Gi oksygenopptaket et løft

– Jeg tenkte ikke særlig over det akkurat da, sier Stavanger-kvinnen om episoden den klare novemberdagen i den amerikanske storbyen.

Hadde mistanke
Diagnosen Multippel Sklerose (MS) fikk hun først for tre år siden, men når 52-åringen tenker tilbake, er det flere slike snuble-episoder som ligger i bakhodet, som at hun faller på bar bakke og plutselig ikke klarte å stå ned en slak bakke på ski ved hytta. Ubalanse er et typisk trekk ved sykdommen.

– Jeg merket også at finmotorikken forsvant da jeg satt og skrev. Jeg hadde nok en liten mistanke om hva som var årsaken, kommenterer Emilsen.

Våren 2016 tok  hun kontakt med fastlegen, som tok signalene på alvor.  Signe ble sendt til videre utredning, og gikk blant annet gjennom en MR-undersøkelse.

– Diagnosen ble stilt nokså kjapt, men sykdommen har trolig ligget der i flere år før den tid. Det er nok mange andre som også venter for lenge før de oppsøker lege, tror 52-åringen.

Signe Emilsen (52) har et aktivt liv, men er nøye på å ha balanse mellom trening og andre gjøremål for å ikke brenne opp kruttet. Alle foto: Trude Håland

Fire maraton

Maratonen omtrent «alle» løpere har på ønskelista, var Emilsens fjerde i rekka. Trolig stopper den der. For selv om hun har bevart løpegleden, har sykdommen satt henne noen skritt tilbake rent treningsmessig. Det blir neppe noen flere maratonmedaljer i samlingen enn fra det første i Berlin, deretter Tromsø, Amsterdam og så New York.

Tider på godt under fire timer og halvmaraton på 1.34, tilhører fortiden. I tillegg har hun deltatt i det sju mil lange skiløpet Marcialonga i Italia to ganger.
– Slik det ser ut nå blir det ikke flere maraton i hvert fall, smiler hun.

Stayerevne
Når man går fra å ha en svært aktiv livsstil, der løping inngikk som en stor del av denne, er det lett å bli bitter. Den fella har ikke Signe Emilsen gått i.  Hun har i stedet brukt all erfaringen fra de lengste løpene for alt det er verdt.  Løper man to, tre og fire mil, vitner det om stayerevne og vilje til aldri å gi seg.

– Det mentale verktøyet jeg anvendte da jeg løp maraton har kommet godt med. Når man løper så langt er det mentalt krevende. Den samme tankegangen har jeg brukt til å akseptere at sykdommen kom der, helt plutselig – som en helt ubuden gjest.

Et ark dras fram fra veska. Der har hun skrevet ned flere eksempler på hvordan hun selv måtte endre livsstilen og tankesettet etter MS ble en del av hverdagen.

– Før var det skikkelig dritt å få en strekk. I dag jubler jeg nærmest hvis jeg kjenner de samme tendensene, fordi nå betyr det at jeg har trent godt, ler hun.

Emilsen har begynt å kalle treningen for aktivitet.
– Å være i aktivitet er utrolig viktig og betyr mye, enten du er syk eller ei. Det gir overskudd.

Lagt bort stoppeklokka
«Nok er godt nok» har også blitt et viktig mantra for Emilsen de siste årene.  At intervallene ikke har samme intensitet som før hun ble syk, har hun forsonet seg med, selv om det tok en stund. Selv om MS-diagnosen ble stilt for tre år siden, er det bare det siste året Signe virkelig har tatt den inn over seg og godtatt situasjonen.

– I starten tenkte jeg bare at jeg trener og står på som før, og så «driter jeg i» hele MS-en. Men det gikk ikke. Jeg ble nødt til å sette på bremseklossene. Det innså jeg da jeg var på et opphold ved MS-senteret i fjor vinter. Det ble på mange måter et vendepunkt. Jeg var ikke klar før den tid.

Stoppeklokka er lagt bort for godt og byttet ut med loggføring på appen Strava. Da får hun likevel god kontroll.

– Jeg kan for eksempel gå to stolper og løpe fire som ei intervalløkt. Og så har jeg en fast runde som går hjemmefra. Noen ganger blir det tre kilometer, andre ganger fire, fem eller seks. Da er jeg fornøyd. Jeg trener ikke for å bryte ned kroppen, men er i komfortsonen – og vel så det. Det fungerer.

Trebarnsmor
Hun smiler forsiktig og løfter opp glasset med den doble latten som nylig ble satt på bordet på det populære lunsjstedet ved Stavanger stadion. En kjapp 100-meter unna ligger Idrettens hus der Signe Emilsen er ansatt i Rogaland friidrettskrets. I tillegg er hun klubbsekretær i friidrettsklubben GTI Stavanger.

MS er en kronisk sykdom som rammer sentralnervesystemet og som det ikke finnes noen kur mot. Også jobbhverdagen har endret seg for Emilsen i det siste. Akkurat nå jobber hun 50 prosent.

– Det er begrensninger i jobbsammenheng. Man vil jo gjerne jobbe og gjøre alt som før. Jeg har blitt flinkere til å fordele aktivitetsnivået, og innser at jeg ikke kan brenne alt kruttet på jobb eller trening. Det hadde ikke gagnet noen, ikke de hjemme helle, sier trebarnsmoren, som er gift og har to jenter og en gutt i alderen 16–26 år.

Mor til Ingrid Kristiansen
En digresjon er at hennes 26 år gamle datter til alt overmål heter Ingrid Kristiansen. Det spøkes med i flere sammenhenger, og faktisk var hun med moren til New York i 2013 og løp sin første maraton på 3.40. I dag bor Ingrid Kristiansen i Oslo og er en habil mellomdistanseløper for idrettslaget BUL.

Morens treningsinteresse har altså gått i arv, og også Signe fikk aktivitet inn med morsmelka. Ivrige foreldre med hytte i fjellet, gjorde at hun ofte var med på ski, og det var faren som overtalte henne til å gå Marcialonga – første gang på slutten av 1980-tallet.

– Jeg var innom de fleste idrettene, til og med kunstløp ble prøvd ut. Barndommen var preget av mye aktivitet på breddenivå.

Løpingen stiftet hun først bekjentskap med da hun var utvekslingsstudent i USA. Målet var å ikke komme hjem igjen som en «amerikaner» . Signe ble en del av et av skolens løpelag, og så begynte løpeballen å rulle videre da hun kom hjem. Hun var med i en rekke mosjonsløp og deltok i utallige halvmaraton, det første på 1980-tallet. Som nevnt er bestenoteringen 1.34 – en tid å være stolt av. Også deltakelser i eliteklassen for GTI i Holmenkollstafetten har det blitt.

Mer bevisst
Løpsminnene er mange.
– Jeg har forsont meg med tanken på at det trolig ikke blir flere konkurranser. Nå er jeg tilfreds med to-tre løpeturer i uka, én av dem er en årelang tradisjon på mandager med en venninnegjeng.  I tillegg blir det en del langrenn vinterstid.

Signe Emilsen har lært seg å tilpasse aktivitetsnivået til sykdommen, og har fått god hjelpe av fysioterapeut med tilrettelegging av styrkeøvelser.  I tillegg har hun begynt med yoga.

– Det skulle alle gjort. Å kontrollere pusten er viktig for å få ned stressnivået. Det gir energi, og så har jeg godt av all tøyingen. Som aktiv løper slurvet jeg mye på dette området, smiler hun.

Da sykdommen meldte sin ankomst, ble Signe tvunget til å tenke. Hun ble mer bevisst på hva som kan gjøres noe med og ikke.

Den aktiv livsstilen vil alltid prege meg, men det blir på en annen måte. Det går ikke like fort som før, men jeg skal suge på karamellen fra fortida. Det er faktisk helt greit.

Les også: Løping på grønn resept

Multippel Sklerose (MS)
• En kronisk sykdom i sentralnervesystemet.
• De vanligste tegn på MS er fysiske symptomer som tretthet eller matthet i kroppen, usikker balanse, nummenhet og problemer med synet.
• Sykdommen kan utvikle seg forskjellig fra person til person.
• Om lag 12.000 personer i Norge lever
i dag med sykdommen.
• Hvert år får mellom 500 og 550 personer i Norge en MS-diagnose.
• Sykdommen kan utvikle seg forskjellig fra person til person.

MS og trening
• Nyere studier har vist at trening kan forbedre symptomer som fatigue (utmattelse).
• Er ufarlig og gir ofte svært fordelaktige effekter, som bedre selvfølelse og økt livskvalitet.
• En forskningsrapport publisert i Multiple Sclerosis Journal, desember 2018, viser at trening kan bremse progresjonen på sykdommen.

Kilde: ms.no

Les også: Behandlingsform: Trening

Forrige gang Runner’s World snakket med tidligere mellomdistanseløper Ingvill Måkestad Bovim, var i desember 2016. Da ga hun uttrykk for at hun var mer enn klar for å satse på baneløpingen en stund til. Sønnen Ferdinand var allerede tre år, og Ingvill var tilbake i god form. I dag, et par år etter, har familien fått et nytt tilskudd – lillesøster Celine. Og det vi ikke visste da vi møtte Ingvill i desember 2016, var at Celine allerede var påtenkt. Etter hver økt som endte med smerter i leggen, helte tankene mer i retning av denne lillesøsteren. Og ikke lenge etter at Ingvill prydet coveret av Runner’s World for drøye to år siden, var hun gravid.

Fra baneløp til gateløp
Etter Celine kom til verden gjorde Ingvill alt hun kunne for å komme tilbake i toppform. At hun klarte å jobbe seg opp på et høyt fysisk nivå var det ingen tvil om, men da hun akkurat ikke klarte å kvalifisere seg til EM, ble planene lagt om. Norgesrekordholderen på 800 meter skulle for første gang prøve seg på gateløp.

– Det var veldig digg å få løpt noen gode løp på høsten, forteller hun, og legger ikke skjul på at det er blitt gjort store justeringer i treningen. Rett etter at EM ikke var et faktum, startet hun i fulltidsjobb som klinisk ernæringsfysiolog ved Idrettens helsesenter (se faktaboks). Dette, i tillegg til to barn, gjorde at de tidligere 12 øktene i uka nå ble kuttet ned til fire–fem.

– Det føles veldig riktig. Jeg hadde aldri kunnet jobbe fullt og ha to barn og trent som jeg gjorde – med kvalitet på treningen.

Alt av hurtighetstrening, raske intervaller og spenst ble fjernet fra programmet. Fokuset ble flyttet over på mer mengde på moderat intensitet.
– Tanken var at jeg kanskje ikke var så utsatt for skader om jeg bare gjennomførte en litt annerledes trening. Og det fungerte godt, jeg forbedret meg ukentlig. Terskelfarten ble mye bedre, forteller hun.

En hektisk høst
For det har vært mange skadeavbrekk oppgjennom karrieren. Vi husker alle OL i London 2012. Ingvill var i sitt livs form, men en avrivning i akillessenen gjorde at hun aldri fikk stille til start.

Nå håper hun at hun har funnet balansen mellom passelig med trening ved siden av den nye tilværelsen som fulltidsarbeidende småbarnsmor.  Men det har vært en overgang, og denne høsten ble i overkant hektisk. Etter litt for mange lettvinne middager, følte Ingvill at hun gikk på akkord med seg selv, og med ernæringsfysiologen i seg. Instagram-feeden hennes var full av bilder med emneknaggen #Mealprep og en idé ble sådd. Etter å luftet ideen om en preppe-kokebok om effektiv og sunn matlaging, var forlagssjefen i Frisk forlag solgt. Den hektiske høsten ble om mulig enda mer hektisk. I januar i år var boken Matprepp ute.

Følelsen av å være forberedt
Matprepping er det mest effektive verktøyet for deg som ønsker å spise sunnere, få bedre tid og legge til rette for en aktiv hverdag. I boka deler Ingvill sine beste tips og oppskrifter, og de kan tilpasses den enkeltes mål og behov.

– Jeg vil få fram at dette kan fungere for en hel familie. Man må ikke være et superstrukturert overmenneske for å få til dette. Jeg er glad i å lage mat, men ikke så glad i å lage hastemiddager med lavt blodsukker og småkranglende barn i bakgrunnen. Matprepping hjelper meg til å føle meg et halvt steg foran, i stedet for to steg bak. Det er godt å føle seg forberedt, sier Ingvill.

Planlegging høres kanskje kjedelig ut, og man ser gjerne for seg at man skal være impulsiv og kreativ på kjøkkenet.

– Men det er begrenset hvor impulsiv jeg er tirsdag klokka fem, altså. Så jeg føler ikke at jeg mister den impulsive delen av meg selv ved å være “den kjedelige planleggeren”, jeg tror heller jeg blir en bedre person av det, faktisk.

Boka som er solgt til andre opplag allerede gir deg blant annet konkrete tips til hvordan du kan lage mat for perioder frem i tid, hvordan du kan lage flere ulike retter av de samme ingrediensene, og hvor lenge ferdiglaget mat holder seg i kjøleskapet. Ingvill jobber ofte i toukers-sykluser og lager doble porsjoner av alt, slik at det kan fryses ned og tas opp igjen uka etter. Boka gir deg også kyndig veiledning med tanke på porsjonsstørrelser. Etter en vanlig middag blir det ofte litt rester igjen, men det er for lite til at hele familien kan spise det til middag dagen etter. Ofte blir det dermed liggende litt for lenge før det ender opp med å måtte kastes.

– Jeg hater å kaste mat, og med god planlegging og gode matprepp-rutiner slipper jeg det. Da har man til enhver tid oversikt over hva man har liggende, sier Ingvill, og legger til at vi har mye å lære av besteforeldregenerasjonen på dette feltet.

Ikke en slankebok
Måltidene i boka passer godt for alle med en aktiv hverdag som ikke ønsker å bruke mer penger enn nødvendig på mat. I tillegg er måltidene naturlig nok ernæringsmessig velkomponerte og passer godt til alle som vil spise sunn mat i hverdagen. Men noen omhyggelig oppramsing av kaloriinnhold i margen får du ikke.

– Jeg synes ikke man skal gå rundt og telle kalorier. Mat er så mye mer enn det. Selvfølgelig er det slik at hvis man vil ned i vekt, så må man spise litt mindre enn man forbrenner, og da kan man for eksempel bytte ut noe av risen med blomkålris for å få litt lavere energitetthet og mer grønnsaker. På den annen side – hvis man trener mye, må man opp i karbohydratmengde. Slike tips får man i boka, men jeg tenker at tallerkenmodellen er bedre enn å tenke kalorier.

Om målene framover
Nå har Ingvill etablert seg godt i rollen som matpreppende, hardtarbeidende mor og gateløper, og ser fremover mot lengre distanser enn et par runder på friidrettsbanen. Selv om løping ikke er hovedgeskjeften lenger, er hun like fullt en løper.

– Jeg har ikke gått ut og sagt eksplisitt at jeg legger opp. Jeg legger ikke opp løpingen så lenge jeg kan løpe. Det er en del av meg. Jeg går gjennom forskjellige perioder som løper, men jeg er fortsatt en løper.

Da hun løp Hytteplanmila i høst, følte hun at hun ikke helt visste hva hun gikk til. Hun hadde ingen klar formening om hva hun kunne løpe på, men tenkte at hvis hun kom seg under 34 minutter ville hun være kjempefornøyd. Etter en solid sluttspurt opp den velkjente bakken, viste klokka 33.00 da hun passerte målstreken. Og løperen i henne lever i beste velgående, med konkurranseinstinkt og en iver etter stadig progresjon. Ingvills første tanke var: Dette er jo nesten 32.59! Og ja, hun vant bakkesprinten. Det var det eneste hun hadde klare formeninger om på forhånd: Den skulle hun ta.

I år står en og annen 10-kilometer på blokka, og muligens en halvmaraton eller to.. Med tanke på høstens resultater på tross av mange baller i luften, vet hun nå at hun har potensiale for å takle lange distanser.

– En eller annen gang bør jeg jo løpe en maraton. Men først må jeg ta steget opp til halvmaraton og se at det fungerer. Det er først nå i det siste at jeg har løpt lange langturer på over 20 kilometer. Og jeg har skjønt at det kan være noe for meg.
Det er veldig fint å løpe hjemmefra en søndagsmorgen, rundt Nøklevann og videre innover i Østmarka, forteller hun.

En gang løper, alltid løper. Akkurat der er det ingen tvil.
– Men nå er det livet som bestemmer treningen, og ikke treningen som bestemmer livet, smiler hun.

Les om en annen tidligere toppidrettsutøvers tidsklemmetrening:
Christina Vukicevic Demidov

Christina Vukicevic Demidov ble født inn i friidretten og bestemte seg tidlig for å bli best. Faren var tidligere hekkeløper med deltakelse i OL i Moskva i 1980. Valget ble derfor enkelt. Med eksplosive gener og hekkedrill nærmest intravenøst, ble hun en av verdens beste hekkeløpere som junior. Nå kan hun se tilbake på en gullmedalje fra ungdoms-OL i 2003 og gullmedalje i U23-EM seks år senere. Som senior har hun en bronsemedalje i EM i 2011 i tillegg til en drøss med NM-titler. Norgesrekorden hennes på 60 meter hekk står fortsatt.

Livsrookie
I år er det fire år siden den energiske og sprudlende jenta la opp idrettskarrieren og begynte på det hun kaller voksenlivet. Her anser Christina seg selv fortsatt som nybegynner, eller “livsrookie” som hun kaller det. Fra å ha levd et liv som dreide seg rundt henne, handler det nå om jobb, familien hennes og alt et slikt liv fører med seg. Fra å ha ett prosjekt – nemlig å optimalisere treningen og prestere så bra som mulig – har hun nå mange baller i luften.

– I mitt tidligere liv som toppidrettsutøver var alt tilrettelagt for meg. Noen lagde treningsprogrammet mitt, andre lagte kostholdsplanen min eller masserte meg. Folk spurte meg hva jeg trengte og hvordan jeg hadde det. Ingen gjør det lenger. Nå må jeg spørre meg selv, eller tilrettelegge for andre, ler hun og sikter til sønnen på to og et halvt år.

Christina har reflektert over dette, men beholder fortsatt en ironisk distanse. Det kan være en tilsynelatende heftig greie å hente, levere, sminke seg i bilen på vei til jobb, svette i rushtrafikken, handle dagligvarer med et gråtende barn på slep, forsøke å holde huset noenlunde rent. Folk gjør dette hver dag, og de får det tilsynelatende til – det synes Christina er kult. Hun innrømmer at overgangen fra toppidrettsutøvertilværelsen til “det vanlige liv” ga henne et aldri så lite klaps i trynet, men hun velger å ta tidsklemma på strak arm.

– Det er positive og negative sider ved en slik overgang i livet. Det er godt å komme ut av en boble og åpne opp perspektivet for andre ting, sier hun.

Pappa og trener
De som har lest boka til Gjert Ingebrigtsen, Kunsten å oppdra en verdensmester, husker kanskje at han skriver at det å ha faren sin som trener, er noe av det dummeste en idrettsutøver kan gjøre.

– Jeg kunne sikkert hatt en lang prat med Ingebrigtsen-gutta om det der. Vi ville nok kjent oss igjen i hverandres historier, ler Christina.

– Det finnes jo eksempler på tilfeller hvor det har gått galt, men det funket for meg. Hvis man klarer å kombinere papparollen og trenerrollen på en god måte, så er det jo en suksessoppskrift. Jeg er veldig glad for å ha hatt faren min som trener, forteller hun.

Men alt har sin tid. På et tidspunkt kom løsrivelsen. Da hadde hele livet hennes bestått av friidrett. Hun trengte en forandring.
– Jeg fikk smaken på det gode liv, hvis man kan si det sånn, og ønsket å leve litt mer som jeg ville, forteller hun.

Toppidrett på pause
Med det dalte også motivasjonen for å satse hekkeløp. Tre år skulle gå før motivasjonen var tilbake. I disse tre årene trente hun mye, men ikke en eneste gang var det spesifikk hekk- og sprinttrening på programmet.
– Jeg trente det som var mest tilgjengelig – og hva er det? Å ta på seg skoene og stikke ut og løpe. Jeg løp langturer og intervaller, og ble ganske god på det. Det var veldig gøy.

Da hun i 2014 bestemte seg for å gjøre et comeback, var faren igjen treneren. Men Christina bodde på dette tidspunktet i Bergen, og hadde ansvaret for den daglige treningen selv.
– Jeg var litt einstøing, men det var deilig. Det var det jeg ville, og det ga meg et eierskap til min egen trening.

Hun merket fort at kroppen husket hva den skulle gjøre. Allerede et halvt år etter nysatsningen var hun i god form, og beskriver hele dette året som en merkelig opplevelse. Ting funket.

Et kort, men viktig comeback
Comebacket ble satt til NM i Haugesund 2015. Christina var tilbake på tartandekket. Piggskoene var på, ti hekker sto foran henne. Speakeren annonserte at det var gledelig å ha henne tilbake. Mediene hadde hauset opp en superduell mellom “comeback-Vukicevic” og Isabelle Pedersen. Men noen superduell ble det aldri. Allerede over første hekken under oppvarmingsdraget røsket det til i hamstringen til Christina.

– Comebacket var ikke vellykket på papiret, men det var vellykket for meg. Jeg var tilbake, jeg var i kjempegod form. Det spiller ingen rolle at folk ikke fikk se det – jeg visste det. Det var tilfredsstillende å vite at jeg hadde klart å komme meg tilbake på et godt nivå fysisk. Men kroppen klarte ikke å konkurrere.

Avisene slo opp store bilder av en tårevåt Christina som lovte at hun ikke skulle gi seg her. Men det mislykkede comebacket som likevel var vellykket, ble faktisk slutten på karrieren. Et halvt år etterpå la hun piggskoene på hylla for godt – et nytt liv som småbarnsmor ventet.

Åpner opp for nye ting
Og det var helt greit.
– Selvfølgelig skulle jeg hatt en sesong til. Men tenk om jeg ikke hadde prøvd meg på det comebacket. Da hadde det vært verre. Hadde jeg gitt meg som 25-åring og aldri prøvd meg igjen da jeg var 28-29, da hadde jeg hatt det mye verre som 40-åring. Jeg hadde antakelig blitt en supermosjonist som skulle leve ut drømmen min. Jeg hadde sikkert gått Birken for i et desperat forsøk på å ta igjen for det jeg ikke klarte da jeg var yngre. Men jeg fikk det svaret jeg trengte i comebacket, sier hun, og legger til:

– Det er veldig mye annet i livet som også er fint, ikke bare trening og resultater. Og det som er fordelen med å være ferdig som toppidrettsutøver, er at jeg kan prøve så mye annet. Jeg kan stille opp i mosjonsløp, jeg kan gå på yogatimer. Sånne ting kunne jeg ikke før. Jeg sto på ski for første gang i fjor. Første gang ever. 20 kilometer på fire og en halv time. Da fant jeg ut at jeg var smart som valgte en sommeridrett. Men jeg kom meg gjennom da, ler hun.

Trening er mye, men ikke alt
Trening er fortsatt en veldig stor del av livet til Christina. Og hun legger ikke skjul på at det var hardt å innse at hun i livet med fulltidsjobb måtte tilbringe dagen stillesittende fremfor på trening.
– Jeg identifiserer meg med trening fordi det har vært en så stor del av livet mitt. Men av og til får jeg trent seks ganger i uka, av og til null.

Og hun stresser ikke hvis det blir uker med null trening. Slik er det bare i blant.
– Jeg er glad for at jeg har en såpass avslappet tilnærming til det, for det er nok mange tidligere toppidrettsutøvere som finner denne overgangen vanskelig. Kroppen forandrer seg, livet forandrer seg. Men dette er jo egentlig bare i-landsproblemer, reflekterer hun.

Christina forteller at hun er glad for at hun har hatt den oppveksten hun har hatt. Det har hjulpet henne med å sette ting i perspektiv.
– Jeg har en far fra Serbia og jeg har vært mye i Beograd og sett at mine problemer er ikke problemer. Hva så om jeg legger på meg to kilo – det er folk som ikke en gang har mat på bordet. Det er godt å ha det perspektivet. Og jeg
kan bli litt provosert over hvor “fælt” vi har det til tider. Det er bare å åpne øynene.

Det å løfte blikket er en viktig egenskap. Som toppidrettsutøver blir man ofte tvunget til å ha et tunnelsyn – ikke la seg affektere av ytre uromomenter, men fokusere på seg selv og arbeidsoppgavene. Men å være stand til å sette ting i perspektiv innimellom, det er ikke feil. Christina tok sitt syn på verden med seg inn i toppidrettslivet, og hun tok hardheten og råskapen med seg fra toppidretten og inn i det hun kaller voksenlivet:

– Jeg tror at de fleste toppidrettsutøvere er ganske hensynsløse og brutale mot sin egen kropp, og det har jeg tatt med meg i den positive forstand at jeg tåler mye. Jeg tåler å sove lite, jeg tåler å jobbe mye og å stå i tøffe perioder. Jeg blir jo stressa jeg også, som alle andre, sier hun.

Men klage, det gjør hun ikke.

Les også: Løping – en vidunderpille for helsa