En varm anbefaling: Marathon des Sables

En varm anbefaling: Marathon des Sables


Mange løp skilter med at de er det tøffeste, hardeste, vanskeligste løpet i verden. Man bør ikke la seg skremme av dette, mener Sol-Britt Molin fra Sverige, bosatt i Norge. Hun løp Marathon des Sables tidligere i år, et etappeløp på 250 km i Sahara.
– Man kommer langt med riktig innstilling og god planlegging, sier hun.
Her er hennes opplevelse:

Kontrollpunkt fem, den fjerde dagen. Det er som på eventyrenes tid. Noe fra Tusen og en natt. Et stort leirbål sender gnister opp i den svarte nattehimmelen. Noen synger og spiller. Trøtte løpere hviler eller sover på ullmatter i berberteltene som er reist rundt leirplassen. Hvilestoler står forlokkende rundt ilden og kaller på slitne ørkenløpere, som prøver å motstå en pause, lik sirener prøver å forføre og trekke sjømenn ned i havet.

Lydene av prat, spøk og latter fra funksjonærene og løpere som er på vei inn i kontrollen eller på vei derifra igjen ut i Sahara, gir det hele en atmosfære av et beach party. Det eneste som mangler, bortsett fra sjøen, er lukten av grillen. Maten består kun av energibarer, nøtter eller tørket frukt. Men en del tar seg tid til å koke vann til en porsjon frysetørket mat. Jeg har kokt, tørket ris med litt linser i som trenger bare kaldt vann for å bli spiselig. Ganske spiselig. Ryktene om det hyggelige sjekkpunkt nummer fem leste jeg om lenge før jeg dro til Marokko, og planla derfor mitt eneste stopp for den lange dagsturen her.

Et langt løp
Marathon Des Sables markedsføres som verdens tøffeste løp til fots. Hvis jeg virkelig hadde trodd på det, hadde jeg ikke turt å melde meg på. Jeg er ikke blant verdens tøffeste løpere. For over tretti år siden, var det kanskje det hardeste løpet, men i dag når løpene står i kø for å være det vanskeligste, lengste, bratteste eller generelt bare det verste, så er det ikke mulig å sammenligne dem. De har alle har sine utfordringer, og alle løpere har sine sterke og svake sider. Jeg leser det som står skrevet med liten tekst på arrangørsiden “Marathon Des Sables er et løp som mange kan klare med god planlegging og organisasjon” og klikker «påmelding».

Blant over tusen deltagere fra femti forskjellige land er det seks nordmenn og en norsk kvinne og syv svensker, jeg er den eneste svenske kvinnen. Av alle deltakerne er det bare 159 kvinner, i min gruppe, 50-59 år, er vi 32 kvinner.

Det er uten tvil en fordel å ha erfaring fra ultraløp, eller med å løpe flere mil flere dager på rad. Men, selve løpsprestasjonen er ikke det vanskeligste, selv om den ikke skal undervurderes. Sanden og varmen er to ting som gjør distansen noe mere krevende. Etappeløp gir dog kroppen en liten hvil som betyr mye, hvis man klarer å utnytte den. Søvn, for eksempel, i en ukes tid, i sovepose på liggeunderlag, i telt sammen med syv personer du ikke kjenner, er noe som bør planlegges hvis det er en risiko for at det ikke er problemfritt for deg.

Hvor mye næring trengs for å løpe 250 km i Sahara? Hva går egentlig ned under en ukes kombinert løp og camping tur i 25-50 graders varme? Må maten være varm eller er det nok med lunken, soloppvarmet mat? Hvilke sko gir minst gnagsår på varme føtter, innestengte i sandbeskyttende gaiters, men som allikevel aldri er fullstendig frie for sand? Svette og sand kan gi gnagsår over alt på kroppen, og gnagsår er den vanligste grunnen til DNF (did not finish) i Marathon Des Sables. Ekstra klær? Nattemperaturen er mange ganger ned mot ti grader. For slitne muskler kan over tretti graders temperaturforskjell være tøft. Sist og absolutt minst diskutert; dopapir, prøv å anslå forbruket for en uke. Det er ikke gøy å ha for lite, men til slutt handler alt om hvor tung ryggsekken får være? Jo mer komfort, jo mer å bære på under løpet!

Starten
Den første dagen er en form for innsjekking. Obligatorisk utstyr og mat (minimum 2.000 kcal per dag) må være på plass. Det er også et krav at ryggsekken veier minst 6,5 kg, men bare de som seriøst går inn for konkurranse har en ryggsekk som ligger på den grensen. De fleste av oss andre lander på rundt 7,5 kg. Når sekken er veid blir vi tildelt GPS-tracker, flere små ting og til slutt vann som skal rekke gjennom den første milen dagen etter, til vi kommer til det første sjekkpunktet hvor vi får påfyll. Når innsjekkingen er fullført er innholdet i ryggsekken alt vi har for den kommende uken.

Første dagen løp vi med ca. 10 kg på ryggen. Rene militærøvelsen. Lettelsen er at vannet drikkes opp, selv om det fylles på igjen i hver kontroll, og dag for dag reduseres totalvekten alt ettersom maten spises. Å kaste noe av utstyret er ikke tillatt.

De første tre dagene er distansen mellom 30 og 40 km med to til tre væskekontroller per dag. Over og langs med steinete åser av sand, uendelig utsikt over uttørkede innsjøer og elver, grusplatåer og sanddyner. Etter hvert lærer vi hvordan det er lettest å løpe i fin sand. Urørt sand er som å løpe på skare om vinteren, men når minst fem hundre deltakere har passert er det vanskelig å finne sand som ingen har trampet på før deg. Klatringen er sjelden vanskelig. De bratteste delene er utstyrt med tau for å holde seg i. Et tips dog, er å se en ekstra gang hvor en plasserer hendene blant steinene, når de trengs til hjelp, siden skorpioner gjemmer seg blant dem.

Lang dags ferd mot natt
Den fjerde dagen er det dags for den lange økten på drøye 86 km. Dagen som alle har hatt i tankene når de har vurdert sitt tempo de første dagene. På kvelden den tredje dagen råder nesten sakral stillhet i den store teltleiren, oppbygget i tre perfekte ringer med et stort åpent område i midten. De tidligere kveldene har det vært prat i alle teltene. Mennesker som ikke kjenner hverandre fra før deler telt, tretthet og plager. Nytt vennskap vokser raskt. Det er mye latter og til og med franske schlagers fra en høyttaler som en eller annen entusiast bærer med seg på turen(!). Men når solen går ned før den fjerde dagen føles det som en sirkusdirektør akkurat har bedt om størst mulig stillhet.

Det er registrert 51 grader Celsius i løpet av dagen informerer funksjonærer. Det føles ikke så ille, som det høres ut, tenker jeg. Min strategi for å klare varmen, bortsett fra å drikke vann og ta salttabletter, er å dynke buffer som jeg har rundt hals og håndledd, fulle med vann, de pluss en liten mikrofiberduk som jeg legger på hodet under kapsen. På alle kontrollene (syv denne dagen) får vi halvannen til tre liter vann. Det meste går til å fylle opp vannflaskene. Det som gjenstår heller vi over oss. Etter fire dager med sand og vann har hele kroppen, og alt utstyr, fått en ordentlig blestret overflate.

Omsider kommer jeg til den fjerde kontrollen, som har vært synlig i mange kilometer, samtidig som solen synker bak horisonten av noe som kunne vært en savanne. Hadde det bare vært gress i stedet for sand på marken. Dromedarer lykkes imidlertid å få de tørre buskene som er der til å virke som overdådige koldtbord.

Samtidig begynner det å blåse. Ikke i nærheten av den sandstorm var i løpet av natten mellom den andre og tredje dagen, og som rev opp flere telt og feide vekk eiendeler til flere av løperne, men likevel så mye sand i luften at jeg trekker opp buffen rundt halsen over munn og nese. Luften føles kald og min langermede t-trøye kommer til sin rett. Forflytter meg raskt videre fra kontroll fire, etter å ha kranglet på trøyen under ryggsekken og silkekjolen. Silkekjolen fra Siden Selma er en
egen idé som fungerer helt etter planen. Svært komfortabel å løpe i, og den gir et lite privat rom for dobesøk – selv om sjenansen for det å sitte på huk blant tusen mennesker i en ørken helt enkel må undertrykkes.

I den femte kontrollen, der jeg setter meg ned et øyeblikk for å ta inn atmosfæren, og tvinge i meg noe ris, så får alle løperne en overraskelse, en liten kopp søt arabisk te. Etter femten timer i sol, blant sand og sten, er det en himmelsk omveksling fra vann, sportsdrikk og salttabletter. Jeg hører med misunnelse at noen gikk en runde bak te-teltet for å komme opp en gang til med strømmen av nyankomne løpere og dermed berget seg en ekstra kopp.


Sand og vann erstatter hårspray. Alle foto: Sol-Britt Molin

Jeg ligger på 73. plass blant alle kvinner, på tolvte i min aldersklasse, og omtrent midt i feltet blant alle deltakerne. Lykkelig uvitende om dette sitter jeg og tygger på min ris- og linseblandning som jeg har tilsatt olivenolje, salt og nøtter. Jeg følger lite med på rankinglistene som blir satt opp hver kveld. Jeg deltar for å gjennomføre Marathon Des Sables. Min viktigste løpestrategi er å ikke dvele i kontrollstasjonene. Jeg løper ikke fort men stopper ikke for å hvile. Etter å ha tatt inn så mye som mulig av stemningen på det femte sjekkpunktet, og fylt magen med en desiliter ris, drar jeg videre. Dunjakken er kommet på. Klokken nærmer seg midnatt, og vi har vært i gang siden 8:30.

Jeg kommer meg av gårde ganske alene fra kontrollen og det passer fint til stemningen akkurat da. Alle løpere fikk seg tildelt en liten lysstav, i god tid før skumring. Det er obligatorisk å aktivere og feste den bakpå sekken nå i mørket. Langt fremfor meg ser jeg mange små lysstaver på rekke. Når jeg snur meg ser jeg et perlebånd av lysene fra alle hodelyktene langt bak meg. Veien er godt merket av enda flere lysstaver. Kommer løperne foran eller bak meg ut av syne, på bunn i noen av alle endeløse sanddyner, mister jeg uansett ikke veiretningen.

Jeg slår av min egen hodelykt en liten stund og lar meg innfanges av stjernehimmelen som ser ut til å ligge utbredt direkte på bakken. Det føles som om jeg er midt blant alle stjernene og bare kan strekke ut en hånd for å ta på dem. Når jeg er veldig trøtt, når musklene verker og slitenheten er påtagelig, blir alle følelser mer intense, nesten overveldende. Hjernen kobler fra og lar hjertet alene ta over alle inntrykkene. Opplevelsene trekker rett inn i brystet og pumpes ut i kroppen. Da finner beina krefter jeg ikke visste fantes, føttene henger seg på (hva ellers) og ryggen strammer seg opp på en måte jeg skulle ønske at den kunne gjøre litt oftere i hverdagen. Pusten blir dyp og rolig og målbevisstheten grenseløs. Det er for slike øyeblikk at jeg løper langt.

Ikke noe varer for evig. I det sjette, nest siste, sjekkpunktet har jeg en tøff diskusjon med meg selv:

– Nå er jeg dritlei! Det gjør vondt! Hva er så ille med å hvile litt?
– Det tar tid! Hvile gjør man når man er ferdig.
– Men, det er jo så vakkert i ørkenen, ikke sant? Bare ligge litt på ryggen og se på stjernene? En bitteliten stund?
– De der stjernene kan jeg se fra fjellet!
– Bare strekke litt på beina da, hvile øyene bare litt, den korteste av de aller korteste mikro-powernaps?
– En hvil er kun behagelig når jeg er ferdig. Nok snakk!

Den syvende og siste kontrollen før mål, haster jeg gjennom før hjernen rekker å oppfatte telt og ulltepper. Topper opp med litt vann i ene drikkeflasken. Det tar under et minutt. Kroppen vil allikevel ikke ha noe ned i magen, og jeg tvinger den ikke. Vet av erfaring at på denne tiden av døgnet klarer jeg meg lenge med en liten slurk vann i munnen en gang i blant, som langsomt får renne ned i magesekken. Til slutt gjetter jeg at det er under en time igjen til målet for denne dagen. Pulsklokken, som har langt mindre utholdenhet enn jeg, har tatt kvelden for lenge siden. Det er noen få timer igjen til morgengry. En blodrød, tynn måneskive blir synlig på natthimmelen. Det svake måneskinnet kan ikke konkurrere ut stjernene.

– Jævelig vakkert, tenker jeg forbigående, utelukkende fokusert på å kalkulere sannsynligheten for at en stor, feit landcruiser kommer kjørende og kaster skrotten min opp på lasteplanet og bikker den av på teltplassen.

Slutten
Den opplyste målbuen er som en hildring i natten. Når solen går opp, trekker jeg soveposen over hodet. Maksimal tid for den fjerde etappen er 35 timer. Dette betyr at alle løpere som er ferdige innen 24 timer får en dag velsignet hvile, før den femte løpeturen, mens de venter på øvrige som kommer dryppende inn i mål en etter en. En time før fristen går ut går funksjonærer rundt i alle teltene og forteller at det er ti minutter igjen til den siste løperen, fra den «lange dagen», kommer i mål. Samtlige deltakere rusler ned til målområdet, både av nysgjerrighet og for å ønske velkommen. Solen går ned for andre gang i løpet av den fjerde etappen. En mann kommer gående bøyd over en stav, likt et tre bøyd av vinden, eskortert de siste 200 meterne av terrengbiler og funksjonærer. Media fra hele verden, deltakere, arrangører og funksjonærer heier, klapper og jubler over målgangen.

Den femte og nest siste etappen er en tradisjonell maratondistanse og starter i sandstorm. Vinden varer hele dagen, noe som bidrar til at det er mer behagelig temperatur enn alle de tidligere dagene. Sikten er dårlig før start men blir raskt bedre etter start, men luften er så full av sand at det mange ganger er lettere å puste med en buff foran ansiktet. Så typisk for Marathon Des Sables. Dagen blir en ekte sightseeing som inkluderer litt av alt fra ørkenen. Noen sanddyner, men for de meste lettløpte tørrlagte elver og steinete platåer, litt klatring og til slutt en gammel forlatt landsby. Alle løpere satser alle sine krefter på å løpe en sandmaraton (selve betydningen av “Marathon des Sables”) så raskt de klarer etter nesten 200 kilometer, og seks dagers teltliv, i Sahara. Alle konkurranseinstinkter er på topp. Nå skal ikke noe spares på lenger. Den sjette og siste etappen, er for så vidt obligatorisk men uten tidtaking, altså utenfor konkurranse.

Plutselig ligger den oppblåsbare målbuen der foran oss for siste gang. Vi får vår medalje for fullført løp. En av mine teltvenner kollapser på målstreken, men tar seg allikevel straks videre til vårt telt for egen maskin. Intravenøs væske gir to timers straff på sluttiden. Ikke tale om.

Så gjenstår bare en siste kveld med nøtter og en frysetørket middag i lunkent vann, en morgen med sportsdrikk, litt kaffe og til slutt en syv kilometer lang promenade i sanddyner før eventyret definitivt er over.

Hvordan kan en uke gå så fort når en mil varer i en evighet?

Les en tidligere etappe av Runner’s World-stafetten: Mitt møte Med Ultra Sierra Nevada

Om Runner’s World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner’s World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner’s World-stafetten.


Flytte grenser

Flytte grenser


Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn jeg hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.


Denne etappen av RW-stafetten skrives av Truls Wæraas. Han forteller om hvordan iveren etter å flytte grenser har tatt ham på en reise fra utrent til ultraløper.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!


Mellom smerte, ubehag og følelsen av å synes synd på seg selv, klarer jeg å mobilisere. Jeg bestemmer meg for å ta grep – og at denne løypa skal bli referansen på min fremgang.

Etter fullførte seks kilometer (jogg og gange) kjenner jeg et snev av tilfredsstillelse, jeg hadde jo tross alt kommet meg gjennom løypa.

Utslått på sofaen finner jeg inspirasjon i en eldre utgave av et magasin for løpere. Mitt første mål blir å fullføre denne løypa uten å måtte gå eller ta pauser underveis.

Pågangsmot

Med stort pågangsmot gjennomfører jeg to–tre løpeøkter i uka, og det går ikke mange uker før jeg gjennomfører testløypa løpende på tiden 33:53 (knappe 6 minutter per kilometer).

Jeg slo meg på brystet og tenkte «nå har jeg blitt en løper, en av dem som kan holde det gående i noen kilometer.»

Jeg har alltid vært opptatt av å utfordre meg selv og flytte grenser. Det har gitt meg mange opplevelser, mestringsfølelse og plusspoeng på helsekontoen.

 Jeg hadde jo gjort større ting tidligere, men det var i andre disipliner enn løping. Hva om jeg kunne bli en av dem som løper 10 kilometer gateløp, det er jo ingen umulighet.

Det blir med to–tre treningsøkter i uka, men jeg har forstått at et innslag av intervaller kan være hensiktsmessig for å få fart på blodpumpa. Treningen går fint de neste månedene, selv om dørstokkmila melder seg klarer jeg å gjennomføre treningsplanen i grove trekk.

Iveren etter å flytte grenser tok Truls Wæraas ut på en reise fra utrent til ultraløper. Foto: Knips Media

Milepæler og mål

Bordet fanger, tenkte jeg, så her var det bare å hive seg rundt finne et løp i nærområdet og melde seg på.

Tordenskjoldløpet i Trondheim ble debuten, og målgang ble sammen med et «tog» av andre løpeglade mennesker. En milepæl var nådd, jeg kunne si at jeg var blitt en løper.

Jeg hadde vunnet. Ikke løpet, men over meg selv.

Om lag ett år hadde gått siden jeg hadde min skrekkopplevelse i 6-kilometersløypa, og jeg følte på stolthet over egen gjennomføringsevne og fremgang i løpeskoa.

En ettermiddag sitter jeg og mimrer, ser på gamle bilder jeg har liggende på macen – plutselig et er et nytt mål satt. Et tilbakeblikk til da jeg gikk Norge på langs for ti år siden, 3000 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp, ga meg inspirasjon til å flytte nye grenser.

En halvmaraton måtte jo være innen rekkevidde for en som akkurat har passert 50 år.

Terminlisten for halvmaraton ble studert, og valget ble lett. Jeg ville delta på Trondheim Maraton, en folkefest i Trondheim som skulle gå av stabelen om ni måneder, i august.

Det var bare ett problem, jeg hadde tatt på meg et oppdrag som guide, jeg skulle lede en ekspedisjon over innlandsisen på Grønland i hele mai.

Jeg valgte å tenke at 27 dager på ski i isødet, trekkende på en 70 kilo tung pulk, ville gi meg masse utholdenhet og evne til å tåle smerte.

Eufori

Ikke langt fra ord til handling – påmelding til Trondheim Maraton var i boks samme kveld.

I perioden som kommer legger jeg inn en ukentlig langtur (15–25 kilometer), en økt med trekking av dekk og et par intervalløkter.

Grønlandsekspedisjonen gjennomføres som planlagt og de to siste månedene før jeg står på startstreken til halvmaraton finpusser jeg formen og får mer fart på bena.

Uten noe referanse til eget tidsbruk på en halvmaraton, valgte jeg å starte i puljen som hadde sluttid på 1:50. Hode og kropp spilte på lag, og jeg angrep de 21 kilometerne med asfalt som lå foran meg.

Jeg kjente på en euforisk opplevelse både under løpet og etter å ha klokket inn på 1:34, jeg følte meg skikkelig sprek – en ny milepæl var nådd.

Ultradebuten

Jeg hadde sett innslag på TV om de tøffeste atletene, de som løp UltraBirken – kunne jeg bli en av dem?

Uten å tenke så mye på konsekvensene lar jeg nok en gang iveren etter å strekke grenser bli avgjørende for mine handlinger. Jeg var plutselig en av «ultra-gjengen», i hvert fall hadde jeg et startnummer som indikerte at jeg kunne bli en ultraløper.

Nettet ble saumfart for tips og triks om hvordan man kunne forberede seg til et ultraløp, og det var ikke mangel på gode råd.

Jeg bestemte meg for å holde fokus på tre elementer i forberedelsen til dette løpet på 60 kilometer med snill høydeprofil:

  • Nok langturer for å forbedre utholdenheten (herde kroppen).
  • Unngå skader og overbelastning.
  • Næring og drikke under løpet.

UltraBirken ble gjennomført, men ikke uten utfordringer og smerte. Som sikkert mange andre har erfart er det lurt å holde igjen i starten av et slik løp, men nei – jeg ga alt fra start for å henge på feltet.

De siste 12 kilometerne ble et mareritt, lett dehydrert og uten krefter registrerer jeg løpere i alle aldre og fasonger fra halvmaratondistansen suse forbi meg.

Nå er det hva som skjer oppe i hodet som teller, blir det målgang eller kan jeg risikere DNF?

I andre sammenhenger hadde jeg vært i denne mentale situasjonen tidligere, og var derfor forberedt på hvordan jeg skulle snu tankesettet – strategien ble å sette små delmål og rette fokus mot alt det som faktisk var positivt. Jeg ble til slutt en ultraløper.

Skape motivasjon

Blant venner og bekjente får jeg både oppløftende kommentarer, men også bemerkninger om at det jeg driver med er galskap.

Å høste anerkjennelse for det man driver med er en motivasjonsfaktor, men de færreste vet jo egentlig hva det innebærer å løpe ultra.

Min måte å bygge selvtillit på er ved å vektlegge dette: å sette mål, søke mestring og skape motivasjon.

Hva blir det neste?

Å løpe i fjellet har de siste årene vært min favorittaktivitet – det gir frihetsfølelse, flotte naturopplevelser og en god dose plusspoeng til helsa. Til kommende sesong er planen å delta på et knippe ultraløp: Hardangejøkulen Ultra, UltraBirken og Rondane 50 miles.

Man løper ikke for å bli ung, men for å bli gammel.

Les tidligere etapper i RW-stafetten:

Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller

Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller


Karl Joachim Svendsen forteller om hvordan selvtilliten har vokst i takt med kilometerantallet de siste fire årene.
Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

I 2017 bestemte jeg meg for at jeg skulle ta tak I formen min, som var blitt litt rund og andpusten.

Etter noen runder på sykkel der rumpa ble vond og sår var jeg ganske så lykkelig da vinteren kom og isen la seg.

Heldigvis kunne jeg ikke bare la den kondisjonen jeg hadde bygd opp forsvinne, så jeg bestemte meg en dag for at jeg skulle snøre på meg de litt for små trailskoene mine og løpe en runde rundt den mest brukte turløypen på Stord.

Sju kilometer senere var jeg i mål, full av endorfiner og nyfødt som løper!

Underverker for psyken

Det gikk ikke lang tid før jeg meldte meg på mitt første løp. Helmaraton under Sunnhorldand Maraton. Go big or go home, tenkte jeg, kombinert med en «dette har jeg ikke gjort før så det klarer jeg sikkert!»-mentalitet.

Mye hardtrening og mange langturer senere fullførte jeg det målet. Ikke var jeg best, faktisk kom jeg inn på nesten sisteplass, men det satte ingen stopper for meg.

Underveis på treningsferden min fant jeg ut at de gode langturene med lavt tempo gjorde underverker for psyken som jeg hadde slitt med i mange år.

De bygde opp både kropp og sinn, og på den måten forelsket jeg meg i langdistanseløping.

Jeg fortsatte å løpe, med den gode langturen som gulroten min – muligheten til å kunne løpe lengre og lengre uten å bli unødvendig sliten.

Som Mandolin Orange synger så fint: Just like an old friend, kinder than expected.

Foto og sosiale medier

Etter en stund begynte jeg å se mulighetene for å fotografere samtidig som jeg løp. Jeg hadde fotografert en del før, og nå ville jeg ta opp den hobbyen igjen, kombinere den med den nye livsstilen min.

For en firebarnspappa med små tvillinger er tidsklemma en stor realitet, men jeg hadde fritt løyve til å drive med selvmedisineringen min, så jeg investerte i ett lite snedent GoPro-kamera og begynte å ta bilder underveis.

Den kunnskapen jeg hadde om foto kom godt med og jeg klarte å produsere noen bra bilder.

Nå hadde jeg enda en grunn til å komme meg ut i løypa, men jeg manglet et forum der jeg slapp å spamme ned alle vennene mine med løpebilder.

Instagramkontoen tall.guy.runs ble opprettet og jeg begynte å få litt positiv respons derfra.

Nå hadde løpingen gitt meg såpass god selvtillit og psyke at jeg kunne reklamere litt for løping som terapi. Jeg tenkte at om jeg kan ha så god effekt av dette, hvorfor kan ikke andre som sliter psykisk få litt inspirasjon.

Kanskje jeg kunne hjelpe en og annen til å ta det steget jeg hadde tatt?

Jeg har skrevet en del tekster om det å komme seg opp fra kjelleren på instagram, og har nå startet en egen liten blogg der jeg kan skrive om løping.

Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

Fjellet, den ultimate lykkepillen

Jeg hadde hatt en forkjærlighet for fjellet en stund før løpingen begynte, men det var den tidsklemma, da.

En fjelltur i lett gange tar fort en hel dag, og kanskje to om man skal ha med telt. Men nå hadde jeg funnet en ny form for løping, terrengløp.

De stundene jeg tilbringer med løpesko på beina i fjellet gir meg en så høy boost av frihet og ren lykke at jeg nesten faller pladask ned fra fjellet. Og det er ganske så praktisk at det bare er en liten time lett jogg fra døren til nærmeste fjelltopp.

Omgivelsene er vakre og utsikten er enda vakrere når hodet er fullt av endorfiner. Jeg bruker kamera flittig når jeg er der oppe, så tiden flyr fortere enn den burde. Og den tiden jeg sa jeg skulle bruke blir ofte en time lengre. Tempus fugit.

En dag bestemte jeg meg for å ta Stord på langs som en personlig utfordring.

Det er en god tur på cirka 40 kilometer med mange topper og høydemeter. Den dagen var det 30 grader i sola og toppen av en hetebølge. Men sta som jeg er, forsøkte jeg. Uten større hell.

Jeg kastet inn håndkleet et lite stykke fra mål, men sverget å ta turen til neste år. For har jeg begynt på et løpeprosjekt, SKAL det gjennomføres.

Helt til himmels og virtuelle løp

Runner’s World Challenge arrangerte løpet Til himmels på himmelfartsdagen i fjor, hvor det var om å gjøre å sanke flest mulig høydemeter i løpet av én dag.

Da så jeg mitt snitt til å ta Stord på langs på nytt. Den ble en kraftanstrengelse med fin flyt og mange fine timer i fjellet. Denne gangen kom jeg meg i mål, og kunne krysse fjellultraløp av på listen min.

Turen endte på 43 kilometer med ren lykke. Med flere fjelltopper og stier enn strengt tatt nødvendig, klarte jeg 1825 høydemeter. Endelig hadde jeg lagt den mislykkede turen bak meg.

Jeg hadde nå klart det ene målet jeg satte meg etter det andre. På Langfredagsmaraton, også i regi av Runner’s World Challenge, tok jeg og en kompis en runde rundt Stord som jeg logget til 63.38 kilometer.

En hel og en halvmaraton etter hverandre. Det var dagen jeg ble ultraløper. Et mål jeg ikke trodde var mulig for meg for noen år siden!

Mål og motivasjon

Nå vet jeg ikke helt hvilke mål jeg tør sette meg videre. Jeg har siklet litt på Ultrabirken og Lysefjorden inn, og vet det er mulig å gjennomføre.

Jeg har aldri satt meg høyere mål enn nettopp det. Å gjennomføre. Om jeg klarer det på en dugelig tid er det bare en liten bonus.

Men det viktigste for meg er å ha et mål jeg kan sikte mot, en liten motivasjonspush. Alt kan oppnås bare du vil det nok! Tiden den er der, det kommer bare an på hvordan du utnytter den.

Jeg har nå løpt i fire år. Jeg håper beina mine tillater at jeg løper 30 år til og at jeg kan fortsette å dele det gode løpebudskapet.

Jeg har blitt modigere og fått en bedre selvtillit av løpingen. Jeg kommer nok aldri til å bli best, men jeg er ikke så aller verst heller.

Jeg løper med en tanke om at dette er ren terapi. Og så lenge den tanken er med meg, kan jeg nok overvinne de fleste utfordringer som livet sender min vei.

La freden senke seg over kroppen og kjenn på takten av føttene mot sti.

Den repetive dunkingen blir som et mantra der hver bevegelse er med på å skru av stress og hverdag.

Legg bekymringene fra deg langs stien, stikk dem under en varde eller stein.

Kjenn at du lever i nuet.

Deg og naturen, sammenflettet i en herlig springleik.

Finn sonen din, og son helt ut.

Kjenn hvor lett kroppen er når alt er koblet av.

Løp …

Løp for livet .

Meningen med ultraløp

Meningen med ultraløp


En ultra består av kontinuerlige opp- og nedturer. Om én ting jeg har lest er sikkert, så er det nettopp dette. At det er en fantastisk følelse å fullføre, det synes jeg ikke. Det føltes tomt og meningsløst“, skriver Robin Bjorheim etter ultradebuten.

Opplevelsen gjennom løpet beveget seg fra veldig negativt til helt ok i takt med de nevnte opp- og nedturene. Det er realiteten av min første ultraopplevelse.

En lørdag tilbragt med 19 timer på den negative siden av følelsesspekteret. Utkjørte og oppskrapte bein. Mental utmattelse, mangel på følelse av mening, og skam over å ha tilbrakt størstedelen av løpet som turgåer, ikke som løper.

Dette er oppsummeringen av hva jeg sitter igjen med.

Under et døgn etter jeg passerte målstreken har jeg likevel lekt med tanken om å delta på en ny ultra. En annen del av meg har bestemt seg for å aldri løpe så langt igjen. Det er derfor ikke mitt eget valg lenger når jeg allerede nå vet at jeg kommer til å løpe flere ultraløp. 

Hva var egentlig poenget? Handlet det om å ta på seg en oppgave som virker for stor, men å likevel gjennomføre?

Eller er det en måte å utforske det som ikke tilhører den normale virkeligheten på?

Eller noe helt annet, som ikke kan beskrives med ord og som derfor må kjennes på kroppen for å kunne nærme seg en forståelse? En opplevelse som er så smertefull virkelig at den oppleves uvirkelig …

Sjelden tilstand

Selvpining? Ja, godt mulig. Den sterke sinnstilstanden som oppstår er særdeles ubehagelig og samtidig så uvanlig at den kommer med et element av noe interessant. Noe inne i deg selv som du sjeldent ser.

Tross ubehaget er det fullt forståelig at denne situasjonen også må være spennende. Uvanlig er ofte spennende. Hvordan ser det ut i denne delen av sinnet? Så mørkt og meningsløst at det fremstår som nytt terreng på en ukjent planet.

Når man besøker denne planeten gjentatte ganger, tror jeg at den kan føles tilstrekkelig trygg. Fortsatt like mørk og trist, men trygg nok til at man våger å utforske mørkets horisont og alle dets udyr som måtte leve der.

Det er ikke vanskelig å forstå at utforskingen av en ukjent verden kan være interessant. Vi har mange vært tiltrukket av ideen om å utforske det ukjente.

Det var ingenting fantastisk som fant sted gjennom den dagen jeg brukte på å fullføre løpet. Ingen selvrealisering og ingenting ekstraordinært. Bare 19 timer med en repeterende tanke om hvor godt det vil bli å passere målstreken. Negative tanker fra morgen til kveld, nesten helt uten unntak.

Det er akkurat her noe ekstraordinært likevel oppstår. En hel dag med den gnagende stemmen i hodet som presenterer seg som deg selv i sin mest negative og selvkritiske form. Så pågående at hvert minutt fremstår med en form for hast til å ta beslutningen om å bryte løpet. Likevel vet du godt at dette er stemmen du ikke skal høre på. En huldra i sinnet.

Simpelt spill

Dette kan virke komplisert, men sannheten er at det er det simpleste jeg har opplevd. Stemmen bruker ingen avanserte tjuvtriks. Den trenger ikke dette. Dens eneste strategi er å minne deg selv på at du kan gjøre slutt på smerten ved å stoppe opp, når som helst. 

Ditt eneste forsvar er tilsvarende, like simpelt. Nettopp det å kunne tenke seg noe nytt under et slikt løp viser seg å bli særdeles vanskelig. Du er så sliten at mental kapasitet blir begrenset. Man kjemper derfor simpelt med simpelt. Jeg må fullføre. Det er ingen god grunn til å stoppe. Disse to viste seg å bli mine mantra gjennom løpet.

Min første ultra var altså slik. Det simpleste spillet hjernen min noen gang har spilt. Så langdrygt og gnagende at det skapes en helt ny erfaring ut av det. Noen ganger er det erfaringen og refleksjonene i etterkant som kan være selve poenget.

Jeg tror utforskingen av dette ukjente terrenget først gjør seg verdifullt i ettertid. Når du senere har fått tilbake kapasiteten til å tenke nye tanker og kan reflektere over hendelsen.

Det er som å besøke en ny planet med videokamera. Man spiller av filmen igjen hjemme under trygge omstendigheter og først da kan man gjøre opp mening av det ukjente.

Først i ettertid kan man forstå det ekstraordinære som har funnet sted.

Artikkelforfatter Robin Bjorheim (til høyre) og kameratene Ole Holgersen (foran) og Stig Runar Andrew Helgesen (i midten). Godt humør og stort pågangsmot før start og på de første kilometerne ut i ultradebuten, men “synd vi ikke tok noen bilder i mål, så kunne dere sett forskjellen”.

Fra føflekkreft til UTMB

Fra føflekkreft til UTMB


Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), “ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.” Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.

Påsken 2015 fikk jeg diagnosen føflekkkreft, det var en ekstrem tung tid. Mange tanker og venting på ulike prøver.

Helst vil man ha svar etter én dag, men i realiteten må man fort vente to til tre måneder for hvert svar og hver biopsiprøve.

Det utgjør mange timer med venting, mange minutter med mørke tanker.

Resultatet var at jeg fant et par gamle løpe sko og begynte å rusle litt i skogen for å få tankene bort fra kreften.

Den løpinga kan du ha for deg selv

Jeg kunne sikkert skrevet et like langt innlegg om hvor mye jeg alltid har mislikt å løpe.

Jeg var med på LOM-stafetten i noen år, og fikk den verste hat-bakke-etappen to år på rad. Hvorfor jeg fikk den er jeg usikker på, men det har slått meg at denne stafetten var en av grunnene til at jeg mislikte løping.

Eller, å mislike er å underdrive. Jeg hatet løping.

En kompis ringte meg en gang for mange år siden og fortalte at han hadde vært på en løpetur. Han kunne visstnok anbefale meg denne formen for trening.

Jeg svarte at «den der løpinga kan du ha for deg selv, det får du aldri meg med på.»

Min første løpetur

Det blir kanskje feil å skrive “min første løpetur”, men dette handler om den første løpeturen og starten på et eventyr jeg aldri har angret på.

Den ene rusleturen i skogen med de gamle skoene jeg hadde rotet fram, førte til at jeg forsøkte å løpe en kilometer, det gikk naturligvis skitdårlig. Jeg pustet som en flodhest, og hadde blodsmak i kjeften.

Det var vel først da jeg innså hvor ræva form jeg var i. 109 kilo tung småbarnsforelder, skyldig i kun sporadiske treningsøkter på helsestudio. Høres nok kjent ut for mange, vil jeg tro.

De neste løpeturene

Etter hvert innså jeg at løpeturene i skogen fikk meg til å glemme kreft, Jeg fikk en helt ny giv, dagene ble lysere og redselen for å ikke overleve ble mindre.

Etter hvert som ukene gikk, klarte jeg å løpe lengre og lengre uten å ta pauser.

Den dagen jeg klarte å løpe 10 kilometer uten stopp sa jeg til meg selv: om jeg overlever denne føflekkreften, så skal jeg løpe det mest populære langløpet i verden.

Og det var da jeg fant ut av UTMB-løpet OCC på 56 kilometer og 3500 høydemeter.

Jeg trodde det bare var å melde seg på, kjøpe flybillett og stille til start … Fant jo raskt ut at det ikke var så enkelt, jeg måtte samle x antall poeng i noe som het ultraløp først, og deretter søke om å få bli med på OCC.

Jaja, tenkte jeg, jeg er ikke friskmeldt enda … Et snev av svart humor hadde jeg jo!

Espen Beyer Tomren med utsikt over Tomrefjord. Foto: privat.

Friskmeldt

I juni 2015 fikk jeg endelig et brev i posten fra kirurgen min, de hadde ikke funnet noen spredning, jeg var friskmeldt!

Tårene trillet, gleden var enorm. Helt til jeg kom på hva jeg hadde lovet meg selv …

UTMB-løpet OCC. Shit!

Telefonsamtalen

Så snart jeg fikk beskjed om at jeg var friskmeldt, så ringte jeg til bestekompisen min Ole Jørgen og spurte om han hadde lyst å bli med på et lite eventyr – løpe UTMB OCC, samt all løpingen og poengsankingen i forkant.

Dette er jo samme person som ringte til meg og sa at jeg måtte begynne å løpe. Han har alltid visst hva slags forhold jeg har hatt til løping.

Det ble helt stille i andre enden …

«Hvis DU skal løpe dette, så skal i alle fall jeg bli med på denne galskapen!»

Espen og hunden Yoshi. Foto: privat

Learning by doing

Vi meldte oss på Ultrabirken høsten 2015, og trente så godt vi kunne. Det ble litt sånn «learning by doing». Vi fikk med en kompis til, Pål. Jeg og Pål trente sammen her i Fredrikstad, mens Ole Jørgen trente i Romsdal.

Våren 2016 kjente jeg det begynte å stikke i det ene kneet mitt, og dro til naprapaten min som har gitt gode råd og støtte helt fra start, og som har fulgt meg hele veien.

Hun har lappet meg sammen mange ganger, men også gitt meg gode råd om løping generelt.

Kneet ble bedre og bedre etter en del behandlinger og riktig trening. Jeg var lettet.

Ultrabirken 2016

Vi stod på startstreken, pakket og klart. Alt utstyret var på plass, jeg var nervøs, kommer kneet til å holde helt til mål?

Det føltes som fullsteding galskap. 60 kilometer og 1000 høydemeter.

Vi hørte på speakeren og nedtellingen startet. «Tre, to, en! Lykke til og god tur»

Alt gikk bra, Pål og jeg løp sammen, noe vi hadde bestemt oss fra start. Ole løp sitt eget løp og kjørte på der foran.

Kroppen føltes veldig bra, jeg drakk og spiste jevnt og trutt. Gjorde akkurat som jeg hadde trent på.

Men så begynte kneet å stikke, smerten ble mer og mer intens. Fem kilometer før Pellestova måtte jeg bare si til Pål at han måtte løpe og nå sperretiden. Jeg måtte gå, kneet låste seg fullstendig.

Disse fem kilometerne glemmer jeg aldri. Tårene trillet, og jeg angret på at jeg hadde meldt meg på med skade.

At jeg kunne være så dum å stille til start. Hva ville vennene mine si? Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg ankom Pellestova ett minutt før sperretiden. Men jeg hadde ikke sjans å fortsette. Jeg måtte bryte. Det ble DNF.

Din taper

Jeg kom meg til hotellet og tok meg en dusj, satte på sengen og analyserte løpet mitt.

Jeg var helt knust, hva gjør jeg nå? Var dette alt?

Så ringte mobilen min, en kompis ringte.

Han lo, og sa at det finnes vinnere som kommer seg i mål, og tapere som meg som ikke kommer seg i mål.

Jeg kjente på et sinnssykt sinne jeg aldri har kjent før. Jeg la på og ruslet ned til målgang for å se Pål og Ole komme seg over målstreken.

Sinnet ble midlertidig byttet ut med stolthet – jeg var superstolt over hva de hadde prestert.

Dette var en opptur, men jeg tenkte også at “det kunne vært meg.” Formen var det ingenting å si på, det var bare det kneet som sluttet å fungere.

Payback

Da jeg kom hjem igjen, hadde jeg fortsatt mye sinne innabords, mye på grunn av den telefonsamtalen jeg fikk.

Andre kommentarer hjalp heller ikke: «Du kommer aldri til å bli en langdistanseløper», «Du kommer til å skade deg enda mer», «Dette her får du aldri til».

Det var ganske mye dritt, for å si det mildt. Men det de folka ikke visste, var at jeg samlet alle kommentarer i samme «sekk», og begynte å trene mer enn noen gang.

Hver gang jeg syns det ble slitsomt, så plukket jeg opp setningen «din jævla taper» og beit sammen tennene og sleit meg gjennom den ene treningsøkta etter den andre.

Kneet ble bra til slutt, og jeg fikk begynne med langøkter igjen.

I perioder føltes det ut som jeg var i en scene fra en Rocky-film ( ja jeg vet, klisjé), men DNF-turen min gikk i repetisjon i hodet, den kjipe taper-kommentaren surret og gikk i bakhodet hele tiden.

Det ble som bensin for meg, jeg klarte å bruke alt til en positiv greie. Jeg hadde printet ut løypeprofilen, og den gikk jeg gjennom hver eneste kveld.

Ultrabirken 2017

Jeg var nervøs, men hadde fokus. For de som husker året 2017, så var de et sabla møkkavær hele juni. Det regnet mer enn noen gang.

Uka før Ultrabirken skulle det regne over 30 mm hver dag frem til løpsdagen, og under løpet.

Men det siste året hadde jeg løpt langturer i snøvær, 30 varmegrader, regnvær og alle mulige typer vær. Bare for å være 100 prosent forberedt.

Startskuddet gikk og kampen begynte. De regnet veldig, og løypene var forandret til små bekker, vi vasset og løp i vann.

Så kom vendepunktet. Fem kilometer før Pellestova. Her brøt jeg i fjor.

Kroppen føltes helt fantastisk. Jeg kom frem til Pellestova og kjente en klump i halsen. Jeg klarte det, og fortsatte videre opp til Nevelfjellet.

På den tåkelagte toppen sluddet det. Jeg mistet stien og løp meg litt vill. Pokker, tenkte jeg, blir det en ny DNF nå?

Men etter å ha løpt sikk-sakk tilbake, la jeg merke til et løypeflagg. Der var stien! Jeg var lettet og kom meg videre ned fjellet. Klærne var søkk bløte, men det gjorde ingenting.

Jeg hadde nå bare ti kilometer igjen. Jeg kom til å klare det! Fem kilometer igjen til mål. Jeg stoppet opp og begynte å gå, ikke fordi jeg var sliten, men for å nyte øyeblikket i noen sekunder.

Jeg krysset målstreken og har aldri følt en sånn glede noen gang!

Målgang på Ultrabirken 2017. Foto: privat

2018: Prestedattera

2018 gjennomførte jeg Ultrabirken på nytt, men sleit veldig med blemmer. Hadde vel rundt sju–åtte blemmer på hver fot, så den siste mila ble blytung.

Jeg løp sammen med ei veldig hyggelig dame. Hun måtte overvære mange mindre pene gloser fra meg, jeg rundet nok boka med ufin ordbruk en del ganger den dagen.

Da det gjensto ti kilometer fortalte hun at hun var prestedatter.

Da vi kom i mål, ønsket hun meg lykke til videre.

Hva hun ønsket meg lykke til med er jeg enda usikker på.

Veien til fremtidige målgangsportaler eller perleporten?

Ultravasan 90 kilometer gikk fantastisk bra, i hvert fall helt til det var igjen åtte kilometer. Her slengte inn den siste og tiende energigelen min, ble superkvalm, og måtte gå mye av veien inn til mål.

Man opplever noe nytt for hver ultra.

Dette året løp jeg alene, Pål var under rehabilitering etter et fall under Ultrabirken året før, mens Ole Jørgen hadde et pauseår. Dette året hadde jeg følge av mine foreldre som var support for meg.

Etter målgang på Ultravasan 2018. Foto: privat

2019: Hva føler du nå?

Et spesielt år med flere små hindre: I januar fikk jeg en strekk i leggen som plaget meg i et par–tre måneder før jeg fikk kommet skikkelig i gang med treningen igjen.

Deretter kom pollensesongen og slo meg fullstendig ut. Jeg hadde én langtur på 30 kilometer pluss noen småturer før Ultrabirken.

Løpet gikk greit, men også dette året slet jeg med blemmene. Men jeg kom meg i mål!

Etter målgang var jeg helt i tåkemodus. Helt fullstendig ferdig stod jeg fremoverbøyd med hendene på knærne.

Noen tok meg på skulderen og spurte «Hva føler du nå?»

Jeg svarte kjapt og høyt at jeg skulle «dra på hotellet og ta meg en iskald pils, en fernet branca og drikke meg kanakas».

Da jeg reiste meg opp så jeg en meget forbauset mann med en mikrofon, og skjønte at svaret mitt hadde gjallet over høyttalerne i målområdet. Beklager for den!

Tiden etter Ultrabirken gikk til restitusjon, og oppkjøring til Ultravasan. Det ble en blytung affære.

Allerede etter 15 kilometer gikk jeg tom for vann i drikkesekken. Den ble riktignok fylt opp igjen på neste drikkestasjon, men saken var at vannet var varmt. Jeg ble skikkelig grisekvalm.

Skjønner ikke helt hva som var greia. Men kanskje arrangørene hadde tatt feil av Vasaloppet på ski? Man vet aldri, men kvalmen slet jeg med i flere mil før det ga seg.

Det eneste jeg tenkte på var å få skinka over målstreken og sanke de nødvendige UTMB-poengene.

Jeg klarte det, 90 tunge kilometer, med minimalt med oppkjøring/trening.

Men dette var en god erfaring å ta med seg, jeg lærte utrolig mye om meg selv. Også dette året var mine foreldre support – de er helt rå som orker å bli med på dette!

OCC-lotteriet

Så er vi kommet til 2020, det har nå gått fem år med ekstremt mange oppturer og noen nedturer.

Men, 2020 markerte også året for min tredje søknad til OCC.

Har man ikke flaks i lotteriet de to foregående årene, får man automatisk plass det tredje året.

Eller, det vil si,  jeg trodde at jeg var automatisk kvalifisert. På grunn av korona ble det en ny trekning. Med andre ord var det ikke sikkert at det gikk i år heller.

Jeg la inn loddet mitt og ventet i spenning.

Så kom dagen. Sjekket e-posten. GRATULERER, du er med i UTMB OCC 2021!

Ultramiljøet

Jeg syns ultramiljøet er noe helt for seg selv, man skal lete lenge etter noe lignende.

Alle er omtenksomme og støttende, og er der med åpne armer dersom du har en dårlig dag under et løp.

Jeg har ikke opplevd noen form for spisse albuer, og det minner meg om en stor sammensveiset familie hvor alle heier på hverandre. Det er det jeg digger med ultraløp!

Personlig løper jeg ikke mot noen andre enn meg selv. Jeg er ikke den som løper raskest, kommer først i mål – egentlig har jeg ikke noe talent i løping sånn sett. Men, om jeg faller på trynet, så reiser jeg meg alltid opp igjen, og gir meg aldri!

Jeg nyter hver eneste tur jeg er ute og løper timevis ute i skogen og fjellene. I dag veier jeg 89 kilo, er frisk som en fisk og kan kalle meg en ultraløper! Og jeg elsker det!

Da sier jeg som prestedatteren, lykke til alle sammen! Og med det mener jeg alle fremtidige løp som kommer! Vi snakkes i løypa!

Jadda, Espen fullførte han! Det ble en kamp over fjellene da kneet valgte å avslutte samarbeidet allerede etter det første fjellet: “Var som om noen kjørte en syl gjennom kneskålen min på hvert skritt i nedoverbakker. Samme smerter jeg hadde når jeg brøt i Ultrabirken 2016. Men kriget meg gjennom smertene i 12t og 40 min. Det var brutalt. Men å gi seg var ikke noe alternativ!”, forteller Espen etter målgang.
Løping – en hverdagshelt

Løping – en hverdagshelt


Hver gang panikken tar overhånd, har jeg pleid å holde meg i ro. Inntil én dag – da valgte jeg en annen løsning. Jeg valgte å løpe.

Jeg husker så godt første gang jeg tok på meg joggeskoa og begynte å løpe. Det var en helt vanlig dag. Når kvelden kom kjente jeg på en uro inni meg. Hjertebank og høy puls. Hendene skalv. Lungene føltes som de hadde en knute på seg. Respirasjonsfrekvensen var unormalt høy.

Det normale ville kanskje være å sette seg ned og ta det med ro, og det var vel egentlig det jeg vanligvis ville gjort tidligere. Det er ikke første gang dette skjer, men det er første gang jeg velger en annen løsning. Jeg velger å løpe.

Jeg tar på meg joggeskoa mens jeg prøver å finne tilbake til pusten. Den ene foten løftes foran den andre. Tempoet er sakte, men pusten blir etterhvert mer regelmessig. Pust inn, pust ut, gjenta. Så enkelt, men likevel så komplisert. Jeg ser det ikke da, men løping skulle vise seg å bli en livredder i hverdagen.

Denne etappen av RW-stafetten skrives av Kristine Hebnes Høybakk. Hun forteller om hvordan løping på tilfeldig vis ble en redder i en hverdag preget av panikkanfall og destruktive tanker.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilde til sara@runnersworld.no, da vel!

Stødig hverdagshelt

Det går noen år før løping blir en stødig og aktiv hverdagshelt. Livet byr på sine utfordringer før den tid og det er vanskelig å se muligheten løping kan gi meg. Årene innebærer perioder med panikkanfall, destruktive tanker og et dårlig forhold til mat og vekt.

En periode ville løping vært helt umulig. Vekta er lav og energien enda lavere. Noen år senere savner jeg noe å holde fast ved. Jeg trenger en plan, et mål der fremme. Noe jeg kan fokusere på.

Vekta er lav og energien enda lavere.

Jeg ser tilfeldig på nettet at Vestfold Maraton skal arrangere løp om få uker. Jeg tenker på de tilfeldige gangene jeg har vært ute og løpt, og at det var noe som gjorde meg godt. Et løp må jo være et perfekt mål og er absolutt noe konkret og holde fast ved, tenker jeg, og melder meg på halvmaraton. Da har jeg hvert fall noe å fokusere på i ukene som kommer.

Artikkelforfatter Kristine Hebnes Høybakk. Foto: Privat

Hva søren gjør jeg her?

Den 7. september 2019 klokka 12.30 befinner jeg meg på Torp i Sandefjord. Dagen er kommet hvor jeg skal løpe mitt første løp, 21,1 km. Jeg observerer de rundt meg. Ser at her er det folk som har løpt en del før. Overhører andre fortelle om tidligere løp og fremtidige løp. Flere jogget som oppvarming og gjorde ulike øvelser. Alt virket så rutinert og gjennomtenkt. Så kommer jeg og egentlig bare står der. «Hva søren gjør jeg egentlig her?» er tanken som slår meg der jeg står. Jeg har aldri deltatt på løp før, har ingen løpeteknikk eller plan for noe som helst.

Men så kommer jeg på de gangene jeg har løpt tidligere. Alt jeg gjorde var å ta på joggeskoa og begynne å løpe. Så det blir planen for løpet. Etter 2 timer og 49 sekund er jeg i mål – sliten, men kjente aller mest på en utrolig god følelse av å gjennomføre. Jeg kjente på en ro, en mestringsfølelse og en glede som jeg ikke hadde kjent på lenge.

Balansegang

Jeg kjenner meg takknemlig som har en kropp som er sterk nok til å bære meg gjennom hele løpet. Etter dette visste jeg at løping skulle få lov til å ta mer plass i livet mitt og flere løp erfares. Det er blant annet blitt flere 5- og 10-kilometersløp, tre halvmaraton og et 24 timers onlineløp der man løper 5 kilometer åtte ganger i løpet av et døgn. Det viktigste er å delta og den følelsen løpingen gir meg. Følelsen av glede og mestring.

Balanse er for meg et viktig nøkkelord. Balanse mellom mengde løping, hvile og mat. Ikke for mye og ikke for lite. Det skal være enkelt og greit. Jeg løper når jeg føler for det, spiser normal kost, og hviler når jeg har behov for hvile.

Jeg er takknemlig for hvert steg jeg tar og hvert løp som jeg er så heldig å få lov til å erfare. I år har virtuelle løp stått på planen. Tidligere i år deltok jeg på Koronamilen, et 10 kilometers virtuelt løp. Så får vi se hvilket løp som blir det neste. Hvor mange det blir i år får vi se på, men løp skal det bli!

Les tidligere etapper av Runner’s World-stafetten her!