– For meg er løping terapi

– For meg er løping terapi


10-kilometerløperen Gabriel «Gabbi» Ingebretsen har på tre sesonger senket persen sin med syv minutter, og nærmer seg NM-kravet. Ubehaget man føler ved å presse seg på løpebanen, er ingenting i forhold til de utfordringene Gabriel har stått overfor ellers i livet.

Det er ingen selvfølge at Gabriel endte opp som løper her i Norge. Gabriel og tvillingbroren Javier ble født i Bolivia i 1990. De fikk en hard start på livet.

– Vi ble satt alene på gata da vi var åtte måneder gamle. Etter fem dager var det noen som hjalp oss, og vi kom på et barnehjem. Hadde det gått syv eller åtte dager før hjelpen kom, så hadde jeg ikke vært her i dag. Det er en tilfeldighet at jeg lever, forteller Gabriel og påpeker at dette påvirket han mye i tenårene.

Da tvillingbrødrene var ett år gamle ble de flyttet til et nytt barnehjem. Der ble et norsk misjonærpar kjent med dem. De adopterte guttene, og seks år gamle flyttet Gabriel og Javier til idylliske Flekkerøy i Kristiansand. Men bare 18 år gammel valgte Javier å avslutte livet sitt. Gabriel hadde et tett og sterkt forhold til tvillingbroren, og de neste årene ble svært tøffe.

– Smerten man kjenner når man løper, er ingenting i forhold til den smerten man har når man mister en bror. Det er en helt annen smerte og kan ikke sammenlignes. Det har kanskje gitt meg en fordel på løpebanen, forteller Gabriel og påpeker at han er sikker på at han ser broen sin igjen en dag.

– Jeg lever i dag og det er jeg glad for. Hadde det ikke vært for at folk trodde på meg, så hadde jeg tatt livet mitt selv. Jeg tenkte på det to år etter, sier han og fortsetter:

– For meg er løping terapi. På løpeturene prater jeg med meg selv, og har blitt bedre kjent med meg selv og gud. Løping har gjort meg til en roligere person, mer voksen og til og med mer økonomisk ansvarlig.

Gabriel Ingebretsen har gjennomgått mye i livet, noe som har ført til at han er en mentalt sterk løper. Foto: Hanne Hellvik

Fra fotballspiller til løper

Gabriel vokste opp som en aktiv gutt. Han og Javier startet raskt med fotball. Gabriel spilte mange år på Fløy, og trente på A-laget fra 2006 til 2008. Men han kom seg aldri opp på øverste nivået i fotballen.

– Jeg hadde for dårlige holdninger og var ikke ydmyk nok til å gjøre den jobben som krevdes, sier Gabriel.

Han var likevel alltid blant de beste på løpetester på laget, men påpeker at han ikke helt visste hva løping virkelig gikk ut på.

I 2016 satt Gabriel seg som mål å om å løpe Fløymila, et knallhardt lokalt løp der han bor. Målet var å løpe på under 40 minutter, men dette klarte han ikke det første året.

– Jeg kom inn på 40.39, og ble tatt skikkelig på senga. Jeg var nok litt cocky, og ga bånn gass. Men det var en helt annen måte å løpe på enn når man spiller fotball, og jeg stivnet etter 3,5 kilometer. Det var en lekse.

Gabriel ga ikke opp, og året etter løp han samme løp på drøye 39 minutter. Etter flere småskader som gjorde at Gabriel ikke klarte å fullføre en hel fotballsesong bestemte han seg for å legge fotballkarrieren på hylla i 2019, 29 år gammel.

– Da fant jeg ut at løping var tingen og at jeg ville ha mer utbytte og mindre skader av å drive med det.

Han satset da alt på løpingen.

– Jeg tok et valg ikke alle på min alder hadde gjort, sier han.

Gabriel satte seg da et nytt mål om å være den beste løperen fra Flekkerøy noensinne, og i juni 2020 klarte han å slå den gamle rekorden på Fløymila, og løp på 33.52 minutter.

Trener som en toppidrettsutøver

– Jeg ser på løpingen som en jobb. Jeg trener, spiser og sover som en toppidrettsløper, forteller Gabriel.

Dagen starter klokken fem om morgenen, da snører han på seg løpeskoene og tar sin første løpeøkt. Turen går deretter til jobben som barnehageassistent i barnehagen han selv gikk i. Når han kommer hjem fra jobb, tar han enda en treningsøkt.

– Så jeg har egentlig tre økter, en før jobb, en på jobb, og en etter, ler Gabriel som påpeker at han har drømmejobben.

190 kilometer i uka

Totalt blir det dermed 12 til 13 økter i uka. På tre og en halv måned har han gått fra å løpe 140 kilometer i uka til 180–190 kilometer. Han har også gått fra to til fire intervalløkter i uka.

– Jeg har et mål om å ha 20 økter i uka en gang. Men det blir nok bare en gang, ler han.

Gabriel har ingen hviledag.

– Jeg kan ikke ha en hviledag. Det er litt morsomt for da kjenner jeg det i hele kroppen, sier han og demonstrer med armene hvordan han føler seg – full av energi.

Og når man trener så mye, er søvn viktig.

– Jeg legger med kvart på ti hver dag. Før la jeg meg kvart over ti, men jeg kjenner at 20–30 minutter ekstra gjør en stor forskjell. Det er litt kjedelig når man ikke får sett Champions League med gutta, fordi man må legge seg. Men det koster å satse, sier han og fortsetter:

– Når man løper hver dag, så er noen økter tyngre enn andre. Det avhenger av dagsform og hva man har spist. Jeg gleder meg alltid til hver økt, for man vet aldri hvordan dagen blir og det har lært meg mye.

Satser på at farten kommer

Læringskurven om løping har vært bratt siden han startet. Gabriel påpeker at han lærer noe nytt hver uke.

– Jeg har lært å holde litt igjen og være tålmodig. Det å øke gradvis. Ikke presse meg for mye, for da kommer skadene.

Han mener selv at han ikke enda har farten en 10-kilometerløper bør ha, men satser på at den kommer etter hvert. Det sier de som kan faget, og Gabriel lytter til dem.

– Jeg spør ofte dem som er bedre enn meg, eller kommer til å bli bedre, om råd. Dette er min tredje sesong, og det er nå sekundene begynner å bikke seg, forteller Gabriel som allerede har senket persen sin med syv minutter på de tre sesongene.

Den oppsiktsvekkende fremgangen har gjort at han har vunnet flere løp. I januar i år vant han også 10-kilometeren i Vinterkarusellen i Kristiansand.

– Jeg løp på 33.42, og er fornøyd. Det var forferdige forhold, jeg gikk hardt ut og løp alene, noe jeg liker dårlig, men ingen tok meg igjen. Jeg liker bedre å slåss om pallen, men jeg er redd for å stivne hvis jeg starter for sent.

Han legger også til at han foretrekker bane fremfor terreng.

– Jeg er best på flata, i terrenget mister jeg fort rytmen og feelingen.

Satser frem til 2025

Planen til Gabriel er å satse frem til 2025, og deretter bestemme seg for om han vil fortsette eller ikke.

– Jeg vil gi det noen år. Jeg er jo i en alder der jeg kunne vært gift, og hatt to barn, men jeg har luka det vekk litt for å satse på løpingen, forteller Gabriel og fortsetter:

– Jeg vil at folk som ikke kommer fra en løperfamilie, men har lyst til å begynne med løping, skal ha troa på at de kan bli gode. Alle kan fint klare å komme under 40 minutter på 10-kilometer hvis man har nok motivasjon, hodet på riktig plass, tar noen harde økter, og har troa på seg selv. Jeg visste heller ikke hva løping var da jeg begynte i slutten av tyveårene.

Ingebrigtsen og Ingebretsen. Foto: privat

Den fjerde Ingebretsen

Venner av Gabriel tuller med at han er den fjerde Ingebretsen, på grunn av etternavnet hans.

– Jeg vil ikke sammenligne meg med dem, da de er i en annen liga. Men Jakob, Henrik og Filip, Sondre og Karoline er mine forbilder.

Nå er målene til Gabriel å stå på startstreken i NM, og en dag løpe 10 000 meter på under 30 minutter.

– Hvis noen i 2019 hadde sagt at jeg noen gang skulle klare kravet til NM, så hadde jeg aldri trodd det. Men nå har jeg troa på at jeg kan klare det, avslutter Gabriel før han tar på seg løpeskoene for å utføre dagens intervalløkt på en vindfull Kristiansand stadion.  

Generasjon samarbeid

Generasjon samarbeid


Det er en ny kultur som preger tartanen. Sigurd Ruud Skjeseth er en del av den raske bredden rett bak toppen, den som søker felleskap på vei mot rekorder.

Den aller første økta Sigurd var med på i FIK Orion endte med at han ble løpt fra. Han bestemte seg for ikke å miste motet av den grunn, og derfra har det gått fort.

– Jeg tror mye av grunnen til at jeg har syntes det har vært veldig gøy er at det har gått i riktig retning. Det er mye motivasjon i fremgang – det synes jo alle, forteller han.

Samtidig har løpingen helt fra starten av hjemme i hedmarksklubben vært en sosial bit av Sigurd sitt liv. Den gangen var intervallene på onsdager og lørdager ukas høydepunkt, og den barbeinte nedjoggen etter økta har gitt gode minner. Dette satte standarden for hvilke forventninger Sigurd har til idretten.

– Jeg synes det å samarbeide på tvers av klubber er viktig. Er det noen som matcher hverandre godt – både sosialt og idrettslig – så synes jeg man bør matche dem, samme hvilken klubb de står i.

Sigurd Ruud Skjeseth

Alder: 24 år

Klubb: Ull/Kisa

Personlige rekorder:

3000 m: 7:52

5000 m: 13:41

10 000 m: 28:35

Meritter:

Nordisk mester 3000 m inne, bronse på 5 000 og 10 000 m i NM 2021.

Mål: Delta i EM 2022, VM 2022 og OL 2024. Bli norsk mester på enten 5000 eller 10 000 m.

Det beste med gjengen: At de gjør at det er gøy å reise på trening.

Egen treningsgruppe

Under et stevne i fjor sommer gikk det opp for Sigurd mens han så seg rundt at både den ene og andre raske konkurrenten bodde i Oslo og manglet et treningsmiljø.

– Jeg tenkte at her må det jo være mulig å samle en god gjeng, som også er på samme nivå, forteller han rolig.

Sigurd er en avslappet, ydmyk fyr som tar initiativ, og behovet for et treningsmiljø han kunne trives i både sportslig og sosialt gjorde at han byttet klubb fra Tjalve til Ull/Kisa.

Fellestreningene til Oslo-klubben hadde ikke det oppmøtet som er så essensielt for Sigurd, mens i Ull/Kisa legger de nå opp til fellestreningene sine på tvers av klubbtilhørighet.

– Det er veldig deilig å reise på trening og så har du en fire–fem stykker du kan henge deg på. Hvis du har en litt sliten dag så er det bare å legge seg i rygg, og så får du gjort akkurat det du skal.

Han har følt på kontrasten på turer hjemme i Romedal hvor han må løpe øktene alene og innser hvor kjedelig han synes det er, spesielt etter en bortskjemt høst og vinter.

– Det er myyyye lettere å komme på trening når man både har hyggelige folk, og folk som matcher på trening. Da er det mye lettere å ha det gøy også, sier han med overbevisning.

– Jeg har trua på det – å ha det gøy. Så det prøver vi å jobbe litt med i den gruppa vår nå, at vi også møtes litt utenfor trening sånn at vi har mer å spille på enn bare løpinga, selv om det er den som er viktigst for oss.

Simon Steinshamn

Alder: 21 år

Klubb: IL i BUL

Personlige rekorder:

1500 m: 3:50

3000 m: 8:03

5000 m: 14:03

10 000 m: 29:26

Meritter: Laggull EM terrengløp 2018

Fremtidige mål: Senior-EM, OL og VM

Det beste med gjengen: Langturen søndag 2. mai med Fredrik og Sigurd vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Unik lagfølelse

Det særegne med Sigurd og gjengen han tok initiativ til å danne, er denne lagfølelsen i en individuell sport.

Det handler om å være sammen om å utvikle hvert sitt potensiale, og Sigurd synes det er bra at det ikke lenger er nok å «bare» ta kravet for å få plass i et EM.

– Det er kjempekult at vi er gjeng som pusher hverandre, sier han engasjert.

– Jeg har jo lyst til å slå de gutta som er to–tre sekunder foran meg, selvfølgelig, men det er jo utrolig kult at vi i det hele tatt er der at vi pusher hverandre i Norge. Jeg tror det starta litt med Ingebrigtsen-gjengen, og så har det bare balla på seg. Man ser at det er mulig å bli god, at det er mulig å satse, og nå er vi mange gode, rett og slett. Det er utrolig inspirerende.

Dette vitner om en holdning som sier at i denne individuelle idretten er det alltids plass til flere, konkurranse er sunt. Å knive om plasseringene man har lyst på handler om å utvikle seg selv, ikke at de andre ikke utvikler seg.

Ådne Andersen

Alder: 27 år

Klubb: Dimna IL

Personlige rekorder:

800 m: 1,52:10

1500 m: 3.46:84

5000 m: 14,04,27

10 000 m: 28,49

Halvmaraton: 1,05,38

Meritter: Norgesmester 800 m innendørs 2017

Bronse 1500 m NM 2017 og 2019

Fremtidige mål: EM, VM og OL på maraton. 

Det beste med gjengen: Stadionmila 2020, solid pers og under EM-kravet på meg og Sigurd Skjeseth.

Høyt nivå

I perioden fra første møte til trykk av magasinet har Sigurd løpt flere raske løp, blant annet et i Tønsberg. Der var det fire stykker som tok EM-kravet, og som Sigurd definerer det «begynner jo å være på et veldig høyt nivå.»

– Vi fire første blir nummer én, to, tre og fire i den konkurransen, men vi er også topp tredve i Norge gjennom tidene, sier han.

Det er rivalisering på banen, men Sigurd ler lett når han sier at det er veldig god stemning også.

– Det er jo utrolig givende at vi er så mange som er så gode. Når man kommer til konkurranse og ser hvem som har trent best, hvem som har gjort det beste arbeidet i vinter. Det er egentlig bare kjempekult å være en del av det.

Fredrik Sandvik

Alder: 23 år

Klubb: Ull/Kisa

Personlige rekorder:

1500 m: 3.42

3000 m: 7.55

3000 m hinder: 8.46

Meritter: 4*U20/23 europamesterskap (terrengløp/3000 m hinder) 1 NM-sølv, 2 NM-bronse på hinder.

Fremtidige mål: VM 2022 og OL 2024

Det beste med gjengen: Beste er å ha noen å trene med hver dag som har som mål i seg selv å bli best mulig. Gruppa sikrer kvalitet og glede i treningshverdagen.

Skadeåret 2019

Stort sett har det kun vært progresjon for Sigurd. Han tok permisjon fra lærerstudiene og fikk muligheten til å reise til høyden for å trene, og muligheten til å øke treningsvolumet. I 2019 fikk han først tretthetsbrudd i venstre del av sakrum nederst i ryggen, og når han kom tilbake og skulle begynne å løpe igjen, fikk han tretthetsbrudd i høyre del.

– Jeg hadde nesten en identitetskrise da jeg fikk det andre tretthetsbruddet. Hva skal jeg finne på hvis det viser seg at jeg ikke kan løpe mer?

I den perioden gikk det mange tanker gjennom hodet hans, og han trakk seg litt unna miljøet. Hadde ikke behov for å stikke innom Bislett for å se hvor fort gutta løp – han unnet dem alt godt, han trengte bare ikke å se på det. Lærdommene han tok med seg er mange, blant annet hvor godt det er å ha noe å tenke på ved siden av.

– Når løpinga går bra, trenger jeg ikke noe ved siden av. Men når jeg er skada eller kanskje er sjuk, da er det veldig greit å la hodet holde på med noe annet i løpet av uka.

Det som var kjedelig der og da, er fortsatt noe han ser tilbake på med takknemlighet for å ha fått oppleve – nedturene så vel som oppturene. Sammen med trenere førte det til endret treningsopplegg for å sikre at det ikke skjer igjen, og fortsatt synes han skade er en tålelig grunn til manglende progresjon.

– Hvis man får gjort alt det man skal på trening og ting går bra, og så får man likevel ikke framgang – det må være mye verre mentalt enn om man får gjort det man skal og så blir man skada.

I hvert fall om man kommer tilbake fra skade og kan oppleve samme progresjon som Sigurd har gjort gjennom 2020 og inn i 2021.

– Det virker heldigvis som at jeg tåler løping, sier han med et smil.

– Det er myyyye lettere å komme på trening når man både har hyggelige folk, og folk som matcher på trening. De har ikke noe respekt for tider, det skal bare beines. Det er en kul generasjon å være en del av, sier Sigurd. Foto: Tonje Lien Wold

Drivkraft

Alt handler om å finne ut hvor fort han kan løpe. Han blir ikke bitter om han aldri kommer til OL eller VM, men både det umiddelbare og det langsiktige målet er heller å hele tiden ta smarte valg som gjør at han kan finne ut: hvor fort kan han løpe.

– Så er det jo naturlig nok noen tidsmål. I år er det spesielt å løpe fort på 5000 meter, 13.35. Og 28.20 på 10 000 meter. Det er de to kravene jeg har tenkt på i vinter hvis jeg har slitt med å motivere meg til en økt.

Det er mye snakk i toppidrett om tøffe valg man tar og ofre man må gjøre for å finne ut om man klarer å nå målene sine. Sigurd derimot, føler ikke han har tatt et eneste tøft valg. Dette er det han har lyst til å gjøre, det som gir ham glede og energi.

– Det kjente jeg jo når jeg var skada, at det er løping som gir meg glede nå, nesten litt skummelt mye. Når jeg ikke har det blir jeg nok en litt dårligere versjon av meg selv. Det er egentlig veldig lite jeg føler jeg velger bort. Jeg tenker heller at det har gitt meg mye, mye mer enn det har tatt.

Det skal beines

Vi sitter på kunstgressbanen på Sognsvann, omringet av lørdagsløpere en solfylt formiddag.

– Det er bra nivvå på banen her nå, sier hedmarkingen og kan peke ut to av de andre som tok EM-kravet uka før.

– Vi har gradvis blitt raskere sammen. Når en løper 5000 på under 14 så vil alle under 14. Nå vil vi under 13.30. Vi flytter oss bare etter den beste i gruppa, og når én satser hardt så tror jeg det er sånt vi alle blir bedre av.

Sigurd beskriver denne gode kulturen hvor man stiller opp og hjelper hverandre på veien selv om alle vil komme først i mål. Vi er midt i en god periode for konkurranser, og om litt skal det løpes på Bislett, noen med mål om å ta OL-krav.

– Det kan hende det blir litt tøft, men jeg liker den mentaliteten. De ser etter forbedring og har ikke noe respekt for tider, det skal bare beines. Det er en kul generasjon å være en del av, synes jeg.

Sigurd definerer satsningen som noe som har gitt ham mye, mye mer enn hva de såkalte «tøffe valgene» gjør at man går glipp av. Foto: Tonje Lien Wold.

Kjelleren

Når det kommer til stykket hjelper laget deg på veien, men det er kun du alene som kan velge å gå ned i kjelleren. Intervallene løpes rundt oss, og Sigurd peker ut noen i et drag:

– Den gjengen der for eksempel – jeg trener jo for å holde følge, så det er kjedelig å legge ned så mye innsats gjennom hele vinteren for å slippe de ryggene.

På konkurransedag trenger Sigurd en grunn, noe som motiverer ham den dagen til å grave skikkelig dypt. En slik grunn kan være bestefaren, men ofte er det også en motstander han vil slå.

En treningskamerat han har løpt med på trening og hvor de nå presser hverandre til det ytterste. Denne kulturen med overskudd – alle kan løpe fort – er fristende å beskrive som en bidragsyter til bredden i toppen.

Et samarbeid for å bli bedre slik at alle kan få utvikle sitt potensiale så langt det går.

– På veien har jeg blitt kjent med mange hyggelige mennesker, og sett verdien av et godt treningsmiljø.

Og dette gjør at han har det gøy mens han gjør sitt ytterste for å finne ut hvor fort han kan løpe.

– Tre timer i myra er favorittøkta

– Tre timer i myra er favorittøkta


Langrennsløper Emil Iversen kom sist i hovedlandsrennet som 15-åring. I år ble han verdensmester på femmila. Reisen han har gjort har formet ham som idrettsutøver, og han takler fint å bli “mobbet” for den “dårlige” 3000-metertida. Han trives uansett best i Trøndermyra med terrengsko fra Hoka på føttene.

Vi har tatt en løpetur med Emil Iversen, snakket om løping, karrieren og det at han på ingen måte var noen barnestjerne – snarere tvert imot.

Med den nye terrengskoen Zinal fra Hoka på føttene løp Emil og redaktør i Runner’s World, Sara Skarabot Pedersen, en tur i Nordmarka på stier og grusveier – perfekt terreng for Hoka Zinal, som er en slags racersko for grus og lettløpt sti. Langrennsløperen mener den fungerer ypperlig i myra også.

Se videoen her:

– Restitusjon er viktigere enn jeg trodde

– Restitusjon er viktigere enn jeg trodde


Toppidrettskarriere kombinert med jobb og studier krever sin kvinne. Men årets skadeprosess har gitt både innsikt og perspektiv for Yngvild Kaspersen.

Belastningsskader kommer som oftest av litt for stor belastning over tid. Men ofte oppleves slike skader som akutte skader. Vi husker godt den ene økta det hogg til, eller det ene steget som gjorde at smerten oppstod. Det skjer så plutselig. Derfor er det lett å tenke at skaden også kan helbredes like plutselig. Én hviledag, én rolig økt, bytte av sko … Det fikser vel problemet?

I iveren etter å ville løpe, glemmer vi at det ofte er summen av faktorer som er årsaken til en skade, ikke en enkeltfaktor som at du løp med litt for høy fart på den ene økta, eller at du løp i litt vonde sko.

Yngvild Kaspersen er en av ikke alt for mange toppløpere som kombinerer idretten med både jobb og studier. Det er forbilledlig, men det er også en knivskarp balansegang. Da skaden i våres var et faktum, begynte hun å reflektere over totalbelastningen. Det (eneste) fine med en skadeprosess, er at det også er en læringsprosess.

Kunne ikke løpe

Yngvild Kaspersen har de siste årene prestert på internasjonalt toppnivå i skyrunning samtidig som hun har studert medisin ved universitetet i Tromsø. Høsten 2020 startet hun på det femte studieåret som innebærer mye praksis samtidig som hun la grunnlaget for en ny konkurransesesong.

Alt lå til rette for nok en god sesong da hun i januar startet nyåret med å knuse løyperekorden på Mørketidsløpets halvmaraton med over tre minutter. Men i april begynte hun å kjenne en murring i hofta som skulle vise seg å være en skade. Dette gjorde at Yngvild måtte legge om på trenings- og konkurranseplaner for sesongen.

– Når man trener store mengder løping er man vant til litt småvondter, men dette er første gang jeg har hatt en såpass alvorlig skade at jeg ikke har kunnet løpe i det hele tatt.

Det hele startet 6. april. I ettertid har hun tenkt over at hun dagen før kjente en liten murring bak i hofta, men antok at det bare var en nerve i klem eller lignende. Hun hadde jo løpt med mye verre smerte enn dette tidligere.

Intervalløkta skulle være på mølla, og siden Yngvild var litt sliten den dagen, løp hun en kortere økt på 10 x 3 minutter.

– Utover i økta kjente jeg at det gjorde mer og mer vondt, men jeg presset meg til å fullføre. På nedjoggen haltet jeg. Etter det gjorde alt vondt, enten det var å sitte eller gå, det verket hele tiden.

De neste dagene prøvde Yngvild ut ulike alternative treningsformer som å gå på ski, ellipse, styrke og korte løpeturer. De fleste turene endte med at hun måtte bryte. Hun kunne ikke ellipse uten å holde seg fast, og måtte snu ti minutter ute i skiturene. Etter en uke oppsøkte hun fysioterapeut som henviste henne videre til MR. Der var det lang venteliste.

– Det å måtte avbryte flere økter fordi jeg rett og slett ikke greide å gjennomføre var veldig tungt for psyken. I ukene mens jeg ventet på svar fra MR fortsatte jeg å teste hva som gikk an å gjøre uten smerte. Tidligere har jeg ved småskader lyktes med å bytte sko eller gjøre små justeringer, men nå gjorde det vondt bare jeg fikk litt vekt på foten. Jeg kunne rett og slett ikke løpe.

Yngvilds tre tips til skadeforebygging:
Restitusjon!
Søvn!
Ta hensyn til stress!

Tretthetsbrudd

Etter sju uker fikk Yngvild svar på MR som viste «frakturlinje gjennom sacrum corpus og tilstøtende benmargsødem», det vil si tretthetsbrudd i hofta. I løpet av de ukene hadde hun kun trent alternativt, og symptomene hadde forbedret seg. Videre fikk hun oppfølging av fysioterapeut som lagde en plan for hvordan hun skulle komme tilbake til løpingen.

Det finnes flere programmer for opptrening etter tretthetsbrudd, men individuelle tilpasninger er nødvendig i forhold til grad av bruddet og hvor det sitter. Yngvilds fysioterapeut var lett tilgjengelig for veiledning og råd gjennom opptreningen.

– Hadde jeg fra starten visst at det var et tretthetsbrudd ville jeg gjort en del ting annerledes. Noen avlastes totalt med krykker i slike tilfeller, men jeg hadde eksperimentert med litt forskjellig og også løpt småturer. Nå kuttet jeg løpeturene helt, men fortsatte den alternative treningen siden jeg jeg allerede hadde begynt å bli bedre.

Først var det kun sykling og styrke av kjernemuskulatur. Deretter fortsatte Yngvild med å legge på vannjogg, ellipse og å gå turer. Da hun skulle begynne å løpe igjen var dette i tett samarbeid med fysioterapeuten. Det startet med fem minutters løpeturer to ganger i uken. Dette ble gradvis bygd opp til turer på 15 minutter. Deretter begynte hun å løpe annenhver dag, og så to dager på rad med en dags pause før de bygde opp øktene til å vare rundt en time.

– Det har vært noen tilbakefall underveis, for eksempel ved at jeg har prøvd å løpe med litt mer fart. Da har jeg fått noe verk og har måttet ta det rolig igjen, men som regel har det gått ganske problemfritt.

Yngvilds styrkeøkter:
– Slyngetrening.
– Bakke- og trappespenst.
– Styrke i treningsstudio med knebøy, markløft, hip thrust og tåhev.
– Gåturer i fjellet.

Lettere sagt enn gjort

Yngvild løper regelmessig og har også hatt en langtur i uka. Løpsintervaller venter hun imidlertid med til hun får tatt ny MR i løpet av de neste ukene. Hardøktene blir derfor på ellipse, i bassenget eller ved å gå opp bratte bakker eller fjell med høyt tempo.

I skadeperioden har hun også reflektert rundt hva det var som gjorde at hun ble skadet. Hun har vært vant til å trene store treningsmengder over flere år og kombinert dette med å studere medisin.

I år startet hun på det femte året på medisinstudiet som innebærer mye praksis, og hun la derfor opp treningen litt annerledes ved å justere ned mengden slik at totalbelastningen ikke skulle bli for høy.

I ettertid ser hun at hun kanskje undervurderte hvor krevende full satsing på både studier, jobb og trening kan være for kroppen når man står i det over lengre tid. I tillegg til praksis på studiet har hun hatt tre ulike jobber samtidig ved hjerteavdelingen på UNN, rusklinikk og legevakten i Tromsø.

Dette er jobber som krever at man er skjerpet, og når du i tillegg er ny i jobbene har det vært mye å sette seg inn i.

– Som student er man mer fleksibel når det gjelder tid. I praksis og jobb har dagene startet regelmessig rundt 05.30 med løpsøkt før jobb, så jobb og så styrke og løping etter endt arbeidsdag.

Noen ganger skjer ting akutt slik at man blir lenger på jobb en planlagt, eller det har blitt noen ekstra nattevakter og så løpeturer uten å sove først.

– Legeyrket er en livsstil det også, og jeg har trivdes utrolig godt med å lære og erfare mye, og synes akuttmedisin er ekstra spennende. Jeg ser at dette kan være krevende å kombinere med full toppidrettssatsing. Begge deler er jo en type livsstil som man må være dedikert til, og jeg tror at å holde på med begge samtidig gjør at alt blir litt halvveis. Restitusjon med hvile, kosthold og søvn er nok mye viktigere enn jeg først trodde. Ting går som regel greit over en liten periode, men jeg må nok bli flinkere til å stå over økter enn å presse meg gjennom hvis jeg er sliten. Det er noen ganger lettere sagt enn gjort.

Innsikt og perspektiv

Yngvild mener også at man som medisinstudent får en mer helhetlig forståelse av hvordan kroppen fungerer. Hun har alltid vært bevisst på kostholdet gjennom å spise nok og variert mat.

I en landsdel hvor man i perioder av året har null tilgang på sol, er det ekstra viktig å få i seg vitamin D. I skadeperioden har det også vært ekstra verdifullt for henne å jobbe på et sykehus som setter livet i perspektiv.

– Å være skadet er en kjip situasjon. Mål man har satt seg og vante treningsrutiner må endres. Alternativ trening tar ofte mer tid, og man må hele tiden ta hensyn til skaden. Etter gode perioder kjenner man plutselig murring igjen. Noen ganger får man lyst til å kaste hele løpssatsingen i dunken. Da er det stor hjelp å ha en jobb å gå til som får tankene inn på noe helt annet.

Nå har Yngvild egentlig slått seg til ro med at denne sesongen ikke blir hennes sesong. Hun stresser ikke med å komme i form til noe løp. Førsteprioritet er å bli skadefri slik at hun kan trene som hun vil.

– I jobben på sykehus møter man mange skjebner. Jeg blir takknemlig for alt jeg har fått oppleve gjennom løping og setter pris på hver dag jeg er frisk og har god helse. I et langtidsperspektiv er det nok legeyrket jeg kommer til å satse på, men jeg kommer nok aldri til å slutte å trene og løpe i fjellet.


Yngvilds favorittøkt:
Moderate langturer – både i fjell og på asfalt.

Åtte grep som setter fart på høsttreninga

Åtte grep som setter fart på høsttreninga


Enten du har sluppet opp på treningsrutinene og trenger litt struktur,  mistet motivasjonen gjennom en litt for lystbetont treningssommer, eller bare rett og slett trenger litt krydder og forandring i treninga di – her er åtte enkle grep. Mange av...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
En historie om tap, mot og håp

En historie om tap, mot og håp


Audun Mo har vært på en reise få av oss kan forstå. Her forteller han om hvilken rolle løpinga har spilt i den vanskeligste delen av livet hans og hvordan han klarte å bygge seg opp igjen.

Audun har alltid vært glad i å løpe og være ute. Den 13. september 2018, var han i den spente og rastløse fasen av maratontreningen, bare to dager før Oslo maraton.

Distansen skulle ikke utgjøre noe problem for Audun som hadde klart de 42 kilometerne tidligere, inkludert som sisteetappen i Zurich Ironman året før.

Audun Mo var to dager unna å løpe sin tredje maraton da livet hans ble totalt snudd på hodet. Opptreningen ble en reise mot målstreken i håpets tegn.
Foto: Anna Buckley Cahill

Hun som aldri kom hjem

Denne dagen, som mange andre dager, leverte Audun sin 14 måneder gammel datter Sara i barnehagen i Ås og kjørte til Akershus universitetssykehus hvor han jobbet. Litt etter lunsj fikk han en pause i det organisert kaoset det er å jobbe som sykepleierleder.

Han plukket opp telefonen og så en melding fra samboeren sin, Karine, som hadde syklet til Oslo hvor hun tok en mastergrad i avansert klinisk sykepleie.

Før hun skulle sykle tilbake, ville hun hente startnummeret til Audun i Oslo sentrum. De utvekslet et par meldinger for å hamre ut de praktiske detaljene for resten av dagen, og sa ha det.

De forventet å se hverandre hjemme om et par timer, men Karine ble påkjørt av en lastebil ved Operaen i Oslo kort tid etter og kom aldri hjem.

Huset ble snart fylt med venner og familie. Han kjente ikke umiddelbar sorg, men sjokk, vantro og panikk satte inn raskt. Det var spor av Karine over alt i huset. Til tross for hva han var fortalt, var det en liten del av ham som ventet og håpet at Karine kunne være neste til å komme inn døren.

I de neste ukene ble Audun, en Ironman og en som har brukt karrieren til å være en trygghet for andre i krise, selv livredd og uten retning.

– Jeg trodde selv jeg var en fighter og kjempet og holdt fortet. Men de som møtte meg så vel heller en mann i panikk, full av usikkerhet, med høye skuldre og i bunnløs sorg, forteller han.

Søvn kunne ha vært en flukt, men for Audun var kveldene ingenting å glede seg til. Han fikk mareritt, bare for å våkne sliten og kjenne virkeligheten som en annen type mareritt. Kroppen hans slet med verkende muskler, tørre øyne og utmattelse.

I de første ukene etter ulykken mistet han matlysten og gikk ned flere kilo, men kjente samtidig på en vekt som tynget ham og gjorde at hverdagsaktiviteter virket umulig.

Ta på egen oksygenmaske først

Ifølge Anita Sjøstrøm, rådgiver og familieterapeut ved lærings- og mestringssenteret i avdelingen for sorgstøtte ved Oslo Universitetssykehus, er det ingenting i verden så energikrevende som sorg.

Sjøstrøm jobber med familier som enten har mistet et barn eller ektefelle og sier at i tillegg til tapet i seg selv, bærer de etterlatte etter et dødsfall ofte den ekstra vekten av økt ansvar, både økonomisk og omsorgsmessig. I disse situasjonene mener hun at det er viktig å prioritere å ta vare på seg selv.

– Det vi pleier å si er at det aller viktigste er det samme de sier når du går ombord i et fly: ta på deg oksygenmasken selv før du hjelper andre. Du kan ikke redde noen hvis ikke du har oksygen selv, sier Sjøstrøm.

  • Hvordan ser sorg ut?

  • Alle opplever tap og sorgreaksjoner forskjellig og det finnes derfor ingen fasit.

  • Sorg i seg selv er ikke en sykdom, men vanlige sorgreaksjoner som depresjon, angst og sinne kan vokse til noe som krever faglig hjelp.

  • Sorg er langsiktig, men hvis man ikke klarer å fungere i det daglige eller se en fremtid uten den eller de har mistet, selv etter lang tid, kan det være et tegn på komplisert sorg.

  • Anita Sjøstrøm sier at 8–10 % av ungdom og voksne opplever komplisert sorg som gjør at de trenger profesjonell støtte for å komme seg videre.

  • Ifølge Sjøstrøm bør venner og familie rundt den som er i sorg vite at det ikke nødvendigvis er verst etter tre måneder. Det kan bli verre etter et år eller to, og da er det ingen som lenger spør hvordan man har det.
  • Helt på scratch

    Høsten 2018 fikk Audun plutselig eneansvar for sin 14 måneder gammel datter Sara og kjente umiddelbart at hun og hans eldste datter Astrid trengte pappaen deres.

    På kjøleskapet begynte han å klistre opp gule lapper med enkle mål for dagen slik at han kunne se og huske dem når tankene vandret. 

    – I begynnelsen satte jeg meg helt grunnleggende mål, husker Audun. Det var å klare å stå opp, levere i barnehage og lage middag. Det var helt på scratch.

    Han forstod at han ikke kunne klare alt på egenhånd og begynte å dele oppgaver med nærkontaktene sine for å få støtte. Med hjelp fra naboer, venner og familie begynte Audun å klare målene på de gule lappene, og sakte men sikkert fikk han tilbake troen på seg selv.

    Den første løpeturen etter tapet av kona utløste et vell av følelser i Audun. Etter hvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene. Foto: Anna Buckley Cahill

    Et glimt av håp

    Det hadde gått litt over en måned da Audun følte en kløe i kroppen ulik leddsmertene han hadde blitt vant til siden Karine døde.

    Etter flere uker med nesten ingen fysisk aktivitet, var det noe i kroppen hans som fortalte ham at han måtte bevege seg. Løpeklærne satt mye løsere på ham nå enn noen uker tidligere.

    Stående i en skogkledd sti bak huset hans, pustet Audun dypt en siste gang før han bestemte seg for å ta sitt første løpende skritt. Det var klønete og ukoordinert. Han var ikke den samme mannen som mindre enn to måneder tidligere hadde vært klar for å løpe sin tredje maraton.

    Etter bare 300 meter ble han så overveldet av følelser at han måtte stoppe. På ristende bein og gjennom brennende lunger gråt han.

    Tårene var et utbrudd av all smerte og vonde følelser låst inne i ham opp til dette øyeblikket, men samtidig et tårevått gjensyn med en følelse han ikke hadde forventet å kjenne igjen – håp.

    Eierskap til smerten

    Snart etterpå tenkte Audun på en avtale han og Karine hadde lagt sammen. De hadde blitt enige om at de skulle reise til København året etter hvor Audun skulle delta i København Ironman.

    Audun visste med ett at det var noe han måtte gjennomføre. Avgjørelsen ble tatt helt med hjertet og i stedet for et treningsprogram fulgte han magefølelsene hele veien.

    – Det var mitt prosjekt, dette her. Jeg hadde et veldig eierskap til det, og det var noe jeg måtte gjøre på min måte i mitt tempo, sier han.

    Audun beskriver det å trene i starten som en måte å flykte fra den vonde hverdagen, fra et hus fullt av minner og fra angsten som hadde dukket opp i ham. Men etterhvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene sine.

    – Jeg trengte denne tiden til å bare la tankene fly og være til stede her og nå. Jeg tenkte mye på alt som hadde skjedd. Jeg tenkte på Karine. Jeg lurte på hvorfor jeg holder på med dette her. Det virket ganske uoppnåelig som et mål, og hvorfor kunne jeg ikke ha satt meg et mye mindre mål? Men så tenkte jeg på barna. Og igjen hvorfor gjør jeg dette? Jo, det er fordi jeg skal vise barna at pappa kan få det til. Og jeg måtte vise meg selv at jeg kan, at jeg er sterk nok.

    Om våren, cirka seks måneder etter han hadde tatt opp igjen treningen, begynte ting gradvis å falle på plass i livet til Audun igjen.

    – Trening hjalp meg å finne mening. Det å ha et mål for dagen –  å vite at for å klare målet, så må jeg faktisk ut i dag – ga meg overskudd til å håndtere sorgen. Det ble ikke bare et mål jeg måtte nå, men etterhvert skjønte jeg at det var noe som ville gi meg mer.

    Ikke minst ga de harde øktene Audun eierskap til smerten hans.

    –  Det er selvfølgelig ubehagelig å kjenne fysisk smerte, men det var på en måte et tegn på at jeg faktisk var i live. Jeg kjente at jeg kunne føle på fysisk smerte igjen og ikke bare smerte fra sorg eller savn. Jeg byttet ut de fysiske sorgreaksjonene med muskelsmerter fordi jeg hadde syklet langt eller løpt eller begge deler, noe annet som gjør vondt, men på en bedre måte.

    Gjennom trening ble Audun tvunget til å planlegge måltider og spise nok til å gjennomføre øktene. Han begynte å sove på ordentlig. Han trente hardt, men passet på at han alltid hadde litt igjen å gå på, fordi han visste at han måtte ta vare på seg selv og Sara etterpå.

    Han tok på seg oksygenmasken, og kunne igjen være en pappa.

    Når konkurransen nærmet seg og timene og kilometerne stablet seg opp, ble hele reisen opp til denne dagen en motivasjon i seg selv. Han hadde gitt alt for mye til å ikke komme til mål, så hver løpetur og bassengøkt ble en ny grunn til ikke å gi opp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun. Foto: Anna Buckley Cahill

    Den store dagen

    I midten av august 2019 begynte Audun på reisen til København. To måneder tidligere hadde han møtt Maria, også hun en triatlonutøver, som dro sammen med han.

    Ironman-konkurransen består av 3,86 kilometer ferskvannsvømming, fulgt av en 180,25 kilometer lang sykkelrute og til slutt en løpsetappe tilsvarende en maraton – 42.20 kilometer.

    De fleste bruker over 12 timer på å fullføre og det krever derfor ekstremt nøye planlegging av mat, drikke og utstyr gjennom dagen.

    Det var Maria som ordnet med alle de små detaljene og ga Audun tryggheten til å kunne fokusere bare på konkurransen.

    Da Audun sto opp kl. 04.30 om morgenen den 18. august, var alt klart. Et par timer senere var han gjennom innsjekking og sto i et hav av konkurrenter og supportere på Amager Strandpark hvor svømmingen skulle begynne.

    Skrevet nedover armen hans i svart sprittusj var Tro på deg selv. Og aldri gi opp.

    Dette var råd Auduns datter Astrid ga ham et par dager tidligere over Facetime. Mange sterke følelser rammet ham i minuttene før startskuddet, men tvil var ikke en av dem.

    – Alt var så nøye gjennomtenkt og jeg følte meg så godt forberedt at når jeg sto på startstreken og tenkte på hvordan jeg hadde kommet hit, følte jeg meg trygg på at konkurransen skulle gå bra.

    Svømmeetappen er fort unnagjort, Audun brukte litt over en time. Det var da han løp ut av vannet og satte seg på sykkelen at konkurransen virkelig begynte. Det er på denne etappen at ernæring og hydrering er kritisk. Audun visste nøyaktig når han måtte spise, drikke og fylle opp vannflasken. Som en gave ovenfra, var det ingen vind i den småkuperte løypa i København denne dagen.

    Etter litt over fem timer og 45 minutter på sykkelen, var Audun klar til å komme i gang med maratonløpet. De 42,2 kilometerne var delt på fire runder på cirka en mil i Københavns flate sentrum. Tilskuere heiet langs løypa og energien og følelsene steg for hver runde.

    – Den siste runden var ganske sterk, sier Audun. Da jeg skjønte at jeg snart var ferdig, gråt jeg mens jeg løp fordi jeg visste at jeg ville klare det, at jeg ville klare å bevise for døtrene mine at jeg fikk det til.

    I slutten av løpet halter de alle fleste løpere til målstreken med blytunge ben og slitne muskler, men Audun løp forbi dem med en letthet han ikke hadde kjent på mange måneder.

    Han kjente igjen hvordan de andre konkurrentene så ut fra Zurich Ironman i 2017 da han selv brukte flere timer lenger og slet hele veien. Men i dag var han sterk nok å forlate både dem og sitt forrige selv.

    En ekte Ironman. Foto: privat

    «Audun, you are an Ironman!»

    Da Audun endelig kom i må hørte han speakeren rope «Audun, you are an Ironman!» Det hadde gått litt over 11 timer siden han sto på stranda i våtdrakten, men nå, med medaljen rundt halsen, begynte det å synke inn hvor lang denne reisen egentlig hadde vært.

    – Det var en veldig surrealistisk opplevelse. At jeg klarte Ironman den dagen er en ting i seg selv, men jeg klarte å komme meg tilbake på sykkelsetet, klarte å plukke opp igjen svømmingen, klarte å ta på meg løpeskoene. Jeg brukte så mange timer det halvåret og det var alle de timene som var viktig. Det var det jeg var stolt over. Jeg beviste for meg selv at alt er mulig.

    Audun beskriver denne dagen som slutten på et stort kapittel i sorgprosessen, men i etterkant oppstod en tomhet i livet hvor konkurranseforberedelsene hadde tatt plass.

    Over tid har tomheten blitt fylt med liv, inkludert jobben som han gradvis kom tilbake til etter seks måneders sykmelding, det å være pappa til en voksende familie, kjærlighet og drivkraft til å dele håp med andre.  

    Nå arbeider Audun med en bok hvor han med sin historie ønsker å ufarliggjøre dødsfall og sorg. I boka framsnakker han også fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. Foto: Anna Buckley Cahill

    Å sette ord på det

    Kort tid etter Karines ulykke fikk Audun tips til å skrive ned hvordan han hadde det og hva han gjorde hver dag. Grunnen var både en måte å bearbeide sorgen på, men også for å huske hvordan det var når han senere er på et helt annet sted i livet. 

    For omtrent et år siden bestemte Audun seg for å gjøre alt han skrev om til en bok som forteller om opplevelsen hans og tar sikte på å ufarliggjøre dødsfall og sorg.

    Boken er delvis en selvhjelpsbok og delvis en historie om kjærlighet, forandring og fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. For øyeblikket leter han etter et forlag å gi ut boken på. Arbeidstittelen er Hvorfor du ikke skal sitte inne når alt håp er ute: En fortelling om død, tap og sorg. Men viktigst av alt; en fortelling om håp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun.

    Les også artikkelen om Gabriel Ingebretsen: – For meg er løping terapi