Løping med en god dose pasjon og kortison

Løping med en god dose pasjon og kortison


Ny etappe av RW-stafetten: Jenny Midbjer forteller om hvordan det er å være ihuga terrengløper med den kroniske sykdommen Morbus Addison.

Midt oppe på fjellet gikk jeg rett i kjelleren. Medisin, mantra, mentale øvelser – bare å mate på! Alle løpere har sitt. Men i noen nedoverbakker er livet underbart!

Våren 2013 var jeg i full jobb og tok kompletterende utdanning i barnehagepedagogikk og ledelse. Jeg hadde blitt mer og mer sliten fra jeg ble gravid og fikk barn i 2009. Tenkte at de mange omstillingene var grunnen til dette. Første eksamen gjennomførte jeg med glans og urinveisinfeksjon – dødssliten. Når jeg kom hjem ble jeg ordentlig syk. Jeg ble sendt rett inn på akutten og videre til intensivavdelingen med nyresvikt og sepsis. Der ble jeg liggende å sveve mellom liv og død i bortimot en uke før jeg ble såpass mye bedre at jeg kunde flyttes over på isolat. Etter mange typer antibiotika og tøffe dager fikk jeg endelig en diagnose: Morbus Addison, eller primær binyrebarksvikt. Beskjeden om at du har en sjelden, potensielt dødelig, kronisk sykdom var tøff. Samtidig var det godt å få en diagnose og dermed skjønne hvorfor. Jeg måtte lære meg leve på nytt, men trengte også tid til å sørge. Jeg gikk inn i en livskrise.


Jenny Midbjer på en av mange treningsturer i marka. Foto: Instagram/@jennymidbjer

Hva er Addisons sykdom?
Kort forklart er det at binyrebarken ikke virker som den skal. I binyrebarken lages det livsviktige stresshormonet kortisol på oppdrag fra hypofysen og er viktig for de aller fleste prosesser i kroppen. Binyrebarken produserer også hormonet aldosteron som regulerer salt- og væskebalanse. Et alt for lavt blodtrykk er like fatalt som et alt for høyt blodtrykk. Mange kjenner bare til at stresshormon og kortison er farlig, men jeg lever ikke lenge uten mine daglige doser.

Addisonkrise
Problemet oppstår i det jeg ikke får kortisonet jeg trenger (kortisol klarer man ikke å lage kjemisk, men det erstattes av kortisonacetat eller hydrokortison). I det daglige tar jeg en standard dose ut ifra kroppsvekt og aktivitetsnivå, men hvis det er noe ekstra må jeg stressdosere, altså øke inntaket og prøve å kalkulere hvor mye ekstra jeg kan ha bruk for.

I hverdagen fungerer det som regel greit, jeg tar mine forholdsregler og har lært min kropp å kjenne ganske godt. Det som ikke kan kalkuleres er trauma. For meg er det litt av en ekstremsport å drive med terrengløping og ultra. Å falle stygt, brekke en arm eller et ben, bli utmattet og dehydrert kan fort fremkalle en addisonkrise. Det vil si at kroppen slutter å fungere. Den har adrenalin, men ikke noe stresshormon. Symptomene er kvalme og hodepine, svimmelhet, likegyldighet, koma, død. Jeg går alltid rundt med et survival kit med en ampulle og nåler, just in case. Heldigvis har jeg aldri hatt behov for å sette en injeksjon selv, og jeg informerer alltid om at jeg har Addisons hvis jeg løper sammen med andre.

Små skritt
I starten fikk jeg masse energi, gikk småturer og begynte etterhvert å løpe igjen. Jeg var så lykkelig når jeg kunne løpe og glemme alt vanskelig en for stund og kjenne på at jeg mestret løping uten å få feber, vondt i hodet og bli sengeliggende etterpå.

Det første halvåret hadde jeg fortsatt noe egenproduksjon av kortisol, men så sluttet binyrene å fungere helt. Jeg følte meg dårlig igjen og måtte spise mer og mer kortison, uten at det ble bedre. På tross av et forebyggende kosthold veide jeg nesten 100 kilo. Etter flere forskningsprosjekt og en form som svinget i takt med hva slags medikamenter jeg fikk, fikk jeg til slutt hydrokortison som fast medisin, hvilket fungerte svært godt for meg. Jeg kunne begynne å trene igjen: avspenning, styrketrening og tøffe intervaller på mølla.

Det hente at jeg løp meg fullstendig tom for kortison og sto på mølla og med lavt kortisolnivå, tårer som sprutet, fullstendig tømt for krefter og lurte på hvordan jeg skulle komme meg derifra. Som utdannet klassisk gitarist vet jeg mye om øving og å måle mikroskopiske fremskritt, jeg kan være sta hvis jeg først har bestemt meg for noe. Jeg jobber mye med hodet og er bevisst på kroppsspråket. Jeg snakker høyt til meg selv og klapper meg fysisk på skulderen, smiler og gjør power-poses. Det lurer hjernen.

Løpegalskap
Det beste var løpeturene i marka. Etter hvert som jeg ble sterkere og kunne stole på at jeg ville klare å ta meg tilbake, ble turene lengre og mer eventyrlige. At forskning også viser at hjernen fungerer bedre og at kortisolnivåene synker ved 30 minutters aktivitet i naturen utnyttet jeg i min selvbehandling. Det er i skogen jeg hører hjemme, det er der mine føtter vet hvor de skal, de spretter lett over røtter og steiner, og hjertet synger.

Mitt første løp var Sentrumsløpet. Jeg som aldri drømt om å delta på idrettskonkurranser ble frelst, og løp etter løp har fulgt siden.

Blant de sterkeste opplevelsene var å løpe Ecotrail 20K i 2017. For en mestringsfølelse. Kroppen samarbeidet og jeg klarte å justere medisiner, væske og salt underveis i tillegg til at jeg stilte opp som frivillig både før og etter.

Jeg husker frykten jeg kjente når jeg stupte på sjarmør-etappen og brakk nesen på oppløpet av Ivar Formos Minneløp i fjor. Jeg tenkte «nå skjer det, nå går jeg i addisonkrise og koma», men jeg hadde stressdosert kortison under løpet og var så fullstappet at jeg sjanglet i mål og kom meg på legevakta. Jeg føler meg aldri så trygg som på løp.

Å løpe ultra med Addisons
Stiløping med Addisons er ekstremsport, for ikke å snakke om ultraløp i terrenget. I år debuterte jeg på ultra, 50 kilometer i Romeriksåsen på langs, kun noen få uker etter Ecotrail Oslo 30 km. Jeg kjenner ikke til at noen med Addisons har gjennomført et ultraløp – det hadde vært spennende å finne ut om vi er fler.

Jeg gruet og gledet meg til RPL, og var ekstremt spent på hvordan kroppen skulle takle påkjenningen det er å løpe så langt. Kanskje ville jeg oppleve smerter, løpemage, oppkast, dehydrering – alt det man hører om at andre opplever på lange løp er så fatalt for meg med Addisons. Men altså. Himmel og hav så moro det var!

Jeg hadde avtalt å løpe sammen med et par andre Team Nordic Trail-løpere som var godt instruerte om sykdommen min på forhånd hvis noe skulle skje. Vi holdt sammen hele veien og hadde en fantastisk fin tur. Det var så godt!

Nedturer og nedoverbakker
Helgen etter løp jeg nærmere 80 fantastiske kilometere og en hel masse høydemeter i fjellene rundt Rjukan – et tredagers testløp med Icebug Mountain Xperience. Den siste dagen gikk jeg på en smell. Jeg hadde restituert for dårlig, medisinert for dårlig og det var varmt. Plutselig befant jeg meg stående og grine på fjellet, tom for krefter. Etter 4–5 km sa bare kroppen nei. Det gikk ikke, og jeg gikk i kjelleren. Et tegn på at jeg hadde bruk for mer kortison enn jeg hadde kalkulert med. Det er så flaut å bryte sammen slik, hyperventilere og grine. Medisin, mantra, energi, salt. Mate på. Det var tøft for kroppen å fortsette løpingen, det krevde mye mental jobbing og pusteøvelser. Etter hvert begynte det å gå seg til, og på vei ned Sabotørstien fra fjellet fikk jeg belønning for strevet. Et langt, bratt Strava-segment, -13 % i 3,3 kilometer. Jeg startet litt rolig men så måtte bare øse på – og jeg klarte krona! I noen nedoverbakker er livet underbart!

Slik kan det være, men heldigvis blir jeg mer og mer erfaren og sterkere og sterkere. Egentlig er det fint å bli minnet på hvor langt jeg faktisk har kommet. Det er alltid noe å være takknemlig for, og jeg er ekstremt takknemlig for at jeg kan. Jeg kan.

Selv om jeg løper og trener så mye som jeg gjør, er jeg fortsatt ikke frisk og kommer ikke til å bli
det heller. Bena kommer nok aldri til å føles riktig lette og raske. Sannheten er at jeg må trene hardt for å klare det jeg gjør og for å klare å håndtere stress. Der har jeg gjort store fremskritt. Addisons er en usynlig sykdom og jeg kan føle meg så syk uten at jeg selv kan se det i speilet. Omgivelsene har en tendens til å glemme at jeg ikke tåler så mye liv og røre utover kontrollert trening, og jeg har blitt innlagt på sykehuset både til jul og påske fordi det blitt for mye.

Alle har noe
Det vanskeligste er nok å la være å sammenligne seg med andre løpere jeg kjenner – de som er friske og ikke har en kropp som motarbeider. Da er det hodet som må på plass igjen og jeg må jobbe med takknemligheten og minne meg selv på at jeg faktisk omgir meg med noen skikkelig gode og flotte løpere. Sammenligne kan man ikke gjøre uansett. Jeg vet at de fleste har sine grunner til å løpe. Alle har noe.

Jeg håper jeg kan inspirere andre til å kjempe for seg selv. Løping, som var utopisk en gang for ikke så lenge siden, har nå blitt en nødvendighet. Jeg har i dag et godt liv og min kropp tåler mye mer stress. Jeg har pushet grenser gang på gang og bygget meg opp. At jeg noensinne skulle løpe et ultraløp hadde jeg aldri trodd på den tiden da jeg ikke orket børste håret uten å måtte ta pauser.

Les tidligere etapper i Rw-stafetten her:

Ønsker du å fortelle din historie, eller kjenner du en løper som bør dele sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med RW-stafetten.


Løping – en hverdagshelt

Løping – en hverdagshelt


Hver gang panikken tar overhånd, har jeg pleid å holde meg i ro. Inntil én dag – da valgte jeg en annen løsning. Jeg valgte å løpe.



Denne etappen av RW-stafetten skrives av Kristine Hebnes Høybakk. Hun forteller om hvordan løping på tilfeldig vis ble en redder i en hverdag preget av panikkanfall og destruktive tanker.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!


Jeg husker så godt første gang jeg tok på meg joggeskoa og begynte å løpe. Det var en helt vanlig dag. Når kvelden kom kjente jeg på en uro inni meg. Hjertebank og høy puls. Hendene skalv. Lungene føltes som de hadde en knute på seg. Respirasjonsfrekvensen var unormalt høy.

Det normale ville kanskje være å sette seg ned og ta det med ro, og det var vel egentlig det jeg vanligvis ville gjort tidligere. Det er ikke første gang dette skjer, men det er første gang jeg velger en annen løsning. Jeg velger å løpe.

Jeg tar på meg joggeskoa mens jeg prøver å finne tilbake til pusten. Den ene foten løftes foran den andre. Tempoet er sakte, men pusten blir etterhvert mer regelmessig. Pust inn, pust ut, gjenta. Så enkelt, men likevel så komplisert. Jeg ser det ikke da, men løping skulle vise seg å bli en livredder i hverdagen.

Artikkelforfatter Kristine Hebnes Høybakk. Foto: Privat

Stødig hverdagshelt

Det går noen år før løping blir en stødig og aktiv hverdagshelt. Livet byr på sine utfordringer før den tid og det er vanskelig å se muligheten løping kan gi meg. Årene innebærer perioder med panikkanfall, destruktive tanker og et dårlig forhold til mat og vekt.

En periode ville løping vært helt umulig. Vekta er lav og energien enda lavere. Noen år senere savner jeg noe å holde fast ved. Jeg trenger en plan, et mål der fremme. Noe jeg kan fokusere på.

Vekta er lav og energien enda lavere.

Jeg ser tilfeldig på nettet at Vestfold Maraton skal arrangere løp om få uker. Jeg tenker på de tilfeldige gangene jeg har vært ute og løpt, og at det var noe som gjorde meg godt. Et løp må jo være et perfekt mål og er absolutt noe konkret og holde fast ved, tenker jeg, og melder meg på halvmaraton. Da har jeg hvert fall noe å fokusere på i ukene som kommer.

Hva søren gjør jeg her?

Den 7. september 2019 klokka 12.30 befinner jeg meg på Torp i Sandefjord. Dagen er kommet hvor jeg skal løpe mitt første løp, 21,1 km. Jeg observerer de rundt meg. Ser at her er det folk som har løpt en del før. Overhører andre fortelle om tidligere løp og fremtidige løp. Flere jogget som oppvarming og gjorde ulike øvelser. Alt virket så rutinert og gjennomtenkt. Så kommer jeg og egentlig bare står der. «Hva søren gjør jeg egentlig her?» er tanken som slår meg der jeg står. Jeg har aldri deltatt på løp før, har ingen løpeteknikk eller plan for noe som helst.

Men så kommer jeg på de gangene jeg har løpt tidligere. Alt jeg gjorde var å ta på joggeskoa og begynne å løpe. Så det blir planen for løpet. Etter 2 timer og 49 sekund er jeg i mål – sliten, men kjente aller mest på en utrolig god følelse av å gjennomføre. Jeg kjente på en ro, en mestringsfølelse og en glede som jeg ikke hadde kjent på lenge.

Balansegang

Jeg kjenner meg takknemlig som har en kropp som er sterk nok til å bære meg gjennom hele løpet. Etter dette visste jeg at løping skulle få lov til å ta mer plass i livet mitt og flere løp erfares. Det er blant annet blitt flere 5- og 10-kilometersløp, tre halvmaraton og et 24 timers onlineløp der man løper 5 kilometer åtte ganger i løpet av et døgn. Det viktigste er å delta og den følelsen løpingen gir meg. Følelsen av glede og mestring.

Balanse er for meg et viktig nøkkelord. Balanse mellom mengde løping, hvile og mat. Ikke for mye og ikke for lite. Det skal være enkelt og greit. Jeg løper når jeg føler for det, spiser normal kost, og hviler når jeg har behov for hvile.

Jeg er takknemlig for hvert steg jeg tar og hvert løp som jeg er så heldig å få lov til å erfare. I år har virtuelle løp stått på planen. Tidligere i år deltok jeg på Koronamilen, et 10 kilometers virtuelt løp. Så får vi se hvilket løp som blir det neste. Hvor mange det blir i år får vi se på, men løp skal det bli!

Les tidligere etapper av Runner’s World-stafetten her!

Best på baktropp

Best på baktropp


Den solbrente nakken lider under solen. Det er over 30 grader i Medoc. Innimellom kramper det seg til i lårene. Glykogenlagrene har vært tomme i timer allerede. Svetten sørger for en jevn strøm av salt i sårene på brystvortene. T-skjorten rasper over rått kjøtt rytmisk og forutsigbart. Det er langt fra noen runner’s high, det er min første maraton og starten på en langvarig og smertefull relasjon.


Denne teksten inngår i spalten Runner’s World-stafetten, hvor ulike løpere forteller sin historie. Vil du dele din historie? Send teksten din til sara@runnersworld.no.


Jeg begynte å løpe for ti år siden. Vel, strengt tatt begynte jeg å løpe rett før jeg lærte å gå, i likhet med alle småbarn. Men jeg har sluttet  så mange ganger, så den siste gangen jeg begynte med løping var for ti år siden. Jeg har aldri vært god til å løpe, hverken fort eller langt, og med årene har kroppen tatt form etter sofaen.

Denne siste løpestarten var resultat av en altfor sen kveld på julebord og det overmotet som ofte dukker opp i slike sammenhenger. Det var maraton som gjaldt, og det ble veddet. Trenger jeg å legge til at jeg snart fylte 40? Når man ikke har budsjett til verken sportsbil eller Everest-ekspedisjon, så er  løping et alternativ.

Artikkelforfatter Vile Horg. Foto: privat.

Et uforløst potensiale

Morgenen etter var jeg i gang, noe redusert etter nattens eksesser luntet og disset 130 kilo utrent kropp seg gjennom 12 kilometer i sludd og snø. Jeg var ikke i tvil om at dette kom til å gå som en lek. Det hender iblant at jeg tar feil. Jeg hadde lest at man burde komme seg opp mot 100 kilometer i uka for å få noe fremgang, så jeg begynte å løpe en mil hver dag unntatt søndag, da var det langtur. Det tok omtrent en uke før knærne ymtet frampå om at dette kom litt brått på. Da ble det litt roing, sykling og ellipse før en litt mer forsiktig tilnærming ble valgt.

Frem mot det oppsatte løpet kom jeg meg ned mot 105 kilo, og klarte meg gjennom lengste langtur på 27 kilometer en uke før løpet. Den ble så tett innpå fordi jeg kollapset uken før på en litt kortere tur, næringstom med stive bein og diaré. Lite egnet til å bygge selvtillit, så jeg måtte ha en langtur til, selv om det ikke er anbefalt. Jeg startet med dette en tiårig tradisjon med å være for dårlig forberedt.

Etter hvert er det blitt rundt 20 langløp, der maraton er den korteste distansen. Det er også blitt mange kortere løp. Jeg har aldri vunnet et løp, men jeg har visstnok vunnet et skirenn. Jeg ble klubbmester som fireåring. Jeg la opp to–tre år etterpå etter å ha mistet staven i klubbmesterskapet. Vinnersjansen glapp, og jeg brøt. Om ikke annet klarer jeg nå å glede meg over å være med. Og godt er det, for jeg har aldri vært under fire timer på maraton, og aldri under 100 kilo på løpsdagen. Jeg trøster meg med at her ligger det et stort uforløst potensiale.

De dedikerte

Mitt lengste løp så langt er EcoTrail Oslo 80 km. Maraton gjennomført med størst kroppsvekt er Wien Marathon, på rundt 130 kilo. Det desidert hyggeligste er Leiden Marathon. Størst gåsehudfaktor var da tusenvis av løpere sang den Sør-Afrikanske nasjonalsangen i Durbans gater før solen gikk opp ved starten av Comrades.

Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene i timesvis hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen.

Av og til tenker jeg at det er baktroppløperne som er de mest dedikerte. Vi er ute i løypa over dobbelt så lenge som vinnerne. Det er vi som ser de som kollapser. Vi ser sykebilene i skytteltrafikk. Vi ser folk som spyr, og de som hyler og vrir seg med kramper. Vi får oppleve tilgrisete og overfylte festivaldasser, og dersom vi er riktig heldige er det tomt for mat i målområdet når vi endelig kommer frem. Likevel melder vi oss på nye løp. Alle skjønner hvorfor vinneren får lyst til å løpe mer. Men hva motiverer baktroppen?  

Det er altså ikke seirene som driver meg. Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene timesvis hver uke hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen. Men hva slags glede? Jeg har prøvd å tenke over hvorfor jeg gjør dette, men det er vanskelig å komme frem til én enkelt grunn. Det kan være stillheten og alenetiden, der jeg kun har selskap av pusten og skrittenes rytme, og tankene som drar akkurat dit de ønsker.

I en verden der stillhet er blitt luksus, og frenetisk klikking er blitt hverdagen, er løpeturen en velsignelse. Det er forbausende hvor meditativ en rolig løpetur i skogen kan være. Du vil aldri se meg med musikk på øret når jeg løper. Jeg liker musikk, men bare når jeg lytter til musikk. Når jeg løper, så løper jeg.

Samleren

Jeg liker å melde meg på et langt løp frem i tid, å lage en plan. Dessverre er jeg bedre til å lage planer enn å følge dem opp. Så har jeg en litt barnlig samlemani. I oppveksten samlet jeg på alt fra tegneserier og frimerker til fotballkort og LP-plater. Nå er det medaljer og startnummer som gjelder. Akkurat den delen har fått et oppsving nå i virusvalsen. Det er så mange virtuelle konkurranser at man kan få medalje for nesten hver eneste lille joggetur. Hvis man liker bling blir det mest et spørsmål om å begrense seg.

Planene for løp fremover er litt vage, som det er for de fleste nå. Det langsiktige målet er å løpe et maraton en gang der jeg er skikkelig godt forberedt, med en BMI som nærmer seg det optimale for en løper. Jeg tror jeg har en ganske god plan for hvordan det kan gjennomføres. Men så var det dette med oppfølging. Det er litt vanskelig å få samordnet den planen med livet forøvrig. Men kanskje når jeg blir pensjonist? I mellomtiden finner jeg glede i å løpe på det nivået jeg er. Det er ikke så ille det heller.

Mens noen går på rød løper, løper jeg på blå resept

Mens noen går på rød løper, løper jeg på blå resept


Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å finne den.


Denne teksten inngår i spalten Runner’s World-stafetten, hvor ulike løpere forteller sin historie. Vil du dele din historie? Send teksten din til sara@runnersworld.no.


En varm juniaften i 2007 forlot jeg min arbeidsplass i politiet, og hadde skjønt lenge at jeg neppe kom tilbake. Utbrent! Jeg hadde brent energilyset, i begge ender, alt for lenge. På arbeidssaker som stjal sjela.

2013 var jeg fortsatt ikke i stand til å smøre brødskiver selv, eller knyte skoene – det var ikke grunnet fysiske årsaker, men hjernen fikk ikke kroppen til å utføre handlinger.

Alt var kjett og slitsomt. Her må nevnes en fastlege, som ikke hadde mer tro på medisiner enn hva jeg har. Han hadde trua på turer i skog og mark – jakt og trening.

Så mens noen går på rød løper – løper jeg på blå resept!

Artikkelforfatter Nils-Einar Stenmyren. Foto: Privat

Norges mest uheldige

Et hjerteinfarkt, tross hva en skulle tro, boostet min treningsiver, og medførte at jeg skrev ei bok «Fra hjertepropp til Vasalopp». I 2016 var jeg faktisk i god form på ski, men falt og fikk brudd i skulder. En svært dyktig fysioterapeut fikk meg i gang att. Det mentale hang på som en klegg, og hver gang jeg følte lykke og mestring, kom «styggen på ryggen» og fikk meg ned att. 

Fysioterapeutens øvelser for skuldra medførte at jeg ble bedre fysisk enn på lenge, og da bedres det psykiske litt også, for oppover – der vil alle være med.

Et sportsenergiselskap erklærte meg «Norges mest uheldige» og ga meg startplass i Oslo Maraton, og gjennom 10 for Grete fant jeg løpsgleden igjen.

I 2017 var jeg i bedre form enn noen gang. På sommeren løp jeg faktisk 1500 meter på bane igjen.  Da kommer en sykkelulykke, og jeg faller på hodet i asfalten. Deretter følger en betennelse i kroppen, som henger i nesten to år. Alt er tungt. «Styggen» sitter på sin hvite hest og triumferer. Jeg blir tyngre, og alt rundt meg blir håpløst.

Går i brudd

Lille nyttårskvelden 2019 tvinger jeg meg ut på ski, men skjønner fort at det er for glatt, og at det er fare for at jeg kan falle, så jeg snur, tar av skiene, og legger dem i bilen, og så glir jeg og faller på siden … To brudd i skulder denne gang. 

Ja, jeg er 57 år, men tårene triller, og jeg sier til min hustru at jeg ikke orker å trene meg opp en gang til – jeg visste hvor mye innsats det krevde sist. Etter fire uker på sofaen, med enda mer muskelmasse konvertert til fett, var det ikke lett å begynne på nytt. Treningstøyet passet ikke lenger, og jeg skjønte at jeg plutselig var hovedperson i ei Ole Ivars-låt, så tjukk som jeg nå hadde blitt.

Men du vet – den der fysioterapeuten var ikke borte. Jeg fikk igjen hjelp. Igjen øvelser som bygger. Løpe gikk ikke, fordi det gjorde vondt i skulderen. Så jeg gikk. Gikk veldig mye. Covid-19 tok fra meg fysioterapeuten, men jeg fortsatte å gå.

Et virtuelt vi

Facebook kjenner deg, og plutselig kom en melding opp hvor Runner’s World Challenge annonserte «løp i 100 min og få medalje». 100 minutter er utfordrende, for uansett hvor fort du løper, kommer du ikke raskere i mål.

Jeg meldte meg på … Og løp. Hele 100 minutter.  Min hustru filmet meg halvvegs. Vassendgutane sang «Magen han henge og dingle når eg gjenge», men lysta var tilbake.

Jeg ble medlem i RWC og der fant jeg glede og motivasjon. Et miljø av løpere – de aller fleste gørgode – men allikevel et forum hvor alle heier på alle.

På store virkelige stevner treffer man antagelig de samme løperne, men der er alle så fokuserte, at eneste nærkontakt, er duften av svette og tigerbalsam når du varmer opp.

Bildene av deg er også bedre i en virtuell løpssesong. Da trekker du bare inn magen noen sekunder, tar en selfie, og alle ser øyeblikket du var fornøyd med … Resten klipper du vekk i editoren. Det finnes filtre også.

Hva har Runner’s World Challenge betydd for meg? Løping har, i mange år, bestått av jogging. I samme tempo. Nå løper jeg intervaller, og jakter høydemetere.

Jeg, som bare ville gå flatt bortover. Plutselig var jeg i gang igjen – på nytt.
Styggen er fortsatt med, men han sliter med å holde følge. Og dagen er ikke det samme uten løpeturen.

Så sitter du der på balkongen, da, en aften.
To toppturer utført tidligere på dagen.
Sommerkvelden svalner.
Sola forsøker å gjemme seg bak fjellet.
Plutselig får du lyst på nok en topptur. Samme sted.
Du føler du har pers på et klatresegment inne.
Tankene går hit og dit.
Skal, skal ikke.
Du har lyst, men vet det blir tungt, eller mer rett: Hardt!

Men så er du der, oppi lia.
Løpende.
På veg mot segmentets start.
«200 høydemeter på 650 meter distanse».
Du legger i veg med korte, kjappe skritt.
Du føler deg fin.
50 meter senere er det slutt på løping.
Du hiver etter pusten, og hjertet sliter.
Henda havner på knærne.
Er det juks, mon tro?… Men du må – det er så bratt.

På øra synger Thorleifs at «hjärtat bultar och slår».
Du er faktisk redd for at hjertet skal slutte å slå, idet røde fargeflekker farer over netthinnen.
Pulsen tilsier at du løper så fort at myggen frykter at å slå inn i din kropp blir fatalt,
Mens sanninga er at farten er så lav at myggen ikke tør lande, fordi den er redd den skal skli nedover den svette leggen og klaske i bakken.
Det flater litt ut, og du forsøker å løpe att. Bikker toppen, lykkelig over å være oppe.
Da hører du Elvis synge «I Will be home again», og du vet han har rett.

Derfor løper jeg. For å vinne over plagene.
For å bekjempe motgangen, føle mestring når jeg når mål jeg setter meg.

Mål jeg må utfordre meg selv for å klare.
Utfordringer som ikke gir noen mening for andre enn meg selv.

Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å finne den. I løpinga ser jeg muligheter, og det er den daglige turen som avgjør om resten av dagen blir god nok til at den betyr noe.
Det er også i den settingen jeg løper Pilegrimsleden og kommer på setninger som: «Det er i de troendes fotefæl, du finner trua på dæ sjæl».

Jeg finner nok døra!
En eller annen gang!

New York, New York

New York, New York


«Hva er ditt største minne fra 2018?» Dette spørsmålet dukket opp på Twitter rett før året var omme.

Ikke et lett spørsmål, men en fin måte å få reflektert og hentet fram minner fra året som har gått – noe vi alle har behov for i blant. Mitt beste minne fra det året er New York City Marathon. Her er hvorfor.

Mange av dette bladets lesere har løpt dette løpet, og vil forstå mitt valg. For de som ikke har løpt New York Marathon, tenk deg følgende:

Ta følelsen av å løpe maraton, og plasser den i New York City. Byen som er, om ikke den mest ikoniske byen i verden, så i hvert fall topp tre på den lista. Pluss på med perfekte løpeforhold, drøyt 50 000 mennesker fra hele verden som sannsynligvis har sovet like lite som deg og er minst like gira. Krydre det med et vanvittig pulserende menneskeliv langs hele løypa. Det er nesten så du ikke hører deg selv tenke. Server på en bølge som bærer deg frem til et enormt klimaks idet du krysser målstreken i Central Park.

Bon appetit.

I denne etappen av Runner’s World-stafetten skriver
Karsten Skullerud Gundersen om sin største løpsopplevelse.
Foto: privat

You’re in

Historien før jeg krysset mållinjen 4. november 2018 i Central Park startet idet jeg meldte meg på loddtrekningen i januar samme år.

Månedsskiftet februar/mars skjedde loddtrekningen. Selv hadde jeg glemt det. Helt til jeg sjekket mailen på morgenen. «Congrats, you’re in» stod det. Ute var det mørkt og kaldt, men jeg hadde akkurat fått beskjed om at jeg skulle løpe New York Marathon i november. Årets treningsmål var herved servert.

Jeg tok kontakt med redaktøren av dette bladet, Sara. Hun hadde løpt året før, og jeg ville høre om hun hadde noen gode tips. Det hadde hun, og ikke lenge etter var reisen ordnet. To gode kompiser og jeg leide leilighet i Brooklyn. Knall!

Nå var det én ting som gjaldt: Få nok trening. Mengde og intervall. Jeg har vel aldri løpt så mye som jeg gjorde i den perioden. Jeg hadde jo trent mot maraton tidligere, men ikke med samme mengde og fokus som nå.

November

Spenningen hadde satt seg skikkelig i kroppen; var jeg egentlig klar over hva som stod foran meg? Marathon i New York! 

Det var derfor veldig godt å sette seg i bilen med gode kompiser og peile kursen mot Gardermoen og New York. På en helt vanlig torsdag.

I tillegg til maraton, som det bare var jeg som skulle løpe, så hadde alle meldt seg på et 5-kilometersløp dagen før. Fint å få luftet beina litt på den måten.

Lørdag – dagen for helgas første løp var kommet. Starten var utenfor FN- bygningen. Det var lett regn i lufta, og god stemning langs hele løypa. En løype med avslutning på samme sted som jeg skulle avslutte maraton dagen etter. Sånn sett en fin måte å blir kjent med oppløpet på.

Lørdag kveld, og jeg sjekket metroen atter en gang. Spenningen var på et helt annet nivå enn hva jeg tidligere har kjent. Selv om dette var mitt åttende maraton, så var det tross alt New York City Marathon. Den mest ikoniske av dem alle. Alt av utstyr og klær ble lagt ut, alarmene ble stilt på klokken 04.00.

Sikkerhetskontroller og soloppgang

Alarmen ringte. Dagen jeg hadde ventet på siden mars hadde kommet. På med løpetøy, lue, hals, varm jakke og ekstra bukse (takk til Sara for gode tips). Videre til metroen og inn til Whitehall terminal. Jeg skulle ikke løpe før 10.40, så jeg hadde noen timer å vente. Jeg var spent på hvordan dette ville bli, men det gikk helt fint.

Vel fremme ved fergeterminalen, og sikkerhetssjekk. Ombord på ferja sammen med utallige andre løpere og Staten Island neste. Se for deg følgende bakgrunn; Manhattan sin skyline og den påbegynnende soloppgangen. Magisk.

Staten Island og rett over i ventende busser. Småkjølig, men godt humør. Neste topp: Fort Wadsworth. Ny sikkerhetskontroll, og videre til deltakercampen. Duften av vaselin og spenning lå i luften, og i campen var det gratis mat og drikke. Nå var det bare å finne seg godt til rette, mens solen fortsatte å krype over Verrazzano-Narrows bridge. Tanken på at jeg om noen timer skulle starte på New York Marathon over den kolossen, var en relativ heftig følelse.

En liten time før start leverte jeg fra meg bagen, samt overtrekksklærne, og bevegde meg mot startområdet. Blå himmel og strålende sol over oss, Empire state of mind på høyttaleranlegget. Vi var klare.

Utavdegsjælopplevelse

Startskuddet gikk, og i løpet av de neste timene skulle 42,2 km tilbakelegges i New York sine gater. Det ble en, som Ravi synger, utavdejsjælopplevelse.

Å løpe gjennom de fem bydelene, hver med sin helt egne energi og entusiasme. High-fives med store og små, heiarop fra en fantastisk samling med mennesker. Heiarop så heftige at jeg på enkelte strekninger nesten ikke hørte hva jeg selv tenkte. Enormt!

Å løpe forbi ikoniske bygninger, opp den ene avenyen og ned den andre, i strålende novembervær en søndag i New York.

Over den ene broen etter den andre. Følelsen av å flyte bortover på bølgen av heiarop, mens man løper med Central Park på høyre side var fantastisk. Folkehavet og lydnivået var enormt.

Inn i Central Park, endorfinene sprutet, blikket fremover og farten økte.

Inne på oppløpet. Klokken tikket mot fire timer.

Jeg skulle under.

Farten økte, sammenbitte tenner.

Kom igjen! All treningen det siste året!

Slalåm-løping rundt andre deltakere!

Kom igjen!

3…2…1…MÅL!


Denne teksten er en av de mange etappene i Runner’s World-stafetten, og ble første gang publisert i RW 2/19.
Ønsker du å dele din historie? Send en mail til sara@runnersworld.no


Flere etapper i Runner’s World-stafetten:

Mitt første og hittil eneste ultraløp

Mitt første og hittil eneste ultraløp


Jeg hadde hintet hele året om at jeg ønsket meg billetter til Anfield til jul. Når kona sa «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg», steg spenningen drastisk. Det viste seg å være en helt annen tur hun skulle sende meg ut på …


I spalten Runner’s World-stafetten skriver ulike løpere om sin historie. Denne etappen skrives av Ken Solheim Hansen, som i kraft av å være svogeren til arrangøren og stor i kjeften, ble påmeldt Berghèm Ultra over Hedmarksvidda.

Julaften 2014 var en koselig affære, med to små barn på tre og fem år. Jeg hadde hintet hele året om at det egentlig bare var én ting jeg ønsket meg: En tur til Anfield for å se favorittlaget mitt, Liverpool, live for første gang.

Da vi hadde kommet gjennom et berg av julegaver, og min gave fra fruen enda ikke hadde dukket opp, steg håpet litt. Dette måtte jo bare være bra!

Så sier kona mi «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg». Spenningen steg 15–20 hakk med en gang. Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på! Hun rakte meg en stor konvolutt, og jeg var hundre prosent sikker på at hun hadde vært så gal at hun faktisk skulle sende meg til England…

Hater å løpe, elsker utfordringer

Det var en litt annen tur hun hadde tenkt å sende meg ut på. Inni konvolutten lå det treningsbilder, treningsdagbok og løpeøkter hun hadde gjennomført de siste tre–fire månedene.

Der lå det også bekreftelse på påmelding til to løp: 18 kilometer på EcoTrail Oslo i mai (fem små måneder senere) og påmelding til halvmaraton under Oslo Maraton i september.

Jeg sitter der og klarer ikke å få fram et eneste ord. Jeg hatet virkelig å løpe! Men jeg elsker for så vidt en utfordring, og som den konkurransemannen jeg er, så sa jeg «OK. Jeg tar utfordringen, men det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton!»

Både EcoTrail og halvmaraton ble fullført, og vi spoler tiden nesten ett år fram etter dette. Jeg har en svoger, som får Lazarus, mannen bak Barkley Marathons, til å framstå som sympatisk og vennlig med deltagerne i løpene sine.

Det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton.

Fulvio Øksendal, leder og grunnlegger av Bérghem Ultraløperklubb, skulle arrangere et ultraløp på Hedmarksvidda. Enten 45 kilometer eller 90 kilometer. Jeg ble automatisk påmeldt dette, i kraft av å være svoger og stor i kjeften. 45 km skulle da gå helt fint, selv med minimalt med trening i terreng. Så feil kan man faktisk ta!

Not supposed to be easy

Sommeren 2016 var veldig, veldig, veldig våt på Hedmarken. Det hadde regnet tre uker sammenhengende før løpet, og Fulvio, som den trivelige karen han er, sa at «det kan hende det blir litt vått, men det er ikke så ille».

Det må nevnes i denne sammenheng at mottoet til klubben vår er «It’s not supposed to be easy!» Det er en understatement! For de som kjenner Hedmarksvidda, så vet de at det er en del høydemeter, selv om det ikke er så ille. Det er, som regel, en del myr, men det er ikke nødvendigvis så ille det heller. Det pleier å være «klopper» i disse myrene som man kan løpe på. Man må bare passe på festet, fordi de kan bli ganske glatte når de blir våte.

Jeg har en svoger som får Lazarus til å framstå som sympatisk.

Ikke særlig høy i hatten

På startstreken står jeg, til mitt fjerde løp noen sinne. Mine tidligere bragder er EcoTrail 18 km (som nesten ikke har terreng i det hele tatt), Oslo halvmaraton og Fredrikstad halvmaraton.

Dette, og det faktum at jeg hadde trent alt, alt for lite i løpet av sommeren, gjorde at jeg hadde ett eneste mål: å fullføre.

Jeg er ikke spesielt høy i hatten der jeg står sammen med flere som åpenbart er i mye bedre form enn meg selv. «Startskuddet» går (det er egentlig bare Fulvio som roper «løp!») og vi legger av gårde på ukjente stier og med GPS-en stilt inn på klokka.

Det er, som i alle Bérghem-løp, umerket, og man løper etter GPS-spor. Det hadde jeg selvfølgelig heller aldri gjort før! Sammen med meg står det løpere som Øyunn Bygstad, en steintøff dame fra Bergen. Ragnhild Audnestad, Eirik Totland Pettersen, Pål Thoresen, Helen Roald og Tone Yvonne Killengreen var andre som også stilte til start. Og så meg da.

Mer hensiktsmessig med kano

Den første kilometeren forsøkte jeg å holde meg tørr på beina, men fant fort ut at det var totalt bortkastet. Der det skulle være stier, var det små bekker. Feltet spredte seg kjapt utover og etter et par kilometer fikk jeg følge av Øyunn Bygstad. Hun holdt det jeg tenkte var et ganske fornuftig tempo, så vi slo følge.

Øyunn er av den gale sorten, hun skulle løpe 90 kilometer. Vi skravlet oss gjennom 15–16 kilometer og hadde det riktig så trivelig inni skauen. Vi ga litt blaffen i at der det skulle være sti, der var det elver. Der Fulvio sa det skulle være tørt, der var det myr. Og de små kilometerne med myr som vi hadde sett på kartet, der var det ikke myr, men vann. Kloppene han hadde skrytt av, lå 10 cm under vann. Det hadde vært mer hensiktsmessig med kano enn med løpesko!

Veggen og voldelige tanker

Etter 18 kilometer skilte løypene til 45- og 90-kilometeren seg, og Øyunn la ut på det som må ha vært en grusom tur, mutters alene. Jeg skulle løpe videre på min ultradebut.

Det hadde ikke gått særlig fort foreløpig, men det hadde sannsynligvis gått litt for fort for meg, likevel. Man merker ikke det når man er i verdens triveligste selskap, men når man brått blir alene inni skogen, er det veldig mye tyngre.

200 meter etter at Øyunn og jeg skilte lag, plumpet jeg uti neste myr. Det så ut som et kjempefint løpeterreng, helt til jeg sto til låret i vann. Krampene kom i begge leggene og i begge hoftebøyerne. Og jeg hadde et lite stykke igjen av løpet. Mer enn halvparten faktisk.

Hver gang jeg kom til en ny myr (og det var ofte), bannet og svertet jeg, som den gode nordlendingen jeg er. Fulvio kunne dra dit pepperen gror, og jeg er sikker på at om jeg hadde møtt ham inni skogen der, så hadde jeg blitt voldelig!

Løypa, som snodde seg rundt flere av toppene på Hedmarksvidda, traff flere ganger på bilveier. Hver gang dette skjedde, kom tankene om at «nå bryter jeg». Men jeg fortsatte litt til og litt til. Så møtte jeg virkelig veggen!

Jeg klarte ikke å få i meg mer gel, og var totalt tom for energi. 15 kilometer igjen av løpet, og jeg hadde knapt krefter til å komme meg framover på grusveien jeg nå var på. Jeg tenkte igjen at «nå bryter jeg».

Akkurat da fikk jeg en SMS fra kona, som satt og fulgte løpet på trackingen. «Du er superflink, gutten min. Dette klarer du!! Jeg er veldig stolt av deg!» Faen, tenkte jeg. Jeg kan ikke bryte nå heller.

Livreddere langs veien

Vi var inne i et hyttefelt, og jeg så det stod en bil utenfor en av hyttene. I min desperasjon banket på hyttedøra og ble møtt av en forskrekket dame. Jeg forklarte situasjonen og spurte om jeg kunne få en brødskive og et glass juice eller lignende.

Hun ordnet opp. To skiver grovbrød, med saltpølse på. Mannen hennes kom med et stort glass juice. Dette var livreddende! Jeg skulle i alle fall gjennomføre det her!

Ut i myrene igjen. På med musikk på ørene og begynne å gå fort. Jeg hadde fortsatt kramper i begge beina og en ubeskrivelig smerte i det ene kneet. Men videre skulle jeg.

Etter et par myrer til var jeg enda sintere på min kjære svoger og den «tørre» løypa hans. Brått kom jeg opp til en vei igjen, og der stod det en bil parkert. Ved siden av bilen stod det tre godt voksne karer i 60-årene i bare trusa!

Jeg hadde ikke akkurat forventet det synet, så jeg måtte jo spørre hva de gjorde. Jo, de var fugletellere. Jeg spurte også om hvordan løypa var videre. Joda, kunne de fortelle meg, det var tørt og fint! Fylt med nytt mot løp jeg videre. Etter rundt 400 meter, traff jeg på neste glede – nok en myr!

Så bar det opp på enda en av toppene på vidda. Der traff jeg på fotografen for dagen, Arne Martinius Lindstad. En svært habil løper, og en gjennomført trivelig fyr. Han kunne fortelle meg at det bare var fem–seks kilometer igjen! Dette kom jeg faktisk til å klare!

Hjem til dæ

Rett før mål, kom «Hjem til dæ» med Sirkus Eliasen i høretelefonene. Kaukende av full hals løp jeg ned Gåsbubakken mot mål. Der stod kone, barn og svigerinne Linda Øksendal klar med medalje og finishertrøye. Jeg hadde faktisk klart det! 45 kilometer på alt for lang tid, med en skade i kneet som holdt meg unna løping i ni måneder i etterkant, og med verdens verste bein som skulle kjøre til Fredrikstad dagen etterpå. Men jeg hadde faktisk klart å gjennomføre mitt første ultraløp. Ikke ble jeg sist heller.

Om jeg skal gjøre det igjen en gang? Så klart!

En gang ultraløper, alltid ultraløper!

Les flere etapper av Runner’s World-stafetten her: Marathon des Sables – en varm anbefaling

Ønsker du å dele din historie? Send teksten din (1000 ord + bilde) til sara@runnersworld.no