Høydetrening – noe for deg?

Høydetrening – noe for deg?


Vi hører ofte om toppidrettsutøvere innen både langrenn og løping som forbereder seg til viktige konkurranser ved å trene i høyden. Som mosjonsløper er det derfor naturlig å lure på hva grunnen til høydetrening egentlig er, og om løpere som befinner seg under elitenivå også kan dra en nytte av denne typen trening.

Reagerer ulikt
Selv om utpreget høydetrening kanskje ikke er aktuelt for deg, så kan det fortsatt hende at du av og til befinner deg høyt over havnivået i perioder, for eksempel i forbindelse med en ferie. Da er det viktig å ha kunnskap om hvordan kroppen reagerer, slik at du kan tilpasse treningen på riktig måte.

De fysiologiske effektene av trening i høyden er temmelig godt kartlagt, men det er viktig å understreke at man reagerer veldig individuelt på  høydetrening. Hvorfor det er slikt, finnes det foreløpig ikke noe godt svar på. I praksis innebærer disse individuelle forskjellene at det er noe vanskelig å gi detaljerte anbefalinger for høydetrening.

Effektiv trening på høy høyde handler derfor i stor grad om å prøve seg frem til man finner det opplegget som passer nettopp deg best. Det handler dels om tidspunkt og varighet. Når i treningssyklusen legger du inn et høydeopphold, og hvor lenge skal det vare. Nøkkelspørsmålene blir derfor: Når kan vi forvente at den ønskede formtoppen inntreffer etter at man har tilbakevendt til lavlandet – og hvor lenge varer effekten av høydetrening

Tilbakeblikk
Prestasjon på høy høyde kom for alvor i fokus under OL i Mexico City i 1968. Allerede da det ble klart at de olympiske lekene skulle holdes på 2250 meters høyde, påpekte fysiologer rundt om i verden at det skapte urettferdighet i utholdenhetsgrenene. Det viste seg å være riktig – blant annet på langdistansene innen friidrett, der løpere med treningsbakgrunn fra høyden i prinsipp kom hjem med samtlige medaljer. Den store taperen i denne sammenhengen var den daværende stjernen innen langdistanseløping, den overlegne verdensrekordholderen på både 5000 og 10 000 meter, australieren Ron Clarke. På 5000 meter ble Clarke nummer fem, og på mila vaklet han i mål som nummer seks, drøye to minutter saktere enn verdensrekorden hans. Medaljene på begge distansene gikk til afrikanske løpere med livslange forberedelser på høy høyde.

Resultatene på langdistansene i Mexico-OL kan forklares med de spesielle fysiologiske effektene som påvirker prestasjonsevnen i utholdenhetsaktiviteter på høy høyde.  Ettersom oksygentrykket blir lavere desto høyere over havet man befinner seg, betyr det at kroppens evne til å transportere oksygen til de arbeidende musklene suksessivt reduseres jo høyere opp man kommer.

Hvis man imidlertid venner kroppen til å arbeide i høyden, kompenserer kroppen for det lave oksygentrykket i etterkant, ved å produsere flere røde blodlegemer – de viktigste transportørene av oksygen til musklene. På denne måten tilpasser man seg utholdenhetsprestasjoner på høy høyde, hvilket betyr at prestasjonene ikke vil variere særlig mye, fra lav til høy høyde. En person som utelukkende har trent på lav høyde vil derimot prestere dårligere i høyden til å begynne med, siden han har færre «oksygentransportører» i blodet.

Resultatet fra OL i Mexico understreket tydelig det som man egentlig visste før 1968 – nemlig at de som kom til å prestere bra var de som også levde, trente og forberedte seg på høy høyde. De førte også til at man startet mer grundige undersøkelser av hvorvidt trening på høy høyde – med den førhøyde produksjonen av røde blodlegemer og dermed den forbedrede oksygentransport det innebar – også kunne gi en prestasjonsfordel på havnivå.

Man forsto fort at det fantes generelle prestasjonsfremmende effekter ved å trene på høy høyde i forkant av en konkurranse, med den forutsetning at denne typen trening ble gjort riktig. Timingen av når man tok seg ned igjen til lavlandet viste seg også å være en kritisk faktor i denne sammenhengen.



Ta forholdsregler
Å trene utholdenhet på høy høyde medfører en rekke spesielle omstendigheter som man bør ta hensyn til. Det mest åpenbare er at løping i høyden medfører en høyere puls og en økt anstrengelsesfølelse sammenlignet med om man løper i samme fart på havnivå. Dette blir mest merkbart om man trener med relativt høy intensitet eller i kupert terreng, der oppoverbakkene får pulsen til å gå rett i taket. Følgelig blir pulsregistering et klart bedre verktøy å intensitetsstyre treningen etter enn faktisk løpshastighet.

De første to-tre dagene av et høydeopphold vil de fleste kjenne seg trøtte og slitne, og ofte får man hodepine og nedsatt søvnkvalitet. Derfor bør et høydeopphold alltid innledes med noen svært rolige økter på relativt flatt underlag.

Høy høyde innebærer også veldig lav luftfuktighet. Svette og annet væsketap blir ikke like merkbart, og derfor bør man være ekstra nøye med væsketilførselen selv om man ikke kjenner direkte tørstindikatorer. Tørre slimhinner øker dessuten infeksjonsrisikoen, så det gjelder å være nøye med hygienen, særlig vasking av hendene. Store folkemasser bør også helst unngås.

Puls, ikke fart
Siden man umulig kan holde samme fart på tempoøktene i høyden som i lavlandet, forflytter ofte eliteløperne seg til en lavere høyde i løpet av et høydeopphold, for å gjennomføre de mest intensive øktene. Ettersom dette kan være litt omstendelig å løse rent logistisk, kan man naturlig nok også styre disse øktene etter pulsen fremfor tempoet. Husk bare på at bevegelsesmønsteret og teknikken ikke blir helt det samme som det ville blitt ved høyere fart.

Ofte brukes høydetrening som et verktøy for formtopping før en viktig konkurranse, men noen løpere, og kanskje særlig langrennsløpere legger også inn høydeopphold i grunntreningsperioden.

Hvis man har trent mye over mange år, er det faktisk nærmest umulig å forbedre det maksimale oksygenopptaket ytterligere på lav høyde. På høy høyde derimot, stimulerer kroppen til å øke konsentrasjonen av røde blodlegemer, som igjen gjør at man kan fortsette grunntreningen med et ekstra overskudd når man kommer tilbake i lavlandet igjen – og dermed trene hardere enn om man hele tiden hadde trent hjemme på havnivå.

Når kommer formtoppen?
Kroppens kompensasjonsmekanisme i form av økt produksjon av røde blodlegemer, starter ganske umiddelbart så fort man kommer opp på høy høyde. De fleste eksperter mener dog at cirka tre uker i høyden om gangen er optimalt. Da har man fått en markant påvirkning på blodets oksygentransport. Samtidig har den fysiske og psykiske belastningen fra trening i krevende forhold ikke rukket å gi altfor negativ innvirkning.

I teorien burde man få en markant formtopp så fort man tilbakevender til lavlandet, men i praksis har det vist seg at det trengs noen dagers omstilling. De fleste eliteutøverne innen utholdenhetsgrener vitner om at de presterer som best 10–20 dager etter gjenkomsten til lav høyde. Da har de rukket å gjennomføre noen raske treningsøkt under normale betingelser, og akklimatisert seg godt. Men her finnes også store individuelle variasjoner og noen utøvere mener de får formtoppen rett etter at de er kommet ned fra høyden. Den bedrede prestasjonsevnen kan ofte bevares over en periode på cirka ti dager, før den daler markant.

To faktorer

Det er viktig å forstå at det er to ulike faktorer som avgjør den endelige effekten av et høydeopphold. For det første gjør selve oppholdet på høyder over 1000 meter at man trigger en økt produksjon av røde blodlegemer. Denne effekten blir mer og mer merkbar desto høyere opp man kommer, opp til cirka 2500 meter. Ytterligere høyde gir ingen merkbar forbedring.

Den andre faktoren – som er mye vanskeligere å kontrollere – er treningsprosessen på høy høyde. Ettersom oksygenopptaket reduseres med 10–15 prosent ved arbeid på høyder mellom 2000 og 2500 meters høyde, går det ikke an å trene etter samme plan som på havnivå. Her kreves en gjennomtenkt tilpasning, som i grove trekk innebærer markant lavere treningstempo og et større fokus på mengde kontra intensitet.


At riktig dosering av høydetrening gir en bedre form er hevet over enhver tvil. Et konkret eksempel på dette er Sondre Nordstad Moen (bildet) som tilbragte over 200 dager på høy høyde i 2017. Bestetid på maraton av en ikke-afrikaner sier sitt.

Slik legger du opp høydeoppholdet

  • Sett av minst to uker for høydeoppholdet.
  • Innled oppholdet med to-tre dager svært lett trening.
  • Vær forberedt på å senke farten drastisk.
  • Styr treningen ved hjelp av pulsmåling.
  • Vær veldig restriktiv med intensive økter. Eventuelt kan disse gjennomføres på lavere høyde.
  • Øk karbohydratinntaket. Kroppen velger helst glykogen som brensel på høy høyde og fettforbrenningen reduseres.
  • Øk væskeinntaket.
  • Vær ekstra nøye med hygiene og restitusjon for å redusere risikoen for infeksjoner.  

Les også: Press deg selv i syv dager – bli sterkere og raskere


Tre hamstringøvelser for løperen

Tre hamstringøvelser for løperen


Helt til krampa tar deg, eller kanskje aller helst litt før.

Kjenner du det røsker litt i bakside lår bare du ser ordene hamstring og krampe ved siden av hverandre? Ingen uvanlig tilstand og kanskje derfor man unngår styrkeøvelser som fremprovoserer den.

Kropper er forskjellige og det er sikkert mange ulike grunner til at krampa tar oss, men denne øvelsesbanken dreier seg om styrke, så da starter vi angrepet/forsvaret der.

Hamstring er fellesbetegnelsen for musklene på bakside lår – biceps femoris, semitendinosus og semimembranosus. De har alle utspring på sittebensknuten og fester seg på henholdsvis tibia og fibula som er knoklene i leggen.

Hamstring har som oppgave å strekke ut hofteledd og kneledd, hvilket er det frasparket i løping dreier seg om.

Test disse øvelsene etter en god oppvarming(!) og husk at den eksentriske fasen hvor du holder igjen også er svært verdifull, og kanskje den eneste du i starten klarer å gjennomføre.

Les også: Fire øvelser for gluteus medius


Nordic hamstringcurl

3 sett à 810 repetisjoner

Dette er en latterlig tung øvelse, så all ære til dem som kan kjøre varianter alene. For resten av oss så kan noe å klatre på være et godt hjelpemiddel. En krakk med trinn eller en pinne som for eksempel et kosteskaft.

Beina fester du under en venn eller for eksempel en ribbevegg, og hold hofteleddet så strakt som mulig når du senker deg ned mot gulvet så langt det lar seg gjøre.


Hamstringcurl med kluter eller slynge

3 sett à 812 repetisjoner

Det er mange måter å tilpasse denne øvelsen til ditt nivå på. Alle baserer seg på at setet heves og føttene rolig slippes utover og eventuelt trekkes inn igjen.

Dette kan du gjøre med én fot av gangen – andre benet i for nybegynneren, eller andre benet av for ekstremvarianten. Er den andre foten i gulvet, velger du hvordan du fordeler vekten for å gjøre det lettere eller tyngre.

En variant er også å slippe setet ned til gulvet etter du har sluppet foten/føttene helt ut, trekk fot/føtter inn igjen før du igjen løfter setet og kjører ny eksentrisk repetisjon.


Seteløft + gå beina ut

3 sett à 812 repetisjoner

Om du ikke har noe å gli på eller ønsker en annen variant, så kan du med hevet sete kjøre all vekt i én hæl for så å flytte motsatt fot 10 cm lenger vekk fra deg. Fortsett med annenhver fot til knærne er så utstrakt du klarer og kroppen er spent opp som en bro. Gå på samme vis føttene tilbake. Tenk høyde, høyde, høyde på hoftene.


Tonje Lien Wold er journalist i Runner’s World og utdannet personlig trener fra Norges idrettshøgskole. I tillegg er hun sertifisert yogalærer gjennom Yoga Alliance. Tonje underviser i yoga og flere andre gruppetimer, og trener mot 3,15 på maraton.


Les også: Fire øvelser for gluteus medius

Hold det gående – hele sesongen

Hold det gående – hele sesongen


Vi er alle ivrige etter å komme i gang med den morsomme, tempofylte treningen som preger våren. Men det finnes noen gode grunner til å holde igjen litt til. Her er de fem vanligste feilene vi løpere gjør tidlig på sesongen.

I starten på en ny sesong er treningsmotivasjonen ofte på topp. Vi vil alle få kvitteringen på at formen stiger, og vi er gira på å trappe opp treningen fram mot kommende utfordringer.

Dette er i og for seg positivt. Samtidig finnes det er risiko for at man spenner buen litt vel høyt i denne perioden. Har du ikke et langsiktig og balansert perspektiv på treningen, er det fort gjort at det bikker over, og du drar ikke lenger nytte av treningen. Treningsbealstningen blir for høy og det blir nedbrytende i stedet for oppbyggende.

Eller du rammes av belastningsskader som tvinger deg til å ta et opphold fra treningen. Men den kanskje aller vanligste konsekvensen er at man mentalt ikke klarer å håndtere en treningsplan som er for ambisiøs.

Uansett om det er fysiske eller mentale tegn på en for rask progresjon, så er det viktig å forstå hvilke treningsfeil som ligger bak problemet. Feil som ofte kan komme av disse fem faktorene:

1 For mye for fort

Det er som sagt ofte en mangel på langsiktighet som gjør at mange ikke får en ønsket prestasjonsforbedring fra treningen. I flere andre sammenhenger i hverdagen er vi vant til rask respons på det meste vi foretar oss. Et par raske trykk på telefonen fikser det meste i vår høyteknologiske hverdag.

I det siste har det også i treningssammenheng vært snakket mye om høyintensitetstrening som gir raske resultater. Kroppene våre fungerer imidlertid fysiologisk på samme måte som da vi levde som jegere og samlere for mange tusen år siden.

Å utvikle den fysiske prestasjonsevnen vår er en lang og tålmodighetskrevende prosess. Ettersom hvert eneste steg i løping innebærer en belastning på cirka tre ganger kroppsvekt, må vi suksessivt venne oss til slike belastninger.

Hvis kroppen får tid til å bygge opp tåleevnen kan den klare ganske så imponerende greier – også over veldig lang tid. Men da må man skynde seg langsomt.

Hvis du er nybegynner eller har hatt et lengre opphold i treningen i vinter, er det ekstra viktig å starte kontrollert og passe på at du får nok tid til å hente deg inn mellom øktene.

Ulike individer har ulike genetiske forutsetninger for å kunne nyttiggjøre seg av trening, men utgangspunktet bør aldri være å presse seg til maks på hver treningsøkt. Følelsen av at det finnes litt kraft igjen i reservelagrene etter endt økt er en god tommelfingerregel.

Hvis du tar ut alt du har på én økt, kommer det til å få negative konsekvenser for den neste. Dette er særlig merkbart i en oppbyggingsperiode, da formålet er å legge et stabilt grunnlag ved hjelp av stor treningsmengde.

2 Altfor ensidig trening

For at treningen din faktisk skal bli gjennomført regelmessig, er det viktig at den er lett tilgjengelig. Det betyr at du ikke skal trenge å forflytte deg over lange distanser til spesielle treningsanlegg, men trene der du bor eller jobber.

Det betyr riktignok ikke at du alltid må trene på samme sted. Både kropp og hjerne trenger avveksling for at treningen skal bli stimulerende.

Sørg derfor for å legge inn både korte og lange turer, på ulikt underlag og i variert terreng. Varier også farten i denne oppbyggingsperioden fram mot våren. Enten ved å kjøre en fartslek regelmessig, eller legge inn en raskere avslutning på noen av øktene dine.

Å hele tiden løpe samme runde i det samme, jevne tempoet, gjør at du opprettholder formen på et visst nivå, men det er ikke optimal trening når det gjelder å få framgang. Kroppen tilpasser seg nemlig nettopp den belastningen den utsettes for.

Kroppen bygger opp en kapasitet som gjør at du klarer den aktuelle distansen i et visst tempo. Derfor er det viktig å utfordre kroppen ved å legge inn noen hardere eller raskere økter innimellom de rolige turene.

3 Feil treningsgruppe

Å trene sammen med andre løpere er en utmerket motivasjonsforsterker og legger til en trivelig og sosial dimensjon til treningen. Men hvis fellestreninger skal hjelpe deg med å utvikle deg som løper, er det imidlertid avgjørende at du havner i rett selskap.

Gruppa må ikke nødvendigvis være homogen – altså at alle har noenlunde lik form. Det er mer viktig at gruppa er enige om hva som er formålet med fellesøktene, og at dere gjennomfører øktene med en felles plan som alle er innforstått med.

Risikoen med gruppetrening er nemlig at noen løpere ofte vil teste kapasiteten sin mot de øvrige i gruppa. Fellesøktene blir da til et internt oppgjør med full gass, framfor en økt hvor man hjelper og støtter hverandre.

Å gjennomføre langturer i et alt for høyt tempo gjør ikke nødvendigvis at man får bedre effekt. I stedet blir ofte resultatet at kroppen ikke rekker å restituere skikkelig til neste treningsøkt.

Risikoen er da stor for at du havner i en negativ spiral som til syvende og sist innebærer at treningen blir nedbrytende i stedet for oppbyggende.

Velg derfor treningskamerater med omhu. Dere bør ha cirka like målsettinger og en lik innstilling til formålet med fellesøktene. Trening i gruppe skal først og fremst være et kjærkomment bidrag til felles utvikling – ikke en måte å måle krefter på.

4 Treningen er ikke synkronisert med tidsklemma

Det er lett å tenke at framgangsrik trening kun avhenger av hva du får gjennomført av trening. Men i realiteten bestemmes ikke treningseffekten kun av selve treningsarbeidet.

Mye av det du gjør i hverdagen din har en stor innflytelse på løpeformen din. Hvis du slurver med kostholdet, søvnen og generell restitusjon, eller om du lever et veldig stressende liv, så vil du neppe få optimal effekt av øktene. Derfor er det viktig at du planlegger inn treningen slik at den balanseres mot alt annet du gjør i hverdagen.

Hvis du ikke får det utbyttet du håper og ønsker av treningen, så er det ikke sikkert det er treningen som må justeres. Ofte er det andre faktorer i hverdagen som må modereres og flikkes på for at du skal kunne oppleve framgang.

Vil du få det beste ut av den tiden og energien som du legger ned i løpinga, må du være villig til å tilpasse deg en viss livsstil. Det innebærer ikke at du må leve helt asketisk – snarere handler det om å se og forstå forholdet mellom trening og det du gjør når du ikke trener.

5 Mangel på kompletterende trening

Historisk sett har prestasjonsevnen i løping først og fremst vært koblet til kroppens oksygentransporterende egenskaper. Faktorer som maksimalt oksygenopptak og høy melkesyreterskel har lenge blitt ansett som avgjørende for hvor fort vi kan tilbakelegge lengre løpsdistanser.

Først i de senere årene har man innsett at faktorer som styrke, smidighet, koordinasjon og balanse også har sin plass i en komplett treningsplan for løpere. En teknisk korrekt utførelse av selve løpsbevegelsen har også fått mer oppmerksomhet. Såkalt løpeteknikk og drilløvelser anbefales som en viktig komponent i effektiv løpetrening.

Det finnes både en direkte prestasjonshøyende effekt og et skadeforebyggende aspekt ved det å komplettere løpingen med annen trening.

Hvor mye styrke, bevegelighet og teknikktrening som kreves, er individuelt. Men med den relativt stillesittende tilværelsen som dessverre er normalt i dag, er det naivt å tro at det holder å fokusere på trening som kun stimulerer sirkulasjonsapparatet (les løping).

Vi trenger å vie tid til å forbedre muskelstyrken, koordinasjonen og balansen i hele kroppen for å kunne dra ordentlig nytte av løpetreningen.

Mange ambisiøse treningsprogram faller igjennom nettopp her. Muskler, sener, ben og brusk takler ikke den belastningen som løping innebærer. Hvis du ikke har et solid grunnlag fra å ha løpt til og fra skolen siden du var barn – som mange løpere fra Øst-Afrika har, er det klokt å sette av tid til kompletterende trening.

Denne typen trening kalles ofte «prehab». Hvis du ikke tar denne typen forebyggende trening på alvor, er risikoen stor for at du før eller senere får skadeproblemer (og da tvinges til å gjøre den mye kjedeligere rehab-treningen).

Faktum er at selv mange østafrikanske løpere, tross sitt gode fundament, trener mye styrke og bevegelighet.

Lykke til med en skadefri vårsesong!

NYHET: RW tilbyr løpekurs syv steder i landet

NYHET: RW tilbyr løpekurs syv steder i landet


Runner’s World har nettopp utdannet og sertifisert 20 nye coacher som vil holde løpekurs rundt om i landet. Første pulje er lansert og vi tilbyr i første omgang kurs på syv ulike steder. Møt coachene og se tilbudet her.

Tidligere i år lanserte vi konseptet Runner’s World Coach – et kurs som går over to kvelder og gjør deg i stand til å holde løpekurs i ditt nærmiljø. Rett og slett fordi vi ønsker å spre kunnskap og løpeglede utover det ganske land.

Kurset ble utsolgt og vi sertifiserte 20 trenere.

Nå er syv av dem klare for å holde løpekurs i intervall og intensitetsstyring den 8. april – på sitt hjemsted.

Vi er så stolte over å få presentere våre engasjerte og dyktige RW-coacher!

Første kurs: intervall og intensitet

På dette kurset får du kunnskap om metoder for å styre intensiteten når du løper. På økta lærer du om god intensitetsstyring i praksis gjennom en morsom progressiv intervalløkt!

I tillegg vil du få kunnskap om hvordan man kan designe ulike typer smarte intervalløkter, og lære om hvordan ulike metoder for å styre intensiteten på trening kan hjelpe deg å få mest mulig effekt ut av treningen din med minst mulig belastning på kroppen.

Datoen er altså 8. april, og kurset holdes på seks forskjellige steder rundt om i landet.

Ønsker du å bli en RW coach?

Vi ønsker å sertifisere flere trenere slik at vi kan tilby kurs over hele landet på sikt. Brenner du for løpeglede og formidling av god løpekunnskap?

Vi kjører en ny runde med utdanning av RW-coacher 13. og 15. april. Kurset holdes digitalt på kveldstid.

Fire øvelser for gluteus medius

Fire øvelser for gluteus medius


Oppmerksomheten øker, men å kalle gluteus medius en populær muskel å trene er kanskje å ta i. For å øke sjansen for mediustrening før bristepunktet nærmer seg, skal vi gjøre dette enklest mulig for deg. Her er fire øvelser.

Medius er den mellomste av gluteus- eller setemusklene. Hovedoppgavene til disse tre musklene er ekstensjon av hofteleddet (for eksempel strekke ut benet i løpesteget), utoverrotasjon av lårbenet, og stabilisering av hofta. Det er sistnevnte vi særlig ønsker å jobbe med når vi trener medius.

Test selv

En liten test du kan gjøre på deg selv, er å ta helt enkle utfall foran speilet. Legg merke til høyden på hofta og hvilke retninger knærne peker. Tenk en rett strekk fra hoftekule til hoftekule – er den horisontal eller peker den skrått nedover? Peker bakerste kne inn mot midtlinjen?

Prøv et hoftehev på bakerste ben fra øvelsene under i et utfall og se hva som skjer.

Denne bevisstheten kan vi ta med inn i mer avanserte varianter av utfall; gående og i slynge, og til slutt ønsker vi samme stabiliteten i løping.

Litt er bedre enn ingen ting

Her har du fire øvelser du kan dytte inn der det passer seg. Hva med hoftehev under tannpussen og stående abduksjon mellom oppvarmingssettene før knebøy; clamshell foran TV-en og liggende sidehev i slynge som del av kjernetrening. Det aller viktigste er kanskje å gjøre noen i det hele tatt.

Lykke til!


Clamshell

3 sett med 16 repetisjoner

Ligg på siden med knærne pekende fremover, bena limt sammen. Plasser en strikk rundt knærne og løft øverste kne så det peker oppover. Føttene forblir samlet.

Merk tendensen til å ville lene deg bakover og tenk heller at øverste hofte ligger litt foran den nederste.


Stående abduksjon med strikk

3 sett med 20 repetisjoner

Finn en liten høyde du kan stå på. Plasser strikken rundt anklene og bøy i kneet til høyre ben som du står på. Roter venstre fot så stortåen peker tilbake mot høyre fot. Fikser hoftene og ryggen for å motvirke bevegelse og hold deg gjerne fast i noe.

Deretter er du klar til å sende venstre hæl direkte ut til venstre. Kroppen søker etter enkleste motstands vei som vil være at hælen peker skrått bakover, og hoftene kompenserer for bevegelsen ved å løfte seg på den siden du beveger benet på. Oppgaven er å motvirke dette slik at gluteus medius må skape bevegelsen.

Når du klarer å holde ståbenet bøyd i kneet, jobber du konstant med hoftestabilisering på denne siden også.


Hoftehev (hip hikes)

3 sett med 16 repetisjoner

Stå på samme lille høyde, eller trekk den ene foten opp. Da har du plass til å senke benet lenger ned før du trekker det opp. Denne bevegelsen kommer fra hofta. Tenk at hoftekammen skal trekkes opp til ribbena – deretter skal du strekke samme område.


Liggende sidehev med nederste bein i slynge

3 sett med 8 repetisjoner

Ligg på siden med begge bena i en slynge eller på en høyde. (Finn gjerne noe mer komfortabelt enn den harde krakken vi hadde tilgjengelig på bildet). Hev hoftene og løft av øverste fot. Kroppen er strak fra kontaktpunktene på gulv til slynge/høyde.

En alvorlig skade måtte til for å rive  Ann-Kristin ut av prestasjonsjaget

En alvorlig skade måtte til for å rive Ann-Kristin ut av prestasjonsjaget


Ann-Kristin Lien (40) jaktet pallplasseringer. Med skader og operasjoner oppsto nye verdier. Nå jakter hun kun mestring og glede.

– Prestasjonsjaget har kommet fullstendig ut av proporsjoner. Det blir for drøyt når mosjonister sutrer for en hamstring som er i ulaget når det er ni måneder igjen til sesongens mål, mener Ann-Kristin.

Stjørdalskvinnen har ikke alltid tenkt slik. Hun har vært supermosjonist selv, og en gang i tiden handlet det meste om å oppnå pallplasseringer. Hun var en «prestasjonsjeger» som skulle klare alt selv. Til nå har hun deltatt på Norseman, NM langdistansetriatlon, Jotunheimen rundt, AXTRI x 3, Horten-Moss, 10K Open Water, diverse terrengsykkelritt, motbakkeløp og over 10 triatloner.

Ann-Kristin mener at treningsmengden til supermosjonister ligger tett opp mot mengden til fulltidsutøverne.



– Å investere i trening mener jeg i utgangspunktet er positivt, men supermosjonisten er ofte ikke forunt kun å ha konkurranser som prestasjonsarena. Som regel er det jobb og familie som også forventer resultater. Det er den totale belastningen i livet som teller, ikke bare treningen. Da kan lyset fort bli brent i begge ender.

Hvilepuls: Den tidligere supermosjonisten Ann-Kristin jaget pallplasseringer. I dag mener hun at aktivitet skal være et sted for frihet og avkobling. Foto: privat

Alenemor på småbruk

Før Ann-Kristin begynte aktivt med trening og konkurranser, drev hun et småbruk på Lånke fra 2003 til 2010. Hun var alene med barna på da to og fire år, en hund og fire geiter. Livet var godt å leve, men fysisk tungt.

– Jeg satt knapt i løpet av en dag. Det var gamle hus, vedhogging, dårlige veier og mange beiter å gjerde inn samtidig som jeg tok meg av barna alene. Når jeg ikke jobbet på småbruket, var jeg ute i skog og fjell, både til bens, på ski og sykkel.

Tanken slo henne ikke en eneste gang at det var trening hun holdt på med, selv om hun kunne vært med på en triatlon så godt trent som hun var. 



– I senere tid hadde jeg nok logget det meste som trening i en eller annen treningsapp.

Det var først da Ann-Kristin ble kjent med noen i Trondheim Triatlonklubb at hun begynte å definere sin fysiske aktivitet på gården som trening.

– Jeg ble raskt hektet og skjønte at lange konkurranser passet meg bra, både fysisk og mentalt. Tidlig kom tanken: «hvor god kan jeg bli?»  

Drømte om pallplasseringer

Fra da av kjente Ann-Kristin gradvis på prestasjonsjaget som snek seg med på svømmetreninger og sykkelturer. I treningsmiljøet var det flere av de mer erfarne som kommenterte at hun hadde talent for utholdenhet, og hun la stort press på seg selv.

– Jeg har alltid hatt en stor aktivitetskapasitet. Da jeg først fikk smaken på triatlon, kom jeg opp i et høyt antall treningstimer per år. Til min forbauselse klatret jeg høyt på resultatlisten, og ett år ble jeg til og med sponset med alt av utstyr. 



Kroppen responderte godt på trening, og Ann-Kristin fikk betalt i form av stadig å bli mer utholdende. Hun begynte å drømme om pallplasseringer. De første konkurransene handlet kun om å reise på eventyr, treffe folk og bare ha det gøy, påpeker hun. 



– Men etter hvert ble hver eneste treningsøkt gjennomført kun med tanke på en god plassering i neste års konkurranse. 


Skader og nye verdier

Ann-Kristin trente hver dag og kroppen var sterk og smidig. Sommeren 2013 fikk hun plutselige smerter i bekkenet under løpeøkter. Smertene forverret seg og etter hvert ble det vanskelig å fungere både på jobb og hjemme.
 


– Det var ikke på grunn av overbelastning jeg ble skadet. Jeg måtte ufrivillig slutte å løpe på grunn av smertene, så sluttet jeg også å sykle og svømme for å se om kroppen ble bedre. 



I denne perioden forsvant mye av det fritida hadde dreid seg om tidligere. Spretne ben over fjellsidene og sterke lår pumpende på sykkelen. Alt fikk brått en slutt. Ann-Kristin ble sittende i sofaen i seks måneder. Uten at hun enda forsto det selv, var dette starten på et nytt tankesett. Pausen fra treningen og konkurransene fikk henne til å innse hva det hele dreier seg om.


– De gangene jeg møtte treningsvenner, leste innlegg om konkurranser på Facebook eller andre steder, ble jeg nærmest uvel av det stadige fokuset på prestasjon. 



Fra sofakroken med strikketøyet i fanget fikk hun tid til å reflektere. Prestasjonskjøret gir skylapper, tenkte Ann-Kristin.



– Vi glemmer hvorfor vi egentlig holder på med dette som i utgangspunktet bare er gøy. Vi legger et umenneskelig press på oss selv og evaluerer og dømmer ut fra hvor raskt det går. Det er mulig at jeg hadde vært på prestasjonskjøret enda om jeg hadde hatt en funksjonell kropp, mener hun.

Nye interesser: Etter skaden fant Ann-Kristin glede i nye aktiviteter som kajakk, telt- og toppturer, men treningen holdes fortsatt ved like. Her er hun på treningssamling på Gran Canarias høyeste topp, Pico, under en treningssamling i 2018. Foto: privat

Tusenkunstner i tilpasning

Ann-Kristin har nå vært skadet i bekkenet i sju år og nylig opererte hun bort halebeinet. Bekkenet blir stadig mer smertefullt, og hun står på morfin døgnet rundt. 



– Legene sier at sjansen for invalidisering er stor. Det har kommet til et punkt der vi må bestemme om jeg skal gjennom omfattende operasjon for å stive av hele bekkenet. Utfallet er usikkert. 



Fra å jage etter pallplasseringer til å finne gleden i en enkel ski-økt. Ann-Kristin måtte brått lære og ta en dag av gangen og finne frem sin kreative side. Smertene har tvunget henne til å bli en tusenkunstner i tilpasning.

– I ett år kunne jeg ikke gjøre annen aktivitet enn å svømme ved å dra meg fram etter armene og låse av underkroppen. I stedet for å tenke på det jeg ikke får til å gjøre, så gjelder det å sette pris på og finne gleden ved det jeg kan gjøre. Tidligere var det dokumentering av de beste prestasjonene som gjaldt.

«Jeg tenker at de genuine opplevelsene med mennesker og naturen fordrer at du er fullt til stede i sinnet ditt. Kanskje vi kan bli flinkere til å prestere innover?«, sier Ann-Kristin. Foto: privat

«Det som ikke er på Strava, har ikke skjedd»

Ann-Kristin påpeker at vi i dag har verden med oss i lommen uansett hvor vi er. 



– Behovet for å vise andre hva man gjør og få bekreftende tilbakemeldinger fra andre, er iboende hos alle mennesker. Treningsturer, utstyr og konkurranser deles hyppig i sosiale media. Jeg er selv dårlig på å bruke sosiale medier, men har hatt et «av og på»-forhold til Strava, sier Ann-Kristin.

Hun forklarer at Strava er et sosialt treningsnettverk, en app, som først og fremst brukes til å spore sykling og løpeøvelser, ved hjelp av GPS-data.  



– En godt befestet setning er: «det som ikke er på Strava, har ikke skjedd!» 

Ann-Kristin innrømmer at hun fortsatt liker tanken på å få «kroner». Det vil si at man sykler eller løper raskere enn alle andre som har syklet eller løpt samme segment eller strekning. Hun dro gjerne ut på treningsturer med et spesielt segment i hodet som hun enda ikke hadde fått «kronen» på. 



– Og med tanken på at det her segmentet, det skal jeg vinne, ja da klarte jeg å holde motivasjonen oppe til å sykle hele intervallet. Og så er det slik at alle andre på Strava får se dine prestasjoner, og folk får beskjed om du stakk av gårde med deres «krone». Faren med Strava, er om du blir for opptatt av å koble det opp mot prestasjon, det er så veldig målbart. Det blir slitsomt om du alltid skal være en bedre utgave av deg selv i morgen enn du var i dag. Å perse på hver eneste økt.

Ann-Kristin mener at hver og en må finne ut hva som passer for seg, men om man merker at man nærmest får et tvangsmessig forhold til å poste på sosiale medier og i treningsapper, så bør varselklokkene ringe.


Prestasjon spiller ingen rolle lenger

Kanskje var det skadene i bekkenet som tvang frem nye verdier og nye strategier for å holde seg i form på. Kanskje var det naturopplevelsene, vennskapene eller aha-opplevelsene med at det ikke alltid handler om å bli best. Ann-Kristin mener det er en kombinasjon. Det beste hun vet er å trene sammen med venner, kjenne jorda under beina, le og mestre i fellesskap og trille av gårde på raceren en varm sommerdag.



– Min største motivasjon for trening de siste årene har vært å være i såpass god form at jeg kan sykle lange turer på raceren om sommeren samt å kunne reise på sykkeltrening til Spania om vinteren. 

Ann-Kristin mener at det er ikke mange som husker den pallplasseringen, men solnedgangen, klemmen og latteren er enkel å gjenkalle.

– Om den eneste motivasjonen for aktivitet er prestasjon, så mener jeg man er langs en vei som stadig blir trangere. Du blir sneversynt. Dersom målet er et livslangt liv i aktivitet, så bør gleden være altoverskyggende. Aktiviteten skal være et sted for frihet og avkobling. Det viser seg at det er ikke treningsøkten i seg selv som er mest verdifull for meg. Prestasjonen er nå å klare det jeg klarer, ikke å få en gullmedalje.

Kosetur uten prestasjonsjag

I dag er Ann-Kristin i såpass form at hun klarer å sykle, og for å feire det, reiser hun ned til Gran Canaria for å sykle i fjellene slik hun har gjort mange år tidligere. 


– Denne gangen vil ikke bakkene angripes med tanke om effekt på neste sesongs resultater. Jeg reiser med bestevenninna mi og vi skal kose oss med å være på oppdagelsesreise, le og mestre sammen.

Tidligere var Ann-Kristin redd for at vanlige ferier ødela formen, siden hun da ikke fikk inn alle treningsøktene i treningsplanen. 



– I dag vet jeg at det er reinspikka tull! Jeg har blitt mer ydmyk for de opplevelsene jeg får, og også funnet glede i andre friluftslivsaktiviteter som kajakk og teltturer. Jeg tenker at de genuine opplevelsene med mennesker og naturen fordrer at du er fullt til stede i sinnet ditt. Kanskje vi kan bli flinkere til å prestere innover?


Les også:

Liv Richter: – Det handler om å dele opplevelsene

Sofiia Granheim: Alt eller intet