En varm anbefaling: Marathon des Sables

En varm anbefaling: Marathon des Sables


Mange løp skilter med at de er det tøffeste, hardeste, vanskeligste løpet i verden. Man bør ikke la seg skremme av dette, mener Sol-Britt Molin fra Sverige, bosatt i Norge. Hun løp Marathon des Sables tidligere i år, et etappeløp på 250 km i Sahara.
– Man kommer langt med riktig innstilling og god planlegging, sier hun.
Her er hennes opplevelse:

Kontrollpunkt fem, den fjerde dagen. Det er som på eventyrenes tid. Noe fra Tusen og en natt. Et stort leirbål sender gnister opp i den svarte nattehimmelen. Noen synger og spiller. Trøtte løpere hviler eller sover på ullmatter i berberteltene som er reist rundt leirplassen. Hvilestoler står forlokkende rundt ilden og kaller på slitne ørkenløpere, som prøver å motstå en pause, lik sirener prøver å forføre og trekke sjømenn ned i havet.

Lydene av prat, spøk og latter fra funksjonærene og løpere som er på vei inn i kontrollen eller på vei derifra igjen ut i Sahara, gir det hele en atmosfære av et beach party. Det eneste som mangler, bortsett fra sjøen, er lukten av grillen. Maten består kun av energibarer, nøtter eller tørket frukt. Men en del tar seg tid til å koke vann til en porsjon frysetørket mat. Jeg har kokt, tørket ris med litt linser i som trenger bare kaldt vann for å bli spiselig. Ganske spiselig. Ryktene om det hyggelige sjekkpunkt nummer fem leste jeg om lenge før jeg dro til Marokko, og planla derfor mitt eneste stopp for den lange dagsturen her.

Et langt løp
Marathon Des Sables markedsføres som verdens tøffeste løp til fots. Hvis jeg virkelig hadde trodd på det, hadde jeg ikke turt å melde meg på. Jeg er ikke blant verdens tøffeste løpere. For over tretti år siden, var det kanskje det hardeste løpet, men i dag når løpene står i kø for å være det vanskeligste, lengste, bratteste eller generelt bare det verste, så er det ikke mulig å sammenligne dem. De har alle har sine utfordringer, og alle løpere har sine sterke og svake sider. Jeg leser det som står skrevet med liten tekst på arrangørsiden «Marathon Des Sables er et løp som mange kan klare med god planlegging og organisasjon» og klikker «påmelding».

Blant over tusen deltagere fra femti forskjellige land er det seks nordmenn og en norsk kvinne og syv svensker, jeg er den eneste svenske kvinnen. Av alle deltakerne er det bare 159 kvinner, i min gruppe, 50-59 år, er vi 32 kvinner.

Det er uten tvil en fordel å ha erfaring fra ultraløp, eller med å løpe flere mil flere dager på rad. Men, selve løpsprestasjonen er ikke det vanskeligste, selv om den ikke skal undervurderes. Sanden og varmen er to ting som gjør distansen noe mere krevende. Etappeløp gir dog kroppen en liten hvil som betyr mye, hvis man klarer å utnytte den. Søvn, for eksempel, i en ukes tid, i sovepose på liggeunderlag, i telt sammen med syv personer du ikke kjenner, er noe som bør planlegges hvis det er en risiko for at det ikke er problemfritt for deg.

Hvor mye næring trengs for å løpe 250 km i Sahara? Hva går egentlig ned under en ukes kombinert løp og camping tur i 25-50 graders varme? Må maten være varm eller er det nok med lunken, soloppvarmet mat? Hvilke sko gir minst gnagsår på varme føtter, innestengte i sandbeskyttende gaiters, men som allikevel aldri er fullstendig frie for sand? Svette og sand kan gi gnagsår over alt på kroppen, og gnagsår er den vanligste grunnen til DNF (did not finish) i Marathon Des Sables. Ekstra klær? Nattemperaturen er mange ganger ned mot ti grader. For slitne muskler kan over tretti graders temperaturforskjell være tøft. Sist og absolutt minst diskutert; dopapir, prøv å anslå forbruket for en uke. Det er ikke gøy å ha for lite, men til slutt handler alt om hvor tung ryggsekken får være? Jo mer komfort, jo mer å bære på under løpet!

Starten
Den første dagen er en form for innsjekking. Obligatorisk utstyr og mat (minimum 2.000 kcal per dag) må være på plass. Det er også et krav at ryggsekken veier minst 6,5 kg, men bare de som seriøst går inn for konkurranse har en ryggsekk som ligger på den grensen. De fleste av oss andre lander på rundt 7,5 kg. Når sekken er veid blir vi tildelt GPS-tracker, flere små ting og til slutt vann som skal rekke gjennom den første milen dagen etter, til vi kommer til det første sjekkpunktet hvor vi får påfyll. Når innsjekkingen er fullført er innholdet i ryggsekken alt vi har for den kommende uken.

Første dagen løp vi med ca. 10 kg på ryggen. Rene militærøvelsen. Lettelsen er at vannet drikkes opp, selv om det fylles på igjen i hver kontroll, og dag for dag reduseres totalvekten alt ettersom maten spises. Å kaste noe av utstyret er ikke tillatt.

De første tre dagene er distansen mellom 30 og 40 km med to til tre væskekontroller per dag. Over og langs med steinete åser av sand, uendelig utsikt over uttørkede innsjøer og elver, grusplatåer og sanddyner. Etter hvert lærer vi hvordan det er lettest å løpe i fin sand. Urørt sand er som å løpe på skare om vinteren, men når minst fem hundre deltakere har passert er det vanskelig å finne sand som ingen har trampet på før deg. Klatringen er sjelden vanskelig. De bratteste delene er utstyrt med tau for å holde seg i. Et tips dog, er å se en ekstra gang hvor en plasserer hendene blant steinene, når de trengs til hjelp, siden skorpioner gjemmer seg blant dem.

Lang dags ferd mot natt
Den fjerde dagen er det dags for den lange økten på drøye 86 km. Dagen som alle har hatt i tankene når de har vurdert sitt tempo de første dagene. På kvelden den tredje dagen råder nesten sakral stillhet i den store teltleiren, oppbygget i tre perfekte ringer med et stort åpent område i midten. De tidligere kveldene har det vært prat i alle teltene. Mennesker som ikke kjenner hverandre fra før deler telt, tretthet og plager. Nytt vennskap vokser raskt. Det er mye latter og til og med franske schlagers fra en høyttaler som en eller annen entusiast bærer med seg på turen(!). Men når solen går ned før den fjerde dagen føles det som en sirkusdirektør akkurat har bedt om størst mulig stillhet.

Det er registrert 51 grader Celsius i løpet av dagen informerer funksjonærer. Det føles ikke så ille, som det høres ut, tenker jeg. Min strategi for å klare varmen, bortsett fra å drikke vann og ta salttabletter, er å dynke buffer som jeg har rundt hals og håndledd, fulle med vann, de pluss en liten mikrofiberduk som jeg legger på hodet under kapsen. På alle kontrollene (syv denne dagen) får vi halvannen til tre liter vann. Det meste går til å fylle opp vannflaskene. Det som gjenstår heller vi over oss. Etter fire dager med sand og vann har hele kroppen, og alt utstyr, fått en ordentlig blestret overflate.

Omsider kommer jeg til den fjerde kontrollen, som har vært synlig i mange kilometer, samtidig som solen synker bak horisonten av noe som kunne vært en savanne. Hadde det bare vært gress i stedet for sand på marken. Dromedarer lykkes imidlertid å få de tørre buskene som er der til å virke som overdådige koldtbord.

Samtidig begynner det å blåse. Ikke i nærheten av den sandstorm var i løpet av natten mellom den andre og tredje dagen, og som rev opp flere telt og feide vekk eiendeler til flere av løperne, men likevel så mye sand i luften at jeg trekker opp buffen rundt halsen over munn og nese. Luften føles kald og min langermede t-trøye kommer til sin rett. Forflytter meg raskt videre fra kontroll fire, etter å ha kranglet på trøyen under ryggsekken og silkekjolen. Silkekjolen fra Siden Selma er en
egen idé som fungerer helt etter planen. Svært komfortabel å løpe i, og den gir et lite privat rom for dobesøk – selv om sjenansen for det å sitte på huk blant tusen mennesker i en ørken helt enkel må undertrykkes.

I den femte kontrollen, der jeg setter meg ned et øyeblikk for å ta inn atmosfæren, og tvinge i meg noe ris, så får alle løperne en overraskelse, en liten kopp søt arabisk te. Etter femten timer i sol, blant sand og sten, er det en himmelsk omveksling fra vann, sportsdrikk og salttabletter. Jeg hører med misunnelse at noen gikk en runde bak te-teltet for å komme opp en gang til med strømmen av nyankomne løpere og dermed berget seg en ekstra kopp.


Sand og vann erstatter hårspray. Alle foto: Sol-Britt Molin

Jeg ligger på 73. plass blant alle kvinner, på tolvte i min aldersklasse, og omtrent midt i feltet blant alle deltakerne. Lykkelig uvitende om dette sitter jeg og tygger på min ris- og linseblandning som jeg har tilsatt olivenolje, salt og nøtter. Jeg følger lite med på rankinglistene som blir satt opp hver kveld. Jeg deltar for å gjennomføre Marathon Des Sables. Min viktigste løpestrategi er å ikke dvele i kontrollstasjonene. Jeg løper ikke fort men stopper ikke for å hvile. Etter å ha tatt inn så mye som mulig av stemningen på det femte sjekkpunktet, og fylt magen med en desiliter ris, drar jeg videre. Dunjakken er kommet på. Klokken nærmer seg midnatt, og vi har vært i gang siden 8:30.

Jeg kommer meg av gårde ganske alene fra kontrollen og det passer fint til stemningen akkurat da. Alle løpere fikk seg tildelt en liten lysstav, i god tid før skumring. Det er obligatorisk å aktivere og feste den bakpå sekken nå i mørket. Langt fremfor meg ser jeg mange små lysstaver på rekke. Når jeg snur meg ser jeg et perlebånd av lysene fra alle hodelyktene langt bak meg. Veien er godt merket av enda flere lysstaver. Kommer løperne foran eller bak meg ut av syne, på bunn i noen av alle endeløse sanddyner, mister jeg uansett ikke veiretningen.

Jeg slår av min egen hodelykt en liten stund og lar meg innfanges av stjernehimmelen som ser ut til å ligge utbredt direkte på bakken. Det føles som om jeg er midt blant alle stjernene og bare kan strekke ut en hånd for å ta på dem. Når jeg er veldig trøtt, når musklene verker og slitenheten er påtagelig, blir alle følelser mer intense, nesten overveldende. Hjernen kobler fra og lar hjertet alene ta over alle inntrykkene. Opplevelsene trekker rett inn i brystet og pumpes ut i kroppen. Da finner beina krefter jeg ikke visste fantes, føttene henger seg på (hva ellers) og ryggen strammer seg opp på en måte jeg skulle ønske at den kunne gjøre litt oftere i hverdagen. Pusten blir dyp og rolig og målbevisstheten grenseløs. Det er for slike øyeblikk at jeg løper langt.

Ikke noe varer for evig. I det sjette, nest siste, sjekkpunktet har jeg en tøff diskusjon med meg selv:

– Nå er jeg dritlei! Det gjør vondt! Hva er så ille med å hvile litt?
– Det tar tid! Hvile gjør man når man er ferdig.
– Men, det er jo så vakkert i ørkenen, ikke sant? Bare ligge litt på ryggen og se på stjernene? En bitteliten stund?
– De der stjernene kan jeg se fra fjellet!
– Bare strekke litt på beina da, hvile øyene bare litt, den korteste av de aller korteste mikro-powernaps?
– En hvil er kun behagelig når jeg er ferdig. Nok snakk!

Den syvende og siste kontrollen før mål, haster jeg gjennom før hjernen rekker å oppfatte telt og ulltepper. Topper opp med litt vann i ene drikkeflasken. Det tar under et minutt. Kroppen vil allikevel ikke ha noe ned i magen, og jeg tvinger den ikke. Vet av erfaring at på denne tiden av døgnet klarer jeg meg lenge med en liten slurk vann i munnen en gang i blant, som langsomt får renne ned i magesekken. Til slutt gjetter jeg at det er under en time igjen til målet for denne dagen. Pulsklokken, som har langt mindre utholdenhet enn jeg, har tatt kvelden for lenge siden. Det er noen få timer igjen til morgengry. En blodrød, tynn måneskive blir synlig på natthimmelen. Det svake måneskinnet kan ikke konkurrere ut stjernene.

– Jævelig vakkert, tenker jeg forbigående, utelukkende fokusert på å kalkulere sannsynligheten for at en stor, feit landcruiser kommer kjørende og kaster skrotten min opp på lasteplanet og bikker den av på teltplassen.

Slutten
Den opplyste målbuen er som en hildring i natten. Når solen går opp, trekker jeg soveposen over hodet. Maksimal tid for den fjerde etappen er 35 timer. Dette betyr at alle løpere som er ferdige innen 24 timer får en dag velsignet hvile, før den femte løpeturen, mens de venter på øvrige som kommer dryppende inn i mål en etter en. En time før fristen går ut går funksjonærer rundt i alle teltene og forteller at det er ti minutter igjen til den siste løperen, fra den «lange dagen», kommer i mål. Samtlige deltakere rusler ned til målområdet, både av nysgjerrighet og for å ønske velkommen. Solen går ned for andre gang i løpet av den fjerde etappen. En mann kommer gående bøyd over en stav, likt et tre bøyd av vinden, eskortert de siste 200 meterne av terrengbiler og funksjonærer. Media fra hele verden, deltakere, arrangører og funksjonærer heier, klapper og jubler over målgangen.

Den femte og nest siste etappen er en tradisjonell maratondistanse og starter i sandstorm. Vinden varer hele dagen, noe som bidrar til at det er mer behagelig temperatur enn alle de tidligere dagene. Sikten er dårlig før start men blir raskt bedre etter start, men luften er så full av sand at det mange ganger er lettere å puste med en buff foran ansiktet. Så typisk for Marathon Des Sables. Dagen blir en ekte sightseeing som inkluderer litt av alt fra ørkenen. Noen sanddyner, men for de meste lettløpte tørrlagte elver og steinete platåer, litt klatring og til slutt en gammel forlatt landsby. Alle løpere satser alle sine krefter på å løpe en sandmaraton (selve betydningen av «Marathon des Sables») så raskt de klarer etter nesten 200 kilometer, og seks dagers teltliv, i Sahara. Alle konkurranseinstinkter er på topp. Nå skal ikke noe spares på lenger. Den sjette og siste etappen, er for så vidt obligatorisk men uten tidtaking, altså utenfor konkurranse.

Plutselig ligger den oppblåsbare målbuen der foran oss for siste gang. Vi får vår medalje for fullført løp. En av mine teltvenner kollapser på målstreken, men tar seg allikevel straks videre til vårt telt for egen maskin. Intravenøs væske gir to timers straff på sluttiden. Ikke tale om.

Så gjenstår bare en siste kveld med nøtter og en frysetørket middag i lunkent vann, en morgen med sportsdrikk, litt kaffe og til slutt en syv kilometer lang promenade i sanddyner før eventyret definitivt er over.

Hvordan kan en uke gå så fort når en mil varer i en evighet?

Les en tidligere etappe av Runner’s World-stafetten: Mitt møte Med Ultra Sierra Nevada

Om Runner’s World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner’s World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner’s World-stafetten.


Best på baktropp

Best på baktropp


Den solbrente nakken lider under solen. Det er over 30 grader i Medoc. Innimellom kramper det seg til i lårene. Glykogenlagrene har vært tomme i timer allerede. Svetten sørger for en jevn strøm av salt i sårene på brystvortene. T-skjorten rasper over rått kjøtt rytmisk og forutsigbart. Det er langt fra noen runner’s high, det er min første maraton og starten på en langvarig og smertefull relasjon.


Denne teksten inngår i spalten Runner’s World-stafetten, hvor ulike løpere forteller sin historie. Vil du dele din historie? Send teksten din til sara@runnersworld.no.


Jeg begynte å løpe for ti år siden. Vel, strengt tatt begynte jeg å løpe rett før jeg lærte å gå, i likhet med alle småbarn. Men jeg har sluttet  så mange ganger, så den siste gangen jeg begynte med løping var for ti år siden. Jeg har aldri vært god til å løpe, hverken fort eller langt, og med årene har kroppen tatt form etter sofaen.

Denne siste løpestarten var resultat av en altfor sen kveld på julebord og det overmotet som ofte dukker opp i slike sammenhenger. Det var maraton som gjaldt, og det ble veddet. Trenger jeg å legge til at jeg snart fylte 40? Når man ikke har budsjett til verken sportsbil eller Everest-ekspedisjon, så er  løping et alternativ.

Artikkelforfatter Vile Horg. Foto: privat.

Et uforløst potensiale

Morgenen etter var jeg i gang, noe redusert etter nattens eksesser luntet og disset 130 kilo utrent kropp seg gjennom 12 kilometer i sludd og snø. Jeg var ikke i tvil om at dette kom til å gå som en lek. Det hender iblant at jeg tar feil. Jeg hadde lest at man burde komme seg opp mot 100 kilometer i uka for å få noe fremgang, så jeg begynte å løpe en mil hver dag unntatt søndag, da var det langtur. Det tok omtrent en uke før knærne ymtet frampå om at dette kom litt brått på. Da ble det litt roing, sykling og ellipse før en litt mer forsiktig tilnærming ble valgt.

Frem mot det oppsatte løpet kom jeg meg ned mot 105 kilo, og klarte meg gjennom lengste langtur på 27 kilometer en uke før løpet. Den ble så tett innpå fordi jeg kollapset uken før på en litt kortere tur, næringstom med stive bein og diaré. Lite egnet til å bygge selvtillit, så jeg måtte ha en langtur til, selv om det ikke er anbefalt. Jeg startet med dette en tiårig tradisjon med å være for dårlig forberedt.

Etter hvert er det blitt rundt 20 langløp, der maraton er den korteste distansen. Det er også blitt mange kortere løp. Jeg har aldri vunnet et løp, men jeg har visstnok vunnet et skirenn. Jeg ble klubbmester som fireåring. Jeg la opp to–tre år etterpå etter å ha mistet staven i klubbmesterskapet. Vinnersjansen glapp, og jeg brøt. Om ikke annet klarer jeg nå å glede meg over å være med. Og godt er det, for jeg har aldri vært under fire timer på maraton, og aldri under 100 kilo på løpsdagen. Jeg trøster meg med at her ligger det et stort uforløst potensiale.

De dedikerte

Mitt lengste løp så langt er EcoTrail Oslo 80 km. Maraton gjennomført med størst kroppsvekt er Wien Marathon, på rundt 130 kilo. Det desidert hyggeligste er Leiden Marathon. Størst gåsehudfaktor var da tusenvis av løpere sang den Sør-Afrikanske nasjonalsangen i Durbans gater før solen gikk opp ved starten av Comrades.

Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene i timesvis hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen.

Av og til tenker jeg at det er baktroppløperne som er de mest dedikerte. Vi er ute i løypa over dobbelt så lenge som vinnerne. Det er vi som ser de som kollapser. Vi ser sykebilene i skytteltrafikk. Vi ser folk som spyr, og de som hyler og vrir seg med kramper. Vi får oppleve tilgrisete og overfylte festivaldasser, og dersom vi er riktig heldige er det tomt for mat i målområdet når vi endelig kommer frem. Likevel melder vi oss på nye løp. Alle skjønner hvorfor vinneren får lyst til å løpe mer. Men hva motiverer baktroppen?  

Det er altså ikke seirene som driver meg. Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene timesvis hver uke hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen. Men hva slags glede? Jeg har prøvd å tenke over hvorfor jeg gjør dette, men det er vanskelig å komme frem til én enkelt grunn. Det kan være stillheten og alenetiden, der jeg kun har selskap av pusten og skrittenes rytme, og tankene som drar akkurat dit de ønsker.

I en verden der stillhet er blitt luksus, og frenetisk klikking er blitt hverdagen, er løpeturen en velsignelse. Det er forbausende hvor meditativ en rolig løpetur i skogen kan være. Du vil aldri se meg med musikk på øret når jeg løper. Jeg liker musikk, men bare når jeg lytter til musikk. Når jeg løper, så løper jeg.

Samleren

Jeg liker å melde meg på et langt løp frem i tid, å lage en plan. Dessverre er jeg bedre til å lage planer enn å følge dem opp. Så har jeg en litt barnlig samlemani. I oppveksten samlet jeg på alt fra tegneserier og frimerker til fotballkort og LP-plater. Nå er det medaljer og startnummer som gjelder. Akkurat den delen har fått et oppsving nå i virusvalsen. Det er så mange virtuelle konkurranser at man kan få medalje for nesten hver eneste lille joggetur. Hvis man liker bling blir det mest et spørsmål om å begrense seg.

Planene for løp fremover er litt vage, som det er for de fleste nå. Det langsiktige målet er å løpe et maraton en gang der jeg er skikkelig godt forberedt, med en BMI som nærmer seg det optimale for en løper. Jeg tror jeg har en ganske god plan for hvordan det kan gjennomføres. Men så var det dette med oppfølging. Det er litt vanskelig å få samordnet den planen med livet forøvrig. Men kanskje når jeg blir pensjonist? I mellomtiden finner jeg glede i å løpe på det nivået jeg er. Det er ikke så ille det heller.

Mens noen går på rød løper, løper jeg på blå resept

Mens noen går på rød løper, løper jeg på blå resept


Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å finne den.


Denne teksten inngår i spalten Runner’s World-stafetten, hvor ulike løpere forteller sin historie. Vil du dele din historie? Send teksten din til sara@runnersworld.no.


En varm juniaften i 2007 forlot jeg min arbeidsplass i politiet, og hadde skjønt lenge at jeg neppe kom tilbake. Utbrent! Jeg hadde brent energilyset, i begge ender, alt for lenge. På arbeidssaker som stjal sjela.

2013 var jeg fortsatt ikke i stand til å smøre brødskiver selv, eller knyte skoene – det var ikke grunnet fysiske årsaker, men hjernen fikk ikke kroppen til å utføre handlinger.

Alt var kjett og slitsomt. Her må nevnes en fastlege, som ikke hadde mer tro på medisiner enn hva jeg har. Han hadde trua på turer i skog og mark – jakt og trening.

Så mens noen går på rød løper – løper jeg på blå resept!

Artikkelforfatter Nils-Einar Stenmyren. Foto: Privat

Norges mest uheldige

Et hjerteinfarkt, tross hva en skulle tro, boostet min treningsiver, og medførte at jeg skrev ei bok «Fra hjertepropp til Vasalopp». I 2016 var jeg faktisk i god form på ski, men falt og fikk brudd i skulder. En svært dyktig fysioterapeut fikk meg i gang att. Det mentale hang på som en klegg, og hver gang jeg følte lykke og mestring, kom «styggen på ryggen» og fikk meg ned att. 

Fysioterapeutens øvelser for skuldra medførte at jeg ble bedre fysisk enn på lenge, og da bedres det psykiske litt også, for oppover – der vil alle være med.

Et sportsenergiselskap erklærte meg «Norges mest uheldige» og ga meg startplass i Oslo Maraton, og gjennom 10 for Grete fant jeg løpsgleden igjen.

I 2017 var jeg i bedre form enn noen gang. På sommeren løp jeg faktisk 1500 meter på bane igjen.  Da kommer en sykkelulykke, og jeg faller på hodet i asfalten. Deretter følger en betennelse i kroppen, som henger i nesten to år. Alt er tungt. «Styggen» sitter på sin hvite hest og triumferer. Jeg blir tyngre, og alt rundt meg blir håpløst.

Går i brudd

Lille nyttårskvelden 2019 tvinger jeg meg ut på ski, men skjønner fort at det er for glatt, og at det er fare for at jeg kan falle, så jeg snur, tar av skiene, og legger dem i bilen, og så glir jeg og faller på siden … To brudd i skulder denne gang. 

Ja, jeg er 57 år, men tårene triller, og jeg sier til min hustru at jeg ikke orker å trene meg opp en gang til – jeg visste hvor mye innsats det krevde sist. Etter fire uker på sofaen, med enda mer muskelmasse konvertert til fett, var det ikke lett å begynne på nytt. Treningstøyet passet ikke lenger, og jeg skjønte at jeg plutselig var hovedperson i ei Ole Ivars-låt, så tjukk som jeg nå hadde blitt.

Men du vet – den der fysioterapeuten var ikke borte. Jeg fikk igjen hjelp. Igjen øvelser som bygger. Løpe gikk ikke, fordi det gjorde vondt i skulderen. Så jeg gikk. Gikk veldig mye. Covid-19 tok fra meg fysioterapeuten, men jeg fortsatte å gå.

Et virtuelt vi

Facebook kjenner deg, og plutselig kom en melding opp hvor Runner’s World Challenge annonserte «løp i 100 min og få medalje». 100 minutter er utfordrende, for uansett hvor fort du løper, kommer du ikke raskere i mål.

Jeg meldte meg på … Og løp. Hele 100 minutter.  Min hustru filmet meg halvvegs. Vassendgutane sang «Magen han henge og dingle når eg gjenge», men lysta var tilbake.

Jeg ble medlem i RWC og der fant jeg glede og motivasjon. Et miljø av løpere – de aller fleste gørgode – men allikevel et forum hvor alle heier på alle.

På store virkelige stevner treffer man antagelig de samme løperne, men der er alle så fokuserte, at eneste nærkontakt, er duften av svette og tigerbalsam når du varmer opp.

Bildene av deg er også bedre i en virtuell løpssesong. Da trekker du bare inn magen noen sekunder, tar en selfie, og alle ser øyeblikket du var fornøyd med … Resten klipper du vekk i editoren. Det finnes filtre også.

Hva har Runner’s World Challenge betydd for meg? Løping har, i mange år, bestått av jogging. I samme tempo. Nå løper jeg intervaller, og jakter høydemetere.

Jeg, som bare ville gå flatt bortover. Plutselig var jeg i gang igjen – på nytt.
Styggen er fortsatt med, men han sliter med å holde følge. Og dagen er ikke det samme uten løpeturen.

Så sitter du der på balkongen, da, en aften.
To toppturer utført tidligere på dagen.
Sommerkvelden svalner.
Sola forsøker å gjemme seg bak fjellet.
Plutselig får du lyst på nok en topptur. Samme sted.
Du føler du har pers på et klatresegment inne.
Tankene går hit og dit.
Skal, skal ikke.
Du har lyst, men vet det blir tungt, eller mer rett: Hardt!

Men så er du der, oppi lia.
Løpende.
På veg mot segmentets start.
«200 høydemeter på 650 meter distanse».
Du legger i veg med korte, kjappe skritt.
Du føler deg fin.
50 meter senere er det slutt på løping.
Du hiver etter pusten, og hjertet sliter.
Henda havner på knærne.
Er det juks, mon tro?… Men du må – det er så bratt.

På øra synger Thorleifs at «hjärtat bultar och slår».
Du er faktisk redd for at hjertet skal slutte å slå, idet røde fargeflekker farer over netthinnen.
Pulsen tilsier at du løper så fort at myggen frykter at å slå inn i din kropp blir fatalt,
Mens sanninga er at farten er så lav at myggen ikke tør lande, fordi den er redd den skal skli nedover den svette leggen og klaske i bakken.
Det flater litt ut, og du forsøker å løpe att. Bikker toppen, lykkelig over å være oppe.
Da hører du Elvis synge «I Will be home again», og du vet han har rett.

Derfor løper jeg. For å vinne over plagene.
For å bekjempe motgangen, føle mestring når jeg når mål jeg setter meg.

Mål jeg må utfordre meg selv for å klare.
Utfordringer som ikke gir noen mening for andre enn meg selv.

Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å finne den. I løpinga ser jeg muligheter, og det er den daglige turen som avgjør om resten av dagen blir god nok til at den betyr noe.
Det er også i den settingen jeg løper Pilegrimsleden og kommer på setninger som: «Det er i de troendes fotefæl, du finner trua på dæ sjæl».

Jeg finner nok døra!
En eller annen gang!

New York, New York

New York, New York


«Hva er ditt største minne fra 2018?» Dette spørsmålet dukket opp på Twitter rett før året var omme.

Ikke et lett spørsmål, men en fin måte å få reflektert og hentet fram minner fra året som har gått – noe vi alle har behov for i blant. Mitt beste minne fra det året er New York City Marathon. Her er hvorfor.

Mange av dette bladets lesere har løpt dette løpet, og vil forstå mitt valg. For de som ikke har løpt New York Marathon, tenk deg følgende:

Ta følelsen av å løpe maraton, og plasser den i New York City. Byen som er, om ikke den mest ikoniske byen i verden, så i hvert fall topp tre på den lista. Pluss på med perfekte løpeforhold, drøyt 50 000 mennesker fra hele verden som sannsynligvis har sovet like lite som deg og er minst like gira. Krydre det med et vanvittig pulserende menneskeliv langs hele løypa. Det er nesten så du ikke hører deg selv tenke. Server på en bølge som bærer deg frem til et enormt klimaks idet du krysser målstreken i Central Park.

Bon appetit.

I denne etappen av Runner’s World-stafetten skriver
Karsten Skullerud Gundersen om sin største løpsopplevelse.
Foto: privat

You’re in

Historien før jeg krysset mållinjen 4. november 2018 i Central Park startet idet jeg meldte meg på loddtrekningen i januar samme år.

Månedsskiftet februar/mars skjedde loddtrekningen. Selv hadde jeg glemt det. Helt til jeg sjekket mailen på morgenen. «Congrats, you’re in» stod det. Ute var det mørkt og kaldt, men jeg hadde akkurat fått beskjed om at jeg skulle løpe New York Marathon i november. Årets treningsmål var herved servert.

Jeg tok kontakt med redaktøren av dette bladet, Sara. Hun hadde løpt året før, og jeg ville høre om hun hadde noen gode tips. Det hadde hun, og ikke lenge etter var reisen ordnet. To gode kompiser og jeg leide leilighet i Brooklyn. Knall!

Nå var det én ting som gjaldt: Få nok trening. Mengde og intervall. Jeg har vel aldri løpt så mye som jeg gjorde i den perioden. Jeg hadde jo trent mot maraton tidligere, men ikke med samme mengde og fokus som nå.

November

Spenningen hadde satt seg skikkelig i kroppen; var jeg egentlig klar over hva som stod foran meg? Marathon i New York! 

Det var derfor veldig godt å sette seg i bilen med gode kompiser og peile kursen mot Gardermoen og New York. På en helt vanlig torsdag.

I tillegg til maraton, som det bare var jeg som skulle løpe, så hadde alle meldt seg på et 5-kilometersløp dagen før. Fint å få luftet beina litt på den måten.

Lørdag – dagen for helgas første løp var kommet. Starten var utenfor FN- bygningen. Det var lett regn i lufta, og god stemning langs hele løypa. En løype med avslutning på samme sted som jeg skulle avslutte maraton dagen etter. Sånn sett en fin måte å blir kjent med oppløpet på.

Lørdag kveld, og jeg sjekket metroen atter en gang. Spenningen var på et helt annet nivå enn hva jeg tidligere har kjent. Selv om dette var mitt åttende maraton, så var det tross alt New York City Marathon. Den mest ikoniske av dem alle. Alt av utstyr og klær ble lagt ut, alarmene ble stilt på klokken 04.00.

Sikkerhetskontroller og soloppgang

Alarmen ringte. Dagen jeg hadde ventet på siden mars hadde kommet. På med løpetøy, lue, hals, varm jakke og ekstra bukse (takk til Sara for gode tips). Videre til metroen og inn til Whitehall terminal. Jeg skulle ikke løpe før 10.40, så jeg hadde noen timer å vente. Jeg var spent på hvordan dette ville bli, men det gikk helt fint.

Vel fremme ved fergeterminalen, og sikkerhetssjekk. Ombord på ferja sammen med utallige andre løpere og Staten Island neste. Se for deg følgende bakgrunn; Manhattan sin skyline og den påbegynnende soloppgangen. Magisk.

Staten Island og rett over i ventende busser. Småkjølig, men godt humør. Neste topp: Fort Wadsworth. Ny sikkerhetskontroll, og videre til deltakercampen. Duften av vaselin og spenning lå i luften, og i campen var det gratis mat og drikke. Nå var det bare å finne seg godt til rette, mens solen fortsatte å krype over Verrazzano-Narrows bridge. Tanken på at jeg om noen timer skulle starte på New York Marathon over den kolossen, var en relativ heftig følelse.

En liten time før start leverte jeg fra meg bagen, samt overtrekksklærne, og bevegde meg mot startområdet. Blå himmel og strålende sol over oss, Empire state of mind på høyttaleranlegget. Vi var klare.

Utavdegsjælopplevelse

Startskuddet gikk, og i løpet av de neste timene skulle 42,2 km tilbakelegges i New York sine gater. Det ble en, som Ravi synger, utavdejsjælopplevelse.

Å løpe gjennom de fem bydelene, hver med sin helt egne energi og entusiasme. High-fives med store og små, heiarop fra en fantastisk samling med mennesker. Heiarop så heftige at jeg på enkelte strekninger nesten ikke hørte hva jeg selv tenkte. Enormt!

Å løpe forbi ikoniske bygninger, opp den ene avenyen og ned den andre, i strålende novembervær en søndag i New York.

Over den ene broen etter den andre. Følelsen av å flyte bortover på bølgen av heiarop, mens man løper med Central Park på høyre side var fantastisk. Folkehavet og lydnivået var enormt.

Inn i Central Park, endorfinene sprutet, blikket fremover og farten økte.

Inne på oppløpet. Klokken tikket mot fire timer.

Jeg skulle under.

Farten økte, sammenbitte tenner.

Kom igjen! All treningen det siste året!

Slalåm-løping rundt andre deltakere!

Kom igjen!

3…2…1…MÅL!


Denne teksten er en av de mange etappene i Runner’s World-stafetten, og ble første gang publisert i RW 2/19.
Ønsker du å dele din historie? Send en mail til sara@runnersworld.no


Flere etapper i Runner’s World-stafetten:

Mitt første og hittil eneste ultraløp

Mitt første og hittil eneste ultraløp


Jeg hadde hintet hele året om at jeg ønsket meg billetter til Anfield til jul. Når kona sa «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg», steg spenningen drastisk. Det viste seg å være en helt annen tur hun skulle sende meg ut på …


I spalten Runner’s World-stafetten skriver ulike løpere om sin historie. Denne etappen skrives av Ken Solheim Hansen, som i kraft av å være svogeren til arrangøren og stor i kjeften, ble påmeldt Berghèm Ultra over Hedmarksvidda.

Julaften 2014 var en koselig affære, med to små barn på tre og fem år. Jeg hadde hintet hele året om at det egentlig bare var én ting jeg ønsket meg: En tur til Anfield for å se favorittlaget mitt, Liverpool, live for første gang.

Da vi hadde kommet gjennom et berg av julegaver, og min gave fra fruen enda ikke hadde dukket opp, steg håpet litt. Dette måtte jo bare være bra!

Så sier kona mi «du må nok sette deg ned, for her kommer gaven fra meg». Spenningen steg 15–20 hakk med en gang. Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på! Hun rakte meg en stor konvolutt, og jeg var hundre prosent sikker på at hun hadde vært så gal at hun faktisk skulle sende meg til England…

Hater å løpe, elsker utfordringer

Det var en litt annen tur hun hadde tenkt å sende meg ut på. Inni konvolutten lå det treningsbilder, treningsdagbok og løpeøkter hun hadde gjennomført de siste tre–fire månedene.

Der lå det også bekreftelse på påmelding til to løp: 18 kilometer på EcoTrail Oslo i mai (fem små måneder senere) og påmelding til halvmaraton under Oslo Maraton i september.

Jeg sitter der og klarer ikke å få fram et eneste ord. Jeg hatet virkelig å løpe! Men jeg elsker for så vidt en utfordring, og som den konkurransemannen jeg er, så sa jeg «OK. Jeg tar utfordringen, men det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton!»

Både EcoTrail og halvmaraton ble fullført, og vi spoler tiden nesten ett år fram etter dette. Jeg har en svoger, som får Lazarus, mannen bak Barkley Marathons, til å framstå som sympatisk og vennlig med deltagerne i løpene sine.

Det blir rituell brenning av skoene etter Oslo halvmaraton.

Fulvio Øksendal, leder og grunnlegger av Bérghem Ultraløperklubb, skulle arrangere et ultraløp på Hedmarksvidda. Enten 45 kilometer eller 90 kilometer. Jeg ble automatisk påmeldt dette, i kraft av å være svoger og stor i kjeften. 45 km skulle da gå helt fint, selv med minimalt med trening i terreng. Så feil kan man faktisk ta!

Not supposed to be easy

Sommeren 2016 var veldig, veldig, veldig våt på Hedmarken. Det hadde regnet tre uker sammenhengende før løpet, og Fulvio, som den trivelige karen han er, sa at «det kan hende det blir litt vått, men det er ikke så ille».

Det må nevnes i denne sammenheng at mottoet til klubben vår er «It’s not supposed to be easy!» Det er en understatement! For de som kjenner Hedmarksvidda, så vet de at det er en del høydemeter, selv om det ikke er så ille. Det er, som regel, en del myr, men det er ikke nødvendigvis så ille det heller. Det pleier å være «klopper» i disse myrene som man kan løpe på. Man må bare passe på festet, fordi de kan bli ganske glatte når de blir våte.

Jeg har en svoger som får Lazarus til å framstå som sympatisk.

Ikke særlig høy i hatten

På startstreken står jeg, til mitt fjerde løp noen sinne. Mine tidligere bragder er EcoTrail 18 km (som nesten ikke har terreng i det hele tatt), Oslo halvmaraton og Fredrikstad halvmaraton.

Dette, og det faktum at jeg hadde trent alt, alt for lite i løpet av sommeren, gjorde at jeg hadde ett eneste mål: å fullføre.

Jeg er ikke spesielt høy i hatten der jeg står sammen med flere som åpenbart er i mye bedre form enn meg selv. «Startskuddet» går (det er egentlig bare Fulvio som roper «løp!») og vi legger av gårde på ukjente stier og med GPS-en stilt inn på klokka.

Det er, som i alle Bérghem-løp, umerket, og man løper etter GPS-spor. Det hadde jeg selvfølgelig heller aldri gjort før! Sammen med meg står det løpere som Øyunn Bygstad, en steintøff dame fra Bergen. Ragnhild Audnestad, Eirik Totland Pettersen, Pål Thoresen, Helen Roald og Tone Yvonne Killengreen var andre som også stilte til start. Og så meg da.

Mer hensiktsmessig med kano

Den første kilometeren forsøkte jeg å holde meg tørr på beina, men fant fort ut at det var totalt bortkastet. Der det skulle være stier, var det små bekker. Feltet spredte seg kjapt utover og etter et par kilometer fikk jeg følge av Øyunn Bygstad. Hun holdt det jeg tenkte var et ganske fornuftig tempo, så vi slo følge.

Øyunn er av den gale sorten, hun skulle løpe 90 kilometer. Vi skravlet oss gjennom 15–16 kilometer og hadde det riktig så trivelig inni skauen. Vi ga litt blaffen i at der det skulle være sti, der var det elver. Der Fulvio sa det skulle være tørt, der var det myr. Og de små kilometerne med myr som vi hadde sett på kartet, der var det ikke myr, men vann. Kloppene han hadde skrytt av, lå 10 cm under vann. Det hadde vært mer hensiktsmessig med kano enn med løpesko!

Veggen og voldelige tanker

Etter 18 kilometer skilte løypene til 45- og 90-kilometeren seg, og Øyunn la ut på det som må ha vært en grusom tur, mutters alene. Jeg skulle løpe videre på min ultradebut.

Det hadde ikke gått særlig fort foreløpig, men det hadde sannsynligvis gått litt for fort for meg, likevel. Man merker ikke det når man er i verdens triveligste selskap, men når man brått blir alene inni skogen, er det veldig mye tyngre.

200 meter etter at Øyunn og jeg skilte lag, plumpet jeg uti neste myr. Det så ut som et kjempefint løpeterreng, helt til jeg sto til låret i vann. Krampene kom i begge leggene og i begge hoftebøyerne. Og jeg hadde et lite stykke igjen av løpet. Mer enn halvparten faktisk.

Hver gang jeg kom til en ny myr (og det var ofte), bannet og svertet jeg, som den gode nordlendingen jeg er. Fulvio kunne dra dit pepperen gror, og jeg er sikker på at om jeg hadde møtt ham inni skogen der, så hadde jeg blitt voldelig!

Løypa, som snodde seg rundt flere av toppene på Hedmarksvidda, traff flere ganger på bilveier. Hver gang dette skjedde, kom tankene om at «nå bryter jeg». Men jeg fortsatte litt til og litt til. Så møtte jeg virkelig veggen!

Jeg klarte ikke å få i meg mer gel, og var totalt tom for energi. 15 kilometer igjen av løpet, og jeg hadde knapt krefter til å komme meg framover på grusveien jeg nå var på. Jeg tenkte igjen at «nå bryter jeg».

Akkurat da fikk jeg en SMS fra kona, som satt og fulgte løpet på trackingen. «Du er superflink, gutten min. Dette klarer du!! Jeg er veldig stolt av deg!» Faen, tenkte jeg. Jeg kan ikke bryte nå heller.

Livreddere langs veien

Vi var inne i et hyttefelt, og jeg så det stod en bil utenfor en av hyttene. I min desperasjon banket på hyttedøra og ble møtt av en forskrekket dame. Jeg forklarte situasjonen og spurte om jeg kunne få en brødskive og et glass juice eller lignende.

Hun ordnet opp. To skiver grovbrød, med saltpølse på. Mannen hennes kom med et stort glass juice. Dette var livreddende! Jeg skulle i alle fall gjennomføre det her!

Ut i myrene igjen. På med musikk på ørene og begynne å gå fort. Jeg hadde fortsatt kramper i begge beina og en ubeskrivelig smerte i det ene kneet. Men videre skulle jeg.

Etter et par myrer til var jeg enda sintere på min kjære svoger og den «tørre» løypa hans. Brått kom jeg opp til en vei igjen, og der stod det en bil parkert. Ved siden av bilen stod det tre godt voksne karer i 60-årene i bare trusa!

Jeg hadde ikke akkurat forventet det synet, så jeg måtte jo spørre hva de gjorde. Jo, de var fugletellere. Jeg spurte også om hvordan løypa var videre. Joda, kunne de fortelle meg, det var tørt og fint! Fylt med nytt mot løp jeg videre. Etter rundt 400 meter, traff jeg på neste glede – nok en myr!

Så bar det opp på enda en av toppene på vidda. Der traff jeg på fotografen for dagen, Arne Martinius Lindstad. En svært habil løper, og en gjennomført trivelig fyr. Han kunne fortelle meg at det bare var fem–seks kilometer igjen! Dette kom jeg faktisk til å klare!

Hjem til dæ

Rett før mål, kom «Hjem til dæ» med Sirkus Eliasen i høretelefonene. Kaukende av full hals løp jeg ned Gåsbubakken mot mål. Der stod kone, barn og svigerinne Linda Øksendal klar med medalje og finishertrøye. Jeg hadde faktisk klart det! 45 kilometer på alt for lang tid, med en skade i kneet som holdt meg unna løping i ni måneder i etterkant, og med verdens verste bein som skulle kjøre til Fredrikstad dagen etterpå. Men jeg hadde faktisk klart å gjennomføre mitt første ultraløp. Ikke ble jeg sist heller.

Om jeg skal gjøre det igjen en gang? Så klart!

En gang ultraløper, alltid ultraløper!

Les flere etapper av Runner’s World-stafetten her: Marathon des Sables – en varm anbefaling

Ønsker du å dele din historie? Send teksten din (1000 ord + bilde) til sara@runnersworld.no

Fra sofagris til 24-timersløp på tre år

Fra sofagris til 24-timersløp på tre år


«Nå er det nok», sa Lene Nilsen til seg selv. Hun slet med ryggplager, overvekt og ble sliten for den minste ting. Mai 2015 ble vendepunktet i livet hennes.

Ny etappe i Runner’s World-stafetten:
Vi har sendt ut en verbal stafettpinne der vi oppfordrer løpere til å dele sin historie. Denne etappen skrives av Lene Nilsen som iverksatte en drastisk livsstilsendring for drøye tre år siden:

Å gå fra å være en sofagris til å trene er ingen enkel reise. Jeg startet med å sette meg noen realistiske mål. Å gå tur to-tre dager i uken. Etterhvert ble det både gå- og løpeturer. Mine første løpesteg var ingen fin opplevelse. Jeg løp 200 meter og holdt nesten på å spy. Det var da jeg virkelig innså hvor langt jeg hadde latt kroppen forfalle gjennom årene. Men jeg gav ikke opp, og jeg satte meg enda større mål. Det resulterte i rundt tre løpeturer hver uke. Fremgangen kom raskere enn jeg hadde trodd på forhånd.

For et kick
Mitt aller første løp var Halvbirken i 2016. 12 kilometer løping i terreng. Jeg var spent og nervøs. 12 kilometer var på dette tidspunktet en milepæl. Jeg var nervøs på startstreken. Mange tanker surret rundt i hodet. Ville jeg klare dette? Startskuddet gikk og jeg begynte å løpe. Og jeg løp hele veien til mål – for et kick! Dette løpet ble enda et vendepunkt. Jeg ble bitt av basillen. Den såkalte løpebasillen. Dette var gøy! Og jeg meldte meg på flere konkurranser.

I tillegg til løping så begynte jeg å teste ut triatlon. Triatlon måtte være bra med tanke på å kanskje unngå skader, siden det er både svømming, sykling og løping. Jeg klarte jo å løpe og sykling skulle jeg da alltids klare. Svømmingen var det verre med. Jeg leste om Østfold triatlon gjennom en blogg, og fikk lyst til å prøve ut dette. Dette var et arrangement for «alle».  Jeg meldte meg på, gjennomførte, og ble bitt av enda en basill.

Nye mål
Ettersom jeg ble med på flere løp, så trengte jeg enda større og hårete mål. Jeg gikk fra 12 km til halvmaraton. Min aller første halvmaraton var i Oslo 2016. For en opplevelse! JEG klarte å løpe 21 kilometer.  Sofagrisen fra 2015 løp over to mil gjennom Oslos gater.

2017 ble året da jeg fullførte min første maraton. I New York av alle plasser. Dette er noe av det største jeg har vært med på. Og jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å løpe gjennom alle de fem bydelene i NYC. Skal du løpet én maraton i løpet av livet dit, så anbefaler jeg New York City Marathon.

Hva nå? Jeg hadde nå gjennomført en maraton. 42 kilometer løping. Dette hadde jeg aldri trodd jeg noensinne ville klare å gjennomføre. Men jeg klarte det. Jeg fant ut at alt er faktisk mulig. En helt uvirkelig reise. Jeg trengte nye mål. Nye, større mål.

Bislett24
I fjor høst meldte jeg meg på Bislett24 – et 24-timersløp. Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel om dette på Facebook. Og på noen klikk, så var jeg påmeldt. Alle jeg snakket med mente jeg var gal. Ja, så var jeg kanskje litt gal da jeg meldte meg på. Men det er dette jeg elsker – utfordringer. Utfordre kropp og sinn til det ytterste.

Dagen kom, jeg var så godt forberedt som jeg kunne få blitt. Eller rettere sagt  – lite forberedt. Jeg visste ikke hva jeg gikk til i det hele tatt. Jeg hadde en drøm om å klare 130 kilometer. Dette var det kvinnene måtte klare for å få medalje. Starten gikk klokka 10.00. Det gikk lett runde på runde. Jeg var flink til å få i meg både drikke og mat underveis. Kilometerne gikk og klokka gikk. Pratet med flere andre utøvere underveis. Etter ca 10 timer så sa det pang i det høyre kneet. Jeg tenkte at jeg måtte bli flinkere på å bytte på å løpe og gå, så ville det sikkert gå over. Det gikk greit en stund, men så var det vondt hele tiden. Etter en samtale med Røde kors, ble jeg anbefalt å gi meg før jeg ble skikkelig skadet. «Det kommer alltid et løp til». Kloke ord fra Røde kors der altså. Jeg rundet 70 kilometer, og da gav jeg meg. Jeg skal ikke lyve – jeg var utrolig skuffet. Jeg ville jo holde ut i 24 timer! Men distansepers på syv mil er jo i grunn ikke noe å være skuffet over. Jeg kunne jo tross alt kalle meg en ultraløper. Sofagrisen fra 2015 var nå en ultraløper. Jeg bøyer meg i hatten.

2018 bestod av triatlonkonkurranser, pers på både halvmaraton og helmaraton og mange nye bekjentskaper. Og toppen av kransekaka ble altså Bislett 24. Hadde noen sagt i 2015 at jeg skulle delta på et 24-timersløp, så hadde jeg ledd. En helt uvirkelig og fjern tanke. Men i 2018 ble det altså en realitet.

En mangefasettert reise
Min reise fra 2015 til 2018 har vært spennende, lærerik og morsom. Det har vært både oppturer og nedturer. Og jeg ville ikke vært foruten nedturene. Det har vært noen skader, men jeg har kjempet meg igjennom dem, og lært mye underveis. Man lærer så lenge man lever har jeg hørt. Skadene gjorde at jeg måtte trene litt mer allsidig – dermed kom triatlon inn i bildet. Selv om løping er min lidenskap, så melder jeg meg på noen triatlonkonkurranser hvert år. For det er ganske så gøy det og.

På toppen av det hele så har jeg fått venner for livet. Venner som deler den samme gleden og iveren over løping og trening som meg selv. Venner som man kan delta i løp sammen med og ha det gøy. Dele oppturer og nedturer, personlige rekorder og fiaskoer. Og ikke minst – lære seg å crawle sammen. Beate – jeg sikter til deg. Dette er mennesker som gir meg energi og motivasjon til å nå mine neste mål. Og jeg håper jeg gir det samme tilbake til dem. Løping og triatlon er sosiale idretter. Rett og slett.

Flere mål vil det bli
Mine neste hårete mål er usikre. Men nye hårete mål vil det bli – det kan jeg garantere deg. For det er nettopp disse målene som holder treningen i gang. Vår som vinter. Varmegrader eller kuldegrader. Har jeg mål, så kommer jeg meg ut døra. Treningen trumfer været hver gang.  Og du skal ikke se bort ifra at du kanskje ser meg under Bislett 24 i 2019 også.

Les tidligere etapper av RW-stafetten her: