Frå blodpropp til fjelltopp

Frå blodpropp til fjelltopp


Kjell Magnar Berli har gått mange skritt i sjukehuskorridorane. No spring han frå dei fleste fjelløparane. Ikkje for å vinne, berre fordi han kan.

– Det vart vel 372 000 høgdemeter til slutt, seier Kjell Magnar smilande.

Det er fort gjort å love for mykje og heller bortforklare det seinare. Det slapp Kjell Magnar då han sette eg eit hårete mål.

– Det byrja med at eg sa til Lars Hallvard Helsem at eg skulle ta minimum tusen høgdemeter kvar dag i 2018. Eg forsøkte å halde det eg sa utover vinteren og våren. Då sommaren kom, låg eg godt an. Då var det berre å fortsette ut hausten.

Kjell Magnar Berli. Foto: Martin Kristoffersen

Livet kunne sett helt annleis ut

Tusen høgdemeter om dagen. Dei fleste asfaltløpare vil slite med å forestille seg kor mykje det er. Korleis er det å tilbakeleggje så mange høgdemeter dagleg?

– Det var sjølvsagt dagar kor det var tungt. Då vart det til at eg berre gjorde unna åtte hundre høgdemeter, for så å ta to tusen høgdemeter når forma var på topp igjen.

For dei som kjenner Kjell Magnar, er det ikkje sjølvsagt at den sympatiske fjellmannen frå Velledalen kan sjå tilbake på eit kalenderår med så mange høgdemeter i beina. Livet hans kunne sett heilt annleis ut enn kva det gjer i dag.

– Hausten det året eg vart konfirmert, merka eg at forma mi berre gjekk nedover. På den tida var eg veldig glad i å spele dataspel, ofte kunne eg døgne frå laurdag til søndag, for så å gå på jakt med stefaren min søndags morgon. Men utover hausten sleit eg med å halde følgje med han. Slik hadde det ikkje vore før. Eg oppsøkte lege og det viste seg at blodprosenten min var skikkelig låg, det same med jernlageret og vitaminverdien i blodet var også ganske dårleg.

Foto: Martin Kristoffersen

Levertransplantasjon

Kjell Magnar vart sendt rett til sjukehuset i Ålesund kor legane gjorde alt dei kunne for å finne ut av kvifor helsetilstanden var så dårleg. Men då dei ikkje fann ut av problema, vart Kjell Magnar sendt opp til St. Olavs i Trondheim. Der fann dei ut av han hadde ein alvorleg leverskade. Ferda gjekk vidare til Oslo og Rikshospitalet kor han vart grundig undersøkt og fekk medisin som skulle gjere kvardagen betre. Kjell Magnar merka at forma gradvis vart betre og fortsette som før med å døgne framføre dataskjermen før han gjekk ut på jakt i helgene.

– Eg var vel 19 år då eg var på kontroll og prøvane viste svært dårlege resultat. Eg trong ein levertransplantasjon. Sjølv om eg kjente meg i ok form, takka eg sjølvsagt ja til å stå på transplantasjonsliste, då det kunne ta alt frå tre til seks månader år å få transplantasjon.

Heldigvis vart ikkje ventetida så lang. Etter nokre månader vart han ringt opp frå sjukehuset i Ålesund med beskjed om at no hadde dei ei ny lever klar til han på Rikshospitalet. Kjell Magnar måtte kome ned til Oslo med ein gong. Det var berre å hive seg rundt, kome seg på ferja og køyre til Vigra kor det stod eit ambulansefly og venta.

– Eg har nok aldri hatt det så tungt som den dagen eg skulle bli transplantert. Eg fekk ei kjensle av at dette kunne vere slutten for meg. Det er 80–90 prosent sjanse for å overleve ein slik transplantasjon. Eg har aldri før eller sidan gråte så mykje som eg gjorde dei siste timane før operasjonen. Operasjonen gjekk bra, og etter fjorten timar vakna eg opp att. Eg kjente meg faktisk ganske bra, og reiste meg opp for å stå på beina berre for å prøve. Det var ganske vondt dei første dagane etter operasjonen, eg hadde jo eit stort operasjonssår. Men eg kom meg gradvis, og etter kvart gjekk det ganske raskt å kome seg til hektene igjen. Etter tre veker vart eg utskriven og kjente meg i betre form enn på fleire år.

Foto: Martin Kristoffersen

Passert av ein joggar

Men nokon livsstilsforandring skjedde ikkje over natta. Da Kjell Magnar kom heim fortsette han i same leia som før, med ein god del dataspeling, døgning frå laurdag til søndag og jakt neste morgon.

–Eg har jo alltid likt å gå på jakt i fjellet, og etter kvart fekk eg lyst til å bevege meg enda meir, så eg byrja å sanke trimpostar rundt i Velledalen. Resultatet var jo at forma vart betre og betre. Ein dag eg gjekk opp til Vellesetra, vart eg passert av ein joggar på vegen. Han såg lett ut i beina, og eg fekk lyst til å prøve det same. Neste dag tok eg meg ein joggetur, og eg vart positivt overraska over forma mi. Det var eigentleg då eg byrja å springe.

Blodpropp og Birken

Med ei grei grunnform frå jaktturar i fjellet og sanking av trimpostar fekk Kjell Magnar ein rask progresjon på forma, og vart med på fleire mindre motbakkeløp. Men sjukdomen var ikkje heilt ferdig med han. 

– Eg fekk ein skikkelig nedtur då eg fekk påvist blodpropp. Det var tungt å måtte ta ein ny operasjon, og forma var skikkelig dårleg etter operasjonen. Eg har alltid hatt ei haldning om å ikkje gje opp, og i tunge stunder tenkt at det alltid er nokon som har det verre enn meg. Eg bestemte meg for å ikkje gje opp denne gongen heller, og melde meg på Birkebeinerrennet. Eg hadde så vidt kome ut av sjukehuset før rennet gjekk. Sjølv om det var eit tungt renn og forma ikkje var den beste, kom eg meg gjennom det.

Foto: Martin Kristoffersen

Titimars treningstur

For dei som følgjer med på motbakkeløp og særskild lengre fjelløp i regionen, er Kjell Magnar blitt eit kjent namn på resultatlistene. Oftast finn vi namnet hans på pallen. Jo lengre og meir utfordrande eit løp er, jo større er sjansane for at fjellgeita frå Velledalen er ein av dei første i mål. Slik som i fjor då han vann det nye løpet «Fjord to Summit» i Romsdalen. Sjølv seier han at han aldri hadde nokon ambisjon om å bli ein fjelløpar, men at det skjedde av seg sjølv etter kvart som løpeturane vart lengre og lengre.

– Eg synes det er artig å sjå nye område og oppleve nye ting, etter kvart som forma mi vart betre så vart også turane lengre og lengre. Ein dag bestemte eg meg for å ta alle trimpostane i Velledalen på ein og same tur. Det tok om lag ti timar, men eg kjente meg ganske bra undervegs og etterpå. Det var nok då eg bestemte meg for å fokusere på lengre løpeturar. Deltakinga på fjelløpa har kome som eit resultat av dei lange turane. Eg er ikkje den som konkurrerer kjempemykje, eg blir ikkje motivert av det. Det som motiverer meg, er gleda over å kome ut i fjella.

Foto: Martin Kristoffersen

Gjer ting medan du kan

Aller best trivst Kjell Magnar i området rundt Gullmorbreen og Brekktindane. Det er eit bratt og alpint område med fleire brear. Mange vil nok oppleve underlaget i dette området som tidvis krevjande for ein løpetur, men det er i såkalla teknisk løpeterreng som dette, at han verkeleg kjem til sin rett som fjelløpar. Det er ikkje mange som klarar å halde følge med Kjell Magnar når han slepp opp handbrekket i teknisk løpeterreng.

– Om ein skal delta på lengre fjelløp, er det lurt å trene på å springe nedover og ikkje bere fokusere på oppoverløpinga.

Det er tydeleg at det er opplevinga av å vere ute i fjellet som er motivasjonen for løpeturane for Kjell Magnar. Levertransplantasjonen og blodproppen i levra har gitt han eit rasjonelt og takksamt syn på livet.

– Eg har alltid tenkt at eg må gjere ting medan eg kan. Ein vet ikkje kva morgondagen bringar, det har eg jo erfart fleire gongar. Eg set pris på dei dagane eg kan gjere det eg vil, og eg planlegg ikkje så langt fram i tid. Det er sjeldan eg set meg mål eit heilt år fram i tid. Til sommaren har eg ikkje planlagt nokon konkurransar, bortsett frå Stranda Fjord Trail Race (avlyst nå, red. anm). Eg tar alt anna som det kjem. Eg vil berre kose meg i fjellet med fleire langturar i nye område.

Foto: Martin Kristoffersen

Korleis bli betre på nedoverløping?

Til tross for at han har sanka ufatteleg mange høgdemeter i løpet av eit år, mener Kjell Magnar at det å vere god i nedforsbakkane er vel så viktig for å bli ein god fjelløpar. Her er råda hans.

– Først og fremst må ein kjenne på beina sine, og vere smart. Det er ikkje lurt å starte med å springe nedover for lenge om gangen. Ta det gradvis. Musklane får bra med juling når ein spring nedover, så dei må få tid til å venne seg til ei ny form for belastning. Kor lenge ein kan springe nedover i starten, er svært individuelt, men helst ikkje meir enn 15 minutt om du har lite erfaring.

Dei fleste tenker berre oppoverløping når dei trener. I konkurransar ser ein ofte at mange tapar mykje tid nedover. Å springe nedover handlar om teknikk. Du må vere bevisst på kor du plasserer beina og tyngda. I steinur til dømes, om du då legg vekta på eit bein, ligg du plutselig der.

Fit for fjelløp

Fit for fjelløp


Nå åpner samfunnet sakte men sikkert opp igjen. Fortsetter ting å gå riktig vei vil det være et mangfold av løp å velge i når høsten kommer. Er du en av de som har løpt dine kilometer på asfalt og...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Alt om halvmaraton

Alt om halvmaraton


En overkommelig, passe utfordrende og utrolig morsom distanse. Her er litt historie, en drøss med økter, kloke ekspertråd fra Sondre og Jack og en suksessoppskrift fra 1982.

Kjenner du til den argentinske løperen Delfo Cabrera? Antakelig ikke. Vel, han vant det søramerikanske mesterskapet i 1952, på tiden 1:09:19. Dette var – så vidt vi vet – verdens første halvmaratonløp.

Likevel hersker det mye tvil og forvirring rundt halvmaratondistansens inntog i den offisielle friidrettsverdenen. Det var ikke før i 1965 at det internasjonale friidrettsforbundet godkjente verdensrekorder på distansen. Første offisielle verdensrekordholder på halv distanse var den engelske løpelegenden Ron Hill, med tiden 1:05:44.

Løpelegenden Ron Hill fra England var den første innehaveren av en offisiell verdensrekord på halvmaraton. I dag er han kanskje mest kjent som run streak-kongen som løp hver dag i 52 år.
Foto: CC 0 Fotograf: Ukjent

Etiopiske Abebe Bikila hadde riktignok løpt raskere året før, men blant annet grunnet en ikke-kontrollmålt løype, ble det altså Ron Hill som stakk av med den første tittelen. Deretter har rekorden gradvis krøpet nedover mot timen.

I løpet av 70-tallet var den nede på drøye 1:02, og i løpet av 80-tallet var den senket ned til solide 1:00:10. Kenyanske Moses Tanui var den første til å bryte 60-minuttersgrensa i 1993, og etiopiske Haile Gebreselassie snek seg under 59 minutter i 2006. Er en sub 58 mulig? Under København halvmaraton i fjor beviste kenyanske Geoffrey Kamworor at det antakelig er det, ved å løpe på 58:01.

Vår mann, Sondre Nordstad Moen er ikke langt bak. Han forteller til Runner’s World at hans neste mål for halvmaraton er å senke persen fra 59:48 til under 59 minutter.

På kvinnesiden var det tre kvinner som byttet på å kalle seg verdensrekordholder: amerikanske Joan Benoit, Ingrid Kristiansen og Grete Waitz. I løpet av dette tiåret gikk rekorden fra 1:13:26 (Benoit) til 1:08:32 (Kristiansen). Utpå 2000-tallet tok kenyanerne over tronen. I slutten av februar i år ble det satt ny verdensrekord av etiopiske Ababel Yeshaneh, med tiden 1:04:31.

Det var ikke før i 1992 at det internasjonale friidrettsforbundet arrangerte et offisielt verdensmesterskap for halvmaraton. I år arrangeres verdensmesterskapet på distansen i Gdynia, Polen. Løpet skulle egentlig gått 29. mars, men er som alle andre arrangement flyttet til oktober.

Populær og overkommelig

Tidene blir raskere og raskere, og distansen blir mer og mer populær. Ifølge Kondis sin statistikk, deltok over 35 000 løpere i Norge på halvmaraton i løpet av 2018. Samme år skriver Dagsavisen at over 12 000 av de nesten 19 000 fullførende i Oslo Maraton, deltok på halv distanse. Runner’s World arrangerte selv et virtuelt løp i påsken – Langfredagsmaraton – der kun 170 av de drøyt 1400 løperne valgte maraton over halvmaraton.

– Det er veldig mange som liker halvmaraton, deriblant jeg, sier Jack Waitz, og oppsummerer det slik:

– Det handler om å løpe to 10-kilometere så nærme toppfarten som mulig. Hvis forberedelsene er gode, så er det ikke så plagsomt å ligge på den farten for folk flest.

Den erfarne løperen og løpetreneren forteller at gjennomsnittstidene på halvmaraton stort sett ligger på litt over to timer. Med andre ord er man ute like lenge som en god maratonløper, og går gjennom de samme fasene, opplever det samme. Det er en akkurat passe lengde, en akkurat passe utfordring.

– Jeg pleier å si at om du trener for 5, 10 eller halv, så er det ikke så mye som avviker i treningen. Det er maraton som skiller seg ut, da det krever lange turer. De trenger du ikke til de kortere distansene. Det holder med maks to mil. Skal du løpe halvmaraton for første gang og ikke bryr deg så mye om tiden, ligger du godt an hvis du har hatt rolige treningsturer på opp mot to mil. Og så gjelder det å trene på den farten du ønsker å oppnå, det kommer du ikke utenom. Uansett om du skal løpe på to timer eller 1:25, så må du ha noen økter hvor du nærmer deg terskelfarten.

Disponering og fokus underveis

For de som allerede har løpt distansen et par ganger, og som ønsker å bedre seg, er det de små detaljene som gjelder. Hodet må være påskrudd hele veien for at ikke farten ubevisst skal dabbe av.

– Det mest krevende med halvmaratondistansen mener jeg er fokuset du må ha for å holde oppe farten mellom kilometer 13 og 18. Etter 13–14 kilometer må du hele tiden presse litt og litt mer for bare å holde farten oppe. Med samme innsats er det lett at farten synker et par sekunder på kilometeren, sier Sondre Nordstad Moen.

Den rutinerte langløperen har tilbrakt hele våren i Kenya for et lengre treningsopphold. Han mener at det å ha en plan over disponeringen av løpet er lurt.

– De siste tre kilometerne tilsvarer godt under ti minutter løping for de som løper raskest, og det er sjelden vanskelig å presse seg maks da. Riktig åpningsfart på de første 5–7 kilometerne er kritisk hvis man ønsker å få ut det man er god for. Det er viktig å ha en plan på forhånd. Å løpe andre halvdel 10–20 sekunder raskere enn den første, gir stort sett det beste resultatet.

Suksessoppskrift fra 1982

I 1982 hadde Grete Waitz satt verdensrekord på halvmaraton i Gøteborg i mai. Da Oslo Maraton ble arrangert to måneder senere, løp hun faktisk to minutter raskere, men rekorden ble aldri godkjent som verdensrekord.

– Det var ikke sertifiseringer av løyper den gangen, så vi vet ikke hvor nøyaktig hvor lang den løypa var, men at hun gjorde et kjempeløp er klart, forteller Jack Waitz.

Her er et utdrag fra treningsdaboken hennes fra to uker før løpet i Oslo.


En tøff 15-kilometer

En økt Jack har brukt mye på utøverne sine er en 15-kilometersøkt som han selv betegner som ganske tøff. Du løper i vanlig fart de første og siste fem, mens de midterste fem kilometerne skal være i nærheten av halvmaratonfarten din.

Tempo på bane

En annen økt han trekker fram som gunstig i forarbeidet til halvmaraton, er 400-metere på bane. Grete kjørte mye av dette, og som vi kan se ut ifra treningsdagboken, ble de gjennomført tirsdagen før det uoffisielle rekordløpet i Oslo. Opp mot 12 400-metere i rask fart, med ett minutt pause.

– Her må man prøve seg fram. De siste skal gå raskest, forteller Jack, og legger til at den tøffe 15-kilometeren, tempoøkter a la 400-meterne, de gode gamle tusenmeterne og lange turer er en god suksessoppskrift.

Halvmaraton vs maraton

Sondre Nordstad Moen kjører ulike spesifikke økter før halvmaraton kontra en maraton. Forskjellen ligger både i volumet og intensiteten/farten på øktene.
– Mens jeg løper rundt 14–18 kilometer rundt konkurransefart på intervaller for halvmaraton, er volumet på maratonøktene rundt 20–30 kilometer, forteller han.

Foto: Tore-Erik Thoresen

Eksempel på halvmaratonøkter Sondre har løpt:

  • 7 × 2000 m i halvmaratonfart. Pause 400 m jogg på 2 minutter. 
  • 2 × 3000 m i halvmaratonfart (3 minutter stående pause) + 10 × 1200 m, 3–5 sek/km raskere enn halvmaratonfart (2 minutter stående pause). Totalt 18 km. Økten løpes på bane.
  • 5 × 3 km i halvmaratonfart med 1 km pause på 87 % av dragfarten. Totalt 20 km kontinuerlig.

Eksempel på maratonøkter Sondre har løpt:

  • 7 × 3 km i maratonfart eller 1–2 sek/km raskere, med 1 km pause på 85–90 % av dragfarten (totalt 28 km kontinuerlig).
  • 5 × 5 km i maratonfart med 1 km pause på 87 % av dragfarten (totalt 30 km kontinuerlig).
  • 9-7-5-4-3-2-1 km med 3 minutter jogg som pause. Maratonfart og 1–2 sek/km raskere for hvert drag. Totalt 31 km med intervaller. 
Ingen fest med gentest

Ingen fest med gentest


Genene påvirker hvordan du presterer, sånn er det bare. Men dagens gentester er ikke i nærheten av å kunne fortelle deg hva du skal gjøre eller hvordan for å ha sjans til å nå verdenstoppen eller for å forbedre tiden din på mila. Så ikke kast bort penger på gentester og utsett absolutt ikke barn for det! Det mener forskeren i idrettsgenetikk Mikael Mattsson.

Allerede i gymtimene på skolen kunne man se et mønster. Noen elever så ut til å løpe 60-meteren raskere enn lynet, mens andre med tilsynelatende lignende fysikk bare kunne drømme om å løpe om kapp med de der fremme. Det samme gjelder lengre distanser – noen bare har det, det virker som om de er født med god kondisjon. Men hva avhenger dette egentlig av?

Ulike genetiske forutsetninger

Den største grunnen til at vi responderer ulikt på samme type trening er at vi er født med ulike egenskaper. Vi har helt enkelt ulike genetiske forutsetninger for å bli gode på 100 meter eller maraton. Derfor er det forståelig at mange vil finne ut av hvilket gensett de har. De vil jo finne ut av hva de kan bli skikkelig gode på og forstå hvordan de skal trene. I 2014 var Usbekistan det første landet som lot den nasjonale olympiske komitéen offisielt bruke gentester på tiåringer for å undersøke deres idrettslige potensial.

Ulike typer tester

Det faktum at gener spiller en rolle og at de kan analyseres har dessuten resultert i at en lang rekke foretak forsøker å tjene penger på det gjennom å selge gentester direkte til deg som konsument. Innen sport- og treningssegmentet sier de å kunne kartlegge både dine forutsetninger for å bli god og hvordan du skal trene for å nå dit.

Visse tester baseres på én eneste gentype. Andre utgir seg for å være mer komplette og sender tilbake en rapport på nesten 200(!) sider. De enkleste koster noen hundrelapper og de dyreste over 10.000 kroner. Men selv de enkleste hevder å kunne uttale seg om du enten har utholdende eller eksplosiv muskulatur, om du enten bør bli maratonløper eller sprinter. Selv de enkleste testene gir deg anbefalinger om hvilken trening som er best, basert på hvilken genotype du har, og de skriver at resultatet er 99,5 prosent sikkert.

Det er ingen vits å nevne ulike foretak eller rangere hvor bra testene er. Helt enkelt fordi det er som å velge mellom pest eller kolera: Alle er meningsløse. Man kan spørre seg selv hvordan det egentlig er lov å selge disse testene.

Svaret er dels at det handler om ny teknologi der regelverk og lover er for langsomme til å henge med. Dels at testerne «gjemmer seg» i paradokset mellom hva som er statistisk signifikant og hva som er praktisk relevant. Med andre ord kan et gen fra et vitenskapelig perspektiv påvirke for eksempel evnen til fart, men det er så liten påvirkning at det i virkeligheten er irrelevant.

Umulig

Om vi går tilbake til Usbekistans testsystem, så tenkte man at om man testet 50 gensett så skulle man kunne avgjøre om et barn har sjans til å bli fremgangsrik idrettsutøver eller ikke. For å få en forståelse av størrelsen på hvor mange gener som påvirkes av trening, kan en svensk studie fra 2014 nevnes hvor forskerne viste at over 4 000 gener ble påvirket av tre måneders trening. Og det var bare utholdenhetstrening. (Totalt finnes det drøyt 21 000 gener i menneskets DNA.)

Det er altså helt urimelig at de testene som er mulig å kjøpe, som i beste fall undersøker noen titalls genvarianter, kan gi noen praktisk relevant informasjon.

ACTN3

Det genet som det finnes desidert mest forsking på innen idrettsprestasjon heter ACTN3. Den koder et protein som finnes i raske muskelfibre, og det finnes en vanlig genvariant som gjør at proteinet ikke fungerer. Det er ikke så rart at du behøver en fungerende variant for å kunne vinne 100-metersfinaler.

Til tross for at det er vitenskapelig glassklart at den påvirker hurtighet, utgjør det i et større perspektiv kun i underkant av ett prosent av hele prestasjonen. Dermed er den ikke avgjørende i noe annet enn en sprint på aller høyeste nivå. For din maratonprestasjon spiller det overhode ingen rolle hvilken variant av ACTN3-genet du har.

For noen år siden gjorde jeg en test for SVT der svenske Runner’s World sin redaktør, den tidligere maratonstjernen Anders Szalkai, ble gentestet og prøver ble sendt til flere av de foretakene som selger tester. Når svarene kom tilbake var forslagene deres enstemmig: Szalkai hadde sprintgenet og burde satse på korte løp.

Kommersielt vs forskning

2014, med genetikkforskningens tidsberegning, er nesten steinalderen. Til tross for dette har det stort sett ikke skjedd noe som helst av markant verdi innen idrettsgenetikk siden det. Det året ble det holdt en konferanse på den greske øya Santorini hvor stort sett alle betydningsfulle forskere på feltet var invitert.

Vi var helt enige om at de kommersielle foretakene kraftig overdrev de resultatene som forskningen faktisk viste.

En av de artiklene som ble publisert etter konferansen klargjorde at ingen barn eller unge utøvere burde utsettes for gentester for talentseleksjon eller for å styre trening. Min forskningsgruppe på Stanford skrev til og med en artikkel om emnet.

Ut ifra den rådende kunnskapen innen medisinsk genetikk forklarte vi at mange av problemene innen idrettsgenetikk baserte seg fremfor alt på to ting: dels på å få forsøkspersoner i studiene, dels på at de metodene som ble brukt ofte hadde en innebygd bias (partiskhet). Dette hadde ledet til feilaktige korrelasjoner og overdrivelse av effekten. Det innebar blant annet at det var veldig få genvarianter som fantes konsekvent i flere ulike studier. Og det er derfor man i dag kan se ulike tester som sies å måle det samme, men som er basert på ulike studier og derfor tester ulike gener.

Lite ny forskning

De fem siste årene har feltet stått stort sett stille mens forskerne har gjort enten flere studier på genvarianter som allerede er kjente, eller så har det blitt skrevet oversiktsartikler, altså artikler som sammenfatter et tema, men ikke kommer med ny forskning. Dette har ironisk nok gjort at det har kommet nesten like mange oversiktsartikler som originalstudier.

I en av de nyere artiklene skrev den amerikanske fysiologen Michael Joyner at det har vært kjent siden tvillingstudier på 1980-tallet at det finnes en genetisk komponent til utholdenhetsevner. Men hans hovedsakelige konklusjon var at det er ytterst tvilsomt om det finnes noen tydelige forhold mellom viktige fysiologiske variabler (VO2maks, anaerob terskel og løpsøkonomi) og genvarianter.

Hvorfor er det da så vanskelig? I noen tilfeller er betydningen av en viss genvariant veldig enkel og tydelig. Eksempelvis forårsakes nervesykdommen Huntingtons sykdom av én eneste genvariant, og om du har den så får du med 100 prosents sikkerhet sykdommen. Mindre alvorlige lidelser som laktoseintoleranse er også relativt enkle, enten har du fungerende enzym eller ikke. Jo mer kompleks en egenskap er, desto flere gener er innblandet, og idrettsprestasjon er ekstremt komplekst!

Distansekongen fra nord

Distansekongen fra nord


Nord-Norges beste tider på 5000 og 10 000 meter har stått uberørt siden 1978, en tid hvor pulsklokke og karbonsko var fremmedord. Innendørshaller var det heller ikke flust av, men en lang korridor på et psykiatrisk sykehus gjorde nytta for...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Runner’s World Camp

Runner’s World Camp


RWC står ikke bare for Runner’s World Challenge. Nå arrangerer vi i samarbeid med Springtime Travel også løpecamper i Norge.

Springtime og Runner’s World arrangerer løpehelger med løpeglede og inspirasjon, trening og sosialt samvær i samarbeid med lokale instruktører på en rekke destinasjoner i Norge sensommer/høst 2020.

For hvem?

Runner’s World Camp er for deg som ønsker en aktiv helg med mye trening, og for deg som liker å trene sammen med andre, men på ditt nivå. Vi har program tilpasset både for nybegynnere og mer erfarne løpere. 

Våre instruktører har relevant kompetanse og erfaring og er enten ansatte i Springtime, Runner’s World, eller er lokale instruktører vi samarbeider med. De ulike kursene har noe ulik innretning, basert på de lokale instruktørenes spisskompetanse, men basisen er lik: løp og løpeteknikk – mye trening og inspirasjon.

Hvor og når?

RW Camp er foreløpig satt opp fire steder:

Ringerike: 14.–16. august – Basecamp: Klækken Hotel.

Haugesund: 28.–30. august – Basecamp: Hotel Clarion Amanda,.

Bergen: 11.–13. september. Basecamp: Scandic Bergen City

Trøndelag: 11.–13. september. Basecamp: TBA

Les mer og meld deg på her: Springtime.no

Hvem er med?

Av Runner’s World-profiler kan du møte Ninjagirls i Haugesund, Thea Bækkevold i Trøndelag og Jenny Midbjer og Sara Skarabot Pedersen fra redaksjonen, som vil være i med som instruktører flere steder. I tillegg har vi med oss Kirsten Maraton Melkevik, BT Taranger og Hilde Johansen – for å nevne noen.


Les mer og meld deg på her: Springtime.no

Early bird-tilbud fram til 10. juli!