En varm anbefaling: Marathon des Sables

En varm anbefaling: Marathon des Sables


Mange løp skilter med at de er det tøffeste, hardeste, vanskeligste løpet i verden. Man bør ikke la seg skremme av dette, mener Sol-Britt Molin fra Sverige, bosatt i Norge. Hun løp Marathon des Sables tidligere i år, et etappeløp på 250 km i Sahara.
– Man kommer langt med riktig innstilling og god planlegging, sier hun.
Her er hennes opplevelse:

Kontrollpunkt fem, den fjerde dagen. Det er som på eventyrenes tid. Noe fra Tusen og en natt. Et stort leirbål sender gnister opp i den svarte nattehimmelen. Noen synger og spiller. Trøtte løpere hviler eller sover på ullmatter i berberteltene som er reist rundt leirplassen. Hvilestoler står forlokkende rundt ilden og kaller på slitne ørkenløpere, som prøver å motstå en pause, lik sirener prøver å forføre og trekke sjømenn ned i havet.

Lydene av prat, spøk og latter fra funksjonærene og løpere som er på vei inn i kontrollen eller på vei derifra igjen ut i Sahara, gir det hele en atmosfære av et beach party. Det eneste som mangler, bortsett fra sjøen, er lukten av grillen. Maten består kun av energibarer, nøtter eller tørket frukt. Men en del tar seg tid til å koke vann til en porsjon frysetørket mat. Jeg har kokt, tørket ris med litt linser i som trenger bare kaldt vann for å bli spiselig. Ganske spiselig. Ryktene om det hyggelige sjekkpunkt nummer fem leste jeg om lenge før jeg dro til Marokko, og planla derfor mitt eneste stopp for den lange dagsturen her.

Et langt løp
Marathon Des Sables markedsføres som verdens tøffeste løp til fots. Hvis jeg virkelig hadde trodd på det, hadde jeg ikke turt å melde meg på. Jeg er ikke blant verdens tøffeste løpere. For over tretti år siden, var det kanskje det hardeste løpet, men i dag når løpene står i kø for å være det vanskeligste, lengste, bratteste eller generelt bare det verste, så er det ikke mulig å sammenligne dem. De har alle har sine utfordringer, og alle løpere har sine sterke og svake sider. Jeg leser det som står skrevet med liten tekst på arrangørsiden «Marathon Des Sables er et løp som mange kan klare med god planlegging og organisasjon» og klikker «påmelding».

Blant over tusen deltagere fra femti forskjellige land er det seks nordmenn og en norsk kvinne og syv svensker, jeg er den eneste svenske kvinnen. Av alle deltakerne er det bare 159 kvinner, i min gruppe, 50-59 år, er vi 32 kvinner.

Det er uten tvil en fordel å ha erfaring fra ultraløp, eller med å løpe flere mil flere dager på rad. Men, selve løpsprestasjonen er ikke det vanskeligste, selv om den ikke skal undervurderes. Sanden og varmen er to ting som gjør distansen noe mere krevende. Etappeløp gir dog kroppen en liten hvil som betyr mye, hvis man klarer å utnytte den. Søvn, for eksempel, i en ukes tid, i sovepose på liggeunderlag, i telt sammen med syv personer du ikke kjenner, er noe som bør planlegges hvis det er en risiko for at det ikke er problemfritt for deg.

Hvor mye næring trengs for å løpe 250 km i Sahara? Hva går egentlig ned under en ukes kombinert løp og camping tur i 25-50 graders varme? Må maten være varm eller er det nok med lunken, soloppvarmet mat? Hvilke sko gir minst gnagsår på varme føtter, innestengte i sandbeskyttende gaiters, men som allikevel aldri er fullstendig frie for sand? Svette og sand kan gi gnagsår over alt på kroppen, og gnagsår er den vanligste grunnen til DNF (did not finish) i Marathon Des Sables. Ekstra klær? Nattemperaturen er mange ganger ned mot ti grader. For slitne muskler kan over tretti graders temperaturforskjell være tøft. Sist og absolutt minst diskutert; dopapir, prøv å anslå forbruket for en uke. Det er ikke gøy å ha for lite, men til slutt handler alt om hvor tung ryggsekken får være? Jo mer komfort, jo mer å bære på under løpet!

Starten
Den første dagen er en form for innsjekking. Obligatorisk utstyr og mat (minimum 2.000 kcal per dag) må være på plass. Det er også et krav at ryggsekken veier minst 6,5 kg, men bare de som seriøst går inn for konkurranse har en ryggsekk som ligger på den grensen. De fleste av oss andre lander på rundt 7,5 kg. Når sekken er veid blir vi tildelt GPS-tracker, flere små ting og til slutt vann som skal rekke gjennom den første milen dagen etter, til vi kommer til det første sjekkpunktet hvor vi får påfyll. Når innsjekkingen er fullført er innholdet i ryggsekken alt vi har for den kommende uken.

Første dagen løp vi med ca. 10 kg på ryggen. Rene militærøvelsen. Lettelsen er at vannet drikkes opp, selv om det fylles på igjen i hver kontroll, og dag for dag reduseres totalvekten alt ettersom maten spises. Å kaste noe av utstyret er ikke tillatt.

De første tre dagene er distansen mellom 30 og 40 km med to til tre væskekontroller per dag. Over og langs med steinete åser av sand, uendelig utsikt over uttørkede innsjøer og elver, grusplatåer og sanddyner. Etter hvert lærer vi hvordan det er lettest å løpe i fin sand. Urørt sand er som å løpe på skare om vinteren, men når minst fem hundre deltakere har passert er det vanskelig å finne sand som ingen har trampet på før deg. Klatringen er sjelden vanskelig. De bratteste delene er utstyrt med tau for å holde seg i. Et tips dog, er å se en ekstra gang hvor en plasserer hendene blant steinene, når de trengs til hjelp, siden skorpioner gjemmer seg blant dem.

Lang dags ferd mot natt
Den fjerde dagen er det dags for den lange økten på drøye 86 km. Dagen som alle har hatt i tankene når de har vurdert sitt tempo de første dagene. På kvelden den tredje dagen råder nesten sakral stillhet i den store teltleiren, oppbygget i tre perfekte ringer med et stort åpent område i midten. De tidligere kveldene har det vært prat i alle teltene. Mennesker som ikke kjenner hverandre fra før deler telt, tretthet og plager. Nytt vennskap vokser raskt. Det er mye latter og til og med franske schlagers fra en høyttaler som en eller annen entusiast bærer med seg på turen(!). Men når solen går ned før den fjerde dagen føles det som en sirkusdirektør akkurat har bedt om størst mulig stillhet.

Det er registrert 51 grader Celsius i løpet av dagen informerer funksjonærer. Det føles ikke så ille, som det høres ut, tenker jeg. Min strategi for å klare varmen, bortsett fra å drikke vann og ta salttabletter, er å dynke buffer som jeg har rundt hals og håndledd, fulle med vann, de pluss en liten mikrofiberduk som jeg legger på hodet under kapsen. På alle kontrollene (syv denne dagen) får vi halvannen til tre liter vann. Det meste går til å fylle opp vannflaskene. Det som gjenstår heller vi over oss. Etter fire dager med sand og vann har hele kroppen, og alt utstyr, fått en ordentlig blestret overflate.

Omsider kommer jeg til den fjerde kontrollen, som har vært synlig i mange kilometer, samtidig som solen synker bak horisonten av noe som kunne vært en savanne. Hadde det bare vært gress i stedet for sand på marken. Dromedarer lykkes imidlertid å få de tørre buskene som er der til å virke som overdådige koldtbord.

Samtidig begynner det å blåse. Ikke i nærheten av den sandstorm var i løpet av natten mellom den andre og tredje dagen, og som rev opp flere telt og feide vekk eiendeler til flere av løperne, men likevel så mye sand i luften at jeg trekker opp buffen rundt halsen over munn og nese. Luften føles kald og min langermede t-trøye kommer til sin rett. Forflytter meg raskt videre fra kontroll fire, etter å ha kranglet på trøyen under ryggsekken og silkekjolen. Silkekjolen fra Siden Selma er en
egen idé som fungerer helt etter planen. Svært komfortabel å løpe i, og den gir et lite privat rom for dobesøk – selv om sjenansen for det å sitte på huk blant tusen mennesker i en ørken helt enkel må undertrykkes.

I den femte kontrollen, der jeg setter meg ned et øyeblikk for å ta inn atmosfæren, og tvinge i meg noe ris, så får alle løperne en overraskelse, en liten kopp søt arabisk te. Etter femten timer i sol, blant sand og sten, er det en himmelsk omveksling fra vann, sportsdrikk og salttabletter. Jeg hører med misunnelse at noen gikk en runde bak te-teltet for å komme opp en gang til med strømmen av nyankomne løpere og dermed berget seg en ekstra kopp.


Sand og vann erstatter hårspray. Alle foto: Sol-Britt Molin

Jeg ligger på 73. plass blant alle kvinner, på tolvte i min aldersklasse, og omtrent midt i feltet blant alle deltakerne. Lykkelig uvitende om dette sitter jeg og tygger på min ris- og linseblandning som jeg har tilsatt olivenolje, salt og nøtter. Jeg følger lite med på rankinglistene som blir satt opp hver kveld. Jeg deltar for å gjennomføre Marathon Des Sables. Min viktigste løpestrategi er å ikke dvele i kontrollstasjonene. Jeg løper ikke fort men stopper ikke for å hvile. Etter å ha tatt inn så mye som mulig av stemningen på det femte sjekkpunktet, og fylt magen med en desiliter ris, drar jeg videre. Dunjakken er kommet på. Klokken nærmer seg midnatt, og vi har vært i gang siden 8:30.

Jeg kommer meg av gårde ganske alene fra kontrollen og det passer fint til stemningen akkurat da. Alle løpere fikk seg tildelt en liten lysstav, i god tid før skumring. Det er obligatorisk å aktivere og feste den bakpå sekken nå i mørket. Langt fremfor meg ser jeg mange små lysstaver på rekke. Når jeg snur meg ser jeg et perlebånd av lysene fra alle hodelyktene langt bak meg. Veien er godt merket av enda flere lysstaver. Kommer løperne foran eller bak meg ut av syne, på bunn i noen av alle endeløse sanddyner, mister jeg uansett ikke veiretningen.

Jeg slår av min egen hodelykt en liten stund og lar meg innfanges av stjernehimmelen som ser ut til å ligge utbredt direkte på bakken. Det føles som om jeg er midt blant alle stjernene og bare kan strekke ut en hånd for å ta på dem. Når jeg er veldig trøtt, når musklene verker og slitenheten er påtagelig, blir alle følelser mer intense, nesten overveldende. Hjernen kobler fra og lar hjertet alene ta over alle inntrykkene. Opplevelsene trekker rett inn i brystet og pumpes ut i kroppen. Da finner beina krefter jeg ikke visste fantes, føttene henger seg på (hva ellers) og ryggen strammer seg opp på en måte jeg skulle ønske at den kunne gjøre litt oftere i hverdagen. Pusten blir dyp og rolig og målbevisstheten grenseløs. Det er for slike øyeblikk at jeg løper langt.

Ikke noe varer for evig. I det sjette, nest siste, sjekkpunktet har jeg en tøff diskusjon med meg selv:

– Nå er jeg dritlei! Det gjør vondt! Hva er så ille med å hvile litt?
– Det tar tid! Hvile gjør man når man er ferdig.
– Men, det er jo så vakkert i ørkenen, ikke sant? Bare ligge litt på ryggen og se på stjernene? En bitteliten stund?
– De der stjernene kan jeg se fra fjellet!
– Bare strekke litt på beina da, hvile øyene bare litt, den korteste av de aller korteste mikro-powernaps?
– En hvil er kun behagelig når jeg er ferdig. Nok snakk!

Den syvende og siste kontrollen før mål, haster jeg gjennom før hjernen rekker å oppfatte telt og ulltepper. Topper opp med litt vann i ene drikkeflasken. Det tar under et minutt. Kroppen vil allikevel ikke ha noe ned i magen, og jeg tvinger den ikke. Vet av erfaring at på denne tiden av døgnet klarer jeg meg lenge med en liten slurk vann i munnen en gang i blant, som langsomt får renne ned i magesekken. Til slutt gjetter jeg at det er under en time igjen til målet for denne dagen. Pulsklokken, som har langt mindre utholdenhet enn jeg, har tatt kvelden for lenge siden. Det er noen få timer igjen til morgengry. En blodrød, tynn måneskive blir synlig på natthimmelen. Det svake måneskinnet kan ikke konkurrere ut stjernene.

– Jævelig vakkert, tenker jeg forbigående, utelukkende fokusert på å kalkulere sannsynligheten for at en stor, feit landcruiser kommer kjørende og kaster skrotten min opp på lasteplanet og bikker den av på teltplassen.

Slutten
Den opplyste målbuen er som en hildring i natten. Når solen går opp, trekker jeg soveposen over hodet. Maksimal tid for den fjerde etappen er 35 timer. Dette betyr at alle løpere som er ferdige innen 24 timer får en dag velsignet hvile, før den femte løpeturen, mens de venter på øvrige som kommer dryppende inn i mål en etter en. En time før fristen går ut går funksjonærer rundt i alle teltene og forteller at det er ti minutter igjen til den siste løperen, fra den «lange dagen», kommer i mål. Samtlige deltakere rusler ned til målområdet, både av nysgjerrighet og for å ønske velkommen. Solen går ned for andre gang i løpet av den fjerde etappen. En mann kommer gående bøyd over en stav, likt et tre bøyd av vinden, eskortert de siste 200 meterne av terrengbiler og funksjonærer. Media fra hele verden, deltakere, arrangører og funksjonærer heier, klapper og jubler over målgangen.

Den femte og nest siste etappen er en tradisjonell maratondistanse og starter i sandstorm. Vinden varer hele dagen, noe som bidrar til at det er mer behagelig temperatur enn alle de tidligere dagene. Sikten er dårlig før start men blir raskt bedre etter start, men luften er så full av sand at det mange ganger er lettere å puste med en buff foran ansiktet. Så typisk for Marathon Des Sables. Dagen blir en ekte sightseeing som inkluderer litt av alt fra ørkenen. Noen sanddyner, men for de meste lettløpte tørrlagte elver og steinete platåer, litt klatring og til slutt en gammel forlatt landsby. Alle løpere satser alle sine krefter på å løpe en sandmaraton (selve betydningen av «Marathon des Sables») så raskt de klarer etter nesten 200 kilometer, og seks dagers teltliv, i Sahara. Alle konkurranseinstinkter er på topp. Nå skal ikke noe spares på lenger. Den sjette og siste etappen, er for så vidt obligatorisk men uten tidtaking, altså utenfor konkurranse.

Plutselig ligger den oppblåsbare målbuen der foran oss for siste gang. Vi får vår medalje for fullført løp. En av mine teltvenner kollapser på målstreken, men tar seg allikevel straks videre til vårt telt for egen maskin. Intravenøs væske gir to timers straff på sluttiden. Ikke tale om.

Så gjenstår bare en siste kveld med nøtter og en frysetørket middag i lunkent vann, en morgen med sportsdrikk, litt kaffe og til slutt en syv kilometer lang promenade i sanddyner før eventyret definitivt er over.

Hvordan kan en uke gå så fort når en mil varer i en evighet?

Les en tidligere etappe av Runner’s World-stafetten: Mitt møte Med Ultra Sierra Nevada

Om Runner’s World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner’s World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sar
a@runnersworld.no 
og merk emnefeltet med Runner’s World-stafetten.

 

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


21,1 km sightseeing i St. Petersburg

21,1 km sightseeing i St. Petersburg


Geografisk ikke så langt unna, men likevel eksotisk og annerledes. Runner’s World har løpt St. Petersburg halvmaraton.

I 2017 svidde nordmenn av hele 180 milliarder på reise. En økning på 12 prosent fra året før, viser tall fra SSB. Og selv om Spania og Sverige er destinasjonene som topper listen over yndede reisemål, ønsker vi stadig å krydre dette med noe mer eksotisk, noe lenger unna.

Til tross for at St. Petersburg er den mest vestlige russiske byen, er det like fullt noe annerledes. Brutalistisk arkitektur utenfor bykjernen; palasser og kirker med forgylte spir og en og annen løkkuppel i sentrum. I veikryss, på torg og i rundkjøringer er det oppreist monumenter og statuer som får Karl Johan-monumentet foran slottet i Oslo til å se ut som en miniatyr.

Elva Neva med alle sine sideelver gir en harmonisk dynamikk i bybildet. Det historiske sentrum i St. Petersburg ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1990, og byen tiltrekker seg flere turister årlig enn hovedstaden. Redaktør Sara Skarabot Pedersen tok turen til Russlands vindu mot Europa i august for å løpe flate, flotte SPB Half Marathon.

Redaktør Sara Skarabot Pedersen har testet SPB Half i St. Petersburg

Var Peter en løper?

Dagen før løpet blåser det kraftig. Peter den store tok ikke høyde for at løpere misliker motvind da han så utover sumpen og sa «her skal byen ligge». Flatt er det riktignok, så noe rett gjorde han i en løpers øyemed.

Den handelsstrategiske plasseringen ved Østersjøen gjør byen værutsatt. Men på løpsmorgenen er det vindstille.  Til gjengjeld høljer det ned. Ifølge Google er ikke taxiløyve påkrevd i Russland, så hvem som helst kan i prinsippet kjøre taxi. Jeg tenker at Uber er et tryggere alternativ, der opererer man i hvert fall med ratings, men mobilen min har ikke lagringsplass nok til å laste ned applikasjonen, så jeg går. Eller vasser, er vel riktig term.

En medløper i bil ser løpsposen min og skjønner hvor jeg er på vei. Jeg får sitte på med henne til startområdet. Jelena ser sprek ut med kompresjonsstrømper i neonfarger. Hun skal løpe 10-kilometeren, og skjønner seg ikke på halvmaratonløpere. Det er da grusomt langt. Likevel er det rundt 2000 løpere som har planer om å stille til start på plassen foran det enorme Vinterpalasset denne dagen.

I underkant av 1000 løpere joiner Jelena på halv distanse. Dette er første gang St. Petersburg halvmaraton blir arrangert. Jelena forteller at det ikke er flust med løpskonkurranser i byen fra før av, så dette er kjærkomment. Selv har hun konkurrert et par-tre ganger tidligere.

Den enorme Kazan-katedralen passeres ikke lenge etter start. Foto: SPB Half

Løping stadig mer populært

3000 deltakere totalt er dog en liten prosentandel av byens fem millioner innbyggere, men det virker som om løping etter hvert får et større fokus i Russland.

Løpsarrangørene med det kreative navnet Running Community arrangerer en rekke løp i de største russiske byene: Det begynner med Moskva halvmaraton i slutten av mai, før St. Petersburg halvmaraton og Luzhnik halvmaraton finner sted i august. Det hele avsluttes med Absolute Moscow Marathon i slutten av september.

Innimellom disse kontrollmålte løpene med tradisjonelle distanser, krydres det med ulike funruns som enten går sent på kvelden eller har spesifikke tema. Arrangementsansvarlig for det velsmurte løpet SPB Half forteller at hun er fornøyd med deltakerantallet med tanke på at det er første gang.

Krysseren Aurora er en av mange storslåtte skuer underveis. Foto: SPB Half

Skolebuss og severdigheter

Det nærmer seg start og jeg stiller meg i dokøa som er like lang uansett hvilket løp man befinner seg på. Flere løpere forsøker å fortelle meg noe, men sliter med å oversette budskapet til engelsk. Etter hvert skjønner jeg at de snakker om en buss, men ser ikke helt sammenhengen, før jeg tar sjansen og begir meg ut av køa i retning der hvor den gestikulerende mannen peker.

En do-buss, altså. Arrangørene har tydeligvis underestimert toalettbehovet, og kjørt inn en provisorisk løsning. Jeg begir meg inn i det som ser ut som en skolebuss fra Sovjettida og blir overrasket over antall båser de har klart å snekre opp der inne. Strabasiøst og trangt for mennesker på rundt 180 centimeter, men absolutt effektivt.

En do-buss, altså. Arrangørene har tydeligvis underestimert toalettbehovet, og kjørt inn en provisorisk løsning.

Løypa er flat, severdighetene mange. Foto: SPB Half

Startskuddet går klokka ni om morgenen, og regnet har avtatt. Den første timen er byen stille, en perfekt søndagstur med sightseeing. Løypa er flat og severdighetene mange: Vi løper forbi en bronseutgave av Peter til hest, den gigantiske Kazan-katedralen, Peter-Paulus-festningen, et artillerimuseum, en moské. Store deler av løypa går med elven Neva på den ene siden og flotte fasader på den andre. Et vanvittig stort krigsskip – Krysseren Aurora som i dag er museum – ligger steilt i det åpne og flate landskapet litt utenfor sentrum.

Etter hvert kvikner byen til og folk kommer ut for å heie. Levende musikk og kreative skilt som jeg ikke forstår mye av preger gatene. En trommeduo har plassert seg i en buegang foran en bygning. Gjenklangen av lyden høres lang vei og får fart på frekvensen hos halvslitne løpere.

Oppstandelseskirken skimtes i bakgrunnen – løkkuplene kom dessverre ikke med på bildet.
Foto: SPB Half

De siste kilometerne tilbake til Vinterpalasset løper vi blant annet forbi Mikhailovsky-slottet, og vi skimter statuene inne i Sommerhagen. Og rundt en sving – endelig! Løkkupler! Oppstandelseskirkens godterilignende kupler i gull, turkis og mosaikk ruver plutselig over oss, og minner meg på at jeg er sulten.

Og rundt en sving – endelig! Løkkupler!

Jeg spurter ned hovedgata Nevskij prospekt, mot Vinterpalasset. Vel over målstreken finner jeg veien til afterrun-lokalet for å se hva de byr på av mat: Kokt fisk og sprit. Na zdarovje!

SPB Half Marathon arrangeres 9. august 2020.

Les også: Sveitsisk persing – Genéve Marathon

Vil du være fartsholder på Winterrun?

Vil du være fartsholder på Winterrun?


Runner’s World søker fartsholdere til Winterrun Oslo 1. februar.

Å være fartsholder er en motiverende og morsom oppgave. Ønsker du å lose løpere inn til ny pers på 10 kilometer i Winterrun Oslo den 1. februar?

Løp med et av disse flaggene på ryggen under Winterrun Oslo!

Vi søker fartsholdere på disse tidene:

  • 40 minutter
  • 45 minutter
  • 50 minutter
  • 60 minutter

Søk om å bli fartsholder her: Farstholder Winterrun 10 km

Vi trekker ut fartsholderne i god tid før løpet.

Sveitsisk persing

Sveitsisk persing


Genève Maraton har alt du ønsker deg i et løp. Flatt, fartsfylt og fare for pers!

Byen ligger i krysningspunktet mellom Frankrike i vest, Italia i sørøst, Sveits og Tyskland i nordøst. Det er fjell på nesten alle kanter, en innsjø som pittoresk bakgrunn, og en maratonløype som stort sett beveger seg mellom åker og høyt strå. Sveits ligger midt mellom alt; ikke langt unna noe. Kun en liten direkteflyvning unna, men sånn starter ikke turen vår denne fredagen.

Journalist Tonje Lien Wold og redaktør Sara Skarabot Pedersen besøkte Gèneve Marathon i fjor.

Prosecco

I andre etasje på Gardermoen har vi plukket med oss litt frokost og funnet frem avisene da beskjeden om innstilt flyvning til Genève meldes. Humøret synker ikke av den grunn, men det gjør innholdet i stettglassene. Er man på lounge så er man på lounge, og proseccoen flyter passelig fritt til at klokka er 9.

Vi bookes om på en flyvning via Zürich hvor de også har lounge. Humøret har fortsatt ikke sunket, kanskje fordi stettglassenes innhold opprettholdes? Vel fremme på Genève flyplass tar togturen inn til sentrum seks minutter. Den sveitsiske byen er kanskje en av de letteste man kan reise til. Vi går til hotellet og legger fra oss før vi skal på velkomstaften med andre europeiske journalister. Vel fremme på en erketypisk kontinental kafé omkranses vi av en liten park der eføyen vokser opp langs den lille hytta.

– To øl, takk.

Sentrumsnært barneløp med mange distanser og mye følelser. Foto: Benjamin Becker

Skjønn harmoni

Du skjønner, vi er her for å perse, men ingen kan å makse en helgetur som to norske jenter med over middels interesse for både løping og livsnyting. Derav godt humør, fulle glass og godt brukte sko som blir med lørdag på morgenjogg fra expo-området i regi av Compress Sport.

Litt regn til tross – løpestemningen er synlig i store smil og årvåkne øyne, og den er til å føle på blant løperne i løpelandsbyen: nervøs tripping, usikker valsing for å finne startnummer, polaroidbildetakning, smaksprøver og ikke minst finne navnet på skiltet. Vi finner mange interessante navn og til slutt oss selv før vi forlater løpebobla og skal vandre gatelangs og oppdage Genève som de turistene vi er.

Vi benker oss ned på en utekafé for et glass hvitt eller knæsjoransj. Aperol spritzen kommer akkurat ut døra i det regnet pøser, og mens sveitserne fordunster inn i sjarmerende bakgater og småskjeve bygninger, søker vi tilflukt i bakeriet med voksduk og akkurat passe gammeldags sjarm. Det er dette vi to enkle sjeler lever for – øyeblikkene som ikke blir helt som du hadde sett for seg, og derfor mye bedre.

Det er dette vi to enkle sjeler lever for – øyeblikkene som ikke blir helt som du hadde sett for seg, og derfor mye bedre.

Nydelige, landlige omgivelser underveis i mara- og halvmaratraseen før målgang i byen. Foto: Benjamin Becker

Bevreleppe

Genève maraton er lite nok til at det er mulig å karre til seg en helt OK plassering, men stort nok til at distansene fordeles utover helgen. Lørdag kveld går 5- og 10-kilometerløpene fra samme start som søndagens halv- og helmaraton også går. Men før den tid er det barneløp i sentrum, og her er det bare å finne frem bevreleppa.

Det er én ting å bli rørt av store idrettsprestasjoner, men ingenting røsker hardere i hjerterota enn barn. Hele spekteret av følelser oppleves både innenfor gjerdene så vel som utenfor. Barna både ler og gråter, og det gjør egentlig vi òg. Underleppa får ristet godt fra seg mens de fem distansene mellom 1 og 5 kilometer gjennomføres.

Så skal jenteløpet på 5 kilometer og 10-kilometeren løpes, men de får være i fred fra oss. Vi skal lade opp i hotellsengene selv om å få sove tidlig naturlig nok er fåfengt. Snart ringer alarmen og dagen er kommet.

Innsjøen Lac Leman skimtes i bakgrunnen på vei inn mot bykjernen.
Foto: Oliver Borgognon

Stille før stormen

Mange viktige valg er tatt før dette øyeblikket: Hva slags trening, hvilket løp, hvilke sko blir med i bagasjen? Nå er det magefølelsen som avgjør de siste detaljene ved antrekket, og apropos magefølelse – hvor mye kaffe?

Sara skal løpe halvmaraton med start først. Det ser ut til at hun tar de riktige valgene hun trenger å ta og er snart på vei. Jeg er alene igjen ved frokostbordet, og håper de sokkene ikke gnager etter 35K og at det ikke blir for varmt med en tynn tights.

Fra hotellet er det en liten, forfriskende spasertur i stillheten. Den eneste lyden som preger gatene i Genève denne morgenen er den av myke løpesko. Fra alle byens smale gater snor vi oss mot kjernen hvor bussen venter. Vi skal til Chêne-Bourg.

En sjokkgul rapsåker gir energi på veien. Foto: Benjamin Becker

Alene

På den gratis bussen følger jeg med Sara i appen. Hun har startet og det går fort. Spentheten min er like mye for henne som den er for meg. Jeg vil så inderlig at hun koser seg på tur. At hun nyter meterne og flyr gjennom landsbygda tilbake mot sentrum.

Til slutt må jeg levere fra meg bagasje og gjøre meg klar. Finner den urealistiske fartsholderen, for ikke søren om jeg løper mer i kø enn jeg må.

Så venter vi. Er det ikke rart hvordan man midt blant så mange mennesker allikevel kan være så alene. Ingen kan løpe for deg, og ingen kan hjelpe deg om du er den som ikke klarer å løpe unna veggen.

Starten går og jeg finner marsjfart. Det beste med maraton er at det ikke gjør vondt før det gjør vondt. Så lenge som mulig er det bare å nyte omgivelsene og turen. Og om den er vakker! Mange raske løyper har bismaken av at det er flatt og kjedelig, men ikke Genève. Dette er en drømmenes maraton.

Å fly

Maratonløypa følger et stykke der halvmaratonerne kort tid før løp, før vi tar av mot øst og legger inn en ekstra sløyfe på drøyt 20 kilometer. Det ser og føles ut som landsbygda, og noen meter av løypa er til og med hardpakka jordvei. Litt sidevind og motvind, som for hver nittigraderssving endrer seg stadig mer i vår favør. Mellom åker og blant blomstereng, og med lyden av menn som puster.

Som løpende jente er det få ting som er mer tilfredsstillende enn å ha full kontroll, men høre menn pese, og etter 21 kilometer ser jeg ned på føttene mine og føler jeg flyr; kan ikke tro at det er mine bein som løper så lett. Løypa går tilbake inn i halvmaratonløypa og mot Lac Léman.

Maraton gjør ikke vondt før det gjør vondt, men så gjør det vondt. Og akkurat da kommer du til teknotunnelen.

Som løpende jente er det få ting som er mer tilfredsstillende enn å ha full kontroll, men høre menn pese.

TEKNOTUNELLEN!!! For en boost. Dunkingen sitter enda i brystet.
Foto: Benjamin Becker

Tunnelen med stor T

Det føles ut som å stupe ned den lille bakken inn i tunnelen. Der venter bred, mørk vei kun opplyst av små lys i sperrelinjen. Og musikken pumper motivasjon fra høyttalerne via veggene og inn i oss.

Liten kneik opp igjen hvor tilskuere med plakater og kubjeller heier på, og så stuper løypa videre ned mot innsjøen. Og der er Genève, og på 38K står Sara, hun har persa. Det kommer jeg til å gjøre også.

Nå er det bare å holde beina gående de siste minuttene. Liten tur gjennom byen før jeg ser broen med målbuen. De aller siste kreftene hentes ut i en form for sluttspurt og på andre siden venter all verdens følelser. Og en god klem fra Sara.

Her er det på sin plass å skrive: #DENFØLELSEN

Denne helgen lærte vi at prosecco til alle måltid før løp er en suksessoppskrift. Vi lærte også at å løpe i Genève – det er helt magisk.

Maraton gjør ikke vondt før det gjør vondt, men så gjør det vondt. Og akkurat da kommer du til teknotunnelen

Harmony Geneva Marathon for Unicef

  • Arrangeres 9. og 10. mai 2020
  • Distanser: maraton, halvmaraton, 10 kilometer (løp og gange), 5 kilometer jenteløp, maratonstafett, rullestol, samt fem distanser for barn mellom 1 og 5 kilometer
  • Nettside: harmonygenevamarathon.com
Vinterløpingens utstyr

Vinterløpingens utstyr


På skuddårsdagen løpes Vinter10 i Trondheim. Ronny Ingebrigtsen gir utstyrstipsene som gjør treningen i forkant og løpet til gode opplevelser.

Vinterløp

Den siste dagen i februar lyser en kolonne med hodelykter opp grusveiene som snirkler seg rundt Nidelven. Det stemningsfulle løpet setter sitt varme preg på en ellers mørk og kald tid. Vinter10 finner sted i Trondheim den 29. februar, et vinterløp på en ellers fattig terminliste. Ronny Ingebrigtsen er butikksjef på Löplabbet i Trondheim og påpeker at dette er et perfekt løp å få inn i kalenderen for å holde løpingen ved like gjennom vinteren.

Les mer om Vinter10 her: https://vinter10.no/

Drikkevest

Noe av den siste utviklingen som skjer på utstyrsfronten er i retning mot ultra- og fjelløp. Ronny Ingebrigtsen sier at salget på løpevester har eksplodert.

– Mosjonister gløtter mot toppen og tar i bruk utstyret ment for lenger distanser på kortere turer som en femkilometer, forteller butikksjefen.

– Så det drikkes mye, smiler han.

Fordelen med en løpevest inn mot vinterhalvåret er muligheten til å ha med for eksempel ekstra lag dersom turen involverer pause.

Ronny Ingebrigtsen er butikksjef på Löplabbet i Trondheim. Foto: Löplabbet

Lite nok klær

Løpevesten kan også bære de ekstra lagene du underveis innser at du ikke trengte.

– Min kjepphest er å ikke kle seg for mye på vinteren, sier Ingebrigtsen.

– Du er i konstant bevegelse, til og med når du løper nedover, men så går det ikke så raskt at vindmotstanden gjør deg kald.

Han trekker frem at det ikke skal være nødvendig å svette to liter på en times løpetur, men at det er lett å kle seg litt for godt når man står inne og ser ut.

– Samtidig må jeg poengtere at noen jo fryser mer enn andre, og påkledning ser veldig annerledes ut på kona mi og meg selv i samme temperatur, forteller han med et smil.

Hvilke klær?

I temperaturer fra null og nedover foreslår Ingebrigtsen en løpebukse som er løs nok til å gi et lite lag med luft.

– Spesielt for menn er jo tightsen helt ut, og flere leverandører har løpebukser som er løsere, sier han.

– En oppdagelse for meg er hvor mye mer behagelig det er enn en tights.

Tøyet bør være behagelig å løpe i, så enkelt som det, og tilpasses temperaturen i form av lue og votter eller hansker. På overkroppen foreslår Ingebrigtsen en super i mikrofiber som for eksempel fra Craft, Swix eller Gore, eller et lag ull fra merker som Devold eller Falke. På toppen en vanlig vindjakke. Sistnevnte trekker Ingebrigtsen frem at ikke trenger å være så foret og at den gjerne kan være lettere og tynnere enn den klassiske skijakka.

Synlighet

Ytterste lag bør selvsagt være synlighet, og her foreslår Ingebrigtsen aktivt lys i form av noe som blinker.

– Det vi driver med skjer gjerne på ettermiddagen når det er blitt mørkt, og på vinteren er synlighet veldig viktig, trekker han frem.

– Kanskje er det spesielt viktig med aktivt lys i urbane områder hvor man konkurrerer med bil- og gatelys, råder Ingebrigtsen som selv løper både i og utenfor Trondheim.

En klassisk refleksvest taper seg gjerne ved vask, og synlighet kan vi aldri ha for mye av.

Det kan ikke veien være heller, og det åpner seg mange muligheter for fin løping med en god hodelykt.

– Det kan åpne for å løpe på grusveier og til og med kanskje litt i marka. Spesielt i Oslo finnes det jo mange brøyta vinterveier innover i Nordmarka, sier Ingebrigtsen.

– Man må jo ikke løpe i eksosen hele tiden selv om det er vinter.

Kontinuitet gjennom vinteren

Löplabbet er en sentral del av løpemiljøet i Trondheim. Her kommer løpere for å slå av en prat, få råd om utstyr og bekledning, og diskutere trening og skader. Som utdannet og tidligere fysioterapeut, og ikke minst aktiv løper de siste 30 årene, så har erfaringsbanken om skader, trening og utstyr blitt stor.

Innledningsvis spurte jeg om han har vært skadet selv?

– Hele tida, svarer han kontant.

– Nei da, jeg har vært heldig, sier han med et smil. Jeg har hatt veldig mye skadefri løping, men det har jo også blitt en del på så mange år.

Denne vinteren skal han holde løpingen i gang så han unngår fjorårets skadefylte vår etter en prima langrennssesong.

– Det er ingenting som er så kjipt som å være i dårlig form, sier han latterfylt om den første tiden etter lenger løpeopphold.

Løpepreferanser

Ingebrigtsen har bakgrunn fra gateløp på 5 og 10 km og noe bane, og utviklingen de siste årene har også preget ham:

– Fokuset på maraton gjorde at jeg debuterte på distansen før jeg hadde tenkt, forteller han.

Nå er det bølgen av fjelløp og ultraer som brer seg fra Sentral-Europa og nord til oss, og med det kommer altså de godt brukte løpevestene. I tillegg har det skjedd en interessant endring fra minimalisme til maksimalisme.

– Trender oppstår jo gjerne fordi folk opplever at trenden er det som hjelper dem best, forklarer Ingebrigtsen.

– Nå synes de tungt dempa sko funker, men vi som kan mer om skoene kan jo se flere egenskaper de har til felles, for eksempel at flere leverandører enn bare Hoka har sko med rundere såler.

Piggsko

Alfa og omega for vinterløpingen er riktige sko.

– Det å ha en god vinterpiggsko er for alle som ikke har hatt det en rett og slett fantastisk opplevelse å løpe med, sier Ingebrigtsen tydelig.

En sko du kan stole på som gjør at du kan løpe avslappa trekker butikksjefen frem som skadeforebyggende i seg selv.

– Ikke minst er det moro å løpe med!

Erfaringen tilsier at det er de nordiske merkene som gjør det best. De selger desidert mest av svenske IceBug og Sarva-modellene til finske VJ. Tidligere solgte de også merker som Asics, men metallet holdt ikke godt nok og det var mange reklamasjoner.

Icebug er samarbeidspartner med Vinter10.

Dette er sikkert blitt bedre med årene, men Ingebrigtsen ser ingen grunn til å ta dem inn igjen når de nordiske leverandørene er så gode.

På føre som ikke er helt is, ikke helt asfalt, foreslår han terrengsko med god gummi. Her er det stor forskjell på hvor god gummien er og hvordan den da sitter i underlaget. Alt dette kan testes på gjennomløping av løypa tirsdag 14. januar klokken 18.15, og turen avsluttes i butikken med litt varm saft og bevertning. Se mer om arrangementet her: https://www.facebook.com/events/1730698507055213/

Vinn tur til Limassol Marathon

Vinn tur til Limassol Marathon


Runner’s World inviterer en av leserne våre til vakre Kypros for å løpe Limassol Marathon. Delta i konkurransen her!

NB! Konkurransen er avsluttet og vinner trukket

Kickstart sesongen med et eksotisk løp i mars! Runner’s World inviterer nå en av leserne til å bli med RW-blogger Maria Sørbø til den vakre øya Kypros for å løpe Limassol Marathon.

OPAP Limassol Marathon arrangeres fra 21.–22. mars 2020, og turen varer fra fredag 20. mars til mandag 23. mars. 

Flotte omgivelser
Limassol er Kypros’ nest største by og ligger ved Akrotiribukta på den sydlige kysten av øya. Byen har øyas største handelshavn, og løpstraseen følger kysten hele veien. Det er med andre ord duket for et eksotisk løp i nydelige omgivelser.

Velg mellom alle distanser
OPAP Limassol Marathon er et inkluderende og flott løp. Slagordet er «run with a smile». Du kan velge mellom så godt som alle distanser: 5 km, 10 km, halvmaraton og maraton.

Bli med RW-blogger Maria til Kypros i mars. Delta i konkurransen ved å klikke på linken lenger ned i artikkelen.

Et flatt og spennende løp
RW-blogger Maria er allerede påmeldt og gleder seg enormt!
– Det blir helt fantastisk å starte løpesesongen 2020 med et flatt og spennende løp på Kypros, sier hun.

Maria har etterhvert fått maratondistansen som en av sine favoritter, og pleier å løpe et par-tre maraton i løpet av året, ispedd andre distanser – både kortere og lengre. Målet for 2020 er å komme seg under 3.30, hvilket hun er i god rute til. Om det skjer allerede i Limassol gjenstår å se. Dette løpet passer også utmerket som et treningsløp til kommende løp utover i sesongen.

NB! Konkurransen er avsluttet og vinneren trukket.

Les mer om Limassol Marathon her 

Se video fra løpet her: International Sport Events in Cypros