– Jeg har mye mer å gi

– Jeg har mye mer å gi


Langdistanseløper Karoline Bjerkeli Grøvdal er sterkere enn noen gang. VM venter i oktober.

Hun har vært i gamet lenge. Mye har skjedd siden første gang hun representerte Norge i et internasjonalt mesterskap. Det er 13 år siden en sped 16-åring fra Isfjorden ble kasta inn i verdenstoppen. Et og annet hinder sto i veien. De ble forsert og etter hvert forkasta. Årene har gått og vi har sett henne på skjermen under hvert mesterskap. Nå har hun frivillig tatt hindrene tilbake, og hun er sterkere enn noen gang.

Karoline Bjerkeli Grøvdal er vår tids langdistansedronning, for å bruke et nesten oppbrukt uttrykk. 70- og  80-tallet hadde sine damer på tronen. Vi har vår. Hun har tatt Grete Waitz’ norske rekord på en mile, og når denne utgaven kommer ut har hun antakelig tatt Ingrid Kristiansens innendørsrekord på 3000 meter, i stevnet Karsten Warholm International i slutten av januar. Rekordene på 5000, 10 000 og 3000 utendørs – som alle innehas av nevnte damer – lever farlig.

Karoline Bjerkeli Grøvdal (29) ser framover mot en spennende sesong. Foto: Eivind Bye

Gullsko og bronsemedaljer
Hvert år deler Kondis ut en gullsko til en kvinnelig og en mannlig langdistanseutøver for gode tider og mesterskapsprestasjoner. Karoline hadde 12 gullsko stående hjemme. 2019 startet med at hun mottok enda en, for bragdene hun utførte i 2018. Selv oppsummerer hun fjorårssesongen slik:

– En litt blanda sesong, men alt i alt gikk det jo veldig bra. Fysisk var jeg på mitt beste, men samtidig var det en annerledes sesong, forteller hun.

2018 var første gang på seks år at hun satset på 3000 meter hinder. Fra å ha løpt både 5000 og dobbelt så langt, ble det hinder og kun hinder som skulle prege store deler av sommeren i fjor.

– Det var en utfordring. Jeg føler at jeg på langt nær fikk ut det jeg var i form til, men jeg trengte den sesongen med fokus på hinder. Når jeg nå starter 2019-sesongen er jeg på et helt annet sted, jeg er ikke lenger redd for å løpe hinder.

Rundt ni hinderløp rakk hun å løpe før banesesongen ufrivillig fikk en bråstopp. Det siste løpet var finalen i EM i Berlin. Karoline var på forhånd ranket som favoritt og gullkandidat, men en influensa ville det annerledes. Alle som har sett Karoline ha dagen, så fort at EM-finaledagen ikke var en slik dag, men hun jobbet seg inn til bronse. Nok en bronse. I likhet med gullskosamlinga, begynner det å bli en grei størrelse på bronsesamlinga også.

Historisk
Influensaen satt i. Lenge. Det føltes mer som et skadeavbrekk. Først to måneder etter Berlin kunne Karoline trene normalt igjen.

– Det var godt å komme seg over det. Høsten var veldig bra, og jeg fikk heldigvis vist helt på slutten av sesongen at jeg er tilbake igjen fysisk, sier Karoline, og sikter til fjorårets andre bronse, nemlig den på EM terrengløp i desember. Hennes sjette seniormedalje totalt i europamesterskapsammenheng, fire av dem i terrengløp, alle i samme valør. I tillegg har hun to junior-gull fra EM terrengløp, hvilket gjør Karoline til den kvinnen med flest individuelle medaljer i EM terrengløps historie. Som nevnt har hun, til tross for sin unge alder, vært i gamet lenge. Eller rettere sagt, vært i toppen lenge.

Motivasjon over tid
Og apropos det. Holder motivasjonen seg like godt som formen? Er man like inspirert til å løpe fort nå som i junior-VM for 13 år siden?

– Jeg er like sulten nå som da. Og jeg får ofte det spørsmålet. Særlig i skadeperioder. Men selv de årene jeg har vært skadet, så har motivasjon aldri vært en greie. Jeg blir nesten overraska hver gang jeg får spørsmålet, for jeg har knapt tenkt på det. Motivasjonen bare er der. Heldigvis, tilføyer hun.

– Hadde jeg tenkt mer på det, så det ville kanskje vært et tegn på at jeg begynner å miste motivasjonen. Men det at den fortsatt er såpass tilstede at jeg knapt reflekterer over den, vitner jo om at jeg hele tiden streber etter noe mer.

Det betyr ikke at hun våkner hver bidige dag – hoppende lykkelig over å skulle legge ut på løpetur i norsk vintervær.

– Neida, det går jo opp og ned. Mange lurer på hvor lenge jeg skal holde på med løping, hvilket er naturlig, for man tenker jo ofte i OL-sykluser, og mange utøvere har jo en visjon for framtida etter satsingen, men jeg har aldri tenkt at etter for eksempel OL 2026 – da er det slutt. Så lenge jeg har lyst og en samarbeidsvillig kropp så er det bare å fortsette, så får jeg ta stilling til når jeg skal legge opp etter hvert, sier hun.

Lista flyttes stadig opp, og forventningene likeså.
– Den første gangen jeg tok senior-bronse var jeg kjempefornøyd og veldig glad. Nå har jeg seks til sammen, og blir på en måte mindre og mindre fornøyd hver gang. Og det er nok det som gjør at jeg fortsatt er motivert. Jeg føler at jeg har mer jeg skulle gjort. Jeg er ikke ferdig. Og det som i utgangspunktet er bra, er ikke lenger godt nok.

Karoline løper både 3000 meter hinder og 5000 meter i VM i Doha senere i år. Foto: Eivind Bye.

Små marginer, små justeringer
Treningseffekten vil alltid være størst hos et utrent menneske. Jo dårligere utgangspunktet er, desto enklere er det å komme i form. Karoline har vært godt etablert i verdenstoppen i flere år, og marginene blir mindre og mindre. Hvordan trene for å bli enda litt bedre? Samtidig er balansegangen ekstremt viktig, og knivseggen mellom økt prestasjon og skader er sylskarp.

I samarbeid med treneren Ståle Jan Frøynes gjør hun stadig små forandringer og justeringer i treningsarbeidet, slik at hun hele tiden utvikler seg.

– Jeg må gjøre en liten forandring og en liten forbedring hvert år, og den forbedringa blir jo samtidig mindre og mindre for hvert år, siden nivået begynner å bli så høyt.

Nå er fokuset flyttet mot å telle kilometer på høy intensitet fremfor å følge med på det totale kilometerantallet i uka. Det blir stadig tøffere økter – hardere når det skal være hardt. Kvalitetssikre kvalitetsøktene.

– Dette er den største forskjellen fra tidligere, forteller Karoline, og legger til at totalvolumet ikke er noe høyere enn det har vært tidligere.

– Jo bedre form man er i, desto mer må farten heves, og det koster også mer, siden alt går mye fortere. Derfor går det litt på bekostning av de rolige turene sammenlignet med hvordan jeg trente før, sier hun.

Så lenge det går framover
Nå for tiden går det mye i lange terskeløkter. Opp mot en time i intervalltid på terskel, to ganger daglig på de tøffeste dagene. Til gjengjeld har hun en dag i uka med kun alternativ trening, hvor styrke og ellipse står på programmet.

– Jeg ser at Ingebrigtsens gjør det samme. Mye mengde på terskel – i hvert fall i den perioden vi er inne i nå. Man kan argumentere for at vi trener mot mye lengre distanser, selv om vi konkurrerer på relativt korte distanser, men det gir en god kapasitet og et solid fundament, sier hun og røper at hun aldri har testet en høyere terskelfart enn nå.

– Terskelfarta mi har jeg trent på siden jeg var 15 år. Det er betryggende å vite at den aldri har vært bedre. Jeg tror motivasjonen påvirkes av dette – jeg føler at jeg fortsatt har mer å gå på. Nå har jeg vært skadefri siden 2016-sesongen, og det er første gang noen sinne at jeg har hatt såpass bra kontinuitet i treninga. Når du nærmer deg fem-seks år på rad uten stopp i form av skadeavbrekk, det er først da man kan begynne å nærme seg det ytterste av sitt potensiale. Før 2016 gikk det en halv sesong før jeg var ute med skade. Jeg har jo fått vært med på masse, men d
et var ikke ett år uten et skadeavbrekk. Hadde jeg tatt en test og funnet ut at jeg hadde stagnert, så hadde det sikkert gått utover motivasjonen. Men så lenge det går framover, er det håp, ler hun.

Denne artikkelen ble først publisert i Runner’s World 1/2019

Les også: Hvorfor er kenyanske løpere så raskere?

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Jakten på løpegleden

Jakten på løpegleden


Caroline Zachariassen. Småbarnsmoren som mistet all nattesøvn, ble utbrent og langtidssykemeldt. Hun som hater å løpe, men som drømmer om smilepuls og halvmaraton. Er det mulig å finne løpegleden på 12 uker?


Caroline Zachariassen

Bosted: Bryne
Alder: 30
Familie: Gift med Lars Zachariassen. Tre ville gutter; 2, 4 og 6 år.
Yrke: Key account manager i LarsZachariassen AS
Aktuell med: #jaktenpåløpeglede Instagram: carolinezachariassen


Det hele startet med en langvarig drøm. Løping ser jo så enkelt ut!

–  Jeg har lenge hatt lyst til å kunne trives med å bare ta på meg løpeskoene, gå ut døra og sette i gang. En halvtime helt for meg selv. Få utløp for irritasjon, negative tanker og kaos. Komme nært på naturen, høste overskudd og komme hjem som et bedre menneske enn da jeg dro ut. Kanskje har jeg hatt en i overkant romantisk forventning om hvordan det utarter seg? Samtidig er jeg jo innforstått med at det også finnes tyngre dager og varierende motivasjon. Tidligere har jeg gitt opp etter tre uker.

Løping som straff

Hun vet hva hun prater om. Caroline har vært en av Norges beste turnere i en årrekke. 48 NM-gull og internasjonale medaljer kommer ikke av seg selv. Opp mot 25 treningstimer i uka over mange år krever sin (vilje)styrke.

– Fokuset kunne til tider endre seg fra mestring og glede til prestasjon og resultat. At jeg har hatt et anstrengt forhold til løping kan nok også henge sammen med at jeg forbinder det med straff. For om jeg ikke presterte som ønsket, var straffeløping og kondisjonstrening en veletablert metodebruk blant turntrenerne. Samtidig er det helhetlige bilde av turnkarrieren min klart mest positiv, forteller hun.

Kjente ikke seg selv igjen

Turndrakten ble brukt for siste gang i 2012. Aktivitetsnivået normaliserte seg. Men det ble med ett års pause før helt andre prøvelser stod for tur. På kort tid fikk Caroline og ektemannen Lars tre barn. Alle energiske, livlige og livsglade gutter.

– Det var, og er fortsatt, helt kaos. Det finnes mengder av kjærlighet, omsorg, smil, latter og glede. Jeg er så stolt og glad i flokken min! Samtidig er det hektisk og krevende – store kontraster, forteller Caroline.

Løping er ikke alltid like gøy …
Foto: privat

I 2018 bikker totalbelastningen over etter et halvt år med mye sykdom og minimalt med søvn.

– Det er tøft å bli sykemeldt, miste alt overskudd og identiteten sin. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Orket ikke være, eller gjøre mer enn det mest tiltrengte. Det var etter ni måneder, når jeg var kommet fra liggende til knestående, at jeg fant ut at løping skulle bli ett av tiltakene for å finne tilbake til meg selv.

Caroline og mannen Lars Zachariassen etter en vellykket økt. Foto: privat

Caroline allierte seg med ektemannen som er fysioterapeut og trener. Sammen utviklet de et passende treningsopplegg, med gradvis progresjon og mestringsfølelse i fokus.

Distanse og fart fikk liten oppmerksomhet, målet var å komme seg ut og gjennomføre. Tre ukentlige økter, kort varighet. Var det oppskriften for å finne løpegleden?

De gjorde en avtale: Dersom målet om å trives med løping ikke ble nådd, gjorde ikke det noe. Men de 12 ukene med løping skulle være et helhjertet forsøk. All in – kaste seg ut i det.

Caroline allierte seg med ektemannen som er fysioterapeut og trener. Sammen utviklet de et passende treningsopplegg. Foto: privat

Treningsprogram – #jaktenpåløpegleden

Slik så Carolines program ut de fire første ukene:

Uke 1

Dag 1
– 10 min hurtig gange.
– 5 x 1 min jogg, 1 min pause.
– 10 min hurtig gange.

Dag 2
– 20 min hurtig gange.
– 3 x 10 tåhev i trapp.

Dag 3
– 10 min hurtig gange.
– Pyramide-intervall: 1 min, 2 min, 3 min, 2 min, 1 min. Pause: 1 min.
– 5 min hurtig gange.

Uke 2

Dag 1
– 10 min hurtig gange.
– 5 x 2 min jogg, 1 min pause.
– 5 min gange.

Dag 2
– 30 min hurtig gange.

Dag 3
– 5 min hurtig gange, 5 min rolig jogg.
– Pyramide-intervall: 1–2–3–4–3–2–1 min. Pause: 1 min.
– 5 min rolig jogg, 5 min gange.

Uke 3

Dag 1
– 5 min hurtig gange, 5 min jogg.
– Intervall: 4 x 3 min. Pause: 1,5 min.
– 5 min jogg, 5 min hurtig gange.

Dag 2
– 10 min hurtig gange.
– 3 x 6 min rolig jogg, 2 min pause. Gå i pausene.
– 5 min hurtig gange.

Dag 3
– 5 min hurtig gange, 5 min jogg.
– Intervall: 1–4–1–4–1–4 min. Pause: 1,5 min.
– 5 min jogg, 5 min hurtig gange.

Uke 4

Dag 1
– Rolig jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 5 min.

Dag 2
– Rolig jogg 10 min.
– Intervaller: 4–3–4–3 min. Pause: 1,5 min.
– 10 min jogg.

Dag 3
– Rolig jogg 10 min.
– 3 x (45/15 x 6). Pause: 2 min.
– 10 min jogg.

Forklaring til treningsprogrammet:

Intensitet under intervaller: Du skal bli andpusten og svett, men ikke hardere enn at det er mulig å prate i korte, pressede setninger.

Pause: Hurtig gange

Med døden i hælene

Med døden i hælene


Gravferdskonsulent Øyvind Bertelsen-Tangvik (40) fra Kyrksæterøra løper for å holde døden på avstand. Det har resultert i en livsstilsendring og medaljer i NM triatlon.

Med kona Irene, de to døtrene Linnea (16) og Cecina (14) og hunden Leonardo, suser dagene forbi i et høyt hverdagstempo. Kontrastene mellom familieliv og jobb er store. Som gravferdskonsulent jobber Øyvind tett på døden, og for å kunne stå i jobben, løper han. Med lette bein over skog og mark luftes tankene etter møter med mennesker i sorg.

– Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død.

Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du.

Barndom med trening og død   

Øyvind vokste opp i et begravelsesbyrå som hans besteforeldre startet for snart 50 år siden, før hans foreldre overtok på 80-tallet.

Jeg var rundt 13 år første gang jeg var med på henting av en person som hadde gått bort. Siden da har jeg alltid hatt byråjobben i bakhodet. I 2007 ble jeg med og tok over bedriften sammen med min far.

I dag jobber Øyvind som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS.

Jeg har kun gått «livets skole», men kanskje det burde kalles «dødens skole» i mitt tilfelle.

Øyvind jobber som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS. Foto: Jørund Moltubakk

Da Øyvind ikke hjalp til hjemme med begravelsesbyrået, var han på løkka og spilte fotball. Han syntes også individuell idrett var gøy, og ble aktiv i kappgang i sjuårsalderen. Utfallet av det ble deltakelse i både junior-NM og nordisk mesterskap i kappgang.

I ettertid kan jeg se tilbake på en barndom med idrettsglede og stor treningsiver. Jeg elsket å ta de ekstra øktene, gjerne alene. En skikkelig treningsnarkoman, det var det jeg var.

I dag er Øyvind en aktiv triatlet, men en periode i livet var kroppen tung og motivasjonen lav.

Kropp i fritt forfall

Da Øyvind begynte på videregående, ble det en foreløpig slutt på hardtreningen som preget barndommen. Han trappet ned til femtedivisjon i fotball. Deretter ventet militæret, fast jobb og småbarnslivet. Kroppen var i fritt forfall, forteller han.

Noe måtte gjøres med de nyoppståtte smertene i ryggen om han skulle holde ut i den nye jobben som gravferdskonsulent.

– Jeg måtte ta grep for å bli sterkere. Det er noen krevende løft i denne jobben. Vi vet jo aldri hvor vi skal hente den døde og det kan være fryktelig tungt å løfte opp og ned trapper.

Vendepunktet kom nyttårsaftenen 2011 da han bokstavelig talt møtte seg selv i speilet. Skjorta var trang og nåla på badevekta hadde aldri pekt så høyt før. Treningsmekanismene fra barndommen slo til.

– Treningsnarkomanen var tilbake, og nå hadde jeg satt meg et mål. Etter åtte uker var åtte kilo borte.

Treningen skulle snart resultere i en bratt formstigning, men også fungere som terapi i møte med døden.

Gravferdskonsulentens egenterapi

Arbeidsoppgavene til en gravferdskonsulent er mange og varierte. Øyvind forteller at jobben hans blant annet består av å ta vare på og være en rådgiver for pårørende, stelle den døde og nedlegging i kiste. Øyvind minnes spesielt godt de første årene som gravferdskonsulent. Han var da nybakt småbarnsfar og kontrastene i livet var store.

– Jeg glemmer aldri det andre halvåret i jobben. Da var det sju fine ungdommer i sin beste alder som gikk bort, alle yngre enn meg. Det var tøft å absorbere, minnes jeg.

Øyvind sier at det til tider var vanskelig å stå i en utfordrende situasjon på jobb med mye død og sorg, for så å komme hjem og være en «superpappa» bare minutter senere.

–  Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk.

Øyvind løper for å klarne hodet, og hjemme snakker han med barna og kona om livet og døden.

– Jeg har et tett forhold til min far og min kone, samt en del prester vi jobber med. Til sammen får jeg sortert bort det verste.

Livet i perspektiv

Som gravferdskonsulent ser man hvor fort livet kan snu. Bilulykker og andre uventede dødsfall setter livet i perspektiv, sier Øyvind.

– Jeg setter stor pris på livet mitt med familie og venner. Det er ikke en selvfølge å få bli gammel. Alt for mange mennesker henger seg opp i bagateller i hverdagen, ofte tenker jeg at det ikke er verdt det å ta den krangelen om oppvasken.

I utgangspunktet er ikke gravferdskonsulenten selv redd for å dø, men han er mer redd for ikke å leve.

– I møte med mennesker i sorg har jeg lært at en må leve, nå! Mange bare eksisterer, jeg vil kjenne på kroppen at jeg lever. Det gjør jeg når jeg løper. Jeg har vokst på disse årene som gravferdskonsulent. Jeg har blitt et større medmenneske, og jeg tåler tøffe perioder bedre.

Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk

Løper alene sammen

Øyvind trener en del i skog og mark. Han synes det er befriende å løpe på stier og i bakker, og som hobbyornitolog elsker han å ta lange turer uten mobil eller klokke. Da er det kroppen og fuglene som styrer tempo. Det er noe helt eget med lyden av stillhet, forklarer han. 

– Jeg elsker å løpe ute, men de aller fleste kvalitetsøktene tar jeg på tredemølla. Vi har et stort løpemiljø på Kyrksæterøra, men som gravferdskonsulent og triatlet har jeg ikke anledning til å trene med løpegruppa så ofte.

Løping er en effektiv måte å få tankene over på noe annet enn døden, sier Øyvind. Når det er spesielt tøffe tider på jobben, som når det er barn som har gått bort, trekker han seg unna fellesøkter og trener alene for å sortere tankene.

Da tar han kvalitetsøkta på mølla klokken 06:00 på morgenen slik at han har 12 timers hvile til svømmetreningen på kvelden. Den ensomme treningen er nødvendig for den mentale helsa, mener Øyvind.

Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død

– Jeg løper alene på mølla fordi jeg trenger alenetid etter jobb, men samtidig er jeg en del av et løpemiljø på den digitale plattformen Zwift. Der «samles» vi en gjeng på internettsiden til fellesøkter på hver vår tredemølle i hvert vårt hjem. En mann jeg løper sammen med, jobber beinhardt for å komme seg med til Paralympics i Tokyo 2020. Vi motiverer hverandre fra hver vår kant av verden.

Terapi med sportslige resultater

Løpingen ga etter hvert klare resultater. Bare i fjor trente han over 700 timer. Høsten 2013 meldte Øyvind seg på halvdistanse triatlon og i 2014 sprang han sin første triatlon, AXTRI over Aurlandsfjellet. Øyvind forteller at det er en av de hardeste halv-Ironman som finnes, men at han nådde målet sitt om den blå trøya.

– Da fikk jeg blod på tann, motivasjonen var på topp! AXTRI 2015 ble gjennomført med rødtrøya som premie. Alle som kommer i mål under åtte timer, får rød trøye.

Han klokket inn sin første femkilometer gateløp i 2015 på tiden 18:11, og Hemnemila samme år på tiden 38:08.

– Etter tre gode triatlonkonkurranser i 2016, ble jeg lokket med på min første halvmaraton. Jeg hoppet like godt med på NM-klassen og kom i mål på 1:18. Jeg forsto at jeg løp på habile tider, og var godt fornøyd.

I dag er Øyvind en habil løper og triatlet. Foto: Børge Sivertsen

2017 ble den første virkelige sesongen med triatlon-EM som hovedmål. Kropp, motivasjon og struktur var på plass, erindrer Øyvind. Ørasprinten på fem kilometer ble presset ned til 17:11, og han kom på en solid 10. plass på BDO-mila i Trondheim. Det var hans første 10 kilometer på konkurranse, og han klokket seg inn på 35:11.

I 2018 ble Norseman gjennomført med sort trøye som belønning.

Kroppen var blitt sterk og hodet klart. Nå er det kun fremtiden igjen, og den er lys, mener gravferdskonsulenten.

– Jeg har ingen behov for å bli verdensmester, jeg løper fordi jeg synes det er gøy. Det er som med livet, det er veien mot målet som er det aller viktigste. Dersom et løp ikke går helt som planlagt, er ikke det ensbetydende med et mislykket løp. Alt er i læring og utvikling, som oss mennesker.

Hvem kan slå svenskene?

Hvem kan slå svenskene?


Icebug Xperience West Coast leter etter løpere som kan utfordre de svenske løperne i det populære etappeløpet. Søk om en startplass du også. De tre beste i løpet får 5000, 3000 og 2000 kroner.

Fyll ut skjemaet via linken nederst på siden for å søke om en startplass.

Nytt i 2020 er at løpet er en del av Trailrunning Sweden Mini-Tour. 2.-4. september blir minitouren avgjort i Icebug West Coast Trail, med etapper på 23 km, 29 km og 22 km. Løypen på Bohuslän-kysten tar løperne til plasser som Smögen, Bohus-Malmön och Hunnebostrand.

Mener du at du kan utfordre de aller beste løperne, så skal du sende inn en søknad om gratis startplass. Søknadsfrist er 5. februar.
Har du spørsmål. Send en mail til Jonas Svengård på Icebug, jonas.svengard@icebug.com.
Les mer om Icebug Xperience West Coast Trail her…

Les mer om Trailrunning Sweden Store Trailtour…

Her sender du inn din søknad om startplass i Icebug Xperience West Coast…

Nybegynner i verdenstoppen

Nybegynner i verdenstoppen


– Jeg gleder meg over så utrolig mye der ute, tar inn så mange inntrykk fra naturen. Det gjør at jeg glemmer smerter og vondter som man kjenner underveis i lange løp, sier Sylvia Nordskar.

Hun la langrennssatsingen på hylla og slang seg med på et ultraløp. Noen måneder senere er hun i verdenstoppen i terrengultra. Men å leve som en toppidrettsutøver, det ønsker hun ikke.


Sylvia Nordskar

Alder: 25
Fra: Lommedalen
Bosted: Trondheim
Yrke: Revisor i PwC
Klubb: Strindheim
Meritter: Vunnet Xreid 2018, Ecotrail 50 2018, Norgesmester terrengultra 2019.


Alternativ familieaktivitet

Noen ber inn på spillkveld og middag, andre foreslår et av landets tøffeste og mest krevende ultraløp som familieaktivitet.

Storebror Gjermund Nordskar hadde vunnet Xreid to år på rad, og denne gang – i 2018 – skulle løpet gå i Jotuheimen. Deres barndoms lekegrind. Det var her søsknene tilbragte hver påskeferie. Dette var en unik mulighet for dem til å gjøre noe crazy sammen, som Sylvia sier det.

Mellomste bror Jo Hoff Nordskar dro litt på det – som syklist hadde han planer om å sykle Jotunheimen rundt, ikke løpe tvers over den. Men da både Sylvia og Gjermund var påmeldt, ble han med.

Hvordan det gikk skal vi komme tilbake til. Men én ting er sikkert: En naturkjærlighet og en solid base med mye aktivitet helt fra barnsben av – den kombinasjonen skal man ikke kimse av.

Kjærligheten til naturen har alltid vært der for Sylvia Nordskar. Foto: Sylvain Cavatz

Aktivitet som livsstil

Sylvia vokste opp i Lommedalen i Bærum sammen med brødrene og foreldrene. Aktivitet var livsstilen deres. Mange turer, både med og uten ski på beina. Sylvia løp orientering, danset ballett og gikk langrenn. Etter hvert ble det mindre av de to førstnevnte aktiviteter og mer av sistnevnte.

– Langrenn var mest givende og det ville jeg satse videre på, forteller hun.

Veien gikk fra NTG ung på Bekkestua og videre til NTG på Lillehammer som 15-åring.  Hun satset ut videregående, og tok enda et år til i Lillehammer hvor hun forsøkte å leve som toppidrettsutøver.

Eller, hun tok et årsstudium ved siden av – noe annen input må man jo ha, ifølge Sylvia.

Men det gikk stort sett i trening, soving og spising, og Sylvia kjente på savnet etter noe mer. Så kom hun til det punktet hvor hun måte ta en avgjørelse: Satse videre eller gjøre noe annet.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input. Alternativene mine da var å flytte til Trondheim for å studere og dermed legge opp langrennskarrieren, eller å satse videre og gå all-in for å bli verdens beste langrennsløper. Da hadde jeg måttet prioritere hundre prosent. Det skjønte jeg at jeg ikke hadde motivasjon til – jeg hadde lyst til å gjøre og lære andre ting.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Fra langrenn til løping

Men, så dukket det opp en mulighet av kaliberet «pose og sekk». Sylvia fikk et tilbud om scholarship i USA og flyttet til Denver, Colorado. Her konkurrerte hun for skolens skilag, tok full utdanning, fikk være sosial, fikk reise rundt og oppleve USA.

– Det var alt jeg kunne drømme om i fire utrolig flotte år, oppsummerer hun.

Dermed var det lettere å si seg ferdig med langrennsatsningen i etterkant av USA-oppholdet. Høsten 2017 var Sylvia klar for jobbhverdagen som revisor i PwC i Trondheim.

– Det er et yrke som krever ganske mange timer med jobb, og en arbeidsplass med mange hardtarbeidende mennesker og et godt miljø. Dette var jeg veldig motivert for og her trives jeg godt, forteller hun.

Men det resulterte også i at hun fikk begrenset med tid til trening, i hvert fall sammenlignet med antallet økter hun hadde vært vant til å legge ned.

– Så da startet jeg å løpe. Det er både effektivt og gøy! Jeg meldte meg på noen løp – det er den aller beste måten å komme i form på; slenge seg med på konkurranser hvor du får pushet deg mye bedre enn når du stikker ut på egne treninger.

Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse.

Løpsdeltakelsen startet allerede den siste sommeren i USA, altså før hun flyttet til Trondheim. Alle studentene i Denver var reist hjem, men Sylvia ble igjen for å jobbe noen måneder.

–  Da fartet jeg rundt, deltok på løp og møtte nye mennesker på den måten. Jeg synes det er så moro. Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse, sier hun.

Allerede den høsten løp hun sin første maraton – Skåbu Fjellmaraton. Riktignok hadde hun et godt treningsgrunnlag, men hadde kun løpt 10-kilometer i konkurranse tidligere. Seieren og den pene debuttiden på 3:18 i terrenget vitnet om at løping var noe som lå naturlig for henne.

Sylvia løp sin første maraton på 3:18 – et tegn på at løping ligger naturlig for henne. Foto: Sylvain Cavatz

Tok ultraløping med storm

2018 skulle vise seg å bli Sylvias første ordentlige sesong som løper. Det startet med nevnte «crazy» idé om å melde søsknene på selveste Xreid – drøye 100 kilometer og 6000 høydemeter fra Turtagrø vest i Jotunheimen, til Beitostølen i øst.

Bror Gjermunds prestasjoner i ultraløp gjorde at Sylvia hadde fått øynene opp for denne nisjeidretten. Hennes umiddelbare tanke var «hvordan er det er mulig?!» Men det ligger mer fascinasjon enn frykt i de ordene. Sylvias holdning til fysiske utfordringer heller mer mot «hva har jeg egentlig å tape?»

Hun løp (og vant) 50-kilometeren i Ecotrail en måned før Xreid, og sa seg med det klar for dobbel distanse og veldig mange flere høydemeter.

Man skulle tro at vi som nordmenn er godt vant med søsken-trioer som presterer i toppen i én og samme konkurranse, men stort sett har de speed suit, piggsko og løper betydelig kortere.

2018-versjonen av Xreid ble rett og slett dominert av søsknene fra Lommedalen: Gjermund løp inn til seier for tredje året på rad, en ubeskrivelig bragd i seg selv. Broren Jo var bare en halvtime bak og kapret dermed andreplassen. Kvinneklassen ble selvfølgelig vunnet av Sylvia. Hennes egen formulering av Nordskar-knockouten er noe mer ydmyk:

– Det gikk over all forventning.

Fra crazy idé til verdenstoppen

Det var altså i slutten av juni i 2018 at Xreid utgjorde startskuddet for det som skulle bli en løpekarriere. Under ett år senere – i juni 2019 – representerte Sylvia Norge i VM terrengultra i Portugal. I mellomtiden har hun rukket å løpe alle 2000-metertoppene i Rondane og bli norgesmester i terrengultra under KRSultra i april fjor.

– Det har skjedd fort, og det er litt skummelt, ler hun og innrømmer at hun ikke har hatt det beste løpegrunnlaget.

– NM ble en oppladning siden VM gikk såpass tidlig. Ellers ville jeg ikke funnet på å løpe en 60-kilometer i april, det er fryktelig tidlig når man kun snitter 10 kilometer ukentlig i løpeskoene gjennom vinteren, sier hun.

Vil kombinere jobb og løping

Og ja, du leste riktig. 10 kilometer.

– Hvis man leser bloggene eller treningsloggene til de som satser ultraløping, blir man fort litt skremt. Mange tilbakelegger flere hundre kilometer i uka.

– Jeg har bare måttet legge det bort, for det er ikke aktuelt for meg uansett. Men jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer, så det er tydeligvis mulig det og, smiler hun.

Nøkkelen er aktivitet og naturglede i helgene, en intensiv økt opp og ned Geitfjellet i uka, og selvfølgelig et godt treningsgrunnlag.

– Jeg tror på kortere økter med skikkelig kvalitet på de få øktene jeg har, det utgjør en viktig del i min trening, i tillegg til at jeg bruker helgene til å være ute og i så mye aktivitet som mulig, forteller hun.

Jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer i uka.

Hun valgte altså vekk en toppidrettskarriere innenfor langrenn, for så å befinne seg i verdenstoppen i en annen idrett bare noen år senere.

Hun får ofte høre «du må jo bare satse på løping, du kan bli dødsgod, det er jo dette du elsker», men Sylvia mener at det nettopp er kombinasjonen av jobb, trening og et normalt, sosialt liv som er nøkkelen til hennes suksess.

– Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å bevise at det er mulig å gjøre to ting samtidig, men det er det jeg får skikkelig mestringsfølelse og godfølelse av.

Balansen er viktig! Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Balanse

25-åringen synes det er gøy at hun kan oppnå såpass gode resultater selv ved siden av en veldig krevende revisorjobb, og hun håper at hun kan være en motivasjon for andre som jobber fulltid og trives med det ved siden av løpingen og andre gjøremål.

– Jeg tar meg tid til det sosiale og andre ting, forteller hun og legger leende til at hun var ute til klokka tre forrige lørdag, når vi spør om hun har et «toppidrettsforhold» til leggetider og vinglass.

– Alle som kjenner meg kan skrive under på at jeg har en god balanse der. Men, jeg tror jeg er veldig flink til å lytte til kroppen; sover litt ekstra eller dropper å trene hvis jeg kjenner at formen begynner å skrante litt. Jeg tar heller en hviledag dag for mye. Etter at jeg føler meg frisk igjen tar jeg en dag til. Som langrennsløper var jeg mye syk, slet med luftveiene. Men de to siste årene har jeg ikke hatt en eneste sykedag fra jobben. Så jeg har nok blitt flinkere til å lytte til egen kropp og funnet ut hva som er riktig å gjøre. Det handler mest om hvordan man prioriterer og legger opp dagene, og at du tør å utfordre deg selv litt. Det tror jeg er viktig.

Senk terskelen og sleng deg med på et løp, lyder oppfordringen. Foto: Sylvain Cavatz

Nye løp, nye naturopplevelser

Sylvia mener at det hersker en jevnt over litt for stor sperre for å melde seg på konkurranser med mindre man vet at man er i veldig god form.

– Jeg kunne ønske at terskelen ble senket og at flere i større grad bare kunne slenge seg med, for til syvende og sist er det ingen som sitter og sjekker resultatene. Det er bare noe man tenker selv. Og så får man en veldig kul opplevelse av å konkurrere, en enkel måte å få mestringsfølelse på.

Selv elsker hun å delta på løp på nye steder.

– Når jeg skal konkurrere forsøker jeg alltid å melde meg på nye løp, det gir meg mye. Underveis i et løp gleder jeg meg over så utrolig mye der ute – inntrykk som jeg tar inn fra naturen. Sånn som nå da jeg løp i Kristiansand hvor jeg aldri har løpt tidligere: Vi løp gjennom så mange fine steder, over svaberg, gjennom blåbærlyng, på tekniske kule stier, i flott terreng og gjennom byen. Jotunheimen i 2018 bød på flotte fjell. Ecotrail gjorde at jeg plutselig var tilbake der jeg hadde løpt orientering i barndommen – mange gode minner. Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Les også: Løpingens kreative frirom

Test av adidas Ultraboost 20

Test av adidas Ultraboost 20


Med Ultraboost 20 ”booster” adidas sitt flaggskip mer i retning av løpesko enn en hverdagslige sneaker.

Det siste året har adidas jobbet tett med International Space Station United States National Laboratory, under mantraet ”en fremtid uten tyngdekraft”. Resultatet er Ultraboost 20.

«En fremtid uten tyngdekraft»

Forbedring

Etter grundig testing, sitter man igjen med følelsen av at skoen er mer som en forbedring enn en total overhaling. Det er gammel vin på ny flaske. Heldigvis er vinen (fremdeles) fantastisk god! Skoen tilbyr en særegen kombinasjon av komfort, utseende og støtdemping, og vil fortsatt være en favorittsneaker for mange. Et par justeringer gjør den også mer egnet for mengdetrening – for alle type løpere.

Overdelen består som tidligere av det anerkjente materialet Primeknit, men denne gang i utgaven Primeknit+, som utgjør en noe mer transparent strikk. Vevemønsteret rundt tåboksen er forsterket ytterligere med en innretning kalt TFP (”Tailored Fibre Placement”).

For noen vil denne utgaven oppleves noe tightere og ikke like fleksibel. Ultraboost 20 er fremdeles like luftig og komfortabel, og gir foten mer trygghet under høyere fart og retningsforandringer. Disse innretningene fører skoen mer i retning av løping og prestasjon, enn å være en utpreget sneaker.

Fleksibel og sikker passform

Den sømløse Primeknit-sokken er støttet av et ”gitter” rundt vristen. Endringen fra 2019 er først og fremst til det bedre utseendemessig, men gitteret består også av en sterkere gummi. Designet er lekkert utført og rammen rundt vristen gir følelsen av at skoen er skreddersydd etter fotens form og bevegelsesmønster. Gitteret er svært lett og stretchy, og gir overdelen en fin kombinasjon av fleksibilitet og sikker passform. Øverst på den integrerte tungen er det en tag med samarbeidspartnere.

Banebrytende løsning på hælkappen

Med Ultraboost 19 endret adidas sin sagnomsuste sko radikalt for første gang siden 2015. De tok i bruk en 3D-printet hælkappe, sammensatt av fleksible og støttende materialer. Oppdateringen var like genial som den var banebrytende, og adidas har naturligvis videreført denne konstruksjonen. Hælen avstives av en brilleformet støttekonstruksjon, som naturlig bidrar til en nøytral stegavvikling. Der nesen får plass ved en vanlig brille er det laget rom for akillessenen, og øverst i kragen på hælen er stoffet foldet utover.

Fra forrige utgave er putene på sidene av akilles erstattet med en mer helhetlig polstring. Samlet gir dette en komfortabel og trygg passform. Brillekonstruksjonen er diskret og passer fint til resten av skoens utrykk. Mange løpere opplever problematikk som såre og betente hæler, gnagsår og andre vondter. Med sin 3D-printede hælkappe virker adidas å tilby en banebrytende løsning på problematikken: Støtte i stegavviklingen og tilrettelegging for at hælen kan utvide og utfolde seg uten å bli utsatt for press.

Med Ultraboost 20 henter adidas inspirasjon fra den smidige mengdetreningsskoen Solar Boost. Mellomsålen består som tidligere av det anerkjente Boost-materialet i sin fulle lengde, som gir den særegen og makeløse støtdempingen skoen er anerkjent for. Sålen oppleves veldig ”spacy” – som det nevnte samarbeidet skulle tilsi, og består fremdeles av 100 % Boost.

Sålen i 100 % Boost oppleves veldig ”spacy”

Mer snert i steget

Forfoten er svært fleksibel, mens et stivere Torsion System dekker sålen fra under fotbuen og bakover. Skoen har fremdeles 10 mm drop, men i den 20.utgaven er hælesålekonstruksjonen 7 mm smalere. Samlet tilrettelegger dette for bedre bakkekontakt, balanse og snert i steget i en ellers svært myk mengdetreninssko.

Ultraboost 20 tilbyr en behagelig løpsfølelse i rolig til moderat hastighet, men ikke nødvendigvis den mest effektive stegavvikling da farten skrus opp. Dette understreker skoens bruksområde.

Slitesterk yttersåle

Yttersålen er også ved den 20. utgaven dekket av merkevaren Continental™ – en slitesterk gummi som også gir svært godt veigrep. Det er ikke uten grunn at svært mange biler er utstyrt med den tyske ingeniørkunsten. Den slitesterke sålen egner seg ypperlig til stort sette alle slags underlag – foruten krevende, sleipt skogsterreng. 

Tatt skoens vekt og profil i betraktning er dette fremdeles en bunnsolid mengdetreningssko. For lettere og svært aktive løpere gir skoen skånsomhet på restitusjonsøkter og rolige langturer. For den generelle mosjonist og noe tyngre løpere kan skoen være et passende skovalg til det ukentlige treningsarbeidet, men også til lengre konkurranser.

Særegen komfort

adidas Ultraboost 20 er ikke nødvendigvis skoen du setter personlige rekorder med på de kortere distansene. Det er derimot en ypperlig sko til opptreningen for å kunne tåle belastningen og bygge kapasiteten du ønsker til du endelig står på startstreken. Da skoen tilbyr særegen komfort og er utrolig innbydende gjør den seg også svært godt som en hverdagslig sneaker eller joggesko på treningssenteret.

Det er ingen oppsiktsvekkende forandringer med nye Ultraboost. Men, de små justeringene som er gjort fra forgjengeren, løfter Ultraboost 20 likevel et hakk opp. Blant annet er overdelen verdt å trekke frem – PrimeKnit+-materialet bidrar til en skreddersydd følelse og gjør at skoen sitter godt, hvilket igjen gjør den til en mer rendyrket løpesko.

Ultraboost-serien utgjør en av de mest omtalte og anerkjente løpeskoene det siste tiåret, og den 20. utgaven lever opp til dette ryktet.

Type: Mengdetrening | Vekt: 255 gram / 310 gram (dame str. 38 / herre str. 43) | Drop: 10mm (hæl: 22mm / tå: 12mm) | Pronasjon: Nøytral

Ultraboost 20 kan kjøpes her!