig intet mindre enn å delta i det 166 kilometer lange Ultra-Trail du Mont-Blanc i 2018. At hun er en ekte løper burde det derfor ikke være noen tvil om. Den lille nølingen kommer nok av at Charlotte for bare noen få år siden ikke løp i det hele tatt. Hun forteller oss engasjert om hvordan løpehistorien hennes begynte.

– Det hele startet egentlig vinteren 2012 til 2013. Det var en nydelig periode i Oslo, med mye flott vær og milevis med skiløyper. Jeg var ute i fødselspermisjon med det andre barnet mitt, og begynte å ta henne med på skitur med pulk. Først startet jeg med turer på noen få kilometer, men utover vinteren ble de lengre og lengre. Det viste seg at hun storkoste seg i pulken, og jeg fikk virkelig smaken på de lange fine turene med hyggelige ammepauser på de fantastiske hyttene i marka. Da skisesongen var over hadde jeg så mye energi at jeg følte jeg måtte bruke den på noe, så jeg fiska frem et par gamle løpesko fra skapet, og forsøkte meg på en joggetur.

Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Hauk Are Fjeld

Og derfra tok det helt av for småbarnsmoren. Selv om det ikke lenger var mulig å ha med pulken på tur, viste løping seg å være den perfekte måten å bruke den nyvunne energien på. De ytterst så sporadiske løpeturene hun hadde hatt tidligere hadde føltes som et slit, men nå føltes det plutselig som å fly ifølge Charlotte. All skigåingen hadde gjort kondisjonen hennes mye bedre, og på den aller første løpeturen løp hun for første gang i livet 10 kilometer i ett strekk. Charlotte smiler når hun mimrer tilbake til opplevelsen.

– Følelsen av å kunne løpe så langt uten å stoppe var jo bare helt fantastisk. På det punktet hadde jeg veldig lite kunnskap om løping, men etter å ha opplevd denne følelsen klarte jeg ikke slutte. Jeg begynte å løpe fast flere ganger i uka, og kjøpte meg et par nye løpesko, siden jeg fikk så vondt i beina av de gamle. Løpinga ble liksom den perfekte treningsformen, og da jeg kom tilbake på jobb etter permisjonen startet jeg i en løpegruppe der. Til å begynne med trodde jeg at det skulle bli vanskelig å få plass til å løpe i hverdagen, men det har vist seg å være overraskende enkelt, forteller charlotte om starten på løpseventyret sitt. Hun har klare tanker om hva som gjør at det har funket så bra for henne å løpe.

Den strukturerte småbarnsmoren
Det er en kjent sak for mange at det kan være vanskelig å få plass til løping i hverdagen. Med full jobb og to små barn har Charlotte derimot likevel klart det.

Da hun først startet å løpe klistret hun opp et stort ark på kjøleskapet, der hun markerte med tusj når hun skulle trene. Tidspunktene ble planlagt nøye med familien, for at alle skulle vite akkurat når hun trente. I dag har hun fremdeles fastsatte tidspunkt som hun tilbringer i løpeskoene. Hun starter uken hver mandag morgen med å trene, mens mannen leverer ungene i barnehage og skole. I tillegg løper hun hver onsdag og fredag ettermiddag, og i helgen er hun på totimers tur med hele familien, enten til fots eller på ski. Den avslutter hun med en to timers løpetur på egenhånd. Den klare strukturen hennes får hjulene til å gå rundt uten noe som helst problem.

– Før jeg startet å løpe selv hørte jeg fra veldig mange hvor viktig det er at man har en struktur på trening. Det var så mange som pratet om det at jeg ble litt lei alt planleggingsmaset. Nå skjønner jeg derimot hvor mye det faktisk betyr. Det var overraskende hvor greit det gikk å få plass til løpingen med en avtalt plan å forholde seg til, det forplikter jo også, ler småbarnsmoren.

Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Hauk Are Fjeld

– Jeg tror også at tanken på å skulle opp tidlig for å trene er mye verre enn det man føler når man først er ute og løper. Hvis man har en fastsatt plan på når man skal ut slipper man å stresse med når på dagen man skal ut døra, og det blir mye mer behagelig å trene. Løpeturen min på mandags morgen er en perfekt start på uka, som vekker kroppen og gjør meg i mye bedre humør til noen nye arbeidsdager.

«Det må være gøy»
Når man prater med en så motivert løper som Charlotte Rübberdt, blir man veldig nysgjerrig på hvordan hun har klart å bli så glad i løpingen på bare fire år. Ikke et snev av pessimisme eller demotivasjon er å skimte. Noe av grunnen til at hun holder på er åpenbart at hun liker å være i god form og å slå egne personlige rekorder, men likevel skjønner man raskt at det også ligger mer under. Hun gløder når hun forteller om mange av terrengløpene og løpsopplevelsene sine, og ikke rent få ganger mens vi prater med henne påpeker hun hvor viktig det er at man nettopp har det gøy med løpingen. Hun forteller at hvis hun føler seg ekstra tung og sliten en dag, så løper hun roligere enn hun hadde planlagt. Under konkurranser virker det heller ikke som hun legger noe press på seg selv, og den eneste grunnen til at hun jakter på nye rekorder virker til å være at hun selv synes det er moro. Den mentaliteten er nok noe av grunnen til at Charlotte ikke har gått lei løpingen, og at hun fortsetter å ivre etter nye mål og planer. Selv om hun blir mer og mer seriøs i treningsplanleggingen, er ordet «gøy» fortsatt høyt opp på lista.

– Til jul i år fikk jeg faktisk verdens beste julepresang av mannen min – nemlig at Ingrid Kristiansen skal lage treningsopplegget mitt i 2017. Hun er en utrolig festlig og uhøytidelig dame, som også legger stor vekt på at det skal være gøy å løpe. Det gir masse motivasjon å få hjelp av det store løpeidolet mitt, og jeg møter henne én gang i måneden for å gjøre tester og planlegge treningen videre. Ukeplanen vi legger er basert på målene og terskelpulsen min, smiler Charlotte.

Å ha sitt eget løpeidol som trener setter neppe en demper for motivasjonen. Det er et privilegium de færreste har, og selv en rutinert løper som Ingrid Kristiansen har tydeligvis stort fokus på at det skal være morsomt å løpe. Likevel er det ikke kun treningsiveren og mentaliteten som gjør at Charlotte har forblitt i løpeskoene. Det er også noe med selve løpingen som aktivitetsform som fascinerer henne på en spesiell måte.

Bevegelsesfrihet
– Det unike med løping, som jeg tror er grunnen til at jeg liker det så godt, er at jeg ikke har noen begrensninger på hvor jeg kan bevege meg. Jeg kan bruke det til og utforske alt av områder, både byer, skoger og andre plasser. Et par løpesko er dessuten det eneste som trengs for å trene, noe som er utrolig behagelig om jeg skal ut og reise. H
adde jeg for eksempel syklet måtte jeg alltid styret med og fått med meg sykkel og hjelm, og utstyret hadde krevd masse vedlikehold. Friheten av å løpe er noe man ikke finner i andre idretter, og kanskje synes jeg det er litt ekstra deilig når jeg småbarnsforelder med fulle dager. Det er liksom noe med løping som klarner tankene og som får dem til å fly på en helt spesiell måte, som jeg ikke opplever med andre aktiviteter, forteller Charlotte.

Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Hauk Are Fjeld

Denne bevegelsesfriheten er nok noe de fleste løpere kjenner til. Selv om løping går tregere enn både skigåing og sykling, hvilket kanskje bidrar til at noen mener det er litt «råere», så er det kun løping som gir full frihet rundt hvor man beveger seg. Kanskje er det ikke rart at det klarner tankene litt ekstra når man slipper å forholde seg til utstyr og andre ting når man trener. Det er en kontrast til en hektisk hverdag full av materiell overflod. Frihetsfølelsen er også noe av årsaken til at Charlotte har landet på terrengløp som sin aller største favoritt innenfor løpingen.

Les også: Vil trone på toppen

Løpingen som ga henne naturopplevelsene tilbake
– Da jeg startet med å konkurrere deltok jeg i de klassiske gateløpene som Sentrumsløpet og Oslo Maraton. Først i 2015 oppdaget jeg for fullt alle terrengløpene som finnes. Maraton hadde jeg de første to årene aldri villet gjøre i gateløp, rett og slett fordi det føltes alt for langdrygt. Selv under halvmaraton på asfaltveier merket jeg at jeg begynte å gå lei. Det tok på både mentalt og fysisk i beina. I forfjor ble jeg dradd med av en kollega på en halvmaraton i terrenget for første gang, og da endret alt seg for meg. Da jeg løp i terrenget og ute i naturen ble kroppen, hjernen og tankene aktivisert på en helt annen måte enn under gateløpene. Jeg fant ut at jeg da kunne løpe mye lengre uten å gå lei, og fant fort ut at jeg også ville prøve meg på ultraløp i terrenget.

Mange ser på terrengløping som den mest naturlige formen å løpe på, og på sett og vis var det dét Charlotte også oppdaget. Hun legger spesielt vekt på hvordan hun nå kan kombinere naturopplevelser og det å løpe. Hun vokste opp i med vakker vestlandsnatur rundt seg i Molde, og gikk mye i fjellet i ungdommen. Da hun flyttet til Oslo i 2002 mistet hun noe av dette, men fant tilbake til det igjen gjennom terrengløpingen.

– Jeg merka rett og slett at jeg fikk tilbake noe av det jeg savnet fra den tiden. Så nå slipper jeg vel å flytte hjem igjen til Molde igjen, sier Charlotte og ler.

Det er neppe heller tilfeldig at jenta som vokste opp med spisse vestlandsfjell rundt seg nå trekker mot de aller mest ekstreme ultraløpene. Ved siden av målsettingen om å delta i ultraløp ved selveste Mount Blanc, Europas høyeste fjell, så har hun også en plan om å delta i det norske ultraløpet Salomon Xreid. Løpet går ulike plasser i Norge hvert år, og er i år satt til Kristiansund. Traséen er 126 kilometer lang og slynger seg gjennom de nærliggende vestlandsfjellene. En perfekt opplevelse for en løpegal moldenser med behov for å være ute i naturen. Åpenbaringen over hvor mange muligheter det finnes i terrengløpsverden får Charlotte til å lyse opp når hun forteller oss om alle planene hun har foran seg.

Finn din egen løpelidenskap
Kanskje kan vi alle lære noe av den lidenskapelig løpende småbarnsmoren om hvor vi bør ha fokuset vårt. Det Charlotte Rübberdt har brukt fire år på, er egentlig å søke etter det i løpingen som gir henne mest glede. Hun har ikke sett til andre eller presset seg selv til å trene for helsas skyld. Hun løper simpelthen fordi det gjør henne glad. Milelange ultraløp gjennom terrenget vil ikke være perfekt for oss alle, men det vi kan lære av Charlotte er å finne ut hvilke sider av løpingen vi synes er aller mest gøy. Enten det er raske gateløp, terrengløp i rufsevær eller kun egen trening på nye plasser. Kanskje burde vi alle sette oss ned fra tid til annen og spørre oss selv hvilke sider av løpingen som vekker sinnet mest til livs. Da vil vi nok garantert også holde oss i løpeskoene mye lengre – kanskje like lenge som Charlotte garantert kommer til å gjøre.

Les også: Kjærligheten for løpingen er motivasjon nok


Et mykt møte med asfalten

Et mykt møte med asfalten


Våren er rett rundt hjørnet og det kribler i beina. Med et ønske om en skånsom sesongstart presenterer vi her seks nye mengdemodeller som alle har demping og komfort som førstepri. Løpeskoindustrien er i stadig utvikling, og både overdel-tekstiler og...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Verdens første terrengsko med karbonfiberplate

Verdens første terrengsko med karbonfiberplate


Oppdag The North Face Flight Vectiv – en terrengsko med stabilitet, demping og overlegent grep – uten kompromisser.

Den amerikanske outdoor-spesialisten The North Face satser nå på terrengløping med tre nyutviklede skomodeller under navnet Vectiv.

Flaggskipsmodellen kalles Flight Vectiv og er først og fremst tiltenkt lange, utfordrende distanser på variert underlag.



Karbonfiberplate i terrenget

Foreløpig har karbonfiberplater vært forbeholdt gateløpssko, og det at The North Face implementerer dette i en rendyrket terrengsko sier mye om deres forhold til innovasjon og nytekning.

En spesialutviklet karbonfiberplate er blitt plassert øverst i mellomsålen på Flight Vectiv, hvilket gir en markant kontakt med fotbladet og en tydelig respons i stegavviklingen.

Karbonfiberplaten er også dratt opp som sidestøtte i hælpartiet samt på strategiske punkter rundt forfoten. The North Face kaller dette for en tredimensjonal plate.


Sjekk oppbyggingen av skoen her:

Den robuste, vuggeformede såleplattformen gir en tydelig støtdemping og en kvikk stegavvikling, samtidig som den beskytter effektivt mot ujevnheter i underlaget.

En uavhengig studie fant at med Flight Vectiv på føttene, reduseres belastningen på fremside legg i nedoverbakkeløping med hele 10 %.



Lett og tight overdel

Overdelen er produsert i et fast Kevlar-forsterket materiale, og har en sokkelignende utforming uten tradisjonell pløs. Dette gjør at skoen omslutter foten godt.

Og ja, den er hvit. Grunnen til at man har valgt å lansere Flight Vectiv i hvit farge til å begynne med, er at det virkelig skal synes at den brukes “på riktig måte”. Naturen og været vil med andre ord sette sin farge på skoen.



Demping og grep

Den slitesterke yttersåla er utformet med 3,5 millimeter høye knotter, hvilket gjør at skoen fungerer bra på svært varierte underlag. Den kommer først og fremst til sin rett på relativt faste stier og skogsveier, men takler også segmenter med asfaltløping.

Dempingen i mellomsålen er dessuten såpass genereøs at Flight Vective også kan tjenestegjøre som en treningssko om vinteren, både i terrenget og på glatte, ujevne og nedsnødde underlag.



– Flight Vectiv har raskt blitt favorittskoen min i konkurranser, forteller The North Face-utøveren Pau Capell.

– Den føles rask men gir samtidig god stabilitet og et godt grep i nedoverbakkene, og dette er detaljer som utgjør stor forskjell.

Flight Vectiv er å finne i utvalgte utsalgssteder denne våren. The North Face vil lansere hele åtte nøkkelprodukter for terrengløping framover.

– Vi har opplevd Oslo!

– Vi har opplevd Oslo!


Runner’s World ble i høst invitert til å delta på et nytt løp, Opplev Oslo – en multisport-konkurranse med ulike klasser for løping, sykkel og tur – og masse opplevelser og nye oppdagelser!

Lagkonkurransen var korona-vennlig da hele Oslo var arenaen uten et bestemt start- og målområde. Deltakerne styrte det hele selv ved hjelp av en app på mobilen.

Kart, oversikt over poster og registrering av koder kom opp i det starten gikk, og så hadde man fem timer på å ta så mange poster man klarte – eller hadde lyst til.

Postene hadde varierende antall poeng og vanskelighetsgrad fra enkle quiz-oppgaver til aktivitetsoppgaver som slakkline, klatring, padling etc. Opplev Oslo bød på utrolig mye artig! 

Artikkelforfatter Jenny Midbjer (bak) sammen med RW-blogger Therese Solberg

Jeg og Therese Solberg fra Ninja Girls deltok i turklassen, siden jeg sliter med skade og sykdom så passet det veldig bra å kunne få delta på tross av det. Jeg syklet og Therese jogget.

Vår strategi var å befinne oss på Holmenkollen kl 11.00 da det hele startet og postene ble tilgjengelige. Vi hadde lyst å ta litt mer fysiske oppgaver og håpet på noe moro oppe i høyden. På eksemplene i manualen sto nemlig Holmenkollen som en post på 10 poeng, men når kartet ble tilgjengelig fant vi ut at vi hadde bommet fullstendig. Ingen poster ved Holmenkollen. I ettertid fant vi ut at Holmenkollen var utenfor arrangørens merkede område … jaja. Alternativene var da å enten ta banen ned tilbake mot byen eller komme seg mot Sognsvann gjennom skogen. Vi valgte det siste. 

Lese kart er lurt. Det viktigste var jo turen og å løse verdensproblemene! Vi brukte nok 1,5 time til vi kom til vår første post. Det var ekstremt mye vind den dagen og mange trær hadde blåst om kull, og det regnet. Heldigvis gav seg regnet etterhvert og uansett hadde vi kledd oss for vær og venting.


Første post ble Gaustad Gruve, Flaggermushulen, som ingen av oss hadde vært i tidligere. Jeg har passert skiltet i skogen mange ganger, men alltid hatt et annet mål i sikte.

Dette gav oss en flott anledning og vi utforsket den grundig og feiret første post med en aldri så lite grottefest. Det er visst veldig in nå for tiden. Eller ikke…?

Musikk og dans ble det uansett, det blir ikke mer moro enn man lager det. Therese hadde de flotteste refleksene på buksen som skinte i mørkret. Dette med at det var et reservat for flaggermus så vi heldigvis først når vi kom ut igjen.  Beklager om vi forstyrret dere!


Den neste posten gledet vi oss veldig til: rappellering ved Båntjern. Therese fikk ta den da jeg akkurat hadde trynet litt brutalt på sykkelen og måtte hente meg litt inn etter det.

Ingen av oss hadde gjort det før, og jeg hadde egentlig veldig lyst, men av og til er det smart å bruke hodet. Opplev Oslo hadde også mange spørsmål som skulle besvares, et fint alternativ for de som ikke var lystne på å for eksempel rappellere ned en foss.


Hjelpemidler var tillatt og vi fikk i løpet av dagen lært mye fakta og kuriosa om de historiske plassene rundt Sognsvann. Visste du at Båntjern var et sted man i gamle dager druknet uønskede barn? Hvor langt det var rundt Sognsvann trengte vi derimot ikke å bruke hjelpemiddel på, akkurat den var bankers.

Rundt Sognsvann ble det fler folk som deltok på Opplev Oslo, vi kjente litt på konkurranse-iveren, og gikk det litt på automatikk langs vannet. Vi skravlet og tok de postene vi fikk øynene på, men passerte glatt flere poster.

Heldigvis oppdaget vi dette, og snudde. En av oppgavene vi misset var balansegang på et nedfallstre et godt stykke ut i sjøen for å finne kodeordet. Den utfordringen tok jeg. Jeg elsker å balansere på trestammer og tok bare av meg jakken i tilfelle jeg skulle ramle uti. De som var før oss var godt forberedt og stilte i bare undertøyet, men slapp heldigvis et ufrivillig bad.


Det var litt klønete med kartet som måtte lastes opp for hver gang, vi hadde ikke fått tak i et papirkart, og vi var litt sløve med å sjekk det ofte nok. Man kan si at vi lærte.

Det var flere artige poster som vi gledet oss skikkelig til: tau-klatring og padling ved Blanksjø! Padlingen gikk på skinner, selvsagt med flytevester, rundt en bøye ute på vannet hvor koden var gjemt.

Siden Therese hadde tatt rapelleringen tok jeg utfordringen med klatringen. Jeg hadde aldri prøvd klatring slik, men har hatt veldig lyst å teste dette. Litt spent på hvordan rygg og ben skulle oppføre seg, bevegeligheten er ikke på topp for å si det slik, men det gikk over forventning med verdens beste pepp fra Therese og instrukser fra Opplev Oslo-crewet.

Det var helt trygt, men skummelt å henge i bare fingertuppene og lete etter feste på en nesten helt blank bergvegg. Og kjempegøy når jeg mestret oppgaven så klart.


Fy søren så artig vi hadde det! Denne ruten hadde vi jo neppe tatt hvis vi bare hadde vært ute på en vanlig tur på egenhånd, sånn litt på kryss og tvers, og uansett hadde vi jo ikke fått opplevd så mange forskjellige aktiviteter. 

Tiden gikk litt fra oss, fem timer raste fort av gårde. Siste post vi ønsket å få med oss rakk vi ikke før tiden var ute, men vi hadde lyst å avslutte turen med den likevel. Sogn gruve fra 1538 hadde ingen av oss besøkt tidligere, og det var så absolutt verdt å avslutte turen der! Hulen hadde fantastiske veggmalerier og vi fantaserte om hvordan det var å bo der en kald vinter. Helt enkelt verdt avstikkeren, Therese var fornøyd med å få rundet opp sine kilometer før vi tok fatt på hjemturen.


Regn, blåst og 8 grader hadde null å si for oss – vi hadde kledd oss godt og hadde skift i sekkene og mye å snakke om. 

Det var en fornøyelse å faktisk oppleve og se nye ting i et område av Oslo jeg faktisk føler meg rimelig godt kjent i fra før. Vi fikk rett og slett en ekstremt flott dag med Opplev Oslo

Tusen takk for en topp dag på stien og for et flott arrangement – det frister absolutt til gjentakelse. Vi elsker jo de utfordringer skogen byr på men tenker at vi sikkert har mange gode og morsomme opplevelser til gode andre plasser i byen også. Vi valgte vår favoritt, skogen, og de utfordringer vi hadde lyst til, så får vi ha alle de mer urbane utfordringene til gode neste år.

Vi kunne gjerne brukt fem timer til om vi fått lov. Vi syntes det var fint med et arrangement som var såpass bredt at alle kunne delta, selv med litt skral kropp. 

Vi digger Oslo og håper på nye muligheter neste år!

Ut på stiene
Reell suksess med virtuelt løp

Reell suksess med virtuelt løp


Over 1400 mennesker deltok på Langfredagsmaraton i regi av Runner’s World. Mange løp sitt første løp, mange satte pers, mange satte distanserekord. Er dette en mer folkelig måte å konkurrere på?

For bare noen måneder siden ville nok få ha antatt at et virtuelt løp kunne skape såpass god mottakelse. Men tidspunktet, været (i hvert fall i store deler av landet) – og ikke minst situasjonen – gjorde at i overkant av 1400 løpere festet på seg et virtuelt startnummer og tok turen ut for å løpe enten halvmaraton eller maraton.

Bilde øverst er et godt eksempel på at grenser kan brytes, selv om løpet er virtuelt. Runner’s World-spaltist Mathilde Arneberg skal egentlig løpe sin første maraton under Oslo Maraton i september, men tjuvstarta med en virtuell variant av 42,2 i Nordmarka sammen med gode venninner.

– Jeg har søren meg løpt en hel maraton uten startnummer kun på grunn av en virtuell konkurranse, var reaksjonen hennes etter målgang.

Den virtuelle løpsserien Runner’s World Challenge har nå lansert en rekke nye løp og utfordringer, som du kan sjekke ut her.

Se dette innlegget på Instagram

Først – GRATULERER TIL ALLE DELTAKERE PÅ #LANGFREDAGSMARATON – dere er så fantastiske!! Det er omtrent 1300 som i dag løpt for medalje og #løpealenefest. 💥💥💥👏🏅Og tusen takk for alle stories og bilder og meldinger som gir litt av den ekte opplevelse av løpefest tross alt! I sludd og solskinn har vi fulgt dere hele dagen, med hjemmesnekra BIB og medaljer. Noen har løpt lengre og noen sitt første maraton eller halvmaraton. En av de er @pipe.tone som også med sitt innlegg tar situasjonen på kornet. Gratulerer, du har vunnet et par sko fra Hoka One One! Og gratulerer med maraton-debuten, et løp å minnes. 👏🌞🏃‍♀️🏅 . #Repost @pipe.tone ・・・ #Langfredagsmaraton #runnersworldchallenge_2020 Today it’s exactly 5 years since I logged my first run on Strava. That day I logged 3K. Today I logged #42K👏🏻#trailmarathon #skogsmaraton Started so freakin early to be sure I was #jævlajogger on my own. Mitt første #helmaraton #runsaferunsolostaysane #runningwithheadmonster

Et innlegg delt av Runner’s World Challenge (@runnersworldchallenge_2020)

Fant fram joggeskoene for noen uker siden

En av dem som løp halvmaraton for første gang, var Silje Knutsen fra Modum.

– Når sant skal sies så har vel jogging eller langdistanseløp aldri vært noe tema eller et mål for min del, røper hun. Men legger til at hun har vært glad i å trene hele livet. Håndballen har vært med henne fra hun var seks år, og i de siste årene har hun kombinert ballidretten med styrke og Crossfit.

Måten forholdet hennes til løping har endret seg på, bare i de siste ukene, er nok representativt for hva mange føler:

– På mange måter kan man si at det er tilfeldig at jeg nå har gjennomført et halvmaraton for første gang i mitt liv. Løping tvang seg litt fram som følge av dagens situasjon med stengte treningssenter.

I midten av mars tok hun på løpeskoene «for første gang» med en tanke om å holde kroppen i gang inntil situasjonen normaliserte seg.

– Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forutse at jeg en knappe måned etter skulle gjennomføre halvmaraton.

Fram til Langfredagsmaraton 21k var 11 kilometer det lengste hun hadde løpt.

– Man kan jo kanskje si at det var galskap å melde seg på halvmaraton med det grunnlaget jeg hadde fått på den korte tiden, spør hun retorisk.

Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forutse at jeg en knappe måned etter skulle gjennomføre halvmaraton.

Silje Knutsen etter sin første halvmaraton. Foto: privat

Silje Knutsens rapport fra halvmaratondebuten:

Det var sol fra blå himmel på løpsdagen, så alle forholdene lå til rette for en kjempefin tur med flotte folk. Kroppen kjentes fin ut, men jeg var både spent og nervøs før start. Distansen jeg skulle gjennomføre var jo tross alt nesten dobbelt så lang som den lengste løpeturen jeg hadde hatt.

De første 10 km gikk greit, holdt et jevnt tempo som jeg følte meg komfortabel med. Jeg var nok litt bekymret for at hodet skulle sette kjepper i hjulene for meg, for det er en gang slik at hodet gir opp lenge før kroppen.

Nå viste det seg slik at siste halvdel av løpet ble mye bedre enn jeg først antok. Jeg løp sammen med to spreke og løpssterke karer som ga feedback underveis og motiverte meg helt inn til målstreken.

Når jeg kom i mål føltes det ikke som jeg hadde gjennomført et halvmaraton, beina var noe slitne, men kroppen føltes overraskende bra.

Det var først da jeg kom hjem at følelsene tok litt overhånd og jeg kjente på den enorme mestringsfølelsen. Ydmyk og veldig stolt av å gjennomføre 21,5 km med det grunnlaget jeg hadde før start.

Dette var riktignok mitt første langdistanseløp, men hvem vet, kanskje det ikke var mitt siste?

Appellerer til flere jenter?

André Østby Marhaug løp også halvmaraton under Langfredagsmaraton. André er en rutinert løper som har løpt ett og annet løp tidligere, og skriver i et oppsummerende innlegg på Facebook at han opplevde å ha noe lavere skuldre sammenlignet med “vanlige” løp med startnummer. Og med lavere skuldre kommer gjerne lavere puls.

En annen ting han merket seg, er at andelen kvinner er høyere enn ved fellesstarter som for eksempel halvmaratondistansen under Oslo Maraton.

– En liten sammenlignende analyse mellom Langfredagsmaraton21k og Oslo Halvmaraton bekreftet både “lavere skuldre” i form av noe roligere fart målt i mediantid både for kvinner og menn, og bekreftelse på høyere kvinneandel.

André har også regnet ut at mediantiden (tiden til den som kom midt på resultatlisten) for kvinner ble 2:13, mot 2:09 på Oslo Halv. For herrer var tilsvarende tall 1:57 mot 1:54.

– Kvinneandelen på Langfredagsmaraton21k var på gledelige 45 %, mens tilsvarende tall for Oslo Halvmaraton i fjor var 37 %.

Konklusjonen til André er: mer av dette.

– Over 1000 deltakere på et koronatrygt arrangement som i tillegg appellerer enda bedre til jentene må vel være en god erfaring.

Runner’s World Challenge har lansert en rekke nye virtuelle løp. Sjekk dem ut her!