Ingen unnskyldninger

Ingen unnskyldninger


Tenk deg at du er på yogatime, eller bare skal gjøre litt enkel stretching etter løpeturen. Instruktøren ber deg om å krumme ryggen, rulle fremover og sette fingertuppene mot tærne. For de fleste av oss er ikke dette noe problem. Noen av oss er litt stive og når kanskje ned til ankelhøyde. Instruktøren ber deg rulle opp igjen. Virvel for virvel. For Arild Brudevoll Johansen er dette fysisk umulig. Ryggsøylen hans består ikke lenger av virvler med støtdempende puter mellom. Ryggsøylen hans er én solid, forbenet masse.

Ryggen hans er alltid rak. Både fysisk, men også i overført betydning. Han går med et hevet hode, hever seg over sårende kommentarer. I hvert fall prøver han på det. Men uansett hvor sterk man enn føler seg – i et svakt øyeblikk dukker de smålige, vonde stikkene opp igjen – og treffer hardere enn man skulle tro. Et inkluderende løpemiljø gjør det lettere å fortsette – i kilometer etter kilometer.

Neste gang du kvier deg for å komme deg ut på løpetur, send en liten tanke til Arild, og gå gjennom lista di med unnskyldninger en gang til.


Arild Brudevoll Johansen (42) har den kroniske sykdommen Bekhterevs.
Det stopper ham ikke fra å løpe langt og lenger enn langt.
Foto: Tonje Lien Wold

Ankyloserende spondylitt
Da Arild var 17 år ble han etter hvert mer og mer var på at kroppen hans ikke fungerte helt slik som han ønsket at den skulle. To år senere fikk han diagnosen Ankiloserende Spondilitis (AS), Bekhterevs på folkemunne.

I dag er sykdommen svært fremtredende hos ham, til tross for at han bare er 42 år. Det er utfordrende å plukke opp ting fra gulvet, utfordrende å rotere overkroppen, og tidvis utfordrende å løpe. Det finnes ingen naturlig demping i ryggen hans, og for hvert steg smeller det i korsryggen. Men løpe gjør han likevel.

Synet på fysisk aktivitet har endret seg med årene i den forstand at det ansees som mindre farlig. I større grad har man fått øynene opp for at det i mange tilfeller – de aller fleste tilfeller faktisk – hjelper. Slik er det også med Bekhterevs.

– Jeg pleier å si at jeg er fullstendig feil person å gi Bekhterevs til, for jeg hatet å trene. Det var det verste jeg visste. Og Bekhterevs betyr trening. Det er den beste behandlingen. Da jeg fikk diagnosen fikk jeg bare beskjed om at jeg burde trene og en henvisning til en fysioterapeut som pekte på noen apparater. Jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle trene. I tillegg dominerte en litt gammeldags holdning om at man ikke burde ta seg helt ut eller ta i for hardt. Nå er det helt motsatt. En gang fikk jeg huden full fra en manuellterapeut fordi jeg måkte snøen av taket på huset. I dag ville reaksjonen vært: «tok du bare huset ditt?»

Å lære seg å løpe
Legg merke til at han sier «hatet å trene», med verbet i preteritumsform. Det er nemlig ikke tilfelle lenger. Men dette forandret seg ikke før for drøye tre år siden. Vi skal tilbake til 2015. Arild var arbeidsledig.

– Det eneste jeg tenkte på var å få levert unger i barnehagen og komme meg hjem for å hvile. Jeg var allerede sliten da jeg sto opp. Jeg satt bare der og hadde vondt. På dette tidspunktet fikk jeg ingen behandling eller medisiner for sykdommen, forteller han.

Det gjorde alt veldig tungt.

Kenneth Reiss er kanskje et kjent navn for noen. Han er mannen bak den frivillige organisasjonen Aktiv for epilepsi, som har som mål å synliggjøre at man kan være i aktivitet selv om man har en kronisk sykdom. Kenneth er utdannet PT og hadde barn i samme klasse som Arilds barn. Arild hadde kommet til et punkt hvor han innså at han måtte ta tak, og vurderte frem og tilbake med kona hvorvidt han burde ta kontakt med Kenneth.

Til slutt tok han mot til seg og spurte om hjelp. Beskjeden fra Kenneth var klar: Vi sees i morgen tidlig på idrettsplassen.

De startet forsiktig med gåturer og øvelser for kjernemuskulatur. Kenneth er av den oppfatningen at alle kan løpe litt, så etter et par uker begynte de å veksle mellom gange og løping. Og plutselig var Arild hekta.

– Jeg kunne jo løpe! Jeg hadde jo ingen forutsetninger for å tro at jeg skulle kunne løpe. Alt jeg ville var å få litt energi slik at kunne fungere bedre i hverdagen, men jeg ble virkelig bitt av basillen.

En bratt reise
Arild satte seg et mål i samarbeid med Kenneth. Han skulle løpe Stranda Fjord Trail Race i 2016. Delmålet var Backyard Ultra i Sandefjord. Backyard Ultra-konseptet er slik at man løper runder på 6,7 km med ny start hver time. Målet til Arild var tre runder. Siden ungdomsskolen hadde han altså kun trent de siste tre-fire månedene.

– Jeg var ikke med i gymtimene på videregående en gang, forteller Arild.

Halvveis ute i femte Backyard-runde måtte han gi seg, strålende fornøyd. Deretter fortsatte han treningen fram mot Stranda Fjord Trail Race. Et løp på tre mil og over 3000 høydemeter. Og Arild fullførte.

Det var en bratt reise. Kun ett år med trening. Vi kjenner nok alle følelsen av å plukke opp igjen treningen når formen er på bunn. De første øktene er en kamp for viljen og kroppen. Slik var det også for Arild, men i tillegg hadde han sykdommen og alt det fører med seg av fysiske hindringer.

En bieffekt av Bekhterevs er regnbuehinnebetennelse. Hvis den ikke blir behandlet umiddelbart kan det føre til varige skader på øynene, og det er svært viktig at man holder seg i ro og ikke trener eller stresser. Det kan ta opp til en måned før man kan trene igjen. Med slike avbrekk ville hvem som helst bukket under og gitt opp forsøket på å bli en ultraløper. Ikke Arild.


Han som ikke hadde trent siden ungsomsskolen ble for bare tre år siden hekta på løping.
Foto: Tonje Lien Wold

Mange mestringer
I dag har han heldigvis fått medisiner som fungerer, og i blant får han bevilget rehabiliteringsopphold på sykehus. Det er et hardkjør med mange økter om dagen og mye tøy og bøy – men det hjelper. Etter forrige opphold kom han fem centimeter nærmere gulvet med hendene.

– Det er mange mestringer, forteller han.

Man kan velge å se det slik. Men man kan også velge å se begrensningene – for dem er det mange av. Men det gjør han ikke.

Samtidig er Bekhterevs en såkalt usynlig sykdom, hvilket fører litt dritt med seg, som han sier. Han har kanskje et stivere ganglag enn en turnjente på 15, men man ser ikke smertene han hele tiden bærer med seg.

Kommentarene preller stort sett av, men han ler heller ikke hjertelig når folk har det morsomt på hans bekostning. Kommentarer på beinstillingen hans, løpestilen eller gangen burde ikke være nødvendig.

– Noen forsøker kanskje å lette på stemningen eller anerkjenne det at jeg sliter med en sykdom, men det er nok ikke rette måten å gjøre det på, sier han.

Treningsdagbok til besvær
For Arild, som for mange andre løpere, fungerer Instagram som en slags treningsdagbok. Og vi løpere elsker dette mediet . Ikke bare er det inspirerende – det gjør også at vi føler at vi blir bedre kjent med andre løpere. Men sosiale medier er også en gunstig arena for mennesker som ønsker å rakke ned på andre i et forsøk på å hevde seg selv. Arild har opplevd å motta stygge kommentarer både i innboksen og i kommentarfeltet:

«Når du byr på deg selv på Instagram, må du tåle å få kritikk for hva du sier og hvordan du ser ut«.

«Så latterlig du er. Det er flere som ler av deg

Det er lett å tenke at det sitter en stakkar med mindreverdighetskomplekser i andre enden som man bar
e må heve seg over. Og på en god dag rister man det bare av seg. Men på en kjip, grå vinterdag dukker kanskje de smålige kommentarene opp i hukommelsen igjen. Man begynner å tenke – hvem er disse «flere» som ler av meg? Etter hvert kan man utvikle både usikkerhet og paranoia.

Arild, som har vært flink til å dele både gode og tunge treningsdager på Instagram, opplevde at engasjementet for å dele gradvis bleknet. Etter en god stund innså han at det var de smålige kommentarenes skyld. I nesten to uker jobbet han med en formulering – et oppgjør med mobberne – både for sin egen del, men også for andre som rammes. Da innlegget endelig ble postet fikk det stående applaus og varme støtteerklæringer fra løpemiljøet. Nettrollene ga selvfølgelig ikke lyd fra seg.

– Jeg følte at jeg gjorde noe feil da jeg satte ord på det, men i etterkant innser jeg at det har lettet en bør fra skuldrene mine, forteller han.

Og fremfor sårende kommentar i innboksen, har han fått meldinger fra andre mennesker som lever med usynlige, kroniske sykdommer. De beundrer hans mot til å dele. Noen forteller at de holder sykdommen delvis skjult i frykt for å få kommentarer som treffer ekstra hardt når de eksponerer seg som sårbare.


«Jeg følte at jeg gjorde noe feil da jeg satte ord på det, men i etterkant innser jeg
at det har lettet en bør fra skuldrene mine», forteller Arild om oppgjøret med de
stygge kommentarene. Foto: Tonje Lien Wold

Like mye verdt
Arild lærte seg altså å løpe igjen for drøye tre år siden, og han fant raskt sin plass i miljøet. Løpefamilien hans er en gjeng inkluderende østlands-løpere som samles månedlig takket være initiativtaker Ole-Kristian Bakkene og hans «Midlivskrise i lycra»-treff med tilhørende pils og prat etter turen. På disse løpeturene ofrer ikke Arild en tanke til kommentarene han har mottatt på Instagram om at «han burde innse at løping ikke er noe for ham».

– I Midlivskrise-gjengen har vi noen propeller som fyker av gårde med en gang, og vi har noen snegler i baktroppen. Men vi er like mye verdt alle sammen, og det er innmari ålreit. Jeg var ganske så redd for det da jeg begynte å løpe – man sammenligner seg med løpere som er bedre og raskere, og er nervøs for å komme sist hvis man stiller til start. Nå innser jeg at det ikke spiller noen rolle. Det er et viktig budskap til alle som ønsker å starte med løping eller delta i sin første konkurranse. Fart spiller ingen rolle, understreker han.

Intensjonen til Arild har aldri vært å vinne et løp. Målet hans er å fullføre. For bare noen uker siden fullførte han Stranda Fjord Trail Race igjen. 

– Det finnes sikkert en diagnose for dette, men hver gang når klokka vibrerer på kilometerpasseringer, så tenker jeg «YES!» Det er rene julekvelden for hver kilometer som går, og det bunner sikkert i at jeg ikke klarte å løpe tidligere. Jeg har aldri opplevd dette før for tre og et halvt år siden. En trekilometerstur gir meg like mye som en ultramaraton – jeg synes et er knallgøy. Og det veier opp for stygge kommentarer, sier han.

– Det hender jeg ser min egen skygge når jeg løper, og tenker «oi, er det slik jeg ser ut», ler han.

– Men jeg løper. Jeg blåser i hvordan jeg løper.

Les også: Johannes Rumelhoff om naturnærvær 

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Hvem kan slå svenskene?

Hvem kan slå svenskene?


Icebug Xperience West Coast leter etter løpere som kan utfordre de svenske løperne i det populære etappeløpet. Søk om en startplass du også. De tre beste i løpet får 5000, 3000 og 2000 kroner.

Fyll ut skjemaet via linken nederst på siden for å søke om en startplass.

Nytt i 2020 er at løpet er en del av Trailrunning Sweden Mini-Tour. 2.-4. september blir minitouren avgjort i Icebug West Coast Trail, med etapper på 23 km, 29 km og 22 km. Løypen på Bohuslän-kysten tar løperne til plasser som Smögen, Bohus-Malmön och Hunnebostrand.

Mener du at du kan utfordre de aller beste løperne, så skal du sende inn en søknad om gratis startplass. Søknadsfrist er 5. februar.
Har du spørsmål. Send en mail til Jonas Svengård på Icebug, jonas.svengard@icebug.com.
Les mer om Icebug Xperience West Coast Trail her…

Les mer om Trailrunning Sweden Store Trailtour…

Her sender du inn din søknad om startplass i Icebug Xperience West Coast…

Test av adidas Ultraboost 20

Test av adidas Ultraboost 20


Med Ultraboost 20 ”booster” adidas sitt flaggskip mer i retning av løpesko enn en hverdagslige sneaker.

Det siste året har adidas jobbet tett med International Space Station United States National Laboratory, under mantraet ”en fremtid uten tyngdekraft”. Resultatet er Ultraboost 20.

«En fremtid uten tyngdekraft»

Forbedring

Etter grundig testing, sitter man igjen med følelsen av at skoen er mer som en forbedring enn en total overhaling. Det er gammel vin på ny flaske. Heldigvis er vinen (fremdeles) fantastisk god! Skoen tilbyr en særegen kombinasjon av komfort, utseende og støtdemping, og vil fortsatt være en favorittsneaker for mange. Et par justeringer gjør den også mer egnet for mengdetrening – for alle type løpere.

Overdelen består som tidligere av det anerkjente materialet Primeknit, men denne gang i utgaven Primeknit+, som utgjør en noe mer transparent strikk. Vevemønsteret rundt tåboksen er forsterket ytterligere med en innretning kalt TFP (”Tailored Fibre Placement”).

For noen vil denne utgaven oppleves noe tightere og ikke like fleksibel. Ultraboost 20 er fremdeles like luftig og komfortabel, og gir foten mer trygghet under høyere fart og retningsforandringer. Disse innretningene fører skoen mer i retning av løping og prestasjon, enn å være en utpreget sneaker.

Fleksibel og sikker passform

Den sømløse Primeknit-sokken er støttet av et ”gitter” rundt vristen. Endringen fra 2019 er først og fremst til det bedre utseendemessig, men gitteret består også av en sterkere gummi. Designet er lekkert utført og rammen rundt vristen gir følelsen av at skoen er skreddersydd etter fotens form og bevegelsesmønster. Gitteret er svært lett og stretchy, og gir overdelen en fin kombinasjon av fleksibilitet og sikker passform. Øverst på den integrerte tungen er det en tag med samarbeidspartnere.

Banebrytende løsning på hælkappen

Med Ultraboost 19 endret adidas sin sagnomsuste sko radikalt for første gang siden 2015. De tok i bruk en 3D-printet hælkappe, sammensatt av fleksible og støttende materialer. Oppdateringen var like genial som den var banebrytende, og adidas har naturligvis videreført denne konstruksjonen. Hælen avstives av en brilleformet støttekonstruksjon, som naturlig bidrar til en nøytral stegavvikling. Der nesen får plass ved en vanlig brille er det laget rom for akillessenen, og øverst i kragen på hælen er stoffet foldet utover.

Fra forrige utgave er putene på sidene av akilles erstattet med en mer helhetlig polstring. Samlet gir dette en komfortabel og trygg passform. Brillekonstruksjonen er diskret og passer fint til resten av skoens utrykk. Mange løpere opplever problematikk som såre og betente hæler, gnagsår og andre vondter. Med sin 3D-printede hælkappe virker adidas å tilby en banebrytende løsning på problematikken: Støtte i stegavviklingen og tilrettelegging for at hælen kan utvide og utfolde seg uten å bli utsatt for press.

Med Ultraboost 20 henter adidas inspirasjon fra den smidige mengdetreningsskoen Solar Boost. Mellomsålen består som tidligere av det anerkjente Boost-materialet i sin fulle lengde, som gir den særegen og makeløse støtdempingen skoen er anerkjent for. Sålen oppleves veldig ”spacy” – som det nevnte samarbeidet skulle tilsi, og består fremdeles av 100 % Boost.

Sålen i 100 % Boost oppleves veldig ”spacy”

Mer snert i steget

Forfoten er svært fleksibel, mens et stivere Torsion System dekker sålen fra under fotbuen og bakover. Skoen har fremdeles 10 mm drop, men i den 20.utgaven er hælesålekonstruksjonen 7 mm smalere. Samlet tilrettelegger dette for bedre bakkekontakt, balanse og snert i steget i en ellers svært myk mengdetreninssko.

Ultraboost 20 tilbyr en behagelig løpsfølelse i rolig til moderat hastighet, men ikke nødvendigvis den mest effektive stegavvikling da farten skrus opp. Dette understreker skoens bruksområde.

Slitesterk yttersåle

Yttersålen er også ved den 20. utgaven dekket av merkevaren Continental™ – en slitesterk gummi som også gir svært godt veigrep. Det er ikke uten grunn at svært mange biler er utstyrt med den tyske ingeniørkunsten. Den slitesterke sålen egner seg ypperlig til stort sette alle slags underlag – foruten krevende, sleipt skogsterreng. 

Tatt skoens vekt og profil i betraktning er dette fremdeles en bunnsolid mengdetreningssko. For lettere og svært aktive løpere gir skoen skånsomhet på restitusjonsøkter og rolige langturer. For den generelle mosjonist og noe tyngre løpere kan skoen være et passende skovalg til det ukentlige treningsarbeidet, men også til lengre konkurranser.

Særegen komfort

adidas Ultraboost 20 er ikke nødvendigvis skoen du setter personlige rekorder med på de kortere distansene. Det er derimot en ypperlig sko til opptreningen for å kunne tåle belastningen og bygge kapasiteten du ønsker til du endelig står på startstreken. Da skoen tilbyr særegen komfort og er utrolig innbydende gjør den seg også svært godt som en hverdagslig sneaker eller joggesko på treningssenteret.

Det er ingen oppsiktsvekkende forandringer med nye Ultraboost. Men, de små justeringene som er gjort fra forgjengeren, løfter Ultraboost 20 likevel et hakk opp. Blant annet er overdelen verdt å trekke frem – PrimeKnit+-materialet bidrar til en skreddersydd følelse og gjør at skoen sitter godt, hvilket igjen gjør den til en mer rendyrket løpesko.

Ultraboost-serien utgjør en av de mest omtalte og anerkjente løpeskoene det siste tiåret, og den 20. utgaven lever opp til dette ryktet.

Type: Mengdetrening | Vekt: 255 gram / 310 gram (dame str. 38 / herre str. 43) | Drop: 10mm (hæl: 22mm / tå: 12mm) | Pronasjon: Nøytral

Ultraboost 20 kan kjøpes her!

Fra 122 kilo til ultraløp

Fra 122 kilo til ultraløp


Det er sommer i Bergen, og en skulle tro at himmelens sluser hadde hengt seg opp. Dårlig vær er derimot ingen hindring for en ultraløper med klare målsettinger. Når Per-Arvid Høyum (30) fra Vik i Sogn først har bestemt seg for noe, gir han seg ikke før han kan krysse av for gjennomført. Men det har ikke alltid vært slik.

Ble fraløpt av kollegaene
Det var i forbindelse med en jobbreise til Sør-Korea for fem år siden, at noe begynte å skje i toppen på Per-Arvid. Under en joggetur med to kollegaer ble han regelrett løpt ifra og fikk kjenne på kroppen hvor surt det var å ikke kunne bevege seg uten å bli sliten. Følelsen sitter ennå godt i kroppen.

– Jeg husker at jeg tenkte; «pokker, er jeg virkelig dårlig trent?» Jeg forstod først da, at det kom altfor mange kalorier inn, kontra de få som fikk komme ut.

Kona til Per-Arvid delte bekymringen hans, og fulgte opp med et krav om at noe måtte skje, dersom ikke vekta skulle fortsette å vippe feil vei.

Nye sko ble kjøpt inn, og den første kilometeren tilbakelagt. Heldigvis var viljestyrken til sogningen på rett plass til rett tid.

– Kroppen var totalt utkjørt etter én kilometer. Det var vondt, og det var hardt å innse hvor dårlig trent jeg var. Likevel tenkte jeg som så, at om jeg klarer én kilometer, så kan jeg vel klare litt til neste gang?

Neste tur økte Per-Arvid til fem kilometer, godt hjulpet av løpeappen til Nike, hvor han ble heiet frem for hver eneste treningsøkt som ble gjennomført. På samme tid merket han at det skjedde noe med vekta. Pila gikk relativt fort nedover fra 122 kg, og da han var nede i 100 kg, gjennomførte han sitt første løp – Straumemila på Sotra med tiden 45:58.

– Jeg veide 100 kilo og var fortsatt lubben, så det er klart det var tungt, ler han.

Tidligere var hverdagen til Per-Arvid preget av dårlig mat og lite trening.
Foto: Privat

– Fokuser der du er nå, sier eksperten
Andreas Skjetne jobber som redaktør for treningsbloggen hos EVO Fitness og er en av Norges mest erfarne personlige trenere med over 10 000 gjennomførte timer bak seg. Han har deltatt fast i birkebeinertrippelen, fullført en rekke maraton og ultramaraton, og hjelper i dag vanlige mennesker å utføre store idrettsprestasjoner.

Når det gjelder å trene seg opp til å klare å gjennomføre et ultraløp, er Andreas klar med første bud:

– Det som er viktig å huske på i oppstarten, er at du må ta utgangspunkt i den fysiske formen du er i for øyeblikket, og ikke den formen du ønsker å besitte frem i tid. Mange starter for tøft både med tanke på antall økter og hvor lange treningsøktene skal være. Har du løpt lite eller har det gått for lang tid siden sist du løp jevnlig? Da vil kroppen være dårligere rustet for å tåle belastningen, sier han.

Trener du derimot smart, vil du ifølge Skjetne raskt kunne klare å løpe lengre turer uten problemer. 

Andreas Skjetne, personlig trener og redaktør for treningsbloggen hos EVO Fitness. 

Til halv og videre til hel
Opplevelsen av å løpe mot andre med startnummer, skulle vise seg å gi mersmak hos Per-Arvid. Han ga alt han hadde på første løp, og ble sugen på flere utfordringer.

Første halvmaraton ble gjennomført i Åsane, og ettersom dette også viste seg å være gjennomførbart, så ikke maratonjegeren noen grunn til å stoppe her.

Kunne han klare 20 kilometer, så skulle han vel klare 40 også, mente sogningen, og dermed var påmeldingen allerede sendt til hans første maraton i Polen, der kona hans kommer fra.

– Jeg meldte meg på et 16 ukers treningsprogram og fulgte det slavisk for å klare å gjennomføre. Det var ikke alltid like god stemning i heimen når jeg en tid prioriterte løping fremfor andre ting, men jeg hadde bestemt meg for at dette skulle jeg klare, og det var min måte å forberede meg på, sier Per-Arvid, med et blikk så intenst at det ikke er tvil om at han brenner for å nå målene han setter seg.

Det han derimot ikke hadde tatt høyde for, var at løpet gikk i august når gradestokken bikka godt og vel 30 grader. Varmen ble en ekstra påkjenning for kroppen som han ikke var helt forberedt på.

– Jeg lovte meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre igjen, jeg starta altfor raskt og det var i tillegg umenneskelig å løpe i den varmen. Likevel, etter noen dager med stive og støle muskler, begynte jeg å fantasere om å løpe enda lenger, nysgjerrig på hvor langt kroppen min kunne ta meg.

Etter første maraton lovte Per-Arvid seg selv at han aldri skulle gjøre det igjen … Slik ble det ikke, akkurat. Foto: Guro Lindseth Nes

Fra 42 til 100 km
Det ble ingen mellomting mellom maraton og ultraløp. Per-Arvid jaktet på nye utfordringer, og i 2018 meldte han seg på UltraBirken (60 km) og deretter Bergen Ultra (100 km). Mest for å se om han faktisk klarte å løpe så langt. For å forberede seg, la han inn noen lengre turer på  lav intensitet, men jobbet mest med det mentale via et treningsprogram fra Olympiatoppen. Selve løpet delte han opp i mindre deler på fem kilometer, som ble til små delmål underveis.

Det endte med andreplass blant de fire som fullførte hele løpet på 100 kilometer.

– Kroppen gikk i stå i etterkant, og jeg husker det var vondt overalt. Musklene rista og det verka helt fra leppene og ut i fingertuppene. Jeg torde ikke stoppe å løpe, da hadde jeg aldri  klart å komme meg videre. For å klare å gjennomføre måtte jeg klare å overbevise kroppen om at dette gikk helt fint, selv om hjernen gjorde alt den kunne for å påvirke meg til å stoppe. For meg fungerer det å visualisere at jeg former smerten til en ball, som jeg bokser vekk med full kraft, sier han og viser tydelig med hendene hvordan han ser det for seg mentalt.   

At mannen har viljestyrke, det er det ingen tvil om. Likevel er det sant som han sier; «kan andre, så kan vel jeg og?»

Per-Arvid har deltatt på mange løp siden livsstilsendringen. Her fra Mensen Ernsts Minneløp.

Den viktige mestringsfølelsen
Andreas Skjetne påpeker at Per-Arvid er et klassisk eksempel på en person som har blitt bitt av løpebasillen, og applauderer stå-på-viljen han viser.

– Mestringsfølelsen han får av å gjennomføre nye utfordringer og å nå nye mål veier tyngre enn motstanden han møter når motivasjonen er lav. De gode opplevelsene og selvtilliten som skapes av en såpass stor livsstilsendring gir ofte en boost som varer livet ut, avslutter han.

Klokka er et fast tilbehør for å måle fremgang. Her teller den ned til neste ultraløp. Foto: Guro Lindseth Nes

Per-Arvids tips til deg som vil begynne med ultraløp

– Sett deg små oppnåelige mål.

– Ikke tro at du skal bli verdensmester med én gang.

– Lær deg å nyte underveis. Finn glede i at kroppen klarer å transportere deg langt på egenhånd.

– Disponer kraften din riktig og lytt til alle parametre, pulsen skal ligge lavt, omkring sone 2.

Ekspertens tips til gryende ultraløpere

Start forsiktig og gi deg selv tid til å komme i form
Kroppen er bedre rustet til å tåle flere korte økter i starten, sammenlignet med færre og lengre økter. Pass på å ikke løpe for langt de første ukene, men øk gradvis oppover, både i antall økter og km pr økt.

Hvor du skal starte avhenger av form og erfaring, men prøv å holde deg til en utvikling på maks 1–2 kilometer per økt hver uke. De fleste vil fint kunne gjennomføre et ultraløp med 2–3 treningsøkter i uka hvis de trener smart.

Varier treningen
Ulik trening gir ulik effekt, så varier mellom intervalltrening og langturer. Intervalltrening vil øke oksygenopptaket og gi deg muligheten til å løpe fortere. På sikt vil det som var tøffe intervaller bli farten du holder sammenhengende på lengre turer.

Langturer i rolig fart vil gi deg utholdenheten du trenger for å kunne fullføre ønskede konkurranser, men her må du være smart og ikke løpe for fort. Målet med denne treningsformen er at kroppen skal bruke energien «smartere» og kunne gi mulighet for høyere fart på sikt.

Få kontroll på intensiteten
For de fleste er det vanskelig å anslå hvilken fart som er riktig for de ulike treningsformene. Dette er noe som må erfares, men som kan gjøres lettere ved bruk av pulsklokke. Ved å sikre riktig intensitet i treningen vil utbytte og resultat bli bedre.

Finn en fast runde på en god lengde og test formen regelmessig, lag ditt eget testløp og kontroller fremgangen.

Tren spesifikt
Ultraløp går som regel i terrenget og da må du trene på samme underlag. Legg langturen til skogen og veksle mellom sti og grusvei. Mykere underlag gir mindre belastning for benmuskulaturen, noe som gir rom for mer trening. Intervallene anbefaler jeg å gjennomføre på bane, et flatt asfaltdekke eller samme sted i skogen hver gang. Målet er å øke oksygenopptaket, men det koster å presse seg, derfor er det fint å kunne måle fremgangen fra økt til økt.

Les også: Fra hardbarket kriminell til lidenskapelig løper

Karoline ble årets forbilde

Karoline ble årets forbilde


Friidrettsfolket feiret seg selv i går med Friidrettsgallaen. Dette er prisene som ble delt ut.

Årets forbilde: Karoline Bjerkeli Grøvdal, IK Tjalve.

Årets unge utøver: Pål Haugen Lillefosse, Fana IL.

Årets lag: Bronselaget fra EM i motbakke i Zermatt: Stian Øvergaard Aarvik, IL Gneist, Johan Bugge, Mosvik IL, Torstein Tengsareid, IL Skjalg og Håkon Skarsholt, Andebu IL.

Årets øyeblikk: Tre norske brødre i finalen på 5000 meter i VM i Doha; Jakob, Filip og Henrik Ingebrigtsen, Sandnes IL.

Årets arrangør: Bislettalliansen; Oslo Bislett Games.

Årets gjennombrudd: Salum Kashafali, IL Norna-Salhus.

Årets lagspiller: Eivind Henriksen, IK Tjalve.

Friidrettens Venner sin utviklingspris: Pål Haugen Lillefosse, Fana IL.

Friidrettens Venner sin prestasjonspris: Jakob Ingebrigtsen, Sandnes IL.

Friidrettens Venner sin parapris: Salum Kashafali, IL Norna Salhus.

Extra Ambassadørkonkurranse:
1. Plass: Ola Stunes Isene, IF Sturla
2. Plass: Amalie Iuel, IL Tyrving
3. Plass: Hedda Hynne, IK Tjalve

Foto: Eirik Førde/NFIF

Fra hardbarket kriminell til lidenskapelig løper

Fra hardbarket kriminell til lidenskapelig løper


–– Jeg har løpt fra politiet mange ganger. Kanskje det var da interessen for løping egentlig startet?

Arman Vestad (46) ler av sin egen spøk. Det er ingenting ved den smilende mannen som avslører at han en gang i tiden var en heltids yrkeskriminell og rusavhengig. Det er lite folk i kantina og Arman tar seg friheten å strekke på føttene. Han er øm i kroppen etter en lengre løpetur dagen før. Bena bar ham 1 time og 50 minutter på Trondheimsasfalten.

– Det er den tiden jeg forhåpentligvis kommer til å bruke på løpinga på Ironman i Helsingør i sommer. Jeg prøver å venne kroppen på distansen.

Arman gestikulerer og forteller entusiastisk om konkurranser, løpemiljø og hva slags musikk han hører på når han trener. Det gjør det ekstra vanskelig å se for seg at han har vært en skinna mann på 120 kilo innblandet i flere store kriminalsaker. Men interessen for trening har ligget latent siden han var barn.

«Jeg har løpt fra politiet mange ganger. Kanskje det var da interessen for løping egentlig startet?» spøker Arman. Foto: Ingvil Kalland 

Fra fotballbanen til kriminalitet 
Fotball var den store lidenskapen i barndommen. Arman og en kompis trente hver dag etter skolen i garasjen til Armans bestefar. Da Arman var 17 år, opplevde han sin første nedtur. En nedtur som skulle koste han tjueårene.

– Fotball betydde mye for meg på den tiden, og som mange andre på den alderen satset jeg alt for å bli best. Da jeg ikke kom med på førstelaget til Moldes juniorlag, forsto jeg at jeg aldri skulle få fotballkarrieren jeg drømte om. 

Ikke lenge etter at fotballskoene var lagt på hylla, startet Arman i utelivsbransjen som vekter. Det var et tøft miljø. I den perioden levde han et dobbeltliv der han i den ene ytterkanten testet ut anabole steroider, hasj og amfetamin, og i den andre enden hadde samboer, tok utdanning og fikk en sønn.

– Da politiet oftere og oftere banket på døra, tok forholdet med dama slutt og jeg flyttet til Oslo. Da var dobbeltlivet over og livet besto kun av kriminalitet og festing.

Tjueårene forsvant i narkotikarus og kriminalitet, men skjebnen skulle snart sette en stopper for den ekstreme livsstilen. 

Vendepunktet i fengselet

I 2001 ble Arman dømt for salg av våpen i forbindelse med Orderudsaken der tre personer ble drept.

– Soningen ble et vendepunkt for meg. På cella fikk en kvinnelig fengselsbetjent meg til å forstå at jeg var verdt noe. Jeg satt i fengsel og kunne jo ikke akkurat stikke av fra samtalene med henne.

Arman ler, men blir raskt alvorlig igjen. Fikler med den tomme kaffekoppen. Fengselsbetjenten trakk paralleller til det kriminelle livet, og påpekte at mye av det Arman drev med der, også kunne gjøres i livet utenfor murene. Bare med et annet fortegn.

– Hun hamret det i meg at jeg var kreativ og omsorgsfull. Jeg likte jo å hjelpe andre mennesker og jeg begynte etter hvert å tro på henne. Hun fikk meg til å søke på sosionomutdanning og Stifinneren, som er en rehabiliteringsavdeling for kriminelle i Oslo fengsel.

Fra da av skulle livet handle om å løpe mot en lysere fremtid. 

Løpemiljøet ble en redningsbøye

Arman flyttet tilbake til Trondheim i 2003 og begynte å trene med butikkjeden Löplabbet. De arrangerte fellestreninger en gang i uka. Arman tenkte at løpetrening kunne være en fin måte å igjen bli inkludert i samfunnet på.

– I den kriminelle verdenen følte jeg meg som en konge, men i den virkelige verden var jeg en lilleputt. I løpegruppen begynte jeg å føle at jeg var verdt noe bare for den jeg var, ikke for det jeg gjorde.

Løpemiljøet ble en redningsbøye for Arman. På behandlingsstedet Tyrili hadde han lært å eie sin egen historie, og han delte sine tanker og følelser med enkeltpersoner i løpegruppen. Det ble skapt en klikk med løpefolk i Trondheim som begynte å dra på bedriftskaruseller. Etter hvert deltok Arman på flere maraton og triatlon.

–– Løping er min store frihetsfølelse

Arman forklarer at han får en intens lykkefølelse allerede etter én kilometer i løpeskoene.

– For meg som har opplevd å være høy på amfetamin, er løping en naturlig rus. Jeg kjenner en sterk følelse av at jeg lever når jeg springer. Jeg kan få gåsehud bak knærne og på ryggen av frisk luft, musikk på øret og gode ben.

Arman gliser og viser frem hårene som spretter opp på armene av bare å snakke om løpingen. For 15 år siden var det større sannsynlighet for at han aldri skulle fylle 30 enn at han skulle ta på seg et par joggesko.

– Jeg er vant til å sitte i fengsel, og løpinga er for meg den store frihetsfølelsen.

I tillegg til å føle seg fri, sier Arman at han blir ekstra kreativ når han er på løpetur.

– Jeg får mange gode ideer når jeg løper. Noen ganger må jeg bare stoppe opp og skrive ned alle tankene som popper opp i hodet. Frihet og kreativitet, livet leker på løpetur.

Livsviktige målsettinger

Arman forteller at årets mål er å fullføre Ironman på under seks timer.

– Jeg løp Ironman for første gang i Haugesund i 2015. Målsettingen da var å løpe under seks timer. Jeg kom i mål på 5.59.55, det var bare flaks. I fjor kom jeg på 6.00.25 på samme målsetting.

Den målsettingen er også en forberedelse til neste års mål, som er en fulldistanse Ironman i København. Distansen på en full Ironman er 3800 meter svømming, 180 kilometer sykling og 42,2 kilometer løping. Altså dobbelt så langt som det han skal løpe i juni i år. Også det løpet er en del av en plan om å holde seg i form til neste år igjen, hevder Arman.

– Neste løp er alltid neste steg til det å få lov til å bli gammel. Da jeg var kriminell og rusavhengig, trodde jeg aldri jeg skulle få bli over 40 år. 

Arman under Tordenskioldløpet. Foto: Ingvild Kalland

Rekordmila

I 2015 arrangerte Arman og en kompis sitt eget løp, Rekordmila. Ideen kom etter å ha løpt Hytteplanmila ved Hønefoss som Arman mener er Norges raskeste 10-kilometer.

– «Alle» drar dit for å sette rekord, inkludert meg selv. Jeg tenkte at det hadde vært gøy å hatt noe lignende i Trondheim. Jeg ville få med de beste løperne, men også de som ikke trengte en «personal best».

Det første året ble Rekordmila en ren «rekordmil», der løpere kom for å prøve å sette personlig rekord på mila. Rekordmila året etter skulle bli av et annet kaliber, sier Arman.

– I stedet for å betale startkontingenten, kunne deltakerne velge å gjøre en god gjerning.

I samarbeid med to sykehjem i Trondheim, hjalp over 20 deltakerne til der det trengtes. De hadde med seg familie og deltok på aktiviteter med de eldre, forteller Arman.

– Vi ønsket at Rekordmila skulle bli et løp som skaper gode verdier i samfunnet, som fikk folk fra alle samfunnslag med på løpegleden. Jeg ville prøve å få tak i de med lignende bakgrunn som meg som ønsket å springe. Jeg ville være med å gjøre noe godt for samfunnet, være en aktør som formidlet gode verdier og tankesett. 

Holder foredrag

Arman ble ingen fotballspiller, men han skulle heller ikke ende sin historie som kriminell. Han forteller med en usedvanlig formidlerevne om et liv i stadig endring, og det kan virke som om Arman har en spesielt spennende vei foran seg.

– Nedturene har vært mange, men enkeltpersonene som har bidratt til høydepunktene er viktigere, hevder Molde-mannen.

Arman holder nå foredrag og der forteller han om utenforskap og om å balansere på kanten og til slutt lande på riktig side. Han sier at han bruker en blanding av humor og alvor til å fortelle sin dramatiske historie og hvordan han har kommet dit han er i dag.

– Det er håp for alle, og foredragene mine starter med blålys, men ender med lys i tunellen.

Fra Armans første Ironman i Haugesund i 2015. Foto: Finisherpix

Personlig rekord på Ironman Helsingør

Ironman Helsingør i juni kom og gikk, og Arman forteller til Runner’s World at han nådde målet om å komme under seks timer.

– Jeg koste meg veldig på Ironman i Helsingør. Selv om jeg hadde fysisk vondt i deler av konkurransen, klarte jeg hele tiden å smile og minne meg på hvor heldig jeg er som får lov til å holde på med dette, og at jeg faktisk klarer å gjennomføre.

Arman kom i mål på tiden 5,53, og det er personlig rekord med fem minutter ifølge hovedpersonen.

– Den tiden er resultatet av all den harde treningen jeg har lagt ned i løpet av året. Dersom jeg klarer å holde tidene nede på konkurranser, innbiller jeg meg at jeg opprettholder en god mental og fysisk helse de årene jeg har igjen.

Les også: Ingen unnskyldninger – Arild løper, til tross for en kronisk sykdom og stygge kommentarer.