– Jeg har mye mer å gi

– Jeg har mye mer å gi


Langdistanseløper Karoline Bjerkeli Grøvdal er sterkere enn noen gang. VM venter i oktober.

Hun har vært i gamet lenge. Mye har skjedd siden første gang hun representerte Norge i et internasjonalt mesterskap. Det er 13 år siden en sped 16-åring fra Isfjorden ble kasta inn i verdenstoppen. Et og annet hinder sto i veien. De ble forsert og etter hvert forkasta. Årene har gått og vi har sett henne på skjermen under hvert mesterskap. Nå har hun frivillig tatt hindrene tilbake, og hun er sterkere enn noen gang.

Karoline Bjerkeli Grøvdal er vår tids langdistansedronning, for å bruke et nesten oppbrukt uttrykk. 70- og  80-tallet hadde sine damer på tronen. Vi har vår. Hun har tatt Grete Waitz’ norske rekord på en mile, og når denne utgaven kommer ut har hun antakelig tatt Ingrid Kristiansens innendørsrekord på 3000 meter, i stevnet Karsten Warholm International i slutten av januar. Rekordene på 5000, 10 000 og 3000 utendørs – som alle innehas av nevnte damer – lever farlig.

Karoline Bjerkeli Grøvdal (29) ser framover mot en spennende sesong. Foto: Eivind Bye

Gullsko og bronsemedaljer
Hvert år deler Kondis ut en gullsko til en kvinnelig og en mannlig langdistanseutøver for gode tider og mesterskapsprestasjoner. Karoline hadde 12 gullsko stående hjemme. 2019 startet med at hun mottok enda en, for bragdene hun utførte i 2018. Selv oppsummerer hun fjorårssesongen slik:

– En litt blanda sesong, men alt i alt gikk det jo veldig bra. Fysisk var jeg på mitt beste, men samtidig var det en annerledes sesong, forteller hun.

2018 var første gang på seks år at hun satset på 3000 meter hinder. Fra å ha løpt både 5000 og dobbelt så langt, ble det hinder og kun hinder som skulle prege store deler av sommeren i fjor.

– Det var en utfordring. Jeg føler at jeg på langt nær fikk ut det jeg var i form til, men jeg trengte den sesongen med fokus på hinder. Når jeg nå starter 2019-sesongen er jeg på et helt annet sted, jeg er ikke lenger redd for å løpe hinder.

Rundt ni hinderløp rakk hun å løpe før banesesongen ufrivillig fikk en bråstopp. Det siste løpet var finalen i EM i Berlin. Karoline var på forhånd ranket som favoritt og gullkandidat, men en influensa ville det annerledes. Alle som har sett Karoline ha dagen, så fort at EM-finaledagen ikke var en slik dag, men hun jobbet seg inn til bronse. Nok en bronse. I likhet med gullskosamlinga, begynner det å bli en grei størrelse på bronsesamlinga også.

Historisk
Influensaen satt i. Lenge. Det føltes mer som et skadeavbrekk. Først to måneder etter Berlin kunne Karoline trene normalt igjen.

– Det var godt å komme seg over det. Høsten var veldig bra, og jeg fikk heldigvis vist helt på slutten av sesongen at jeg er tilbake igjen fysisk, sier Karoline, og sikter til fjorårets andre bronse, nemlig den på EM terrengløp i desember. Hennes sjette seniormedalje totalt i europamesterskapsammenheng, fire av dem i terrengløp, alle i samme valør. I tillegg har hun to junior-gull fra EM terrengløp, hvilket gjør Karoline til den kvinnen med flest individuelle medaljer i EM terrengløps historie. Som nevnt har hun, til tross for sin unge alder, vært i gamet lenge. Eller rettere sagt, vært i toppen lenge.

Motivasjon over tid
Og apropos det. Holder motivasjonen seg like godt som formen? Er man like inspirert til å løpe fort nå som i junior-VM for 13 år siden?

– Jeg er like sulten nå som da. Og jeg får ofte det spørsmålet. Særlig i skadeperioder. Men selv de årene jeg har vært skadet, så har motivasjon aldri vært en greie. Jeg blir nesten overraska hver gang jeg får spørsmålet, for jeg har knapt tenkt på det. Motivasjonen bare er der. Heldigvis, tilføyer hun.

– Hadde jeg tenkt mer på det, så det ville kanskje vært et tegn på at jeg begynner å miste motivasjonen. Men det at den fortsatt er såpass tilstede at jeg knapt reflekterer over den, vitner jo om at jeg hele tiden streber etter noe mer.

Det betyr ikke at hun våkner hver bidige dag – hoppende lykkelig over å skulle legge ut på løpetur i norsk vintervær.

– Neida, det går jo opp og ned. Mange lurer på hvor lenge jeg skal holde på med løping, hvilket er naturlig, for man tenker jo ofte i OL-sykluser, og mange utøvere har jo en visjon for framtida etter satsingen, men jeg har aldri tenkt at etter for eksempel OL 2026 – da er det slutt. Så lenge jeg har lyst og en samarbeidsvillig kropp så er det bare å fortsette, så får jeg ta stilling til når jeg skal legge opp etter hvert, sier hun.

Lista flyttes stadig opp, og forventningene likeså.
– Den første gangen jeg tok senior-bronse var jeg kjempefornøyd og veldig glad. Nå har jeg seks til sammen, og blir på en måte mindre og mindre fornøyd hver gang. Og det er nok det som gjør at jeg fortsatt er motivert. Jeg føler at jeg har mer jeg skulle gjort. Jeg er ikke ferdig. Og det som i utgangspunktet er bra, er ikke lenger godt nok.

Karoline løper både 3000 meter hinder og 5000 meter i VM i Doha senere i år. Foto: Eivind Bye.

Små marginer, små justeringer
Treningseffekten vil alltid være størst hos et utrent menneske. Jo dårligere utgangspunktet er, desto enklere er det å komme i form. Karoline har vært godt etablert i verdenstoppen i flere år, og marginene blir mindre og mindre. Hvordan trene for å bli enda litt bedre? Samtidig er balansegangen ekstremt viktig, og knivseggen mellom økt prestasjon og skader er sylskarp.

I samarbeid med treneren Ståle Jan Frøynes gjør hun stadig små forandringer og justeringer i treningsarbeidet, slik at hun hele tiden utvikler seg.

– Jeg må gjøre en liten forandring og en liten forbedring hvert år, og den forbedringa blir jo samtidig mindre og mindre for hvert år, siden nivået begynner å bli så høyt.

Nå er fokuset flyttet mot å telle kilometer på høy intensitet fremfor å følge med på det totale kilometerantallet i uka. Det blir stadig tøffere økter – hardere når det skal være hardt. Kvalitetssikre kvalitetsøktene.

– Dette er den største forskjellen fra tidligere, forteller Karoline, og legger til at totalvolumet ikke er noe høyere enn det har vært tidligere.

– Jo bedre form man er i, desto mer må farten heves, og det koster også mer, siden alt går mye fortere. Derfor går det litt på bekostning av de rolige turene sammenlignet med hvordan jeg trente før, sier hun.

Så lenge det går framover
Nå for tiden går det mye i lange terskeløkter. Opp mot en time i intervalltid på terskel, to ganger daglig på de tøffeste dagene. Til gjengjeld har hun en dag i uka med kun alternativ trening, hvor styrke og ellipse står på programmet.

– Jeg ser at Ingebrigtsens gjør det samme. Mye mengde på terskel – i hvert fall i den perioden vi er inne i nå. Man kan argumentere for at vi trener mot mye lengre distanser, selv om vi konkurrerer på relativt korte distanser, men det gir en god kapasitet og et solid fundament, sier hun og røper at hun aldri har testet en høyere terskelfart enn nå.

– Terskelfarta mi har jeg trent på siden jeg var 15 år. Det er betryggende å vite at den aldri har vært bedre. Jeg tror motivasjonen påvirkes av dette – jeg føler at jeg fortsatt har mer å gå på. Nå har jeg vært skadefri siden 2016-sesongen, og det er første gang noen sinne at jeg har hatt såpass bra kontinuitet i treninga. Når du nærmer deg fem-seks år på rad uten stopp i form av skadeavbrekk, det er først da man kan begynne å nærme seg det ytterste av sitt potensiale. Før 2016 gikk det en halv sesong før jeg var ute med skade. Jeg har jo fått vært med på masse, men d
et var ikke ett år uten et skadeavbrekk. Hadde jeg tatt en test og funnet ut at jeg hadde stagnert, så hadde det sikkert gått utover motivasjonen. Men så lenge det går framover, er det håp, ler hun.

Denne artikkelen ble først publisert i Runner’s World 1/2019

Les også: Hvorfor er kenyanske løpere så raskere?


Slå av en prat med Kilian

Slå av en prat med Kilian


Tre år etter at han besteg Everest to ganger på én uke, inviterer Kilian Jornet nå til Zoom-møte om temaet. Du kan bli en av de ti heldige som får være med på gruppesamtalen.

Denne uka feirer den levende løpslegenden Kilian Jornet at det er tre år siden han nådde toppen av Everest. Prosjektet ble foreviget, og filmen Path to Everest kan du se her.

I forbindelse med jubileet inviterer han til et Zoom-møte med ti heldige vinnere. Du kan søke om å få prate om fjell og løping med sjølveste kongen her: Zoom med Kilian Jornet

Zoom-møtet vil skje på fredag 29. mai klokken 19.00 og vare i 40 minutter.

Hva jeg tenker på når jeg tenker på (og driver med) løping

Hva jeg tenker på når jeg tenker på (og driver med) løping


Løping er enkelt. Hverken den fysiske eller mentale treningen bør kompliseres, mener Therese Falk. Men når hun virkelig har vondt i vilja, henter hun frem de verste følelsene som får henne til å fortsette: skam og skuffelse.


Min mentale strategi

I spalten Min mentale strategi får vi et innblikk i hva som skjer i topplokket til utøvere – både i den langsiktige treningshverdagen og under konkurranse. Therese Falk har løpt verdens raskeste «10 maraton på 10 dager» og befinner seg i verdenstoppen i 24-timersløping. For henne handler det om å ikke komplisere treningen og det mentale arbeidet – løping er enkelt!


En klok og fornuftig person sa til meg en gang, da jeg forsiktig luftet tanken om å én gang i livet løpe ultra, at ultraløpere – de må trives godt med å være alene. Over gjennomsnittet godt kanskje, for ja, det brukes mye tid i eget selskap. Mange timer som tilbringes ensom langs en bilvei, eller på en grusvei i skogen.

Ofte trives jeg i min «alenehet», men like ofte skulle jeg gjerne ha løpt sammen med noen. Men, for å være helt ærlig er jeg for lat. For lat til å organisere eller gjøre avtaler, og i alle fall for bedagelig anlagt til å skulle dra et sted før jeg starter løpeturen min. For når jeg tenker på løping tenker jeg først og fremst på at det er enkelt.

Therese Falk før start i Sommernattsløpet 2019

Enkelt, ikke nødvendigvis lett

Når jeg sier at løping for meg først og fremst er enkelt, tenker jeg på at det bare er å gå ut døra og begynne. Jeg sier ikke at det i seg selv er lett, men det er ikke så mye som må planlegges og fikses.

Og det er det som motiverer meg mest i hverdagen. Det at jeg kan bruke det som et naturlig transportmiddel til jobben. Og hjem igjen. Det går fortere enn å gå, jeg slipper å sitte i kø, fullpakkede busser, og jeg slipper å måtte vente. Det eneste jeg venter på om morgenen er at GPS-en skal slå inn.

For meg er løping enkelt, det er transport, det er meditasjon, og det er en god vane. Hverdagsløpingen er alt det, og litt til. For det er ikke til å stikke under en stol at det frister lite å jogge til jobb i sludd og på småglatte veier en mørk morgen i januar. Men da er den gode vanen viktig. Jeg vet at dagen blir litt bedre (både for elevene, kolleger og meg selv) om jeg har fått luftet hode og kropp litt før dagen begynner.  

Men det som gjør at jeg faktisk gjennomfører disse turene er at det er enklere enn alternativet. For hvis jeg har pakket skift i løpesekken kvelden før, og lagt klart treningstøy, er det enklere å gjøre som planlagt, heller enn å måtte finne fram andre klær, pakke om, og så sette seg i bilen.

Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.

Det er mange som har spurt om det er noen vits i å løpe disse korte turene til og fra jobb. «Det er jo bare fem kilometer.» Jeg tenker at å løpe disse turene, dag ut og dag inn, til jobb, og hjem fra jobb, de er de viktigste turene jeg tar. For det er de turene som gir overskudd i hverdagen, og det er der jeg får jobbet med viljen når jeg står og fryser og venter på GPS-en og egentlig ikke ønsker å jogge en meter.

Alle såkalte kvalitetsøkter, som lange langturer, intervalløkter og progressive økter er egentlig bare bonusøkter jeg tar fordi jeg har overskudd, og lyst. Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.

Når jeg tenker på løping tenker jeg også på løp. Å delta på et løp sammen med mange andre er både fint og krevende. Fint, fordi i løpemiljøet er det utrolig mange hyggelig folk. Og her får jeg pratet med mange jeg aldri hadde hatt noe som helst til felles med om det ikke vært for løpingen. Krevende, fordi jeg alltid har et ønske om å prestere. Og at jeg selv forventer å hevde meg.

«Alle såkalte kvalitetsøkter er egentlig bare bonusøkter jeg tar fordi jeg har overskudd, og lyst. Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene», sier Therese Falk.

Ufarliggjøring

Jeg deltar på mange løp, og det tror jeg er med på å ufarliggjøre det en del. I 2019 løp jeg tre 24-timersløp, et femdagersløp, ni maraton, i tillegg til en rekke andre lengre og kortere løp.

Det å stille til start i så mange løp gjør at skuldrene senkes, magen roer seg og presset blir mindre. Det blir sagt at man gjerne kan delta i mange løp, men at man skal ha en spesiell oppkjøring til «de viktige løpene». Jeg har aldri helt klart det. Eller forstått hva «en optimal oppkjøring» egentlig er.

De gangene jeg tror jeg har gjort alt riktig (etter å ha lest meg opp på nett) har det som regel gått helt middels, eller ganske dårlig til og med. Men om jeg har tatt et maratonløp på sparket etter en hard treningsuke eller uka etter et langt løp, har det gjerne gått over all forventning bra.

Jeg forstår ikke helt hvordan kroppen fungerer, men har lært etter mye prøving og feiling at det ikke finnes noe «riktig oppkjøring» for meg. Derfor er jeg helt ærlig når jeg svarer folk som spør meg hvordan kroppen kjennes før et løp: «Jeg vet ikke».

Kroppen kan kjennes helt topp, lett og fin, og likevel bli sur og stiv halvveis i løpet. Og enda oftere kjennes kroppen tung og treig morgenen løpsdagen, og jeg tenker at dette her kommer til å gå rett i dass … Og så er det som om kroppen bare våkner i det startskuddet går.

Noen på sidelinja

De lange løpene, som flerdagersløp, 24-timersløp og 100 miles er i grunnen de fineste løpene jeg vet om. Jeg er veldig lite stresset før slike løp. For: Her skal det startes rolig. De første timene på slike løp skal bare jogges og nytes.

Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer. Det er slett ikke alltid jeg klarer det i det hele tatt, men målet er der. Og om jeg finner noen i publikum eller blant support og funksjonærer som er litt ekstra oppmerksomme, som gir meg det lille smilet, heier litt ekstra, ser meg, når jeg passerer runde etter runde, så er det viktig å vise at det betyr noe. Også de første timene.

Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer.

For når smerten kommer (for det gjør den), og jeg får veldig vondt i vilja, er det helt essensielt for meg å ha noen å spille på sidelinja. Han eller hun som har stått der og nikket stille og anerkjennende til meg, eller klappet og heiet litt mer høylytt, de skal jeg helst slippe å skuffe. Jeg skal stå i det, nettopp fordi det er noen som har giddet å bry seg om meg og løpingen min.

Og når jeg senker blikket og er unnvikende overfor de som står på sidelinjen er det rett og slett fordi jeg skammer meg litt. Jeg tenker at jeg skuffer de som har troen på meg. Og jeg skuffer meg selv.

Gjenspeiler livet

Nå høres dette veldig dramatisk ut, med skam og tungsinn, skuffelse og behov for anerkjennelse. Men et ultraløp gjenspeiler livet på mange måter. Det er i perioder veldig greit, som en helt vanlig hverdag. Men det er også perioder med skikkelig tunge mandagsmorgenener, ensomme søndager og lønningspils med jobben-fredager.

Hverken livet eller ultraløping er for pyser.

For meg handler det om å ikke grave meg for dypt ned i alle de tunge tankene, de som sier at jeg skal gi meg, at det ikke er noen vits i å fortsette, og huske på at det vil kjennes bedre om en liten stund. Og at jeg er sterk som står i det. For hverken livet eller ultraløping er for pyser, men jeg tenker at om jeg klarer å stå i det når det er tøft, blir de gode stundene enda bedre når de kommer. For de kommer. Og det prøver jeg å tenke på når jeg løper.

Ut på stiene
Løper seg fri fra medisinene

Løper seg fri fra medisinene


– Å bryte løpet på grunn av smerter er ikke noe alternativ, det må i så fall være på grunn av et hjerteinfarkt.

Malin Frøyen Bergset (52) har alle forutsetninger for å mislykkes med løping. Likevel trosser hun smertene, fast bestemt på å gjennomføre Oslo Trippelen.

Med maraton, halvmaraton og 10 kilometer på samme dag, blir det 73,3 kilometer løping med en kropp som egentlig var dømt til et liv i rullestol. 52-åringen fra Høyanger har derimot valgt å leve livet på endorfiner fremfor morfin, og for seks år siden tok hun av det siste morfinplasteret. Når hun først har satt seg et mål og sagt det høyt i tillegg, da er det ingen vei tilbake.

ALLSIDIG TRENING: En typisk økt for Malin en mandag er 15 min roing, 15 min hoppetau og 15 min sykling. Hele runden gjentar hun fire ganger. Foto: Guro Lindseth Nes

Dårlige odds for løping

Malin har en medfødt ryggmargsskade, og i tillegg en svulst i ryggmargskanalen. Om denne fjernes, vil hun etter all sannsynlighet bli lam, derfor får den heller være en del av henne så lenge den holder seg stabil. Et endeløst hav av operasjoner gjennom 25 år i både rygg, hofte og legg, førte til mye medisiner og sykehusopphold for Høyangerjenta.

–  Jeg har nok runda felleskatalogen med god margin, ler hun.

Selv om Malin sprudler i  dag, var hverdagen en helt annen før hun virkelig fikk øynene opp for trening. Det ble forventet i barndommen at hun skulle klare seg med krykkene hun fikk utdelt, men ellers var det liten oppfølging annet enn sterke medisiner.

Legene mente hun ville komme til å trenge medisiner resten av livet, og hverdagen bestod for det meste av morfin, sofa og opp til åtte paralgin forte daglig, bare for å håndtere smertene. 

TAR ALLTID TRAPPENE: Malin elsker trappetrening, og får nyte utsikten fra toppen av Høyanger flere ganger i uka. Foto: Guro Lindseth Nes

Fjellturen som endret alt

En dag i 2013 hadde mannen til Malin bestemt seg, han skulle klare å få henne med seg på en fjelltur. En fjelltur så tung at Malin var sikker på at hun skulle komme til å dø den dagen, som hun hittil beskriver som den verste i hennes liv.  Full i smerter satt hun på toppen og tenkte at det var hennes egen feil at hun var i så dårlig form, tross alt. At hun hadde gjemt seg bak alle diagnosene og latt kroppen forfalle.

– Jeg innså at jeg var nødt til å ta av noen kilo. Om ikke for min egen, så i alle fall for familien sin skyld, så vi kunne gjøre mer ting sammen igjen, sier Malin og har ikke angret et sekund på avgjørelsen i ettertid. Fra å veie 85 kilo, har hun nå landet på 57.

I  starten på 2014 tok hun av morfinplasteret, og siden den gang har treningen vunnet over medisinene.

– Det var en tøff periode hvor jeg måtte takle smertene, i tillegg til ubehaget i kroppen som kom da jeg trappet ned på all medisinen. En periode løp jeg likevel 10 km og halvmaraton bare noen dager etter at legen hadde fylt hofta med kortison og bedøvelse.

Snur smerten til noe positivt

De dagene Malin har mest vondt, legger hun opp til de hardeste øktene, og klistrer på seg et kjempeglis. Ved å ta frem bitterheten sykdommen har ført med seg i årenes løp, klarer hun å snu smerten om til viljestyrke, og ta henne dit hun vil.

– Jeg nyter å trene hardt, og har lært meg å trene litt over smertegrensen, slik at jeg tåler litt mer hver gang. Når jeg endelig har knekt koden for kroppen min, er det ingen vei tilbake for meg. Alternativet er uaktuelt, jeg er nødt til å opprettholde treningen for å slippe mer medisiner og sløvhet, sier Malin, og påpeker at det aldri vil bli snakk om kosetrening for hennes del.

MEDALSJESAMLING: Malin synes det er kjedelig å løpe uten medalje, og har opparbeidet seg en god samling de siste seks årene. Foto: Guro Lindseth Nes

Løp maraton med brukket fot

I 2013 klarte Malin for første gang å løpe en hel time. Samme uka meldte hun seg på sitt første løp – 10 kilometer under Florø maraton, og kom i mål på 57 minutter.

Siden den gang har det blitt rundt regnet cirka ti løp i året på 52-åringen. Oslo Maraton var første maraton som ble gjennomført, og det med brukket fot de siste 12 kilometerne.

– Jeg kjente at det var noe som ikke stemte i foten, men det skal mer til om jeg skal bryte et løp. Det kosta meg litt smerter i ukene som fulgte, men et brudd i foten er ingenting å snakke om i forhold til andre lidelser jeg har vært gjennom, sier Malin og må le av sin egen oppfatning av smerte.

Hennes største løp har hun valgt å tatovere inn på overarmen, som en påminner om hva hun har klart hittil. Nå er hun grådig lysten på en til.

Jakten på det uoppnåelige

Drømmen om Oslotrippelen kom etter fullført Oslo Maraton i fjor. Malin løp halvmaraton og 10 km, mens en kompis fullførte alle tre løpene og endte opp med fire medaljer rundt halsen. Én for hvert løp, og en fjerde for å ha fullført hele trippelen. Malin fikk både vann i munnen og blod på tann bare av tanken på å være blant de 80 som fikk melde seg på neste år.

– Det var ikke bare på grunn av medaljene, men tanken som slo ned i meg med én gang; at dette vil være totalt uoppnåelig med min kropp.

Likevel for Malin sin del, så er det de uoppnåelige målene som frister mest, de som gjør at hun kan bevise for seg selv det hun alltid har sagt: At ingenting er umulig!

Legene hadde ikke helt trua, men det gjorde lysten om mulig enda sterkere.

Lørdag 21. september kunne jernkvinnen fra Høyanger stolt forsvare det hun har jobbet for hver bidige dag det siste året.

MOT ALLE ODDS: Malin har valgt å leve livet på endorfiner fremfor morfiner, og det har ført henne til topps. Nå kan hun klare alt! Foto: Guro Lindseth Nes

Never give up!

På tiden 7:30:15 fullførte Malin 73,3 km løping uten pause gjennom Oslos gater. Det vil si en snittfart på 10 kilometer i timen en hel arbeidsdag.

Med tre løp på samme dag er du nødt til å fullføre hvert løp innenfor et visst tidsrom for å få lov å fortsette, ifølge reglementet. Selv med god margin, var det kun et raskt nummerskifte Malin tok seg tid til, før hun kastet seg ut i neste løp, vel vitende om at kroppen hennes faktisk ville bære henne gjennom alle sammen.

– Det er det råeste jeg har vært med på noen gang, sier Malin storfornøyd etter løpet, og har vanskelig for å se for seg hvordan hun skal klare å toppe dette. Før hun bestemmer seg for neste mål, skal hun midlertid nyte seieren. Bragden skal svies inn i rekka på overarmen, og kanskje blir det til og med en gedigen is, for første gang på et helt år.

Noe latmannsliv blir det derimot ikke på Malin. To dager etter løpet er hun igjen på plass i trappene i Høyanger for å trene for å holde smerten på avstand.   

Løp mot klokken i 100 minutter

Løp mot klokken i 100 minutter


1. mai arrangerer Runner’s World Challenge det virtuelle løpet «100 minutter», hvor du blir utfordret til å løpe så langt du klarer på nettopp 100 minutter.

Det er en tøff øvelse som de færreste har noe særlig erfaring med. I denne artikkelen skal vi se på hvilke utfordringer et 100-minuttersløp vil by på, og deretter gi deg noen tips for hvordan du kan takle løpet best mulig.

En krevende utfordring

100-minuttersløp er noe utenom det vanlige. De fleste aktive løpere er vant til å forholde seg til en gitt distanse som skal tilbakelegges. Uansett om du løper 5 kilometer, 10 kilometer eller en maraton som står på planen, vet du alltid nøyaktig hvor langt du skal løpe når du står på startstreken. Det er bare hvor lang tid det tar som er uvisst.

På 100-minuttersløpet 1. mai blir dette snudd på hodet. Du vet nøyaktig hvor lenge kraftanstrengelsen vil vare, men ikke hvor langt du skal løpe. Det er heller ingenting du kan gjøre for å bli fortere ferdig. Uansett hvor raskt du løper, er du ikke ferdig før det har gått 1 time og 40 minutter. Denne omstillingen kan gjøre at øvelsen blir ekstra krevende mentalt.

Også rent fysisk er «100 minutter» en spesiell øvelse. Det blir en form for hurtig langkjøring du sannsynligvis må ligge på en betydelig høyere fart enn på de vanlige, lange treningsturene dine, samtidig som du må holde deg under melkesyreterskelen din. Det blir viktig å finne raskt frem til flytsonen og justere tempoet underveis etter hvordan du føler deg.

Alt i alt snakker vi om en utfordring utenom det vanlige, som garantert vil gi en solid mestringsfølelse når du har kommet i mål. Sett av 1. mai til å få svar på spørsmålet: Hvor langt klarer du å løpe på 100 minutter?

Fire tips for å løpe lengst mulig på 100 minutter

Bestem deg for riktig åpningsfart. Her kan det være lurt å ta utgangspunkt i halvmaratonfarten din. Hvis du løper halvmaraton på 1:40 eller mer, kan du prøve å starte på den farten og øke underveis. Løper du langt under 1:40 må du nok starte på en fart som er noe tregere enn din halvmaratonfart. Det viktigste er at du finner et tempo som du vet at du kan holde i 100 minutter.

Legg opp til et progressivt løp. Det vil si at du prøver å løpe raskere på siste halvdel enn på første. Start gjerne i et tempo som du er trygg på at du kan holde i 100 minutter. Når du har kommet rundt halvveis har du fått en god indikasjon på hvordan dagsformen din er, slik at du kan øke tempoet hvis du har mye å gå på. Fortsett å styre tempoet etter hvordan kroppen føles.

Sett deg delmål underveis. 100 minutter er lenge. Del det opp i kortere stykker med tid og sett deg mål for hver del av løpet. Du kan for eksempel ha et mål om å ha løpt 5 kilometer etter 30 minutter, eller å ha rundet mila før det har gått en time. Slike delmål kan gjøre at det blir lettere mentalt å holde ut.

Bit tennene sammen og stå distansen! Uansett hvordan du legger opp løpet, vil det føles tøft på de siste 5-10 minuttene. Her gjelder det å holde ut! Bit tennene godt sammen, ignorer melkesyra og ta ut det siste du har! Når klokka piper etter 100 minutter kan du slappe av.

Lykke til med det virtuelle løpet «100 minutter» på 1. mai!

Trykk på bildet under for å lese mer om «100 minutter» og melde deg på. Eller gå til løpets egen Facebook-side.

.