Med løping i kampen mot MS-monsteret

Med løping i kampen mot MS-monsteret


Når mållinjen krysses i et løp, er det ikke bare på pallen det står vinnere. Noen må jobbe hardt for i det hele tatt å kunne stille til start. Marita Stenhaug Johansen kjemper en daglig kamp mot sykdommen MS hvor trening og løping har blitt viktige våpen for å holde henne oppe.

– For meg som er litt svakere fysisk enn de som er friske, så vet jeg at jeg aldri kommer til å stå på pallen. Men når jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak det å klare og løpe med de begrensningene jeg har, så er det å passere mållinja for meg som å vinne OL-medalje. Jeg tenker alltid på datteren min som står i målområdet og heier på mammaen sin. Det er ingen medalje i verden som kan måles med gleden i øynene til jenta mi når hun kommer løpende for å gratulere mammaen sin.


Marita Stenhaug Johansen
Alder: 38
Bor: I ei lita bygd rett utafor Tromsø
Yrke: Jeg er ufør, men hater å si det. Det var jo ikke det jeg skulle bli! Jeg vil heller kalle meg helsearbeider. Jeg har Multippel Sklerose og jobber 24/7 året rundt uten en eneste fridag med å ta vare på det som er igjen av helsa mi.


Noe som skurrer

Marita var aktiv i med friidrett barndommen, hvor hun både løp 800 meter, ble kretsmester i stille høyde og lengdehopp før hun byttet ut joggeskoene med ridestøvler. I en ellers rotløs og kaotisk ungdomstid var det godt å ha en hest å tilbringe mange timer med hver dag.

Men noe begynte å skurre. Hun var mye plaget med helsa og klarte ikke å gjøre sitt beste lenger selv om hun prøvde. Det var et slit å komme seg på jobb, mange timer i stallen ble tungt og hun måtte til slutt selge hesten som var det kjæreste hun eide. Ingen leger eller behandlere kunne finne noe feil.

– I mange år følte jeg meg fanget i en kropp som tilhørte mer et gammelt menneske enn ei ung dame i sin beste alder, men ingen kunne finne noe galt med helsa mi. Jeg slet også med synet og sterke smerter i øyet, og det var det som til slutt skulle bidra til at diagnosen ble stilt. Da jeg kom til min nåværende fastlege Camilla, skjønte hun nok kjapt hva dette kunne dreie seg om og ville sende meg direkte til sykehuset.

Marita hadde andre planer. Denne fredagen hadde hun avtalt et jobbintervju hvor hun selvsagt unnlot å fortelle at hun var stokke blind på det ene øyet og i ganske dårlig forfatning før hun tok taxi til sykehuset.

På sykehuset fikk hun beskjed av øyelegen at hun mest sannsynlig hadde MS. Slik sett hadde det jo ingen hast, så Marita ble bedt om å komme tilbake over helgen.

– MS-diagnosen er en alvorlig diagnose å få, og jeg har i ettertid tenkt på hvor ukult det er å sende en pasient hjem til helg med denne beskjeden. Tankene jeg hadde i begynnelsen var rimelig mørke. Jeg har selv en onkel med MS som er helt hjelpetrengende, og det var skremmende å tenke på at vi to hadde samme sykdom! Etter en helt jævelig helg kom jeg mandag til nevrologisk avdeling. Oppfølgingen jeg fikk da var helt fantastisk. Grete, Marianne og Torill og resten av menneskene som jobber på nevrologisk er jeg veldig takknemlig for.


En hverdag snudd på hodet

Hverdagen etter at hun fikk diagnosen ble likevel tøff. Hun fikk det første året flere MS-attakk som gjorde henne svakere og svakere, hun var blind på det ene øyet og så dårlig på det andre.

– Jeg ble så skuffet, for jeg skulle jo bli verdens beste mamma og forbilde for henne. Og så var det mannen min. For ikke lenge siden hadde han sagt JA i kirken, men han hadde jo ikke sagt ja til å leve med en krøpling? Jeg ba på mine knær om at han måtte forlate meg for å få et bedre liv for seg og datteren vår, men han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager. Det har vært mange tøffe tak for oss tre etter at jeg ble syk, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet. Men vi har blitt sterke sammen og jeg er så utrolig takknemlig for at han tok valget om å stå ved min side.

I starten fungerte ingen av medisinene, og Marita som hadde jobbet og klart seg selv siden hun var 15 år ble nå avhengig av andre.

– Jeg mistet identiteten min og jeg mistet meg selv. Jeg smilte tappert på utsiden, men på innsiden var det svart. Helt svart. Sykdommen bare slukte meg hel, føltes det som.

Etter mye prøving og feiling fikk hun til slutt tysabri. Den medisinen har hun fått i cirka syv år nå. En gang hver eneste måned drar Marita på sykehuset for å få denne intravenøst.

– Jeg blir aldri helt bra, men jeg kan takke denne medisinen for at jeg har et noenlunde ok liv. Men jeg klarer nå å kjempe tilbake og har jevnlige krangler om hvem som er sterkest: jeg eller MS-en. Noen ganger vinner jeg, noen ganger ikke … That’s life!

Han tok meg i handa og sa at han ikke løy til presten da han sa ja til å leve med meg i gode og onde dager.

Hvis man kan gå, da kan man vel løpe?

Under et opphold på MS-senteret i Hakadal var det en annen pasient som gjorde stort inntrykk på Marita. Pasienten hadde fått et MS-attakk som gjorde at hun ikke lenger kunne gå.

– Det gjorde så inntrykk på meg, og jeg fikk det plutselig veldig travelt med å leve. Jeg husker jeg satt i senga mi på kveldene under oppholdet og sa høyt til meg selv: «Marita, du kan fortsatt gå! Det går ikke så fort og du kommer ikke til å gå langt, men du kan fortsatt gå! Selv om det gjør vondt er det ikke farlig, det er bare vondt!


Les også: For ti år siden lå hun i koma – i dag løper hun maraton



Marita dro hjem med en CD-plate med treningsøvelser som nok kunne minne om trim for eldre. Hun jobbet på, og fortsatte til tross for smerter.

Samtidig begynte hun å sette pris på hjelpemidlene hun hadde fått: dusjkrakk, ståstol til kjøkkenet, krykker, rullestol, elektrisk rullestol. Så bestemte hun seg for å gå. Første mål var postkassen. Meter for meter ble lagt på. Hunden Pia var med som støtte.

– Jeg gråt ofte. Noen ganger på grunn av smerter og utmattelse, og andre ganger fordi jeg var så takknemlig for å klare og gå. Vi gikk i to år før jeg en dag fant ut at jeg ville prøve å løpe. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.

Marita og hunden Pia gikk tur ved en travbane hvor Marita, til tross for at hun ofte snublet og datt på grunn av dårlig balanse og syn, følte seg trygg.

– Vi gikk bortover, og plutselig fikk jeg så innmari lyst til å prøve og løpe. Jeg satte i gang og løp noen meter. Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt. Den kvelden la jeg meg med et smil, et ekte smil.

Det ga en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt.

Trening med MS

Både helsepersonell og de rundt Marita har hele tiden støttet opp om treningen. Tysabri, medisinen hun får mot MS, kan gjøre at hun ligger utslått de første dagene og er mye sliten uka etter. Hun må hele tiden prøve, feile og lete etter den rette balansen.

– Jeg har ikke kommet hit jeg er i dag på grunn av flaks, men fordi jeg har jobbet hardt og vært villig til å begynne helt på nytt igjen hver gang jeg blir satt tilbake av MS-trollet. Jeg er ikke redd for å pirke borti eller gå over grensen, fordi jeg må gjøre dette for å vite hvor den går. Slik har jeg begynt å få en forståelse av at jeg ikke kan styres etter en bestemt plan, for det har jeg prøvd. Jeg har måttet lære meg at jeg er nødt til å trene det kroppen min klarer og ikke hva hodet mitt vil. I gode perioder kan jeg sette urimelige høye krav til meg selv, og det har stort sett resultert i månedslange nedturer. Det siste året har vært tøft i så måte med nesten ingen trening.

Marita og datteren på Rosa sløyfe-løpet Tromsø. Foto: Privat

Hjelp skal ikke undervurderes, og Marita får nå god støtte av en flink fysioterapeut, Øystein Mortensen, som også er spesialist på nevrologi og MS.

– Han har klart å få meg til å forstå hvor viktig det er med restitusjon, særlig når man har en syk kropp som har et sentralnervesystem på høygir 24/7. Så i år prøver jeg noe nytt, ingen nedskrevet plan annet enn å holde hjulene i gang. Med tanke på hvor dårlig jeg var for noen år siden og når jeg tenker tilbake på det mørke, svarte hullet jeg var i ferd med å bli slukt av, er jeg så utrolig takknemlig for at jeg nå kan få kjenne på den mestringsfølelsen og ikke minst livsgleden som trening gir meg. Trening tilfører livet akkurat det jeg trenger for å holde motet oppe og styrke i både hode og kropp til å kjempe imot.

Likevel er noen dager tøffere enn andre selv om Marta vet hvor viktig treningen er for henne. Da hender det at hun henter fram YouTube- filmer med amerikanere som skriker henne i ørene for å en ekstra push, eller hun kan visualisere på mølla at hun deltar i et løp med jublende publikum.

Familien har også ordnet med et eget styrkerom hjemme slik at hun ikke skal bruke energi på å ta buss til treningssenter i Tromsø. Siden hun sliter med balanse og syn føler hun seg tryggest på mølla, men utfordrer balansen ved å løpe ute også.

– Da jeg begynte å løpe ute syntes jeg det var skikkelig ekkelt siden jeg ofte sjangler når jeg blir sliten, faller eller begynner å blø neseblod. Men etter hvert har jeg gitt f i hva andre tenker om meg. Jeg vil løpe, og da gjør jeg det. Her i nord er det jo også mye vinter og vær, men jeg har lært meg å sette pris på bevegelse. Om det snør sidelengs, eller jeg må jogge i snø til knærne fordi brøytebilen ikke har vært her enda spiller ikke så stor rolle bare jeg får trent. Mørketiden kan også være utfordrende. Det er nesten flaut og si det, men selv om jeg snart er 40 år er jeg mørkeredd. En fordel er da at jeg løper litt fortere.

Hjelpemidler – og følgesvennen Pia – gjør hverdagen noe lettere for Marita. Foto: Privat

Konkurranser

Marita har deltatt på lokale konkurranser som Lavkarittet, Rosa sløyfe-løpet, Mørketidsløpet og Midnight Sun Marathon. Hennes første løp, Mørketidsløpet 2017 hvor hun løp 5 kilometer, ble en milepæl hvor hun fikk bevist for seg selv at hun kan.

– Jeg synes det er magisk å stå på startstreken med hundrevis av andre løpeglade mennesker fra hele verden. Spesielt under Mørketidsløpet da løpsforholdene kan være rimelig tøffe for de som ikke er vant til dette. Jeg takker alltid for støtten jeg har fått før, under og etter løp fordi man kommer langt med verdens beste heiagjeng. Sosiale medier har vært en stor motivator i så måte. Selv om jeg ser frisk og oppegående ut, sliter jeg med daglige smerter, kognitive utfordringer og en ganske ugrei form for utmattelse kalt fatigue, forteller hun.

Fatigue kommer av de skadene Marita har fått i hjernen av MS-attakkene, noe som gjør at hun ikke er så mye ute av huset og treffer folk. Gjennom Instagram har hun blitt kjent med mange flotte mennesker hun aldri hadde møtt ellers.

– I perioder hvor jeg er dårlig bruker jeg å gå tilbake og lese kommentarer og meldinger, og gråter og ler høyt om hverandre. Jeg ville ikke vært disse menneskene foruten og setter stor pris på dem.

Marita har ikke deltatt i løp utenfor Tromsø. Målet framover er først og fremst å finne balansen med en akkurat passe treningsmengde som styrker henne både som løper, som mor og kone.

Det har vært både oppturer og nedturer, men om du møter Marita på et løp vil du se ei dame med guts og en fandenivoldsk humor selv i de periodene man skjønner at MS gir mye motstand.

– Livet vil slå deg i bakken opptil flere ganger, kanskje blir det noen ganger urettferdig mange slag. Men det er opp til deg selv hvordan du vil takle det.

Les også: Løper for åpenhet rundt mental helse

Hedda Hynne: – Jeg kan være veldig streng med meg selv

Hedda Hynne: – Jeg kan være veldig streng med meg selv


2020 skulle egentlig vært året for både EM i Paris og OL i Tokyo. I denne spalten, Eliteløperen, følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte.

Hedda Hynne er vår fremste 800-meterløperske, og satte nettopp ny, norsk rekord på distansen da hun 8. september løp inn til 1:59:15 i Rovereto, Italia. Dermed slettet hun Ingvill Måkestad Bovims ti år gamle rekord med 67 hundredeler. Her blir vi bedre kjent med den ferske rekordholderen.


Hva tenker du på når du våkner?

– Jeg er veldig glad i å ha litt god tid om morgenen, så det jeg tenker på er å stå opp og få laget meg en kopp kaffe og få oversikt over hva dagen innebærer.

Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Vanskelig spørsmål, det er mange land å velge mellom, men Norge er jo veldig bra da, for her har du alle årstidene. Jula liker jeg ekstra godt.

Hvilken rolle tar du i familieselskapet?

– Jeg er den livlige, kan du si. Men familien vår kan ha konkurranseaktiviteter og da blir det ofte ganske dårlig stemning, så jeg har lært å være dommer eller tilskuer. Men i familien vår er det god takhøyde, de aller fleste kommer med tydelige utspill og høye diskusjoner. Jeg kan være med på det, men jeg kan også trekke meg unna og sitte og høre på. Så litt både og – på og av.

Hvem er du i vennegjengen?

– Der er jeg sportsidioten, da – som liker å se på sport, holder på med sport, prioriterer sport og nesten aldri har tid til noen ting.

Hvordan ville dine nærmeste venner beskrevet deg?

– Pertentlig, omsorgsfull og fokusert.

Hvilken artist hørte du på i ungdommen som du er litt flau over i dag, men som betydde mye da?

– Er det lov å være litt flau over Britney Spears? Jeg vet ikke, jeg likte henne godt, og synes ikke egentlig at det er flaut. Bare litt.

Hvem skal spille deg i filmen om ditt liv?

– Oj, det betyr at jeg må kjenne til noen skuespillere … Ane Dahl Torp, kanskje!

Hvilke tre ting er du mest takknemlig for?

– Jeg er takknemlig for at jeg stort sett er frisk og rask og kan holde på med det jeg vil. Og at jeg har støtte fra familien min når jeg har tatt en beslutning. Og at jeg har en såpass stor trygghet i meg selv til å ta de avgjørelsene som må tas.

Hvilken egenskap er du mest stolt av?

– At jeg klarer å stå på til det ikke er noe vits i å stå på mer. Det kan jo være negativt, men samtidig så kjenner jeg at jeg tør å si i fra hvis jeg har behov for å si ifra, og vil jobbe til det er no chance.

Hva het ditt første kjæledyr?

– Kjæledyr ja … jeg husker at vi hadde en katt som het … hva het den, a? Sushi, tror jeg. Men jeg tror vi hadde en fisk før det, men den hadde ikke noe navn. Det var en gullfisk. Ekstremt knytta til dyra mine, som du skjønner. Haha!

Hvem har betydd mest for deg i valget om å bli toppidrettsutøver?

– Jeg tror at det først og fremst er meg. Og etter det kommer foreldrene mine og samboeren min på en delt halvannenplass – de er ikke helt på andreplass en gang, de har vært veldig, veldig viktige for meg.

Nevn tre ting du liker å gjøre når du ikke trener.

– Jeg er veldig glad i å bake – lage rundstykker, eller starte på nye prosjekter som jeg ikke har laget før, selv om det er litt strev akkurat da. Ting tar litt tid når du ikke har prøvd det før. Ellers så liker jeg godt å slappe av med samboeren min og recharge. Og så liker jeg å lese og høre på podkast. Det har vært mye krim, men nå prøver jeg å utvide horisonten.

Beskriv følelsen du får etter en kanonøkt.

– Ekstremglede og endorfinrus.  Det er på en måte en lettelse, men først og fremst blir jeg veldig hyper, veldig glad og veldig på!

Er det noe du kunne ønske du var flinkere til?

– Flinkere til å blåse i det som er negative tanker. Jeg kan være veldig streng med meg selv, og jeg tror det kan være bra, men så må det også stoppe. Man kan ikke fortsette med det i all evighet.


Bli kjent med andre utøvere i spalten Eliteløperen:
Jakob Ingebrigtsen – jeg har naila alle gymtimene i mitt liv

Løper for åpenhet rundt mental helse

Løper for åpenhet rundt mental helse


Thomas Stordalen vier en uke av ferien sin til å løpe én maraton hver dag. Grunnen? Den kommer rett fra hjertet.

En lett andpusten stemme tar telefonen. Det er Thomas Stordalen som kan bekrefte at han er ute og løper.

Det er onsdag morgen. Klokka er ikke 10 en gang, men han har allerede tilbakelagt 25 kilometer. Det er dag tre. Kroppen føles bra.

Hjertesak

Denne uka har bydd på strålende vær med svært varme temperaturer. I dag startet han tidligere for å slippe unna den verste varmen. Han har jo tross alt fire maraton igjen.

– Jeg har tenkt på det i løpet av det siste året, at den dagen jeg føler meg så frisk som jeg kan være, den dagen jeg har nok energi til å gi, så skal jeg finne på et eller annet sprell i forbindelse med en sak som betyr mye for meg, forteller Thomas.

Og hva den saken er, er det ingen tvil om: Aktivitet og mental helse.

Inspirasjonen kom fra Jimmy Vikas maratonstunt for noen år tilbake, hvor han løp 20 maraton på 20 dager i 20 fylker (19 + Svalbard), til inntekt for Right To Play, hvor Jimmy er daglig leder.

– Først var planen å løpe fire maraton på fire dager, men så innså jeg at det blir for lett, forteller Thomas.

– Jeg vil bruke en uke av ferien min og få ut så mye inspirasjon og informasjon om menn, åpenhet, mental helse. Det er så viktig for meg!

Smerte i perspektiv

Thomas innrømmer at det er tungt, men legger fort til:

– Det spiller ingen rolle. Endelig har jeg kommet dit i løpingen – nå handler det ikke om meg. Den smerten jeg kjenner er så liten i forhold til andres. I dag er det en mann som kommer til å ta livet sitt på grunn av psykiske problemer. Det er så mange som sitter hjemme og har det vondt.

Målet til Thomas er å få mest mulig ut av denne uka. Men egentlig er det bare begynnelsen. Han røper at han planlegger enda større prosjekter.

– Denne uka håper jeg å så et lite frø, og så skal det smelle til neste år!


Se dette innlegget på Instagram

JANUAR 2013 «Nå er du blitt en feit faen så enten drar du til en fjelltopp og gjør det slutt eller så bruker du hver dag resten av livet på å bli den beste utgaven av deg selv.» Tøft å gå på vekta den vinterdagen når tallet viste 136 kg og jeg hatet meg selv og var ikke lenger glad i livet. Løping visste jeg omtrent ikke hva var, men det skulle endre seg. AUGUST 2020 Idag er det dagen før dagen. Dagen før jeg skal ut på min tøffeste løpsutfordring. 7 maraton venter på 7 dager. Den kommende uken skal jeg vie all tid til saken, til fysisk og mental helse, koblingen mellom dette samt vise at det meste er mulig uansett hva du kommer fra. Oppladningen til denne uken har vært perfekt! I år har jeg trent mer en noen gang og jobbet knallhardt med meg selv hver eneste dag fra morgen til kveld. Nå skal jeg nyte, være tilstede og ta en dag av gangen. Jeg er rolig og avbalansert nå, litt spent men mest fylt med glede og engasjement fordi dette handler om så mye mer. Det handler om oss alle! 💚 Jeg starter 0900 på Rådhusplassen hver dag og du er hjertelig velkommen til å bli med. Om du blir med på 5 km eller løper en hel maraton med meg spiller ingen rolle. Uansett hyggelig med selskap. Og skulle du være i byen mellom 09 og 14 denne uken så er jeg glad i kanelbolle og kald cola. 😂🥳 «If you want something you’ve never had, you must be willing to do something you’ve never done.” Kjør da, Thomas! 🔥💪🏻🏃‍♂️

Et innlegg delt av Thomas Stordalen (@thomasstordalen)

En annerledes drøm

En annerledes drøm


Lina Falcken er et levende bevis på at det som kan virke umulig ikke nødvendigvis er det. Etter en ulykke i 2009 måtte hun lære alt på nytt – å gå, å snakke, å spise. I dag takker hun løpingen for at hun har kommet så langt.

På en skala fra én til ti, hvor én er frisk og ti er grønnsak – hvor befinner datteren min seg? Dette spørsmålet stilte Peggy Falcken til legen da datteren Lina våknet opp fra koma i desember 2009.


Lina Falcken
Alder: 39 år
Bosted: Espoo utenfor Helsinki
Aktuell med: Havnet i koma etter en ulykke for elleve år siden. Etter å ha lært seg alt på nytt, er løping i dag hovedgeskjeften.
Favorittmaraton: Gran Canaria Maratón – løping og ferie i ett!
Instagram: Linamarie312


En lang og islagt trapp

Lina vokste opp i Finland, men var på dette tidspunktet bosatt i Ålesund hvor hun jobbet med interiørdesign. Etter et hyggelig julebord i adventstida, tok hun følge med naboen hjem. Høye hæler og en lang, islagt trapp uten gelender skulle vise seg å være en skjebnesvanger kombinasjon denne desemberkvelden. Selv refererer hun til det som Fallet. Heldigvis, kan man si, husker hun ingen ting. Og heldigvis var hun ikke alene. Ambulansen kom fort, og Lina ble hastet til Ålesund sykehus, og derfra videre med helikopter til Trondheim.

Når hun fire dager senere våkner opp igjen fra koma, og moren krever svar på hvordan det egentlig ligger an, er dommen fra legen det verst tenkelige: Han plasserer Lina i helt feil ende av skalaen. Med unntak av to ord var alt av språk borte. Ikke kan hun gå, ikke kan hun lese, skrive eller spise. 29-åringen må lære seg alt på nytt.

– Jeg husker jeg så meg selv i speilet og tenkte: dette er ikke meg, forteller Lina.

Koordinasjon og språkopplæring

Peggy bretter opp ermene og får datteren overført til Finland. Hun innser også at hun nå får bruk for den første utdannelsen hun en gang i tiden tok: fysioterapi. Så fort Lina er utskrevet fra sykehuset, starter den lange veien med opptrening.

Det er lite tungsinn å spore hos Lina. Slik har hun alltid vært – en glad jente med et positivt syn på livet. Opptreningsperioden har hun gode – og tidvis komiske – minner fra. Fra å være på nivå med en ettåring, utviklet hun seg raskt til treårsstadiet, og etter hvert fem, seks, syv og så videre. Utviklingen var raskere enn hos et barn.

Lange stavgangturer med moren, hvor de repeterte navnet på alle gjenstander de passerte, var en ypperlig kombinasjon av balansetrening, koordinasjon, utholdenhet, styrke – og språkopplæring.  

«Hva er det, Lina?» Svaret var til å begynne med «husker ikke». «Det er en bil». Lina gjentok ordet mange ganger: bil, bil, bil. Når neste bil etter en stund passerte, gjentok prosedyren seg. «Husker ikke» – «bil, bil, bil.» Til slutt satt det.

Lina forteller om denne perioden – barndommen volum to – med humor. Forteller om de gangene hun gikk ut fra butikken med varene uten å betale, forteller om banneordene som kom når de helst ikke skulle. Akkurat som hos et barn. Og i likhet med enhver tenåring, blir stavgang med mamma etter hvert ganske døvt. Lina startet å løpe.

Legen hadde nemlig sagt: Alt det du får til å gjøre, gjør det. Og gjør det så raskt som du kan.


Løping er perfekt

Før fallet var Lina i norgestoppen i badminton. Hun forsøkte å plukke opp igjen idretten etter skaden, men innså raskt at arbeidskravene ble for vanskelige: øye-hånd-koordinasjon, balanse, brå og kjappe bevegelser. Kusinen ymtet om at løping kunne være noe for henne, da hadde Lina allerede løpt noen turer for seg selv – korte turer og med elendig teknikk, ifølge henne selv. Kusinen mente maraton var tingen.

– Det kom ikke på tale, aldri i livet! Men så begynte jeg å tenke litt. … Ikke kan jeg jobbe, jeg trenger mye egentid og hvile, ikke har jeg barn. Jeg måtte få tiden til å gå. Løping gjør at jeg sover bedre og orker mer, så da ga jeg det et forsøk.

På spørsmål om hun savner badmintonen kommer det et høyt og kontant nei.

– Overhodet ikke. Løping er helt perfekt for meg.

Om drømmer og sovepiller

Et halvt år etter fallet innså Lina at det var noe rart med søvnen hennes. Hun fortalte legen at hun ikke hadde sovet skikkelig på flere måneder, og fikk utskrevet sovepiller. En om dagen eskalerte raskt til flere. Etter mange år på sovepiller, var hun til slutt oppe i 24 piller i døgnet.

– Det var faktisk etter en maraton i 2015 at jeg innså det – dette går ikke, jeg må slutte. Så jeg la meg selv inn på rehab.

Det viste seg etter hvert at det som forstyrret søvnen til Lina, bare var drømmer. Men hun – delvis barn, delvis voksen – forstod ikke hva dette var, og trodde hun var våken. Tenk så mye rart livet fører med seg, når man må lære seg livet på nytt.


Disponering

Legene har ikke lagt skjul på at utviklingen som Lina har vist – fra å være en tier på grønnsaksskalaen og til å fungere tilnærmet som normalt i dag – er unik. Det vitner om en evne til å stå på, ta små steg, og aldri gi seg.

– Det eneste jeg sliter med er å lese. Og så må jeg sove litt midt på dagen. Alt annet går fint. Det er som det er, og jeg forsøker å gjøre det beste ut av det, sier hun.

Fra å nesten ikke ha noe språk for elleve år siden, snakker Lina i dag både norsk, svensk, finsk og engelsk. Og løper maraton.

– Jeg er helt sikker på at det at jeg har begynt å løpe er grunnen til at jeg har klart meg så bra, sier hun, og legger ut om den første maratonopplevelsen i Helsinki 2012. Grusom, men fantastisk, som alle maratondebuter. Den siste tiden har hun begynt med laktattesting, noe som har revolusjonert treningen hennes. Fra å starte for hardt og gå på en smell, disponerer hun nå både økter og løp riktig – og opplevelsen blir deretter.

Fjorårets tre maratonmedaljer. Foto: privat

Det er derfor vi er her

Runner’s World møtte Lina under Oslo maraton-helgen i 2019. Målet om én maraton i året er for lengst knust. Oslo Maraton ble fjorårets tredje. På taxfreen har hun plukket med seg en proseccoflaske til afterrun, og hun gleder seg stort til å løpe i Oslos gater dagen etter. Runner’s World treffer bøttevis av løpere under denne helgen, men svært få gleder seg like eksplisitt som Lina. De fleste har nettopp hatt en forkjølelse, trent for dårlig, gruer seg til bakken opp til St. Hanshaugen.

– Hæ? Men det er jo derfor vi er her! Jeg har også fått trent alt for lite, sier hun, og forteller at moren hennes, som har støttet henne gjennom hele livet – gjennom to barndommer og oppvekster, døde for bare én måned siden. Treningsprogram og tidsmål blir ubetydelig da.

Livet er skjørt. Det har Lina erfart. Men det hjelper sjeldent å gi opp. Lina gleder seg over det hun kan, og gjør ting hun gleder seg over.

Ønsker å gi løping et forsøk etter endt skikarriere

Ønsker å gi løping et forsøk etter endt skikarriere


Skiløper Didrik Tønseth har lenge vært på leting etter den ultimate skoen å løpe med. Nå har han fått ny sponsor innen løping.

Pressemelding fra Vertical Playground

Like før sommeren landet Vertical Playground AS (VPG), som er distributør av merkevaren Dynafit, en sponsoravtale med profilen Tønseth.

Tønseth er mest kjent som utøver på landslaget i langrenn, men har også de siste årene markert seg som en svært habil terrengløper. Dette viste han blant annet med et NM-gull i terrengløp i 2018. I fjor tapte han tittelen for Henrik Ingebrigtsen, men sikret likevel sølvet.  Under EM i november i fjor imponerte Tønseth med en 25. plass.

– Jeg liker veldig godt å løpe. Hovedsatsingen er fremdeles langrenn, men jeg legger ikke skjul på at jeg ønsker å gi løping et forsøk når skikarrieren er over. Mye av treningen innen langrenn kan overføres til løping, spesielt i terrenget.


Detaljene

I skimiljøet er han kjent som en perfeksjonist – både når det gjelder trening og utstyr.

– Ja, det stemmer nok. Jeg liker å jobbe med detaljer og leter alltid etter konkurransefortrinn. De andre utøverne mener jeg tar litt av, men for meg føles det riktig.

Derfor var det også viktig for Tønseth å finne den perfekte skoen for å optimalisere løpingen. Både under konkurranser og trening.

– Den ultimate skoen skal ha ideell vekt og passe stivhet. Være lett nok til løpe rundt i bløt myr, samtidig være stiv nok til fungere på hardere underlag med røtter og stein. Samtidig ha god nok demping til løping på grus. En slik type sko er ikke lett å finne, forteller Tønseth som testet flere ulike typer merker og modeller før han fikk prøve Dynafit.

– Det er ikke ofte jeg finner noe som passer sånn umiddelbart. Men det gjorde det med skoene til Dynafit og spesielt modellen Feline Up Pro. Den responderer svært godt på ulike typer terreng og jeg føler den har den suksessfaktoren jeg har vært på leting etter.

Som Dynafit-ambassadør vil Tønseth også løpe med bekledning fra Dynafit under konkurranser. For ham føles det riktig å være en ambassadør for merkevaren.

– Dynafit er et godt etablert og kjent merke som profileres mot bratt friluftsliv. Det er heller ingen bakdel at Dynafit sine kontorer ligger i hyttekommunen min Oppdal, sier han og sikter til sportsbutikken og engrosbedriften VPG.


Terrengentusiast

Interessen for løping i terrenget og fjellet har eksplodert de siste årene, og har gått fra å være en aktivitet for en liten nisje til å engasjere bredden. Tønseth mener det er flere årsaker til dette.

– Vi nordmenn liker å dra ut på tur. Løping blir en form for friluftsliv som gjør at du rekker over større områder enn ved vanlig turgåing. Jeg tror naturopplevelsen bidrar til at fjelløping er blitt så populært. Dessuten er løping enkelt. Du trenger bare et par sko. Samtidig har det skjedd en voldsom revolusjon innen terrengsko. I sjiktet mellom tradisjonelle fjellsko og joggesko er det nå et stort utvalg av gode, lette og komfortable terrengsko.

I konkurranse mot Kilian

Når det gjelder konkurranser i inneværende sesong, er mange av fjell- og terrengløpene avlyst i Norge på grunn av restriksjonene. Men Tønseth ser frem til å delta på Oppdal fjellmaraton 30. august. Der ønsker han å møte verdensmesteren i fjelløping, Kilian Jornet.

– Jeg stiller på 22-kilometeren. Det hadde vært utrolig artig med en duell mellom meg og Kilian, smiler Tønseth.

Dynafit Brand Manager, Steffen Fjelldal er stolt over at Tønseth nå er med på ambassadørlaget for merkevaren.

– Didrik er perfekt for Dynafit-konseptet! Han bidrar til at vi nå tar et steg ut til en bredere målgruppe. Vi gleder oss til samarbeidet med Didrik og håper at enda flere oppdager Dynafit som merkevare.


Didrik Tønseth (29 år)

  • Norsk langrennsløper, representerer Byåsen IL.
  • Stafett-gull i VM i langrenn i 2015 og 2017, stafett-gull i OL i 2018.
  • Løper for Mosvik IL og tok NM-gull i terrengløp 2018. 25. plass i EM i terrengløp 2019.
  • Dynafit – italiensk merke, etablert i 1950. Stor produsent av utstyr innen randonee og fjelløping
  • Vertical Playground AS (VPG) importerer Dynafit og er ansvarlig for merkevaren i Norge.

Distansekongen fra nord

Distansekongen fra nord


Nord-Norges beste tider på 5000 og 10 000 meter har stått uberørt siden 1978, en tid hvor pulsklokke og karbonsko var fremmedord. Innendørshaller var det heller ikke flust av, men en lang korridor på et psykiatrisk sykehus gjorde nytta for...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER