Hvorfor ultra?

Hvorfor ultra?


“Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv et par ganger, uten egentlig å komme frem til et godt svar”, sier Sina Nordby i denne etappen av Runner’s World-stafetten.

Hvorfor vil noen seg selv så vondt? Kanskje bare fordi man kan.

Noe man fort finner ut av dersom man entrer ultraverdenen er at veldig mange ultraløpere ikke har så mange fellestrekk med det de fleste kanskje tenker på som en tradisjonell løper. Mange har vært overvektige, storrøykere eller deprimerte. Hva får disse menneskene til å plutselig en dag finne ut at de vil løpe ultraløp?

Ultraløp er det beste og verste man kan gjøre på samme tid.

Jeg har aldri vært glad i å løpe. Kanskje fordi jeg alltid var av de tregeste. Jeg fant ingen glede i å kjenne blodsmaken i munnen, og melkesyren i lårene bare for å komme relativt dårlig ut både på 60-meter i gymmen, og på 3000-meter i Forsvaret. Allikevel har jeg alltid hatt lyst til å bli glad i å trene. Trene for å føle meg bra i bikini, trene for å kunne se meg  selv i speilet uten å bli lei meg, eller trene for å kanskje en dag slutte å gjemme meg i garderoben. Alle disse grunnene til å trene er ødeleggende. En tidlig vårdag i 2016 snudde det allikevel.

Inspirasjon
Helt tilfeldig hadde jeg klikket meg inn på en Youtube-kanal om løping, og ikke hvilke som helst type løping, men ultraløping. Jeg ble sittende å se på disse filmene av forskjellige typer mennesker som luntet avgårde med en slags vest på ryggen, hvor de hadde både brus og sjokolade. Dette var noe helt nytt i min verden. De skulle ofte løpe 50 eller 100 miles, og brukte alt ifra i underkant av en dag til noen døgn på å gjennomføre distansen. Helt sykt, tenkte jeg.

Jeg sjekket litt rundt på internett, og kom over en miniserie på NRK nett-tv som også omhandlet dette rare fenomenet. Ultraløping. Der ble jeg igjen møtt av brusdrikkende og burgerspisende, glade mennesker, som alle synes det var givende å tilbakelegge lange distanser, ofte i mørket og helt alene over flere døgn. Alt dette hadde noe mystisk over seg, noe spennende og ekte. Ulikt noe jeg hadde sett før. Kanskje dette var noe for meg?

Jeg fikk samboeren min Kasper, som allerede småjogget litt, til å ta meg med på en løpetur. Turen var en hel mil lang. Sykt tenkte jeg, og prøvde å visualisere at jeg var en av disse glade brusdrikkende, burgerspisende løperne fra serien. Etter åtte kilometer verket det i hele kroppen, og jeg ble igjen sur på den dumme kroppen min som ikke klarte å løpe en mil en gang uten å si ifra. Vi brukte en evighet, og når vi endelig var hjemme igjen var jeg helt ferdig. I dag skjønner jeg at dette selvfølgelig ikke var en rar reaksjon av kroppen min, den hadde jo tross alt ikke løpt noe særlig siden dimmetestene på 3000-meter i Forsvaret noen år tidligere.

Det første løpet
På tross av den tunge første turen meldte jeg meg på halvmaraton i Oslo høsten 2016. Det blir vel litt mer givende å trene da tenkte jeg. Så rett kan man ta, og jeg klarte å løpe på meg min første skade. Plantar fasciitt. Det hørtes nesten litt eksklusivt ut, og kjentes ut som jeg tråkket på en stein eller noe inni foten min, etterfulgt av en slags strålende smerte. For noe dritt. Jeg skal jo løpe halvmaraton i høst. Det ble ikke særlig mye bedre av at legen min fortalte meg at man fint kunne slite med dette problemet i et par år. Helvete heller, jeg meldte meg på løpeteknikk-kurs og kjøpte meg mine første Hoka One One-sko. Jeg rundet også internett og prøvde alle tips og triks for å få orden på problemet. Det fungerte til en viss grad, og jeg gjennomførte mitt første løp noensinne under Oslo halvmaraton.

En kort ultra med mye ultrastemning
Selv om jeg var stolt og glad for å ha kommet i mål på mitt første halvmaraton, var det ikke denne type løp som hadde fanget min interesse i utgangspunktet. Dette var en helt annen verden enn de brusdrikkende og burgerspisende menneskene jeg hadde latt meg fascinere av et halv år tidligere. Nå ville jeg løpe ultra. Andre rundt meg mente det sikkert ikke var noen god idé å gå rett fra halvmaraton til ultraløp. Jeg er enig. Så, i 2017, oppdaget jeg Ecotrail. Et løp i lett terreng i nærmiljøet til Oslo by, og de hadde til og med en distanse på 45 kilometer. Herlig, en kort ultra som i tillegg har mer av denne «ultrastemningen» over seg.

Ultra-dagen
Dagen kom, og jeg var nervøs. I startområdet var det fest. Det føltes i hvert fall sånn – en fest du egentlig ikke helt vet om du passer inn i og er velkommen i, men ender opp med å dra på allikevel. Jeg gjemte meg litt i et hjørne, og studerte alle løperne. Alle så skikkelig proffe ut, og jeg håpet ingen skulle legge merke til meg der jeg sto malplassert og utilpass i hjørnet mitt.  Plutselig sier noen «Hei, du ser også litt alene ut» bak meg, og jeg snur meg litt forsiktig. Hun heter Lise, og det er også hennes første ultraløp. Jeg ble lettet, og følte meg plutselig ikke så utilpass lenger, kanskje jeg tross alt ikke var den eneste ferskingen her. Plutselig ser jeg et velkjent fjes komme oppover bakken, det er Kasper som har løpt nesten 35 kilometer, og han ser fortsatt sterk ut. Jeg løp bort til han for å veksle et par ord, og vi ønsket hverandre lykke til. Det hjalp.

Startskuddet for 45 kilometer går, og jeg tar følge med min nye løpevenninne Lise. Stemningen i feltet er god, og jeg føler meg velkommen. Rundt meg er mange andre smilende løpere. Jeg finner en god flyt og beina føles lette. Etter et par kilometer ser jeg et kjent ansikt, det vil si jeg kjenner henne igjen fra instagram. Det er jo selveste Maratonmamma, Lise Lysfjord Pettersen. Litt nølende tar jeg kontakt med henne. Vi løper jo tross alt side om side. Vi tar følge en god stund, og jeg lar meg inspirere. Hun hadde tross alt løpt 80 kilometer året før.

Jeg SKAL fullføre min første ultra
Etter ca 12 kilometer kjenner jeg det stikker i hofta. Dette har jeg kjent før, og jeg vet det går over. Forskjellen før har vel kanskje vært at jeg ikke har løpt så mye lenger etter jeg har kjent denne smerten. På drikkestopp i Sørkedalen er hofta vondt, og jeg bestemmer meg for å sette meg ned litt, kanskje det går over. Maratonmamma dukker plutselig opp ved siden av meg, og jeg bestemmer meg for å slenge meg med henne oppover den lange seige bakken i Sørkedalen. Mye hyggeligere med selskap. Vi tar igjen følge et godt stykke, men til slutt klarer jeg ikke å henge med. Hofta er helt jævlig. Jeg setter meg på en stein et sted i løypa mellom Sørkedalen og Fossum. Tårene triller. Flere løpere spør om det går bra, og om det er noe de kan gjøre i forbifarten, det varmer. Herregud for et miljø tenker jeg, mens tårene triller både av smerte og av at jeg blir litt rørt av omtanken til disse ukjente menneskene. Jeg bestemmer meg for å gå, prøve ihvertfall. Det er vondt, og jeg ender opp med i en slags haltende tralt. Det går ikke fort, men det går fremover. Flere timer senere ankommer jeg endelig drikkestasjonen på Fossum hvor jeg setter meg ned for å spise en vaffel. En av de frivillige spør om jeg skal gi meg, han ser at jeg har vondt. Nei det går fint svarer jeg fort, for ikke f om jeg skal gi meg. Jeg skal komme i mål. Jeg skal fullføre min første ultra.

10 kilometer langt vennskap
Jeg reiser meg opp og halter avgårde, prøver å se litt sterk ut. Jeg er livredd for at de skal stoppe meg, for det har jeg nemlig hørt kan skje i ultraløp om de på servicestasjonen ikke tror du er i stand til å fullføre. Når jeg endelig ankommer Lysakerelva har den andre hofta også blitt vond. Flere timer med feilbelastning og halting har satt sine spor, nå begynner det virkelige helvete. Jeg beveger meg mer baklengs enn framlengs store deler av dette partiet, da gjør det litt mindre vondt.
Etterhvert tar jeg igjen en deltager på 80-kilometeren, han halter mer enn meg. Jeg spør om han vil ha en paracet, han svarer han har tatt to. Det er starten på et 10 kilometer langt vennskap, som dro oss begge videre. Han slet med plantar fasciitt, og det visste jeg jo var vondt. Vi snakket om alt mellom himmel og jord, og han fortalte om sin syke kone som forhåpentligvis ventet i målområdet. Hun hadde fått diagnosen Alzheimers sykdom noen år tidligere. På gode dager kunne hun virke nokså oppegående, mens på de dårlige dagene visste hun hverken sitt eget eller sin manns navn. En forferdelig sykdom. Han løp fordi han kunne, og fordi hans kone ikke kunne.

De siste kilometerne
De siste kilometerne inn mot mål fant han en ny fart, en fart jeg ikke hadde. «Jeg kan vente på deg» sa han, men jeg nektet. Selvfølgelig måtte han komme seg til mål for å finne konen sin. De siste kilometerne var tunge, samtidig som jeg visste jeg nærmet meg mål. Dette skulle jeg greie.

Det etterlengtede synet at målområdet kunne ikke komme fort nok, og jeg ble nesten rørt av min egen innsats. For en dag. I mål møtte jeg Kasper som ventet på meg, og jeg har aldri vært så glad. Og stolt. Klokka stoppet på nesten 49 kilometer, og 8 timer og 21 minutter. Ca 7 timer i smertehelvete, haltende både fremlengs og baklengs. Dette er hva ultraløp er tenkte jeg.

Lykkelig i mål på Ecotrail. Klarte såvidt å balasere noen sekunder på et bein for et kult bilde, haha. Hadde jeg visst at jeg skulle slite med slimposebetennelse i begge hoftene i nesten fire måneder etterpå hadde jeg kanskje gitt meg før. Jeg hadde ikke den kunnskapen jeg har i dag, og klarte ihvertfall ikke å skille mellom «skumle smerter» og «vanlige smerter». Selvfølgelig får man vondt i kroppen når man tilbakelegger slike distanser uten å være vandt til det.

Ultraløp er fantastiske og forferdelige. Å bli kjent med sin egen kropp og psyke på denne måten er et privilegium jeg skulle ønske alle fikk oppleve. I dag hater jeg ikke lenger kroppen min, men er takknemlig for hva den får til.

Etter Ecotrail 2017 har Sina tatt ultraeventyret til nye høyder. Året etter var hun “en av disse gale” som løp 80 kilometer under Ecotrail Oslo. En distanse hun fullførte på respektable, fantastiske og sikkert tidvis forferdelige 13 timer og 21 minutter. Du kan følge henne på Instagram: @Sinanordby eller på bloggen hennes her.

Ønsker du å skrive neste etappe av Runner’s World-stafetten? Eller kjenner du noen med en historie som bare deles? Din mest fantastiske løpsopplevelse, din historie som løper, eller hvordan ditt løpeeventyr startet – vi vil høre om det! Send en mail til sara@runnersworld.no


Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller

Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller


Karl Joachim Svendsen forteller om hvordan selvtilliten har vokst i takt med kilometerantallet de siste fire årene.
Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

I 2017 bestemte jeg meg for at jeg skulle ta tak I formen min, som var blitt litt rund og andpusten.

Etter noen runder på sykkel der rumpa ble vond og sår var jeg ganske så lykkelig da vinteren kom og isen la seg.

Heldigvis kunne jeg ikke bare la den kondisjonen jeg hadde bygd opp forsvinne, så jeg bestemte meg en dag for at jeg skulle snøre på meg de litt for små trailskoene mine og løpe en runde rundt den mest brukte turløypen på Stord.

Sju kilometer senere var jeg i mål, full av endorfiner og nyfødt som løper!

Underverker for psyken

Det gikk ikke lang tid før jeg meldte meg på mitt første løp. Helmaraton under Sunnhorldand Maraton. Go big or go home, tenkte jeg, kombinert med en «dette har jeg ikke gjort før så det klarer jeg sikkert!»-mentalitet.

Mye hardtrening og mange langturer senere fullførte jeg det målet. Ikke var jeg best, faktisk kom jeg inn på nesten sisteplass, men det satte ingen stopper for meg.

Underveis på treningsferden min fant jeg ut at de gode langturene med lavt tempo gjorde underverker for psyken som jeg hadde slitt med i mange år.

De bygde opp både kropp og sinn, og på den måten forelsket jeg meg i langdistanseløping.

Jeg fortsatte å løpe, med den gode langturen som gulroten min – muligheten til å kunne løpe lengre og lengre uten å bli unødvendig sliten.

Som Mandolin Orange synger så fint: Just like an old friend, kinder than expected.

Foto og sosiale medier

Etter en stund begynte jeg å se mulighetene for å fotografere samtidig som jeg løp. Jeg hadde fotografert en del før, og nå ville jeg ta opp den hobbyen igjen, kombinere den med den nye livsstilen min.

For en firebarnspappa med små tvillinger er tidsklemma en stor realitet, men jeg hadde fritt løyve til å drive med selvmedisineringen min, så jeg investerte i ett lite snedent GoPro-kamera og begynte å ta bilder underveis.

Den kunnskapen jeg hadde om foto kom godt med og jeg klarte å produsere noen bra bilder.

Nå hadde jeg enda en grunn til å komme meg ut i løypa, men jeg manglet et forum der jeg slapp å spamme ned alle vennene mine med løpebilder.

Instagramkontoen tall.guy.runs ble opprettet og jeg begynte å få litt positiv respons derfra.

Nå hadde løpingen gitt meg såpass god selvtillit og psyke at jeg kunne reklamere litt for løping som terapi. Jeg tenkte at om jeg kan ha så god effekt av dette, hvorfor kan ikke andre som sliter psykisk få litt inspirasjon.

Kanskje jeg kunne hjelpe en og annen til å ta det steget jeg hadde tatt?

Jeg har skrevet en del tekster om det å komme seg opp fra kjelleren på instagram, og har nå startet en egen liten blogg der jeg kan skrive om løping.

Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

Fjellet, den ultimate lykkepillen

Jeg hadde hatt en forkjærlighet for fjellet en stund før løpingen begynte, men det var den tidsklemma, da.

En fjelltur i lett gange tar fort en hel dag, og kanskje to om man skal ha med telt. Men nå hadde jeg funnet en ny form for løping, terrengløp.

De stundene jeg tilbringer med løpesko på beina i fjellet gir meg en så høy boost av frihet og ren lykke at jeg nesten faller pladask ned fra fjellet. Og det er ganske så praktisk at det bare er en liten time lett jogg fra døren til nærmeste fjelltopp.

Omgivelsene er vakre og utsikten er enda vakrere når hodet er fullt av endorfiner. Jeg bruker kamera flittig når jeg er der oppe, så tiden flyr fortere enn den burde. Og den tiden jeg sa jeg skulle bruke blir ofte en time lengre. Tempus fugit.

En dag bestemte jeg meg for å ta Stord på langs som en personlig utfordring.

Det er en god tur på cirka 40 kilometer med mange topper og høydemeter. Den dagen var det 30 grader i sola og toppen av en hetebølge. Men sta som jeg er, forsøkte jeg. Uten større hell.

Jeg kastet inn håndkleet et lite stykke fra mål, men sverget å ta turen til neste år. For har jeg begynt på et løpeprosjekt, SKAL det gjennomføres.

Helt til himmels og virtuelle løp

Runner’s World Challenge arrangerte løpet Til himmels på himmelfartsdagen i fjor, hvor det var om å gjøre å sanke flest mulig høydemeter i løpet av én dag.

Da så jeg mitt snitt til å ta Stord på langs på nytt. Den ble en kraftanstrengelse med fin flyt og mange fine timer i fjellet. Denne gangen kom jeg meg i mål, og kunne krysse fjellultraløp av på listen min.

Turen endte på 43 kilometer med ren lykke. Med flere fjelltopper og stier enn strengt tatt nødvendig, klarte jeg 1825 høydemeter. Endelig hadde jeg lagt den mislykkede turen bak meg.

Jeg hadde nå klart det ene målet jeg satte meg etter det andre. På Langfredagsmaraton, også i regi av Runner’s World Challenge, tok jeg og en kompis en runde rundt Stord som jeg logget til 63.38 kilometer.

En hel og en halvmaraton etter hverandre. Det var dagen jeg ble ultraløper. Et mål jeg ikke trodde var mulig for meg for noen år siden!

Mål og motivasjon

Nå vet jeg ikke helt hvilke mål jeg tør sette meg videre. Jeg har siklet litt på Ultrabirken og Lysefjorden inn, og vet det er mulig å gjennomføre.

Jeg har aldri satt meg høyere mål enn nettopp det. Å gjennomføre. Om jeg klarer det på en dugelig tid er det bare en liten bonus.

Men det viktigste for meg er å ha et mål jeg kan sikte mot, en liten motivasjonspush. Alt kan oppnås bare du vil det nok! Tiden den er der, det kommer bare an på hvordan du utnytter den.

Jeg har nå løpt i fire år. Jeg håper beina mine tillater at jeg løper 30 år til og at jeg kan fortsette å dele det gode løpebudskapet.

Jeg har blitt modigere og fått en bedre selvtillit av løpingen. Jeg kommer nok aldri til å bli best, men jeg er ikke så aller verst heller.

Jeg løper med en tanke om at dette er ren terapi. Og så lenge den tanken er med meg, kan jeg nok overvinne de fleste utfordringer som livet sender min vei.

La freden senke seg over kroppen og kjenn på takten av føttene mot sti.

Den repetive dunkingen blir som et mantra der hver bevegelse er med på å skru av stress og hverdag.

Legg bekymringene fra deg langs stien, stikk dem under en varde eller stein.

Kjenn at du lever i nuet.

Deg og naturen, sammenflettet i en herlig springleik.

Finn sonen din, og son helt ut.

Kjenn hvor lett kroppen er når alt er koblet av.

Løp …

Løp for livet .

Meningen med ultraløp

Meningen med ultraløp


En ultra består av kontinuerlige opp- og nedturer. Om én ting jeg har lest er sikkert, så er det nettopp dette. At det er en fantastisk følelse å fullføre, det synes jeg ikke. Det føltes tomt og meningsløst“, skriver Robin Bjorheim etter ultradebuten.

Opplevelsen gjennom løpet beveget seg fra veldig negativt til helt ok i takt med de nevnte opp- og nedturene. Det er realiteten av min første ultraopplevelse.

En lørdag tilbragt med 19 timer på den negative siden av følelsesspekteret. Utkjørte og oppskrapte bein. Mental utmattelse, mangel på følelse av mening, og skam over å ha tilbrakt størstedelen av løpet som turgåer, ikke som løper.

Dette er oppsummeringen av hva jeg sitter igjen med.

Under et døgn etter jeg passerte målstreken har jeg likevel lekt med tanken om å delta på en ny ultra. En annen del av meg har bestemt seg for å aldri løpe så langt igjen. Det er derfor ikke mitt eget valg lenger når jeg allerede nå vet at jeg kommer til å løpe flere ultraløp. 

Hva var egentlig poenget? Handlet det om å ta på seg en oppgave som virker for stor, men å likevel gjennomføre?

Eller er det en måte å utforske det som ikke tilhører den normale virkeligheten på?

Eller noe helt annet, som ikke kan beskrives med ord og som derfor må kjennes på kroppen for å kunne nærme seg en forståelse? En opplevelse som er så smertefull virkelig at den oppleves uvirkelig …

Sjelden tilstand

Selvpining? Ja, godt mulig. Den sterke sinnstilstanden som oppstår er særdeles ubehagelig og samtidig så uvanlig at den kommer med et element av noe interessant. Noe inne i deg selv som du sjeldent ser.

Tross ubehaget er det fullt forståelig at denne situasjonen også må være spennende. Uvanlig er ofte spennende. Hvordan ser det ut i denne delen av sinnet? Så mørkt og meningsløst at det fremstår som nytt terreng på en ukjent planet.

Når man besøker denne planeten gjentatte ganger, tror jeg at den kan føles tilstrekkelig trygg. Fortsatt like mørk og trist, men trygg nok til at man våger å utforske mørkets horisont og alle dets udyr som måtte leve der.

Det er ikke vanskelig å forstå at utforskingen av en ukjent verden kan være interessant. Vi har mange vært tiltrukket av ideen om å utforske det ukjente.

Det var ingenting fantastisk som fant sted gjennom den dagen jeg brukte på å fullføre løpet. Ingen selvrealisering og ingenting ekstraordinært. Bare 19 timer med en repeterende tanke om hvor godt det vil bli å passere målstreken. Negative tanker fra morgen til kveld, nesten helt uten unntak.

Det er akkurat her noe ekstraordinært likevel oppstår. En hel dag med den gnagende stemmen i hodet som presenterer seg som deg selv i sin mest negative og selvkritiske form. Så pågående at hvert minutt fremstår med en form for hast til å ta beslutningen om å bryte løpet. Likevel vet du godt at dette er stemmen du ikke skal høre på. En huldra i sinnet.

Simpelt spill

Dette kan virke komplisert, men sannheten er at det er det simpleste jeg har opplevd. Stemmen bruker ingen avanserte tjuvtriks. Den trenger ikke dette. Dens eneste strategi er å minne deg selv på at du kan gjøre slutt på smerten ved å stoppe opp, når som helst. 

Ditt eneste forsvar er tilsvarende, like simpelt. Nettopp det å kunne tenke seg noe nytt under et slikt løp viser seg å bli særdeles vanskelig. Du er så sliten at mental kapasitet blir begrenset. Man kjemper derfor simpelt med simpelt. Jeg må fullføre. Det er ingen god grunn til å stoppe. Disse to viste seg å bli mine mantra gjennom løpet.

Min første ultra var altså slik. Det simpleste spillet hjernen min noen gang har spilt. Så langdrygt og gnagende at det skapes en helt ny erfaring ut av det. Noen ganger er det erfaringen og refleksjonene i etterkant som kan være selve poenget.

Jeg tror utforskingen av dette ukjente terrenget først gjør seg verdifullt i ettertid. Når du senere har fått tilbake kapasiteten til å tenke nye tanker og kan reflektere over hendelsen.

Det er som å besøke en ny planet med videokamera. Man spiller av filmen igjen hjemme under trygge omstendigheter og først da kan man gjøre opp mening av det ukjente.

Først i ettertid kan man forstå det ekstraordinære som har funnet sted.

Artikkelforfatter Robin Bjorheim (til høyre) og kameratene Ole Holgersen (foran) og Stig Runar Andrew Helgesen (i midten). Godt humør og stort pågangsmot før start og på de første kilometerne ut i ultradebuten, men “synd vi ikke tok noen bilder i mål, så kunne dere sett forskjellen”.

Fra føflekkreft til UTMB

Fra føflekkreft til UTMB


Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.

Påsken 2015 fikk jeg diagnosen føflekkkreft, det var en ekstrem tung tid. Mange tanker og venting på ulike prøver.

Helst vil man ha svar etter én dag, men i realiteten må man fort vente to til tre måneder for hvert svar og hver biopsiprøve.

Det utgjør mange timer med venting, mange minutter med mørke tanker.

Resultatet var at jeg fant et par gamle løpe sko og begynte å rusle litt i skogen for å få tankene bort fra kreften.

Den løpinga kan du ha for deg selv

Jeg kunne sikkert skrevet et like langt innlegg om hvor mye jeg alltid har mislikt å løpe.

Jeg var med på LOM-stafetten i noen år, og fikk den verste hat-bakke-etappen to år på rad. Hvorfor jeg fikk den er jeg usikker på, men det har slått meg at denne stafetten var en av grunnene til at jeg mislikte løping.

Eller, å mislike er å underdrive. Jeg hatet løping.

En kompis ringte meg en gang for mange år siden og fortalte at han hadde vært på en løpetur. Han kunne visstnok anbefale meg denne formen for trening.

Jeg svarte at «den der løpinga kan du ha for deg selv, det får du aldri meg med på.»

Min første løpetur

Det blir kanskje feil å skrive “min første løpetur”, men dette handler om den første løpeturen og starten på et eventyr jeg aldri har angret på.

Den ene rusleturen i skogen med de gamle skoene jeg hadde rotet fram, førte til at jeg forsøkte å løpe en kilometer, det gikk naturligvis skitdårlig. Jeg pustet som en flodhest, og hadde blodsmak i kjeften.

Det var vel først da jeg innså hvor ræva form jeg var i. 109 kilo tung småbarnsforelder, skyldig i kun sporadiske treningsøkter på helsestudio. Høres nok kjent ut for mange, vil jeg tro.

De neste løpeturene

Etter hvert innså jeg at løpeturene i skogen fikk meg til å glemme kreft, Jeg fikk en helt ny giv, dagene ble lysere og redselen for å ikke overleve ble mindre.

Etter hvert som ukene gikk, klarte jeg å løpe lengre og lengre uten å ta pauser.

Den dagen jeg klarte å løpe 10 kilometer uten stopp sa jeg til meg selv: om jeg overlever denne føflekkreften, så skal jeg løpe det mest populære langløpet i verden.

Og det var da jeg fant ut av UTMB-løpet OCC på 56 kilometer og 3500 høydemeter.

Jeg trodde det bare var å melde seg på, kjøpe flybillett og stille til start … Fant jo raskt ut at det ikke var så enkelt, jeg måtte samle x antall poeng i noe som het ultraløp først, og deretter søke om å få bli med på OCC.

Jaja, tenkte jeg, jeg er ikke friskmeldt enda … Et snev av svart humor hadde jeg jo!

Espen Beyer Tomren med utsikt over Tomrefjord. Foto: privat.

Friskmeldt

I juni 2015 fikk jeg endelig et brev i posten fra kirurgen min, de hadde ikke funnet noen spredning, jeg var friskmeldt!

Tårene trillet, gleden var enorm. Helt til jeg kom på hva jeg hadde lovet meg selv …

UTMB-løpet OCC. Shit!

Telefonsamtalen

Så snart jeg fikk beskjed om at jeg var friskmeldt, så ringte jeg til bestekompisen min Ole Jørgen og spurte om han hadde lyst å bli med på et lite eventyr – løpe UTMB OCC, samt all løpingen og poengsankingen i forkant.

Dette er jo samme person som ringte til meg og sa at jeg måtte begynne å løpe. Han har alltid visst hva slags forhold jeg har hatt til løping.

Det ble helt stille i andre enden …

«Hvis DU skal løpe dette, så skal i alle fall jeg bli med på denne galskapen!»

Espen og hunden Yoshi. Foto: privat

Learning by doing

Vi meldte oss på Ultrabirken høsten 2015, og trente så godt vi kunne. Det ble litt sånn «learning by doing». Vi fikk med en kompis til, Pål. Jeg og Pål trente sammen her i Fredrikstad, mens Ole Jørgen trente i Romsdal.

Våren 2016 kjente jeg det begynte å stikke i det ene kneet mitt, og dro til naprapaten min som har gitt gode råd og støtte helt fra start, og som har fulgt meg hele veien.

Hun har lappet meg sammen mange ganger, men også gitt meg gode råd om løping generelt.

Kneet ble bedre og bedre etter en del behandlinger og riktig trening. Jeg var lettet.

Ultrabirken 2016

Vi stod på startstreken, pakket og klart. Alt utstyret var på plass, jeg var nervøs, kommer kneet til å holde helt til mål?

Det føltes som fullsteding galskap. 60 kilometer og 1000 høydemeter.

Vi hørte på speakeren og nedtellingen startet. «Tre, to, en! Lykke til og god tur»

Alt gikk bra, Pål og jeg løp sammen, noe vi hadde bestemt oss fra start. Ole løp sitt eget løp og kjørte på der foran.

Kroppen føltes veldig bra, jeg drakk og spiste jevnt og trutt. Gjorde akkurat som jeg hadde trent på.

Men så begynte kneet å stikke, smerten ble mer og mer intens. Fem kilometer før Pellestova måtte jeg bare si til Pål at han måtte løpe og nå sperretiden. Jeg måtte gå, kneet låste seg fullstendig.

Disse fem kilometerne glemmer jeg aldri. Tårene trillet, og jeg angret på at jeg hadde meldt meg på med skade.

At jeg kunne være så dum å stille til start. Hva ville vennene mine si? Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg ankom Pellestova ett minutt før sperretiden. Men jeg hadde ikke sjans å fortsette. Jeg måtte bryte. Det ble DNF.

Din taper

Jeg kom meg til hotellet og tok meg en dusj, satte på sengen og analyserte løpet mitt.

Jeg var helt knust, hva gjør jeg nå? Var dette alt?

Så ringte mobilen min, en kompis ringte.

Han lo, og sa at det finnes vinnere som kommer seg i mål, og tapere som meg som ikke kommer seg i mål.

Jeg kjente på et sinnssykt sinne jeg aldri har kjent før. Jeg la på og ruslet ned til målgang for å se Pål og Ole komme seg over målstreken.

Sinnet ble midlertidig byttet ut med stolthet – jeg var superstolt over hva de hadde prestert.

Dette var en opptur, men jeg tenkte også at “det kunne vært meg.” Formen var det ingenting å si på, det var bare det kneet som sluttet å fungere.

Payback

Da jeg kom hjem igjen, hadde jeg fortsatt mye sinne innabords, mye på grunn av den telefonsamtalen jeg fikk.

Andre kommentarer hjalp heller ikke: «Du kommer aldri til å bli en langdistanseløper», «Du kommer til å skade deg enda mer», «Dette her får du aldri til».

Det var ganske mye dritt, for å si det mildt. Men det de folka ikke visste, var at jeg samlet alle kommentarer i samme «sekk», og begynte å trene mer enn noen gang.

Hver gang jeg syns det ble slitsomt, så plukket jeg opp setningen «din jævla taper» og beit sammen tennene og sleit meg gjennom den ene treningsøkta etter den andre.

Kneet ble bra til slutt, og jeg fikk begynne med langøkter igjen.

I perioder føltes det ut som jeg var i en scene fra en Rocky-film ( ja jeg vet, klisjé), men DNF-turen min gikk i repetisjon i hodet, den kjipe taper-kommentaren surret og gikk i bakhodet hele tiden.

Det ble som bensin for meg, jeg klarte å bruke alt til en positiv greie. Jeg hadde printet ut løypeprofilen, og den gikk jeg gjennom hver eneste kveld.

Ultrabirken 2017

Jeg var nervøs, men hadde fokus. For de som husker året 2017, så var de et sabla møkkavær hele juni. Det regnet mer enn noen gang.

Uka før Ultrabirken skulle det regne over 30 mm hver dag frem til løpsdagen, og under løpet.

Men det siste året hadde jeg løpt langturer i snøvær, 30 varmegrader, regnvær og alle mulige typer vær. Bare for å være 100 prosent forberedt.

Startskuddet gikk og kampen begynte. De regnet veldig, og løypene var forandret til små bekker, vi vasset og løp i vann.

Så kom vendepunktet. Fem kilometer før Pellestova. Her brøt jeg i fjor.

Kroppen føltes helt fantastisk. Jeg kom frem til Pellestova og kjente en klump i halsen. Jeg klarte det, og fortsatte videre opp til Nevelfjellet.

På den tåkelagte toppen sluddet det. Jeg mistet stien og løp meg litt vill. Pokker, tenkte jeg, blir det en ny DNF nå?

Men etter å ha løpt sikk-sakk tilbake, la jeg merke til et løypeflagg. Der var stien! Jeg var lettet og kom meg videre ned fjellet. Klærne var søkk bløte, men det gjorde ingenting.

Jeg hadde nå bare ti kilometer igjen. Jeg kom til å klare det! Fem kilometer igjen til mål. Jeg stoppet opp og begynte å gå, ikke fordi jeg var sliten, men for å nyte øyeblikket i noen sekunder.

Jeg krysset målstreken og har aldri følt en sånn glede noen gang!

Målgang på Ultrabirken 2017. Foto: privat

2018: Prestedattera

2018 gjennomførte jeg Ultrabirken på nytt, men sleit veldig med blemmer. Hadde vel rundt sju–åtte blemmer på hver fot, så den siste mila ble blytung.

Jeg løp sammen med ei veldig hyggelig dame. Hun måtte overvære mange mindre pene gloser fra meg, jeg rundet nok boka med ufin ordbruk en del ganger den dagen.

Da det gjensto ti kilometer fortalte hun at hun var prestedatter.

Da vi kom i mål, ønsket hun meg lykke til videre.

Hva hun ønsket meg lykke til med er jeg enda usikker på.

Veien til fremtidige målgangsportaler eller perleporten?

Ultravasan 90 kilometer gikk fantastisk bra, i hvert fall helt til det var igjen åtte kilometer. Her slengte inn den siste og tiende energigelen min, ble superkvalm, og måtte gå mye av veien inn til mål.

Man opplever noe nytt for hver ultra.

Dette året løp jeg alene, Pål var under rehabilitering etter et fall under Ultrabirken året før, mens Ole Jørgen hadde et pauseår. Dette året hadde jeg følge av mine foreldre som var support for meg.

Etter målgang på Ultravasan 2018. Foto: privat

2019: Hva føler du nå?

Et spesielt år med flere små hindre: I januar fikk jeg en strekk i leggen som plaget meg i et par–tre måneder før jeg fikk kommet skikkelig i gang med treningen igjen.

Deretter kom pollensesongen og slo meg fullstendig ut. Jeg hadde én langtur på 30 kilometer pluss noen småturer før Ultrabirken.

Løpet gikk greit, men også dette året slet jeg med blemmene. Men jeg kom meg i mål!

Etter målgang var jeg helt i tåkemodus. Helt fullstendig ferdig stod jeg fremoverbøyd med hendene på knærne.

Noen tok meg på skulderen og spurte «Hva føler du nå?»

Jeg svarte kjapt og høyt at jeg skulle «dra på hotellet og ta meg en iskald pils, en fernet branca og drikke meg kanakas».

Da jeg reiste meg opp så jeg en meget forbauset mann med en mikrofon, og skjønte at svaret mitt hadde gjallet over høyttalerne i målområdet. Beklager for den!

Tiden etter Ultrabirken gikk til restitusjon, og oppkjøring til Ultravasan. Det ble en blytung affære.

Allerede etter 15 kilometer gikk jeg tom for vann i drikkesekken. Den ble riktignok fylt opp igjen på neste drikkestasjon, men saken var at vannet var varmt. Jeg ble skikkelig grisekvalm.

Skjønner ikke helt hva som var greia. Men kanskje arrangørene hadde tatt feil av Vasaloppet på ski? Man vet aldri, men kvalmen slet jeg med i flere mil før det ga seg.

Det eneste jeg tenkte på var å få skinka over målstreken og sanke de nødvendige UTMB-poengene.

Jeg klarte det, 90 tunge kilometer, med minimalt med oppkjøring/trening.

Men dette var en god erfaring å ta med seg, jeg lærte utrolig mye om meg selv. Også dette året var mine foreldre support – de er helt rå som orker å bli med på dette!

OCC-lotteriet

Så er vi kommet til 2020, det har nå gått fem år med ekstremt mange oppturer og noen nedturer.

Men, 2020 markerte også året for min tredje søknad til OCC.

Har man ikke flaks i lotteriet de to foregående årene, får man automatisk plass det tredje året.

Eller, det vil si,  jeg trodde at jeg var automatisk kvalifisert. På grunn av korona ble det en ny trekning. Med andre ord var det ikke sikkert at det gikk i år heller.

Jeg la inn loddet mitt og ventet i spenning.

Så kom dagen. Sjekket e-posten. GRATULERER, du er med i UTMB OCC 2021!

Ultramiljøet

Jeg syns ultramiljøet er noe helt for seg selv, man skal lete lenge etter noe lignende.

Alle er omtenksomme og støttende, og er der med åpne armer dersom du har en dårlig dag under et løp.

Jeg har ikke opplevd noen form for spisse albuer, og det minner meg om en stor sammensveiset familie hvor alle heier på hverandre. Det er det jeg digger med ultraløp!

Personlig løper jeg ikke mot noen andre enn meg selv. Jeg er ikke den som løper raskest, kommer først i mål – egentlig har jeg ikke noe talent i løping sånn sett. Men, om jeg faller på trynet, så reiser jeg meg alltid opp igjen, og gir meg aldri!

Jeg nyter hver eneste tur jeg er ute og løper timevis ute i skogen og fjellene. I dag veier jeg 89 kilo, er frisk som en fisk og kan kalle meg en ultraløper! Og jeg elsker det!

Da sier jeg som prestedatteren, lykke til alle sammen! Og med det mener jeg alle fremtidige løp som kommer! Vi snakkes i løypa!

Jadda, Espen fullførte han! Det ble en kamp over fjellene da kneet valgte å avslutte samarbeidet allerede etter det første fjellet: “Var som om noen kjørte en syl gjennom kneskålen min på hvert skritt i nedoverbakker. Samme smerter jeg hadde når jeg brøt i Ultrabirken 2016. Men kriget meg gjennom smertene i 12t og 40 min. Det var brutalt. Men å gi seg var ikke noe alternativ!”, forteller Espen etter målgang.
Løping – en hverdagshelt

Løping – en hverdagshelt


Hver gang panikken tar overhånd, har jeg pleid å holde meg i ro. Inntil én dag – da valgte jeg en annen løsning. Jeg valgte å løpe.



Denne etappen av RW-stafetten skrives av Kristine Hebnes Høybakk. Hun forteller om hvordan løping på tilfeldig vis ble en redder i en hverdag preget av panikkanfall og destruktive tanker.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!


Jeg husker så godt første gang jeg tok på meg joggeskoa og begynte å løpe. Det var en helt vanlig dag. Når kvelden kom kjente jeg på en uro inni meg. Hjertebank og høy puls. Hendene skalv. Lungene føltes som de hadde en knute på seg. Respirasjonsfrekvensen var unormalt høy.

Det normale ville kanskje være å sette seg ned og ta det med ro, og det var vel egentlig det jeg vanligvis ville gjort tidligere. Det er ikke første gang dette skjer, men det er første gang jeg velger en annen løsning. Jeg velger å løpe.

Jeg tar på meg joggeskoa mens jeg prøver å finne tilbake til pusten. Den ene foten løftes foran den andre. Tempoet er sakte, men pusten blir etterhvert mer regelmessig. Pust inn, pust ut, gjenta. Så enkelt, men likevel så komplisert. Jeg ser det ikke da, men løping skulle vise seg å bli en livredder i hverdagen.

Artikkelforfatter Kristine Hebnes Høybakk. Foto: Privat

Stødig hverdagshelt

Det går noen år før løping blir en stødig og aktiv hverdagshelt. Livet byr på sine utfordringer før den tid og det er vanskelig å se muligheten løping kan gi meg. Årene innebærer perioder med panikkanfall, destruktive tanker og et dårlig forhold til mat og vekt.

En periode ville løping vært helt umulig. Vekta er lav og energien enda lavere. Noen år senere savner jeg noe å holde fast ved. Jeg trenger en plan, et mål der fremme. Noe jeg kan fokusere på.

Vekta er lav og energien enda lavere.

Jeg ser tilfeldig på nettet at Vestfold Maraton skal arrangere løp om få uker. Jeg tenker på de tilfeldige gangene jeg har vært ute og løpt, og at det var noe som gjorde meg godt. Et løp må jo være et perfekt mål og er absolutt noe konkret og holde fast ved, tenker jeg, og melder meg på halvmaraton. Da har jeg hvert fall noe å fokusere på i ukene som kommer.

Hva søren gjør jeg her?

Den 7. september 2019 klokka 12.30 befinner jeg meg på Torp i Sandefjord. Dagen er kommet hvor jeg skal løpe mitt første løp, 21,1 km. Jeg observerer de rundt meg. Ser at her er det folk som har løpt en del før. Overhører andre fortelle om tidligere løp og fremtidige løp. Flere jogget som oppvarming og gjorde ulike øvelser. Alt virket så rutinert og gjennomtenkt. Så kommer jeg og egentlig bare står der. «Hva søren gjør jeg egentlig her?» er tanken som slår meg der jeg står. Jeg har aldri deltatt på løp før, har ingen løpeteknikk eller plan for noe som helst.

Men så kommer jeg på de gangene jeg har løpt tidligere. Alt jeg gjorde var å ta på joggeskoa og begynne å løpe. Så det blir planen for løpet. Etter 2 timer og 49 sekund er jeg i mål – sliten, men kjente aller mest på en utrolig god følelse av å gjennomføre. Jeg kjente på en ro, en mestringsfølelse og en glede som jeg ikke hadde kjent på lenge.

Balansegang

Jeg kjenner meg takknemlig som har en kropp som er sterk nok til å bære meg gjennom hele løpet. Etter dette visste jeg at løping skulle få lov til å ta mer plass i livet mitt og flere løp erfares. Det er blant annet blitt flere 5- og 10-kilometersløp, tre halvmaraton og et 24 timers onlineløp der man løper 5 kilometer åtte ganger i løpet av et døgn. Det viktigste er å delta og den følelsen løpingen gir meg. Følelsen av glede og mestring.

Balanse er for meg et viktig nøkkelord. Balanse mellom mengde løping, hvile og mat. Ikke for mye og ikke for lite. Det skal være enkelt og greit. Jeg løper når jeg føler for det, spiser normal kost, og hviler når jeg har behov for hvile.

Jeg er takknemlig for hvert steg jeg tar og hvert løp som jeg er så heldig å få lov til å erfare. I år har virtuelle løp stått på planen. Tidligere i år deltok jeg på Koronamilen, et 10 kilometers virtuelt løp. Så får vi se hvilket løp som blir det neste. Hvor mange det blir i år får vi se på, men løp skal det bli!

Les tidligere etapper av Runner’s World-stafetten her!

Best på baktropp

Best på baktropp


Den solbrente nakken lider under solen. Det er over 30 grader i Medoc. Innimellom kramper det seg til i lårene. Glykogenlagrene har vært tomme i timer allerede. Svetten sørger for en jevn strøm av salt i sårene på brystvortene. T-skjorten rasper over rått kjøtt rytmisk og forutsigbart. Det er langt fra noen runner’s high, det er min første maraton og starten på en langvarig og smertefull relasjon.


Denne teksten inngår i spalten Runner’s World-stafetten, hvor ulike løpere forteller sin historie. Vil du dele din historie? Send teksten din til sara@runnersworld.no.


Jeg begynte å løpe for ti år siden. Vel, strengt tatt begynte jeg å løpe rett før jeg lærte å gå, i likhet med alle småbarn. Men jeg har sluttet  så mange ganger, så den siste gangen jeg begynte med løping var for ti år siden. Jeg har aldri vært god til å løpe, hverken fort eller langt, og med årene har kroppen tatt form etter sofaen.

Denne siste løpestarten var resultat av en altfor sen kveld på julebord og det overmotet som ofte dukker opp i slike sammenhenger. Det var maraton som gjaldt, og det ble veddet. Trenger jeg å legge til at jeg snart fylte 40? Når man ikke har budsjett til verken sportsbil eller Everest-ekspedisjon, så er  løping et alternativ.

Artikkelforfatter Vile Horg. Foto: privat.

Et uforløst potensiale

Morgenen etter var jeg i gang, noe redusert etter nattens eksesser luntet og disset 130 kilo utrent kropp seg gjennom 12 kilometer i sludd og snø. Jeg var ikke i tvil om at dette kom til å gå som en lek. Det hender iblant at jeg tar feil. Jeg hadde lest at man burde komme seg opp mot 100 kilometer i uka for å få noe fremgang, så jeg begynte å løpe en mil hver dag unntatt søndag, da var det langtur. Det tok omtrent en uke før knærne ymtet frampå om at dette kom litt brått på. Da ble det litt roing, sykling og ellipse før en litt mer forsiktig tilnærming ble valgt.

Frem mot det oppsatte løpet kom jeg meg ned mot 105 kilo, og klarte meg gjennom lengste langtur på 27 kilometer en uke før løpet. Den ble så tett innpå fordi jeg kollapset uken før på en litt kortere tur, næringstom med stive bein og diaré. Lite egnet til å bygge selvtillit, så jeg måtte ha en langtur til, selv om det ikke er anbefalt. Jeg startet med dette en tiårig tradisjon med å være for dårlig forberedt.

Etter hvert er det blitt rundt 20 langløp, der maraton er den korteste distansen. Det er også blitt mange kortere løp. Jeg har aldri vunnet et løp, men jeg har visstnok vunnet et skirenn. Jeg ble klubbmester som fireåring. Jeg la opp to–tre år etterpå etter å ha mistet staven i klubbmesterskapet. Vinnersjansen glapp, og jeg brøt. Om ikke annet klarer jeg nå å glede meg over å være med. Og godt er det, for jeg har aldri vært under fire timer på maraton, og aldri under 100 kilo på løpsdagen. Jeg trøster meg med at her ligger det et stort uforløst potensiale.

De dedikerte

Mitt lengste løp så langt er EcoTrail Oslo 80 km. Maraton gjennomført med størst kroppsvekt er Wien Marathon, på rundt 130 kilo. Det desidert hyggeligste er Leiden Marathon. Størst gåsehudfaktor var da tusenvis av løpere sang den Sør-Afrikanske nasjonalsangen i Durbans gater før solen gikk opp ved starten av Comrades.

Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene i timesvis hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen.

Av og til tenker jeg at det er baktroppløperne som er de mest dedikerte. Vi er ute i løypa over dobbelt så lenge som vinnerne. Det er vi som ser de som kollapser. Vi ser sykebilene i skytteltrafikk. Vi ser folk som spyr, og de som hyler og vrir seg med kramper. Vi får oppleve tilgrisete og overfylte festivaldasser, og dersom vi er riktig heldige er det tomt for mat i målområdet når vi endelig kommer frem. Likevel melder vi oss på nye løp. Alle skjønner hvorfor vinneren får lyst til å løpe mer. Men hva motiverer baktroppen?  

Det er altså ikke seirene som driver meg. Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene timesvis hver uke hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen. Men hva slags glede? Jeg har prøvd å tenke over hvorfor jeg gjør dette, men det er vanskelig å komme frem til én enkelt grunn. Det kan være stillheten og alenetiden, der jeg kun har selskap av pusten og skrittenes rytme, og tankene som drar akkurat dit de ønsker.

I en verden der stillhet er blitt luksus, og frenetisk klikking er blitt hverdagen, er løpeturen en velsignelse. Det er forbausende hvor meditativ en rolig løpetur i skogen kan være. Du vil aldri se meg med musikk på øret når jeg løper. Jeg liker musikk, men bare når jeg lytter til musikk. Når jeg løper, så løper jeg.

Samleren

Jeg liker å melde meg på et langt løp frem i tid, å lage en plan. Dessverre er jeg bedre til å lage planer enn å følge dem opp. Så har jeg en litt barnlig samlemani. I oppveksten samlet jeg på alt fra tegneserier og frimerker til fotballkort og LP-plater. Nå er det medaljer og startnummer som gjelder. Akkurat den delen har fått et oppsving nå i virusvalsen. Det er så mange virtuelle konkurranser at man kan få medalje for nesten hver eneste lille joggetur. Hvis man liker bling blir det mest et spørsmål om å begrense seg.

Planene for løp fremover er litt vage, som det er for de fleste nå. Det langsiktige målet er å løpe et maraton en gang der jeg er skikkelig godt forberedt, med en BMI som nærmer seg det optimale for en løper. Jeg tror jeg har en ganske god plan for hvordan det kan gjennomføres. Men så var det dette med oppfølging. Det er litt vanskelig å få samordnet den planen med livet forøvrig. Men kanskje når jeg blir pensjonist? I mellomtiden finner jeg glede i å løpe på det nivået jeg er. Det er ikke så ille det heller.