En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå
David Madison/Getty Images

En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå


En mer rettferdig måte å sammenligne kvinner og menns løpsprestasjoner kan være å vurdere dem ulikt. Her presenteres elementer det er avgjørende å ta hensyn til for å oppnå en redelig fremstilling av prestasjonsnivået. Det vil også beskrives en fremgangsmåte...

vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-

ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-

ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd

ABONNER

Løp deg lykkelig i skogen

Løp deg lykkelig i skogen


Løping er fantastisk for både kropp og sjel – det har vi alle fått med oss. Men visste du at naturen har en legende kraft? Og at du får enda bedre helseeffekter av løpingen om du løper blant trær, røtter og fjell enn om du velger den urbane veien?

Runner’s World sin redaksjon eksponeres daglig for nyheter innen terrengløping. Nye skomodeller, nye ryggsekker, nye jakker. Antallet terreng- og fjelløp i landet har økt betraktelig de siste årene. Antakelig er dette en følge av at mange av oss kjenner hvor beroligende det er å løpe ute i naturen.

Men faktum er at det ikke bare er en følelse. Naturen er beroligende og helsefremmende. Det finnes mye vitenskap som bekrefter dette. For eksempel er det bevist at det å oppholde seg i naturen kan senke både blodtrykk og puls, og beskytte mot både depresjon og hjerte- og karsykdommer. I tillegg er det positivt for stresshåndteringen og fungerer som mental restitusjon. Altså. For en gavepakke denne skogen er!

Tidligere i år ble det publisert en studie i det prestisjetunge tidsskriftet PNAS. Studien viste at danske barn som bodde nære grøntområder de første ti leveårene hadde betydelig mindre risiko for å rammes av psykisk uhelse senere i livet, sammenlignet med barn som ikke hadde samme tilgang på grøntområder i nærheten.

I juni i fjor ble det publisert en stor britisk studie i det vitenskapelige tidsskriftet Scientific Reports. Der hadde 20 000 deltakere fått rapportere hvordan de hadde det, sin opplevde helse samt hvor mye tid de hadde tilbragt i naturen i foregående uke. Forskerne så at de som tilbragte minst to timer i naturen følte seg generelt friskere. Denne studien fikk stor oppmerksomhet – plutselig var naturen hetere enn noen sinne.

Miljøpsykologen

En av medforfatterne i studien, Terry Hartig, er professor i miljøpsykologi ved Uppsala universitet og har forsket på naturens påvirkning på oss mennesker siden 1980-tallet. Når vi intervjuer ham tar han oppstandelsen rundt studien med stoisk ro.

– Denne studien har fått stor oppmerksomhet dels fordi den har mange deltakere, dels fordi den er et steg på vei mot en retningslinje, på samme måte som man har retningslinjer for fysisk aktivitet. Men det er mange som vil tolke resultatet på en forenklet måte, altså at det holder med to timer i naturen ukentlig for å ha det bedre. Saken er mer komplisert enn som så, og kortere opphold i naturen har også en verdi.

Les også: Tre terrengskotips

Allerede i 2003 kom han og kollegaen Maria Bodin ut med en eksperimentell studie innenfor samme tema som ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Psychology of Sport and Exercise. I en måned fulgte de 12 erfarne løpere som fikk løpe dels i parker og dels i boligområder utenfor Stockholm. Før og etter hver økt rapportere de om hvordan de følte seg. Forskerne kunne ikke se noen tydelig forskjell på angstnivåene etter at de hadde løpt i parkene sammenlignet med når de hadde løpt i boligområdene. Men på den annen side – påpeker Hartig – var boligområdene «ganske trivelige områder med grønne innslag». De skilte seg rett og slett ikke nok fra parkene.

– Men en tydelig forskjell som framkom var at løperne foretrakk å løpe i parkene. De følte at de fikk et avbrekk fra hverdagen på en annen måte, og kunne slippe å tenke for en stund. Resultatet tyder på at deres velbefinnende var høyere når de løp i parkene, sier Hartig.


Terry Hartig, professor i miljøpsykologi ved Uppsala universitet.

Green exercise

Siden da har det kommet mange studier på såkalt «green exercise». Forskerne har sett at det ikke bare er mosjonen i seg selv som gir helsefordeler, men at selve miljøet kan forsterke helseeffektene. Og det finnes en rekke ulike forklaringer på dette:

– En viktig forklaring for mange er at de kommer unna hverdagsstresset og arbeidsmiljøet når de begir seg ut i det vakre og naturlige. Et nytt miljø der de kan utforske nye ting og får sjansen til å være i nuet. I naturen er det ingen ting som påminner om hva du må gjøre, og dette har en beroligende effekt.

Med andre ord slipper man å tilpasse seg familiemedlemmer og kolleger, men også fotgjengere og andre trafikanter når man løper utenfor urbane strøk og boligområder. Og akkurat som løpingen distraherer deg fra problemer, får naturen deg til å ta en pause fra stress og slitsomme tanker.

– Når du løper i naturen må du jo være oppmerksom på hva som kommer. Løper du for eksempel på en kupert sti med mye røtter, må du være tilstede her og nå for å kunne holde deg på beina, sier Hartig og legger til:

– Og så er det så vakkert i skogen. Mange får et kick av nydelig utsikt, fargeprakten og den friske lufta.



Sorghåndtering og kilde til avkobling

Han opplever også at mange mennesker verdsetter muligheten til å bare sitte ned i skogen og reflektere over livet. Det er også vanlig at mennesker i sorg søker seg ut i skogen. Det kan være trøst i å se at trær og andre vekster fortsetter å leve, og at fugler fortsetter å kvitre selv om mennesker forsvinner ut av ens liv.

– Skogen er et sted der tankene og sorgen får en pause for en stund, hvilket mange opplever som fint.

For Terry Hartig personlig er naturen en viktig kilde til avkobling og noe som skaper mening i livet. En gang han erfarte det særlig sterkt var da han som 18-åring ble invitert av en venn til å gå i Sierra Nevada-fjellkjeden i California. I 12 dager bar han en tung ryggsekk, regnet pisket i ansiktet, det blåste fælt og var kaldt om nettene.

– Men på tross av dette var det helt fint. Det var vanvittig vakkert der, og det fikk meg til å gå på videre. Dette gjorde at jeg fikk innsikt i min egen evne til å stå på. Det ble en slags oppvåkning om hvilken kraftfull påvirkning naturopplevelser har på oss mennesker.

Pusterom for overopphetede hjerner

Denne erfaringen gjorde Hartig så fascinert at han startet å lese psykologi. Og det var dette som førte ham inn på veien mot en fremgangsrik forskningskarriere i miljøpsykologi, først i USA, deretter i Sverige.

Han er overbevist om at mange mennesker hadde hatt det bedre om de oppholdt seg mer i skog og mark enn hva de gjør. Kanskje ikke så mye på grunn av at vi er «ment for å være der», som det ofte hevdes. Hartig har ikke så mye til overs for teorier om at vi fortsatt er tilpasset et liv på savannen. Et problem med den teorien, ifølge Hartig, er at den antar at evolusjonen stoppet på jeger- og sankertiden og at mennesket var perfekt da. Han mener at evolusjonen pågår hele tiden, også i dag.

– Jeg tror snarere at mange av oss ville hatt godt av å oppholde seg mer i naturen og få et pusterom, ettersom våre stakkars små hjerner er overopphetede av den overveldende strømmen av informasjon som leveres via digitale hjelpemiddel og sosiale medier. Vi får aldri sjanse til å koble av når det stadig plinger fra telefonen og mailen.

Ikke så kategorisk

Med alt dette i bakhodet skulle man kunne tenke seg at Hartig mener at man bør glemme mølla og snøre på seg piggskoene gjennom vintermånedene. Men han synes ikke man skal være så kategorisk. Han er bevisst på at mange dedikerte løpere verdsetter mølla nettopp fordi de slipper å fokusere på underlag, terreng og uventede ting som kan dukke opp. At de dermed kan vie seg fullt og helt til sakens kjerne: løpesteget, farten og pustingen.

– Og da skal man jo fortsette å løpe på tredemølla! Men det kunne jo vært en god idé å begi seg ut i naturen i blant. Det kan holde å bare sitte på en stubbe og filosofere litt.

Om vinteren når det er mange minusgrader og glatt ute kan det jo dessuten være vanskelig å løpe utendørs, mener han, og da er mølla et godt alternativ. Bor man midt i byen med dårlig luft, mye trafikk og liten tilgang på grøntområder, kan også mølla være en god løsning.

– Jeg løper faktisk mest på mølla selv. Jeg skadet føttene for lenge siden, så jeg har vanskeligheter med å løpe på hardt og ujevnt underlag. Men jeg er ofte ute og går i naturen. Det gjør at jeg har det bra.

Les også: Løpingens kreative frirom

Fem økter du bør teste i høst

Fem økter du bør teste i høst


Den mildt sagt spesielle sesongen har fått en del uventede effekter. Slik tar du deg videre – og gjennom høsttreningen på best mulig måte.

Det har vært en rar sesong takket være koronapandemien. For eliteløperne og de som befinner seg på nivået rett under har den tilpassede sesongen tross alt bragt med seg en del positive effekter. Blant annet har mange rukket å få inn litt mer grunntrening og fundament. I mangel på konkurranser har flere løpere også trent sammen over klubbgrensene og sparret hverandre. Det oppleves også som at antallet skader generelt er færre på grunn av på grunn av færre meter i konkurransefart – og kanskje skal man også rette en takk til de ny karbonskoene. Hvem vet. Det er uansett som det er med denne uteblitte konkurransesesongen. Nå kan vi bare rette blikket fremover og fundere over hvordan vi går videre i løpetreningen gjennom senhøsten og vinteren.

Utnytt høstværet

Hvis du ikke har konkurrert flittig, hvilket de færreste har, bør du forsøke å holde farten opp så lenge du kan. Så lenge føret og temperaturen utendørs byr på gode løpeforutsetninger. Spar de lange, rolige øktene til vinteren virkelig tvinger deg til det.

Bruk gjerne den nærmeste tiden til å tenke over hva som begrenser deg som løper. Blir du oftest sliten i hjerte og lunger må du rett og slett jobbe med oksygenopptaket og kondisjonen. Det innebærer intervalltrening og terskeltrening med høyere puls enn på de rolige turene.

Blir du oftest sliten i beina kan det komme av at du er for svak, hvilket du kan gjøre noe med ved å kjøre bakketrening og styrketrening. Men det kan også henge sammen med at du må utvikle kapillærene i beina ved å løpe lange, rolige turer.

Lag et treningsopplegg

Så fort du har konstatert hva du ønsker å forbedre, kan du skisse opp et enkelt treningsskjema som du følger i fire–seks uker framover. Start gjerne perioden med et testløp på fem–ti kilometer for å få en startverdi å ta utgangspunkt i. Under den følgende treningsperioden trener du deretter varert med gode intervalløkter, bakkedrag og rolige, moderate eller progressive turer. Skriv gjerne ned tider, følelsen og puls, hvis du trener etter det.

Fire uker senere gjør du ytterligere et testløp på samme distanse som den første. Hvis du er usikker på værforholdet, kan testløpene, både det første og dette, løpes på mølle. Etter testløp nummer to får du en kvittering på hvordan treningsopplegget ditt fungerer. Juster innhold eller tempo fram mot neste treningsperiode om du kjenner at du trenger å endre på noe.

Når du har gjennomført dine fire–seks uker og kalenderen nærmer seg desember, er det dags for den roligere grunntreningen. Og så er det bare å krysse fingrene for at alt blir bra i 2021.


Fem fete høstøkter


1 – Terskel med variasjoner

Kjør 1 x 15 minutter (10 sekunder saktere per kilometer enn milfarten din=. Jogg deretter 3 minutter rolig som pause. Deretter løper du 10 x 400 meter i milfarten din. Stående pause i 1 minutt. Med dette opplegget får du løpe i kontrollert fart i 15 minutter, hvilket lar deg finne rytmen og bli ordentlig varm før du tar fart på de raskere 400-meterne.

2 – Omvendte terskelvariasjoner

Etter oppvarmingen starter du med 10 x 400 meter i milfarten din med 1 minutt stående pause mellom. Deretter avslutter du med 1 x 15 minutter i et tempo som er 10 sekunder saktere enn milfarten din per kilometer. Dette er altså en omvendt variant av økta over. Du starter med de raskere dragene og kommer derfor å oppleve at 15-minuttersdraget føles «rolig» i forhold.

3 – Splittet 10-kilometer

Kjør 4 km – 3 km – 2 km – 1 km. Det vil si 10 kilometer oppdelt i fire deler. Start med 4 km kontrollert, men raskt (altså rundt terskel). Hvil i 2–3 minutter. Løp 3 km noe raskere etterfulgt av pause i 2–3 minutter. Løp 2 km i milfarten din, pause i 2 min. Avslutt med 1 km raskere enn milfarten din. Legg sammen tidene for de fire dragene – det er totaltiden din på 10 kilometer.

4 – Canova-langtur

Kjør 20 kilometer hvir du løper de første 10 i vanlig langturfart. Avslutt de siste 10 km i maratonfarten din. En løper som unnagjør maraton på fire timer kan da løpe første halvdel på 6,30 min/km, og siste halvdel på 5,45 min/km.

5 – Stiterskel

Kjør for eksempel 4 x 3 km med 3 minutter gående pause på en fin og kupert tursti, skogsvei eller lignende. Løp med en intensitet som ligger rundt terskel. Gjør altså 3–4 repetsijoner av 3-kilometersdragene. Her er ikke kiloemtertiden viktigst, men anstrengelsesgraden og pulsen er en bedre målenhet ettersom farten vil påvirkes av kuperingen på løypa. Du skal bli godt sliten, og forsøke å holde jevn fart på alle dragene. Det bør ikke skille mer enn rundt 30 sekunder mellom første og siste drag.



Ønsker du et konkurranseaspekt til treninga di? Sjekk ut de virtuelle løpene i Runner’s World Challenge. Kan gjennomføres når og hvor du vil!

En ny dimensjon til treninga

En ny dimensjon til treninga


Kim Borge Kolstad løper mye, men han løper aldri fra løpegleden – takket være sportshodetelefonene Jaybird Vista. Slik legger han opp treningshverdagen sin.

Jaybird Vista er designet for idrettsutøvere, og tilbyr trådløs lyd slik at du kan drive lidenskapen din samtidig som du lader egne batterier.

Kim Borge Kolstad løper – både rolige morgenturer akkompagnert av favorttpodkasten og hurtige intervaller hvor raske rytmer holder trykket i steget oppe.

– Det gir en ny dimensjon til treninga, sier han.

Se videoen her:


Mitt liv, mitt løp!

Mitt liv, mitt løp!


– Jeg begynner å forstå at det er hodet som setter begrensninger, sier Karoline Høye (23). Etter et kraftig oppgjør med komfortsonen sin, har hun nå innsett at hun faktisk kan løpe likevel, så lenge hun spiller på lag med kroppen både fysisk og rent tankemessig. Hva alle andre skulle mene om saken er blitt irrelevant, dette er tross alt hennes løp.

Forsøket med å løpe da hun gikk på videregående hjemme i Trysil, endte med betennelse i begge knærne, noe som medførte at håpet dalte mot bunnen.

Å løpe ble for Karoline uaktuelt, en sannhet hun hadde overbevist seg selv om, og siden den gang har hun ikke tort å prøve seg med løpesko igjen.

Før nå. Nå er hun klar til å steppe ut av komfortsonen og utfordre seg selv, og hun skal gjennomføre om hun så er sistemann over målstreken.

Etter mange års uenigheter med eget kroppsbilde, har Karoline tatt frem løpeskoene igjen. Foto: Guro Lindseth Nes

Med støtte i Facebook

Etter å ha fulgt influencer Camilla Lorentzen på Instagram et års tid, meldte Karoline seg inn i gruppen hennes på Facebook. «DenneKroppenKan» teller nærmere 7000 medlemmer, hvor mange er i samme situasjon som henne selv.

Med stadig større selvtillit for hva kroppen er i stand til med riktig innstilling, klatrer jentene seg stadig nærmere toppen av fjellet kalt MESTRING.  

Karoline er en av de ivrige i gruppa og kjenner stor motivasjon av å dele erfaringer med andre.

– Gruppa til Camilla har uten tvil hjulpet meg på veien ut av komfortsonen, sier hun og verdsetter alle råd og heiarop medlemmene villig deler ut til hverandre.

Jevnlig blir det lagt ut utfordringer i gruppa, og i januar ble jentene bedt om å skrive et brev til en kroppsdel de hadde et anstrengt forhold til.

Stolt mentor: PT og influencer Camilla Lorentzen blir både stolt og rørt over å se den enorme endringen flere av medlemmene hennes gjennomgår når det kommer til eget kroppsbilde. I hennes øyne er Karoline et stort forbilde for mange som vegrer seg for å trå ut av komfortsonen sin. Foto: privat

Oppgjør med eget kroppsbilde

Karoline valgte å skrive et brev til magen sin, og lovte at de skulle bli bedre venner i år.

– Jeg begynte å tenke over hva magen min faktisk gjør og er flink til i stedet for å tenke negativt om den fordi den ikke er slank. Ved å rette fokuset på hva kroppen min kan gjøre, og ikke fokusere for mye på utseende, ble jeg ikke lenger like negativ til den. Selv om magen min er stor, kan jeg fortsatt løpe, sier Karoline som nå har lært å verdsette magen sin som en del av den hun er, fremfor å la den være til hinder for alt hun har lyst til å oppnå.

Les også: Med løping i kampen mot MS-monsteret

Virtuell heiagjeng

Camilla Lorentzen vet av egen erfaring hva det vil si å jobbe seg ut av egen komfortsone. Hvor viktig det er å minne seg selv på at en virkelig er god nok, og aldri gi slipp på tanken om at man kan få til hva som helst. Å kunne booste selvfølelsen på denne måten er noe hun unner alle.   

– Jeg blir både stolt, rørt og innmari glad når jeg hører at Karoline og så mange andre fra gruppa klarer å endre fokus, fra hvordan kroppen ser ut, til å glede seg over alle tingene den faktisk kan gjøre. Hva hjelper det vel med motivasjon og viljestyrke, dersom du hele tiden er fokusert på tanken om at du hater deg selv og ikke er bra nok? Når Karoline klarer å snu dette, og løper fordi kroppen kan, ikke fordi hun ønsker å endre på den, da har kun kommet langt! Dette åpner muligheter for mange andre der ute, og hun går foran som et fantastisk forbilde!

Mål i sikte

Med ny selvtillit i hodet, tok hun steget ut og meldte seg på CC-løpet som skulle gått av stabelen på Hamar 18. april. Karoline var fast bestemt på å gjennomføre de 3,2 kilometerne gjennom gatene, uansett hvor lang tid det måtte ta.

– Poenget var å statuere for meg selv at nå har jeg begynt et sted. Klarer jeg dette, kan jeg jammen klare andre ting også. Jeg trenger å komme ut av tankegangen om at jeg ikke får til ting, for innerst inne veit jeg jo at jeg faktisk gjør det!

For å forberede seg til løpet, meldte hun seg inn på treningsstudio og fikk hjelp av en PT for å komme i gang. I starten var det blytungt, og Karoline slet med å komme seg gjennom første draget på tredemølla.

– Jeg har erfart at det er mye lettere å trene når en har et mål å trene mot, kontra det å trene på måfå. Allerede andre gangen jeg var på senteret og skulle opp på mølla igjen, klarte jeg å gjennomføre alle seks dragene, og det ga en utrolig god mestringsfølelse! Det ga meg til og med lyst til å løpe enda mer, ler Karoline, og legger til at det er en enorm seier å kunne bevise for seg selv at hun klarer det hun trodde var umulig.

I tillegg til løpetrening, er Karoline også med på senterets zumbatimer for å pushe seg litt ekstra, samt at hun kjører styrketrening for knær og hofter for å styrke muskulaturen og unngå overbelastning som sist.

– Nå har jeg kommet dit at jeg faktisk må holde litt igjen, for jeg blir litt ivrig når jeg først er i gang og får kjenne på det i etterkant om jeg ikke passer på belastningen, sier hun.

Etter hvert ble det avgjort at CC-løpet på Hamar ble avlyst på grunn av koronasituasjonen. Karoline har likevel gjennomført distansen på egenhånd gjennom Hamars gater, vel vitende om at treningen har satt sine positive spor. Nå jakter hun nye delmål, minutt for minutt. Påminnelsen ligger der og prikker henne på skulderen mellom treningsøktene – om endringene er små fra uke til uke, blir sluttsummen en kjempepott når hun ser på helheten.  

Uansett hvor langt eller kort jeg løper, slår jeg  i alle fall de som ligger hjemme på sofaen, sier Karoline. Foto: Guro Lindseth Nes

Karoline sine tips om du vil opp av løpegropa

  • Ha fokus på at du skal begynne der du er, ikke at du nødvendigvis må løpe så mye fortere enn du gjør. At du gjør noe, er langt bedre enn ingenting.
  • Løp sammen med en venn. Det er vanskeligere å avlyse en treningsøkt om du har en avtale.
  • Sett deg noen mål i løypa du løper. Det kan være at du skal løpe til neste lyktestolpe, eller løpe ned en bakke.
  • Gi blaffen i hva andre måtte tenke om deg når du løper. Som regel er det ingen som bryr seg om hvordan du løper, og de som har lang erfaring og god teknikk måtte også begynne et sted før de ble gode.

Les også: Marthe Katrine Myhre – samme gamle leksa …

Foregangskvinner

Foregangskvinner


Joan Benoit sitt steg over målstreken til seier i den første kvinnelige, olympiske utgaven av maratondistansen var et enormt steg for likestilling.

Da den beskjedne, upretensiøse skikkelsen til Benoit den 5. august 1984 entret pastellmekkaet inne i Los Angeles Coliseum, skulle de siste 400 meterne av den første kvinnelige olympiske maraton bli et øyeblikk som endret løpingens ansikt for alltid.

Foran et hyllende publikum og øynene til verden, løp hun seiersrunden og krysset målstreken på tiden 2:24:52. Tiden ble kronen på verket til en prestasjon som bar den historiske tyngden av kampen om likestilling i løping. Samtidig var dette personlig for Benoit det en krevende skadeperiode med mye usikkerhet munnet ut i, selv om størsteparten av publikum var uvitende om at det var et comeback mot alle odds de var vitne til.

Da Joan Benoit startet å løpe kunne ikke omgivelsene vært mer ulike folkemassen hun skulle få oppleve i LA Coliseum. Vissheten om at løping ikke var en passende fritidsaktivitet for en ung pike på tidlig 1970-tall, gjorde henne selvbevisst, og hun spaserte rolig til stiene i Fort William Park. Området rett ved der hun bodde i delstaten Maine ga henne plass og stier hvor hun kunne løpe av hjertens lyst før hun gikk hjem igjen. Slik holdt hun på helt til hun en dag så en dame hun gjenkjente som cox-en i åtterbåten til Princetons universitetslag: hun løp på gata!

– Jeg sa, «Vet du, hvis hun kan gå ut og løpe sånn så kan jeg det òg», husker Benoit.

– Jeg så meg aldri tilbake.

16. mai 1957 ble Benoit født i byen Cape Elizabeth og fra en tidlig alder elsket hun sport og idrett. Så fort både hun og brødrene kunne gå, fikk de ski festet på føttene, og hun spilte også tennis, basketball, lacrosse og landhockey. Men det var skikjøringen som var hennes første kjærlighet og det var i den grenen hun drømte om en olympisk deltakelse. Maratonhistorien er i så måte preget av tilfeldigheter etter at 16-år-gamle Benoit brakk benet i et skirenn. Rådene for opptreningen inkluderte løping for å bygge opp styrken, og det var slik hun forelsket seg i den nye sporten.

Innen et år hadde hun kvalifisert seg til ungdoms-OL i North Carolina, men det var ingen lengre distanser hun kunne løpe. Dette var en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer og folk som kalte seg eksperter påsto fortsatt at hvis en kvinne løp mer enn en engelsk mile ville hun forårsake seg selv uopprettelig skade og antakeligvis aldri kunne få barn. Men med foregangskvinner som Bobbi Gibb og Kathrine Switzer på banen var endringens tid i emning. I 1966 ble Gibb den første kvinnen som fullførte Boston Marathon (selv om hun i utgangspunktet ble nektet å starte), og det påfølgende året ble Switzer den første kvinnen som løp med et offisielt startnummer til tross for at funksjonærer forsøkte å stanse henne i løypa.

I 1972 ble en ny lov som tok for seg kjønnsdiskriminering i utdannelse introdusert, og det ble mulig for Benoit å motta et stipend for løpingen. I 1979 mottok hun et Track and Field-stipend til North Carolina State og oppnådde status som en «All-American»-utøver. Samme året løp hun sin første store maraton i Boston og sjokkerte alle ved å vinne og samtidig senke løyperekorden med åtte minutter.

Endringens æra

Dette året viste seg å være et viktig år for kvinners maratondeltakelse, også her i Norge. På høsten knuste Grete Waitz sin egen verdensrekord under New York Marathon og ble den første kvinnen som løp sub-2:30 på tiden 2:27:33. Også i 1979 slo en gjeng kvinnelige løpere seg sammen og opprettet IRC – International Runners Committee – for å kjempe for kvinners rett til deltakelse i langdistanse under store mesterskap.

Støtten kom uventet nok fra et kosmetikkfirma som i august 1980 sponset en maraton i Battersea Park, London kun for kvinnelig deltakelse. 220 kvinner fra mer enn 27 land stilte til start, to dager etter distansen ble løpt under OL i Moskva. Løpet hadde som intensjon å trekke til seg maksimalt med oppmerksomhet og rette søkelyset mot olympiaden hvor kvinner ikke fikk løpe lengre enn 1500 meter. Kathrine Switzer ledet an kampanjen og ble i en løpsrapport beskrevet som «skinny-armed and hasn’t got huge calves: she’s slight and feminine and wears shoes with ankle straps which look sluttish but which others say are sexy”. Sportsreportere gjorde sitt eget utviklingspotensial tydelig, men kampanjen begynte i hvert fall å virke. I et tiår hvor maratonrekorden for kvinner raste fra 3:07 til Waitz’ 2:27 ble det vanskelig å holde på idéen om at kvinner ikke hadde utholdenhet, og det ble annonsert at de i Los Angeles skulle få løpe 42 195 olympiske meter.

Opp mot lekene i 1984 etablerte Benoit seg i verdenstoppen blant maratonløpere sammen med Waitz, Kristiansen og portugisiske Rosa Mota. Tilbake i Boston 1983 satte Benoit av gårde i et tilsynelatende hårreisende tempo. Etter åtte kilometer ledet hun med over ett minutt, og hun passerte 16K på 51:38. En mannlig løper la merke til farten hennes og advarte, «you better watch it, lady». Hun svarte med å vinne løpet og sette ny verdensrekord på 2:22:43, ett døgn etter Waitz hadde senket rekorden i London antakeligvis med håp om at den skulle stå lenger enn 24 timer.

Oppkjøringen mot OL gjorde det tydelig at for Benoit sto det om medaljens valør, og ikke hvorvidt det ble en. Men veien ble preget av overtrening som resulterte i en belastningsskade i kneet, og kun 17 dager før uttaket i mai 1984 gikk hun på krykker etter kikkhullskirurgi i leddet. Men det som virket katastrofalt skulle snu til noe ganske forbløffende da hun uka etter løp smertefritt. Hun gjenopptok umiddelbart den harde treningen, men med de nye tilpasningene for kneet gikk den store treningsmengden utover hamstringen. Den nye skaden skulle vise seg å være langt mer hemmende enn den opprinnelige, og én uke før uttaket kunne hun ikke løpe uten smerter. Det var alternativ behandling med en selvlært terapeut og et ikke-godkjent redskap, kalt en Acuscope, som ble desperasjonens løsning.

– Jeg vet ikke om Acuscopen var placebo eller ikke, sier Benoit.

– Det eneste jeg vet er at det virket.

Hun løp uttaket i en nærmest hypnotisk tilstand, i frykt eller kanskje med en forventing om at benet skulle gi etter når som helst.

–  Til denne dag vet jeg fortsatt ikke hvordan jeg kom meg gjennom det løpet, forteller hun.

Men hun gjorde mer enn å komme seg gjennom, hun både kvalifiserte seg til OL på hjemmebane og vant løpet. Etterpå gråt hun av lettelse.

Ken Regan /Walt Disney Television via Getty Images

Fininnstille fokus

Med under 90 dager igjen til OL og søkelyset rettet mot henne returnerte hun til Maine hvor treningsintensiteten og alvoret økte. Nike som sponset henne var i ferd med å endre hele markedet for reklame i sport og idrett. De fremtredende kampanjene deres inkluderte store veggmalerier rundt i Los Angeles, blant annet av Benoit. Et over 12 meter høyt, livaktig bilde av rekordløpet hennes i Boston 1983 dekket hele siden av en bygning på Menlo Avenue, rett ved stadion Coliseum i downtown Los Angeles. Løperen på veggen ble som et publikum som fulgte med på Benoit og ga motivasjon og fokus.

– Jeg tenkte på arbeidet og det utallige kvinner og menn har ofret som hadde gjort det mulig for meg å løpe en olympisk maraton. Jeg var veldig bevisst på at jeg var en del av historien. Veggmaleriet fremsto som et symbol på alt det.

Det historiske ved tiden de var i gikk altså ikke Benoit hus forbi, og likestilling i øvelsene var langt fra komplett. I juni 1984 løp hun det olympiske uttaket i Coliseum for 10 000 meter hvor ironien var at det ikke var noen kvinnelig versjon av den øvelsen i selve lekene. Løpet ble kalt en «act of civil disobedience», og organisator Jacqueline Hansen mimrer:

– Da det ble annonsert at disse øvelsene ikke ville bli utført i de kommende olympiske lekene, buet publikum. Spontan jubel overtok da speakeren sa at kvinnene nå løp for å simpelthen vise at de kan.

Benoit vant med tiden 32:07 som var ny amerikansk rekord, men mange var fortsatt skeptiske til maratonsjansene hennes. En rask 10 000-meter var en ting, men en full maratondistanse med et trøblete kne i varmen og smogen i englenes by? Oddsen var heller i favør en norsk duell etter Kristiansen hadde vunnet London Marathon noen måneder tidligere, og Waitz året før hadde vunnet både den første kvinnelige maratonen i et verdensmesterskap så vel som London og New York Marathon.

Så kom morgenen i august hvor Benoit og de andre foregangskvinnene sto på startstreken i det som virket som episenteret for media, og hvor livedekkingen av øvelsen nådde ut til millioner av mennesker. Et publikum hvis øyne nok var rettet mot Waitz og Kristiansen. Den spede Benoit i sølvfargen til USAs drakter fremsto mer som listefyll med hvit caps som potensielt skygget like mye for solen som oppmerksomheten.

Det ble likevel tydelig da startskuddet gikk at Benoit ikke hadde noen plan om å gjemme seg. Fra å føle seg bokset inne i feltet hoppet hun over første drikkestasjon og la seg i tet. Først med noen meter, så et par til, så et par til. Og slik passerte de første kilometerne over strendene i Santa Monica med morgenduggen fortsatt dvelende der Benoit sin ledelse ble stadig større. Fra kilometer åtte til ti akselererte hun fra 3:26 min/km til nærmere 3:20, og en ledelse på 400 meter åpnet seg.

Det var en dristig sjanse å ta som så ut til å hvile i hendene på motstanderne. Kristiansen som i månedene før lekene med tiden 14:58.89 hadde satt ny verdensrekord på 5000 meter, hadde med seg selvsikkerhet på evnen til en rask avslutning.

– Hun stikker nå, men vi kan ta henne igjen etter noen flere kilometer, var Kristiansens forklaring etter løpet på hvorfor de lot Benoit gå.

– Vi hadde hørt at hun hadde problemer med knærne, og både Grete og jeg trodde vi var i bedre form.

Men ettersom hver nye kilometer ble passert, holdt ledelsen. Benoit så sterk ut og rivalene så ikke ut til å klare å tette luken. Etter 30 kilometer prøvde Waitz seg, men tempoøkningen gjorde ingenting med Benoits ledelse. Etter 35K følte Benoit på et hint av svakhet, men opprettholdt rytmen.

– Joan presset grensene langt lenger enn [Frank] Shorter eller [Alberto] Salazar eller noen andre mannlig maratoner du kunne nevnt, sier Kenny Moore som i 1972-lekene kom på fjerdeplass på maratonen i München, og i 1984 dekket LA-lekene for Sports Illustrated. Det var som om all frustrasjon og lidenskap som hadde bygget seg opp hos kvinnelige løpere i flere tiår endelig fikk et utløp; Benoit kanaliserte alt inn i ett enkelt løp.

– Jeg tror ikke jeg var altfor aggressiv. Jeg hadde en tydelig plan for hva jeg ønsket å oppnå. Jeg visste at løpet ville bli avgjort basert på fart og styrke fremfor taktikk og avslutningsegenskaper. Det var det jeg trente for, og det var sånn jeg løp på konkurransedagen. Hvis det ikke fungerte var jeg forberedt på å leve med konsekvensene, sier Benoit.

David Madison/Getty Images

Skape historie

Da de nærmet seg Coliseum, passerte Benoit veggmaleriet som hadde inspirert henne gjennom en tøff sommer. Før hun føk videre inn på den olympiske stadion for en runde foran hjemmepublikummet på 75.000 tilskuere, hadde hun tid til å innse hva som var i ferd med å skje:

– Jeg tror alle barn drømmer om å bli olympisk mester og jeg var ett av de barna. Så å se den muligheten åpenbare seg foran øynene mine idet jeg nærmet meg Colisuem – jeg kunne nesten ikke tro det.

Hun hadde også tid til å ta innover seg det større bildet av hva prestasjonen hennes representerte.

– Jeg innså at dersom jeg krysset den mållinjen først ville jeg også være historiens første kvinnelige vinner av en olympisk maraton. Jeg visste at det kom med en laurbærkrans, men også med tyngden av et ansvar, sa hun.

Du kan søke opp videoen og se fra inngangen til stadion hvordan publikum ivrig venter på første løper. Utenfor guider funksjonærer Benoit inn i en 180 graders-sving, på rampen og ned i tunnelen. I etterkant har Benoit beskrevet at hun i det øyeblikket tenkte «når du kommer ut av denne tunnelen vil livet ditt være endret for alltid».

Ut av mørket kommer en liten figur med hvit caps, og publikum eksploderer i jubelbrus. Etter 42,2 kilometer nesten hele veien alene i tet, for så å bli revet ut av det fokuset til lyden av 75 000 publikummere som jubler ekstatisk. Benoit la ut på den siste runden og avsluttet sterkt mens hun tok av seg capsen og vinket med den til publikum før hun krysset mållinjen på ufattelige 2:24:52.

Dette løpet ble til da den raskeste kvinnelige maratonen i historien. Før lekene hadde kun to kvinner brutt 2:30 på ett løp. På denne dagen løp ni kvinner sub-2:30, og Waitz sin sølvtid 2:26:18 ble den raskeste ikke-vinnende tiden noensinne.

Som den første kvinnelige, olympiske maratonen ville løpet alltid finne veien til historiebøkene, men det er også en av de største prestasjonene i en olympisk maraton. Benoits tid forble olympisk rekord til 2000, og hadde gitt gullmedalje selv i 2004 og 2008.

Det var et transformativt øyeblikk for langdistanseløping, og for Benoit var det ikke slutten av historien. Det følgende året i Chicago løp hun inn til amerikansk rekord på 2:21:21,

Karrieren hennes kan se ut som en bro inn i moderne tid – fra en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer, til en hvor kvinner årlig redefinerer hva som er mulig. I dag kan vi alle følge stien, men vi skylder mye til foregangskvinnene som tråkket den opp for oss.