Ingen fest med gentest

Ingen fest med gentest


Genene påvirker hvordan du presterer, sånn er det bare. Men dagens gentester er ikke i nærheten av å kunne fortelle deg hva du skal gjøre eller hvordan for å ha sjans til å nå verdenstoppen eller for å forbedre tiden din på mila. Så ikke kast bort penger på gentester og utsett absolutt ikke barn for det! Det mener forskeren i idrettsgenetikk Mikael Mattsson.

Allerede i gymtimene på skolen kunne man se et mønster. Noen elever så ut til å løpe 60-meteren raskere enn lynet, mens andre med tilsynelatende lignende fysikk bare kunne drømme om å løpe om kapp med de der fremme. Det samme gjelder lengre distanser – noen bare har det, det virker som om de er født med god kondisjon. Men hva avhenger dette egentlig av?

Ulike genetiske forutsetninger

Den største grunnen til at vi responderer ulikt på samme type trening er at vi er født med ulike egenskaper. Vi har helt enkelt ulike genetiske forutsetninger for å bli gode på 100 meter eller maraton. Derfor er det forståelig at mange vil finne ut av hvilket gensett de har. De vil jo finne ut av hva de kan bli skikkelig gode på og forstå hvordan de skal trene. I 2014 var Usbekistan det første landet som lot den nasjonale olympiske komitéen offisielt bruke gentester på tiåringer for å undersøke deres idrettslige potensial.

Ulike typer tester

Det faktum at gener spiller en rolle og at de kan analyseres har dessuten resultert i at en lang rekke foretak forsøker å tjene penger på det gjennom å selge gentester direkte til deg som konsument. Innen sport- og treningssegmentet sier de å kunne kartlegge både dine forutsetninger for å bli god og hvordan du skal trene for å nå dit.

Visse tester baseres på én eneste gentype. Andre utgir seg for å være mer komplette og sender tilbake en rapport på nesten 200(!) sider. De enkleste koster noen hundrelapper og de dyreste over 10.000 kroner. Men selv de enkleste hevder å kunne uttale seg om du enten har utholdende eller eksplosiv muskulatur, om du enten bør bli maratonløper eller sprinter. Selv de enkleste testene gir deg anbefalinger om hvilken trening som er best, basert på hvilken genotype du har, og de skriver at resultatet er 99,5 prosent sikkert.

Det er ingen vits å nevne ulike foretak eller rangere hvor bra testene er. Helt enkelt fordi det er som å velge mellom pest eller kolera: Alle er meningsløse. Man kan spørre seg selv hvordan det egentlig er lov å selge disse testene.

Svaret er dels at det handler om ny teknologi der regelverk og lover er for langsomme til å henge med. Dels at testerne «gjemmer seg» i paradokset mellom hva som er statistisk signifikant og hva som er praktisk relevant. Med andre ord kan et gen fra et vitenskapelig perspektiv påvirke for eksempel evnen til fart, men det er så liten påvirkning at det i virkeligheten er irrelevant.

Umulig

Om vi går tilbake til Usbekistans testsystem, så tenkte man at om man testet 50 gensett så skulle man kunne avgjøre om et barn har sjans til å bli fremgangsrik idrettsutøver eller ikke. For å få en forståelse av størrelsen på hvor mange gener som påvirkes av trening, kan en svensk studie fra 2014 nevnes hvor forskerne viste at over 4 000 gener ble påvirket av tre måneders trening. Og det var bare utholdenhetstrening. (Totalt finnes det drøyt 21 000 gener i menneskets DNA.)

Det er altså helt urimelig at de testene som er mulig å kjøpe, som i beste fall undersøker noen titalls genvarianter, kan gi noen praktisk relevant informasjon.

ACTN3

Det genet som det finnes desidert mest forsking på innen idrettsprestasjon heter ACTN3. Den koder et protein som finnes i raske muskelfibre, og det finnes en vanlig genvariant som gjør at proteinet ikke fungerer. Det er ikke så rart at du behøver en fungerende variant for å kunne vinne 100-metersfinaler.

Til tross for at det er vitenskapelig glassklart at den påvirker hurtighet, utgjør det i et større perspektiv kun i underkant av ett prosent av hele prestasjonen. Dermed er den ikke avgjørende i noe annet enn en sprint på aller høyeste nivå. For din maratonprestasjon spiller det overhode ingen rolle hvilken variant av ACTN3-genet du har.

For noen år siden gjorde jeg en test for SVT der svenske Runner’s World sin redaktør, den tidligere maratonstjernen Anders Szalkai, ble gentestet og prøver ble sendt til flere av de foretakene som selger tester. Når svarene kom tilbake var forslagene deres enstemmig: Szalkai hadde sprintgenet og burde satse på korte løp.

Kommersielt vs forskning

2014, med genetikkforskningens tidsberegning, er nesten steinalderen. Til tross for dette har det stort sett ikke skjedd noe som helst av markant verdi innen idrettsgenetikk siden det. Det året ble det holdt en konferanse på den greske øya Santorini hvor stort sett alle betydningsfulle forskere på feltet var invitert.

Vi var helt enige om at de kommersielle foretakene kraftig overdrev de resultatene som forskningen faktisk viste.

En av de artiklene som ble publisert etter konferansen klargjorde at ingen barn eller unge utøvere burde utsettes for gentester for talentseleksjon eller for å styre trening. Min forskningsgruppe på Stanford skrev til og med en artikkel om emnet.

Ut ifra den rådende kunnskapen innen medisinsk genetikk forklarte vi at mange av problemene innen idrettsgenetikk baserte seg fremfor alt på to ting: dels på å få forsøkspersoner i studiene, dels på at de metodene som ble brukt ofte hadde en innebygd bias (partiskhet). Dette hadde ledet til feilaktige korrelasjoner og overdrivelse av effekten. Det innebar blant annet at det var veldig få genvarianter som fantes konsekvent i flere ulike studier. Og det er derfor man i dag kan se ulike tester som sies å måle det samme, men som er basert på ulike studier og derfor tester ulike gener.

Lite ny forskning

De fem siste årene har feltet stått stort sett stille mens forskerne har gjort enten flere studier på genvarianter som allerede er kjente, eller så har det blitt skrevet oversiktsartikler, altså artikler som sammenfatter et tema, men ikke kommer med ny forskning. Dette har ironisk nok gjort at det har kommet nesten like mange oversiktsartikler som originalstudier.

I en av de nyere artiklene skrev den amerikanske fysiologen Michael Joyner at det har vært kjent siden tvillingstudier på 1980-tallet at det finnes en genetisk komponent til utholdenhetsevner. Men hans hovedsakelige konklusjon var at det er ytterst tvilsomt om det finnes noen tydelige forhold mellom viktige fysiologiske variabler (VO2maks, anaerob terskel og løpsøkonomi) og genvarianter.

Hvorfor er det da så vanskelig? I noen tilfeller er betydningen av en viss genvariant veldig enkel og tydelig. Eksempelvis forårsakes nervesykdommen Huntingtons sykdom av én eneste genvariant, og om du har den så får du med 100 prosents sikkerhet sykdommen. Mindre alvorlige lidelser som laktoseintoleranse er også relativt enkle, enten har du fungerende enzym eller ikke. Jo mer kompleks en egenskap er, desto flere gener er innblandet, og idrettsprestasjon er ekstremt komplekst!

Tre møller til hjemmebruk

Tre møller til hjemmebruk


Runner’s World har besøkt Treningspartner for å teste ut tre forskjellige møller som alle er bestselgere i kategorien hjemmebruk. Vurderer du å skaffe deg en mølle, kan du plukke opp noen nyttige tips her.

Se video av mølletesten lenger ned

Vi vet at en god løpsfølelse er viktig for løpere som bruker mye tid på mølla. Sammenlignet med monstermøllene du finner på treningssenteret, er møllene for hjemmebruk noe nettere i omfang, men det betyr ikke at de ikke presterer like bra.

I løpet av besøket vårt hos Treningspartner rakk vi innom tre forskjellige møller, som alle er sammenleggbare og solide nok til at du får kjørt de aller fleste type økter på dem. Her får du en kjapp gjennomgang av spesifikasjonene – videoen av testen finner du lengst ned i artikkelen.


SOLE F63

Runner’s World mener: Til deg som har tenkt at du må selge leiligheten og bilen for å få råd til en brukbar mølle, tenk om igjen. F63 er et godt eksempel på at kvalitetsleverandører også leverer møller som ikke ruinerer deg. Denne mølla vil fungere ypperlig til deg som vil ha muligheten til å kunne supplere med mølleøkter i blant. Det er ikke den raskeste eller bredeste mølla, men for brorparten av oss vanlige mosjonister, vil denne gjøre nytta. Utrolig enkel og brukervennlig, og de to tynne båndene sørger for god demping og løpsfølelse.


  • Prisgunstig
  • Kraftig motor på 3 HK
  • Toppfart 20 km/t
  • Opptil 15 % stigning
  • Bluetooth-oppkobling til Sole App
  • Zwift-kompatibel
  • Sammenleggbar


SOLE F85

Runner’s World mener: De mest rutinerte mølleløperne blant oss vil merke at dette er en god oppgradering sammenlignet med F63. Her er båndet litt bredere og hele konstruksjonen mer robust og stabil. Mange løpere, særlig de som liker å løpe fort eller de som veier mer enn en kvinnelig maratonløper i verdenstoppen, vil sette pris på det. Du må naturlig nok opp litt i pris, men oppgraderingen til F85 rommer såpass mange detaljer som den aktive løperen vil sette pris på, at det er verdt det. Løpsfølelsen er god, både i lunke-fart og når man gønner på. Dette kan bli en god kamerat i kjellerstua.


  • Godt valg for den aktive løperen
  • Bredere enn F63 og meget stabil
  • Stor kraftig motor på 4 HK
  • Fargeskjerm
  • 22 km/t toppfart
  • 15 % stigning
  • Bluetooth-oppkobling til Sole app
  • Zwift-kompatibel
  • Sammenleggbar


NordicTrack 2950

Runner’s World mener: Først og fremst svært fascinerende med en stor og flott fargeskjerm. Det medfølgende årsabonnementet på iFit gjør at du kan velge hvilket som helst sted i verden (omtrent) og løpe rundt i hæla på en coach langs Adriaterhavet eller på stier på New Zealand. Men, vi antar at etter man har testet ut dette et par ganger, så har du funnet mute-knappen på coachen og er ganske så gira på å bare kjøre en god svettefest på mølla. Og for oss løpere er det egentlig da denne mølla kommer til sin rett. Vi liker jo å løpe, og trenger stort sett ikke fargeskjerm for å opprettholde kontinuiteten, selv om det kan være artig i blant. Mølla er enda mer stabil og robust enn Sole F85, og kommer i to dempingsgrader – en for de rolige turene og en for de raske intervallene. NordicTrack 2950 gir den beste løpsfølelsen, mener vi – men vi er usikre på om vi hadde trengt alle de høyteknologiske remediene in the long run.


  • Toppmodell for interaktiv trening.
  • Følger med ett års medlemskap i iFit.
  • Kan lage egne løyper på Google Maps og møllen justerer seg etter
  • terrenget.
  • Finnes tusenvis av treningsprogrammer, løyper og filmer
  • Meget kraftig motor på 4,25 HK
  • 22 km/t toppfart
  • 15 % stigning
  • 3 % helling
  • Justerbar demping i to nivåer for tilpasning til løpesteg og eventuelle
  • skader.
  • Sammenleggbar


WARNING! Detaljsyken

WARNING! Detaljsyken


Det er lett å henge seg opp i uviktige detaljer rundt trening og utstyr. Fokuserer du i stedet på tingene som virkelig har betydning – da kommer du til å gjøre store forbedringer.

Detaljsyken sprer seg som en farsott blant løpere. Symptomene består av at vanlige, oppegående mennesker plutselig henger seg opp i relativt uinteressante detaljer, i stedet for det som faktisk har betydning for deres utvikling som løpere.

Bruk tid på de riktige tingene. Noen faktorer har nemlig større betydning enn andre for utviklingen din som løper.

Den magiske nøkkeløkta

En trenerkollega fikk spørsmål om persen hans på mila. Da svaret var en tid på nærmere 32 minutter, fikk han umiddelbart oppfølgerspørsmålet om hva som kreves for å løpe så raskt.

«Masser av tid og hardt arbeid», svarte treneren.

Den undrende løperen: «Ja, det skjønner jeg jo. Men hvilken økt er nøkkeløkta?»

Dette er et utmerket eksempel på detaljsyken. Selvfølgelig, små detaljer kan være kjempeviktige og avgjørende hvis du skal kvalifisere deg til OL, men for de fleste som løper for mosjonens og gledens skyld, er det bedre å fokusere på de store, enkle faktorene i stedet for detaljene som har marginal effekt. Denne spørsmålsstillende løperen i eksempelet har ikke skjønt det. Det er ingen spesiell nøkkeløkt som ligger bak 10-kilometertida på 32 minutter. Det finnes ingen hemmelighet. Bare mye tid og hardt arbeid.

Hvis du vil bli god …

På de fleste andre områder er dette klokkeklart. Vil du bli god til å spille gitar, må du spille veldig mye gitar. Det er mindre interessant om du lærer deg noter eller improviserer til jazzskiver. Tid, tålmodighet og hardt arbeid gjør deg til en bedre gitarist.

Og akkurat sånn er det også med løping. Å velge et par sko som veier 50 gram mindre enn de du vanligvis løper med, eller å bælme rødbetejuice før et løp vil muligens forbedre prestasjonen din. Men, dette er kanskje ikke de viktigste komponentene hvis du vil bli en raskere løper. Hvis du vil bli god til å løpe, mener jeg at du skal … (trommevirvel) … løpe!

I prinsipp er det ikke noe annet som har en så sterk kobling til prestasjon som hvor mye du løper. I studier der man har spurt løpere om hvilke tider de har på maraton samt hvor mange mil de løper i uka, ser man et lineært samsvar mellom antall tilbakelagt mil per uke og prestasjon. Selvfølgelig finnes det store individuelle variasjoner, men jevnt over er de som i gjennomsnitt løper mer, raskere enn de som løper mindre.

Kontinuitet

Løper du 25 kilometer i uka i dag, kan du altså glemme å lure på om du bør ha 60 eller 90 sekunders pause mellom tusenmetersintervallene. Ved å øke til 35–40 kilometer i uka vil du bli bedre.

Men det gjelder helt klart å øke med fornuft. Legger du til én intervalløkt i uka, bør du muligens innledningsvis redusere totalvolumet noe. Og øker du volumet, bør du kanskje roe litt ned på de hardeste øktene i starten. Man blir ikke bedre av skadeavbrekk – kontinuitet er en av nøklene til framgang som faktisk fungerer.

I prinsipp er det ikke noe annet som har en så sterk kobling til prestasjon som hvor mye du løper.

Variasjon

Det er også lurt å variere treningen. Men ikke legg ned mange unødvendige timer på å google og lete etter det perfekte programmet. Du kan blande litt som du vil. For de fleste er det faktisk ikke så nøye.

Løp langt, løp kort, løp i motbakke, løp på flata. Løp ofte ganske rolig slik at du orker all løpingen, men løp også kanskje så fort i blant. Løp alt mellom lange langturer og 10-sekundersintervaller. Av og til tar du lange pauser mellom intervalldragene, og av og til korte. Da justeres også tempoet deretter.

Treningsvariasjonen er ofte viktigere i seg selv, enn eksakt hva du velger å trene.

Styrketrening

Hvis du ønsker å sikre framgangen og redusere skaderisikoen, kjører du også litt løpsspesifikk styrke og bevegelighetstrening. Dette spesielt om du har en heltidsjobb som innebærer mye sitting.

Dessverre finner man detaljsyken også her. Ikke bruk alt for mye tid og krefter på å fundere over hvor ofte du skal kjøre en styrkeøkt, eller om du bør trene styrke før eller etter løpingen. Bare kjør litt styrke! Det store problemet er ikke om løpere legger styrkeøkta til før intervalløkta eller etter langturen, eller om man gjør to eller fem serier. Det store problemet er at de ikke trener styrke over hodet. Søk på «strenght exercises runners» på Youtube og gjør de øvelsene som ser morsomst ut. Så nøye er det ikke for de aller fleste mosjonister, så lenge du gjør noe.

Søvn

Og du, glem ikke søvnen. Det finnes mengder med studier som viser at neste alle blir raskere, mer utholdende og sterkere i en rekke ulike idretter hvis de sover en time ekstra per natt. Uten å endre noe i selve treningen får de likevel, takket være den ekstra søvnen, store forbedringer sammenlignet med en kontrollgruppe som ikke sov noe ekstra. Høres ikke det ut som noe som er verdt å sove litt på?


Detaljer som er mindre viktige for prestasjonen og utviklingen din:

  • Om du skal ha stående eller joggende hvile mellom intervalldragene.
  • Om droppet på skoene dine er på 6 eller 8 millimeter.
  • Om du kjører korte eller lange bakkedrag.
  • Om GPS-klokka di har masse analysemuligheter.
  • Å jogge ned etter intervalløkta
  • Å bruke kompressjonsklær for restitusjon og/eller prestasjon.
  • Hvorvidt raske 200-metere eller terskeltrening gir best effekt.
  • Å ta isbad for å fremskynde restitusjonen etter trening
  • Å fylle på med proteiner innen 30 minutter etter styrketrening.
  • Om skoene dine har karbonfiberplate.
  • Å drikke rødbetejuice før et løp.
  • Å lande på forfoten.
  • Å spise bikarbonat.
  • Valget av styrkeøvelser og antall reps og sett.
  • Hvor mye solbrillene dine veier.
  • Å spise supermat og kosttilskudd.
  • Å vite eksakt hva terskelpulsen din er på.

Faktorer som virkelig påvirker prestasjonen og utviklingen din:

  • Å løpe mer. Prestasjon er veldig nært koblet til antall mil i uka (og det er helt ok å holde farten rolig for å takle det økte treingsvolumet).
  • Å løpe fort innimellom. Utfordrer du ikke kroppen, kommer den ikke til å forandre seg.
  • Å øke treningsvolum og –intensitet mye saktere enn du tror, og å ikke øke begge to samtidig ettersom skaderisikoen da øker. Kontinuitet er nøkkelen her, så unngå avbrudd i treningen på grunn av skade eller sykdom.
  • Å trene styrke og bevegelighet. Men det viktigste er at styrketreningen skjer – ikke hvorvidt du gjør utfall, armhevinger eller markløft.
  • Å sove mer. Mye mer!

Les også: Slik ble Wilson Kipketer raskest i verden

Randonee som vinteraktivitet for løpere

Randonee som vinteraktivitet for løpere


Randonee er i vinden som aldri før og nå snakkes det om at det skal bli en offisiell gren i OL i Italia 2026. Stadig flere løpere kompletterer løpingen med toppturer i fjellet i vinterhalvåret. De to aktivitetene er nemlig svært komplementære da de begge stiller høye krav til kondisjon, utholdenhet og styrke. Vi har tatt en prat med det unge stjerneskuddet Hans Inge Klette fra Voss for å lære mer om denne sterkt voksende idretten: Hva er det som ligger bak den voldsomme interessen for randonee, hvordan bør man trene og hva slags utstyr bør man ha?

Hans Inge Klette elsker å kjøre på ski og å være i fjellet. Fog for ham handler randonee om kombinasjonen av det å presse seg oppover, spennende og morsomme nedkjøringer og fantastiske naturopplevelser:

– Det som driver meg og det som er morsomst er litt todelt: Følelsen av å lykkes i konkurranse er utrulig morsom, som for eksempel å fullføre et spektakulært fjelløp som Trofeo Mezzalama i Italia. Samtidig er det fantastisk når det er perfekt pudderføre en ettermiddag etter jobb med hodelykt, eller en langtur i fjellet om våren med sol i ansiktet.



Hans Inge Klette

  • Alder: 23 år
  • Bosted: Voss
  • Meritter: 3. plass verdenscup sprint, 5. plass VM sprint (2 x U23), flere pallplasser U23 verdenscup distanse, 7. plass Trofeo Mezzalama.
  • Mål for sesongen: seier verdenscup sprint. Topp 10 verdenscup distanse.
  • Mål for framtida: Bli en av verdens beste randoutøver og kunne leve av sporten.


Trening, adrenalin og naturopplevelser

Selv om Hans Inge har hatt randoneeutstyr siden han var 13 år begynte han å konkurre først for tre år siden. Som første nordmann har han allerede rukket å komme på pallen på seniornivå i verdenscupen, og forklarer den raske framgangen med at han hadde gått mye på litt tyngre randoutstyr fra han var ung og behersket nedoverkjøring bra helt fra starten av.

I tillegg satset han på langrenn slik at han kunne bygge videre på kapasiteten fra det. Hans Inge trener også mye sammen med vossingen og landslagsløperen Lars Erik Skjermheim hvilket har gitt god matching.

I begynnelsen av oktober kickstartet Hans Inge skisesongen med å gjennomføre verdens første innendørs «everesting» på ski sammen med landslagskollega Vegard Øie i SNØ innendørsanlegg i Oslo.

Everesting innebærer at man går opp 8848 høydemeter uansett sted. Det er liten tvil om at gutta er godt trent: Mens heisen opp de 80 høydemeterne til toppen av bakken tar fem minutter, brukte landslagsgutta i gjennomsnitt syv minutter fordelt på 111 turer.

– Alt i alt var det ei kjekk utfordring og en skikkelig kickstart på vintersesongen. Vi brukte 13 timer, men det føltes ut som tre og en halv, var Hans Inge sin kommentar etterpå.

Perfekt trening for fjelløpere

Verdens beste fjelløper, Kilian Jornet, bytter ut løpeskoene med randoneeutstyr halve året og i følge Hans Inge er ikke det så dumt.

– For fjelløpere er randonee definitivt god trening vinterstid. Det er skånsomt og man kan lett få trent mange timer uten den samme slitasjen som man ofte får når man løper.

Selv om randonee er en kompleks idrett mener han videre at det ikke er vanskelig å komme i gang:

– Teknikken oppover er rimelig enkel, det er jo «bare» å gå. Sammenlignet med andre idretter er det en teknikk som er lett å lære seg, selv om man må beherske en del ulike egenskaper. I tillegg til å gå oppover må man være god på ski nedover, beherske å ta av og på feller og i enkelte konkurranser må man kunne ferdes i eksponert og teknisk terreng. Men alt dette kan man lære seg rimelig kjapt, og det tar ikke så lang tid å komme på et ok nivå.

Hans Inge er opptatt av at terskelen for å komme i gang ikke bør være for høy:

– Dersom man ikke ønsker eller har råd til å kjøpe utstyr med en gang, finnes det mange muligheter for å låne eller leie utstyr. Bli med noen som har litt erfaring og kan vise hvordan utstyret fungerer.

For nybegynnere anbefaler Hans Inge å først lære utstyret å kjenne.

– Start enkelt, gjerne i alpinanlegg så man blir trygg på utstyret. Deretter kan man flytte seg ut i fjellet og nyte naturen og få gode treningsøkter. Etter hvert som skiteknikken og arbeidsøkonomien blir bedre kan man kjøre intervalløkter om man ønsker.

Dersom man ønsker å prøve seg i konkurranser er de mest kjente norske randoneekonkurransene Romsdal Rando og Tromsø Artic Skimo, i tillegg til konkurransene i norgescupen og lokale arrangementer. De mest kjente internasjonale konkurransene (som ofte går over flere dager i svært utfordrende terreng 2000–3000 meter over havet) er Pierra Menta, Patrouille des Glacier, Trofeo Mezzalama, Tour Du Rutor, Adamello Skiraid, Mountain Attack.



Utholdenhet viktigst

Innen randonee er god utholdenhet det aller viktigste, og dermed er også det meste av treningen utholdenhetstrening. Som barmarkstrening er det å løpe mye i fjellet god trening og man bør fokusere på å få en del høydemeter på øktene. Intervaller i motbakke med staver er bra, eventuelt kan man gå i motbakke med ankellodd da det blir veldig likt som å gå på ski. Sykkel er også svært bra for å bli god i randonee. Det er også skånsomt og det er lett å få mange timer og høydemeter. Styrke er derimot ikke førsteprioritet, men litt styrke på bena er viktig for å takle utforkjøringene og ikke pådra seg for mye melkesyre på vei nedover.

– Teknikk i barmarkssesongen er ikke så lett å trene. Å gå med ankellodd er nok det som er mest overførbart, så fokus på teknikk er størst vinterstid når man er på ski. I randonee-teknikken er det viktig å finne en god rytme der man også klarer å involvere armene, forteller Hans Inge.

Om vinteren trener han mest mulig ute i terrenget og i fjellet, men for å få best mulig kvalitet på hardøktene kjører han mange av de i preparerte løyper i alpinanlegg. Akkurat som langrenn er teknikk også viktig.

– God tyngdeoveføring er viktig for å få trygt feste på fellene. Svingteknikk, kick turns, bør man også trene på slik at det blir effektivt. God skiteknikk nedover er viktig og her er god grunnposisjon og mye mengde på ski viktig. Å væra sterk i beina er en fordel, sier Hans Inge.


Enorme treningsmengder for å nå verdenstoppen

Internasjonalt er nivået skyhøyt innen randonee som domineres av heltidsutøvere fra Italia, Sveits, Frankrike og Østerrike som har tilsvarende høy status i hjemlandene som våre langrensstjerner har her hjemme i Norge. Det står i sterk kontrast til forholdene i Norge hvor det er få konkurranseutøvere og hvor støtten fra landslag er svært begrenset. Hans Inge er første nordmann som har klart å utfordre verdens beste randoneeutøvere i verdenscup-sammenheng på seniornivå.

– En vanlig treningsuke for meg gjennom hele året inneholder 20–25 treningstimer inkludert 2–4 hardøkter primært rundt terskel, 1–2 styrkeøkter og resten rolige økter. Jeg prøver å variere bevegelsesformen i sommerhalvåret, men det blir mye sykkel og løping. Utover høsten blir det også litt rulleski i motbakke og gange med staver og ankellodd. Når jeg begynner å gå på ski tidlig på vinteren ser ukene ganske like ut, bare at jeg stort sett kun går på ski og kanskje legger inn litt styrke.



Typisk treningsuke for Hans Inge

  • 20-25 timer trening
  • 3 hardøkter
  • 5–6 x 10 minutt i3, 2 min pause
  • 6 x 6 minutt i4, 2 min pause
  • 60–75 minutt i3 sammenhengende med nedkjøring underveis
  • langtur 4­–6 timer i helgen
  • Resten kortere rolige økter og gjerne med innslag av hurtighet


Sikkerhet i fjellet

I alpene har mange alpinanlegg etablert egne randonee-parker, hvor de har merket egne randoneeløyper og rassikret nedkjøringer. Det finnes det lite av i Norge og Hans Inge er tydelig på at det å ferdes i bratt fjellterreng innebærer en sikkerhetsrisiko. Samtidig kan man ta mange forholdsregler.

– Om jeg må trekke fram noe negativt med randonee, må det være at det ikke er helt ufarlig. Likevel er det mange tiltak man kan gjøre for å få det så trygt som mulig. Når jeg er på ski utenfor preparert bakke har jeg alltid med meg skredsøker, spade og søkestang. I tillegg leser jeg alltid gjennom skredvarsel slik at jeg vet hvilke utfordringer jeg må forholde meg til. Da kan jeg velge tur og terreng ut ifra dette. Kunnskap er svært viktig i fjellet og dette kan man tilegne seg gjennom diverse kurs, eller å være på tur med erfarne fjellfolk. Man blir aldri ferdig utlært i fjellet.


Ski, sko og binding må henge sammen

De siste 20 årene har det skjedd en revolusjon på utstyrsfronten som også har endret folks adferd i fjellet. Mens folk før gikk på smale turski via dalsøkkene går de fleste i dag via fjelltoppene og kjører ned bratte skråninger. For mange er valg av toppturutstyr vanskelig da denne aktivitetsformen er ny for mange i Norge, samtidig som tilbudet er enormt og tilpasset forskjellig type bruksområde, skiferdigheter og preferanser.

I Norge – hvor randonee er en relativt ny aktivitet for de fleste – har aktivitetsformen utviklet seg som en slags motpol til langrenn og de fleste kjøper kraftig utstyr som er tungt å drasse på oppover, men som gir god stabilitet og flyteevne ned fjellet. I alpene, hvor randonee har mye sterkere tradisjoner og hvor fjellene er høyere og brattere, har de fleste lettere utstyr. Dermed kan de gå raskere og lengre turer og har mer energi igjen til nedkjøringen. Forskjellen kan kanskje forklares av at randonee er en relativt ny aktivitetsform for de fleste i Norge hvor svært få konkurrerer. Fokus fra de kommersielle aktørene har da vært på å selge inn utstyr til de feteste pudderdagene i stedet for utstyr som er laget for å bevege seg raskt i fjellet både opp og ned.

Uansett hva man velger er det ifølge Hans Inge viktig at valg av ski, binding og sko henger sammen, det vil si at ski, binding, støvler og øvrig utstyr er laget for det samme bruksområdet. Kjøper man lette ski og bindinger laget for raske toppturer er det ikke noe vits å kjøpe tunge og kraftige skistøvler som primært er laget for de bratteste nedkjøringene i høy fart.

Før man kjøper nytt toppturutstyr må man derfor ha tenkt igjennom følgende spørsmål:

1) Hva er bruksområdet? Er det trening/raske toppturer, eller er det den spennende nedkjøringen i dyp pudder som er det primære fokuset?

2) Hvor mye skierfaring har du?

3) Når går du toppturer?

Foto: Tor Einar Wahl

Utstyr til trening og raskere toppturer

Hans Inge er tydelig på at man bør velge utstyr etter hva slags egenskaper man er ute etter, men dersom man er glad i å bevege seg raskt og gjerne vil få med seg flere topper i fjellet, er det lurt å velge lettere randoneestøvler, bindinger og ski. Det samme gjelder dersom man mest går om våren når det er mindre nysnø og forholdene ofte er fastere.

– De aller fleste vil ha best utbytte av en lett ski med tilhørende lette sko og bindinger. Generelt sett vil en ski med en midtbredde på 75–85 millimeter kunne fungere til det meste. Disse er lette oppover, lettkjørte og artige å kjøre med nedover igjen. Man skal være rimelig god på ski og kjøre rimelig fort nedover for å ha utbytte av en bred pudder-/frikjøringsski. I tillegg er det jo stort sett ikke dyp pudder slik som man drømmer om når man skal kjøpe ski.

Hans Inge legger også til at kortere ski er mer lettkjørte, lekne, gjør det enklere å svinge i trange passasjer og lettere å vende med i bratt terreng oppover. Nybegynnere velger derfor ofte kortere ski enn dem med mer erfaring. Det morsomme er at det gjør også de som konkurrerer i randonee da lav vekt, det å enkelt kunne vende i bratt terreng oppover og å kjøre korte svinger ned trange renner er viktigere enn stabilitet i høy fart.

– For konkurranser bør man ha eget utstyr. Utstyret som blir brukt i konkurranse er svært lett og minimalistisk. Dette utstyret er også perfekt for lange skiturer i fjellet, spesielt om våren. Med lett utstyr kan man gå over flere topper og ha overskudd til nedkjøringen. Det aller letteste konkurranseutstyret er ganske dyrt, men det finnes heldigvis rimeligere alternativer som er bare noen få gram tyngre og som er perfekt for nybegynnere.

I konkurranse går Hans Inge på konkurranseski og bindinger fra den italienske familiebedriften Skitrab, som håndlager alle ski i egen fabrikk i Bormio. Selv om Skitrab er en mygg i en stor skiindustri er de kompromissløse når det gjelder kvalitet og markedslededende når det gjelder innovasjon. At over halvparten av verdenseliten innen randonee bruker Skitrab sine ski og bindinger sier sitt. Konkurranseskiene Hans Inge bruker er 164 cm lange med en vekt på 750 gram, bindingene veier cirka 100 gram og støvlene cirka 500 gram.  

Det er naturlig at man på worldcup-nivå i randonee velger ekstremt lett utstyr, men det interessante er at Hans Inge velger Skitrab sine Maestro- eller Magico-ski til pudderdagene. De har en midtbredde på 76–85 millimeter og en vekt på cirka 1 kilo. Han bruker også tilsvarende lette bindinger og støvler. Til sammenligning selges det stort sett ikke en randoneeski fra en vanlig skibutikk i Norge med en midtbredde under 95 millimeter og få ski som veier under 1,5 kilo.  

Hans Inge bruker i likhet med Kilian Jornet og mange andre i verdenstoppen randoneetøy fra Crazy Idea. På lik linje med Skitrab er Crazy Idea en familiebedrift fra randoneesportens fødested Bormio i Italia og som har levert kompromissløs design og kvalitet i generasjoner.

– Selv bruker jeg ofte konkurransedress også til trening i fjellet, så justerer jeg temperaturen med bukse og jakker utenpå. Klær som puster godt er å foretrekke, med vind- og vanntett i sekken.»

Denne vinteren vil Hans Inge bruke Skitrab sin nye hjelm Aero Double Sertification, som ikke bare er verdens letteste sertifiserte skihjelm, men også godkjent som klatre- og sykkelhjelm. Siden den har god passform, lufting og kun veier 260 gram tar man den av først når man er ferdig med turen slik at man slipper å styre med å feste hjelmen på sekken når man går opp som de fleste gjør med tyngre, tradisjonelle hjelmer.

Foto: Tor Einar Wahl

Ekstrautstyr i sekken

Når man går topptur er det viktig å ha med seg sikkerhetsutstyr i sekken i tillegg til skredsøkeren som man har på kroppen. Hans Inge bruker sekker laget for konkurranse til alle turer.

– De er lette med gode løsninger for enkel tilgang slik at man ikke trenger å stoppe og ta av sekken dersom man trenger noe. Generelt sett vil en sekk på 20–30 liter kunne ha plass til alt man trenger til en dagstur.

Litt avhengig av hva slags tur man legger ut på er det viktig å ha med kart og kompass, vindsekk, førstehjelpskit inkludert sportstape, et multiverktøy, hodelykt, skifeller, eventuelt skarejern (for å unngå å skli i bratt terreng) og en dunjakke. For mer alpine turer har man også med klatresele, tau, stegjern og isøks.

Når det gjelder skifeller lages de i stort sett enten av Mohair fra angorageit som gir best glid, syntetmateriale som har best holdbarhet eller en miks av de to materialene. Tradisjonelle limfeller kan være litt knotete å håndtere da de er vanskelige å holde rene og man må ha et mellomlegg mellom fellene da de brettes sammen. Dette har langt på vei felleprodusenten Contour funnet en løsning på ved å bruke en limteknologi som gjør at skiene sitter bedre på skiene, er enklere å håndtere og ikke tiltrekker seg smuss i like stor grad som tradisjonelle feller.


Randonee ikke nødvendigvis en dyr aktivitetsform

De som konkurrerer i randonee har ultralett utstyr med mye karbonmaterialer hvor ski (som er korte), bindinger og støvler veier godt under tre kilo til sammen og koster fra 20 000 kr og oppover. En nybegynner som har lyst til å gå på topptur noen helger i året i den norske fjellheimen kan komme unna med litt over halvparten. Gitt at man har egnet tøy og sekk fra før av, tilkommer minimum også staver, feller, hjelm og skredutstyr. Til sammen kan man da få godt toppturutstyr for i overkant av 15 000 kr. Det er ikke dyrere enn en ok terrengsykkel.

Foto: Glenn Tore Løland

Ut på tur!

Randonee er definitivt kommet for å bli i Norge selv om det har potensial for å bli enda mye større med tanke på de fantastiske fjellene vi har i Norge og på hvor stor denne idretten er internasjonalt. For fjelløpere er randonee en perfekt treningsform, hvor man kan kombinere adrenalin-rush, fantastiske naturopplevelser og det å pushe kondisjonen. Husk å selv tenke igjennom hva slags randonee-utøver du er og hva du skal bruke utstyret til før du kjøper nytt. Ellers er sannsynligheten høy for at du ender opp med tyngre utstyr enn du har bruk for. God tur!



Hans Inges utstyrsliste:

  • Ski: Skitrab gara aero world cup 70
  • Binding: Skitrab gara titan wc
  • Sko: Pierre Gignoux race pro
  • Staver: Skitrab vertical carbon qc
  • Feller: Skitrab skins gara wc
  • Hjelm: Skitrab Attivo helmet
  • Sekk: Gara Aero wc
  • Briller: Julbo alpha spectron, Julbo rush spectron
  • Racedress: Crazy Idea Hugo 
  • Spade: Merelli carbon shovel
  • Søkestang: Arva carbon probe
  • Skredsøker: Pieps micro
  • Stegjern: Petzl Irvis
  • Isøks: Ice Rock Idol
Slik ble Wilson Kipketer raskest i verden

Slik ble Wilson Kipketer raskest i verden


Wilson Kipketer er en av de aller fremste løperne i verden gjennom tidene på 800 meter. Han har fortsatt verdensrekorden på distansen innendørs, og løp blant annet inn til tre VM-gull for Danmark innen han avsluttet karrieren i 2005. Vi har snakket med ham om hvordan han ser på alt fra løpetrening til den raske utviklingen av løpesko.

Wilson Kipketer regnes som den beste gjennom tidene på den intrikate 800-metersdistansen. Han tok tre VM-gull på rad, og selv om han aldri fikk det til ett hundre prosent i OL, tok han likevel et sølv i 2000 og en bronse i 2004.

Wilson er født og oppvokst i Kenya, men kom til Danmark via et privat utvekslingsprogram da han studerte. Han ble værende i Danmark, byttet nasjonalitet og startet å konkurrere for Danmark. I 1995 tok han sitt første VM-gull for landet under verdensmesterskapet i Göteborg.

Året etter VM-gullet hadde Wilson en fantastisk sesong, men ettersom nasjonsbyttet fra Kenya til Danmark ikke var helt klart, godkjente ikke den internasjonale olynpiske komiteen at han kunne konkurrer for Danmark, hvilket gjorde at han mistet OL i 1996.

I løpet av 1996–1997 var Kipketer ubeseiret i hele 33 konkurranser på rad, alle på 800 meter. Wilson var også den løperen som til slutt slo Sebastian Coes «uslåelige» verdensrekord på distansen. Coes rekord hadde stått i 16 år når Kipketer først tangerte rekorden på hundredelen i 1997. Senere samme sesong løp han under rekorden ved to tilfeller, med 1:41:11 som beste tid.

I dag jobber Wilson med sportsmarketing for PUMA i norden og tar seg av mange av de utøverne som merket samarbeider med.

Tolv kjappe med Wilson


Hvordan er din status som løper i dag?

– Siden pandemien brøt ut har det blitt mer løping enn tidligere. Jeg har likt å komme meg litt vekk fra hjemmekontoret, så jeg har løpt nesten hver dag. Først og fremst fine morgenøkter. Men til vanlig holder jeg formen ved like med fire økter i uka. Jeg har ingen konkurransedriv, men det handler om at jeg løper for helsens skyld og for at det gir en fin avkobling. Muligens kan det bli et gateløp eller to, men bare som en del av jobben i så fall.

– Jeg kjenner heller ikke på noe sug etter å konkurrere i veteranløping på bane, selv om jeg vet at det blir mer og mer populært. Men der har jeg gjort mitt. Kanskje vil jeg teste hvor raskt jeg klarer å løpe en gang i blant, men det er bare for min egen skyld. Ellers er det langturer i 4.30-fart som gjellder akkurat nå.

Er du fortsatt involvert i sporten i dag?

– Ja, det er jeg. Totalt hjelper jeg rundt 40 løpere fra to klubber i København, KIF og FIF. Det er alt fra 15-årsalderen og opp til 30 pluss. Først og fremst er det mellomdistanseløpere, men blant dem finnes det løpere med målsettinger om å utvikle seg på alt fra 400 til 10 000 meter. Jeg treffer dem alt fra en gang i måneden til neste hver uke. Det er inspirerende å kunne være med og bidra.


Hvor var basen din da du selv var eliteløper?

– Etter studiene var jeg så klart en del i Danmark, men for å få riktig gode forhold og kunne fokusere på løpingen var jeg veldig mye på treningsleir. Først og fremst om vinteren, da Danmark ikke har så gode fasiliteter for innendørstrening. Portugal tilbød gode treningsmuligheter og etter hvert lå jeg ofte på lange leire i Polen. Der fantes det et veldig bra treningssenter med en fin skog, samt både innendørs- og utendørsbane. Her ble fokuset mitt på treningen også veldig bra. dels fordi det ikke fantes så mye annet å gjøre, og dels fordi treneren min Stawomir Nowak kom fra Polen.

Hvilke økter var de viktigste i treningen din mot å bli verdens beste 800-meterløper?

Det er alltid vanskelig å trekke fram enkeltøkter, for det handler om en helhet; å trene bra og med kontinuitet, men også å spise godt og gi kroppen den tiden den trenger for å hvile. Det er fort gjort å bare kopiere treningen og glemme det andre – som er like viktig.

– I treningen gjelder det å finne balansen mellom teknikktrening, styrke og den rene løpetreningen. Mitt råd er å ikke legge for mye vekt på kilometervolumet, men å heller vektlegge den kvalitative treningen. Det var det som fungerte best for meg. Streb etter å se en utvikling av løpefarten i løpet av en lengre tidsperiode.

Innebar det at du ikke trente så mye volum, men mer kvalitetsøkter? Skiller det seg fra hvordan mange mellomdistanseløpere trener i dag?

– Ja, jeg trente for å orke å holde en høy intensitet på øktene mine. Hvis man da høyner volumet og jakter kilometer kommer man ikke til å kunne ha samme intensitet på tempoøktene. Hele mitt fokus lå på 800 meter.

– Det kan selvfølgelig se annerledes ut avhengig av hvilken distanse man først og fremst satser på. Man må også ta utgangspunkt i individet og finne riktig verktøy for den enkelte utøver. Men om man vil minne mellomdistanseløp må man selvfølgelig ha fart nok til å kunne slå over til sprint. Trener man ikke på det tror jeg det blir vanskelig å vinne.

Hvis du ser tilbake på toppidrettsutøversatsningen din – hvilke var dine beste økter?

– Oj, oj! Jeg har så mange minner å ta av. De beste øktene er ikke nødvendigvis de tøffeste, for når det går bra flyter alt og man kan løpe avslappet. Men en økt jeg husker var 5 x 400 meter som jeg kjørte på høy høyde i Saint Moritz i 1997. Jeg husker at jeg hørte hvordan det pep fra klokkene til alle trenerne på banen etter hvert drag. Pausen var på fem minutter og jeg løp alle intervallragene rett under 48 sekunder. Etter økta kom en trener bort til meg og lurte på om jeg visste hvor fort jeg hadde løpt, hvilket jeg hadde full kontroll over. Han lurte på hvordan jeg kunne være så uberørt i etterkant. Men jeg trente bra og slapp aldri fokus under økta, til tross for at jeg hadde mange tilskuere som tok tiden på meg.

– En annen økt jeg husker – og som kanskje ikke er like ventet fra en 800-metersløper – var når jeg fikk skikkelig godfølelse på en 60 minutter lang langtur. Jeg rakk nesten 20 kilometer og holdt altså en fart på rundt 3 minutter per kilometer. En tredje økt jeg husker var da jeg løp klassiske 5 x 1000 meter på bane. Selv her hadde jeg fem minutter pause og løp alle 1000-metersdragene på 2.20.

Dette var ingen lette økter å kopiere. Hvordan gjennomførte du pausene dine – sittende, stående eller joggende?

– Med så lang pause som fem minutter pleide jeg å dra på meg overtrekksbukser, slik at musklene skulle holde seg varme. Så det gikk altså i klesskift og lett bevegelse mellom dragene.

Trente du mye alene, eller løp du sammen med andre?

– Nei, jeg trente nesten alltid alene. Treningen min var veldig intensiv og jeg ville at den skulle være det. I en periode i 1997 trente jeg sammen med Vénuste Niyongabo fra Burundi som tok OL-gull på 5000 meter i Atlanta året før, men det fungerte ikke så bra.

– Allerede på oppvarmingen løp jeg mye fortere. Ikke fra start, men jeg likte å progressivt øke farten hver kilometer under oppvarmingen. Det passet ikke Vénuste så godt. Enten måtte jeg roe ned på tempoet, eller så måtte han øke, hvilket gjorde at det ikke passet noen av oss i det lange løp. Sånn er det fortsatt – jeg liker intensitet allerede fra oppvarmingen, hvilket kanskje ikke så mange andre foretrekker.

Det er mye snakk om løpeteknikk i dag, både blant supermosjonister og mosjonister. Trente du mye teknikk, eller kom det helt naturlig for deg?

– Jeg synes at det er bra at man vektlegger teknikk, for det finnes mye å ta tak i der for mange. Det handler om å finne en avslapping i løpingen med god rytme, og deretter å forstå hvilke muskler som er involvert. Det er noe du bør minne deg selv på hele tiden for å få en god flyt. For meg kom løpeteknikken naturlig til 60 prosent, men de resterende 40 prosent var noe jeg jobbet meg til. Det gjorde jeg ved å ha fokus på teknikken på trening, og ved å jobbe med ulike øvelser for å løpe bedre.

– Men rent generelt er rådet mitt å forsøke å finne en avslappet stil selv når man løper fort og når man er sliten. Finne koordinasjonen mellom armer og ben for å få ut maksimalt av din kapasitet. Jeg synes det er nokså vanlig å se at nettopp koordinasjonen ikke alltid er hundre prosent til stede hos løpere.

En annen stor greie i dag er jo løpesko – både på og utenfor bane. Hva tenker du om skoutviklingen?

– Jeg mener at det har blitt litt for mye fokus på nettopp skoene. Det er fortatt utøverne som skal prestere. Selvfølgelig kan man påvirkes positivt om man har en sko man tror på og liker, men på det absolutt høyeste elitenivået tror jeg ikke at det kan gjøre så mye for prestasjonen i konkurransesammenheng.

– Kanskje kan man tåle treningen bedre med den nye teknologien, men også kunnskapen rundt trening og alt rundt har jo hele tiden utviklet seg. Jeg har ikke noe i mot den tekniske utviklingen som sådan, men jeg håper at det ikke stjeler fokus fra løpernes prestasjoner. Ingen sko løper av seg selv, selv om de kan gi deg god støtte på veien.

Hvilken sko løper du selv med?

– Når det gjelder langturer veksler jeg mellom PUMA Speed Sutamina 2 og Speed 600 2. Begge modellene synes jeg gir en god løpsfølelse og den dempingen jeg vil ha, samtidig som de er behagelige. Når jeg vil løpe litt raskere tar jeg gjerne fram Speed 300 som har en litt lavere profil og som oppmuntrer til høyere fart.

Hvordan ser løpeskoutviklingen ut hos Puma framover?

– Jeg synes at PUMA Speed-serien som finnes i dag dekker mange løperes behov, der alle kan finne noe til en svært god pris. I løpet av 2021–2022 utvides tilbudet med flere modeller for løpere rettet mot langdistanse, både på elite- og mosjonsnivå. Blant annet kommer vi til å lansere sko i tråd med den nye utviklingen, altså modeller med karbonfiberplate i mellomsålen. De har fått veldig god kritikk fra for eksempel Löplabbet når de har fått teste noen prototyper.



Wilson Kipketers raskeste meritter

Pers på 800 meter (1997)Pers på 1000 meter (2000)
Utendørs: 1:41:11
Innendørs: 1:42:67 (gjeldende verdensrekord)
Innendørs: 2:14:96

Wilson Kipketers mesterskapsmeritter 800 meter


OLVMVM inneEM
Sølv (Sydney, 2000)
Bronse (Aten, 2004)
Gull (Göteborg, 1995)
Gull (Aten, 1997)
Gull (Sevilla, 1999)
Gull (Paris, 1997)
Sølv (Maebashi, 1999)
Sølv (Birmingham, 2003)
Gull (München, 2002)

Foto: Deca text & bild / Wilson Kipketer privat

Løp vekk smerten

Løp vekk smerten


Tidligere tok man smerte og vondter svært på alvor, og det gjaldt å hvile skikkelig og avstå helt fra løping når kroppen sa ifra. Men, forskning fra de siste årene viser at du i mange tilfeller forverrer smerten hvis du slutter å løpe, ettersom du forsterker hjernens nervøse smertesignaler. Smerte kan ha mange flere kilder enn en skade. Det er på tide å revurdere synet vårt på smerte og smertebehandling, mener mange eksperter.

Plutselig begynner det å gjøre vondt i hælen. En flyktig følelse til å begynne med, men etter en stund har smerten pakket kofferten og flyttet inn. Det er vanskelig å forklare hvor det gjør vondt, det er liksom inni der et sted. Av og til hogger smerten til, av og til føles det ømt og betent. Men smerten er aldri helt borte.

 Har du vondt et sted og er løper, pleier en god del fysioterapeuter, leger og naprapater å anbefale at du hviler. Du får styrke- og tøyeøvelser som hjelper til med å få musklene rundt området til å slappe av og bli sterkere. Men hva skjer når ingenting hjelper?

Dager blir uker og følelsen av å ikke kunne bevege seg fritt gjør ikke saken bedre. du halter rundt og aner uråd. Følelsen av at det er noe feil i hoften, en nerve i klem eller en overbelastet muskel slipper ikke taket.

Til slutt lykkes du med å få time til MR-scanning, endelig skal du få vite hva feilen er! Og hva kunne de se? Ingenting! HVA?

Richmond Stace blir ikke overrasket. Han er fysioterapeut med spesialisering innen smertebehandling. 

– Smerte er en følelse, og smerte er ikke alltid knyttet til noe fysisk, sier han.

Det er ikke så lett å akseptere tanken på at smerten ikke nødvendigvis er i direkte sammenheng med skader, men det finnes faktisk mange studier som viser at smerte kan eksistere der det ikke finnes noen skade – og at en fysisk skade kan eksistere der det ikke finnes smerte.

I en studie viste MR-bilder at menisken i kneet til 44 personer var skadet (altså skader på brusken inne i kneet) uten at pasientene hadde noen som helst smertesymptomer. En annen studie, publisert i The New England Journal of Medicine, viste det seg at 38 prosent av smertefrie forsøkspersoner hadde forandringer i korsryggen (for eksempel tegn til utglidninger av skiver i ryggen). Denne typen forandringer pleier som regel å føre til smerter hos de fleste pasienter. Så om smerte ikke er synonymt med skade, hvorfor veiver kroppen med det røde flagget da?

Getty Images

Det sitter i hodet

– Smerte er en budbringer som sult og tørst, et signal om et behov, som igjen leder til beskyttelsesforanstaltninger fra kroppen, sier Richmond Stace.

– Kroppen har behov som trenger oppmerksomhet og noen områder krever ekstra mye. Deretter må vi finne ut av om det området som gjør vondt faktisk er truet av en skade.

Så hvorfor går da hjernen inn og varsler om hoftevondt når det ikke finnes en skade der?

– Hjernen gjør en kvalifisert gjetning, forklarer Richmond Stace.

– Hvis det finnes tilstrekkelig mye som peker på at det finnes et problem rundt hoften, er det nok til at hjernen sender ut beskyttelsessignalet smerte. Men det den varsler om kan være overanstrengelse, endret bevegelsesmønster eller at du har blitt svakere – snarere enn en direkte skade.

Det finnes mye forskning som underbygger det han sier, at smerte er et påfunn fra hjernen. Lorimer Moseley, professor i klinisk nevrovitenskap og ekspert på smerte hos mennesker, påpeker at fantomsmerter hos amputerte pasienter ikke ville eksistert om det krevdes en faktisk skade for å kjenne smerte. Hvordan skulle du i så fall kunne kjenne smerte i et ben som ikke finnes?

I et av hans forsøk kjente testpersonene til og med smerte i benprotesen når den ble angrepet. Uansett er det viktig å poengtere at selv om smerte skapes i hjernen og ikke i kroppen, så betyr det jo ikke at skader, eller smerten som forårsakes av skader, ikke er reell.

– Den er absolutt reell, men sammenhengen er komplisert, sier Paul Ingraham, mannen bak siden painscience.com der han studerer og samler forskning på smerte.

– Moderne smerteforskning baseres på en såkalt biososial modell, der både fysiske, psykiske og sosiale faktorer medregnes når vi ser på smertesymptomer. Forskningen sier ikke at de fysiske faktorene ikke er viktige, men den skiller seg fra den tradisjonelle smerteforskningen ved at den ikke tar for gitt at smerte kun kommer fra en fysisk skade, som man lenge trodde. Mange glemmer fortsatt hvpr mye smerte påvirkes av andre faktorer.

Richmond Stace er enig:

– Å bare titte på en rent fysisk forklaring pleier å gi dårligere resultat. Vi må huske på at hele personen opplever smerte, ikke bare en kroppsdel.

Han forklarer det med en lignelse: du er på kino og lerretet blir plutselig svart. En i personalet kommer inn og rister på lerretet. Kommer filmen tilbake da? Nei, for problemet sitter ikke i kinolerretet, men i maskineriet et sted. Uansett hvor mye du rister, kommer det ikke til å hjelpe.

– Uavhengig av om smerten du kjenner i hoften kommer fra en skade eller ei, så kan intensiteten i smerten påvirkes utrolig mye av hvordan du har det mentalt. Humøret ditt og stressnivået ditt – og ikke minst om du bekymrer deg for smerten, sier fysioterapeuten Tom Gooom og fortsetter:

– For mange løpere er løpingen mye mer enn en treningsform, det er vårt sosiale nettverk, vår stressbehandling og vår mulighet til å føle oss flinke og sterke, i tillegg til et verktøy for å ha det gøy.

Hvis vi merker en trussel som innebærer at vi kan miste alt dette, kan smerten forsterkes. En studie utført på fiolinister er et godt eksempel på dette. Det har vist seg at hånda de spiller med er mye mer følsom for smerte en hånden de holder fiolinen med, ettersom spillehånden er mye viktigere for at de skal kunne fortsette å spille.

– Hvis løping er en stor del av livet ditt er det derfor viktig at du fortsetter å inkludere deg, selv om du ikke kan løpe for øyeblikket, sier Tom Goom.

– Du kan for eksempel møte opp på fellestrening og kjøre rehabiliteringsøvelsene der for å få tilfredsstilt det sosiale aspektet. Du kan kanskje være med på oppvarmingen og nedjoggen, eller stille som funksjonær på et løp. Å begynne å trene andre var redningen for meg. Da kunne jeg nyte det å se utøverne mine lykkes i stedet for meg selv, sier Greg Lehman, fysioterapeut med spesialisering innen biomekanikk og smerte.

Han forteller at mange studier viser at positive følelser som å være fornøyd, avslappet og glad, kan redusere følsomheten for smerte.

– Men, sier han, det går begge veier. Uro og angst øker følsomheten for smerte og opplevelsen av smerte.

Sprikende signaler

Selve helingsprosessen kan også påvirkes av eksterne faktorer.

– Stress og dårlig søvn kan gjøre at skader gjør vondt tidligere, gjøre skaden verre og gjøre at den varer lengre, sier Paul Ingraham.

En studie fra Kings Kollege i London viste at økte kortisolnivåer i kroppen forsinket helingsprosesser. Det blir en ond sirkel – du elsker å løpe, men smerte gjør at du ikke kan fortsette og det igjen fører til at du ikke føler deg bra. Dette fører til negative følelser som igjen setter kjepper i hjulene for rehabiliteringen.

Hvis du selv ikke har denne erfaringen, kan det være lett å avfeie teoriene om det mentales påvirkning på smerte og mene at det virker søkt. Men om du tenker etter, har du følt deg fysisk på topp etter at et forhold har tatt slutt eller noen nære har gått bort? Og vi har nok alle opplevd å ramle og slå oss, og tenke at dette gikk sikkert bra. Men når vi bretter opp buksebenet og ser et stygt sår på kneet med masse blod, gjør det plutselig veldig vondt. Kanskje det til og med er beinbrudd? Så fort vi har fått tørket vekk blodet, renset såret og avkreftet benbrudd, gjør det ikke så vondt lenger.

– Husk at selve kroppen ikke er tilgjengelig for hjernen. Den kan bare sende og ta imot signaler og samle sammen informasjon om hva som skjer i kroppen, sier Richmond Stace.

– Hva trengs for å ha vondt i hoften? Jo, en hofte. Og hva mer? En hjerne. Og et nervesystem, et ego, en historie … Alt dette bruker hjernen for å ta en beslutning om hvordan den skal reagere på signalene den får. Og når det kommer til løperelaterte skader finnes det en faktor til som spiller inn, nemlig skadehistorikken din.

Finn kilden

– Hjernen er langsint og husker gamle skader godt. Dessuten er den litt paranoid, så når du som løper for andre gang får et problem med IT-båndet eller akillessenen kommer smerten til å kicke inn på et lavere smertenivå enn tidligere. Smerteterskelen din for dette området er senket. Hjernen tror med en gang at du har overbelastet vevet igjen, sier Paul Ingraham.

Hjernen varsler altså om fare tidligere, ettersom den vet hvordan det gikk sist, og sender ut signaler i form av smerte. Jo oftere du har vært rammen av en skade i samme område tidligere, desto raskere og mer kraftfullt reagerer hjernen. Med tanke på at en av de viktigste faktorene når det gjelder å forutse skader er tidligere skader, så er det ikke overraskende at hjernen gjør dette. At det murrer litt i en gammel skade trenger altså ikke nødvendigvis bety slurvete rehabilitering eller overbelastning, men det kan være hjernen som roper «ulv, ulv». Kunsten blir å skille det ene fra det andre. Hvordan skal vi så få hjernen til å slutte å lure oss?

– Det første steget er å få sjekket ut hva som faktisk er tilfelle, sier Greg Lehman.

– En ordentlig gjennomgang av en fysioterapeut eller naprapat kan klargjøre om det ligger fysiske årsaker bak smerten. Du må få klarhet i om smerten kommer av en gryende skade som krever behandling, alternativ trening eller hvile – eller om du kan fortsette treningen uten at smerten blir verre. For eksempel kan en løper ha litt vondt i akillessenen. Dette fører til at løperen endrer litt på treningen og legger inn et par forebyggende øvelser, men løperen kan også fortsette å løpe. Det bare gjør litt vondt, men det er jo normalt – man har alltid litt vondt et sted. Rent fysisk virker det som et dårlig råd å fortsette med løpingen om man har vondt, men moderne smerteforskning viser at den gamle «hvil det vekk»-metoden er litt utdatert. Nå har man kunnet se at det snarere underbygger hjernens nervøse signaler om at noe er feil hvis man slutter helt å løpe når noe gjør vondt.

– Nå viser forskningen det motsatte: De fleste kan fortsette å løpe i større eller mindre grad med de fleste skader, sier Greg Lehman.

Forskning viser også at isometrisk (statisk) trening kan gi umiddelbar smertelindring ved for eksempel smerter rundt kneet og ulike problemer med akillessenen.

– Faktum er at det meste av trening kan endre irritasjonssignalene som kroppen sender til hjernen, Sier Greg Lehman, og Richmond Stace stemmer i:

– Hvile hjelper ikke om du har vedvarende eller kroniske smerter, for da er jo ingenting forandret når du begynner å trene igjen. Trening er som olje for kroppens maskineri.

Det høres kanskje sånn ut, men den moderne smerteforskningen gir deg ikke frie tøyler til å kjøre på som vanlig med et ansikt forvridd i smerte. Det gjelder å forstå at det du kjenner ikke alltid stemmer ett hundre prosent overens med hva som faktisk skjer i kroppen. Smerten kan derimot gi deg ledetråder. Har du landet feil på en løpetur i terrenget og tråkket over, kan du mest sannsynlig se den åpenbare koblingen mellom smerte og skade.

– Enkle smertetilstander er som oftest nettopp det de synes å være. Og med enkle mener jeg et spesifikt anatomisk område der det finnes en klar sammenheng mellom smerten og for eksempel en akutt skade – som et overtråkk, sier Tom Goom.

Denne typen akutt smerte kommer ofte fra enn skade på vevet og er ofte enkle å forklare, selv om din opplevelse av smerten kan forandres av for eksempel mentale faktorer. Men når smerten vedvarer eller dukker opp igjen når vevet er leget, blir det mer komplisert.

Sentral intelligens

Definisjonen på kronisk smerte er smerte som vedvarer i tre til seks måneder eller mer og kan ikke forklares ved at noe er feil rent kroppslig.

– Hvis du, flere uker etter en skade, fortsatt har vondt så er noe feil, selv om du har fått påvist at du er skadefri. Da sitter nok problemet i det sentrale nervesystemet enn i vevet. Denne sentrale smerten kan gjøre at selv trivielle småskader fører til sterk smerte, sier Paul Ingraham.

Greg Lehman sammenligner det med en brannalarm.

– Brannalarmen forteller deg ikke hvor mye røyk det handler om eller hvor den befinner seg, alarmen uler selv om det er bittelite røyk, og det hender også at den fortsetter å ule selv om du har slukket brannen.

Forskning viser at personer som er følsomme overfor smerte kan oppleve smerte før nervene har registrert det. For eksempel kan de kjenne stikket fra sprøytespissen før de får en injeksjon. De kan også reagere sterkt og få vondt av noe så ufarlig som berøring.

La oss si at du nettopp har begynt å løpe igjen etter flere måneders kamp med hælspore. Allerede idet du tar på deg skoene vil hjernen sette i gang å lure på om dette er trygt.

– Hvis du deretter for eksempel snubler litt eller tråkker litt feil, vil du muligens føle uforholdsmessig mye smerte, siden hjernen endelig får bekreftet det den har mistenkt, sier Richmond Stace.

Da gjelder det å få hjernen til å forstå at denne bevegelsen er trygg. Og jo lenger du har vært ute med en skade, desto mer kommer det til å handle om hjernen og nervene, fremfor det stedet som faktisk har vært skadet. Det beste er derfor å fortsette løpeturen for å vise hjernen at det ikke er farlig, og at den kan senke guarden.

Vi går tilbake til hælspore-eksempelet. Du begynner kanskje med å se om du kan stå på ett ben uten at det gjør vondt, og om du kan det, kanskje du også klarer å stå på tå? Test ut lett jogg. Fortsatt smertefri? Kan du løpe i 20 sekunder uten at det gjør vondt? Ett minutt? Ved å gradvis teste ut hva du er kapabel til, vil du venne hjernen til smertefri aktivitet, og den vil etter hvert koble ut alarmsystemet.

Den nye smerteforskningen hevder altså ikke at smerte ikke finnes, eller at det bare sitter i hodet, men den vil røske litt i påstanden om at smerte og skader kun har et fysisk aspekt. Denne nye forskningen gir oss flere muligheter til å hanskes med smerten. I tillegg til rehabøvelser kommer vii kanskje til å stresse ned og tenke på hvordan vi kan leve annerledes for å hjelpe kroppen med å ha det bra. Dessuten kan vi se på løpingen som en behandlingsform i seg selv – noe som også kan få smerte til å forsvinne, selv om den hadde sin opprinnelse i en løperrelatert skade.



Beveg deg!
For å se hvor mye av smerten som sitter i hodet kan du teste dette: Hvis det begynner å gjøre vondt når du løper, forestill deg samme smerte på samme sted, men på andre siden av kroppen. Når du så fortsetter å løpe og samtidig fortsetter å mentalt flytte smerten, så kan du etter hvert kjenne at smerten avtar i styrke. Men ikke vær dumdristig, en del smerte kan det være lurt å ta på alvor. Best å utføre: Underveis i en økt for å få bukt med «falske» smertesignaler.