Min opplevelse av Sans Senja 100 km
RW-spaltist Askild Vatnbakk Larsen lot seg bergta av Senja og skyrace-distansen på 28 km i fjor. I år stilte han til start på den lengste distansen – og vant. Her er løpsrapporten.
Spol tilbake et år. Jeg har nettopp gjennomført Sans Senja Skyrace (28 km, 2800 hm) med en maks opplevelse men laber prestasjon. Arrangør Kjell Harald tar tak i meg rett etter målgang:
“Det blei litt førr kort førr dæ det her!?”
“Ja, jeg kunne holdt på en stund til, men herregud så gøy”
“Kommer du tilbake og tar 100-kilometersløypa neste år da?”
“Yes, det er en deal!”
En deal er en deal. Skaden i foten som plaget meg gjennom nesten hele 2020 har leget seg fint i løpet av våren, og kroppen kjennes robust nok ut til å igjen gyve løs på et skikkelig ultraløp.
Jeg gir alternativ utholdenhetstrening mye av æren for at formen er god samtidig som bena er skadefrie. Er det noe jeg har lært av den lange perioden med skader og vondter er det at sykling, rulleski og svømming skal få sin plass i treningen også når jeg er skadefri. Du trenger ikke kun løpe for å bli god til å løpe.
Etter mange måneder med en ca 60/40 fordeling mellom løp og andre utholdenhetsaktiviteter ble treningen spisset mot løp i juni for å herde bena til å bli skikkelig klar for senja. Sener og ledd tok en mer brutal behandling i juni veldig godt, og jeg kunne gå inn i en ni dagers tapering med en god følelse.
Jeg, Oda og Steffen dro opp med fly til bardufoss dagen før løpet og kjørte videre med arrangøren til Senja Fjordhotell helt sør på øya. Et perfekt sted å bo ettersom starten gikk 15 meter fra hyttedøra.
Løypa
Mens skyrace distansen går i en hestesko-runde helt nord på øya med start lørdag kl 12, går ultradistansen fra Frovåg helt sør på øya til samme målgang som skyrace og maraton på husøy i nord. Med sine 100 kilometer og 4500 høydemeter er det en tøff løype, selv om mange ultraløp i fjellet kan skimte med flere høydemeter per kilometer.
Etter en titt på tidligere resultater ble det fort klart at denne løypa har en x-faktor. Løyperekorden for herrer er på 14t09min, og for damer 15t58min. Det er lett og tenke at det er svake tider med tanke på distanse og antall høydemeter, men det er definitivt ikke tilfellet.
Kristian Aalerud og Sylvia Nordskar som innehar rekordene er blodsterke folk, og min mistanke for de “svake” tidene gikk sterkt mot løypas karakter.
Vanskelig å sette fingeren på akkurat hva ved løypa som er lumskt, men noe er det. Her gjelder det å være mentalt forberedt på å møte hva som helst gjennom den nordnorske natta.
Løperne
Som om det ikke er kult nok i seg selv å løpe fra sør til nord på en av norges vakreste øyer skulle vi i tillegg løpe i veldig godt selskap.
Masse kjentfolk fra sky blazers-miljøet i oslo stod på startlista både på herre og damesiden og på alle tre distanser (ultra, maraton og skyrace). De sterkeste konkurrentene jeg hadde registrert meg før start inkluderte Paul Ogier, Steffen Brufladt og Erland Eldrup. Erland måtte dessverre melde forfall grunnet skade.
I løpet av formiddagen på løpsdagen finkjemmet jeg og steffen startlista en gang til og fant et skummelt navn vi ikke hadde lagt merke til tidligere.
Felix Weber fra Tyskland viste seg å være en merittert løper med topplasseringer i både Madeira Ultra Trail, Transgrancanaria og Ecotrail Paris, og hadde signifikant høyere ITRA-ranking enn både meg og Steffen. Kult. Da blir det trøkk.
Ti minutter senere står en lett forvirra tysker på trammen til hytta vår og banker på vinduet. Det er Felix som ikke finner laderen til klokka si og lurer på om vi kan hjelpe. Dessverre har vi ikke riktig lader, og tenker for oss selv at det kan bli vanskelig å finne løypa uten GPS-spor på klokka.
Felix responderer raskt: “No problem guys, I’ll just hang out with you the entire race and try to beat you in the finish”. En happy-go-lucky-Felix uten GPS kan fortsatt bli livsfarlig. I tillegg vet vi av erfaring at det alltid er et sterkt navn vi ikke kjenner til som går under radaren. Det skulle vise seg å stemme også i år på Senja.
Før starten strømmet deltakere til fra alle kanter av øya, og siden vi hadde hytte rett ved start ble alle kjente invitert inn på en pre-race kaffe.
Med gode venner Molly Bazilchuk, Audun Bugge, Paul Ogier, Pål August Graff, Margrete Fjetland, Inger Aaberg, Nora Serres hengende rundt føltes den siste timen før start føltes dagen mer som en høyst etterlengtet sosial reunion enn som race-day.
Etter en kaffe eller fem og hyppig bruk av hyttedoen stilte vi oss opp på start. Klokka er 21.55, sola skinner gjennom et tynt lag av skyer og spenningen og engasjementet er til å ta og føle på.
Når Askild referer til Skyblazer-miljøet er det blant annet denne gjengen han sikter til.
Løpet
Etter å med undring ha registrert at Paul løp en haug med stigningsdrag rett før start, forstod jeg tidlig at her skulle det åpnes i et raskt tempo.
På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ha selvtilliten til å slippe de løperne som eventuelt skulle åpne i et hodeløst tempo. Det er veldig matnyttig å ha tenkt gjennom slike scenarioer, for det var akkurat det som skjedde.
Allerede etter en kilometer har Paul ca 20 sekunder på resten av feltet, der jeg, Steffen, Felix og en for meg ukjent mann holdt et kontrollert tempo.
Etter 6-7 km med traktorvei løper vi inn på en smal sti og Felix vinker meg frem, tydelig bevisst på sine egne begrensninger i knotete teknisk terreng.
Jeg registrerer at den ukjente mannen ligger rett bak meg, jeg blir nysjerrig, og slenger ut
“Hvem er det jeg har bak meg her da?”
“Halvor heter jeg!”, responderer han.
Nysjerrigheten min er ikke tilfredsstilt.
“Har du gjort galskap som det her før?”
“Ja, vært med på Xreid og et ultraløp til, og skal være med i NM i molde i september.”
“Kult!” svarer jeg, og tenker for meg selv at dette er en mann jeg kommer til å se mye av i løpet av natta.
En time ut i løpet
Etter ca en time løping har jeg, Halvor og Steffen tatt igjen Paul uten å bruke ekstra krefter. Vi danner en fin tetgruppe på fire der vi løper langs en turistforeningsti som ser mer og mer ut som et sauetråkk.
Det blir snart opplagt hva som er grunnen til at løyperekordene fra 2020 ikke er raskere. Turistforeningsti på senja er ikke det samme som i Jotunheimen.
Merkingene ser vi sporadisk med over 300 meters avstand, og stien går ofte fra sauetråkk til helt fraværende. Det er ikke noe problem siden vi har gpx-spor å følge, men det krever mer navigering av mannen som ligger i front.
Etterhvert slipper både Felix og Steffen etter ca to timer, og det er jeg, Halvor og Paul igjen i tet. Halvor er hissig på grøten og ser ikke ut til å tenke på at det er vesentlig mer krevende å løpe først, mens jeg føler det oppstår en slags stillingskrig mellom meg og Paul.
På et tidspunkt stopper jeg for å tisse, og legger merke til at Paul på eksakt samme tidspunkt tar seg eksepsjonelt god tid til å fylle flaskene sine. Det ligner på en ekstremt treig versjon av Thomas Alsgaard mot Christian Zorzi i Salt Lake city 2002.
Ingen av oss vil ligge først fordi vi vet det vil koste mer krefter. Jeg synes det er gøy og lærerikt med taktikk under løp, og spiller villig med på leken, tar meg ekstra god tid til å riste ut de siste dråpene, og løper av gårde 30 meter bak Paul.
De neste tre timene preges av et kontrollert tempo og en god miks av stillingskrig og godt samarbeid. Vi hjelper hverandre over glatte og stupbratte svaberg i det ene øyeblikket, og skuler på hverandre i det andre øyeblikket.
Min følelse er at vi backer hverandre, er avhengig av hverandre og alle vil slå de andre på samme tid. Det er slik konkurranse skal være, tenker jeg i mitt stille sinn.
Fem timer ut i løpet
Nå har vi løpt i fem timer, midnattssol har blitt til midnattståke, og Halvor, Paul og jeg løper på snø langs en fjellrygg mot dagens andre matstasjon i kaperdalen.
Når vi har løpt i nedoverbakke på snø et stykke hører vi plutselig bjeller, roping og en rar metallisk bankelyd ut av ingenting i tåka. Jeg skjønner raskt at det er crewet på matstasjonen som heier på oss.
Men hvordan klarer de å se oss når vi ikke ser dem? Og å banke løs for harde livet på noe metallskrap er en merkelig måte å heie på, tenker jeg.
Vi kommer oss omsider ned til matstasjonen der jeg møter Oda som står klar med mat og alt annet jeg skulle behøve. Jeg kommuniserer med Oda at jeg føler meg sterk og lite preget, og jeg begynner allerede her å lufte tanker om taktikk resten av løpet.
Oda har to enkle beskjeder: Hold deg sammen med de andre og ikke bli overivrig – tåka ligger tett også videre inn i fjellheimen. Kloke ultra-ord fra en beachvolleyballspiller som jeg absolutt trenger å høre.
Jeg lunter videre fra kaperdalen med Halvor, og innser til min store skuffelse at Paul har valgt å bryte. At konkurrenter bryter kan ofte være en kilde til motivasjon, men ikke denne gangen. Jeg hadde gledet meg fælt til å måle krefter mot blodsterke Paul mot slutten av løpet.
Senere skulle det komme fram at den frenetiske heiingen og metall-bankingen fra crewet i kaperdalen slett ikke var heiing. Målet var å lage mest mulig lyd for at vi skulle finne riktig vei ned og ikke miste retningssansen i tåka og løpe mot et av de mang stupene på fjellet vi var på.
Ingnorance is bliss.
Setter inn støtet
De påfølgende timene løper jeg og Halvor sammen på sti, gjennom myrer og et sammensurium av bregner og stein med godt samarbeid. Vi sier minimalt til hverandre, men kroppspråket viser at vi ønsker å løpe sammen så lenge som mulig.
Jeg biter meg merke i at jeg følger Halvor lett på flate stier og nedover, men ikke fullt så lett i bakkene. Jeg legger også merke til at Halvor ikke viser et eneste svakhetstegn.
I 45 kilometer følger vi hverandre som skygger, uten noen rykk eller dramatikk, og jeg kjenner meg utålmodig. Fra stønnesbotn og inn (etter 80km) er det lov å ha med en pacer inn til mål. Det har ikke jeg, men det har Halvor. Skal jeg støte bør det skje før den tid.
Før Stønnesbotn er det en lang og bratt bakke (Lasset). Jeg krangler med meg selv om det er et godt sted å sette inn et støt – Halvor har tross alt vist seg sterk i bakkene. Samtidig vet jeg at jeg er sterk til å gå raskt i bratt bakke.
En halvtime før vi når bakken henger Halvor litt med hodet, og jeg bestemmer meg. Gotime. Jeg tvinger nedpå et par gels for å ha litt jet-fuel til den store innsatsen, og når det bratner til legger jeg henda på knærne og trykker til litt ekstra i 40% stigning.
Jeg hører et stønn bak meg, og skjønner at dette ikke var populært. Etter 15 min med bra trøkk i motbakke ser jeg bak meg – ingen Halvor å se.
Jeg holder trykket oppe over hele fjellet og helt inn til matstasjonen ved 80 km, og får beskjed om at jeg har fått 10 min forsprang. Det var mer enn jeg hadde trodd, og de siste 20 km til mål blir en kontrollert affære med fokus på å ta til seg nok næring og ikke gå på en smell.
I mål
Etter 14 timer og 32 minutter løper jeg over mål – sliten, men med overraskende friske bein.
Etter en god klem og kyss fra Oda og et kort intervju der jeg ikke kan ha sagt mye fornuftig bestemmer jeg meg for å ta et bad i sjøen rett ved målgang.
Akkurat idet jeg skal til å hoppe i sjøen kommer Halvor løpende, og badet blir avlyst for å heie i mål en bunnsolid løper som beriket hele løpsopplevelsen på Senja med sitt gode selskap.
Ultraløpemiljøet er like positivt og inkluderende som før korona tok fra oss mye av samholdet, og det gleder meg minst like mye som min egen prestasjon.
De neste timene blir tilbrakt sovende på en europall i målområdet, og jeg våkner til hver gang speakeren roper inn en ny løper til mål, hopper opp på beina og heier i mål både Steffen, Felix, Molly og en haug med andre solide løpere.
Jeg tenker for meg selv at nå er jeg tilbake der jeg vil være. Enda viktigere, nå er hele ultrascenen og -miljøet tilbake der vi skal være.
Gratulerer til Molly Bazilchuk og Åsmund Skatvedt med knallsterke seire på henholdsvis ultra og maraton-distansen. Tre seire til løpere fra Sky Blazers i samme arrangement lar seg høre!
Gratulerer også til alle andre løpere som la igjen sjela si på fjellene i nord.
Og tusen takk til min kjære Oda som stilte med support gjennom hele natta. Å vite at jeg ville se deg om et par timer på neste matstasjon var nok til å sette et smil på fjeset mitt og eliminere alle potensielle humørsvininger og down-perioder gjennom et langt og hardt løp.
