Naturlig løpeglede i norsk natur
Før 2013 hadde Charlotte Rübberdt knapt løpt én meter siden hun flyttet til Oslo i 2002. Nå, fire år senere, har hun på lista over mål å gjennomføre en rekke ultraløp. Fra å starte med de kortere gateløpene har hun løpt lenger og lenger, og i fjor deltok hun på konkurranser helt opp til 50 kilometer. Det som tenner løpegnisten hennes aller mest, er terrengløp ute i naturen. Vi møtte henne for å høre hemmeligheten bak hennes plutselige lidenskap for løpingen, og for å vite hvordan en småbarnsmor på 42 år får ultraløping til å passe inn i hverdagen.
Et tilfeldig lykketreff
Charlotte har en utstråling som viser at hun genuint gleder seg over å løpe. Noe av det første hun sier da hun treffer oss, er derimot at hun ikke føler seg sikker på om hun kan kalle seg for en ekte løper. Etter at vi presser henne litt på spørsmålet innrømmer hun at hun kanskje kan plassere seg i den kategorien i dag, og ikke lengre bare som en småbarnsmor som prøver å holde formen i behold. Målet moldenseren nå har satt seg er nemlig intet mindre enn å delta i det 166 kilometer lange Ultra-Trail du Mont-Blanc i 2018. At hun er en ekte løper burde det derfor ikke være noen tvil om. Den lille nølingen kommer nok av at Charlotte for bare noen få år siden ikke løp i det hele tatt. Hun forteller oss engasjert om hvordan løpehistorien hennes begynte.
– Det hele startet egentlig vinteren 2012 til 2013. Det var en nydelig periode i Oslo, med mye flott vær og milevis med skiløyper. Jeg var ute i fødselspermisjon med det andre barnet mitt, og begynte å ta henne med på skitur med pulk. Først startet jeg med turer på noen få kilometer, men utover vinteren ble de lengre og lengre. Det viste seg at hun storkoste seg i pulken, og jeg fikk virkelig smaken på de lange fine turene med hyggelige ammepauser på de fantastiske hyttene i marka. Da skisesongen var over hadde jeg så mye energi at jeg følte jeg måtte bruke den på noe, så jeg fiska frem et par gamle løpesko fra skapet, og forsøkte meg på en joggetur.
Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Hauk Are Fjeld
Og derfra tok det helt av for småbarnsmoren. Selv om det ikke lenger var mulig å ha med pulken på tur, viste løping seg å være den perfekte måten å bruke den nyvunne energien på. De ytterst så sporadiske løpeturene hun hadde hatt tidligere hadde føltes som et slit, men nå føltes det plutselig som å fly ifølge Charlotte. All skigåingen hadde gjort kondisjonen hennes mye bedre, og på den aller første løpeturen løp hun for første gang i livet 10 kilometer i ett strekk. Charlotte smiler når hun mimrer tilbake til opplevelsen.
– Følelsen av å kunne løpe så langt uten å stoppe var jo bare helt fantastisk. På det punktet hadde jeg veldig lite kunnskap om løping, men etter å ha opplevd denne følelsen klarte jeg ikke slutte. Jeg begynte å løpe fast flere ganger i uka, og kjøpte meg et par nye løpesko, siden jeg fikk så vondt i beina av de gamle. Løpinga ble liksom den perfekte treningsformen, og da jeg kom tilbake på jobb etter permisjonen startet jeg i en løpegruppe der. Til å begynne med trodde jeg at det skulle bli vanskelig å få plass til å løpe i hverdagen, men det har vist seg å være overraskende enkelt, forteller charlotte om starten på løpseventyret sitt. Hun har klare tanker om hva som gjør at det har funket så bra for henne å løpe.
Den strukturerte småbarnsmoren
Det er en kjent sak for mange at det kan være vanskelig å få plass til løping i hverdagen. Med full jobb og to små barn har Charlotte derimot likevel klart det.
Da hun først startet å løpe klistret hun opp et stort ark på kjøleskapet, der hun markerte med tusj når hun skulle trene. Tidspunktene ble planlagt nøye med familien, for at alle skulle vite akkurat når hun trente. I dag har hun fremdeles fastsatte tidspunkt som hun tilbringer i løpeskoene. Hun starter uken hver mandag morgen med å trene, mens mannen leverer ungene i barnehage og skole. I tillegg løper hun hver onsdag og fredag ettermiddag, og i helgen er hun på totimers tur med hele familien, enten til fots eller på ski. Den avslutter hun med en to timers løpetur på egenhånd. Den klare strukturen hennes får hjulene til å gå rundt uten noe som helst problem.
– Før jeg startet å løpe selv hørte jeg fra veldig mange hvor viktig det er at man har en struktur på trening. Det var så mange som pratet om det at jeg ble litt lei alt planleggingsmaset. Nå skjønner jeg derimot hvor mye det faktisk betyr. Det var overraskende hvor greit det gikk å få plass til løpingen med en avtalt plan å forholde seg til, det forplikter jo også, ler småbarnsmoren.
Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Hauk Are Fjeld
– Jeg tror også at tanken på å skulle opp tidlig for å trene er mye verre enn det man føler når man først er ute og løper. Hvis man har en fastsatt plan på når man skal ut slipper man å stresse med når på dagen man skal ut døra, og det blir mye mer behagelig å trene. Løpeturen min på mandags morgen er en perfekt start på uka, som vekker kroppen og gjør meg i mye bedre humør til noen nye arbeidsdager.
«Det må være gøy»
Når man prater med en så motivert løper som Charlotte Rübberdt, blir man veldig nysgjerrig på hvordan hun har klart å bli så glad i løpingen på bare fire år. Ikke et snev av pessimisme eller demotivasjon er å skimte. Noe av grunnen til at hun holder på er åpenbart at hun liker å være i god form og å slå egne personlige rekorder, men likevel skjønner man raskt at det også ligger mer under. Hun gløder når hun forteller om mange av terrengløpene og løpsopplevelsene sine, og ikke rent få ganger mens vi prater med henne påpeker hun hvor viktig det er at man nettopp har det gøy med løpingen. Hun forteller at hvis hun føler seg ekstra tung og sliten en dag, så løper hun roligere enn hun hadde planlagt. Under konkurranser virker det heller ikke som hun legger noe press på seg selv, og den eneste grunnen til at hun jakter på nye rekorder virker til å være at hun selv synes det er moro. Den mentaliteten er nok noe av grunnen til at Charlotte ikke har gått lei løpingen, og at hun fortsetter å ivre etter nye mål og planer. Selv om hun blir mer og mer seriøs i treningsplanleggingen, er ordet «gøy» fortsatt høyt opp på lista.
– Til jul i år fikk jeg faktisk verdens beste julepresang av mannen min – nemlig at Ingrid Kristiansen skal lage treningsopplegget mitt i 2017. Hun er en utrolig festlig og uhøytidelig dame, som også legger stor vekt på at det skal være gøy å løpe. Det gir masse motivasjon å få hjelp av det store løpeidolet mitt, og jeg møter henne én gang i måneden for å gjøre tester og planlegge treningen videre. Ukeplanen vi legger er basert på målene og terskelpulsen min, smiler Charlotte.
Å ha sitt eget løpeidol som trener setter neppe en demper for motivasjonen. Det er et privilegium de færreste har, og selv en rutinert løper som Ingrid Kristiansen har tydeligvis stort fokus på at det skal være morsomt å løpe. Likevel er det ikke kun treningsiveren og mentaliteten som gjør at Charlotte har forblitt i løpeskoene. Det er også noe med selve løpingen som aktivitetsform som fascinerer henne på en spesiell måte.
Bevegelsesfrihet
– Det unike med løping, som jeg tror er grunnen til at jeg liker det så godt, er at jeg ikke har noen begrensninger på hvor jeg kan bevege meg. Jeg kan bruke det til og utforske alt av områder, både byer, skoger og andre plasser. Et par løpesko er dessuten det eneste som trengs for å trene, noe som er utrolig behagelig om jeg skal ut og reise. H
adde jeg for eksempel syklet måtte jeg alltid styret med og fått med meg sykkel og hjelm, og utstyret hadde krevd masse vedlikehold. Friheten av å løpe er noe man ikke finner i andre idretter, og kanskje synes jeg det er litt ekstra deilig når jeg småbarnsforelder med fulle dager. Det er liksom noe med løping som klarner tankene og som får dem til å fly på en helt spesiell måte, som jeg ikke opplever med andre aktiviteter, forteller Charlotte.
Artikkelen fortsetter under bildet. Foto: Hauk Are Fjeld
Denne bevegelsesfriheten er nok noe de fleste løpere kjenner til. Selv om løping går tregere enn både skigåing og sykling, hvilket kanskje bidrar til at noen mener det er litt «råere», så er det kun løping som gir full frihet rundt hvor man beveger seg. Kanskje er det ikke rart at det klarner tankene litt ekstra når man slipper å forholde seg til utstyr og andre ting når man trener. Det er en kontrast til en hektisk hverdag full av materiell overflod. Frihetsfølelsen er også noe av årsaken til at Charlotte har landet på terrengløp som sin aller største favoritt innenfor løpingen.
Les også: Vil trone på toppen
Løpingen som ga henne naturopplevelsene tilbake
– Da jeg startet med å konkurrere deltok jeg i de klassiske gateløpene som Sentrumsløpet og Oslo Maraton. Først i 2015 oppdaget jeg for fullt alle terrengløpene som finnes. Maraton hadde jeg de første to årene aldri villet gjøre i gateløp, rett og slett fordi det føltes alt for langdrygt. Selv under halvmaraton på asfaltveier merket jeg at jeg begynte å gå lei. Det tok på både mentalt og fysisk i beina. I forfjor ble jeg dradd med av en kollega på en halvmaraton i terrenget for første gang, og da endret alt seg for meg. Da jeg løp i terrenget og ute i naturen ble kroppen, hjernen og tankene aktivisert på en helt annen måte enn under gateløpene. Jeg fant ut at jeg da kunne løpe mye lengre uten å gå lei, og fant fort ut at jeg også ville prøve meg på ultraløp i terrenget.
Mange ser på terrengløping som den mest naturlige formen å løpe på, og på sett og vis var det dét Charlotte også oppdaget. Hun legger spesielt vekt på hvordan hun nå kan kombinere naturopplevelser og det å løpe. Hun vokste opp i med vakker vestlandsnatur rundt seg i Molde, og gikk mye i fjellet i ungdommen. Da hun flyttet til Oslo i 2002 mistet hun noe av dette, men fant tilbake til det igjen gjennom terrengløpingen.
– Jeg merka rett og slett at jeg fikk tilbake noe av det jeg savnet fra den tiden. Så nå slipper jeg vel å flytte hjem igjen til Molde igjen, sier Charlotte og ler.
Det er neppe heller tilfeldig at jenta som vokste opp med spisse vestlandsfjell rundt seg nå trekker mot de aller mest ekstreme ultraløpene. Ved siden av målsettingen om å delta i ultraløp ved selveste Mount Blanc, Europas høyeste fjell, så har hun også en plan om å delta i det norske ultraløpet Salomon Xreid. Løpet går ulike plasser i Norge hvert år, og er i år satt til Kristiansund. Traséen er 126 kilometer lang og slynger seg gjennom de nærliggende vestlandsfjellene. En perfekt opplevelse for en løpegal moldenser med behov for å være ute i naturen. Åpenbaringen over hvor mange muligheter det finnes i terrengløpsverden får Charlotte til å lyse opp når hun forteller oss om alle planene hun har foran seg.
Finn din egen løpelidenskap
Kanskje kan vi alle lære noe av den lidenskapelig løpende småbarnsmoren om hvor vi bør ha fokuset vårt. Det Charlotte Rübberdt har brukt fire år på, er egentlig å søke etter det i løpingen som gir henne mest glede. Hun har ikke sett til andre eller presset seg selv til å trene for helsas skyld. Hun løper simpelthen fordi det gjør henne glad. Milelange ultraløp gjennom terrenget vil ikke være perfekt for oss alle, men det vi kan lære av Charlotte er å finne ut hvilke sider av løpingen vi synes er aller mest gøy. Enten det er raske gateløp, terrengløp i rufsevær eller kun egen trening på nye plasser. Kanskje burde vi alle sette oss ned fra tid til annen og spørre oss selv hvilke sider av løpingen som vekker sinnet mest til livs. Da vil vi nok garantert også holde oss i løpeskoene mye lengre – kanskje like lenge som Charlotte garantert kommer til å gjøre.
Til tross for at dette er første gang Andreas bryner seg på et såpass langt løp, er det ikke mange nerver 
