Henrik Ingebrigtsen operert, men ikke amputert

Henrik Ingebrigtsen operert, men ikke amputert


Tåa henger fortsatt på!

Pressemelding fra Norges Friidrettsforbund

Henrik Ingebrigtsen ble tirsdag 15. oktober operert i 2. tå i foten. Det er denne skaden som over tid har begrenset muligheten hans til å trene som planlagt.

Inngrepet foregikk ved seksjon for fot- og ankelkirurgi på Oslo Universitetssykehus, og ble utført av seksjonsoverlege Kjetil Hwaal sammen med overlege Erik Bjørbæk og NFIF sin lege Ove Talsnes.

Selv med dette tå-problemet har Henrik Ingebrigtsen denne sesongen kvalifisert seg til finalen på 5000 meter under VM i Doha, satt norsk rekord på 3000 meter under Oslo Bislett Games og sist søndag sikret seg NM-tittelen i terrengløp.

En rehabiliteringsperiode venter Henrik Ingebrigtsen før det skal satses for fullt mot OL i Tokyo. Foto: NFIF

– Det har vært en skade som herr og fru Hvermansen fint hadde kunnet leve med, men som umuliggjør å kunne satse for fullt på et internasjonalt toppnivå, sier Talsnes.

– På tross av aktiv rådgiving fra sentrale deler av Henrik Ingebrigtsens støtteapparat ble det besluttet å forsøke å adressere årsaken i stedet for å kvitte seg med problemet. Det ble også denne gangen brukt antibiotika i forbindelse med inngrepet, sier Talsnes litt muntert i en kommentar – og refererer til tidligere omtaler av tå-problematikken og medisinering av andre familiemedlemmer.

– Henrik skal nå gjennom en rehabiliteringsperiode før han etter planen kan gjenoppta løpsaktivitet med full belastning i konkurransefart. Hvor lenge denne fasen vil vare må vi se nærmere an, men i denne perioden vil han gjennomføre tre daglige treningsøkter med alternativ trening, og vi i det medisinske støtteapparatet i Norges Friidrettsforbund vil følge ham tett opp, sier Talsnes.

Toppidrettssjef i Norges Friidrettsforbund, Erlend Slokvik, er svært tilfreds med at Henrik Ingebrigtsen nå er operert og kan forberede seg best mulig fram mot OL i Tokyo kommende sommer. Han forventer at Henrik Ingebrigtsen igjen vil glede oss med resultater i verdensklasse der han definitivt hører hjemme.

– På tross av at de medisinske rådene fra deler av Ingebrigtsen sitt støtteapparat ikke ble fulgt har jeg tillit til de vurderingene som er gjort og bekrefter at Ove Talsnes fortsatt er medisinsk ansvarlig i Norges Friidrettsforbund, sier Slokvik med et smil.

Les også: – Jeg har mer å gi! Portrettintervju med Karoline Bjerkeli Grøvdal

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Jakten på løpegleden

Jakten på løpegleden


Caroline Zachariassen. Småbarnsmoren som mistet all nattesøvn, ble utbrent og langtidssykemeldt. Hun som hater å løpe, men som drømmer om smilepuls og halvmaraton. Er det mulig å finne løpegleden på 12 uker?


Caroline Zachariassen

Bosted: Bryne
Alder: 30
Familie: Gift med Lars Zachariassen. Tre ville gutter; 2, 4 og 6 år.
Yrke: Key account manager i LarsZachariassen AS
Aktuell med: #jaktenpåløpeglede Instagram: carolinezachariassen


Det hele startet med en langvarig drøm. Løping ser jo så enkelt ut!

–  Jeg har lenge hatt lyst til å kunne trives med å bare ta på meg løpeskoene, gå ut døra og sette i gang. En halvtime helt for meg selv. Få utløp for irritasjon, negative tanker og kaos. Komme nært på naturen, høste overskudd og komme hjem som et bedre menneske enn da jeg dro ut. Kanskje har jeg hatt en i overkant romantisk forventning om hvordan det utarter seg? Samtidig er jeg jo innforstått med at det også finnes tyngre dager og varierende motivasjon. Tidligere har jeg gitt opp etter tre uker.

Løping som straff

Hun vet hva hun prater om. Caroline har vært en av Norges beste turnere i en årrekke. 48 NM-gull og internasjonale medaljer kommer ikke av seg selv. Opp mot 25 treningstimer i uka over mange år krever sin (vilje)styrke.

– Fokuset kunne til tider endre seg fra mestring og glede til prestasjon og resultat. At jeg har hatt et anstrengt forhold til løping kan nok også henge sammen med at jeg forbinder det med straff. For om jeg ikke presterte som ønsket, var straffeløping og kondisjonstrening en veletablert metodebruk blant turntrenerne. Samtidig er det helhetlige bilde av turnkarrieren min klart mest positiv, forteller hun.

Kjente ikke seg selv igjen

Turndrakten ble brukt for siste gang i 2012. Aktivitetsnivået normaliserte seg. Men det ble med ett års pause før helt andre prøvelser stod for tur. På kort tid fikk Caroline og ektemannen Lars tre barn. Alle energiske, livlige og livsglade gutter.

– Det var, og er fortsatt, helt kaos. Det finnes mengder av kjærlighet, omsorg, smil, latter og glede. Jeg er så stolt og glad i flokken min! Samtidig er det hektisk og krevende – store kontraster, forteller Caroline.

Løping er ikke alltid like gøy …
Foto: privat

I 2018 bikker totalbelastningen over etter et halvt år med mye sykdom og minimalt med søvn.

– Det er tøft å bli sykemeldt, miste alt overskudd og identiteten sin. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Orket ikke være, eller gjøre mer enn det mest tiltrengte. Det var etter ni måneder, når jeg var kommet fra liggende til knestående, at jeg fant ut at løping skulle bli ett av tiltakene for å finne tilbake til meg selv.

Caroline og mannen Lars Zachariassen etter en vellykket økt. Foto: privat

Caroline allierte seg med ektemannen som er fysioterapeut og trener. Sammen utviklet de et passende treningsopplegg, med gradvis progresjon og mestringsfølelse i fokus.

Distanse og fart fikk liten oppmerksomhet, målet var å komme seg ut og gjennomføre. Tre ukentlige økter, kort varighet. Var det oppskriften for å finne løpegleden?

De gjorde en avtale: Dersom målet om å trives med løping ikke ble nådd, gjorde ikke det noe. Men de 12 ukene med løping skulle være et helhjertet forsøk. All in – kaste seg ut i det.

Caroline allierte seg med ektemannen som er fysioterapeut og trener. Sammen utviklet de et passende treningsopplegg. Foto: privat

Treningsprogram – #jaktenpåløpegleden

Slik så Carolines program ut de fire første ukene:

Uke 1

Dag 1
– 10 min hurtig gange.
– 5 x 1 min jogg, 1 min pause.
– 10 min hurtig gange.

Dag 2
– 20 min hurtig gange.
– 3 x 10 tåhev i trapp.

Dag 3
– 10 min hurtig gange.
– Pyramide-intervall: 1 min, 2 min, 3 min, 2 min, 1 min. Pause: 1 min.
– 5 min hurtig gange.

Uke 2

Dag 1
– 10 min hurtig gange.
– 5 x 2 min jogg, 1 min pause.
– 5 min gange.

Dag 2
– 30 min hurtig gange.

Dag 3
– 5 min hurtig gange, 5 min rolig jogg.
– Pyramide-intervall: 1–2–3–4–3–2–1 min. Pause: 1 min.
– 5 min rolig jogg, 5 min gange.

Uke 3

Dag 1
– 5 min hurtig gange, 5 min jogg.
– Intervall: 4 x 3 min. Pause: 1,5 min.
– 5 min jogg, 5 min hurtig gange.

Dag 2
– 10 min hurtig gange.
– 3 x 6 min rolig jogg, 2 min pause. Gå i pausene.
– 5 min hurtig gange.

Dag 3
– 5 min hurtig gange, 5 min jogg.
– Intervall: 1–4–1–4–1–4 min. Pause: 1,5 min.
– 5 min jogg, 5 min hurtig gange.

Uke 4

Dag 1
– Rolig jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 5 min.

Dag 2
– Rolig jogg 10 min.
– Intervaller: 4–3–4–3 min. Pause: 1,5 min.
– 10 min jogg.

Dag 3
– Rolig jogg 10 min.
– 3 x (45/15 x 6). Pause: 2 min.
– 10 min jogg.

Forklaring til treningsprogrammet:

Intensitet under intervaller: Du skal bli andpusten og svett, men ikke hardere enn at det er mulig å prate i korte, pressede setninger.

Pause: Hurtig gange

Med døden i hælene

Med døden i hælene


Gravferdskonsulent Øyvind Bertelsen-Tangvik (40) fra Kyrksæterøra løper for å holde døden på avstand. Det har resultert i en livsstilsendring og medaljer i NM triatlon.

Med kona Irene, de to døtrene Linnea (16) og Cecina (14) og hunden Leonardo, suser dagene forbi i et høyt hverdagstempo. Kontrastene mellom familieliv og jobb er store. Som gravferdskonsulent jobber Øyvind tett på døden, og for å kunne stå i jobben, løper han. Med lette bein over skog og mark luftes tankene etter møter med mennesker i sorg.

– Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død.

Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du.

Barndom med trening og død   

Øyvind vokste opp i et begravelsesbyrå som hans besteforeldre startet for snart 50 år siden, før hans foreldre overtok på 80-tallet.

Jeg var rundt 13 år første gang jeg var med på henting av en person som hadde gått bort. Siden da har jeg alltid hatt byråjobben i bakhodet. I 2007 ble jeg med og tok over bedriften sammen med min far.

I dag jobber Øyvind som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS.

Jeg har kun gått «livets skole», men kanskje det burde kalles «dødens skole» i mitt tilfelle.

Øyvind jobber som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS. Foto: Jørund Moltubakk

Da Øyvind ikke hjalp til hjemme med begravelsesbyrået, var han på løkka og spilte fotball. Han syntes også individuell idrett var gøy, og ble aktiv i kappgang i sjuårsalderen. Utfallet av det ble deltakelse i både junior-NM og nordisk mesterskap i kappgang.

I ettertid kan jeg se tilbake på en barndom med idrettsglede og stor treningsiver. Jeg elsket å ta de ekstra øktene, gjerne alene. En skikkelig treningsnarkoman, det var det jeg var.

I dag er Øyvind en aktiv triatlet, men en periode i livet var kroppen tung og motivasjonen lav.

Kropp i fritt forfall

Da Øyvind begynte på videregående, ble det en foreløpig slutt på hardtreningen som preget barndommen. Han trappet ned til femtedivisjon i fotball. Deretter ventet militæret, fast jobb og småbarnslivet. Kroppen var i fritt forfall, forteller han.

Noe måtte gjøres med de nyoppståtte smertene i ryggen om han skulle holde ut i den nye jobben som gravferdskonsulent.

– Jeg måtte ta grep for å bli sterkere. Det er noen krevende løft i denne jobben. Vi vet jo aldri hvor vi skal hente den døde og det kan være fryktelig tungt å løfte opp og ned trapper.

Vendepunktet kom nyttårsaftenen 2011 da han bokstavelig talt møtte seg selv i speilet. Skjorta var trang og nåla på badevekta hadde aldri pekt så høyt før. Treningsmekanismene fra barndommen slo til.

– Treningsnarkomanen var tilbake, og nå hadde jeg satt meg et mål. Etter åtte uker var åtte kilo borte.

Treningen skulle snart resultere i en bratt formstigning, men også fungere som terapi i møte med døden.

Gravferdskonsulentens egenterapi

Arbeidsoppgavene til en gravferdskonsulent er mange og varierte. Øyvind forteller at jobben hans blant annet består av å ta vare på og være en rådgiver for pårørende, stelle den døde og nedlegging i kiste. Øyvind minnes spesielt godt de første årene som gravferdskonsulent. Han var da nybakt småbarnsfar og kontrastene i livet var store.

– Jeg glemmer aldri det andre halvåret i jobben. Da var det sju fine ungdommer i sin beste alder som gikk bort, alle yngre enn meg. Det var tøft å absorbere, minnes jeg.

Øyvind sier at det til tider var vanskelig å stå i en utfordrende situasjon på jobb med mye død og sorg, for så å komme hjem og være en «superpappa» bare minutter senere.

–  Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk.

Øyvind løper for å klarne hodet, og hjemme snakker han med barna og kona om livet og døden.

– Jeg har et tett forhold til min far og min kone, samt en del prester vi jobber med. Til sammen får jeg sortert bort det verste.

Livet i perspektiv

Som gravferdskonsulent ser man hvor fort livet kan snu. Bilulykker og andre uventede dødsfall setter livet i perspektiv, sier Øyvind.

– Jeg setter stor pris på livet mitt med familie og venner. Det er ikke en selvfølge å få bli gammel. Alt for mange mennesker henger seg opp i bagateller i hverdagen, ofte tenker jeg at det ikke er verdt det å ta den krangelen om oppvasken.

I utgangspunktet er ikke gravferdskonsulenten selv redd for å dø, men han er mer redd for ikke å leve.

– I møte med mennesker i sorg har jeg lært at en må leve, nå! Mange bare eksisterer, jeg vil kjenne på kroppen at jeg lever. Det gjør jeg når jeg løper. Jeg har vokst på disse årene som gravferdskonsulent. Jeg har blitt et større medmenneske, og jeg tåler tøffe perioder bedre.

Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk

Løper alene sammen

Øyvind trener en del i skog og mark. Han synes det er befriende å løpe på stier og i bakker, og som hobbyornitolog elsker han å ta lange turer uten mobil eller klokke. Da er det kroppen og fuglene som styrer tempo. Det er noe helt eget med lyden av stillhet, forklarer han. 

– Jeg elsker å løpe ute, men de aller fleste kvalitetsøktene tar jeg på tredemølla. Vi har et stort løpemiljø på Kyrksæterøra, men som gravferdskonsulent og triatlet har jeg ikke anledning til å trene med løpegruppa så ofte.

Løping er en effektiv måte å få tankene over på noe annet enn døden, sier Øyvind. Når det er spesielt tøffe tider på jobben, som når det er barn som har gått bort, trekker han seg unna fellesøkter og trener alene for å sortere tankene.

Da tar han kvalitetsøkta på mølla klokken 06:00 på morgenen slik at han har 12 timers hvile til svømmetreningen på kvelden. Den ensomme treningen er nødvendig for den mentale helsa, mener Øyvind.

Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død

– Jeg løper alene på mølla fordi jeg trenger alenetid etter jobb, men samtidig er jeg en del av et løpemiljø på den digitale plattformen Zwift. Der «samles» vi en gjeng på internettsiden til fellesøkter på hver vår tredemølle i hvert vårt hjem. En mann jeg løper sammen med, jobber beinhardt for å komme seg med til Paralympics i Tokyo 2020. Vi motiverer hverandre fra hver vår kant av verden.

Terapi med sportslige resultater

Løpingen ga etter hvert klare resultater. Bare i fjor trente han over 700 timer. Høsten 2013 meldte Øyvind seg på halvdistanse triatlon og i 2014 sprang han sin første triatlon, AXTRI over Aurlandsfjellet. Øyvind forteller at det er en av de hardeste halv-Ironman som finnes, men at han nådde målet sitt om den blå trøya.

– Da fikk jeg blod på tann, motivasjonen var på topp! AXTRI 2015 ble gjennomført med rødtrøya som premie. Alle som kommer i mål under åtte timer, får rød trøye.

Han klokket inn sin første femkilometer gateløp i 2015 på tiden 18:11, og Hemnemila samme år på tiden 38:08.

– Etter tre gode triatlonkonkurranser i 2016, ble jeg lokket med på min første halvmaraton. Jeg hoppet like godt med på NM-klassen og kom i mål på 1:18. Jeg forsto at jeg løp på habile tider, og var godt fornøyd.

I dag er Øyvind en habil løper og triatlet. Foto: Børge Sivertsen

2017 ble den første virkelige sesongen med triatlon-EM som hovedmål. Kropp, motivasjon og struktur var på plass, erindrer Øyvind. Ørasprinten på fem kilometer ble presset ned til 17:11, og han kom på en solid 10. plass på BDO-mila i Trondheim. Det var hans første 10 kilometer på konkurranse, og han klokket seg inn på 35:11.

I 2018 ble Norseman gjennomført med sort trøye som belønning.

Kroppen var blitt sterk og hodet klart. Nå er det kun fremtiden igjen, og den er lys, mener gravferdskonsulenten.

– Jeg har ingen behov for å bli verdensmester, jeg løper fordi jeg synes det er gøy. Det er som med livet, det er veien mot målet som er det aller viktigste. Dersom et løp ikke går helt som planlagt, er ikke det ensbetydende med et mislykket løp. Alt er i læring og utvikling, som oss mennesker.

Nybegynner i verdenstoppen

Nybegynner i verdenstoppen


– Jeg gleder meg over så utrolig mye der ute, tar inn så mange inntrykk fra naturen. Det gjør at jeg glemmer smerter og vondter som man kjenner underveis i lange løp, sier Sylvia Nordskar.

Hun la langrennssatsingen på hylla og slang seg med på et ultraløp. Noen måneder senere er hun i verdenstoppen i terrengultra. Men å leve som en toppidrettsutøver, det ønsker hun ikke.


Sylvia Nordskar

Alder: 25
Fra: Lommedalen
Bosted: Trondheim
Yrke: Revisor i PwC
Klubb: Strindheim
Meritter: Vunnet Xreid 2018, Ecotrail 50 2018, Norgesmester terrengultra 2019.


Alternativ familieaktivitet

Noen ber inn på spillkveld og middag, andre foreslår et av landets tøffeste og mest krevende ultraløp som familieaktivitet.

Storebror Gjermund Nordskar hadde vunnet Xreid to år på rad, og denne gang – i 2018 – skulle løpet gå i Jotuheimen. Deres barndoms lekegrind. Det var her søsknene tilbragte hver påskeferie. Dette var en unik mulighet for dem til å gjøre noe crazy sammen, som Sylvia sier det.

Mellomste bror Jo Hoff Nordskar dro litt på det – som syklist hadde han planer om å sykle Jotunheimen rundt, ikke løpe tvers over den. Men da både Sylvia og Gjermund var påmeldt, ble han med.

Hvordan det gikk skal vi komme tilbake til. Men én ting er sikkert: En naturkjærlighet og en solid base med mye aktivitet helt fra barnsben av – den kombinasjonen skal man ikke kimse av.

Kjærligheten til naturen har alltid vært der for Sylvia Nordskar. Foto: Sylvain Cavatz

Aktivitet som livsstil

Sylvia vokste opp i Lommedalen i Bærum sammen med brødrene og foreldrene. Aktivitet var livsstilen deres. Mange turer, både med og uten ski på beina. Sylvia løp orientering, danset ballett og gikk langrenn. Etter hvert ble det mindre av de to førstnevnte aktiviteter og mer av sistnevnte.

– Langrenn var mest givende og det ville jeg satse videre på, forteller hun.

Veien gikk fra NTG ung på Bekkestua og videre til NTG på Lillehammer som 15-åring.  Hun satset ut videregående, og tok enda et år til i Lillehammer hvor hun forsøkte å leve som toppidrettsutøver.

Eller, hun tok et årsstudium ved siden av – noe annen input må man jo ha, ifølge Sylvia.

Men det gikk stort sett i trening, soving og spising, og Sylvia kjente på savnet etter noe mer. Så kom hun til det punktet hvor hun måte ta en avgjørelse: Satse videre eller gjøre noe annet.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input. Alternativene mine da var å flytte til Trondheim for å studere og dermed legge opp langrennskarrieren, eller å satse videre og gå all-in for å bli verdens beste langrennsløper. Da hadde jeg måttet prioritere hundre prosent. Det skjønte jeg at jeg ikke hadde motivasjon til – jeg hadde lyst til å gjøre og lære andre ting.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Fra langrenn til løping

Men, så dukket det opp en mulighet av kaliberet «pose og sekk». Sylvia fikk et tilbud om scholarship i USA og flyttet til Denver, Colorado. Her konkurrerte hun for skolens skilag, tok full utdanning, fikk være sosial, fikk reise rundt og oppleve USA.

– Det var alt jeg kunne drømme om i fire utrolig flotte år, oppsummerer hun.

Dermed var det lettere å si seg ferdig med langrennsatsningen i etterkant av USA-oppholdet. Høsten 2017 var Sylvia klar for jobbhverdagen som revisor i PwC i Trondheim.

– Det er et yrke som krever ganske mange timer med jobb, og en arbeidsplass med mange hardtarbeidende mennesker og et godt miljø. Dette var jeg veldig motivert for og her trives jeg godt, forteller hun.

Men det resulterte også i at hun fikk begrenset med tid til trening, i hvert fall sammenlignet med antallet økter hun hadde vært vant til å legge ned.

– Så da startet jeg å løpe. Det er både effektivt og gøy! Jeg meldte meg på noen løp – det er den aller beste måten å komme i form på; slenge seg med på konkurranser hvor du får pushet deg mye bedre enn når du stikker ut på egne treninger.

Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse.

Løpsdeltakelsen startet allerede den siste sommeren i USA, altså før hun flyttet til Trondheim. Alle studentene i Denver var reist hjem, men Sylvia ble igjen for å jobbe noen måneder.

–  Da fartet jeg rundt, deltok på løp og møtte nye mennesker på den måten. Jeg synes det er så moro. Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse, sier hun.

Allerede den høsten løp hun sin første maraton – Skåbu Fjellmaraton. Riktignok hadde hun et godt treningsgrunnlag, men hadde kun løpt 10-kilometer i konkurranse tidligere. Seieren og den pene debuttiden på 3:18 i terrenget vitnet om at løping var noe som lå naturlig for henne.

Sylvia løp sin første maraton på 3:18 – et tegn på at løping ligger naturlig for henne. Foto: Sylvain Cavatz

Tok ultraløping med storm

2018 skulle vise seg å bli Sylvias første ordentlige sesong som løper. Det startet med nevnte «crazy» idé om å melde søsknene på selveste Xreid – drøye 100 kilometer og 6000 høydemeter fra Turtagrø vest i Jotunheimen, til Beitostølen i øst.

Bror Gjermunds prestasjoner i ultraløp gjorde at Sylvia hadde fått øynene opp for denne nisjeidretten. Hennes umiddelbare tanke var «hvordan er det er mulig?!» Men det ligger mer fascinasjon enn frykt i de ordene. Sylvias holdning til fysiske utfordringer heller mer mot «hva har jeg egentlig å tape?»

Hun løp (og vant) 50-kilometeren i Ecotrail en måned før Xreid, og sa seg med det klar for dobbel distanse og veldig mange flere høydemeter.

Man skulle tro at vi som nordmenn er godt vant med søsken-trioer som presterer i toppen i én og samme konkurranse, men stort sett har de speed suit, piggsko og løper betydelig kortere.

2018-versjonen av Xreid ble rett og slett dominert av søsknene fra Lommedalen: Gjermund løp inn til seier for tredje året på rad, en ubeskrivelig bragd i seg selv. Broren Jo var bare en halvtime bak og kapret dermed andreplassen. Kvinneklassen ble selvfølgelig vunnet av Sylvia. Hennes egen formulering av Nordskar-knockouten er noe mer ydmyk:

– Det gikk over all forventning.

Fra crazy idé til verdenstoppen

Det var altså i slutten av juni i 2018 at Xreid utgjorde startskuddet for det som skulle bli en løpekarriere. Under ett år senere – i juni 2019 – representerte Sylvia Norge i VM terrengultra i Portugal. I mellomtiden har hun rukket å løpe alle 2000-metertoppene i Rondane og bli norgesmester i terrengultra under KRSultra i april fjor.

– Det har skjedd fort, og det er litt skummelt, ler hun og innrømmer at hun ikke har hatt det beste løpegrunnlaget.

– NM ble en oppladning siden VM gikk såpass tidlig. Ellers ville jeg ikke funnet på å løpe en 60-kilometer i april, det er fryktelig tidlig når man kun snitter 10 kilometer ukentlig i løpeskoene gjennom vinteren, sier hun.

Vil kombinere jobb og løping

Og ja, du leste riktig. 10 kilometer.

– Hvis man leser bloggene eller treningsloggene til de som satser ultraløping, blir man fort litt skremt. Mange tilbakelegger flere hundre kilometer i uka.

– Jeg har bare måttet legge det bort, for det er ikke aktuelt for meg uansett. Men jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer, så det er tydeligvis mulig det og, smiler hun.

Nøkkelen er aktivitet og naturglede i helgene, en intensiv økt opp og ned Geitfjellet i uka, og selvfølgelig et godt treningsgrunnlag.

– Jeg tror på kortere økter med skikkelig kvalitet på de få øktene jeg har, det utgjør en viktig del i min trening, i tillegg til at jeg bruker helgene til å være ute og i så mye aktivitet som mulig, forteller hun.

Jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer i uka.

Hun valgte altså vekk en toppidrettskarriere innenfor langrenn, for så å befinne seg i verdenstoppen i en annen idrett bare noen år senere.

Hun får ofte høre «du må jo bare satse på løping, du kan bli dødsgod, det er jo dette du elsker», men Sylvia mener at det nettopp er kombinasjonen av jobb, trening og et normalt, sosialt liv som er nøkkelen til hennes suksess.

– Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å bevise at det er mulig å gjøre to ting samtidig, men det er det jeg får skikkelig mestringsfølelse og godfølelse av.

Balansen er viktig! Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Balanse

25-åringen synes det er gøy at hun kan oppnå såpass gode resultater selv ved siden av en veldig krevende revisorjobb, og hun håper at hun kan være en motivasjon for andre som jobber fulltid og trives med det ved siden av løpingen og andre gjøremål.

– Jeg tar meg tid til det sosiale og andre ting, forteller hun og legger leende til at hun var ute til klokka tre forrige lørdag, når vi spør om hun har et «toppidrettsforhold» til leggetider og vinglass.

– Alle som kjenner meg kan skrive under på at jeg har en god balanse der. Men, jeg tror jeg er veldig flink til å lytte til kroppen; sover litt ekstra eller dropper å trene hvis jeg kjenner at formen begynner å skrante litt. Jeg tar heller en hviledag dag for mye. Etter at jeg føler meg frisk igjen tar jeg en dag til. Som langrennsløper var jeg mye syk, slet med luftveiene. Men de to siste årene har jeg ikke hatt en eneste sykedag fra jobben. Så jeg har nok blitt flinkere til å lytte til egen kropp og funnet ut hva som er riktig å gjøre. Det handler mest om hvordan man prioriterer og legger opp dagene, og at du tør å utfordre deg selv litt. Det tror jeg er viktig.

Senk terskelen og sleng deg med på et løp, lyder oppfordringen. Foto: Sylvain Cavatz

Nye løp, nye naturopplevelser

Sylvia mener at det hersker en jevnt over litt for stor sperre for å melde seg på konkurranser med mindre man vet at man er i veldig god form.

– Jeg kunne ønske at terskelen ble senket og at flere i større grad bare kunne slenge seg med, for til syvende og sist er det ingen som sitter og sjekker resultatene. Det er bare noe man tenker selv. Og så får man en veldig kul opplevelse av å konkurrere, en enkel måte å få mestringsfølelse på.

Selv elsker hun å delta på løp på nye steder.

– Når jeg skal konkurrere forsøker jeg alltid å melde meg på nye løp, det gir meg mye. Underveis i et løp gleder jeg meg over så utrolig mye der ute – inntrykk som jeg tar inn fra naturen. Sånn som nå da jeg løp i Kristiansand hvor jeg aldri har løpt tidligere: Vi løp gjennom så mange fine steder, over svaberg, gjennom blåbærlyng, på tekniske kule stier, i flott terreng og gjennom byen. Jotunheimen i 2018 bød på flotte fjell. Ecotrail gjorde at jeg plutselig var tilbake der jeg hadde løpt orientering i barndommen – mange gode minner. Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Les også: Løpingens kreative frirom

Gjev pris til Warholm

Gjev pris til Warholm


Karsten Warholm er kåret til årets mannlige utøver i Europa.

Pressemelding fra NFIF

Karsten Warholm fra Dimna IL ble under kveldens EA-galla i Tallinn kåret til årets mannlige friidrettsutøver i Europa for 2019. Bare to norske utøvere har tidligere vunnet denne prestisjefylte kåringen.

– Dette er med på å krone en sesong som for min del har vært helt fantastisk, sier Karsten på telefon fra den estiske hovedstaden.

– Jeg må først og fremst få takke personene i teamet rundt meg, familie, mine samarbeidspartnere, Dimna IL og NFIF, men også alle de der ute som har stemt på meg i denne kåringen, sier Karsten videre

– En slik pris henger svært høyt, og det vises blant annet av de meget gode utøverne som både var nominert innledningsvis og som kom med i denne finalerunden. Det er svært mange utøvere på et veldig høyt nivå i Europa, sier han.

Karsten gikk ubeseiret gjennom sesongen 2019, en sesong der han forsvarte VM-gullet fra London i 2017 under årets VM i Doha. Han forbedret også sin egen norske rekord ned til 46.92 under DL-finalen i Zürich, som også er europeisk rekord og den nest raskeste tiden på distansen i verden noen gang bak amerikanske Kevin Youngs verdensrekord fra Barcelona-OL i 1992 på 46.78.

Han topper også verdensrankingen i øvelsen, og er nummer to på verdensrankingen for menn totalt sett bak den amerikanske sprinteren Noah Lyles, noe som tidenes beste plassering av en norsk utøver.

Karsten Warholm vant prisen for årets mannlige utøver i Europa. Foto: European Athletics via Getty Images

Tidligere norske vinnere er Trine Hattestad for kvinner i 2000 og spydkollega Andreas Thorkildsen for menn i 2008. Karsten er den første langhekk-løperen noensinne til å vinne denne prisen i herreklassen. Karsten vant for to år siden Rising Star-prisen i tilsvarende galla.

Etter at det europeiske forbundet først nominerte ti kandidater ble det mandag kveld klart at Karsten var stemt frem i et finalefelt som i tillegg besto av polske sleggekasteren Pawel Fajdek, Estlands spydkaster Magnus Kirst og den svenske diskoskasteren Daniel Ståhl.

Dimna-gutten er også en av elleve mannlige utøvere som er nominert av det internasjonale friidrettsforbundet IAAF til den enda mer prestisjefylte tittelen årets mannlige utøver i verden. Her foregår det for tiden en avstemning som innen 4. november skal stemme frem et finalefelt på fem utøvere. Vinneren av denne kåringen offentliggjøres i Monaco lørdag 23. november.

Les også:  – Jeg har mye mer å gi! Portrettintervju med Karoline Bjerkeli Grøvdal

Impulsmaraton

Impulsmaraton


Kun to måneder etter at Nina Stene (27) fra Trondheim meldte seg på maraton, sto hun på startstreken.

I fjor sommer tok Nina utfordringen fra en bekjent om å bli med på en av treningsturene hans mot Norseman, som er ansett som verdens hardeste triatlon. Fra den nesten 2000 meter høye Gaustadtoppen, skuet hun utover en sjettedel av fastlands-Norge.

På fjelltoppen var jeg sikker på at mine fysiske og psykiske grenser var pushet til det maksimale. Jeg var høy på meg selv og ønsket flere utfordringer.

Uken etter snublet Nina over en Facebook-annonse for Trondheim Maraton. Gaustadtoppen skulle vise seg å være bare forretten på det som ventet henne.

Meldte seg på kort tid før start
Nina hadde alltid vært en aktiv jente, men hun hadde aldri trent løping konsekvent. Noen treningsturer ble det, men den eneste og lengste langkjøringen før løpet, ble på to mil.

Jeg meldte meg på Trondheim maraton to måneder før start, og jeg så derfor ikke noe poeng i å «stresstrene». Jeg sa til meg selv at maraton gjennomføres på ren viljestyrke, og ikke noe annet.

Det er ikke helt ufarlig å løpe maraton uten å være forberedt. Det gikk to måneder før Nina følte overskudd på trening igjen etter løpet. Foto: Privat

#Masochistforeningen
Nina ble motivert av tanken på at det var en krevende og smertefull øvelse. På løpsdagen hadde hun på seg en t-skjorte med påskriften «#Masochistforeningen». De første 15 kilometerne gikk som en lek.

Jeg følte meg tøff. Naiv som jeg var, trodde jeg at jeg visste hva jeg gikk til, men allerede etter et par kilometer kjente jeg gnagsårene vokse under fotbladene. Hvor ille de til slutt kom til å se ut, var jeg fortsatt lykkelig uvitende om.

Nina kikket ofte på pulsklokka, uten å vite hva hun burde følge med på.
Jeg hang meg opp i hvor mange kilometer i timen jeg løp, og jeg hadde ingen formening om hvor høy puls jeg faktisk hadde. Etter 15 kilometer var det plutselig som å løpe i sirup.

Bena spilte ikke lenger på lag. Hoftepartiet hadde stivnet, og hun hadde mest lyst til å grine, men tanken på å bryte slo henne aldri.

Bena «padlet» fremover, og framdrifta ble i større grad basert på at jeg kastet kroppen fremover for hvert steg. Jeg visste det lenge før jeg passerte tre mil at dette var det verste jeg frivillig hadde utsatt meg selv for.

I den siste milen av løpet var alle masochistiske tanker forduftet.

Det tøffeste med hele opplevelsen var at jeg måtte stå i det og kjenne at smerten ble verre og verre i nesten fem timer. Smerten var konstant og overalt i kroppen.

Ble kastet i Nidelva
Topplokket hadde befalt kroppen å fullføre det som underveis opplevdes umulig, og Nina ble varmt tatt imot av venninner og familie i målområdet.

Det var uvirkelig å kaste seg inn i gratulasjonsklemmene og å få medaljen rundt halsen. Noe av det første jeg sa til foreldrene mine var: «få meg ned i elva!» Jeg visste at kroppen hadde fått mer juling enn noen gang før, så første tanke var å begrense skadeomfanget.

Ikke tren for mye de tre siste ukene
Hvis man skal høre på de mer erfarne løperne, kan det hende at Nina gjorde et godt valg i å droppe treningen like før løpet. Jack Waitz, ekspertkommentator i NRK og tidligere trener og ektemann til Grete Waitz, anbefaler at man beregner minst et halvt år med trening før man løper maraton.

Han påpeker viktigheten med mange og lange treningsturer før løpet. Å trene opp kroppen til å være ute og i bevegelse i mange timer i strekk, vil være essensielt før en maraton, mener treneren.

Men det er bedre å være godt opplada enn å trene for mye de tre siste ukene før maraton. Da er toget gått!

Waitz poengterer at man ikke skal brenne all turbo i en startfase av et løp, da kan det være lett å møte veggen. Maratontreneren sier at det er viktig å holde seg på riktig tempo i en startfase og at man er bevisst på farten man løper i.

Kroppen har cirka 1,5 time med karbohydrater å brenne av, og det er når det er brukt opp at du møter den såkalte veggen!

Maratonlegende Jack Waitz mener Nina har viljen til å løpe maraton igjen, men tipser om flere langkjøringer på forhånd. Foto: Eivind Bye

Selv Grete Waitz fikk juling
Jack vet mye om å stå uforberedt på startstreken. På impuls meldte Jack og kona Grete seg på New York Marathon i 1978. Løpet var «billetten» til å få en gratis tur til New York. Grete skulle gi seg som løper, og var ikke forberedt. Selv Grete Waitz, en topptrent maratonlegende, fikk juling i det løpet – nettopp fordi hun ikke hadde nok langkjøring i bena i forkant.

Grete hadde ikke trent direkte mot dette løpet. Hun trente to ganger om dagen, men hadde ikke mange lange turer i bena. Hun måtte gå gjennom store smerter i hele tatt for å gjennomføre løpet, og muskulaturen var ødelagt. Det er maraton i et nøtteskall.

Sliten i to måneder etterpå
Nina er godt fornøyd med plasseringen. Målet var å løpe på fem timer. Ninas tid ble 4.45.27, og blant de 44 kvinnene som startet i helmaratonklassen, kom hun på 26. plass.

Det var viljestyrken som fikk meg over målstreken!

Etter løpet kunne hun avdekke to blodrøde gnagsår midt under begge føttene, på størrelse med BH-innlegg.

Det gikk bra med gnagsårene, men det var verre med resten av kroppen. Det tok nesten to måneder før jeg opplevde å ha ei treningsøkt med overskudd, og enda en stund før kroppen fungerte normalt. Jeg hadde overbelasta systemet grovt, og det måtte jeg betale for i ettertid. Etter løpet måtte jeg begynne fra scratch igjen, og måtte lære meg å trene med lavere puls i stedet for alltid å ta ut 100 prosent på hver eneste økt.

Ikke ufarlig å være uforberedt
Nina mener at man kan oppleve en indre drivkraft ved å kjenne på sin egen smertegrense. Da snakker hun ikke om den smertegrensen man tror man har, men den som ligger enda noen mil lenger frem.

Det å ha kjent at man har det så vondt og at man likevel kjemper seg gjennom det, gjør noe med deg.

Nina påpeker at man må være klar over at det er kroppen som gjør den faktiske jobben. Hun vil være forsiktig med å anbefale noen å bryne seg på seg på en så krevende oppgave uten å være forberedt.

Det er ikke helt ufarlig å være uforberedt, sier Nina.

Veien videre
Planen videre for Nina er å gå «baklengs» gjennom løpene som tilbys under Trondheim Maraton. Hun skal løpe halvmaraton i år, 10 km i 2020 og deretter runde av med 5 km i 2021.

Jeg kommer nok til å være mer selektiv med utfordringene jeg bryter meg på i fremtiden, slik at jeg ikke spolerer måneder med trening i etterkant. Av opplevelsen lærte jeg at 4,2 mil er fryktelig langt!

Waitz mener derimot at Nina innehar viljestyrken som trengs for å løpe maraton, og kommer med en anbefaling.

Hun burde løpe maraton igjen, jenta har viljen!

Les også: Morsomme fakta om maraton