Midtlivskrise i et par løpesko

Midtlivskrise i et par løpesko


Jeg er Ole Kristian, stolt 41-åring, far til to. Rådgiver i Schjærven Reklamebyrå på dagen, trener på kvelden og blogger på natta – i partallsuker. Når jeg blir stor skal jeg leve som idrettsutøver på heltid, på lavt nivå.

Her er min historie:
Jeg var sist i alt da jeg vokste opp, og til tross for at jeg prøvde meg på stort sett alle idretter, endte jeg sist. Jeg var han håpløse fyren som alle smilte til da han kom i mål, etter alle andre. Jeg smilte alltid tappert tilbake.

“En dag skal det bli min tur. Jeg skal jammen meg vise dem”, tenkte jeg.

Men det ble liksom aldri sånn. Etter hvert ga jeg opp trening. Mye på grunn av at jeg trodde trening var forbeholdt de beste. De som kunne oppnå noe med løping. De som sanket medaljer og pokaler. Jeg samlet tydeligvis bare på deltakerdiplomer og hyggelige ord.

Jeg var han som deltok og fikk skryt av de som var glade i meg. Men det var jo ikke rare greiene jeg leverte – bortsett fra at jeg var med.

“Hvem liker egentlig bare å være med? Viktigste er å delta? Glem det”, tenkte jeg.

Barndommens og ungdomstidens fokus ble værende. Jeg la aldri ned innsatsen som jeg trengte for å lykkes, fordi jeg følte det var bortkasta. Jeg forble inaktiv. Aldri i livet om jeg skulle bli en sånn rar fyr som løp rundt i løpesko og tettsittende lycra.

Spar meg.

Panikken kom
Årene gikk. Jeg ble eldre. Plutselig en dag sto jeg der med veien foran meg. Jeg hadde et par slitte løpesko på beina. Det var seint. Jeg følte meg tjukk, og tenkte jeg måtte gjøre noe drastisk. Det hadde akkurat vært jul. Jeg husker det som en panisk greie. Det så nok veldig panisk ut også, med altfor mye klær.

Jeg forsto ikke hvordan noen kunne like løping. Monoton tramping på en monoton og kjedelig vei uten å føle at man kom seg en eneste meter framover. Hvorfor skulle jeg gidde dette?

Det gjorde vondt fra første meter, jeg fikk hold, jeg fikk vondt i knærne, jeg ble tørst, og så fikk jeg vondt i viljen. Det ble ikke bedre selv om jeg prøvde alt jeg kunne, og resultatet var at jeg begynte å gå.

Stoltheten sa likevel at jeg måtte løpe når folk så meg, så da bilene kjørte forbi meg løp jeg, og da jeg ikke så dem lenger, gikk jeg. Intervaller på lavt nivå, altså.

Sånn holdt jeg på i flere år.

Jeg snek meg ofte ut etter det hadde blitt mørkt. Jeg ville ikke at folk skulle se meg. Den paniske fyren i løpesko og tights. Han som stappa fettet ned i tightsen og løp med tunge, utrente steg.

Voksende interesse for bevegelse
Men noe hadde begynt å vokse i meg: En interesse for å bevege på meg. En interesse for løping. En interesse for trening.

Da en kompis utfordret meg til å være med på Sentrumsløpet, kastet jeg meg med uten å ha trent særlig mye. Det der måtte jeg jo være med på, det virka jo så lett. 10 kilometer, liksom. Det var selvsagt helt motsatt: helt forferdelig. Men jeg tror jeg aldri har vært stoltere enn da jeg kom i mål og mottok medaljen.

Etter det ble jeg med på halvmaraton i Oslo Maraton også. Dette var jo faktisk veldig gøy, for da fikk jeg trent godt i forkant. Jeg følte meg også ganske trent, en helt ny følelse.

Jeg gjennomførte på tross av en kneskade i etterkant, som holdt meg vekk fra løpinga en god stund. Men jeg var i gang, og entusiasmen for løping og trening var stor.

Ikke minst, gleden ved å være med sammen med andre som delte fascinasjonen for løping og trening, både med og uten startnummer.

Alt var liksom fint bak i feltet, bak de beste. Vi var alle en gjeng som kom inn etter hvert, midt i eller bakerst. Ingen av oss hadde ambisjoner om å vinne, men alle vant likevel – fordi vi gjennomførte.

– Er du i midtlivskrisa, eller?
Samtidig skammet jeg meg litt. Hadde jeg blitt en sånn rar fyr som løp rundt i løpesko og tettsittende lycra?

Noen sa til meg:
“Er du i midtlivskrisa, eller? Så patetisk, en snart 40 år gammel fyr i tights.”

Det preget meg, og jeg begynte å si det selv også, både med og uten ironi – helt til legen min sa til meg: “Hvis midtlivskrisa fører til bevegelse, er det ingenting feil med det. Folk i 40-åra må også kunne trene, det er tross alt de som kanskje trenger det mest.”

Jeg måtte ut av skapet. Jeg måtte stå fram som løper og treningsentusiast. Jeg måtte begynne å prate om det. Jeg kunne ikke holde det inni meg lenger.

Det var da tankene om en blogg ble født. En blogg om å trene midt i livet, om å la seg inspirere av andre mennesker som ikke løper med blyvest eller vinner medaljer, eller har vært med i VM. En blogg om å skape stolthet for oss som ikke skal vinne noe, men som gjør det fordi vi liker det, fordi kjærligheten til løping og trening er så stor.

Hvordan kunne vi gjøre midtlivskrisa til noe spennende og positivt? Kanskje det fantes andre der ute som delte samme glede som meg, men som lot seg prege av at midtlivskrisa var  opplest og vedtatt som en negativ periode i livet, støttet opp av ekspertene.

Jeg tror nemlig ekspertene tar feil. Havner man i en krise, om det er samlivsbrudd, frykten for å dø eller en midtlivskrise, har man alle muligheter til å gjøre noe med det. Løping og trening er en slik løsning for mange.

Midtlivskrisa trenger ikke være negativ. Løping og trening er ikke bare for noen få utvalgte. Løping og trening er ikke bare for de unge eller de mest talentfulle.

Løping og trening er for alle. Selv de som går når ingen andre er i nærheten.

Jeg fant meg selv i midtlivskrisa, i et par løpesko.

Du kan lese flere beretninger fra Ole Kristian Bakkene på bloggen hans:
Midtlivskrise i lycra

Les tidligere etapper av Runner’s World-stafetten her:
Trude Håland: Fartsfest i Firenze
Thomas K Føre: Bygget for å peise flat asfalt

Om Runner’s World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner’s World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner’s World-stafetten.

 


Et mykt møte med asfalten

Et mykt møte med asfalten


Våren er rett rundt hjørnet og det kribler i beina. Med et ønske om en skånsom sesongstart presenterer vi her seks nye mengdemodeller som alle har demping og komfort som førstepri. Løpeskoindustrien er i stadig utvikling, og både overdel-tekstiler og...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Verdens første terrengsko med karbonfiberplate

Verdens første terrengsko med karbonfiberplate


Oppdag The North Face Flight Vectiv – en terrengsko med stabilitet, demping og overlegent grep – uten kompromisser.

Den amerikanske outdoor-spesialisten The North Face satser nå på terrengløping med tre nyutviklede skomodeller under navnet Vectiv.

Flaggskipsmodellen kalles Flight Vectiv og er først og fremst tiltenkt lange, utfordrende distanser på variert underlag.



Karbonfiberplate i terrenget

Foreløpig har karbonfiberplater vært forbeholdt gateløpssko, og det at The North Face implementerer dette i en rendyrket terrengsko sier mye om deres forhold til innovasjon og nytekning.

En spesialutviklet karbonfiberplate er blitt plassert øverst i mellomsålen på Flight Vectiv, hvilket gir en markant kontakt med fotbladet og en tydelig respons i stegavviklingen.

Karbonfiberplaten er også dratt opp som sidestøtte i hælpartiet samt på strategiske punkter rundt forfoten. The North Face kaller dette for en tredimensjonal plate.


Sjekk oppbyggingen av skoen her:

Den robuste, vuggeformede såleplattformen gir en tydelig støtdemping og en kvikk stegavvikling, samtidig som den beskytter effektivt mot ujevnheter i underlaget.

En uavhengig studie fant at med Flight Vectiv på føttene, reduseres belastningen på fremside legg i nedoverbakkeløping med hele 10 %.



Lett og tight overdel

Overdelen er produsert i et fast Kevlar-forsterket materiale, og har en sokkelignende utforming uten tradisjonell pløs. Dette gjør at skoen omslutter foten godt.

Og ja, den er hvit. Grunnen til at man har valgt å lansere Flight Vectiv i hvit farge til å begynne med, er at det virkelig skal synes at den brukes “på riktig måte”. Naturen og været vil med andre ord sette sin farge på skoen.



Demping og grep

Den slitesterke yttersåla er utformet med 3,5 millimeter høye knotter, hvilket gjør at skoen fungerer bra på svært varierte underlag. Den kommer først og fremst til sin rett på relativt faste stier og skogsveier, men takler også segmenter med asfaltløping.

Dempingen i mellomsålen er dessuten såpass genereøs at Flight Vective også kan tjenestegjøre som en treningssko om vinteren, både i terrenget og på glatte, ujevne og nedsnødde underlag.



– Flight Vectiv har raskt blitt favorittskoen min i konkurranser, forteller The North Face-utøveren Pau Capell.

– Den føles rask men gir samtidig god stabilitet og et godt grep i nedoverbakkene, og dette er detaljer som utgjør stor forskjell.

Flight Vectiv er å finne i utvalgte utsalgssteder denne våren. The North Face vil lansere hele åtte nøkkelprodukter for terrengløping framover.

– Vi har opplevd Oslo!

– Vi har opplevd Oslo!


Runner’s World ble i høst invitert til å delta på et nytt løp, Opplev Oslo – en multisport-konkurranse med ulike klasser for løping, sykkel og tur – og masse opplevelser og nye oppdagelser!

Lagkonkurransen var korona-vennlig da hele Oslo var arenaen uten et bestemt start- og målområde. Deltakerne styrte det hele selv ved hjelp av en app på mobilen.

Kart, oversikt over poster og registrering av koder kom opp i det starten gikk, og så hadde man fem timer på å ta så mange poster man klarte – eller hadde lyst til.

Postene hadde varierende antall poeng og vanskelighetsgrad fra enkle quiz-oppgaver til aktivitetsoppgaver som slakkline, klatring, padling etc. Opplev Oslo bød på utrolig mye artig! 

Artikkelforfatter Jenny Midbjer (bak) sammen med RW-blogger Therese Solberg

Jeg og Therese Solberg fra Ninja Girls deltok i turklassen, siden jeg sliter med skade og sykdom så passet det veldig bra å kunne få delta på tross av det. Jeg syklet og Therese jogget.

Vår strategi var å befinne oss på Holmenkollen kl 11.00 da det hele startet og postene ble tilgjengelige. Vi hadde lyst å ta litt mer fysiske oppgaver og håpet på noe moro oppe i høyden. På eksemplene i manualen sto nemlig Holmenkollen som en post på 10 poeng, men når kartet ble tilgjengelig fant vi ut at vi hadde bommet fullstendig. Ingen poster ved Holmenkollen. I ettertid fant vi ut at Holmenkollen var utenfor arrangørens merkede område … jaja. Alternativene var da å enten ta banen ned tilbake mot byen eller komme seg mot Sognsvann gjennom skogen. Vi valgte det siste. 

Lese kart er lurt. Det viktigste var jo turen og å løse verdensproblemene! Vi brukte nok 1,5 time til vi kom til vår første post. Det var ekstremt mye vind den dagen og mange trær hadde blåst om kull, og det regnet. Heldigvis gav seg regnet etterhvert og uansett hadde vi kledd oss for vær og venting.


Første post ble Gaustad Gruve, Flaggermushulen, som ingen av oss hadde vært i tidligere. Jeg har passert skiltet i skogen mange ganger, men alltid hatt et annet mål i sikte.

Dette gav oss en flott anledning og vi utforsket den grundig og feiret første post med en aldri så lite grottefest. Det er visst veldig in nå for tiden. Eller ikke…?

Musikk og dans ble det uansett, det blir ikke mer moro enn man lager det. Therese hadde de flotteste refleksene på buksen som skinte i mørkret. Dette med at det var et reservat for flaggermus så vi heldigvis først når vi kom ut igjen.  Beklager om vi forstyrret dere!


Den neste posten gledet vi oss veldig til: rappellering ved Båntjern. Therese fikk ta den da jeg akkurat hadde trynet litt brutalt på sykkelen og måtte hente meg litt inn etter det.

Ingen av oss hadde gjort det før, og jeg hadde egentlig veldig lyst, men av og til er det smart å bruke hodet. Opplev Oslo hadde også mange spørsmål som skulle besvares, et fint alternativ for de som ikke var lystne på å for eksempel rappellere ned en foss.


Hjelpemidler var tillatt og vi fikk i løpet av dagen lært mye fakta og kuriosa om de historiske plassene rundt Sognsvann. Visste du at Båntjern var et sted man i gamle dager druknet uønskede barn? Hvor langt det var rundt Sognsvann trengte vi derimot ikke å bruke hjelpemiddel på, akkurat den var bankers.

Rundt Sognsvann ble det fler folk som deltok på Opplev Oslo, vi kjente litt på konkurranse-iveren, og gikk det litt på automatikk langs vannet. Vi skravlet og tok de postene vi fikk øynene på, men passerte glatt flere poster.

Heldigvis oppdaget vi dette, og snudde. En av oppgavene vi misset var balansegang på et nedfallstre et godt stykke ut i sjøen for å finne kodeordet. Den utfordringen tok jeg. Jeg elsker å balansere på trestammer og tok bare av meg jakken i tilfelle jeg skulle ramle uti. De som var før oss var godt forberedt og stilte i bare undertøyet, men slapp heldigvis et ufrivillig bad.


Det var litt klønete med kartet som måtte lastes opp for hver gang, vi hadde ikke fått tak i et papirkart, og vi var litt sløve med å sjekk det ofte nok. Man kan si at vi lærte.

Det var flere artige poster som vi gledet oss skikkelig til: tau-klatring og padling ved Blanksjø! Padlingen gikk på skinner, selvsagt med flytevester, rundt en bøye ute på vannet hvor koden var gjemt.

Siden Therese hadde tatt rapelleringen tok jeg utfordringen med klatringen. Jeg hadde aldri prøvd klatring slik, men har hatt veldig lyst å teste dette. Litt spent på hvordan rygg og ben skulle oppføre seg, bevegeligheten er ikke på topp for å si det slik, men det gikk over forventning med verdens beste pepp fra Therese og instrukser fra Opplev Oslo-crewet.

Det var helt trygt, men skummelt å henge i bare fingertuppene og lete etter feste på en nesten helt blank bergvegg. Og kjempegøy når jeg mestret oppgaven så klart.


Fy søren så artig vi hadde det! Denne ruten hadde vi jo neppe tatt hvis vi bare hadde vært ute på en vanlig tur på egenhånd, sånn litt på kryss og tvers, og uansett hadde vi jo ikke fått opplevd så mange forskjellige aktiviteter. 

Tiden gikk litt fra oss, fem timer raste fort av gårde. Siste post vi ønsket å få med oss rakk vi ikke før tiden var ute, men vi hadde lyst å avslutte turen med den likevel. Sogn gruve fra 1538 hadde ingen av oss besøkt tidligere, og det var så absolutt verdt å avslutte turen der! Hulen hadde fantastiske veggmalerier og vi fantaserte om hvordan det var å bo der en kald vinter. Helt enkelt verdt avstikkeren, Therese var fornøyd med å få rundet opp sine kilometer før vi tok fatt på hjemturen.


Regn, blåst og 8 grader hadde null å si for oss – vi hadde kledd oss godt og hadde skift i sekkene og mye å snakke om. 

Det var en fornøyelse å faktisk oppleve og se nye ting i et område av Oslo jeg faktisk føler meg rimelig godt kjent i fra før. Vi fikk rett og slett en ekstremt flott dag med Opplev Oslo

Tusen takk for en topp dag på stien og for et flott arrangement – det frister absolutt til gjentakelse. Vi elsker jo de utfordringer skogen byr på men tenker at vi sikkert har mange gode og morsomme opplevelser til gode andre plasser i byen også. Vi valgte vår favoritt, skogen, og de utfordringer vi hadde lyst til, så får vi ha alle de mer urbane utfordringene til gode neste år.

Vi kunne gjerne brukt fem timer til om vi fått lov. Vi syntes det var fint med et arrangement som var såpass bredt at alle kunne delta, selv med litt skral kropp. 

Vi digger Oslo og håper på nye muligheter neste år!

Ut på stiene
Reell suksess med virtuelt løp

Reell suksess med virtuelt løp


Over 1400 mennesker deltok på Langfredagsmaraton i regi av Runner’s World. Mange løp sitt første løp, mange satte pers, mange satte distanserekord. Er dette en mer folkelig måte å konkurrere på?

For bare noen måneder siden ville nok få ha antatt at et virtuelt løp kunne skape såpass god mottakelse. Men tidspunktet, været (i hvert fall i store deler av landet) – og ikke minst situasjonen – gjorde at i overkant av 1400 løpere festet på seg et virtuelt startnummer og tok turen ut for å løpe enten halvmaraton eller maraton.

Bilde øverst er et godt eksempel på at grenser kan brytes, selv om løpet er virtuelt. Runner’s World-spaltist Mathilde Arneberg skal egentlig løpe sin første maraton under Oslo Maraton i september, men tjuvstarta med en virtuell variant av 42,2 i Nordmarka sammen med gode venninner.

– Jeg har søren meg løpt en hel maraton uten startnummer kun på grunn av en virtuell konkurranse, var reaksjonen hennes etter målgang.

Den virtuelle løpsserien Runner’s World Challenge har nå lansert en rekke nye løp og utfordringer, som du kan sjekke ut her.

Se dette innlegget på Instagram

Først – GRATULERER TIL ALLE DELTAKERE PÅ #LANGFREDAGSMARATON – dere er så fantastiske!! Det er omtrent 1300 som i dag løpt for medalje og #løpealenefest. 💥💥💥👏🏅Og tusen takk for alle stories og bilder og meldinger som gir litt av den ekte opplevelse av løpefest tross alt! I sludd og solskinn har vi fulgt dere hele dagen, med hjemmesnekra BIB og medaljer. Noen har løpt lengre og noen sitt første maraton eller halvmaraton. En av de er @pipe.tone som også med sitt innlegg tar situasjonen på kornet. Gratulerer, du har vunnet et par sko fra Hoka One One! Og gratulerer med maraton-debuten, et løp å minnes. 👏🌞🏃‍♀️🏅 . #Repost @pipe.tone ・・・ #Langfredagsmaraton #runnersworldchallenge_2020 Today it’s exactly 5 years since I logged my first run on Strava. That day I logged 3K. Today I logged #42K👏🏻#trailmarathon #skogsmaraton Started so freakin early to be sure I was #jævlajogger on my own. Mitt første #helmaraton #runsaferunsolostaysane #runningwithheadmonster

Et innlegg delt av Runner’s World Challenge (@runnersworldchallenge_2020)

Fant fram joggeskoene for noen uker siden

En av dem som løp halvmaraton for første gang, var Silje Knutsen fra Modum.

– Når sant skal sies så har vel jogging eller langdistanseløp aldri vært noe tema eller et mål for min del, røper hun. Men legger til at hun har vært glad i å trene hele livet. Håndballen har vært med henne fra hun var seks år, og i de siste årene har hun kombinert ballidretten med styrke og Crossfit.

Måten forholdet hennes til løping har endret seg på, bare i de siste ukene, er nok representativt for hva mange føler:

– På mange måter kan man si at det er tilfeldig at jeg nå har gjennomført et halvmaraton for første gang i mitt liv. Løping tvang seg litt fram som følge av dagens situasjon med stengte treningssenter.

I midten av mars tok hun på løpeskoene «for første gang» med en tanke om å holde kroppen i gang inntil situasjonen normaliserte seg.

– Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forutse at jeg en knappe måned etter skulle gjennomføre halvmaraton.

Fram til Langfredagsmaraton 21k var 11 kilometer det lengste hun hadde løpt.

– Man kan jo kanskje si at det var galskap å melde seg på halvmaraton med det grunnlaget jeg hadde fått på den korte tiden, spør hun retorisk.

Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forutse at jeg en knappe måned etter skulle gjennomføre halvmaraton.

Silje Knutsen etter sin første halvmaraton. Foto: privat

Silje Knutsens rapport fra halvmaratondebuten:

Det var sol fra blå himmel på løpsdagen, så alle forholdene lå til rette for en kjempefin tur med flotte folk. Kroppen kjentes fin ut, men jeg var både spent og nervøs før start. Distansen jeg skulle gjennomføre var jo tross alt nesten dobbelt så lang som den lengste løpeturen jeg hadde hatt.

De første 10 km gikk greit, holdt et jevnt tempo som jeg følte meg komfortabel med. Jeg var nok litt bekymret for at hodet skulle sette kjepper i hjulene for meg, for det er en gang slik at hodet gir opp lenge før kroppen.

Nå viste det seg slik at siste halvdel av løpet ble mye bedre enn jeg først antok. Jeg løp sammen med to spreke og løpssterke karer som ga feedback underveis og motiverte meg helt inn til målstreken.

Når jeg kom i mål føltes det ikke som jeg hadde gjennomført et halvmaraton, beina var noe slitne, men kroppen føltes overraskende bra.

Det var først da jeg kom hjem at følelsene tok litt overhånd og jeg kjente på den enorme mestringsfølelsen. Ydmyk og veldig stolt av å gjennomføre 21,5 km med det grunnlaget jeg hadde før start.

Dette var riktignok mitt første langdistanseløp, men hvem vet, kanskje det ikke var mitt siste?

Appellerer til flere jenter?

André Østby Marhaug løp også halvmaraton under Langfredagsmaraton. André er en rutinert løper som har løpt ett og annet løp tidligere, og skriver i et oppsummerende innlegg på Facebook at han opplevde å ha noe lavere skuldre sammenlignet med “vanlige” løp med startnummer. Og med lavere skuldre kommer gjerne lavere puls.

En annen ting han merket seg, er at andelen kvinner er høyere enn ved fellesstarter som for eksempel halvmaratondistansen under Oslo Maraton.

– En liten sammenlignende analyse mellom Langfredagsmaraton21k og Oslo Halvmaraton bekreftet både “lavere skuldre” i form av noe roligere fart målt i mediantid både for kvinner og menn, og bekreftelse på høyere kvinneandel.

André har også regnet ut at mediantiden (tiden til den som kom midt på resultatlisten) for kvinner ble 2:13, mot 2:09 på Oslo Halv. For herrer var tilsvarende tall 1:57 mot 1:54.

– Kvinneandelen på Langfredagsmaraton21k var på gledelige 45 %, mens tilsvarende tall for Oslo Halvmaraton i fjor var 37 %.

Konklusjonen til André er: mer av dette.

– Over 1000 deltakere på et koronatrygt arrangement som i tillegg appellerer enda bedre til jentene må vel være en god erfaring.

Runner’s World Challenge har lansert en rekke nye virtuelle løp. Sjekk dem ut her!