Først må du trene, så må du tro

Først må du trene, så må du tro


Kenenisa Bekele har oppnådd det meste som er å oppnå innen langdistanseløping. Likevel er han ikke ferdig. Det er én viktig ting som gjenstår.

I desember 2018 besøkte Runner’s World Etiopia, blant annet i forbindelse med Afrikas største gateløp Great Ethiopian Run som avholdes i den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Vi fikk en kjapp selfie med Haile Gebreselassie og heldigvis en lengre prat med Kenenisa Bekele, som under Berlin Marathon i år kun var tre sekunder unna verdensrekorden. Dette intervjuet var på trykk i Runner’s World 1/19.

Kenenisa Bekele sammen med Kent Gasmann fra Runner’s World Norge. Foto: RW

Kenenisa Bekele er ansett som en av tidenes beste løpere. En ener i verden.

I Etiopia er han en i rekken av flere store: Abebe Bikila ble etiopisk nasjonalhelt da han barbeint løp inn til OL-gull og verdensrekord (2.15.16) på maraton i Roma i 1960. En verdensrekord som han senket til 2.12.11 i Tokyo-OL fire år senere. Da med sko.

Tre tiår senere, på 90-tallet, skulle igjen en etiopier flytte grenser innen langdistanseløping. Haile Gebreselassie satte over 25 verdensrekorder i løpet av karrieren. Først en drøss med banerekorder, for deretter å avansere til maraton. Som 35-åring vant han Berlin Maraton og senket sin egen verdensrekord til 2.03.59.

Samtidig var arvtakeren Kenenisa Bekele allerede godt etablert i tet på friidrettsbanen. Gebreselassies verdensrekorder på 5000 og 10 000 meter tilhørte nå Bekele. Ingen har rørt dem siden de ble satt i henholdsvis 2007 og 2008. Både Gebreselassie og Bekele dominerte langdistanseløping i godt over et tiår, og befant seg i verdenstoppen i nesten to tiår. De er de eneste som var vunnet 10 000 meter i fire (!) VM på rad.

Nøkkelen til suksess er nå en ting, men hva er nøkkelen til suksess over tid? Det viste seg å være et helt nøkkelknippe:

– Du må ha fokus, en langtidsplan og disiplin. Samtidig må du trives i jobben – du må like det du holder på med. Du må ha målet klart foran deg, og du må være i stand til å lytte til deg selv. Men viktigst av alt, du må tro ett hundre prosent på det du gjør. Jeg er overbevist om at det er større sjanse for at du oppnår målet hvis hodet er overbevist om at kroppen klarer det, sier Kenenisa.

Pasjon over penger
Det høres ut som noe han har pugget, noe som kommer på løpende bånd. Men det er gjennomtenkt, og han repeterer og understreker viktigheten av denne smørbrødlistas komponenter underveis i den lille halvtimen vi har til rådighet. Det er tydelig at konkrete mål og en bunnsolid tro på egen evne har vært viktige ingredienser i karrieren.

– Det som drev meg var målene jeg satte. Jeg utarbeidet en plan med en start og en slutt. Målene var min motivasjon.

Vi drister oss til å stille spørsmålet som representerer én av mange teorier om hvorfor øst-afrikanere er så gode løpere: Penger. Var ikke det en motivasjon?

– Penger er også en motivasjon. Men jeg tror ikke penger kan slå pasjonen. Å ta en verdensrekord – i seg selv er det større enn summen det inndrar, sier han.

Og det er tydelig at løping har vært og fortsetter å være hans store pasjon.

– Løping er blitt livet mitt. Takket være løpingen forandret livet mitt seg fullstendig. Jeg har blitt et forbilde, jeg har stor innflytelse. Og det er viktig for meg å gi tilbake til samfunnet. Jeg ønsker å løfte yngre løpere ved å bistå med utstyr og fasiliteter. Det er ikke noe jeg fronter høylytt i media, men jeg hjelper hundrevis av løpere, forteller han.

Sub 2 timer er mulig
Men nå da, når han tilsynelatende har oppnådd alt. Kan det potensielt være noe som fortsatt driver ham?

– Det er fortsatt noen viktige ting som gjenstår, så jeg må prøve meg på det. Det er maraton. Her ønsker jeg å være helt i toppen. Et par år fram i tid tror jeg det kan være mulig, sier han.

Kenenisa har allerede løpt maraton i noen år. I 2014 løp han sin første på 2.05.04. To år senere vant han Berlin Maraton på 2.03.03, noe som da var den nest raskeste tiden i verden. I tillegg har han gode plasseringer fra London Marathon de tre siste årene. At han ikke anser dette for å være «helt i toppen», sier noe om ambisjonsnivået og målrettetheten. Og vi forstår at «helt i toppen» egentlig kan oversettes med «på toppen». Men Kenenisa er realistisk også. Han fyller 37 år i år. Og mange år med mange kilometer har satt sitt preg på kroppen.

– En maraton på under to timer er mulig. Det vil skje. Men om det blir meg? Det er vanskelig å si. Jeg har slitt med skader de siste fem-seks årene – alle på ulike steder i kroppen – så formen er ikke helt på topp. Det er ikke alltid jeg klarer å fullføre alle treningsøkter. Forberedelsene og treningsarbeidet er med andre ord litt av og på. Jeg har en jobb å gjøre på skadeforebyggingsfronten før jeg kan si noe sikkert. Men jeg har trua på Kipchoge. For øyeblikket er det bare Kipchoge som har sjans i mine øyne. Han har guts.

Kongen av langdistanse
Ifølge Kenenisa er maraton kongen av langdistansene. Maraton krever alt av deg. Får du bare litt for lite trening, stryker du på eksamen.

– Man bruker gjerne konkurranser for å få et svar på formen. Slik er løping brutalt ærlig. Du får resultatet i timer, minutter, sekunder og kanskje til og med hundredeler. Men du kan allerede på forhånd vite hvordan du vil prestere, hvis du hele tiden har god kontakt med kroppen, lytter til den og er ærlig med deg selv. Du vet hva dine eventuelle svakheter er, og dermed har du allerede en pekepinn på hvordan løpet går. Er du veldig sterk mentalt, kan det kompensere for en form som kanskje ikke er 100 prosent. Men la oss si at formen er på 50 prosent av 100 – mye kan ikke hodet ta igjen for, uansett hvor mye du enn vil. Kroppen og muskulaturen må være klar for jobben den skal gjøre på løpsdagen, sier han.

Nå jobber han grundig med styrketrening og skadeforebyggende øvelser. I tillegg understreker han viktigheten av å være åpen for å teste nye ting i jakten på forbedring:

–  Det er en viktig holdning. Skal man oppnå stadig bedre resultater, må man ty til små forandringer hele tiden, ellers vil man bare stagnere, sier han.

Åpenhet er altså et stikkord. Noe som gjenspeiler treningsfilosofien. Eller rettere sagt, mangelen på den slags.

– Jeg har ingen spesifikk treningsfilosofi. Jeg er veldig fri mentalt sett, lykkelig og avslappet. Og jeg stoler på meg selv. At jeg har kapasiteten, at jeg har styrken til å konkurrere og vinne. Selvtillit, oppsummerer Kenenisa.

Han forklarer nærmere:

– Først må du trene opp kapasiteten, og så må du stole på den og tro på den. Har du ikke utviklet en god kapasitet til å løpe raskere eller til å utfordre noen, er du sjanseløs. Da taper du. Så tenk kapasitet i treningsarbeidet, og ha trua når det gjelder. Don’t worry, relax, have fun, avslutter han.

Bekele tar gullet på 5000-meteren i VM i Berlin 2009. Senere i mesterskapet tok han også gull på 10 000 meter. Foto: Bigstock

Kenenisa Bekele Oppsummert

  • Etiopisk langdistanseløper
  • Født: 13. juni 1982
  • Verdensrekordholder på 5000 meter (12:37.35) og 10 000 meter (26:17.53).
  • Mestvinnende løper i VM terrengløp: seks seire på lang løype og fem seire på kort løype.
  • Tre OL-gull, ett OL-sølv. Vunnet 10 000 meter i VM fire ganger på rad.
  • Satser nå på maraton. Var tre sekunder unna Kipchoges verdensrekord på maraton i Berlin 2019.

Les også: Leksjoner fra filosofen – portrettintervju med ELiud Kipchoge

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


Nybegynner i verdenstoppen

Nybegynner i verdenstoppen


– Jeg gleder meg over så utrolig mye der ute, tar inn så mange inntrykk fra naturen. Det gjør at jeg glemmer smerter og vondter som man kjenner underveis i lange løp, sier Sylvia Nordskar.

Hun la langrennssatsingen på hylla og slang seg med på et ultraløp. Noen måneder senere er hun i verdenstoppen i terrengultra. Men å leve som en toppidrettsutøver, det ønsker hun ikke.


Sylvia Nordskar

Alder: 25
Fra: Lommedalen
Bosted: Trondheim
Yrke: Revisor i PwC
Klubb: Strindheim
Meritter: Vunnet Xreid 2018, Ecotrail 50 2018, Norgesmester terrengultra 2019.


Alternativ familieaktivitet

Noen ber inn på spillkveld og middag, andre foreslår et av landets tøffeste og mest krevende ultraløp som familieaktivitet.

Storebror Gjermund Nordskar hadde vunnet Xreid to år på rad, og denne gang – i 2018 – skulle løpet gå i Jotuheimen. Deres barndoms lekegrind. Det var her søsknene tilbragte hver påskeferie. Dette var en unik mulighet for dem til å gjøre noe crazy sammen, som Sylvia sier det.

Mellomste bror Jo Hoff Nordskar dro litt på det – som syklist hadde han planer om å sykle Jotunheimen rundt, ikke løpe tvers over den. Men da både Sylvia og Gjermund var påmeldt, ble han med.

Hvordan det gikk skal vi komme tilbake til. Men én ting er sikkert: En naturkjærlighet og en solid base med mye aktivitet helt fra barnsben av – den kombinasjonen skal man ikke kimse av.

Kjærligheten til naturen har alltid vært der for Sylvia Nordskar. Foto: Sylvain Cavatz

Aktivitet som livsstil

Sylvia vokste opp i Lommedalen i Bærum sammen med brødrene og foreldrene. Aktivitet var livsstilen deres. Mange turer, både med og uten ski på beina. Sylvia løp orientering, danset ballett og gikk langrenn. Etter hvert ble det mindre av de to førstnevnte aktiviteter og mer av sistnevnte.

– Langrenn var mest givende og det ville jeg satse videre på, forteller hun.

Veien gikk fra NTG ung på Bekkestua og videre til NTG på Lillehammer som 15-åring.  Hun satset ut videregående, og tok enda et år til i Lillehammer hvor hun forsøkte å leve som toppidrettsutøver.

Eller, hun tok et årsstudium ved siden av – noe annen input må man jo ha, ifølge Sylvia.

Men det gikk stort sett i trening, soving og spising, og Sylvia kjente på savnet etter noe mer. Så kom hun til det punktet hvor hun måte ta en avgjørelse: Satse videre eller gjøre noe annet.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input. Alternativene mine da var å flytte til Trondheim for å studere og dermed legge opp langrennskarrieren, eller å satse videre og gå all-in for å bli verdens beste langrennsløper. Da hadde jeg måttet prioritere hundre prosent. Det skjønte jeg at jeg ikke hadde motivasjon til – jeg hadde lyst til å gjøre og lære andre ting.

– Jeg har alltid likt å kunne kombinere idrett med både faglig, sosial og annen input, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Fra langrenn til løping

Men, så dukket det opp en mulighet av kaliberet «pose og sekk». Sylvia fikk et tilbud om scholarship i USA og flyttet til Denver, Colorado. Her konkurrerte hun for skolens skilag, tok full utdanning, fikk være sosial, fikk reise rundt og oppleve USA.

– Det var alt jeg kunne drømme om i fire utrolig flotte år, oppsummerer hun.

Dermed var det lettere å si seg ferdig med langrennsatsningen i etterkant av USA-oppholdet. Høsten 2017 var Sylvia klar for jobbhverdagen som revisor i PwC i Trondheim.

– Det er et yrke som krever ganske mange timer med jobb, og en arbeidsplass med mange hardtarbeidende mennesker og et godt miljø. Dette var jeg veldig motivert for og her trives jeg godt, forteller hun.

Men det resulterte også i at hun fikk begrenset med tid til trening, i hvert fall sammenlignet med antallet økter hun hadde vært vant til å legge ned.

– Så da startet jeg å løpe. Det er både effektivt og gøy! Jeg meldte meg på noen løp – det er den aller beste måten å komme i form på; slenge seg med på konkurranser hvor du får pushet deg mye bedre enn når du stikker ut på egne treninger.

Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse.

Løpsdeltakelsen startet allerede den siste sommeren i USA, altså før hun flyttet til Trondheim. Alle studentene i Denver var reist hjem, men Sylvia ble igjen for å jobbe noen måneder.

–  Da fartet jeg rundt, deltok på løp og møtte nye mennesker på den måten. Jeg synes det er så moro. Det er noe med forhåpningene og ambisjonene før et løp, det blir alltid en opptur og en ny følelse, sier hun.

Allerede den høsten løp hun sin første maraton – Skåbu Fjellmaraton. Riktignok hadde hun et godt treningsgrunnlag, men hadde kun løpt 10-kilometer i konkurranse tidligere. Seieren og den pene debuttiden på 3:18 i terrenget vitnet om at løping var noe som lå naturlig for henne.

Sylvia løp sin første maraton på 3:18 – et tegn på at løping ligger naturlig for henne. Foto: Sylvain Cavatz

Tok ultraløping med storm

2018 skulle vise seg å bli Sylvias første ordentlige sesong som løper. Det startet med nevnte «crazy» idé om å melde søsknene på selveste Xreid – drøye 100 kilometer og 6000 høydemeter fra Turtagrø vest i Jotunheimen, til Beitostølen i øst.

Bror Gjermunds prestasjoner i ultraløp gjorde at Sylvia hadde fått øynene opp for denne nisjeidretten. Hennes umiddelbare tanke var «hvordan er det er mulig?!» Men det ligger mer fascinasjon enn frykt i de ordene. Sylvias holdning til fysiske utfordringer heller mer mot «hva har jeg egentlig å tape?»

Hun løp (og vant) 50-kilometeren i Ecotrail en måned før Xreid, og sa seg med det klar for dobbel distanse og veldig mange flere høydemeter.

Man skulle tro at vi som nordmenn er godt vant med søsken-trioer som presterer i toppen i én og samme konkurranse, men stort sett har de speed suit, piggsko og løper betydelig kortere.

2018-versjonen av Xreid ble rett og slett dominert av søsknene fra Lommedalen: Gjermund løp inn til seier for tredje året på rad, en ubeskrivelig bragd i seg selv. Broren Jo var bare en halvtime bak og kapret dermed andreplassen. Kvinneklassen ble selvfølgelig vunnet av Sylvia. Hennes egen formulering av Nordskar-knockouten er noe mer ydmyk:

– Det gikk over all forventning.

Fra crazy idé til verdenstoppen

Det var altså i slutten av juni i 2018 at Xreid utgjorde startskuddet for det som skulle bli en løpekarriere. Under ett år senere – i juni 2019 – representerte Sylvia Norge i VM terrengultra i Portugal. I mellomtiden har hun rukket å løpe alle 2000-metertoppene i Rondane og bli norgesmester i terrengultra under KRSultra i april fjor.

– Det har skjedd fort, og det er litt skummelt, ler hun og innrømmer at hun ikke har hatt det beste løpegrunnlaget.

– NM ble en oppladning siden VM gikk såpass tidlig. Ellers ville jeg ikke funnet på å løpe en 60-kilometer i april, det er fryktelig tidlig når man kun snitter 10 kilometer ukentlig i løpeskoene gjennom vinteren, sier hun.

Vil kombinere jobb og løping

Og ja, du leste riktig. 10 kilometer.

– Hvis man leser bloggene eller treningsloggene til de som satser ultraløping, blir man fort litt skremt. Mange tilbakelegger flere hundre kilometer i uka.

– Jeg har bare måttet legge det bort, for det er ikke aktuelt for meg uansett. Men jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer, så det er tydeligvis mulig det og, smiler hun.

Nøkkelen er aktivitet og naturglede i helgene, en intensiv økt opp og ned Geitfjellet i uka, og selvfølgelig et godt treningsgrunnlag.

– Jeg tror på kortere økter med skikkelig kvalitet på de få øktene jeg har, det utgjør en viktig del i min trening, i tillegg til at jeg bruker helgene til å være ute og i så mye aktivitet som mulig, forteller hun.

Jeg har gjort det relativt greit med mine 10 kilometer i uka.

Hun valgte altså vekk en toppidrettskarriere innenfor langrenn, for så å befinne seg i verdenstoppen i en annen idrett bare noen år senere.

Hun får ofte høre «du må jo bare satse på løping, du kan bli dødsgod, det er jo dette du elsker», men Sylvia mener at det nettopp er kombinasjonen av jobb, trening og et normalt, sosialt liv som er nøkkelen til hennes suksess.

– Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å bevise at det er mulig å gjøre to ting samtidig, men det er det jeg får skikkelig mestringsfølelse og godfølelse av.

Balansen er viktig! Hadde jeg sluttet i jobben og bare løpt, ville jeg nok mistet motivasjonen og gleden, sier Sylvia. Foto: Sylvain Cavatz

Balanse

25-åringen synes det er gøy at hun kan oppnå såpass gode resultater selv ved siden av en veldig krevende revisorjobb, og hun håper at hun kan være en motivasjon for andre som jobber fulltid og trives med det ved siden av løpingen og andre gjøremål.

– Jeg tar meg tid til det sosiale og andre ting, forteller hun og legger leende til at hun var ute til klokka tre forrige lørdag, når vi spør om hun har et «toppidrettsforhold» til leggetider og vinglass.

– Alle som kjenner meg kan skrive under på at jeg har en god balanse der. Men, jeg tror jeg er veldig flink til å lytte til kroppen; sover litt ekstra eller dropper å trene hvis jeg kjenner at formen begynner å skrante litt. Jeg tar heller en hviledag dag for mye. Etter at jeg føler meg frisk igjen tar jeg en dag til. Som langrennsløper var jeg mye syk, slet med luftveiene. Men de to siste årene har jeg ikke hatt en eneste sykedag fra jobben. Så jeg har nok blitt flinkere til å lytte til egen kropp og funnet ut hva som er riktig å gjøre. Det handler mest om hvordan man prioriterer og legger opp dagene, og at du tør å utfordre deg selv litt. Det tror jeg er viktig.

Senk terskelen og sleng deg med på et løp, lyder oppfordringen. Foto: Sylvain Cavatz

Nye løp, nye naturopplevelser

Sylvia mener at det hersker en jevnt over litt for stor sperre for å melde seg på konkurranser med mindre man vet at man er i veldig god form.

– Jeg kunne ønske at terskelen ble senket og at flere i større grad bare kunne slenge seg med, for til syvende og sist er det ingen som sitter og sjekker resultatene. Det er bare noe man tenker selv. Og så får man en veldig kul opplevelse av å konkurrere, en enkel måte å få mestringsfølelse på.

Selv elsker hun å delta på løp på nye steder.

– Når jeg skal konkurrere forsøker jeg alltid å melde meg på nye løp, det gir meg mye. Underveis i et løp gleder jeg meg over så utrolig mye der ute – inntrykk som jeg tar inn fra naturen. Sånn som nå da jeg løp i Kristiansand hvor jeg aldri har løpt tidligere: Vi løp gjennom så mange fine steder, over svaberg, gjennom blåbærlyng, på tekniske kule stier, i flott terreng og gjennom byen. Jotunheimen i 2018 bød på flotte fjell. Ecotrail gjorde at jeg plutselig var tilbake der jeg hadde løpt orientering i barndommen – mange gode minner. Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Jeg får enormt med motivasjon og inspirasjon fra naturen.

Les også: Løpingens kreative frirom

Gjev pris til Warholm

Gjev pris til Warholm


Karsten Warholm er kåret til årets mannlige utøver i Europa.

Pressemelding fra NFIF

Karsten Warholm fra Dimna IL ble under kveldens EA-galla i Tallinn kåret til årets mannlige friidrettsutøver i Europa for 2019. Bare to norske utøvere har tidligere vunnet denne prestisjefylte kåringen.

– Dette er med på å krone en sesong som for min del har vært helt fantastisk, sier Karsten på telefon fra den estiske hovedstaden.

– Jeg må først og fremst få takke personene i teamet rundt meg, familie, mine samarbeidspartnere, Dimna IL og NFIF, men også alle de der ute som har stemt på meg i denne kåringen, sier Karsten videre

– En slik pris henger svært høyt, og det vises blant annet av de meget gode utøverne som både var nominert innledningsvis og som kom med i denne finalerunden. Det er svært mange utøvere på et veldig høyt nivå i Europa, sier han.

Karsten gikk ubeseiret gjennom sesongen 2019, en sesong der han forsvarte VM-gullet fra London i 2017 under årets VM i Doha. Han forbedret også sin egen norske rekord ned til 46.92 under DL-finalen i Zürich, som også er europeisk rekord og den nest raskeste tiden på distansen i verden noen gang bak amerikanske Kevin Youngs verdensrekord fra Barcelona-OL i 1992 på 46.78.

Han topper også verdensrankingen i øvelsen, og er nummer to på verdensrankingen for menn totalt sett bak den amerikanske sprinteren Noah Lyles, noe som tidenes beste plassering av en norsk utøver.

Karsten Warholm vant prisen for årets mannlige utøver i Europa. Foto: European Athletics via Getty Images

Tidligere norske vinnere er Trine Hattestad for kvinner i 2000 og spydkollega Andreas Thorkildsen for menn i 2008. Karsten er den første langhekk-løperen noensinne til å vinne denne prisen i herreklassen. Karsten vant for to år siden Rising Star-prisen i tilsvarende galla.

Etter at det europeiske forbundet først nominerte ti kandidater ble det mandag kveld klart at Karsten var stemt frem i et finalefelt som i tillegg besto av polske sleggekasteren Pawel Fajdek, Estlands spydkaster Magnus Kirst og den svenske diskoskasteren Daniel Ståhl.

Dimna-gutten er også en av elleve mannlige utøvere som er nominert av det internasjonale friidrettsforbundet IAAF til den enda mer prestisjefylte tittelen årets mannlige utøver i verden. Her foregår det for tiden en avstemning som innen 4. november skal stemme frem et finalefelt på fem utøvere. Vinneren av denne kåringen offentliggjøres i Monaco lørdag 23. november.

Les også:  – Jeg har mye mer å gi! Portrettintervju med Karoline Bjerkeli Grøvdal

Henrik Ingebrigtsen operert, men ikke amputert

Henrik Ingebrigtsen operert, men ikke amputert


Tåa henger fortsatt på!

Pressemelding fra Norges Friidrettsforbund

Henrik Ingebrigtsen ble tirsdag 15. oktober operert i 2. tå i foten. Det er denne skaden som over tid har begrenset muligheten hans til å trene som planlagt.

Inngrepet foregikk ved seksjon for fot- og ankelkirurgi på Oslo Universitetssykehus, og ble utført av seksjonsoverlege Kjetil Hwaal sammen med overlege Erik Bjørbæk og NFIF sin lege Ove Talsnes.

Selv med dette tå-problemet har Henrik Ingebrigtsen denne sesongen kvalifisert seg til finalen på 5000 meter under VM i Doha, satt norsk rekord på 3000 meter under Oslo Bislett Games og sist søndag sikret seg NM-tittelen i terrengløp.

En rehabiliteringsperiode venter Henrik Ingebrigtsen før det skal satses for fullt mot OL i Tokyo. Foto: NFIF

– Det har vært en skade som herr og fru Hvermansen fint hadde kunnet leve med, men som umuliggjør å kunne satse for fullt på et internasjonalt toppnivå, sier Talsnes.

– På tross av aktiv rådgiving fra sentrale deler av Henrik Ingebrigtsens støtteapparat ble det besluttet å forsøke å adressere årsaken i stedet for å kvitte seg med problemet. Det ble også denne gangen brukt antibiotika i forbindelse med inngrepet, sier Talsnes litt muntert i en kommentar – og refererer til tidligere omtaler av tå-problematikken og medisinering av andre familiemedlemmer.

– Henrik skal nå gjennom en rehabiliteringsperiode før han etter planen kan gjenoppta løpsaktivitet med full belastning i konkurransefart. Hvor lenge denne fasen vil vare må vi se nærmere an, men i denne perioden vil han gjennomføre tre daglige treningsøkter med alternativ trening, og vi i det medisinske støtteapparatet i Norges Friidrettsforbund vil følge ham tett opp, sier Talsnes.

Toppidrettssjef i Norges Friidrettsforbund, Erlend Slokvik, er svært tilfreds med at Henrik Ingebrigtsen nå er operert og kan forberede seg best mulig fram mot OL i Tokyo kommende sommer. Han forventer at Henrik Ingebrigtsen igjen vil glede oss med resultater i verdensklasse der han definitivt hører hjemme.

– På tross av at de medisinske rådene fra deler av Ingebrigtsen sitt støtteapparat ikke ble fulgt har jeg tillit til de vurderingene som er gjort og bekrefter at Ove Talsnes fortsatt er medisinsk ansvarlig i Norges Friidrettsforbund, sier Slokvik med et smil.

Les også: – Jeg har mer å gi! Portrettintervju med Karoline Bjerkeli Grøvdal

Impulsmaraton

Impulsmaraton


Kun to måneder etter at Nina Stene (27) fra Trondheim meldte seg på maraton, sto hun på startstreken.

I fjor sommer tok Nina utfordringen fra en bekjent om å bli med på en av treningsturene hans mot Norseman, som er ansett som verdens hardeste triatlon. Fra den nesten 2000 meter høye Gaustadtoppen, skuet hun utover en sjettedel av fastlands-Norge.

På fjelltoppen var jeg sikker på at mine fysiske og psykiske grenser var pushet til det maksimale. Jeg var høy på meg selv og ønsket flere utfordringer.

Uken etter snublet Nina over en Facebook-annonse for Trondheim Maraton. Gaustadtoppen skulle vise seg å være bare forretten på det som ventet henne.

Meldte seg på kort tid før start
Nina hadde alltid vært en aktiv jente, men hun hadde aldri trent løping konsekvent. Noen treningsturer ble det, men den eneste og lengste langkjøringen før løpet, ble på to mil.

Jeg meldte meg på Trondheim maraton to måneder før start, og jeg så derfor ikke noe poeng i å «stresstrene». Jeg sa til meg selv at maraton gjennomføres på ren viljestyrke, og ikke noe annet.

Det er ikke helt ufarlig å løpe maraton uten å være forberedt. Det gikk to måneder før Nina følte overskudd på trening igjen etter løpet. Foto: Privat

#Masochistforeningen
Nina ble motivert av tanken på at det var en krevende og smertefull øvelse. På løpsdagen hadde hun på seg en t-skjorte med påskriften «#Masochistforeningen». De første 15 kilometerne gikk som en lek.

Jeg følte meg tøff. Naiv som jeg var, trodde jeg at jeg visste hva jeg gikk til, men allerede etter et par kilometer kjente jeg gnagsårene vokse under fotbladene. Hvor ille de til slutt kom til å se ut, var jeg fortsatt lykkelig uvitende om.

Nina kikket ofte på pulsklokka, uten å vite hva hun burde følge med på.
Jeg hang meg opp i hvor mange kilometer i timen jeg løp, og jeg hadde ingen formening om hvor høy puls jeg faktisk hadde. Etter 15 kilometer var det plutselig som å løpe i sirup.

Bena spilte ikke lenger på lag. Hoftepartiet hadde stivnet, og hun hadde mest lyst til å grine, men tanken på å bryte slo henne aldri.

Bena «padlet» fremover, og framdrifta ble i større grad basert på at jeg kastet kroppen fremover for hvert steg. Jeg visste det lenge før jeg passerte tre mil at dette var det verste jeg frivillig hadde utsatt meg selv for.

I den siste milen av løpet var alle masochistiske tanker forduftet.

Det tøffeste med hele opplevelsen var at jeg måtte stå i det og kjenne at smerten ble verre og verre i nesten fem timer. Smerten var konstant og overalt i kroppen.

Ble kastet i Nidelva
Topplokket hadde befalt kroppen å fullføre det som underveis opplevdes umulig, og Nina ble varmt tatt imot av venninner og familie i målområdet.

Det var uvirkelig å kaste seg inn i gratulasjonsklemmene og å få medaljen rundt halsen. Noe av det første jeg sa til foreldrene mine var: «få meg ned i elva!» Jeg visste at kroppen hadde fått mer juling enn noen gang før, så første tanke var å begrense skadeomfanget.

Ikke tren for mye de tre siste ukene
Hvis man skal høre på de mer erfarne løperne, kan det hende at Nina gjorde et godt valg i å droppe treningen like før løpet. Jack Waitz, ekspertkommentator i NRK og tidligere trener og ektemann til Grete Waitz, anbefaler at man beregner minst et halvt år med trening før man løper maraton.

Han påpeker viktigheten med mange og lange treningsturer før løpet. Å trene opp kroppen til å være ute og i bevegelse i mange timer i strekk, vil være essensielt før en maraton, mener treneren.

Men det er bedre å være godt opplada enn å trene for mye de tre siste ukene før maraton. Da er toget gått!

Waitz poengterer at man ikke skal brenne all turbo i en startfase av et løp, da kan det være lett å møte veggen. Maratontreneren sier at det er viktig å holde seg på riktig tempo i en startfase og at man er bevisst på farten man løper i.

Kroppen har cirka 1,5 time med karbohydrater å brenne av, og det er når det er brukt opp at du møter den såkalte veggen!

Maratonlegende Jack Waitz mener Nina har viljen til å løpe maraton igjen, men tipser om flere langkjøringer på forhånd. Foto: Eivind Bye

Selv Grete Waitz fikk juling
Jack vet mye om å stå uforberedt på startstreken. På impuls meldte Jack og kona Grete seg på New York Marathon i 1978. Løpet var «billetten» til å få en gratis tur til New York. Grete skulle gi seg som løper, og var ikke forberedt. Selv Grete Waitz, en topptrent maratonlegende, fikk juling i det løpet – nettopp fordi hun ikke hadde nok langkjøring i bena i forkant.

Grete hadde ikke trent direkte mot dette løpet. Hun trente to ganger om dagen, men hadde ikke mange lange turer i bena. Hun måtte gå gjennom store smerter i hele tatt for å gjennomføre løpet, og muskulaturen var ødelagt. Det er maraton i et nøtteskall.

Sliten i to måneder etterpå
Nina er godt fornøyd med plasseringen. Målet var å løpe på fem timer. Ninas tid ble 4.45.27, og blant de 44 kvinnene som startet i helmaratonklassen, kom hun på 26. plass.

Det var viljestyrken som fikk meg over målstreken!

Etter løpet kunne hun avdekke to blodrøde gnagsår midt under begge føttene, på størrelse med BH-innlegg.

Det gikk bra med gnagsårene, men det var verre med resten av kroppen. Det tok nesten to måneder før jeg opplevde å ha ei treningsøkt med overskudd, og enda en stund før kroppen fungerte normalt. Jeg hadde overbelasta systemet grovt, og det måtte jeg betale for i ettertid. Etter løpet måtte jeg begynne fra scratch igjen, og måtte lære meg å trene med lavere puls i stedet for alltid å ta ut 100 prosent på hver eneste økt.

Ikke ufarlig å være uforberedt
Nina mener at man kan oppleve en indre drivkraft ved å kjenne på sin egen smertegrense. Da snakker hun ikke om den smertegrensen man tror man har, men den som ligger enda noen mil lenger frem.

Det å ha kjent at man har det så vondt og at man likevel kjemper seg gjennom det, gjør noe med deg.

Nina påpeker at man må være klar over at det er kroppen som gjør den faktiske jobben. Hun vil være forsiktig med å anbefale noen å bryne seg på seg på en så krevende oppgave uten å være forberedt.

Det er ikke helt ufarlig å være uforberedt, sier Nina.

Veien videre
Planen videre for Nina er å gå «baklengs» gjennom løpene som tilbys under Trondheim Maraton. Hun skal løpe halvmaraton i år, 10 km i 2020 og deretter runde av med 5 km i 2021.

Jeg kommer nok til å være mer selektiv med utfordringene jeg bryter meg på i fremtiden, slik at jeg ikke spolerer måneder med trening i etterkant. Av opplevelsen lærte jeg at 4,2 mil er fryktelig langt!

Waitz mener derimot at Nina innehar viljestyrken som trengs for å løpe maraton, og kommer med en anbefaling.

Hun burde løpe maraton igjen, jenta har viljen!

Les også: Morsomme fakta om maraton

Intervalltreningens lange (og slitsomme) historie

Intervalltreningens lange (og slitsomme) historie


Her tar vi deg med inn i intervalltreningens historie og noe komplekse vesen.

For mange er intervalltrening fortsatt et mysterium. Hvor lange drag, hvor lange pauser, hvor rask fart? Vel, det kan du lese om HER. I denne artikkelen går vi litt mer historisk til verks. Intervalltrening er nemlig ikke noe nytt fenomen.

Tidlig 1900-tall
Allerede i begynnelsen av forrige århundre blandet løpere rask og rolig løping i en og samme treningsøkt. I løpet av vinteren brukte man nesten alle treningstimene på lange fotturer på flere timer for å bygge opp et fundament av utholdenhet og styrke.  Opplegget var altså ikke helt ulikt dagens treningsfilosofi med en lang grunnperiode, men med den forskjellen at man gikk i rask fart i stedet for å løpe.

Når konkurransesesongen nærmet seg, implementerte man treningsøkter med raske fartsøkninger på 100–200 meter, med rolige avsnitt mellom dragene som besto av rolig jogg eller gange. Nå og da ble treningen spisset med lengre sammenhengende tempoløp, ofte over klart kortere distanser enn den hovedsakelige konkurransedistansen som de trente til.

1920-tallet
På 1920-tallet ble treningsmetodikken for langdistanseløping utviklet. Dette først og fremst takket være et knippe talentfulle finske løpere, med den ukronede løpekongen Paavo Nurmi i spissen. Denne treningsmetodikken innebar mer strukturerte treningsøkter av intervallkarakter. Konkret kunne det bety at man på en langtur la inn en tempoblokk på 6–8 x 100 meter med lang hvile mellom dragene. Nurmi inkluderte også lengre drag (opp til 600 meter) i sitt treningsopplegg, samt hyppige tempoløp på 1–2 kilometer.

1930-tallet
Den som tilskrives æren for å ha skapt intervalltreningen slik som vi kjenner den i dag, er den tyske fysiologen og treneren Woldemar Gerschler. Hans treningsfilosofi, utviklet på 1930-tallet, var kort sagt tuftet på det faktum at man kan tilbakelegge forholdsvis lange strekninger i relativt høy fart hvis man med jevne mellomrom legger inn restitusjonspauser med enten stillestående hvile, gange eller rolig jogg. Et typisk eksempel på en av de øktene Gerschler kom opp med er 80 x 200 meter(!), der man lar pulsen stige til cirka 180 slag i minuttet i løpet av ett drag, og deretter hviler til den har sunket til cirka 120 slag per minutt før man starter på neste drag.

Woldemar Gerschlers mest kjente tyske utøver var Rudolf Harbig, som ble europamester på 800-meter i Paris i 1938. Året etter satte Harbig verdensrekord på 400-meter, 800-meter og 1000-meter, og fikk etter hvert stadion i Dresden oppkalt etter seg. Gerschler var også treneren bak den noe overraskende 1500-metervinneren i Helsinki-OL i 1952, Jose Barthel fra Luxemburg. I tillegg sto han bak løpere som briten Gordon Pirie, flerfoldig verdensrekordholder og sølvmedalist på 5000-meter i OL 1956.

Emil Zatopek løper seirende inn på 10 000-meter i London-OL 1948. Foto: Dutch National Archives / Wikimedia Commons

1950-tallet
Den som er blitt omtalt som intervallkonge i løpingens historiebøker er i midlertid tsjekkeren Emil Zatopek – trippel gullmedaljør på 5000-meter, 10 000-meter og på maraton under OL i Helsinki 1952. Zatopek ble kjent som ”Lokomotivet fra Praha.” Hans mest sagnomsuste treningsøkt bestod av 60 x 400 meter med 200 meter joggepause mellom dragene – en totaldistanse på nette 32 kilometer!

På 1950-tallet fulgte en rekke løpere og trenere i Zatopek fotspor og omfavnet denne typen ekstrem intervalltrening. Særlig verdt å nevne er den ungarske demontreneren Mihaly Igloi, som fostret en hel stall med lysende ungarske mellomdistanseløpere med toppnavn som Iharos, Rozsavölgi og Tabori.

Etter sovjets invasjon av Ungarn i 1956 fløy Mihaly Igloi til USA og fortsatte den store suksessen med sin intervallbaserte treningsfilosofi. Nå i stedet med unge, amerikanske utøvere der Bob Schul – 5000-metersvinneren i Tokyo-OL 1964 – topper listen.

Men selv om både Zatopek og Iglois løpere tilbakela en enorm mengde intervalløkter i et tempo som i stor grad overstiger vanlig langturtempo, så var faktisk treningen hovedsakelig aerob. Det betyr at belastningen (les løpshastigheten) oftest ikke var høyere enn at energibehovet kunne dekkes av kroppens oksygentransporterende organ, hvilket igjen innebærer at melkesyreproduksjonen lå på et moderat nivå. Det bildet av 1950-tallets intervalltrening som en slags ekstrem fakirtrening er derfor ikke helt reell. Riktignok var intervalltreningen omfattende rent volummessig, og det høye antallet repetisjoner en mental utfordring – men farten ble hele tiden holdt på et kontrollert nivå.

Emil Zatopek foran svenske Erik Ahldén under 5000-meteren i London-OL 1948 Foto: Swedish Olympic Comitee/Wikimedia Commons

1960-tallet
Tidlig på 1960-tallet ble treningsfilosofien i løperverdenen igjen endret til å bli mer distansefokusert. Det er først og fremst treneren Arthur Lydiard, som gjennom framgangen med sine svartkledde løpere fra New Zealand i Roma-OL 1960, står bak denne nye justeringen. Det nye i Lydiards lære kan egentlig sammenfattes i to overstående punkter. For det første økte han den totale treningsmengden betydelig. Ikke bare langdistanseløperne hans, men også mellomdistanseløperne tilbakela 15–20 mil i uka i løpet av en oppbyggingsperiode på flere måneder. For det andre delte han opp sesongen i tydelig avgrensede perioder med ulike justeringer.

Når det i dag snakkes om Lydiards treningsmodell er det først og fremst den massive mengdetreningen som framheves. Ofte glemmer man at han i løpet av vårens formtopping også foreskrev omfattende intervalltrening.

1970–1990-tallet
Forflytter vi oss fram til 1980- og 1990-tallet legges det fortsatt stor vekt på omfattende mengdetrening – parallelt med at Lydiards tankeganger modereres og forfines. Man innser dels at så store mengder distanseløping – 20 mil i uka, i blant enda mer – ikke er en tidseffektiv måte å trene på, og dels at det øker risikoen for overbelastningsskader markant.

Briten Dave Bedford, som på 1970-tallet regelmessig kjørte treningsuker på 32  mil, løftes ofte frem som et eksempel på en overdreven tro på treningsmengdens betydning. Bedford nådde aldri toppen med sin massive satsning, men fikk etter hvert store skadeproblemer.

I stedet regnes 1980-tallets britiske bragder på mellomdistanse som et lysende eksempel på en moderne, mer velbalansert løpetrening. De tre store navnene fra denne framgangsrike æraen er Sebastian Coe, Steve Ovett og Steve Cram. Deres treningsopplegg var en individuelt tilpasset miks av distanse- og intervallbasert løping. Coe – som nå leder det internasjonale friidrettsforbundet – var den som hadde mest innslag av intensiv intervalltrening. Han hadde derfor også en klart mindre treningsmengde enn sin fremste rival Ovett.

1990-tallet og til i dag
Fra 1990-tallet og fram til i dag har vi hatt stor hjelp av vitenskapen når det gjelder kartleggingen av hva som egentlig skjer ved kontinuerlig løping kontra intervalløping. Det har gjort at debatten ikke lenger handler om hvilken av treningsformene som er mest effektiv. Nå har man innsett at begge former hører hjemme i en effektiv treningsplan. Distansetreningen er viktig for en god løpsøkonomi ettersom man lærer seg å løpe energibesparende over lang tid, mens høyintensive intervalløkter trengs for å vekke så mange muskelfibre som mulig og effektivt øke oksygenopptaket. Dessuten er det viktig at man lærer seg å løpe teknisk riktig i ulike hastigheter – både for å redusere skaderisikoen og for å lære seg å disponere kreftene.

Titter man nærmere på hvordan de løperne som dominerer på mellom- og langdistanse på 2000-tallet trener – det vil si øst- og nordafrikanerne samt et par-tre nordmenn – så oppdager man også at det ikke kun handler om høyt treningsvolum. Deres trening har faktisk innslag som dekker nær sagt alle intensiteter, fra rolig jogg til ren sprint. Dette eksemplet viser at effektiv løpetrening ikke handler om noen magisk formel – men snarere om å finne en balanse mellom ulike typer løpetrening.

Les også: Guide til riktig intervalltrening