Byttet ut våtdrakt med løpesko

Byttet ut våtdrakt med løpesko


Klas Martin Sundelin skriver om sin første maratonopplevelse i Runner’s World-stafetten.

Klas Martin Sundelin er av svensk avstamning, har østlandsdialekt, er bosatt i Trondheim. Han har tatt veien om triatlon til å fullføre sin første maraton i Trondheim i fjor høsten.

Her er hans tekst fra vår faste spalte Runner’s World-stafetten:

I oppveksten drev jeg med svømming, men ellers var jeg ikke så veldig sportslig aktiv. Løping var noe jeg gjorde som oppvarming, men ikke noe jeg egentlig likte å gjøre. Det endret seg for seks år siden i 2012.

Det året ble min mor 60 år gammel, og som gave fikk hun delta i Vansbrosimningen. Det er Sveriges og kanskje Europas største utendørs svømmestevne med omlag 14.000 deltakere det året. En begynner med å svømme 2000 meter i Vanån medstrøms, og så fortsetter en med 1000 meter i Västerdalälven motstrøms.

Noen vil kanskje mene at det er merkelig å melde på en gammel dame på noe så ekstremt som 3000 meter utendørssvømming i elv. Vel, mamma er en veltrent dame og deltok i denne konkurranse allerede da hun var 12–13 år gammel. Hun har også konkurrert i svømming i voksen alder og tatt flere medaljer i NM. Vi er fire brødre som gikk sammen om gaven og selvfølgelig deltok vi alle sammen. Vi klarte til og med å holde følge med mamma hele veien.

Klas Martin Sundelin la vekk våtdrakt og sykkel til fordel for løpingen. Alle foto: Tonje Lien Wold

Bare maraton igjen
Jeg begynte å løpe den samme våren for å få opp kondisjonen i tillegg til svømmetreningen. Etter konkurransen kjøpte jeg meg en racersykkel og meldte meg på første utgave av Trondheim Triatlon som gikk i 2013. Derfra ballet det på seg. Jeg deltok i Vansbro to ganger til, og de neste par årene var jeg med på triatlon i Trondheim, Tuddal i Telemark og etter hvert deltok jeg også i halv Ironman i både Haugesund og i Takho i Finland. Innen 2015 visste jeg at jeg kunne holde på i mange timer om situasjonen krevde det, og da var det liksom bare den historieomsuste, olympiske maratondistansen igjen.

Lite utstyrskrevende
I slutten av oktober 2016 fikk min samboer og jeg barn, og jeg trodde først at jeg ikke skulle få tid til trening. Men så viste det seg at det var mest svømming og sykling som ble vanskelig. Det går fint an å løpe med vogn – når en likevel er ute og triller kan en like gjerne løpe med vogna. Mine løpeøkter ble gjerne like lange som duppen til guttungen. Etter hvert ble det slik at han ble urolig og begynte å sutre om jeg gikk fordi han var blitt vant til at jeg løp med vogna. Løping er også en mye enklere aktivitet enn sykling som krever både utstyr og gode veier, og svømming som krever enten våtdrakt eller varmt vann. Begge deler krever litt planlegging i Norge.

Så av naturlige årsaker ble det mye mer løping på meg utover 2017, og før Trondheim Triatlon det året hadde jeg nesten ikke svømt eller syklet, men satte likevel personlig rekord. Det tror jeg har mye med løpingen å gjøre. Som siste gren er man både på sitt mest slitne i tillegg til at det er vanskelig å hvile, spise og drikke – til forskjell fra syklingen. Så med en gang påmeldingen for Trondheim maraton 2018 åpnet, meldte jeg meg på.

Les tidligere etapper fra Runner’s World-stafetten her:

Maratondebuten
I forkant inviterte en venn meg med på Flyktingeruta i august, og jeg tenkte at dette terrengløpet på 37 km i Østmarka var grei oppkjøring til maraton. Lite viste jeg at det var 1000 høydemeter på gjørmete stier, og det hjalp ikke at regnet høljet ned omtrent hele dagen. Underveis innså jeg at Flyktingeruta ble atskilling hardere enn et vanlig bymaraton. Og det var vel egentlig like greit. Da visste jeg at Trondheim Maraton ville gå helt greit.

Jeg startet på de fire rundene som utgjør maratonløypa litt saktere enn vanlig langturfart, og de to første rundene gikk etter planen på 5:37 min/km. Tredje runde merket jeg at det begynte å bli temmelig tungt, men klarte likevel å holde planlagt tempo. Men så etter 34–35 km var det lite futt igjen i beina. Jeg måtte la fartsholder og gruppen jeg hadde holdt følge med dra av gårde. De siste 7–8 km måtte jeg veksle mellom å gå og jogge, men til tross for at jeg var skikkelig sliten var det ikke så ille. Jeg var mye mer sliten under og etter terrengløpet en måned før. Jeg klarte å legge inn et forsøk på spurt de siste 250 meterne og kom inn på omtrent 4 timer og 10 minutter. Noe jeg er helt fornøyd med.

I forkant var jeg usikker på om jeg måtte på jobb den dagen Trondheim Maraton gikk, så jeg meldte meg på Oslo maraton også for å helgardere meg. Når det ble til at jeg fikk løpt i Trondheim så endret jeg påmeldingen til halvmaraton, og plasserte meg selv i pulje 6 som var litt langsommere enn min egen rekord. Heldigvis startet jeg helt først for jeg løp fort fra dem og brukte resten av tiden på å løpe sikk-sakk mellom pulje 5. Det var en nydelig dag, og for min del klaffet alt. Kunne ha sprunget enda fortere enn jeg gjorde, men det var så mye folk så det var rett og slett vanskelig å komme seg forbi enkelte steder. Jeg endte opp med å komme inn på 1:48 og det er jeg storfornøyd med! Det er bare et par minutter unna personlig rekord på halvmaraton. Med tanke på «trafikken» så kunne jeg helt klart slått min gamle rekord dersom jeg startet i en raskere pulje. Så i mitt hode satte jeg ny pers!

Trening og trivsel! Klas Martin Sundelin og Thea Foss Bækkevold under St. Olavsloppet tidligere i år. Foto: Tonje Lien Wold

Løpingens vidundere
For meg er løping blitt en veldig fin aktivitet. Jeg springer litt til og fra jobb, drar på turer i marka, og dersom jeg er på jobbreise et eller annet sted så springer jeg meg gjerne en tur der. Det samme om jeg er på ferietur. Jeg har løpt turer i de dype svenske skoger og i storbyer. I sommer fikk jeg til og med presset inn en liten halvmaraton ute på Røst i Lofoten. Det ble noen runder rundt på de samme veistykkene der ute, for å si det sånn. De har ikke mange kilometer med vei. Løping gir meg frisk luft, tid til egne tanker, og mulighet til å utforske mitt nærmiljø. Jeg hører gjerne på lydbøker også, noe som også gir meg et ekstra aspekt: «Det er bare ett kapittel igjen av boka. Får ta fem kilometer til, da.»

Les tidligere etapper fra Runner’s World-stafetten her:

Siste utgave av Runner’s World:

Runner's World nr. 8 2019

Bli abonnent


Fra sofagris til 24-timersløp på tre år

Fra sofagris til 24-timersløp på tre år


«Nå er det nok», sa Lene Nilsen til seg selv. Hun slet med ryggplager, overvekt og ble sliten for den minste ting. Mai 2015 ble vendepunktet i livet hennes.

Ny etappe i Runner’s World-stafetten:
Vi har sendt ut en verbal stafettpinne der vi oppfordrer løpere til å dele sin historie. Denne etappen skrives av Lene Nilsen som iverksatte en drastisk livsstilsendring for drøye tre år siden:

Å gå fra å være en sofagris til å trene er ingen enkel reise. Jeg startet med å sette meg noen realistiske mål. Å gå tur to-tre dager i uken. Etterhvert ble det både gå- og løpeturer. Mine første løpesteg var ingen fin opplevelse. Jeg løp 200 meter og holdt nesten på å spy. Det var da jeg virkelig innså hvor langt jeg hadde latt kroppen forfalle gjennom årene. Men jeg gav ikke opp, og jeg satte meg enda større mål. Det resulterte i rundt tre løpeturer hver uke. Fremgangen kom raskere enn jeg hadde trodd på forhånd.

For et kick
Mitt aller første løp var Halvbirken i 2016. 12 kilometer løping i terreng. Jeg var spent og nervøs. 12 kilometer var på dette tidspunktet en milepæl. Jeg var nervøs på startstreken. Mange tanker surret rundt i hodet. Ville jeg klare dette? Startskuddet gikk og jeg begynte å løpe. Og jeg løp hele veien til mål – for et kick! Dette løpet ble enda et vendepunkt. Jeg ble bitt av basillen. Den såkalte løpebasillen. Dette var gøy! Og jeg meldte meg på flere konkurranser.

I tillegg til løping så begynte jeg å teste ut triatlon. Triatlon måtte være bra med tanke på å kanskje unngå skader, siden det er både svømming, sykling og løping. Jeg klarte jo å løpe og sykling skulle jeg da alltids klare. Svømmingen var det verre med. Jeg leste om Østfold triatlon gjennom en blogg, og fikk lyst til å prøve ut dette. Dette var et arrangement for «alle».  Jeg meldte meg på, gjennomførte, og ble bitt av enda en basill.

Nye mål
Ettersom jeg ble med på flere løp, så trengte jeg enda større og hårete mål. Jeg gikk fra 12 km til halvmaraton. Min aller første halvmaraton var i Oslo 2016. For en opplevelse! JEG klarte å løpe 21 kilometer.  Sofagrisen fra 2015 løp over to mil gjennom Oslos gater.

2017 ble året da jeg fullførte min første maraton. I New York av alle plasser. Dette er noe av det største jeg har vært med på. Og jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å løpe gjennom alle de fem bydelene i NYC. Skal du løpet én maraton i løpet av livet dit, så anbefaler jeg New York City Marathon.

Hva nå? Jeg hadde nå gjennomført en maraton. 42 kilometer løping. Dette hadde jeg aldri trodd jeg noensinne ville klare å gjennomføre. Men jeg klarte det. Jeg fant ut at alt er faktisk mulig. En helt uvirkelig reise. Jeg trengte nye mål. Nye, større mål.

Bislett24
I fjor høst meldte jeg meg på Bislett24 – et 24-timersløp. Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel om dette på Facebook. Og på noen klikk, så var jeg påmeldt. Alle jeg snakket med mente jeg var gal. Ja, så var jeg kanskje litt gal da jeg meldte meg på. Men det er dette jeg elsker – utfordringer. Utfordre kropp og sinn til det ytterste.

Dagen kom, jeg var så godt forberedt som jeg kunne få blitt. Eller rettere sagt  – lite forberedt. Jeg visste ikke hva jeg gikk til i det hele tatt. Jeg hadde en drøm om å klare 130 kilometer. Dette var det kvinnene måtte klare for å få medalje. Starten gikk klokka 10.00. Det gikk lett runde på runde. Jeg var flink til å få i meg både drikke og mat underveis. Kilometerne gikk og klokka gikk. Pratet med flere andre utøvere underveis. Etter ca 10 timer så sa det pang i det høyre kneet. Jeg tenkte at jeg måtte bli flinkere på å bytte på å løpe og gå, så ville det sikkert gå over. Det gikk greit en stund, men så var det vondt hele tiden. Etter en samtale med Røde kors, ble jeg anbefalt å gi meg før jeg ble skikkelig skadet. «Det kommer alltid et løp til». Kloke ord fra Røde kors der altså. Jeg rundet 70 kilometer, og da gav jeg meg. Jeg skal ikke lyve – jeg var utrolig skuffet. Jeg ville jo holde ut i 24 timer! Men distansepers på syv mil er jo i grunn ikke noe å være skuffet over. Jeg kunne jo tross alt kalle meg en ultraløper. Sofagrisen fra 2015 var nå en ultraløper. Jeg bøyer meg i hatten.

2018 bestod av triatlonkonkurranser, pers på både halvmaraton og helmaraton og mange nye bekjentskaper. Og toppen av kransekaka ble altså Bislett 24. Hadde noen sagt i 2015 at jeg skulle delta på et 24-timersløp, så hadde jeg ledd. En helt uvirkelig og fjern tanke. Men i 2018 ble det altså en realitet.

En mangefasettert reise
Min reise fra 2015 til 2018 har vært spennende, lærerik og morsom. Det har vært både oppturer og nedturer. Og jeg ville ikke vært foruten nedturene. Det har vært noen skader, men jeg har kjempet meg igjennom dem, og lært mye underveis. Man lærer så lenge man lever har jeg hørt. Skadene gjorde at jeg måtte trene litt mer allsidig – dermed kom triatlon inn i bildet. Selv om løping er min lidenskap, så melder jeg meg på noen triatlonkonkurranser hvert år. For det er ganske så gøy det og.

På toppen av det hele så har jeg fått venner for livet. Venner som deler den samme gleden og iveren over løping og trening som meg selv. Venner som man kan delta i løp sammen med og ha det gøy. Dele oppturer og nedturer, personlige rekorder og fiaskoer. Og ikke minst – lære seg å crawle sammen. Beate – jeg sikter til deg. Dette er mennesker som gir meg energi og motivasjon til å nå mine neste mål. Og jeg håper jeg gir det samme tilbake til dem. Løping og triatlon er sosiale idretter. Rett og slett.

Flere mål vil det bli
Mine neste hårete mål er usikre. Men nye hårete mål vil det bli – det kan jeg garantere deg. For det er nettopp disse målene som holder treningen i gang. Vår som vinter. Varmegrader eller kuldegrader. Har jeg mål, så kommer jeg meg ut døra. Treningen trumfer været hver gang.  Og du skal ikke se bort ifra at du kanskje ser meg under Bislett 24 i 2019 også.

Les tidligere etapper av RW-stafetten her: