Landeveisrulett

Landeveisrulett


Det er stille før stormen. For de aller fleste trøndere er det en helt vanlig onsdagsmorgen. Bussene kjører opp og ned Prinsens gate, og noen passasjerer enser kanskje at det er flere folk på grusplassen ved Erkebispegården enn det var i går, og hva det kommer til å være i morgen. For andre er det unntakstilstand. Noen spente startere småjogger, gule bånd hentes av lagledere, overtrekksbukser varmer beina til dem som skal løpe senere, og det er kø utenfor portapottyene.

Det er som ved et vanlig løp, men allikevel er alt annerledes. Her er startfeltet overraskende lite – de fleste løperne er spredt utover de første etappene på vekslingspunkt og i biler som skal heie. Fra anlegget lyder startsangen de spiller på Berlin Marathon, og selv om starten her tilsynelatende ikke er like imponerende så er det et lite stykke historie og et stort stykke magi som begynner i det nedtellingen treffer kl. 07.00.

St. Olavsloppet
Pulje 1 er i gang, og om 30 minutter treffer skoene til pulje 2 av 4 også asfalten fra Trondheim sentrum til Lade. Der venter første veksling, og løpebobla som samtlige trekker inn i for de neste fire dagene. St. Olavsloppet er en årlig landeveisstafett som går fra Trondheim til Østersund, i hvert fall i år og neste år før den snur de to neste årene med svensk start og norsk målgang. I år er det trettiførste gang veiene stoppes, frivillige samles og unntakstilstanden oppstår.

Etappene går stort sett på de samme veiene og stiene hvert år, og de lokale har lært at 1) det blir vanskelig å komme seg frem med bil disse dagene, og 2) det er en meget takknemlig jobb å heie litt eller sprute vann når temperaturen tar seg opp. Ingen fare på de første etappene denne første dagen: Temperaturen er mellom 10 og 15 grader, og løperne forsvinner ned på vidunderlige Ladestien som snor seg langsmed Trondheimsfjorden. Her følger ingen biler, bare følelsen av at dette er veldig, veldig morsomt, men også blodig alvor.

St. Olavsloppet er kanskje ikke så kjent på landsbasis, men for oss som er her så er det vanskelig å ikke la seg bli sugd inn i arrangementet. Mange av oss konkurrerer egentlig ikke mot noen engang. Topplasseringene tar elitelagene seg av – Strindheim, Rindal, Namdal – vi aller fleste andre er bare revet med i løpeuniverset. For å gi et klart bilde, vi løper ikke engang for å slå svenskene – vi bare løper.

Hej Främling!
Lagene som deltar er hummer og kanari. Fra arbeidsplasser til treningssentra til familier til faktiske løpeklubber. Noen løper fort, andre løper fortere, og alle løper med hjertet. Et av de mest spesielle lagene er de svenske Inlöparna. De er løpegruppen til den svenske foreningen Hej Främling! som tilbyr helsefremmende initiativ for dem som ønsker å ta del i et fellesskap. Men det trenger du ikke å vite for å se. De stiller med et av de mest entusiastiske lagene. Hver etappe løpes inn av løperen med bånd og halve laget som heier og hjelper til de siste hundre meterne. Dette er fellesskap! Det er også et lynkurs i svensk og norsk kultur for konkurranse og utholdenhetsidretter. Og de lærer fort, for det er slitne innløpere som har tatt ut alt når de kommer til veksling.

I Åsen på dag 1 stuper løperen inn mot veksling og under sperrebåndet. Lagkameratene stopper og hopper og unngår å tråkke feil, og i alt virvaret har båndet byttet hender og neste etappe er i gang. Det er forunderlig hva man ofrer når man egentlig ikke konkurrerer mot noen, men er med på et lag. Masse svette og muskelkraft, og for de fleste går det blod og smerte med i dragsuget. Det er vanskelig å skru av konkurranseinstinkt, men det er lett å bli overøst av lagfølelse og samhold. Neste innløper er på vei, og lagkameratene drar med seg vekslet løper til bilen. De skal videre og heie, og så løpe inn neste. Og sånn går dagene, inn og ut av bil; hele tiden inne i lagbobla.

Medstrøms
Fra bilen ser vi sko hamre mot asfalten mens vi kjører forbi. Startnumre som bæres med stolthet på et bryst som søker fremover, og en rygg som håper på å ikke bli tatt igjen. Vi heier ut av vinduet på alle vi passerer før vi finner vår løper et par kilometer på vei fra veksling. Stopper bilen litt lenger bort så vi rekker å komme oss ut, tar med flagg, en vannflaske til løperen i tilfelle, og så er vi klare. Noen ganger ligger vi så langt foran at vi står i det som føles som en evighet før løperen kommer, andre ganger rekker vi så vidt å komme oss ut av bilen. Uansett hvor lang tid vi har før så er det kun noen sekunder med intens roping og heiing før det er over, og vi hiver oss inn igjen i bilen. Feltet strekker seg fort etter morgenens start og utover dagen passerer det kontinuerlig løpere på alle punkter i løypa.

Før veksling passerer løperne det som gjerne er to stykk glade frivillige som i campingstoler (sol) eller bil (regn) melder til vekslingspunktet om lagene som nærmer seg. Andre tegn på veksling er mengden biler som på kreative måter er parkert langsmed veien, før løperuta går ned en liten skråning til veksling hvor sperrebånd viser vei frem til friheten og overlevering av båndet. Bortsett fra for dem som skal løpe dobbelt og som passerer rett forbi for å komme seg opp igjen på veien for å fortsette. På andre siden av vekslingen setter flest friske og noen halvslitne bein ut på tur. Hvis trafikken står blir det labyrintløping – en helt unik løpestil som kun finnes på arrangementer som dette. Rundt, forbi og nesten over biler. Her er det interessante parkeringer, biler som må komme seg videre til neste veksling, og én lastebil som ikke visste at å kjøre Sverige retning Norge i dag, det var en dårlig idé.

Raske jenter
Til start stiller det også rene damelag som for eksempel Værdalsveitjan, Børsa IL, Namdal løpeklubb damer 1 og 2, Byåsen damer og St. Olavs hospitals løpedamer. Rosa startnumre indikerer de rene damelagene, men du trenger ikke se felles tall på rosa bakgrunn for å se samholdet. Det er så mange smil og så mye glede, og så er de er helt rå på å løpe. Når førstelaget til Namdal er på vei mot målgang den andre dagen i Sandvika, har de med seg en lagvenninne på rulleski de siste etappene. Løperne karrer seg opp motbakker på vei mot svenskegrensa, mens lagvenninnen holder fart og motivasjon oppe. I mål venter hele laget jublende, og en førsteplassering blant damelagene.

På sånne tidspunkt skulle løpere også hatt sanger de kunne spilt. «You never run alone» kunne jo vært passende tittel for alle lagene i Loppet, men kanskje spesielt damelagene. Og så er samholdet deres så smittsomt at vi heier og hilser på hverandre der vi kan. Hele Loppet er smittsomt: Det virker som at det er de samme lagene og mange av de samme løperne som kommer tilbake år etter år. Når du har fått smaken så vil du ha mer – mer av løpingen, mer av stemningen. Loppet er der du treffer felles løpeinteresserte og kan være akkurat så besatt du er av løping uten å tenke på at hun på nabokontoret er drittlei av å høre deg snakke om intervaller.

Veksling
I år skal jeg løpe to etapper. Under forberedelsene til Loppet så har jeg sagt til meg selv at jeg skal kose meg på etappene mine. Ikke se på klokke, ikke stresse, løpe på følelse. Dag tre løper jeg min andre etappe, og jo flere vekslinger vi passerer, desto vanskeligere er det å hu
ske det jeg tenkte i forkant. I vekslingsområdene er det folk og liv i timevis. Frivillige setter opp vekslingsområdet, annonserer forhåndsmeldte, serverer vann, saft og banan, og er du riktig heldig er det noen pensjonister som har bakt kake. Det er ikke bare for løperne dette er stas, men det er vanskelig å ikke ville løpe når du ser på Loppet. Og det er jo et interessant paradoks, for det du ser er at folk har det skikkelig vondt.

Startnummeret forhåndsmeldes og om noen minutter kommer brystet til syne under et svett ansikt og bestemt blikk. Det lyder av god tur, lykke til, takk og bra jobba idet båndet krysser linja. For noen overleveres klær, bilnøkler og beskjed om hvor bilen står parkert, men det er ikke alltid det ser ut til at sånne beskjeder går inn. Her tar løperne seg helt ut, legger seg på gresset, hiver etter pusten, og flakker etter hvert med blikket etter hvor denne bilen står. Og rundt står vi og beundrer, men også misunner. Det er jo dette vi kom for. Løpeglede er unektelig knyttet med mestringsfølelse og higen etter å hjelpe laget, uansett tempo, erfaring og nivå. Veldig, veldig morsomt, men også blodig alvor. Ved veksling er det like mange slitne løpere som spente løpere; de som har knytt skoene, lagt igjen siste tissepause i de svenske skoger, og som venter på stormen.

Nabolaget
Byåsen er et artig sted. Der har du Bymarka rett i nærheten, et sabla godt håndballag, og et nabolag hvor det bor medaljer fra flere mesterskap. Sammen består Nabolaget av nevnte medaljevinnere og deres barn, og deres største utfordring er å rekke etappene sine: De er for mange barn på laget som ikke kan kjøre bil, og de løper for fort. Dette blir jeg fortalt av en fra Nabolaget som jogger i startområdet på en etappe i overtrekksbukse og den hvite lagtrøya. Når han kommer tilbake mot meg har han plutselig det gule båndet i hånda. Han rakk ikke engang se at laget var forhåndsmeldt før lagkameraten var ved veksling. Så mens han og overtrekksbuksene han ikke rakk å ta av setter fart i samme tempo han løper maraton på 2.48 i, så er det forhåpentligvis en voksen til å kjøre bilen for å rekke neste veksling. Timet og tilrettelagt!

Hvis du synes Tour de France virker som et velsmurt maskineri så skal du vite at det samme skjer i Trøndelag og Jämtland hver siste helg i juni. Minus TV-dekning og Haribo-godteri; pluss ni til femten vekslinger per dag og en gjeng glade amatører. På latin er en amatør en som gjør det han elsker. Og så var det den gjengen som har litt medaljer også da. Her er det rom for alle.

Ingen ny rekord, men veldig vondt
Det er fint over fjellet i Sverige. Min andre etappe er relativt flat med fantastisk natur og en sol som endelig titter frem. I hodet mitt er det dels rolig og fredfullt, og dels totalt kaos. Det ble ikke med ro og følelse og sånt – jeg har sett altfor mange slitne løpere til å ikke ville være en av dem. Med langvarig skade i bagasjen og et forsøk på opptrening i tropisk klima er det lite som tyder på at å hente ut maks på 8,35 km i 15 grader skal føre til nye rekorder.

Det gjorde det selvsagt ikke, men det var i hvert fall skikkelig vondt. Og veldig, veldig morsomt. Smilet satt løst, og det gjorde egentlig beina etter hvert også, men ikke på den «jeg flyr»-måten, mer sånn «jeg vet ikke helt hva som skjer neste gang en fot treffer bakken»-måten. (Og da er det jo helt topp at sluttspurten var oppoverbakke i en halvgjørmete åker.) Det som derimot sitter bom fast og er helt klinkende klart, er at det ikke er et eneste sted i hele verden jeg heller vil være. Her henter jeg treningsmotivasjon for flere måneder fremover, og jeg gleder meg over nye og gamle bekjentskaper som beviser at jo, jeg er løpegal. Men St. Olavsloppet er der de gale har det godt, og nå er det på tide at flere deler av Norge får ta del i løpeeventyret. Merk høy smittefare, og så håper jeg vi ses i 2019!

Fakta om St. Olavsloppet

  • Landeveisstafett som går over fire dager, mellom Östersund og Trondheim.
  • Løpet er på 340 kilometer fordelt på 51 etapper.
  • Etappene varierer i lengde; alt fra 1,8 km til 11,7 km.
  • Arrangert for første gang i 1988.
  • Løpet følger den naturskjønne St. Olavsleden over Rödön, Alsen, Åre, Sandvika og Stiklestad.

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


21,1 km sightseeing i St. Petersburg

21,1 km sightseeing i St. Petersburg


Geografisk ikke så langt unna, men likevel eksotisk og annerledes. Runner’s World har løpt St. Petersburg halvmaraton.

I 2017 svidde nordmenn av hele 180 milliarder på reise. En økning på 12 prosent fra året før, viser tall fra SSB. Og selv om Spania og Sverige er destinasjonene som topper listen over yndede reisemål, ønsker vi stadig å krydre dette med noe mer eksotisk, noe lenger unna.

Til tross for at St. Petersburg er den mest vestlige russiske byen, er det like fullt noe annerledes. Brutalistisk arkitektur utenfor bykjernen; palasser og kirker med forgylte spir og en og annen løkkuppel i sentrum. I veikryss, på torg og i rundkjøringer er det oppreist monumenter og statuer som får Karl Johan-monumentet foran slottet i Oslo til å se ut som en miniatyr.

Elva Neva med alle sine sideelver gir en harmonisk dynamikk i bybildet. Det historiske sentrum i St. Petersburg ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1990, og byen tiltrekker seg flere turister årlig enn hovedstaden. Redaktør Sara Skarabot Pedersen tok turen til Russlands vindu mot Europa i august for å løpe flate, flotte SPB Half Marathon.

Redaktør Sara Skarabot Pedersen har testet SPB Half i St. Petersburg

Var Peter en løper?

Dagen før løpet blåser det kraftig. Peter den store tok ikke høyde for at løpere misliker motvind da han så utover sumpen og sa «her skal byen ligge». Flatt er det riktignok, så noe rett gjorde han i en løpers øyemed.

Den handelsstrategiske plasseringen ved Østersjøen gjør byen værutsatt. Men på løpsmorgenen er det vindstille.  Til gjengjeld høljer det ned. Ifølge Google er ikke taxiløyve påkrevd i Russland, så hvem som helst kan i prinsippet kjøre taxi. Jeg tenker at Uber er et tryggere alternativ, der opererer man i hvert fall med ratings, men mobilen min har ikke lagringsplass nok til å laste ned applikasjonen, så jeg går. Eller vasser, er vel riktig term.

En medløper i bil ser løpsposen min og skjønner hvor jeg er på vei. Jeg får sitte på med henne til startområdet. Jelena ser sprek ut med kompresjonsstrømper i neonfarger. Hun skal løpe 10-kilometeren, og skjønner seg ikke på halvmaratonløpere. Det er da grusomt langt. Likevel er det rundt 2000 løpere som har planer om å stille til start på plassen foran det enorme Vinterpalasset denne dagen.

I underkant av 1000 løpere joiner Jelena på halv distanse. Dette er første gang St. Petersburg halvmaraton blir arrangert. Jelena forteller at det ikke er flust med løpskonkurranser i byen fra før av, så dette er kjærkomment. Selv har hun konkurrert et par-tre ganger tidligere.

Den enorme Kazan-katedralen passeres ikke lenge etter start. Foto: SPB Half

Løping stadig mer populært

3000 deltakere totalt er dog en liten prosentandel av byens fem millioner innbyggere, men det virker som om løping etter hvert får et større fokus i Russland.

Løpsarrangørene med det kreative navnet Running Community arrangerer en rekke løp i de største russiske byene: Det begynner med Moskva halvmaraton i slutten av mai, før St. Petersburg halvmaraton og Luzhnik halvmaraton finner sted i august. Det hele avsluttes med Absolute Moscow Marathon i slutten av september.

Innimellom disse kontrollmålte løpene med tradisjonelle distanser, krydres det med ulike funruns som enten går sent på kvelden eller har spesifikke tema. Arrangementsansvarlig for det velsmurte løpet SPB Half forteller at hun er fornøyd med deltakerantallet med tanke på at det er første gang.

Krysseren Aurora er en av mange storslåtte skuer underveis. Foto: SPB Half

Skolebuss og severdigheter

Det nærmer seg start og jeg stiller meg i dokøa som er like lang uansett hvilket løp man befinner seg på. Flere løpere forsøker å fortelle meg noe, men sliter med å oversette budskapet til engelsk. Etter hvert skjønner jeg at de snakker om en buss, men ser ikke helt sammenhengen, før jeg tar sjansen og begir meg ut av køa i retning der hvor den gestikulerende mannen peker.

En do-buss, altså. Arrangørene har tydeligvis underestimert toalettbehovet, og kjørt inn en provisorisk løsning. Jeg begir meg inn i det som ser ut som en skolebuss fra Sovjettida og blir overrasket over antall båser de har klart å snekre opp der inne. Strabasiøst og trangt for mennesker på rundt 180 centimeter, men absolutt effektivt.

En do-buss, altså. Arrangørene har tydeligvis underestimert toalettbehovet, og kjørt inn en provisorisk løsning.

Løypa er flat, severdighetene mange. Foto: SPB Half

Startskuddet går klokka ni om morgenen, og regnet har avtatt. Den første timen er byen stille, en perfekt søndagstur med sightseeing. Løypa er flat og severdighetene mange: Vi løper forbi en bronseutgave av Peter til hest, den gigantiske Kazan-katedralen, Peter-Paulus-festningen, et artillerimuseum, en moské. Store deler av løypa går med elven Neva på den ene siden og flotte fasader på den andre. Et vanvittig stort krigsskip – Krysseren Aurora som i dag er museum – ligger steilt i det åpne og flate landskapet litt utenfor sentrum.

Etter hvert kvikner byen til og folk kommer ut for å heie. Levende musikk og kreative skilt som jeg ikke forstår mye av preger gatene. En trommeduo har plassert seg i en buegang foran en bygning. Gjenklangen av lyden høres lang vei og får fart på frekvensen hos halvslitne løpere.

Oppstandelseskirken skimtes i bakgrunnen – løkkuplene kom dessverre ikke med på bildet.
Foto: SPB Half

De siste kilometerne tilbake til Vinterpalasset løper vi blant annet forbi Mikhailovsky-slottet, og vi skimter statuene inne i Sommerhagen. Og rundt en sving – endelig! Løkkupler! Oppstandelseskirkens godterilignende kupler i gull, turkis og mosaikk ruver plutselig over oss, og minner meg på at jeg er sulten.

Og rundt en sving – endelig! Løkkupler!

Jeg spurter ned hovedgata Nevskij prospekt, mot Vinterpalasset. Vel over målstreken finner jeg veien til afterrun-lokalet for å se hva de byr på av mat: Kokt fisk og sprit. Na zdarovje!

SPB Half Marathon arrangeres 9. august 2020.

Les også: Sveitsisk persing – Genéve Marathon

Vil du være fartsholder på Winterrun?

Vil du være fartsholder på Winterrun?


Runner’s World søker fartsholdere til Winterrun Oslo 1. februar.

Å være fartsholder er en motiverende og morsom oppgave. Ønsker du å lose løpere inn til ny pers på 10 kilometer i Winterrun Oslo den 1. februar?

Løp med et av disse flaggene på ryggen under Winterrun Oslo!

Vi søker fartsholdere på disse tidene:

  • 40 minutter
  • 45 minutter
  • 50 minutter
  • 60 minutter

Søk om å bli fartsholder her: Farstholder Winterrun 10 km

Vi trekker ut fartsholderne i god tid før løpet.

Sveitsisk persing

Sveitsisk persing


Genève Maraton har alt du ønsker deg i et løp. Flatt, fartsfylt og fare for pers!

Byen ligger i krysningspunktet mellom Frankrike i vest, Italia i sørøst, Sveits og Tyskland i nordøst. Det er fjell på nesten alle kanter, en innsjø som pittoresk bakgrunn, og en maratonløype som stort sett beveger seg mellom åker og høyt strå. Sveits ligger midt mellom alt; ikke langt unna noe. Kun en liten direkteflyvning unna, men sånn starter ikke turen vår denne fredagen.

Journalist Tonje Lien Wold og redaktør Sara Skarabot Pedersen besøkte Gèneve Marathon i fjor.

Prosecco

I andre etasje på Gardermoen har vi plukket med oss litt frokost og funnet frem avisene da beskjeden om innstilt flyvning til Genève meldes. Humøret synker ikke av den grunn, men det gjør innholdet i stettglassene. Er man på lounge så er man på lounge, og proseccoen flyter passelig fritt til at klokka er 9.

Vi bookes om på en flyvning via Zürich hvor de også har lounge. Humøret har fortsatt ikke sunket, kanskje fordi stettglassenes innhold opprettholdes? Vel fremme på Genève flyplass tar togturen inn til sentrum seks minutter. Den sveitsiske byen er kanskje en av de letteste man kan reise til. Vi går til hotellet og legger fra oss før vi skal på velkomstaften med andre europeiske journalister. Vel fremme på en erketypisk kontinental kafé omkranses vi av en liten park der eføyen vokser opp langs den lille hytta.

– To øl, takk.

Sentrumsnært barneløp med mange distanser og mye følelser. Foto: Benjamin Becker

Skjønn harmoni

Du skjønner, vi er her for å perse, men ingen kan å makse en helgetur som to norske jenter med over middels interesse for både løping og livsnyting. Derav godt humør, fulle glass og godt brukte sko som blir med lørdag på morgenjogg fra expo-området i regi av Compress Sport.

Litt regn til tross – løpestemningen er synlig i store smil og årvåkne øyne, og den er til å føle på blant løperne i løpelandsbyen: nervøs tripping, usikker valsing for å finne startnummer, polaroidbildetakning, smaksprøver og ikke minst finne navnet på skiltet. Vi finner mange interessante navn og til slutt oss selv før vi forlater løpebobla og skal vandre gatelangs og oppdage Genève som de turistene vi er.

Vi benker oss ned på en utekafé for et glass hvitt eller knæsjoransj. Aperol spritzen kommer akkurat ut døra i det regnet pøser, og mens sveitserne fordunster inn i sjarmerende bakgater og småskjeve bygninger, søker vi tilflukt i bakeriet med voksduk og akkurat passe gammeldags sjarm. Det er dette vi to enkle sjeler lever for – øyeblikkene som ikke blir helt som du hadde sett for seg, og derfor mye bedre.

Det er dette vi to enkle sjeler lever for – øyeblikkene som ikke blir helt som du hadde sett for seg, og derfor mye bedre.

Nydelige, landlige omgivelser underveis i mara- og halvmaratraseen før målgang i byen. Foto: Benjamin Becker

Bevreleppe

Genève maraton er lite nok til at det er mulig å karre til seg en helt OK plassering, men stort nok til at distansene fordeles utover helgen. Lørdag kveld går 5- og 10-kilometerløpene fra samme start som søndagens halv- og helmaraton også går. Men før den tid er det barneløp i sentrum, og her er det bare å finne frem bevreleppa.

Det er én ting å bli rørt av store idrettsprestasjoner, men ingenting røsker hardere i hjerterota enn barn. Hele spekteret av følelser oppleves både innenfor gjerdene så vel som utenfor. Barna både ler og gråter, og det gjør egentlig vi òg. Underleppa får ristet godt fra seg mens de fem distansene mellom 1 og 5 kilometer gjennomføres.

Så skal jenteløpet på 5 kilometer og 10-kilometeren løpes, men de får være i fred fra oss. Vi skal lade opp i hotellsengene selv om å få sove tidlig naturlig nok er fåfengt. Snart ringer alarmen og dagen er kommet.

Innsjøen Lac Leman skimtes i bakgrunnen på vei inn mot bykjernen.
Foto: Oliver Borgognon

Stille før stormen

Mange viktige valg er tatt før dette øyeblikket: Hva slags trening, hvilket løp, hvilke sko blir med i bagasjen? Nå er det magefølelsen som avgjør de siste detaljene ved antrekket, og apropos magefølelse – hvor mye kaffe?

Sara skal løpe halvmaraton med start først. Det ser ut til at hun tar de riktige valgene hun trenger å ta og er snart på vei. Jeg er alene igjen ved frokostbordet, og håper de sokkene ikke gnager etter 35K og at det ikke blir for varmt med en tynn tights.

Fra hotellet er det en liten, forfriskende spasertur i stillheten. Den eneste lyden som preger gatene i Genève denne morgenen er den av myke løpesko. Fra alle byens smale gater snor vi oss mot kjernen hvor bussen venter. Vi skal til Chêne-Bourg.

En sjokkgul rapsåker gir energi på veien. Foto: Benjamin Becker

Alene

På den gratis bussen følger jeg med Sara i appen. Hun har startet og det går fort. Spentheten min er like mye for henne som den er for meg. Jeg vil så inderlig at hun koser seg på tur. At hun nyter meterne og flyr gjennom landsbygda tilbake mot sentrum.

Til slutt må jeg levere fra meg bagasje og gjøre meg klar. Finner den urealistiske fartsholderen, for ikke søren om jeg løper mer i kø enn jeg må.

Så venter vi. Er det ikke rart hvordan man midt blant så mange mennesker allikevel kan være så alene. Ingen kan løpe for deg, og ingen kan hjelpe deg om du er den som ikke klarer å løpe unna veggen.

Starten går og jeg finner marsjfart. Det beste med maraton er at det ikke gjør vondt før det gjør vondt. Så lenge som mulig er det bare å nyte omgivelsene og turen. Og om den er vakker! Mange raske løyper har bismaken av at det er flatt og kjedelig, men ikke Genève. Dette er en drømmenes maraton.

Å fly

Maratonløypa følger et stykke der halvmaratonerne kort tid før løp, før vi tar av mot øst og legger inn en ekstra sløyfe på drøyt 20 kilometer. Det ser og føles ut som landsbygda, og noen meter av løypa er til og med hardpakka jordvei. Litt sidevind og motvind, som for hver nittigraderssving endrer seg stadig mer i vår favør. Mellom åker og blant blomstereng, og med lyden av menn som puster.

Som løpende jente er det få ting som er mer tilfredsstillende enn å ha full kontroll, men høre menn pese, og etter 21 kilometer ser jeg ned på føttene mine og føler jeg flyr; kan ikke tro at det er mine bein som løper så lett. Løypa går tilbake inn i halvmaratonløypa og mot Lac Léman.

Maraton gjør ikke vondt før det gjør vondt, men så gjør det vondt. Og akkurat da kommer du til teknotunnelen.

Som løpende jente er det få ting som er mer tilfredsstillende enn å ha full kontroll, men høre menn pese.

TEKNOTUNELLEN!!! For en boost. Dunkingen sitter enda i brystet.
Foto: Benjamin Becker

Tunnelen med stor T

Det føles ut som å stupe ned den lille bakken inn i tunnelen. Der venter bred, mørk vei kun opplyst av små lys i sperrelinjen. Og musikken pumper motivasjon fra høyttalerne via veggene og inn i oss.

Liten kneik opp igjen hvor tilskuere med plakater og kubjeller heier på, og så stuper løypa videre ned mot innsjøen. Og der er Genève, og på 38K står Sara, hun har persa. Det kommer jeg til å gjøre også.

Nå er det bare å holde beina gående de siste minuttene. Liten tur gjennom byen før jeg ser broen med målbuen. De aller siste kreftene hentes ut i en form for sluttspurt og på andre siden venter all verdens følelser. Og en god klem fra Sara.

Her er det på sin plass å skrive: #DENFØLELSEN

Denne helgen lærte vi at prosecco til alle måltid før løp er en suksessoppskrift. Vi lærte også at å løpe i Genève – det er helt magisk.

Maraton gjør ikke vondt før det gjør vondt, men så gjør det vondt. Og akkurat da kommer du til teknotunnelen

Harmony Geneva Marathon for Unicef

  • Arrangeres 9. og 10. mai 2020
  • Distanser: maraton, halvmaraton, 10 kilometer (løp og gange), 5 kilometer jenteløp, maratonstafett, rullestol, samt fem distanser for barn mellom 1 og 5 kilometer
  • Nettside: harmonygenevamarathon.com
Vinterløpingens utstyr

Vinterløpingens utstyr


På skuddårsdagen løpes Vinter10 i Trondheim. Ronny Ingebrigtsen gir utstyrstipsene som gjør treningen i forkant og løpet til gode opplevelser.

Vinterløp

Den siste dagen i februar lyser en kolonne med hodelykter opp grusveiene som snirkler seg rundt Nidelven. Det stemningsfulle løpet setter sitt varme preg på en ellers mørk og kald tid. Vinter10 finner sted i Trondheim den 29. februar, et vinterløp på en ellers fattig terminliste. Ronny Ingebrigtsen er butikksjef på Löplabbet i Trondheim og påpeker at dette er et perfekt løp å få inn i kalenderen for å holde løpingen ved like gjennom vinteren.

Les mer om Vinter10 her: https://vinter10.no/

Drikkevest

Noe av den siste utviklingen som skjer på utstyrsfronten er i retning mot ultra- og fjelløp. Ronny Ingebrigtsen sier at salget på løpevester har eksplodert.

– Mosjonister gløtter mot toppen og tar i bruk utstyret ment for lenger distanser på kortere turer som en femkilometer, forteller butikksjefen.

– Så det drikkes mye, smiler han.

Fordelen med en løpevest inn mot vinterhalvåret er muligheten til å ha med for eksempel ekstra lag dersom turen involverer pause.

Ronny Ingebrigtsen er butikksjef på Löplabbet i Trondheim. Foto: Löplabbet

Lite nok klær

Løpevesten kan også bære de ekstra lagene du underveis innser at du ikke trengte.

– Min kjepphest er å ikke kle seg for mye på vinteren, sier Ingebrigtsen.

– Du er i konstant bevegelse, til og med når du løper nedover, men så går det ikke så raskt at vindmotstanden gjør deg kald.

Han trekker frem at det ikke skal være nødvendig å svette to liter på en times løpetur, men at det er lett å kle seg litt for godt når man står inne og ser ut.

– Samtidig må jeg poengtere at noen jo fryser mer enn andre, og påkledning ser veldig annerledes ut på kona mi og meg selv i samme temperatur, forteller han med et smil.

Hvilke klær?

I temperaturer fra null og nedover foreslår Ingebrigtsen en løpebukse som er løs nok til å gi et lite lag med luft.

– Spesielt for menn er jo tightsen helt ut, og flere leverandører har løpebukser som er løsere, sier han.

– En oppdagelse for meg er hvor mye mer behagelig det er enn en tights.

Tøyet bør være behagelig å løpe i, så enkelt som det, og tilpasses temperaturen i form av lue og votter eller hansker. På overkroppen foreslår Ingebrigtsen en super i mikrofiber som for eksempel fra Craft, Swix eller Gore, eller et lag ull fra merker som Devold eller Falke. På toppen en vanlig vindjakke. Sistnevnte trekker Ingebrigtsen frem at ikke trenger å være så foret og at den gjerne kan være lettere og tynnere enn den klassiske skijakka.

Synlighet

Ytterste lag bør selvsagt være synlighet, og her foreslår Ingebrigtsen aktivt lys i form av noe som blinker.

– Det vi driver med skjer gjerne på ettermiddagen når det er blitt mørkt, og på vinteren er synlighet veldig viktig, trekker han frem.

– Kanskje er det spesielt viktig med aktivt lys i urbane områder hvor man konkurrerer med bil- og gatelys, råder Ingebrigtsen som selv løper både i og utenfor Trondheim.

En klassisk refleksvest taper seg gjerne ved vask, og synlighet kan vi aldri ha for mye av.

Det kan ikke veien være heller, og det åpner seg mange muligheter for fin løping med en god hodelykt.

– Det kan åpne for å løpe på grusveier og til og med kanskje litt i marka. Spesielt i Oslo finnes det jo mange brøyta vinterveier innover i Nordmarka, sier Ingebrigtsen.

– Man må jo ikke løpe i eksosen hele tiden selv om det er vinter.

Kontinuitet gjennom vinteren

Löplabbet er en sentral del av løpemiljøet i Trondheim. Her kommer løpere for å slå av en prat, få råd om utstyr og bekledning, og diskutere trening og skader. Som utdannet og tidligere fysioterapeut, og ikke minst aktiv løper de siste 30 årene, så har erfaringsbanken om skader, trening og utstyr blitt stor.

Innledningsvis spurte jeg om han har vært skadet selv?

– Hele tida, svarer han kontant.

– Nei da, jeg har vært heldig, sier han med et smil. Jeg har hatt veldig mye skadefri løping, men det har jo også blitt en del på så mange år.

Denne vinteren skal han holde løpingen i gang så han unngår fjorårets skadefylte vår etter en prima langrennssesong.

– Det er ingenting som er så kjipt som å være i dårlig form, sier han latterfylt om den første tiden etter lenger løpeopphold.

Løpepreferanser

Ingebrigtsen har bakgrunn fra gateløp på 5 og 10 km og noe bane, og utviklingen de siste årene har også preget ham:

– Fokuset på maraton gjorde at jeg debuterte på distansen før jeg hadde tenkt, forteller han.

Nå er det bølgen av fjelløp og ultraer som brer seg fra Sentral-Europa og nord til oss, og med det kommer altså de godt brukte løpevestene. I tillegg har det skjedd en interessant endring fra minimalisme til maksimalisme.

– Trender oppstår jo gjerne fordi folk opplever at trenden er det som hjelper dem best, forklarer Ingebrigtsen.

– Nå synes de tungt dempa sko funker, men vi som kan mer om skoene kan jo se flere egenskaper de har til felles, for eksempel at flere leverandører enn bare Hoka har sko med rundere såler.

Piggsko

Alfa og omega for vinterløpingen er riktige sko.

– Det å ha en god vinterpiggsko er for alle som ikke har hatt det en rett og slett fantastisk opplevelse å løpe med, sier Ingebrigtsen tydelig.

En sko du kan stole på som gjør at du kan løpe avslappa trekker butikksjefen frem som skadeforebyggende i seg selv.

– Ikke minst er det moro å løpe med!

Erfaringen tilsier at det er de nordiske merkene som gjør det best. De selger desidert mest av svenske IceBug og Sarva-modellene til finske VJ. Tidligere solgte de også merker som Asics, men metallet holdt ikke godt nok og det var mange reklamasjoner.

Icebug er samarbeidspartner med Vinter10.

Dette er sikkert blitt bedre med årene, men Ingebrigtsen ser ingen grunn til å ta dem inn igjen når de nordiske leverandørene er så gode.

På føre som ikke er helt is, ikke helt asfalt, foreslår han terrengsko med god gummi. Her er det stor forskjell på hvor god gummien er og hvordan den da sitter i underlaget. Alt dette kan testes på gjennomløping av løypa tirsdag 14. januar klokken 18.15, og turen avsluttes i butikken med litt varm saft og bevertning. Se mer om arrangementet her: https://www.facebook.com/events/1730698507055213/

Vinn tur til Limassol Marathon

Vinn tur til Limassol Marathon


Runner’s World inviterer en av leserne våre til vakre Kypros for å løpe Limassol Marathon. Delta i konkurransen her!

NB! Konkurransen er avsluttet og vinner trukket

Kickstart sesongen med et eksotisk løp i mars! Runner’s World inviterer nå en av leserne til å bli med RW-blogger Maria Sørbø til den vakre øya Kypros for å løpe Limassol Marathon.

OPAP Limassol Marathon arrangeres fra 21.–22. mars 2020, og turen varer fra fredag 20. mars til mandag 23. mars. 

Flotte omgivelser
Limassol er Kypros’ nest største by og ligger ved Akrotiribukta på den sydlige kysten av øya. Byen har øyas største handelshavn, og løpstraseen følger kysten hele veien. Det er med andre ord duket for et eksotisk løp i nydelige omgivelser.

Velg mellom alle distanser
OPAP Limassol Marathon er et inkluderende og flott løp. Slagordet er «run with a smile». Du kan velge mellom så godt som alle distanser: 5 km, 10 km, halvmaraton og maraton.

Bli med RW-blogger Maria til Kypros i mars. Delta i konkurransen ved å klikke på linken lenger ned i artikkelen.

Et flatt og spennende løp
RW-blogger Maria er allerede påmeldt og gleder seg enormt!
– Det blir helt fantastisk å starte løpesesongen 2020 med et flatt og spennende løp på Kypros, sier hun.

Maria har etterhvert fått maratondistansen som en av sine favoritter, og pleier å løpe et par-tre maraton i løpet av året, ispedd andre distanser – både kortere og lengre. Målet for 2020 er å komme seg under 3.30, hvilket hun er i god rute til. Om det skjer allerede i Limassol gjenstår å se. Dette løpet passer også utmerket som et treningsløp til kommende løp utover i sesongen.

NB! Konkurransen er avsluttet og vinneren trukket.

Les mer om Limassol Marathon her 

Se video fra løpet her: International Sport Events in Cypros