Koronaknekken

Koronaknekken


Hvordan løping kan bidra til en forbedret psykisk helse under pandemien.

Det siste året har vært annerledes og krevende. For de fleste har isolasjon, avlyste planer og usikkerhet preget hverdagen. Samtidig som årstidene har endret seg siden mars i fjor, har følelsene våre også sirkulert mellom angst og frykt over helsen vår, til ensomhet og bekymring for dem rundt oss, spesielt våre eldre kjære.

Mange av oss som har vært heldige nok til å forbli fysisk friske har kanskje opplevd forverret psykisk helse. Vi har snakket med to professorer innen psykologi og idrettspsykologi for å få de beste rådene og verktøyene

Når småting blir noe stort

Ifølge Torill Christine Lindstrøm, psykologiprofessor ved Institutt for Samfunnspsykologi ved  Universitetet i Bergen, har angst og engstelighet i stor grad økt på grunn av to faktorer:

Korona-angst, som vi for eksempel føler i butikker når vi bekymrer oss for vår trygghet og om vi har vært nær noen som er smittet, og isolasjonen som har ført til at vi har blitt vant til å gjøre veldig lite utenfor hjemmet.

– Tingene du før gjorde til daglig, for eksempel å ta bussen til jobb, føles nå som et «prosjekt» og gir en engstelighet og uro som om du skulle ta et fly til utlandet, sier Lindstrøm.

– For å si det med andre ord: det små blir stort.

Mosjonister har allerede tatt i bruk en teknikk som Lindstrøm mener er et av de mektigste midlene mot angst, depresjon og uro, nemlig fysisk aktivitet.

– Fysisk aktivitet setter i gang veldig mange prosesser i kroppen. Du får endorfiner, du får pulsen opp, du svetter og du blir avslappet etterpå, sier Lindstrøm.

Det kan også hende at nedstengning av treningsstudio har vært et hell i uhell. Både Lindstrøm og flere studier som har sammenlignet innendørs og utendørs aktivitet sier det samme: fysisk aktivitet er flott, men fysisk aktivitet i naturen er det aller beste.

– Når du går eller jogger i naturen, og det er kupert terreng som her i Bergen, er det slik at hvis du driver og tenker på andre ting enn hvor du skal sette foten, da faller du. Så du er nødt til å konsentrere deg om hva du gjør. Og når du er nødt til å konsentrere deg om noe, da presser det ut andre tanker. Du får en liten pause, forteller Lindstrøm.

Selv i lettere terreng kan sansestimulans i naturen også bidra til at tankene får litt hvile.

– Ingenting i kulturen er så komplekst som naturen. Naturen har farger, former, lyder, lukter og overflater, som er så varierte at alle sansene blir stimulert.

Man trenger ikke være spesielt sprek eller bo et sted med nasjonalparker og storslått natur for å merke effekten. Å jogge i en park er mer enn godt nok og det kan være ekstra fint med lysløype nå i mørke måneder. For de av oss som pleier å grue seg til å gå ut i mørket etter jobb, kan vi kanskje ha nytte av et tankegangskifte.

– Det er spennende å gå ut i mørket, er det ikke det? spør Lindstrøm.

– Jeg brukte løping som terapi

For Lindis Iwar Brekke fra Larvik, hjelper utendørsløping henne til å føle seg i ett med øyeblikket. Etter å ha slitt i mange år med depresjon og PTSD, har løping vært veldig legende. I 2007 satte Iwar Brekke seg et mål om å løpe fem kilometer sammenhengende. Det tok åtte år, men i 2015 klarte hun det.

– Da jeg begynte å løpe, det var da ting virkelig endret seg til det bedre. Jeg vil påstå at løping har hatt nesten alt å si for at min psykiske helse er bedre, sier Iwar Brekke.


Lindis Iwar brekke. Foto: Privat

Denne uttalelsen ville sannsynligvis ikke ha overrasket lege Ole Petter Hjelle, forfatteren bak Sterk Hjerne med Aktiv Kropp. I hans bok fra 2018, forklarer Hjelle hvordan fysisk aktivitet både forhindrer depresjon og virker som (og ofte bedre enn) en antidepressiva i behandlingen av depresjon.

Ifølge ham er en av de viktigste grunnene til å være fysisk aktiv at det hjelper mot depresjon, øker selvtilliten, mestringsfølelsen og troen på seg selv – fordi de som sliter føler de har gjort noe godt for seg selv.

Fysisk aktivitet øker mengden serotonin, noradrenalin og dopamin i hjernen, som gjør oss lykkelige, men det at vi gir denne «medisinen» til oss selv gjør at vi har handlekraft i kampen mot psykiske plager.

Bare to år etter hennes første 5-kilometer, løp Iwar Brekke sin første halvmaraton, og i mars i fjor løp hun 30 kilometer sammenhengende. Selv om distansene bare hadde økt og økt, sa hun etter 30-kilometerløpet at hun aldri kom til å løpe lengre enn det. Men så kom korona.

Som en alenemor med fulltidsstilling i et samfunnskritisk yrke, har Iwar Brekke kanskje hatt det litt travlere enn de fleste av oss under korona, men isolasjonen har vært tøff. På toppen av det hele, i fjor sommer fikk hun påvist cyster på eggstokkene og legene lurte på om de kunne være kreft.

– Det, samtidig med at jeg følte meg veldig alene og ensom, alenemor til tre, ingen partner, forvirret med tanke på kjærligheten – alt dette gjorde at jeg brukte løping som terapi, forteller Iwar Brekke.

Iwar Brekke, som også driver med styrketrening, sier at det er noe veldig unikt med det å løpe.

– Når jeg løper, er jeg i en sinnstilstand hvor jeg kan bli kjent med følelsene mine. Jeg har aldri lært å bli kjent med følelsene mine, men løping for meg er et sted der jeg klarer å sortere følelsene og plassere dem. Jeg klarer å plassere tanker og mål om hvordan jeg skal leve livet mitt best mulig.

Redd for hva som skulle komme, om det ville bli cellebehandling eller noe enda verre, vendte hun seg igjen til løping. Den 16. august, to dager før operasjonen for å fjerne eggstokker og eggleder, tok Iwar Brekke på seg joggeskoene og gikk ut av huset sitt for å løpe 42,2 kilometer, hennes først maraton.

Heldigvis slapp hun unna cellebehandling, og siden august har hun løpt flere virtuelle maraton og tre ultraløp, inkludert to på 50 kilometer og syv runder i Backyard Ultra i Sandefjord.

– Det er deilig å se at kroppen min faktisk kan, og kroppen min har vært gjennom så mye dritt at det er helt fantastisk hva den får til. Jeg mener virkelig at løping og mestringsfølelsen det gir har bidratt til at min psykiske helse. Motstandsdyktigheten min har bedret seg, noe som hjelper med å håndtere alle utfordringer som livet byr på, sier hun, og forteller at hun ikke har noen planer om å bremse ned. I 2021 har hun som mål å løpe et løp på 60 kilometer.


HVORFOR LØPER DU?
Jeg løper fordi jeg kan. Jeg løper fordi det er medisinen min. Jeg løper for å vite at jeg er sterk, at jeg ikke er et offer. Det høres veldig klisjeaktig ut, men kroppen min har vært gjennom så mye dritt, at det at jeg faktisk kan løpe – jeg har to friske bein, jeg har et hjerte som funker, jeg har en kropp som har vært overvektig og har blitt brukt og nå klarer jeg å løpe, det er helt fantastisk.
— Lindis Iwar Brekke, 41


Usikkerhetens pris

For andre mosjonister har løping i koronatider ikke kommet så lett. Alexandra Hanson, en erfaren distanseløper som var dypt inne i forberedelsene til flere løp da koronaen kom, sier at tiden siden mars har hatt sine oppturer og nedturer.

Hun er ikke den eneste som stod på startlisten til et løp som ble avlyst den våren og sommeren, men for henne var ikke bare planene å sette ny personlig rekord. I tillegg til Philadelphia halvmaraton i slutten av mars, var hun påmeldt en stafett i april og en maraton i Argentina i mai.

Maratonen ville vært det siste løpet hun trengte for å fullføre en bragd maratonentusiaster kaller The Grand Slam – å ha løpt en maraton på hvert kontinent pluss Nordpolen. Stafetten var nesten like viktig for Hanson, som flyttet til Oslo fra Washington D.C. i sommer for å studere.

Hun hadde rekruttert elleve av sine amerikanske venner til laget sitt for å gjennomføre løypa sammen som et siste «ha det bra-arrangement» før hun dro.

Alle de tre løpene ble avlyst.

Alexandra Hanson. Foto: privat

– Den første fasen av korona var jeg helt knust, ikke bare fordi jeg hadde trent så mye og nå spilte det ingen rolle, men det som var verst for min psykiske helse var den konstante usikkerhetstilstanden fordi vi ikke visste hva sykdommen var, hva det betydde og hvordan den sprer seg. Det var bare så mange ukjente faktorer, og det er det fortsatt, men disse første månedene i mars og april var det en overveldende mengde, sier hun.

For Hanson, som pleier å bruke tiden mens hun løper til å finne inspirasjon, rydde opp i hodet og ha uavbrutt tid til å prosessere tankene, var det å løpe nå bare stressende.

– I starten var det å løpe en del av det ukjente. Jeg tenkte, trenger jeg å ha munnbind på mens jeg løper? Puster personen som løper forbi på meg? Er de to sekundene nok til å bli smittet? Jeg vet at bekymringene mine var trivielle sammenlignet med andre som så deres levebrød forsvinne, men for meg var usikkerheten det å ikke vite, og ikke vite når det å ikke vite skulle ende – det var den verste delen.


HVORFOR LØPER DU?
Jeg løper fordi det gjør meg glad og jeg tror det er en av de beste måtene å oppleve og lære å kjenne et sted. Jeg elsker den friske luften – jeg får ikke samme effekten på mølle – men å løpe i et nabolag eller i skogen er hyggelig på veldig forskjellige måter. Jeg legger merke til hus og rare trær, jeg ser verden på en annerledesmåte som jeg bare ser når jeg løper. Man kan stoppe og ta på noe eller ha føttene i vannet eller se en interessant sti og løpe ned den – det er en unik frihet til å utforske.
— Alexandra Hanson, 36


Hvordan takle utfordringer som en pro

For de fleste av oss er det å bli med i et løp ikke en del av jobbeskrivelsen. Men akkurat som toppidrettsutøvere, ser vi frem til racedatoer langt unna og ofrer både tid og energi for å pushe kroppene våre. Vi har derfor noe å lære fra idrettsutøvere og idrettspsykologene som hjelper dem å takle usikkerhet og andre utfordringer akkurat nå.

Ifølge Anne Marte Pensgaard, professor i idrettspsykologi ved Norges Idrettshøgskole og Olympiatoppen, er nøkkelen å se muligheter og ikke begrensninger når konvensjonell trening og konkurranse blir midlertidig stoppet.

– Usikkerhet i seg selv er en stressfaktor og utøvere bruker mye tid til å forberede seg til konkurranser, sier Pensgaard.

Nå når antall konkurranser er få, er det selvsagt veldig kjipt når noe blir avlyst. Men utøvere er også mestere i omstilling og i å refokusere, så de evner å finne seg nye mål relativt kjapt.

Selv om det er strategisk å skifte mål med skiftende betingelser, advarer Pensgaard mot å gjøre det for ofte.

– Det er klart – det finnes en grense for hvor lenge du orker å trene når målene hele tiden forskyves, sier hun.

Så hvordan kan vi refokusere måle- ne våre for å holde på motivasjonen og gleden? For de profesjonelle kommer det litt an på.

– Det viktige er å tenke utvikling hele veien og bruke muligheten til å bli enda sterkere på det som er eventuelle svakheter. Det å finne alternative treningsformer kan skape både utvikling og stor motivasjon hos noen, mens andre vil ha det bedre med å følge en noenlunde «normal» plan, men kanskje legge inn virtuelle konkurranser, sier Pensgaard.

Hun anbefaler å være kreativ og sikter til de forskjellige dimensjonene av sporten, inkludert den mentale.

– Kanskje er det nå man skal lære seg oppmerksomhetstrening ordentlig, eller andre mentale treningsformer man alltid har tenkt man skal gripe fatt i, foreslår hun.

Nytenkning

Det å refokusere treningen betyr ikke å gi opp pre-korona mål. Ved å fortsette å trene, kan vi utvide forholdet vårt til idretten og samtidig bli bedre løpere og i bedre stand til å nå større mål når muligheten igjen byr seg. Inntil da kan det å tenke nytt når det gjelder treningen vår hjelpe oss med å finne nye måter å nyte løping på.

Etter hennes først mørke fase da korona kom, gjorde Alexandra Hanson akkurat det. I en periode hun spøkende beskriver som et akseptstadium i hennes stadier av sorg, bestemte hun seg for å ikke la formen sin gå til spille.

Hanson meldte seg på Quarantine Backyard Ultra hvor hun løp 100 kilometer fordelt på 15 runder nær  huset sitt. Dette løpet, som var hennes lengste løp til dags dato, utløste en ny motivasjon som hun tok med til Oslo i juni.

– Da jeg flyttet hit var løping ingenting annet enn en glede og holdt meg ved mine fulle fem. Spesielt da jeg var i karantene og ikke kunne ta offentlig transport, ikke hadde bil og ikke kjente noen. Jeg bare pakket sekken med vann og snacks og utforsket byen og marka.

Denne utforskningen førte til at Hanson fant en ny måte å konkurrere på. På nettsiden FastestKnownTime. com, hvor folk laster opp kjente ruter, fant hun nye steder å løpe og skapte sin 24-kilometersrute fra Lysaker rundt Bogstadvannet og tilbake.

Et mulighet å sette ting i perspektiv

I motsetning til i mars i fjor, sier Hanson at hun nå ikke har noen mål knyttet til løping, og at det har vært overraskende deilig.

– Det har vært ganske lenge siden jeg kunne løpe bare for å løpe – å kunne si «det spiller ingen rolle hvor langt jeg løper denne uken» har fått meg til å huske at jeg ikke trenger et mål for å like å løpe. Det høres rart ut når alt har vært så usikkert, men jeg har hatt glede av å ikke måtte ha løping som en av de planlagte tingene i livet mitt.

Denne justeringen er sunn mener psykologiprofessor Lindstrøm, som advarer om at vi bør være litt forsiktige med oss selv og tenke på balanse når vi setter oss idrettslige mål. Selv om vi identifiserer oss som løpere, må vi huske at prestasjon bare er en del av livene våre.

– Det er flott å ha mål og rutiner, og det er viktig at man klarer å fortsette og ikke gir opp fordi vi har en pandemi – at man klarer å opprettholde og holde koken. Men samtidig er det viktig å spørre seg selv: hvor mye ofrer jeg for å nå dette atletiske målet? Er det verdt det eller er det andre ting jeg kunne hatt lyst til i livet? Hva er godt for meg som et helt menneske?

Svaret kan hjelpe oss til å finne vår indre motivasjon og lede oss til å justere treningen vår på en måte som maksimerer glede, handlekraft og fordeler for psykisk helse.

Om vi kan bli bevisst vår indre motivasjon – om det er å få noe fredelige øyeblikk mens vi lytter til pusten, å styrke kroppen eller å få litt perspektiv ved å oppleve verden på en annen måte, så kan det hjelpe oss å holde rutinen og gjøre at vi opplever løpeturene som det beste innslaget i løpet av dagen.

Det kan også hjelpe med å sikre at vi opprettholder et sunt og balansert forhold til løping og er klar til å omfavne alt verden har å tilby når den igjen er klar til å tilby det.

Karoline Bjerkeli Grøvdal har tatt ytterligere grep inn mot OL

Karoline Bjerkeli Grøvdal har tatt ytterligere grep inn mot OL


Langdistansestjerna har nylig inngått et samarbeid med Fuel of Norway for å optimalisere næringen i forbindelse med trening og konkurranse.

Etter lengre tids erfaring og testing av Fuel of Norway velger Karoline å inngå et samarbeid som skal bidra til ytterligere optimalisering av hennes trenings- og konkurransehverdag.

– Jeg er glad for å ha Fuel of Norway med på laget. Ernæring og restitusjon er like viktig som trening, og med hjelp av produktene til Fuel kan jeg optimalisere treningen min ytterligere. Det er viktig for meg å kunne bidra til et fokus på riktig og nok ernæring i forbindelse med trening spesielt for unge utøvere. Sammen med Fuel tror jeg vi kan få til dette, sier Karoline.

Fuel of Norway

Fuel of Norway ble startet av blant andre Gabriel «Gabba» Rasch tidligere proffsyklist og nå sportsdirektør i INEOS.

– Hele målet med oppstarten på Fuel handler om at sportsernæring bør være sunt og godt å innta, samtidig som den øker prestasjon og forkorter restitusjonstiden. Mesteparten av sportsernæringen som finnes inneholder mye kunstige tilsetninger og smaker unaturlig. Med Fuel har vi benyttet oss av den beste kompetansen på utvikling og produksjon slik at vi trygt kan gi både OL-favoritter og unge utøvere den beste energien, sier Gabriel.

I sin tid som ung utøver skulle Gabriel ønske at han og de rundt han hadde større kunnskap om ernæring, noe han i dag bidrar til i idretts Norge via Fuel of Norway.

OL i Tokyo

Klimaet og temperaturen under årets OL er et stort tema som vil påvirke utøverne i stor grad. Prestasjonen på de lengre distansene krever i større grad at man er nøye med planlegging og gjennomføring av ernæringsplanene.

Høyere temperatur krever både mere mineraler og væske for å holde kroppen på topp.

Kroppen krever tilnærming til både varme og væskeinntak i forkant og dette er ting man trener på.

I tillegg har Karoline gitt uttrykk for at hun ønsker å gjennomføre to krevende distanser i OL, noe som krever enormt fokus på restitusjon imellom konkurransene. Her spiller inntak av karbohydrater og væske en stor rolle sammen med hvile og lette økter.

Fueld på startstreken

Når Karoline konkurrerer på enten 5000 eller 10 000 meter skal hun yte maks i henholdsvis 14 og 30 minutter – sånn cirka.

For hver runde må hun være fokusert og hele tiden ligge og pushe på grensen av hva hun er kapabel til. Spisse albuer, rykk i feltet og taktomslag mot slutten – det gjelder å være våken og på alerten.

På såpass korte distanser trenger man ikke å innta næring underveis, men forberedelsene i forkant av løpet er desto viktigere, slik at hun står på startstreken med fulle karbohydratlagre og et skjerpet hode.

Her er Karolines favorittprodukter som bidrar til akkurat det.

Karolines favoritter

No Bullshit energy er en energidrikke laget av 100% fruktjuice fra eple og rabarbra. drikken er ikke tilsatt sukker og en boks inneholder kun 19kcal og hele 99mg koffein. Med andre ord en sunn og smakfull koffeindrikke. 

NoBullshit er laget for utøveren som er bevisst på koffeininntak i forbindelse med prestasjon eller som en leskende drikke når man trenger en liten oppkvikker. 

Fuel of Norway EnergiGel er en gel basert ekte fruktjuice og kjente norske smaker. Denne ble kåret til RWs valg i en stor gel-test i Runner’s World i fjor.

Fuel of Norway har utviklet gelen i tett samarbeid med utøvere og deres tilbakemeldinger.

Det er tre faktorer som er viktige i den perfekte gel: Smak, konsistens og næringsinnhold.

En kunstig smak og en for tykk konsistens er vanskelig å få ned når man er sliten. Samtidig er det utfordrende å lage en næringsrik gel som samtidig er tyntflytende.

Fuel of Norway er kompromissløse og kvalitetsbevisste – og har fått til både en naturlig smak, tynn konsistens som er lett å svelge, og en nøye sammensatt blanding av karbohydratkilder for optimalt opptak.

EnergiGel kommer i smakene blåbær, stikkelsbær og rips.

Hverdagstrening

I den daglige treningen er det også viktig med stabilt blodsukker og inntak av energi tilpasset aktivitet, intensitet og lengde.

Mange tenker at sportsernæring er noe som kun benyttes under konkurranse. Fordelene ved å være bevisst i hverdagen er store. Man vil ha bedre kvalitet på øktene som gjennomføres, raskere restitusjon og man lærer kroppen å utnytte inntaket slik at man kan prestere bedre under konkurranse.

Noen anbefalinger generelt vil være å drikke ca 5 dl Sportsdrikk siste timen før trening. Skal man ha en kort og intensiv økt vil dette være tilstrekkelig i forkant. Man kan også med fordel spise en EnergiGel rett før økta.

Underveis er det viktig å drikke godt om temperaturen er høy. Umiddelbart etter økten bør man ha 5 dl sportsdrikke, en EnergiGel/EnergiBar/banan klart for å starte restitusjonen.

På lengre økter bør man ha fokus underveis på et jevnt inntak av karbohydrater. Cirka 1–1,5 g/kg/t. Start inntaket etter ca. 15 min og fortsett gjennom økta.

Flere tips finner du på Fuel sin hjemmeside.

Karoline Bjerkeli Grøvdal: – Kunsten å gi F

Karoline Bjerkeli Grøvdal: – Kunsten å gi F


I spalten «Eliteløperen» følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte. Her er 14 kjappe med Karoline Bjerkeli Grøvdal.

Hva er det første du tenker på når du våkner?

– Hva skal jeg trene i dag?

Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Kanskje Frankrike, fint vær, god mat, enkelt å reise dit.

Hvilken rolle har du i vennegjengen?

– Den stabile, de vet hvor de har meg.

Hvordan ville vennene dine beskrevet deg med tre ord

– Sta, målbevisst og snill – håper jeg.

Hvilken artist hørte du på i ungdommen som du er litt flau over i dag, men som betød mye for deg da?

– Altså, jeg var Britney Spears-fan nummer én! Og er ikke flau over det.

Hvilke tre ting er du takknemlig for?

– Oppveksten min, at jeg er vokst opp blant skog og fjell. Jeg tror det utgjorde en god base for at jeg kunne drive med idrett. Jeg er takknemlig for mamma og pappa som stilte opp, særlig da jeg var yngre, og kjørte meg på trening. Jeg har aldri hatt noen stor klubb eller idrettslag rundt meg, så alt de gjorde for meg er jeg veldig takknemlig for. Og så er jeg takknemlig for sponsorer, særlig lokale sponsorer som har fulgt meg siden jeg var liten og vært med i opp- og nedturer.

Hvilken egenskap er du mest stolt av?

– At jeg er løsningsorientert.

Hva het ditt første kjæledyr?

– Det var en katt som het Sunniva.

Hva hører du i bilen?

– Det meste – topp 40 og sånn typisk radiomusikk.

Synger du med?

– He he. Bare hvis jeg er alene i bilen.

Hvem har betydd mest for deg i valget om å bli toppidrettsutøver?

– Det er en kombinasjon av min første trener, Terje Hole, som brukte tid på meg og så et potensiale, og søskenbarnet mitt, Håvard Bjerkeli. Han var langrennsløper, sprinter, på landslaget med sølv i VM. Jeg så veldig opp til ham, jeg skulle jo bli skiløper jeg også. Han banet vei med tanke på det å bli toppidrettsutøver. Den kombinasjonen: ett forbilde og en trener som introduserte meg for løping og hadde trua.

Hva liker du å gjøre når du ikke trener?

– Slappe av, se på serier og lage mat. Og shoppe, he he. Det kan du putte i en parentes.

Hvordan vil du beskrive følelsen etter en kanonbra økt?

– En blanding av lettelse fordi du har gjennomført det du hadde som mål og det gikk bra, og en følelse av runner’s high – du får mye energi og ser litt lysere på alt. En enkel medisin for å ha det bra.

Hva skulle du ønske du var flinkere til?

– Jeg kunne vært flinkere til å ikke bry meg om alt. Noen ting kan gå litt for tett inn på meg. Den velkjente kunsten å gi F, den hadde jeg nok hatt godt av å mestre. Jeg kan bli litt opphengt i negative ting, som en dårlig prestasjon, og ta det med meg og la det gå utover selvtilliten. Jeg kan bli flinkere til å legge det fra meg, og gi F. Det må jeg jobbe litt med.

– Jeg er ikke den som skriker høyest

– Jeg er ikke den som skriker høyest


I spalten «Eliteløperen» følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte. Her er 11 kjappe med Filip Ingebrigtsen.


Hva er det første du tenker på når du våkner?

– Det første jeg tenker på er mat. Mat er ofte motivasjonen. Jeg liker å stå opp litt tidligere enn jeg må, for da kan jeg spise litt mer før jeg skal dra på trening, og da må jeg spise litt tidligere. Jeg ofrer litt søvn for å spise.

Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Det må være Italia. Der har de god mat og det er et veldig fint og sammensatt land – både syden og fjell.

Hvilken rolle har du i familieselskapet?

– Jeg er ikke den som skriker høyest i hvert fall. Jeg er mer interessert i de andre enn å snakke om meg selv. Jeg pleier alltid å spørre om hva de driver med , for det er ikke så ofte jeg får sett dem. De vet hva jeg holder på med uansett, så det er ikke så spennende.

Hvordan ville vennene dine beskrevet deg med tre ord?

– Den er litt verre … Tre ord? Stort sett glad, sikkert litt kverulerende – jeg liker å terge dem litt når de kommer med sånne sannheter som alle er enige om, ting som «bare er sånn». Og opptatt av mat, selv om det ikke er et ord. He he! Det er alltid fokuset: Hva skal vi spise nå?

Hvilke tre ting er du takknemlig for?

– At jeg kommer fra Norge, at jeg har ei så kjekk kone og at jeg har en så stor familie.

Hvilken personlige egenskap er du stolt av?

– At jeg kan snu det meste til noe positivt. Jeg er litt optimist, Ikke en dum optimist, men jeg tenker at det aldri er så galt at det er noe vits i å legge seg ned.

Hva hører du på i bilen?

– På vei opp hit til Olympiatoppen hørte jeg på podkast – Jan Thomas og Einar. Det er gøy å høre norske podkaster siden jeg er så mye ute og reiser. Men jeg henger veldig etter, da. Og så liker jeg Friminutt – den er bra, og der er jeg ajour. Ellers hører jeg mye på rap og hip hop.

Hva liker du å gjøre når du ikke trener?

– I det siste har jeg blitt mer og mer glad i å lese. Ellers liker jeg å se på serier og så liker jeg å være ute i en eller annen form – fiske, tenne bål, gå tur.

Og hva leser du akkurat nå?

–Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar.

Hva skulle du ønske du var flinkere til?

– Jeg skulle vært flinkere til å gjøre ting med en gang. Jeg utsetter ting litt, og det angrer jeg alltid på når jeg til slutt må gjøre det. Det er i hvert fall sånn i voksen-livet. Før likte jeg det godt, men som voksen er det ikke så lurt å utsette å betale regninger og de tingene der.

Beskriv følelsen du har etter en kanonøkt med ett ord.

– Euforisk! Det er ikke noe annet å si enn det. Man kan ikke gjenskape den følelsen på noen annen måte.


Les også: 14 kjappe med Amalie Iuel

Amalie Iuel: – Tør, vil, kan!

Amalie Iuel: – Tør, vil, kan!


I spalten «Eliteløperen» følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte. Her er 14 kjappe med Amalie Iuel.


Hva er det første du tenker på når du våkner?

– Det første jeg gjør er å kjenne etter hvordan kroppen føles. Jeg gjør en kort analyse for å finne ut av hvordan kroppen har respondert på de siste dagenes trening.

Hvordan ville dine nærmeste venner beskrevet deg med tre ord?

– Energisk, sta og rasjonell.

Hvilken rolle har du i familieselskapet?

– Rundt middagsbordet vil jeg nok si at jeg tar en aktiv rolle med tanke på familiediskusjoner. Hvis lillesøsteren min er til stede tar vi klovnerollen – hun får frem min goofy side.

Hvilket band er du litt flau over at du hørte mye på i ungdommen, men som betydde mye for deg da?

– Jeg pleide å elske Backstreet Boys.

Hva er du takknemlig for?

– Jeg er takknemlig for min egen helse, familien og venner.

Hvilken egenskap er du mest stolt av?

– Jeg tror nok at den egenskapen jeg er mest stolt av må være det at jeg er veldig dedikert og hardtarbeidende mot målene mine.

Hva hører du på i bilen?

– Det går stort sett i gode gamle «oldies» som jeg kan synge til.

Hva ligger på nattbordet ditt?

– Der ligger boka jeg leser og en vannflaske.

Hvilket land er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Det må bli Norge. Det er her jeg er vokst opp og det er så mye vakker natur og fine steder å besøke. I tillegg bor størsteparten av familien min i Norge, og familien betyr alt for meg.

Hva het ditt første kjæledyr?

– Katten Ursus.

Hvem har betydd mye for deg i valget om å bli toppidrettsutøver?

– Ugo Costessi, friidrettstreneren min på high school. Han trodde virkelig på meg og så potensialet mitt. Han fikk meg også til å søke på college i USA og oppmuntret meg til å fortsette friidrettskarrieren der.

Hva gjør du når du ikke trener?

– Da slapper jeg av med en god film eller serie, eller henger med familie og venner.

Beskriv følelsen du sitter igjen med etter en kanonbra økt.

– Jeg føler meg så motivert og god – det er fantastisk å se at alt det harde arbeidet man legger ned betaler seg, og det gir en god følelse å ta med seg fram mot sesongen.

Hva er det viktigste treneren din har lært deg?

– Treneren min er en mann med mange visdomsord. En ting som virkelig har festet seg hos meg er akronymet TVK: tør, vil, kan. Det er jo de tre komponentene man trenger for å lykkes.


Les også: 11 kjappe med Karsten Warholm

Karsten Warholm: – Fokus når det gjelder

Karsten Warholm: – Fokus når det gjelder


I spalten «Eliteløperen» følger vi våre beste utøvere og blir bedre kjent med dem – på en litt annen måte. Her er 11 kjappe med Karsten Warholm.


Hva er det første du tenker på når du våkner?

– Stå opp og gjøre meg klar til trening.

Hvordan ville dine nærmeste venner beskrevet deg med tre ord?

– Glad, positiv og impulsiv.

Hva er du takknemlig for?

– At jeg har en meningsfull hverdag der jeg får gjøre det jeg liker aller best.

Hvilken egenskap er du mest stolt av?

– Det at jeg klarer å holde fokus når det gjelder.

Hva hører du på i bilen?

– Alt mulig.

Hva er favorittlandet ditt og hvorfor?

– Har ikke noe bestemt favorittland, men mange gode ferieminner fra Portugal.

Hva var navnet på ditt første kjæledyr?

– Kaninen Pelle.

Hvem har betydd mye for deg i valget om å bli toppidrettsutøver?

– Veien har blitt til mens jeg har gått, jeg har vært heldig som fra jeg var liten har hatt støtte fra mine foreldre, trenere og et godt treningsmiljø. Toppidrettsutøver har jeg vært de siste årene og det har kommet som et resultat av hard jobbing som har gitt gode internasjonale resultat. Det at trener Leif Olav Alnes har den kunnskapen han har og har hatt troen på meg som utøver på internasjonalt nivå har vært helt avgjørende.

Hva gjør du når du ikke trener?

– Da er jeg sammen med kjæresten min og venner. 

Beskriv følelsen du sitter igjen med etter en kanonbra økt.

– Det er rett og slett herlig, det å kjenne at kroppen fungerer og at alt tyder på at jeg har gjort fremgang er en fantastisk følelse som nesten kan være vanskelig å beskrive.

Hva er det viktigste treneren din har lært deg?

– Han har lært meg så mye både når det gjelder trening og livet generelt at det er ikke lett å trekke frem en ting.

– Hvis jeg må velge én ting fra treningsarbeidet så må det være at han har fått meg til å lytte bedre til kroppen og hvordan den responderer på treningen. Dette er en veldig viktig del av treningsarbeidet og er avgjørende for å kunne få kvalitetsøkter. 


Les også: 14 kjappe med Hedda Hynne