Løping med en god dose pasjon og kortison

Løping med en god dose pasjon og kortison


Ny etappe av RW-stafetten: Jenny Midbjer forteller om hvordan det er å være ihuga terrengløper med den kroniske sykdommen Morbus Addison.

Midt oppe på fjellet gikk jeg rett i kjelleren. Medisin, mantra, mentale øvelser – bare å mate på! Alle løpere har sitt. Men i noen nedoverbakker er livet underbart!

Våren 2013 var jeg i full jobb og tok kompletterende utdanning i barnehagepedagogikk og ledelse. Jeg hadde blitt mer og mer sliten fra jeg ble gravid og fikk barn i 2009. Tenkte at de mange omstillingene var grunnen til dette. Første eksamen gjennomførte jeg med glans og urinveisinfeksjon – dødssliten. Når jeg kom hjem ble jeg ordentlig syk. Jeg ble sendt rett inn på akutten og videre til intensivavdelingen med nyresvikt og sepsis. Der ble jeg liggende å sveve mellom liv og død i bortimot en uke før jeg ble såpass mye bedre at jeg kunde flyttes over på isolat. Etter mange typer antibiotika og tøffe dager fikk jeg endelig en diagnose: Morbus Addison, eller primær binyrebarksvikt. Beskjeden om at du har en sjelden, potensielt dødelig, kronisk sykdom var tøff. Samtidig var det godt å få en diagnose og dermed skjønne hvorfor. Jeg måtte lære meg leve på nytt, men trengte også tid til å sørge. Jeg gikk inn i en livskrise.


Jenny Midbjer på en av mange treningsturer i marka. Foto: Instagram/@jennymidbjer

Hva er Addisons sykdom?
Kort forklart er det at binyrebarken ikke virker som den skal. I binyrebarken lages det livsviktige stresshormonet kortisol på oppdrag fra hypofysen og er viktig for de aller fleste prosesser i kroppen. Binyrebarken produserer også hormonet aldosteron som regulerer salt- og væskebalanse. Et alt for lavt blodtrykk er like fatalt som et alt for høyt blodtrykk. Mange kjenner bare til at stresshormon og kortison er farlig, men jeg lever ikke lenge uten mine daglige doser.

Addisonkrise
Problemet oppstår i det jeg ikke får kortisonet jeg trenger (kortisol klarer man ikke å lage kjemisk, men det erstattes av kortisonacetat eller hydrokortison). I det daglige tar jeg en standard dose ut ifra kroppsvekt og aktivitetsnivå, men hvis det er noe ekstra må jeg stressdosere, altså øke inntaket og prøve å kalkulere hvor mye ekstra jeg kan ha bruk for.

I hverdagen fungerer det som regel greit, jeg tar mine forholdsregler og har lært min kropp å kjenne ganske godt. Det som ikke kan kalkuleres er trauma. For meg er det litt av en ekstremsport å drive med terrengløping og ultra. Å falle stygt, brekke en arm eller et ben, bli utmattet og dehydrert kan fort fremkalle en addisonkrise. Det vil si at kroppen slutter å fungere. Den har adrenalin, men ikke noe stresshormon. Symptomene er kvalme og hodepine, svimmelhet, likegyldighet, koma, død. Jeg går alltid rundt med et survival kit med en ampulle og nåler, just in case. Heldigvis har jeg aldri hatt behov for å sette en injeksjon selv, og jeg informerer alltid om at jeg har Addisons hvis jeg løper sammen med andre.

Små skritt
I starten fikk jeg masse energi, gikk småturer og begynte etterhvert å løpe igjen. Jeg var så lykkelig når jeg kunne løpe og glemme alt vanskelig en for stund og kjenne på at jeg mestret løping uten å få feber, vondt i hodet og bli sengeliggende etterpå.

Det første halvåret hadde jeg fortsatt noe egenproduksjon av kortisol, men så sluttet binyrene å fungere helt. Jeg følte meg dårlig igjen og måtte spise mer og mer kortison, uten at det ble bedre. På tross av et forebyggende kosthold veide jeg nesten 100 kilo. Etter flere forskningsprosjekt og en form som svinget i takt med hva slags medikamenter jeg fikk, fikk jeg til slutt hydrokortison som fast medisin, hvilket fungerte svært godt for meg. Jeg kunne begynne å trene igjen: avspenning, styrketrening og tøffe intervaller på mølla.

Det hente at jeg løp meg fullstendig tom for kortison og sto på mølla og med lavt kortisolnivå, tårer som sprutet, fullstendig tømt for krefter og lurte på hvordan jeg skulle komme meg derifra. Som utdannet klassisk gitarist vet jeg mye om øving og å måle mikroskopiske fremskritt, jeg kan være sta hvis jeg først har bestemt meg for noe. Jeg jobber mye med hodet og er bevisst på kroppsspråket. Jeg snakker høyt til meg selv og klapper meg fysisk på skulderen, smiler og gjør power-poses. Det lurer hjernen.

Løpegalskap
Det beste var løpeturene i marka. Etter hvert som jeg ble sterkere og kunne stole på at jeg ville klare å ta meg tilbake, ble turene lengre og mer eventyrlige. At forskning også viser at hjernen fungerer bedre og at kortisolnivåene synker ved 30 minutters aktivitet i naturen utnyttet jeg i min selvbehandling. Det er i skogen jeg hører hjemme, det er der mine føtter vet hvor de skal, de spretter lett over røtter og steiner, og hjertet synger.

Mitt første løp var Sentrumsløpet. Jeg som aldri drømt om å delta på idrettskonkurranser ble frelst, og løp etter løp har fulgt siden.

Blant de sterkeste opplevelsene var å løpe Ecotrail 20K i 2017. For en mestringsfølelse. Kroppen samarbeidet og jeg klarte å justere medisiner, væske og salt underveis i tillegg til at jeg stilte opp som frivillig både før og etter.

Jeg husker frykten jeg kjente når jeg stupte på sjarmør-etappen og brakk nesen på oppløpet av Ivar Formos Minneløp i fjor. Jeg tenkte «nå skjer det, nå går jeg i addisonkrise og koma», men jeg hadde stressdosert kortison under løpet og var så fullstappet at jeg sjanglet i mål og kom meg på legevakta. Jeg føler meg aldri så trygg som på løp.

Å løpe ultra med Addisons
Stiløping med Addisons er ekstremsport, for ikke å snakke om ultraløp i terrenget. I år debuterte jeg på ultra, 50 kilometer i Romeriksåsen på langs, kun noen få uker etter Ecotrail Oslo 30 km. Jeg kjenner ikke til at noen med Addisons har gjennomført et ultraløp – det hadde vært spennende å finne ut om vi er fler.

Jeg gruet og gledet meg til RPL, og var ekstremt spent på hvordan kroppen skulle takle påkjenningen det er å løpe så langt. Kanskje ville jeg oppleve smerter, løpemage, oppkast, dehydrering – alt det man hører om at andre opplever på lange løp er så fatalt for meg med Addisons. Men altså. Himmel og hav så moro det var!

Jeg hadde avtalt å løpe sammen med et par andre Team Nordic Trail-løpere som var godt instruerte om sykdommen min på forhånd hvis noe skulle skje. Vi holdt sammen hele veien og hadde en fantastisk fin tur. Det var så godt!

Nedturer og nedoverbakker
Helgen etter løp jeg nærmere 80 fantastiske kilometere og en hel masse høydemeter i fjellene rundt Rjukan – et tredagers testløp med Icebug Mountain Xperience. Den siste dagen gikk jeg på en smell. Jeg hadde restituert for dårlig, medisinert for dårlig og det var varmt. Plutselig befant jeg meg stående og grine på fjellet, tom for krefter. Etter 4–5 km sa bare kroppen nei. Det gikk ikke, og jeg gikk i kjelleren. Et tegn på at jeg hadde bruk for mer kortison enn jeg hadde kalkulert med. Det er så flaut å bryte sammen slik, hyperventilere og grine. Medisin, mantra, energi, salt. Mate på. Det var tøft for kroppen å fortsette løpingen, det krevde mye mental jobbing og pusteøvelser. Etter hvert begynte det å gå seg til, og på vei ned Sabotørstien fra fjellet fikk jeg belønning for strevet. Et langt, bratt Strava-segment, -13 % i 3,3 kilometer. Jeg startet litt rolig men så måtte bare øse på – og jeg klarte krona! I noen nedoverbakker er livet underbart!

Slik kan det være, men heldigvis blir jeg mer og mer erfaren og sterkere og sterkere. Egentlig er det fint å bli minnet på hvor langt jeg faktisk har kommet. Det er alltid noe å være takknemlig for, og jeg er ekstremt takknemlig for at jeg kan. Jeg kan.

Selv om jeg løper og trener så mye som jeg gjør, er jeg fortsatt ikke frisk og kommer ikke til å bli
det heller. Bena kommer nok aldri til å føles riktig lette og raske. Sannheten er at jeg må trene hardt for å klare det jeg gjør og for å klare å håndtere stress. Der har jeg gjort store fremskritt. Addisons er en usynlig sykdom og jeg kan føle meg så syk uten at jeg selv kan se det i speilet. Omgivelsene har en tendens til å glemme at jeg ikke tåler så mye liv og røre utover kontrollert trening, og jeg har blitt innlagt på sykehuset både til jul og påske fordi det blitt for mye.

Alle har noe
Det vanskeligste er nok å la være å sammenligne seg med andre løpere jeg kjenner – de som er friske og ikke har en kropp som motarbeider. Da er det hodet som må på plass igjen og jeg må jobbe med takknemligheten og minne meg selv på at jeg faktisk omgir meg med noen skikkelig gode og flotte løpere. Sammenligne kan man ikke gjøre uansett. Jeg vet at de fleste har sine grunner til å løpe. Alle har noe.

Jeg håper jeg kan inspirere andre til å kjempe for seg selv. Løping, som var utopisk en gang for ikke så lenge siden, har nå blitt en nødvendighet. Jeg har i dag et godt liv og min kropp tåler mye mer stress. Jeg har pushet grenser gang på gang og bygget meg opp. At jeg noensinne skulle løpe et ultraløp hadde jeg aldri trodd på den tiden da jeg ikke orket børste håret uten å måtte ta pauser.

Les tidligere etapper i Rw-stafetten her:

Ønsker du å fortelle din historie, eller kjenner du en løper som bør dele sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med RW-stafetten.


New York, New York

New York, New York


«Hva er ditt største minne fra 2018?» Dette spørsmålet dukket opp på Twitter rett før året var omme.

Ikke et lett spørsmål, men en fin måte å få reflektert og hentet fram minner fra året som har gått – noe vi alle har behov for i blant. Mitt beste minne fra det året er New York City Marathon. Her er hvorfor.

Mange av dette bladets lesere har løpt dette løpet, og vil forstå mitt valg. For de som ikke har løpt New York Marathon, tenk deg følgende:

Ta følelsen av å løpe maraton, og plasser den i New York City. Byen som er, om ikke den mest ikoniske byen i verden, så i hvert fall topp tre på den lista. Pluss på med perfekte løpeforhold, drøyt 50 000 mennesker fra hele verden som sannsynligvis har sovet like lite som deg og er minst like gira. Krydre det med et vanvittig pulserende menneskeliv langs hele løypa. Det er nesten så du ikke hører deg selv tenke. Server på en bølge som bærer deg frem til et enormt klimaks idet du krysser målstreken i Central Park.

Bon appetit.

I denne etappen av Runner’s World-stafetten skriver
Karsten Skullerud Gundersen om sin største løpsopplevelse.
Foto: privat

You’re in

Historien før jeg krysset mållinjen 4. november 2018 i Central Park startet idet jeg meldte meg på loddtrekningen i januar samme år.

Månedsskiftet februar/mars skjedde loddtrekningen. Selv hadde jeg glemt det. Helt til jeg sjekket mailen på morgenen. «Congrats, you’re in» stod det. Ute var det mørkt og kaldt, men jeg hadde akkurat fått beskjed om at jeg skulle løpe New York Marathon i november. Årets treningsmål var herved servert.

Jeg tok kontakt med redaktøren av dette bladet, Sara. Hun hadde løpt året før, og jeg ville høre om hun hadde noen gode tips. Det hadde hun, og ikke lenge etter var reisen ordnet. To gode kompiser og jeg leide leilighet i Brooklyn. Knall!

Nå var det én ting som gjaldt: Få nok trening. Mengde og intervall. Jeg har vel aldri løpt så mye som jeg gjorde i den perioden. Jeg hadde jo trent mot maraton tidligere, men ikke med samme mengde og fokus som nå.

November

Spenningen hadde satt seg skikkelig i kroppen; var jeg egentlig klar over hva som stod foran meg? Marathon i New York! 

Det var derfor veldig godt å sette seg i bilen med gode kompiser og peile kursen mot Gardermoen og New York. På en helt vanlig torsdag.

I tillegg til maraton, som det bare var jeg som skulle løpe, så hadde alle meldt seg på et 5-kilometersløp dagen før. Fint å få luftet beina litt på den måten.

Lørdag – dagen for helgas første løp var kommet. Starten var utenfor FN- bygningen. Det var lett regn i lufta, og god stemning langs hele løypa. En løype med avslutning på samme sted som jeg skulle avslutte maraton dagen etter. Sånn sett en fin måte å blir kjent med oppløpet på.

Lørdag kveld, og jeg sjekket metroen atter en gang. Spenningen var på et helt annet nivå enn hva jeg tidligere har kjent. Selv om dette var mitt åttende maraton, så var det tross alt New York City Marathon. Den mest ikoniske av dem alle. Alt av utstyr og klær ble lagt ut, alarmene ble stilt på klokken 04.00.

Sikkerhetskontroller og soloppgang

Alarmen ringte. Dagen jeg hadde ventet på siden mars hadde kommet. På med løpetøy, lue, hals, varm jakke og ekstra bukse (takk til Sara for gode tips). Videre til metroen og inn til Whitehall terminal. Jeg skulle ikke løpe før 10.40, så jeg hadde noen timer å vente. Jeg var spent på hvordan dette ville bli, men det gikk helt fint.

Vel fremme ved fergeterminalen, og sikkerhetssjekk. Ombord på ferja sammen med utallige andre løpere og Staten Island neste. Se for deg følgende bakgrunn; Manhattan sin skyline og den påbegynnende soloppgangen. Magisk.

Staten Island og rett over i ventende busser. Småkjølig, men godt humør. Neste topp: Fort Wadsworth. Ny sikkerhetskontroll, og videre til deltakercampen. Duften av vaselin og spenning lå i luften, og i campen var det gratis mat og drikke. Nå var det bare å finne seg godt til rette, mens solen fortsatte å krype over Verrazzano-Narrows bridge. Tanken på at jeg om noen timer skulle starte på New York Marathon over den kolossen, var en relativ heftig følelse.

En liten time før start leverte jeg fra meg bagen, samt overtrekksklærne, og bevegde meg mot startområdet. Blå himmel og strålende sol over oss, Empire state of mind på høyttaleranlegget. Vi var klare.

Utavdegsjælopplevelse

Startskuddet gikk, og i løpet av de neste timene skulle 42,2 km tilbakelegges i New York sine gater. Det ble en, som Ravi synger, utavdejsjælopplevelse.

Å løpe gjennom de fem bydelene, hver med sin helt egne energi og entusiasme. High-fives med store og små, heiarop fra en fantastisk samling med mennesker. Heiarop så heftige at jeg på enkelte strekninger nesten ikke hørte hva jeg selv tenkte. Enormt!

Å løpe forbi ikoniske bygninger, opp den ene avenyen og ned den andre, i strålende novembervær en søndag i New York.

Over den ene broen etter den andre. Følelsen av å flyte bortover på bølgen av heiarop, mens man løper med Central Park på høyre side var fantastisk. Folkehavet og lydnivået var enormt.

Inn i Central Park, endorfinene sprutet, blikket fremover og farten økte.

Inne på oppløpet. Klokken tikket mot fire timer.

Jeg skulle under.

Farten økte, sammenbitte tenner.

Kom igjen! All treningen det siste året!

Slalåm-løping rundt andre deltakere!

Kom igjen!

3…2…1…MÅL!


Denne teksten er en av de mange etappene i Runner’s World-stafetten, og ble første gang publisert i RW 2/19.
Ønsker du å dele din historie? Send en mail til sara@runnersworld.no


Flere etapper i Runner’s World-stafetten:

Mitt første og hittil eneste ultraløp

Mitt første og hittil eneste ultraløp


Jeg hadde hintet hele året om at jeg ønsket meg billetter til Anfield til jul. Når kona sa «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg», steg spenningen drastisk. Det viste seg å være en helt annen tur hun skulle sende meg ut på …


I spalten Runner’s World-stafetten skriver ulike løpere om sin historie. Denne etappen skrives av Ken Solheim Hansen, som i kraft av å være svogeren til arrangøren og stor i kjeften, ble påmeldt Berghèm Ultra over Hedmarksvidda.

Julaften 2014 var en koselig affære, med to små barn på tre og fem år. Jeg hadde hintet hele året om at det egentlig bare var én ting jeg ønsket meg: En tur til Anfield for å se favorittlaget mitt, Liverpool, live for første gang.

Da vi hadde kommet gjennom et berg av julegaver, og min gave fra fruen enda ikke hadde dukket opp, steg håpet litt. Dette måtte jo bare være bra!

Så sier kona mi «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg». Spenningen steg 15–20 hakk med en gang. Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på! Hun rakte meg en stor konvolutt, og jeg var hundre prosent sikker på at hun hadde vært så gal at hun faktisk skulle sende meg til England…

Hater å løpe, elsker utfordringer

Det var en litt annen tur hun hadde tenkt å sende meg ut på. Inni konvolutten lå det treningsbilder, treningsdagbok og løpeøkter hun hadde gjennomført de siste tre–fire månedene.

Der lå det også bekreftelse på påmelding til to løp: 18 kilometer på EcoTrail Oslo i mai (fem små måneder senere) og påmelding til halvmaraton under Oslo Maraton i september.

Jeg sitter der og klarer ikke å få fram et eneste ord. Jeg hatet virkelig å løpe! Men jeg elsker for så vidt en utfordring, og som den konkurransemannen jeg er, så sa jeg «OK. Jeg tar utfordringen, men det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton!»

Både EcoTrail og halvmaraton ble fullført, og vi spoler tiden nesten ett år fram etter dette. Jeg har en svoger, som får Lazarus, mannen bak Barkley Marathons, til å framstå som sympatisk og vennlig med deltagerne i løpene sine.

Det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton.

Fulvio Øksendal, leder og grunnlegger av Bérghem Ultraløperklubb, skulle arrangere et ultraløp på Hedmarksvidda. Enten 45 kilometer eller 90 kilometer. Jeg ble automatisk påmeldt dette, i kraft av å være svoger og stor i kjeften. 45 km skulle da gå helt fint, selv med minimalt med trening i terreng. Så feil kan man faktisk ta!

Not supposed to be easy

Sommeren 2016 var veldig, veldig, veldig våt på Hedmarken. Det hadde regnet tre uker sammenhengende før løpet, og Fulvio, som den trivelige karen han er, sa at «det kan hende det blir litt vått, men det er ikke så ille».

Det må nevnes i denne sammenheng at mottoet til klubben vår er «It’s not supposed to be easy!» Det er en understatement! For de som kjenner Hedmarksvidda, så vet de at det er en del høydemeter, selv om det ikke er så ille. Det er, som regel, en del myr, men det er ikke nødvendigvis så ille det heller. Det pleier å være «klopper» i disse myrene som man kan løpe på. Man må bare passe på festet, fordi de kan bli ganske glatte når de blir våte.

Jeg har en svoger som får Lazarus til å framstå som sympatisk.

Ikke særlig høy i hatten

På startstreken står jeg, til mitt fjerde løp noen sinne. Mine tidligere bragder er EcoTrail 18 km (som nesten ikke har terreng i det hele tatt), Oslo halvmaraton og Fredrikstad halvmaraton.

Dette, og det faktum at jeg hadde trent alt, alt for lite i løpet av sommeren, gjorde at jeg hadde ett eneste mål: å fullføre.

Jeg er ikke spesielt høy i hatten der jeg står sammen med flere som åpenbart er i mye bedre form enn meg selv. «Startskuddet» går (det er egentlig bare Fulvio som roper «løp!») og vi legger av gårde på ukjente stier og med GPS-en stilt inn på klokka.

Det er, som i alle Bérghem-løp, umerket, og man løper etter GPS-spor. Det hadde jeg selvfølgelig heller aldri gjort før! Sammen med meg står det løpere som Øyunn Bygstad, en steintøff dame fra Bergen. Ragnhild Audnestad, Eirik Totland Pettersen, Pål Thoresen, Helen Roald og Tone Yvonne Killengreen var andre som også stilte til start. Og så meg da.

Mer hensiktsmessig med kano

Den første kilometeren forsøkte jeg å holde meg tørr på beina, men fant fort ut at det var totalt bortkastet. Der det skulle være stier, var det små bekker. Feltet spredte seg kjapt utover og etter et par kilometer fikk jeg følge av Øyunn Bygstad. Hun holdt det jeg tenkte var et ganske fornuftig tempo, så vi slo følge.

Øyunn er av den gale sorten, hun skulle løpe 90 kilometer. Vi skravlet oss gjennom 15–16 kilometer og hadde det riktig så trivelig inni skauen. Vi ga litt blaffen i at der det skulle være sti, der var det elver. Der Fulvio sa det skulle være tørt, der var det myr. Og de små kilometerne med myr som vi hadde sett på kartet, der var det ikke myr, men vann. Kloppene han hadde skrytt av, lå 10 cm under vann. Det hadde vært mer hensiktsmessig med kano enn med løpesko!

Veggen og voldelige tanker

Etter 18 kilometer skilte løypene til 45- og 90-kilometeren seg, og Øyunn la ut på det som må ha vært en grusom tur, mutters alene. Jeg skulle løpe videre på min ultradebut.

Det hadde ikke gått særlig fort foreløpig, men det hadde sannsynligvis gått litt for fort for meg, likevel. Man merker ikke det når man er i verdens triveligste selskap, men når man brått blir alene inni skogen, er det veldig mye tyngre.

200 meter etter at Øyunn og jeg skilte lag, plumpet jeg uti neste myr. Det så ut som et kjempefint løpeterreng, helt til jeg sto til låret i vann. Krampene kom i begge leggene og i begge hoftebøyerne. Og jeg hadde et lite stykke igjen av løpet. Mer enn halvparten faktisk.

Hver gang jeg kom til en ny myr (og det var ofte), bannet og svertet jeg, som den gode nordlendingen jeg er. Fulvio kunne dra dit pepperen gror, og jeg er sikker på at om jeg hadde møtt ham inni skogen der, så hadde jeg blitt voldelig!

Løypa, som snodde seg rundt flere av toppene på Hedmarksvidda, traff flere ganger på bilveier. Hver gang dette skjedde, kom tankene om at «nå bryter jeg». Men jeg fortsatte litt til og litt til. Så møtte jeg virkelig veggen!

Jeg klarte ikke å få i meg mer gel, og var totalt tom for energi. 15 kilometer igjen av løpet, og jeg hadde knapt krefter til å komme meg framover på grusveien jeg nå var på. Jeg tenkte igjen at «nå bryter jeg».

Akkurat da fikk jeg en SMS fra kona, som satt og fulgte løpet på trackingen. «Du er superflink, gutten min. Dette klarer du!! Jeg er veldig stolt av deg!» Faen, tenkte jeg. Jeg kan ikke bryte nå heller.

Livreddere langs veien

Vi var inne i et hyttefelt, og jeg så det stod en bil utenfor en av hyttene. I min desperasjon banket på hyttedøra og ble møtt av en forskrekket dame. Jeg forklarte situasjonen og spurte om jeg kunne få en brødskive og et glass juice eller lignende.

Hun ordnet opp. To skiver grovbrød, med saltpølse på. Mannen hennes kom med et stort glass juice. Dette var livreddende! Jeg skulle i alle fall gjennomføre det her!

Ut i myrene igjen. På med musikk på ørene og begynne å gå fort. Jeg hadde fortsatt kramper i begge beina og en ubeskrivelig smerte i det ene kneet. Men videre skulle jeg.

Etter et par myrer til var jeg enda sintere på min kjære svoger og den «tørre» løypa hans. Brått kom jeg opp til en vei igjen, og der stod det en bil parkert. Ved siden av bilen stod det tre godt voksne karer i 60-årene i bare trusa!

Jeg hadde ikke akkurat forventet det synet, så jeg måtte jo spørre hva de gjorde. Jo, de var fugletellere. Jeg spurte også om hvordan løypa var videre. Joda, kunne de fortelle meg, det var tørt og fint! Fylt med nytt mot løp jeg videre. Etter rundt 400 meter, traff jeg på neste glede – nok en myr!

Så bar det opp på enda en av toppene på vidda. Der traff jeg på fotografen for dagen, Arne Martinius Lindstad. En svært habil løper, og en gjennomført trivelig fyr. Han kunne fortelle meg at det bare var fem–seks kilometer igjen! Dette kom jeg faktisk til å klare!

Hjem til dæ

Rett før mål, kom «Hjem til dæ» med Sirkus Eliasen i høretelefonene. Kaukende av full hals løp jeg ned Gåsbubakken mot mål. Der stod kone, barn og svigerinne Linda Øksendal klar med medalje og finishertrøye. Jeg hadde faktisk klart det! 45 kilometer på alt for lang tid, med en skade i kneet som holdt meg unna løping i ni måneder i etterkant, og med verdens verste bein som skulle kjøre til Fredrikstad dagen etterpå. Men jeg hadde faktisk klart å gjennomføre mitt første ultraløp. Ikke ble jeg sist heller.

Om jeg skal gjøre det igjen en gang? Så klart!

En gang ultraløper, alltid ultraløper!

Les flere etapper av Runner’s World-stafetten her: Marathon des Sables – en varm anbefaling

Ønsker du å dele din historie? Send teksten din (1000 ord + bilde) til sara@runnersworld.no

Fra sofagris til 24-timersløp på tre år

Fra sofagris til 24-timersløp på tre år


«Nå er det nok», sa Lene Nilsen til seg selv. Hun slet med ryggplager, overvekt og ble sliten for den minste ting. Mai 2015 ble vendepunktet i livet hennes.

Ny etappe i Runner’s World-stafetten:
Vi har sendt ut en verbal stafettpinne der vi oppfordrer løpere til å dele sin historie. Denne etappen skrives av Lene Nilsen som iverksatte en drastisk livsstilsendring for drøye tre år siden:

Å gå fra å være en sofagris til å trene er ingen enkel reise. Jeg startet med å sette meg noen realistiske mål. Å gå tur to-tre dager i uken. Etterhvert ble det både gå- og løpeturer. Mine første løpesteg var ingen fin opplevelse. Jeg løp 200 meter og holdt nesten på å spy. Det var da jeg virkelig innså hvor langt jeg hadde latt kroppen forfalle gjennom årene. Men jeg gav ikke opp, og jeg satte meg enda større mål. Det resulterte i rundt tre løpeturer hver uke. Fremgangen kom raskere enn jeg hadde trodd på forhånd.

For et kick
Mitt aller første løp var Halvbirken i 2016. 12 kilometer løping i terreng. Jeg var spent og nervøs. 12 kilometer var på dette tidspunktet en milepæl. Jeg var nervøs på startstreken. Mange tanker surret rundt i hodet. Ville jeg klare dette? Startskuddet gikk og jeg begynte å løpe. Og jeg løp hele veien til mål – for et kick! Dette løpet ble enda et vendepunkt. Jeg ble bitt av basillen. Den såkalte løpebasillen. Dette var gøy! Og jeg meldte meg på flere konkurranser.

I tillegg til løping så begynte jeg å teste ut triatlon. Triatlon måtte være bra med tanke på å kanskje unngå skader, siden det er både svømming, sykling og løping. Jeg klarte jo å løpe og sykling skulle jeg da alltids klare. Svømmingen var det verre med. Jeg leste om Østfold triatlon gjennom en blogg, og fikk lyst til å prøve ut dette. Dette var et arrangement for «alle».  Jeg meldte meg på, gjennomførte, og ble bitt av enda en basill.

Nye mål
Ettersom jeg ble med på flere løp, så trengte jeg enda større og hårete mål. Jeg gikk fra 12 km til halvmaraton. Min aller første halvmaraton var i Oslo 2016. For en opplevelse! JEG klarte å løpe 21 kilometer.  Sofagrisen fra 2015 løp over to mil gjennom Oslos gater.

2017 ble året da jeg fullførte min første maraton. I New York av alle plasser. Dette er noe av det største jeg har vært med på. Og jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å løpe gjennom alle de fem bydelene i NYC. Skal du løpet én maraton i løpet av livet dit, så anbefaler jeg New York City Marathon.

Hva nå? Jeg hadde nå gjennomført en maraton. 42 kilometer løping. Dette hadde jeg aldri trodd jeg noensinne ville klare å gjennomføre. Men jeg klarte det. Jeg fant ut at alt er faktisk mulig. En helt uvirkelig reise. Jeg trengte nye mål. Nye, større mål.

Bislett24
I fjor høst meldte jeg meg på Bislett24 – et 24-timersløp. Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel om dette på Facebook. Og på noen klikk, så var jeg påmeldt. Alle jeg snakket med mente jeg var gal. Ja, så var jeg kanskje litt gal da jeg meldte meg på. Men det er dette jeg elsker – utfordringer. Utfordre kropp og sinn til det ytterste.

Dagen kom, jeg var så godt forberedt som jeg kunne få blitt. Eller rettere sagt  – lite forberedt. Jeg visste ikke hva jeg gikk til i det hele tatt. Jeg hadde en drøm om å klare 130 kilometer. Dette var det kvinnene måtte klare for å få medalje. Starten gikk klokka 10.00. Det gikk lett runde på runde. Jeg var flink til å få i meg både drikke og mat underveis. Kilometerne gikk og klokka gikk. Pratet med flere andre utøvere underveis. Etter ca 10 timer så sa det pang i det høyre kneet. Jeg tenkte at jeg måtte bli flinkere på å bytte på å løpe og gå, så ville det sikkert gå over. Det gikk greit en stund, men så var det vondt hele tiden. Etter en samtale med Røde kors, ble jeg anbefalt å gi meg før jeg ble skikkelig skadet. «Det kommer alltid et løp til». Kloke ord fra Røde kors der altså. Jeg rundet 70 kilometer, og da gav jeg meg. Jeg skal ikke lyve – jeg var utrolig skuffet. Jeg ville jo holde ut i 24 timer! Men distansepers på syv mil er jo i grunn ikke noe å være skuffet over. Jeg kunne jo tross alt kalle meg en ultraløper. Sofagrisen fra 2015 var nå en ultraløper. Jeg bøyer meg i hatten.

2018 bestod av triatlonkonkurranser, pers på både halvmaraton og helmaraton og mange nye bekjentskaper. Og toppen av kransekaka ble altså Bislett 24. Hadde noen sagt i 2015 at jeg skulle delta på et 24-timersløp, så hadde jeg ledd. En helt uvirkelig og fjern tanke. Men i 2018 ble det altså en realitet.

En mangefasettert reise
Min reise fra 2015 til 2018 har vært spennende, lærerik og morsom. Det har vært både oppturer og nedturer. Og jeg ville ikke vært foruten nedturene. Det har vært noen skader, men jeg har kjempet meg igjennom dem, og lært mye underveis. Man lærer så lenge man lever har jeg hørt. Skadene gjorde at jeg måtte trene litt mer allsidig – dermed kom triatlon inn i bildet. Selv om løping er min lidenskap, så melder jeg meg på noen triatlonkonkurranser hvert år. For det er ganske så gøy det og.

På toppen av det hele så har jeg fått venner for livet. Venner som deler den samme gleden og iveren over løping og trening som meg selv. Venner som man kan delta i løp sammen med og ha det gøy. Dele oppturer og nedturer, personlige rekorder og fiaskoer. Og ikke minst – lære seg å crawle sammen. Beate – jeg sikter til deg. Dette er mennesker som gir meg energi og motivasjon til å nå mine neste mål. Og jeg håper jeg gir det samme tilbake til dem. Løping og triatlon er sosiale idretter. Rett og slett.

Flere mål vil det bli
Mine neste hårete mål er usikre. Men nye hårete mål vil det bli – det kan jeg garantere deg. For det er nettopp disse målene som holder treningen i gang. Vår som vinter. Varmegrader eller kuldegrader. Har jeg mål, så kommer jeg meg ut døra. Treningen trumfer været hver gang.  Og du skal ikke se bort ifra at du kanskje ser meg under Bislett 24 i 2019 også.

Les tidligere etapper av RW-stafetten her:

Byttet ut våtdrakt med løpesko

Byttet ut våtdrakt med løpesko


Klas Martin Sundelin skriver om sin første maratonopplevelse i Runner’s World-stafetten.

Klas Martin Sundelin er av svensk avstamning, har østlandsdialekt, er bosatt i Trondheim. Han har tatt veien om triatlon til å fullføre sin første maraton i Trondheim i fjor høsten.

Her er hans tekst fra vår faste spalte Runner’s World-stafetten:

I oppveksten drev jeg med svømming, men ellers var jeg ikke så veldig sportslig aktiv. Løping var noe jeg gjorde som oppvarming, men ikke noe jeg egentlig likte å gjøre. Det endret seg for seks år siden i 2012.

Det året ble min mor 60 år gammel, og som gave fikk hun delta i Vansbrosimningen. Det er Sveriges og kanskje Europas største utendørs svømmestevne med omlag 14.000 deltakere det året. En begynner med å svømme 2000 meter i Vanån medstrøms, og så fortsetter en med 1000 meter i Västerdalälven motstrøms.

Noen vil kanskje mene at det er merkelig å melde på en gammel dame på noe så ekstremt som 3000 meter utendørssvømming i elv. Vel, mamma er en veltrent dame og deltok i denne konkurranse allerede da hun var 12–13 år gammel. Hun har også konkurrert i svømming i voksen alder og tatt flere medaljer i NM. Vi er fire brødre som gikk sammen om gaven og selvfølgelig deltok vi alle sammen. Vi klarte til og med å holde følge med mamma hele veien.

Klas Martin Sundelin la vekk våtdrakt og sykkel til fordel for løpingen. Alle foto: Tonje Lien Wold

Bare maraton igjen
Jeg begynte å løpe den samme våren for å få opp kondisjonen i tillegg til svømmetreningen. Etter konkurransen kjøpte jeg meg en racersykkel og meldte meg på første utgave av Trondheim Triatlon som gikk i 2013. Derfra ballet det på seg. Jeg deltok i Vansbro to ganger til, og de neste par årene var jeg med på triatlon i Trondheim, Tuddal i Telemark og etter hvert deltok jeg også i halv Ironman i både Haugesund og i Takho i Finland. Innen 2015 visste jeg at jeg kunne holde på i mange timer om situasjonen krevde det, og da var det liksom bare den historieomsuste, olympiske maratondistansen igjen.

Lite utstyrskrevende
I slutten av oktober 2016 fikk min samboer og jeg barn, og jeg trodde først at jeg ikke skulle få tid til trening. Men så viste det seg at det var mest svømming og sykling som ble vanskelig. Det går fint an å løpe med vogn – når en likevel er ute og triller kan en like gjerne løpe med vogna. Mine løpeøkter ble gjerne like lange som duppen til guttungen. Etter hvert ble det slik at han ble urolig og begynte å sutre om jeg gikk fordi han var blitt vant til at jeg løp med vogna. Løping er også en mye enklere aktivitet enn sykling som krever både utstyr og gode veier, og svømming som krever enten våtdrakt eller varmt vann. Begge deler krever litt planlegging i Norge.

Så av naturlige årsaker ble det mye mer løping på meg utover 2017, og før Trondheim Triatlon det året hadde jeg nesten ikke svømt eller syklet, men satte likevel personlig rekord. Det tror jeg har mye med løpingen å gjøre. Som siste gren er man både på sitt mest slitne i tillegg til at det er vanskelig å hvile, spise og drikke – til forskjell fra syklingen. Så med en gang påmeldingen for Trondheim maraton 2018 åpnet, meldte jeg meg på.

Les tidligere etapper fra Runner’s World-stafetten her:

Maratondebuten
I forkant inviterte en venn meg med på Flyktingeruta i august, og jeg tenkte at dette terrengløpet på 37 km i Østmarka var grei oppkjøring til maraton. Lite viste jeg at det var 1000 høydemeter på gjørmete stier, og det hjalp ikke at regnet høljet ned omtrent hele dagen. Underveis innså jeg at Flyktingeruta ble atskilling hardere enn et vanlig bymaraton. Og det var vel egentlig like greit. Da visste jeg at Trondheim Maraton ville gå helt greit.

Jeg startet på de fire rundene som utgjør maratonløypa litt saktere enn vanlig langturfart, og de to første rundene gikk etter planen på 5:37 min/km. Tredje runde merket jeg at det begynte å bli temmelig tungt, men klarte likevel å holde planlagt tempo. Men så etter 34–35 km var det lite futt igjen i beina. Jeg måtte la fartsholder og gruppen jeg hadde holdt følge med dra av gårde. De siste 7–8 km måtte jeg veksle mellom å gå og jogge, men til tross for at jeg var skikkelig sliten var det ikke så ille. Jeg var mye mer sliten under og etter terrengløpet en måned før. Jeg klarte å legge inn et forsøk på spurt de siste 250 meterne og kom inn på omtrent 4 timer og 10 minutter. Noe jeg er helt fornøyd med.

I forkant var jeg usikker på om jeg måtte på jobb den dagen Trondheim Maraton gikk, så jeg meldte meg på Oslo maraton også for å helgardere meg. Når det ble til at jeg fikk løpt i Trondheim så endret jeg påmeldingen til halvmaraton, og plasserte meg selv i pulje 6 som var litt langsommere enn min egen rekord. Heldigvis startet jeg helt først for jeg løp fort fra dem og brukte resten av tiden på å løpe sikk-sakk mellom pulje 5. Det var en nydelig dag, og for min del klaffet alt. Kunne ha sprunget enda fortere enn jeg gjorde, men det var så mye folk så det var rett og slett vanskelig å komme seg forbi enkelte steder. Jeg endte opp med å komme inn på 1:48 og det er jeg storfornøyd med! Det er bare et par minutter unna personlig rekord på halvmaraton. Med tanke på «trafikken» så kunne jeg helt klart slått min gamle rekord dersom jeg startet i en raskere pulje. Så i mitt hode satte jeg ny pers!

Trening og trivsel! Klas Martin Sundelin og Thea Foss Bækkevold under St. Olavsloppet tidligere i år. Foto: Tonje Lien Wold

Løpingens vidundere
For meg er løping blitt en veldig fin aktivitet. Jeg springer litt til og fra jobb, drar på turer i marka, og dersom jeg er på jobbreise et eller annet sted så springer jeg meg gjerne en tur der. Det samme om jeg er på ferietur. Jeg har løpt turer i de dype svenske skoger og i storbyer. I sommer fikk jeg til og med presset inn en liten halvmaraton ute på Røst i Lofoten. Det ble noen runder rundt på de samme veistykkene der ute, for å si det sånn. De har ikke mange kilometer med vei. Løping gir meg frisk luft, tid til egne tanker, og mulighet til å utforske mitt nærmiljø. Jeg hører gjerne på lydbøker også, noe som også gir meg et ekstra aspekt: «Det er bare ett kapittel igjen av boka. Får ta fem kilometer til, da.»

Les tidligere etapper fra Runner’s World-stafetten her:

Hvorfor ultra?

Hvorfor ultra?


«Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv et par ganger, uten egentlig å komme frem til et godt svar», sier Sina Nordby i denne etappen av Runner’s World-stafetten.

Hvorfor vil noen seg selv så vondt? Kanskje bare fordi man kan.

Noe man fort finner ut av dersom man entrer ultraverdenen er at veldig mange ultraløpere ikke har så mange fellestrekk med det de fleste kanskje tenker på som en tradisjonell løper. Mange har vært overvektige, storrøykere eller deprimerte. Hva får disse menneskene til å plutselig en dag finne ut at de vil løpe ultraløp?

Ultraløp er det beste og verste man kan gjøre på samme tid.

Jeg har aldri vært glad i å løpe. Kanskje fordi jeg alltid var av de tregeste. Jeg fant ingen glede i å kjenne blodsmaken i munnen, og melkesyren i lårene bare for å komme relativt dårlig ut både på 60-meter i gymmen, og på 3000-meter i Forsvaret. Allikevel har jeg alltid hatt lyst til å bli glad i å trene. Trene for å føle meg bra i bikini, trene for å kunne se meg  selv i speilet uten å bli lei meg, eller trene for å kanskje en dag slutte å gjemme meg i garderoben. Alle disse grunnene til å trene er ødeleggende. En tidlig vårdag i 2016 snudde det allikevel.

Inspirasjon
Helt tilfeldig hadde jeg klikket meg inn på en Youtube-kanal om løping, og ikke hvilke som helst type løping, men ultraløping. Jeg ble sittende å se på disse filmene av forskjellige typer mennesker som luntet avgårde med en slags vest på ryggen, hvor de hadde både brus og sjokolade. Dette var noe helt nytt i min verden. De skulle ofte løpe 50 eller 100 miles, og brukte alt ifra i underkant av en dag til noen døgn på å gjennomføre distansen. Helt sykt, tenkte jeg.

Jeg sjekket litt rundt på internett, og kom over en miniserie på NRK nett-tv som også omhandlet dette rare fenomenet. Ultraløping. Der ble jeg igjen møtt av brusdrikkende og burgerspisende, glade mennesker, som alle synes det var givende å tilbakelegge lange distanser, ofte i mørket og helt alene over flere døgn. Alt dette hadde noe mystisk over seg, noe spennende og ekte. Ulikt noe jeg hadde sett før. Kanskje dette var noe for meg?

Jeg fikk samboeren min Kasper, som allerede småjogget litt, til å ta meg med på en løpetur. Turen var en hel mil lang. Sykt tenkte jeg, og prøvde å visualisere at jeg var en av disse glade brusdrikkende, burgerspisende løperne fra serien. Etter åtte kilometer verket det i hele kroppen, og jeg ble igjen sur på den dumme kroppen min som ikke klarte å løpe en mil en gang uten å si ifra. Vi brukte en evighet, og når vi endelig var hjemme igjen var jeg helt ferdig. I dag skjønner jeg at dette selvfølgelig ikke var en rar reaksjon av kroppen min, den hadde jo tross alt ikke løpt noe særlig siden dimmetestene på 3000-meter i Forsvaret noen år tidligere.

Det første løpet
På tross av den tunge første turen meldte jeg meg på halvmaraton i Oslo høsten 2016. Det blir vel litt mer givende å trene da tenkte jeg. Så rett kan man ta, og jeg klarte å løpe på meg min første skade. Plantar fasciitt. Det hørtes nesten litt eksklusivt ut, og kjentes ut som jeg tråkket på en stein eller noe inni foten min, etterfulgt av en slags strålende smerte. For noe dritt. Jeg skal jo løpe halvmaraton i høst. Det ble ikke særlig mye bedre av at legen min fortalte meg at man fint kunne slite med dette problemet i et par år. Helvete heller, jeg meldte meg på løpeteknikk-kurs og kjøpte meg mine første Hoka One One-sko. Jeg rundet også internett og prøvde alle tips og triks for å få orden på problemet. Det fungerte til en viss grad, og jeg gjennomførte mitt første løp noensinne under Oslo halvmaraton.

En kort ultra med mye ultrastemning
Selv om jeg var stolt og glad for å ha kommet i mål på mitt første halvmaraton, var det ikke denne type løp som hadde fanget min interesse i utgangspunktet. Dette var en helt annen verden enn de brusdrikkende og burgerspisende menneskene jeg hadde latt meg fascinere av et halv år tidligere. Nå ville jeg løpe ultra. Andre rundt meg mente det sikkert ikke var noen god idé å gå rett fra halvmaraton til ultraløp. Jeg er enig. Så, i 2017, oppdaget jeg Ecotrail. Et løp i lett terreng i nærmiljøet til Oslo by, og de hadde til og med en distanse på 45 kilometer. Herlig, en kort ultra som i tillegg har mer av denne «ultrastemningen» over seg.

Ultra-dagen
Dagen kom, og jeg var nervøs. I startområdet var det fest. Det føltes i hvert fall sånn – en fest du egentlig ikke helt vet om du passer inn i og er velkommen i, men ender opp med å dra på allikevel. Jeg gjemte meg litt i et hjørne, og studerte alle løperne. Alle så skikkelig proffe ut, og jeg håpet ingen skulle legge merke til meg der jeg sto malplassert og utilpass i hjørnet mitt.  Plutselig sier noen «Hei, du ser også litt alene ut» bak meg, og jeg snur meg litt forsiktig. Hun heter Lise, og det er også hennes første ultraløp. Jeg ble lettet, og følte meg plutselig ikke så utilpass lenger, kanskje jeg tross alt ikke var den eneste ferskingen her. Plutselig ser jeg et velkjent fjes komme oppover bakken, det er Kasper som har løpt nesten 35 kilometer, og han ser fortsatt sterk ut. Jeg løp bort til han for å veksle et par ord, og vi ønsket hverandre lykke til. Det hjalp.

Startskuddet for 45 kilometer går, og jeg tar følge med min nye løpevenninne Lise. Stemningen i feltet er god, og jeg føler meg velkommen. Rundt meg er mange andre smilende løpere. Jeg finner en god flyt og beina føles lette. Etter et par kilometer ser jeg et kjent ansikt, det vil si jeg kjenner henne igjen fra instagram. Det er jo selveste Maratonmamma, Lise Lysfjord Pettersen. Litt nølende tar jeg kontakt med henne. Vi løper jo tross alt side om side. Vi tar følge en god stund, og jeg lar meg inspirere. Hun hadde tross alt løpt 80 kilometer året før.

Jeg SKAL fullføre min første ultra
Etter ca 12 kilometer kjenner jeg det stikker i hofta. Dette har jeg kjent før, og jeg vet det går over. Forskjellen før har vel kanskje vært at jeg ikke har løpt så mye lenger etter jeg har kjent denne smerten. På drikkestopp i Sørkedalen er hofta vondt, og jeg bestemmer meg for å sette meg ned litt, kanskje det går over. Maratonmamma dukker plutselig opp ved siden av meg, og jeg bestemmer meg for å slenge meg med henne oppover den lange seige bakken i Sørkedalen. Mye hyggeligere med selskap. Vi tar igjen følge et godt stykke, men til slutt klarer jeg ikke å henge med. Hofta er helt jævlig. Jeg setter meg på en stein et sted i løypa mellom Sørkedalen og Fossum. Tårene triller. Flere løpere spør om det går bra, og om det er noe de kan gjøre i forbifarten, det varmer. Herregud for et miljø tenker jeg, mens tårene triller både av smerte og av at jeg blir litt rørt av omtanken til disse ukjente menneskene. Jeg bestemmer meg for å gå, prøve ihvertfall. Det er vondt, og jeg ender opp med i en slags haltende tralt. Det går ikke fort, men det går fremover. Flere timer senere ankommer jeg endelig drikkestasjonen på Fossum hvor jeg setter meg ned for å spise en vaffel. En av de frivillige spør om jeg skal gi meg, han ser at jeg har vondt. Nei det går fint svarer jeg fort, for ikke f om jeg skal gi meg. Jeg skal komme i mål. Jeg skal fullføre min første ultra.

10 kilometer langt vennskap
Jeg reiser meg opp og halter avgårde, prøver å se litt sterk ut. Jeg er livredd for at de skal stoppe meg, for det har jeg nemlig hørt kan skje i ultraløp om de på servicestasjonen ikke tror du er i stand til å fullføre. Når jeg endelig ankommer Lysakerelva har den andre hofta også blitt vond. Flere timer med feilbelastning og halting har satt sine spor, nå begynner det virkelige helvete. Jeg beveger meg mer baklengs enn framlengs store deler av dette partiet, da gjør det litt mindre vondt.
Etterhvert tar jeg igjen en deltager på 80-kilometeren, han halter mer enn meg. Jeg spør om han vil ha en paracet, han svarer han har tatt to. Det er starten på et 10 kilometer langt vennskap, som dro oss begge videre. Han slet med plantar fasciitt, og det visste jeg jo var vondt. Vi snakket om alt mellom himmel og jord, og han fortalte om sin syke kone som forhåpentligvis ventet i målområdet. Hun hadde fått diagnosen Alzheimers sykdom noen år tidligere. På gode dager kunne hun virke nokså oppegående, mens på de dårlige dagene visste hun hverken sitt eget eller sin manns navn. En forferdelig sykdom. Han løp fordi han kunne, og fordi hans kone ikke kunne.

De siste kilometerne
De siste kilometerne inn mot mål fant han en ny fart, en fart jeg ikke hadde. «Jeg kan vente på deg» sa han, men jeg nektet. Selvfølgelig måtte han komme seg til mål for å finne konen sin. De siste kilometerne var tunge, samtidig som jeg visste jeg nærmet meg mål. Dette skulle jeg greie.

Det etterlengtede synet at målområdet kunne ikke komme fort nok, og jeg ble nesten rørt av min egen innsats. For en dag. I mål møtte jeg Kasper som ventet på meg, og jeg har aldri vært så glad. Og stolt. Klokka stoppet på nesten 49 kilometer, og 8 timer og 21 minutter. Ca 7 timer i smertehelvete, haltende både fremlengs og baklengs. Dette er hva ultraløp er tenkte jeg.

Lykkelig i mål på Ecotrail. Klarte såvidt å balasere noen sekunder på et bein for et kult bilde, haha. Hadde jeg visst at jeg skulle slite med slimposebetennelse i begge hoftene i nesten fire måneder etterpå hadde jeg kanskje gitt meg før. Jeg hadde ikke den kunnskapen jeg har i dag, og klarte ihvertfall ikke å skille mellom «skumle smerter» og «vanlige smerter». Selvfølgelig får man vondt i kroppen når man tilbakelegger slike distanser uten å være vandt til det.

Ultraløp er fantastiske og forferdelige. Å bli kjent med sin egen kropp og psyke på denne måten er et privilegium jeg skulle ønske alle fikk oppleve. I dag hater jeg ikke lenger kroppen min, men er takknemlig for hva den får til.

Etter Ecotrail 2017 har Sina tatt ultraeventyret til nye høyder. Året etter var hun «en av disse gale» som løp 80 kilometer under Ecotrail Oslo. En distanse hun fullførte på respektable, fantastiske og sikkert tidvis forferdelige 13 timer og 21 minutter. Du kan følge henne på Instagram: @Sinanordby eller på bloggen hennes her.

Ønsker du å skrive neste etappe av Runner’s World-stafetten? Eller kjenner du noen med en historie som bare deles? Din mest fantastiske løpsopplevelse, din historie som løper, eller hvordan ditt løpeeventyr startet – vi vil høre om det! Send en mail til sara@runnersworld.no