En alvorlig skade måtte til for å rive  Ann-Kristin ut av prestasjonsjaget

En alvorlig skade måtte til for å rive Ann-Kristin ut av prestasjonsjaget


Ann-Kristin Lien (40) jaktet pallplasseringer. Med skader og operasjoner oppsto nye verdier. Nå jakter hun kun mestring og glede.

– Prestasjonsjaget har kommet fullstendig ut av proporsjoner. Det blir for drøyt når mosjonister sutrer for en hamstring som er i ulaget når det er ni måneder igjen til sesongens mål, mener Ann-Kristin.

Stjørdalskvinnen har ikke alltid tenkt slik. Hun har vært supermosjonist selv, og en gang i tiden handlet det meste om å oppnå pallplasseringer. Hun var en «prestasjonsjeger» som skulle klare alt selv. Til nå har hun deltatt på Norseman, NM langdistansetriatlon, Jotunheimen rundt, AXTRI x 3, Horten-Moss, 10K Open Water, diverse terrengsykkelritt, motbakkeløp og over 10 triatloner.

Ann-Kristin mener at treningsmengden til supermosjonister ligger tett opp mot mengden til fulltidsutøverne.



– Å investere i trening mener jeg i utgangspunktet er positivt, men supermosjonisten er ofte ikke forunt kun å ha konkurranser som prestasjonsarena. Som regel er det jobb og familie som også forventer resultater. Det er den totale belastningen i livet som teller, ikke bare treningen. Da kan lyset fort bli brent i begge ender.

Hvilepuls: Den tidligere supermosjonisten Ann-Kristin jaget pallplasseringer. I dag mener hun at aktivitet skal være et sted for frihet og avkobling. Foto: privat

Alenemor på småbruk

Før Ann-Kristin begynte aktivt med trening og konkurranser, drev hun et småbruk på Lånke fra 2003 til 2010. Hun var alene med barna på da to og fire år, en hund og fire geiter. Livet var godt å leve, men fysisk tungt.

– Jeg satt knapt i løpet av en dag. Det var gamle hus, vedhogging, dårlige veier og mange beiter å gjerde inn samtidig som jeg tok meg av barna alene. Når jeg ikke jobbet på småbruket, var jeg ute i skog og fjell, både til bens, på ski og sykkel.

Tanken slo henne ikke en eneste gang at det var trening hun holdt på med, selv om hun kunne vært med på en triatlon så godt trent som hun var. 



– I senere tid hadde jeg nok logget det meste som trening i en eller annen treningsapp.

Det var først da Ann-Kristin ble kjent med noen i Trondheim Triatlonklubb at hun begynte å definere sin fysiske aktivitet på gården som trening.

– Jeg ble raskt hektet og skjønte at lange konkurranser passet meg bra, både fysisk og mentalt. Tidlig kom tanken: «hvor god kan jeg bli?»  

Drømte om pallplasseringer

Fra da av kjente Ann-Kristin gradvis på prestasjonsjaget som snek seg med på svømmetreninger og sykkelturer. I treningsmiljøet var det flere av de mer erfarne som kommenterte at hun hadde talent for utholdenhet, og hun la stort press på seg selv.

– Jeg har alltid hatt en stor aktivitetskapasitet. Da jeg først fikk smaken på triatlon, kom jeg opp i et høyt antall treningstimer per år. Til min forbauselse klatret jeg høyt på resultatlisten, og ett år ble jeg til og med sponset med alt av utstyr. 



Kroppen responderte godt på trening, og Ann-Kristin fikk betalt i form av stadig å bli mer utholdende. Hun begynte å drømme om pallplasseringer. De første konkurransene handlet kun om å reise på eventyr, treffe folk og bare ha det gøy, påpeker hun. 



– Men etter hvert ble hver eneste treningsøkt gjennomført kun med tanke på en god plassering i neste års konkurranse. 


Skader og nye verdier

Ann-Kristin trente hver dag og kroppen var sterk og smidig. Sommeren 2013 fikk hun plutselige smerter i bekkenet under løpeøkter. Smertene forverret seg og etter hvert ble det vanskelig å fungere både på jobb og hjemme.
 


– Det var ikke på grunn av overbelastning jeg ble skadet. Jeg måtte ufrivillig slutte å løpe på grunn av smertene, så sluttet jeg også å sykle og svømme for å se om kroppen ble bedre. 



I denne perioden forsvant mye av det fritida hadde dreid seg om tidligere. Spretne ben over fjellsidene og sterke lår pumpende på sykkelen. Alt fikk brått en slutt. Ann-Kristin ble sittende i sofaen i seks måneder. Uten at hun enda forsto det selv, var dette starten på et nytt tankesett. Pausen fra treningen og konkurransene fikk henne til å innse hva det hele dreier seg om.


– De gangene jeg møtte treningsvenner, leste innlegg om konkurranser på Facebook eller andre steder, ble jeg nærmest uvel av det stadige fokuset på prestasjon. 



Fra sofakroken med strikketøyet i fanget fikk hun tid til å reflektere. Prestasjonskjøret gir skylapper, tenkte Ann-Kristin.



– Vi glemmer hvorfor vi egentlig holder på med dette som i utgangspunktet bare er gøy. Vi legger et umenneskelig press på oss selv og evaluerer og dømmer ut fra hvor raskt det går. Det er mulig at jeg hadde vært på prestasjonskjøret enda om jeg hadde hatt en funksjonell kropp, mener hun.

Nye interesser: Etter skaden fant Ann-Kristin glede i nye aktiviteter som kajakk, telt- og toppturer, men treningen holdes fortsatt ved like. Her er hun på treningssamling på Gran Canarias høyeste topp, Pico, under en treningssamling i 2018. Foto: privat

Tusenkunstner i tilpasning

Ann-Kristin har nå vært skadet i bekkenet i sju år og nylig opererte hun bort halebeinet. Bekkenet blir stadig mer smertefullt, og hun står på morfin døgnet rundt. 



– Legene sier at sjansen for invalidisering er stor. Det har kommet til et punkt der vi må bestemme om jeg skal gjennom omfattende operasjon for å stive av hele bekkenet. Utfallet er usikkert. 



Fra å jage etter pallplasseringer til å finne gleden i en enkel ski-økt. Ann-Kristin måtte brått lære og ta en dag av gangen og finne frem sin kreative side. Smertene har tvunget henne til å bli en tusenkunstner i tilpasning.

– I ett år kunne jeg ikke gjøre annen aktivitet enn å svømme ved å dra meg fram etter armene og låse av underkroppen. I stedet for å tenke på det jeg ikke får til å gjøre, så gjelder det å sette pris på og finne gleden ved det jeg kan gjøre. Tidligere var det dokumentering av de beste prestasjonene som gjaldt.

«Jeg tenker at de genuine opplevelsene med mennesker og naturen fordrer at du er fullt til stede i sinnet ditt. Kanskje vi kan bli flinkere til å prestere innover?«, sier Ann-Kristin. Foto: privat

«Det som ikke er på Strava, har ikke skjedd»

Ann-Kristin påpeker at vi i dag har verden med oss i lommen uansett hvor vi er. 



– Behovet for å vise andre hva man gjør og få bekreftende tilbakemeldinger fra andre, er iboende hos alle mennesker. Treningsturer, utstyr og konkurranser deles hyppig i sosiale media. Jeg er selv dårlig på å bruke sosiale medier, men har hatt et «av og på»-forhold til Strava, sier Ann-Kristin.

Hun forklarer at Strava er et sosialt treningsnettverk, en app, som først og fremst brukes til å spore sykling og løpeøvelser, ved hjelp av GPS-data.  



– En godt befestet setning er: «det som ikke er på Strava, har ikke skjedd!» 

Ann-Kristin innrømmer at hun fortsatt liker tanken på å få «kroner». Det vil si at man sykler eller løper raskere enn alle andre som har syklet eller løpt samme segment eller strekning. Hun dro gjerne ut på treningsturer med et spesielt segment i hodet som hun enda ikke hadde fått «kronen» på. 



– Og med tanken på at det her segmentet, det skal jeg vinne, ja da klarte jeg å holde motivasjonen oppe til å sykle hele intervallet. Og så er det slik at alle andre på Strava får se dine prestasjoner, og folk får beskjed om du stakk av gårde med deres «krone». Faren med Strava, er om du blir for opptatt av å koble det opp mot prestasjon, det er så veldig målbart. Det blir slitsomt om du alltid skal være en bedre utgave av deg selv i morgen enn du var i dag. Å perse på hver eneste økt.

Ann-Kristin mener at hver og en må finne ut hva som passer for seg, men om man merker at man nærmest får et tvangsmessig forhold til å poste på sosiale medier og i treningsapper, så bør varselklokkene ringe.


Prestasjon spiller ingen rolle lenger

Kanskje var det skadene i bekkenet som tvang frem nye verdier og nye strategier for å holde seg i form på. Kanskje var det naturopplevelsene, vennskapene eller aha-opplevelsene med at det ikke alltid handler om å bli best. Ann-Kristin mener det er en kombinasjon. Det beste hun vet er å trene sammen med venner, kjenne jorda under beina, le og mestre i fellesskap og trille av gårde på raceren en varm sommerdag.



– Min største motivasjon for trening de siste årene har vært å være i såpass god form at jeg kan sykle lange turer på raceren om sommeren samt å kunne reise på sykkeltrening til Spania om vinteren. 

Ann-Kristin mener at det er ikke mange som husker den pallplasseringen, men solnedgangen, klemmen og latteren er enkel å gjenkalle.

– Om den eneste motivasjonen for aktivitet er prestasjon, så mener jeg man er langs en vei som stadig blir trangere. Du blir sneversynt. Dersom målet er et livslangt liv i aktivitet, så bør gleden være altoverskyggende. Aktiviteten skal være et sted for frihet og avkobling. Det viser seg at det er ikke treningsøkten i seg selv som er mest verdifull for meg. Prestasjonen er nå å klare det jeg klarer, ikke å få en gullmedalje.

Kosetur uten prestasjonsjag

I dag er Ann-Kristin i såpass form at hun klarer å sykle, og for å feire det, reiser hun ned til Gran Canaria for å sykle i fjellene slik hun har gjort mange år tidligere. 


– Denne gangen vil ikke bakkene angripes med tanke om effekt på neste sesongs resultater. Jeg reiser med bestevenninna mi og vi skal kose oss med å være på oppdagelsesreise, le og mestre sammen.

Tidligere var Ann-Kristin redd for at vanlige ferier ødela formen, siden hun da ikke fikk inn alle treningsøktene i treningsplanen. 



– I dag vet jeg at det er reinspikka tull! Jeg har blitt mer ydmyk for de opplevelsene jeg får, og også funnet glede i andre friluftslivsaktiviteter som kajakk og teltturer. Jeg tenker at de genuine opplevelsene med mennesker og naturen fordrer at du er fullt til stede i sinnet ditt. Kanskje vi kan bli flinkere til å prestere innover?


Les også:

Liv Richter: – Det handler om å dele opplevelsene

Sofiia Granheim: Alt eller intet

Løpetur med nye Craft CTM Ultra Carbon

Løpetur med nye Craft CTM Ultra Carbon


Runner’s World har møtt norgesrekordholder på 110 meter hekk, Vladimir Vukicevic, og testet skoene CTM Ultra Carbon fra Craft.

Ikke bare ser den unektelig kul og oppsiktsvekkende ut – CTM Ultra Carbon er en løpesko av høy kvalitet utviklet for ultraløping i verdensklasse, som legger til rette for en god oppkjøring fram mot et maraton- eller ultraløp.

Men, den funker også til de raske løperne som for eksempel hekkeløper Vladimir Vukicevic. Runner’s World møtte ham en vårdag på Bygdøy for å snakke om livet, løpinga – og ikke minst teste skonyheten.

– Det viktigste for meg er å ha en løpesko som er responsiv i steget og som jeg kan løpe fort i på trening, så for meg er disse skoene midt i blinken, sier Vladimir.

Se videoen lenger ned i artikkelen.

Fem avanserte lag

  • CTM Ultra Carbon treffer bakken med en yttersåle i høykvalitets gummi med godt grep for et effektivt løpesteg.
  • Det kraftige utgangspunktet bygges deretter opp gjennom den responsive Ultra Platform™ og
    karbonfiberplaten Ultra Carbon Plate™ i tillegg til den støtdempende, responsive innersålen Ultra Insole™.
  • Konstruksjonen suppleres til slutt med overdelen Ultra Upper™ i tynn og funksjonell mesh.
  • Fem avanserte lag som samarbeider for en helt unik Ultra-opplevelse.

Se videoen her!

Koronaknekken

Koronaknekken


Hvordan løping kan bidra til en forbedret psykisk helse under pandemien.

Det siste året har vært annerledes og krevende. For de fleste har isolasjon, avlyste planer og usikkerhet preget hverdagen. Samtidig som årstidene har endret seg siden mars i fjor, har følelsene våre også sirkulert mellom angst og frykt over helsen vår, til ensomhet og bekymring for dem rundt oss, spesielt våre eldre kjære.

Mange av oss som har vært heldige nok til å forbli fysisk friske har kanskje opplevd forverret psykisk helse. Vi har snakket med to professorer innen psykologi og idrettspsykologi for å få de beste rådene og verktøyene

Når småting blir noe stort

Ifølge Torill Christine Lindstrøm, psykologiprofessor ved Institutt for Samfunnspsykologi ved  Universitetet i Bergen, har angst og engstelighet i stor grad økt på grunn av to faktorer:

Korona-angst, som vi for eksempel føler i butikker når vi bekymrer oss for vår trygghet og om vi har vært nær noen som er smittet, og isolasjonen som har ført til at vi har blitt vant til å gjøre veldig lite utenfor hjemmet.

– Tingene du før gjorde til daglig, for eksempel å ta bussen til jobb, føles nå som et «prosjekt» og gir en engstelighet og uro som om du skulle ta et fly til utlandet, sier Lindstrøm.

– For å si det med andre ord: det små blir stort.

Mosjonister har allerede tatt i bruk en teknikk som Lindstrøm mener er et av de mektigste midlene mot angst, depresjon og uro, nemlig fysisk aktivitet.

– Fysisk aktivitet setter i gang veldig mange prosesser i kroppen. Du får endorfiner, du får pulsen opp, du svetter og du blir avslappet etterpå, sier Lindstrøm.

Det kan også hende at nedstengning av treningsstudio har vært et hell i uhell. Både Lindstrøm og flere studier som har sammenlignet innendørs og utendørs aktivitet sier det samme: fysisk aktivitet er flott, men fysisk aktivitet i naturen er det aller beste.

– Når du går eller jogger i naturen, og det er kupert terreng som her i Bergen, er det slik at hvis du driver og tenker på andre ting enn hvor du skal sette foten, da faller du. Så du er nødt til å konsentrere deg om hva du gjør. Og når du er nødt til å konsentrere deg om noe, da presser det ut andre tanker. Du får en liten pause, forteller Lindstrøm.

Selv i lettere terreng kan sansestimulans i naturen også bidra til at tankene får litt hvile.

– Ingenting i kulturen er så komplekst som naturen. Naturen har farger, former, lyder, lukter og overflater, som er så varierte at alle sansene blir stimulert.

Man trenger ikke være spesielt sprek eller bo et sted med nasjonalparker og storslått natur for å merke effekten. Å jogge i en park er mer enn godt nok og det kan være ekstra fint med lysløype nå i mørke måneder. For de av oss som pleier å grue seg til å gå ut i mørket etter jobb, kan vi kanskje ha nytte av et tankegangskifte.

– Det er spennende å gå ut i mørket, er det ikke det? spør Lindstrøm.

– Jeg brukte løping som terapi

For Lindis Iwar Brekke fra Larvik, hjelper utendørsløping henne til å føle seg i ett med øyeblikket. Etter å ha slitt i mange år med depresjon og PTSD, har løping vært veldig legende. I 2007 satte Iwar Brekke seg et mål om å løpe fem kilometer sammenhengende. Det tok åtte år, men i 2015 klarte hun det.

– Da jeg begynte å løpe, det var da ting virkelig endret seg til det bedre. Jeg vil påstå at løping har hatt nesten alt å si for at min psykiske helse er bedre, sier Iwar Brekke.


Lindis Iwar brekke. Foto: Privat

Denne uttalelsen ville sannsynligvis ikke ha overrasket lege Ole Petter Hjelle, forfatteren bak Sterk Hjerne med Aktiv Kropp. I hans bok fra 2018, forklarer Hjelle hvordan fysisk aktivitet både forhindrer depresjon og virker som (og ofte bedre enn) en antidepressiva i behandlingen av depresjon.

Ifølge ham er en av de viktigste grunnene til å være fysisk aktiv at det hjelper mot depresjon, øker selvtilliten, mestringsfølelsen og troen på seg selv – fordi de som sliter føler de har gjort noe godt for seg selv.

Fysisk aktivitet øker mengden serotonin, noradrenalin og dopamin i hjernen, som gjør oss lykkelige, men det at vi gir denne «medisinen» til oss selv gjør at vi har handlekraft i kampen mot psykiske plager.

Bare to år etter hennes første 5-kilometer, løp Iwar Brekke sin første halvmaraton, og i mars i fjor løp hun 30 kilometer sammenhengende. Selv om distansene bare hadde økt og økt, sa hun etter 30-kilometerløpet at hun aldri kom til å løpe lengre enn det. Men så kom korona.

Som en alenemor med fulltidsstilling i et samfunnskritisk yrke, har Iwar Brekke kanskje hatt det litt travlere enn de fleste av oss under korona, men isolasjonen har vært tøff. På toppen av det hele, i fjor sommer fikk hun påvist cyster på eggstokkene og legene lurte på om de kunne være kreft.

– Det, samtidig med at jeg følte meg veldig alene og ensom, alenemor til tre, ingen partner, forvirret med tanke på kjærligheten – alt dette gjorde at jeg brukte løping som terapi, forteller Iwar Brekke.

Iwar Brekke, som også driver med styrketrening, sier at det er noe veldig unikt med det å løpe.

– Når jeg løper, er jeg i en sinnstilstand hvor jeg kan bli kjent med følelsene mine. Jeg har aldri lært å bli kjent med følelsene mine, men løping for meg er et sted der jeg klarer å sortere følelsene og plassere dem. Jeg klarer å plassere tanker og mål om hvordan jeg skal leve livet mitt best mulig.

Redd for hva som skulle komme, om det ville bli cellebehandling eller noe enda verre, vendte hun seg igjen til løping. Den 16. august, to dager før operasjonen for å fjerne eggstokker og eggleder, tok Iwar Brekke på seg joggeskoene og gikk ut av huset sitt for å løpe 42,2 kilometer, hennes først maraton.

Heldigvis slapp hun unna cellebehandling, og siden august har hun løpt flere virtuelle maraton og tre ultraløp, inkludert to på 50 kilometer og syv runder i Backyard Ultra i Sandefjord.

– Det er deilig å se at kroppen min faktisk kan, og kroppen min har vært gjennom så mye dritt at det er helt fantastisk hva den får til. Jeg mener virkelig at løping og mestringsfølelsen det gir har bidratt til at min psykiske helse. Motstandsdyktigheten min har bedret seg, noe som hjelper med å håndtere alle utfordringer som livet byr på, sier hun, og forteller at hun ikke har noen planer om å bremse ned. I 2021 har hun som mål å løpe et løp på 60 kilometer.


HVORFOR LØPER DU?
Jeg løper fordi jeg kan. Jeg løper fordi det er medisinen min. Jeg løper for å vite at jeg er sterk, at jeg ikke er et offer. Det høres veldig klisjeaktig ut, men kroppen min har vært gjennom så mye dritt, at det at jeg faktisk kan løpe – jeg har to friske bein, jeg har et hjerte som funker, jeg har en kropp som har vært overvektig og har blitt brukt og nå klarer jeg å løpe, det er helt fantastisk.
— Lindis Iwar Brekke, 41


Usikkerhetens pris

For andre mosjonister har løping i koronatider ikke kommet så lett. Alexandra Hanson, en erfaren distanseløper som var dypt inne i forberedelsene til flere løp da koronaen kom, sier at tiden siden mars har hatt sine oppturer og nedturer.

Hun er ikke den eneste som stod på startlisten til et løp som ble avlyst den våren og sommeren, men for henne var ikke bare planene å sette ny personlig rekord. I tillegg til Philadelphia halvmaraton i slutten av mars, var hun påmeldt en stafett i april og en maraton i Argentina i mai.

Maratonen ville vært det siste løpet hun trengte for å fullføre en bragd maratonentusiaster kaller The Grand Slam – å ha løpt en maraton på hvert kontinent pluss Nordpolen. Stafetten var nesten like viktig for Hanson, som flyttet til Oslo fra Washington D.C. i sommer for å studere.

Hun hadde rekruttert elleve av sine amerikanske venner til laget sitt for å gjennomføre løypa sammen som et siste «ha det bra-arrangement» før hun dro.

Alle de tre løpene ble avlyst.

Alexandra Hanson. Foto: privat

– Den første fasen av korona var jeg helt knust, ikke bare fordi jeg hadde trent så mye og nå spilte det ingen rolle, men det som var verst for min psykiske helse var den konstante usikkerhetstilstanden fordi vi ikke visste hva sykdommen var, hva det betydde og hvordan den sprer seg. Det var bare så mange ukjente faktorer, og det er det fortsatt, men disse første månedene i mars og april var det en overveldende mengde, sier hun.

For Hanson, som pleier å bruke tiden mens hun løper til å finne inspirasjon, rydde opp i hodet og ha uavbrutt tid til å prosessere tankene, var det å løpe nå bare stressende.

– I starten var det å løpe en del av det ukjente. Jeg tenkte, trenger jeg å ha munnbind på mens jeg løper? Puster personen som løper forbi på meg? Er de to sekundene nok til å bli smittet? Jeg vet at bekymringene mine var trivielle sammenlignet med andre som så deres levebrød forsvinne, men for meg var usikkerheten det å ikke vite, og ikke vite når det å ikke vite skulle ende – det var den verste delen.


HVORFOR LØPER DU?
Jeg løper fordi det gjør meg glad og jeg tror det er en av de beste måtene å oppleve og lære å kjenne et sted. Jeg elsker den friske luften – jeg får ikke samme effekten på mølle – men å løpe i et nabolag eller i skogen er hyggelig på veldig forskjellige måter. Jeg legger merke til hus og rare trær, jeg ser verden på en annerledesmåte som jeg bare ser når jeg løper. Man kan stoppe og ta på noe eller ha føttene i vannet eller se en interessant sti og løpe ned den – det er en unik frihet til å utforske.
— Alexandra Hanson, 36


Hvordan takle utfordringer som en pro

For de fleste av oss er det å bli med i et løp ikke en del av jobbeskrivelsen. Men akkurat som toppidrettsutøvere, ser vi frem til racedatoer langt unna og ofrer både tid og energi for å pushe kroppene våre. Vi har derfor noe å lære fra idrettsutøvere og idrettspsykologene som hjelper dem å takle usikkerhet og andre utfordringer akkurat nå.

Ifølge Anne Marte Pensgaard, professor i idrettspsykologi ved Norges Idrettshøgskole og Olympiatoppen, er nøkkelen å se muligheter og ikke begrensninger når konvensjonell trening og konkurranse blir midlertidig stoppet.

– Usikkerhet i seg selv er en stressfaktor og utøvere bruker mye tid til å forberede seg til konkurranser, sier Pensgaard.

Nå når antall konkurranser er få, er det selvsagt veldig kjipt når noe blir avlyst. Men utøvere er også mestere i omstilling og i å refokusere, så de evner å finne seg nye mål relativt kjapt.

Selv om det er strategisk å skifte mål med skiftende betingelser, advarer Pensgaard mot å gjøre det for ofte.

– Det er klart – det finnes en grense for hvor lenge du orker å trene når målene hele tiden forskyves, sier hun.

Så hvordan kan vi refokusere måle- ne våre for å holde på motivasjonen og gleden? For de profesjonelle kommer det litt an på.

– Det viktige er å tenke utvikling hele veien og bruke muligheten til å bli enda sterkere på det som er eventuelle svakheter. Det å finne alternative treningsformer kan skape både utvikling og stor motivasjon hos noen, mens andre vil ha det bedre med å følge en noenlunde «normal» plan, men kanskje legge inn virtuelle konkurranser, sier Pensgaard.

Hun anbefaler å være kreativ og sikter til de forskjellige dimensjonene av sporten, inkludert den mentale.

– Kanskje er det nå man skal lære seg oppmerksomhetstrening ordentlig, eller andre mentale treningsformer man alltid har tenkt man skal gripe fatt i, foreslår hun.

Nytenkning

Det å refokusere treningen betyr ikke å gi opp pre-korona mål. Ved å fortsette å trene, kan vi utvide forholdet vårt til idretten og samtidig bli bedre løpere og i bedre stand til å nå større mål når muligheten igjen byr seg. Inntil da kan det å tenke nytt når det gjelder treningen vår hjelpe oss med å finne nye måter å nyte løping på.

Etter hennes først mørke fase da korona kom, gjorde Alexandra Hanson akkurat det. I en periode hun spøkende beskriver som et akseptstadium i hennes stadier av sorg, bestemte hun seg for å ikke la formen sin gå til spille.

Hanson meldte seg på Quarantine Backyard Ultra hvor hun løp 100 kilometer fordelt på 15 runder nær  huset sitt. Dette løpet, som var hennes lengste løp til dags dato, utløste en ny motivasjon som hun tok med til Oslo i juni.

– Da jeg flyttet hit var løping ingenting annet enn en glede og holdt meg ved mine fulle fem. Spesielt da jeg var i karantene og ikke kunne ta offentlig transport, ikke hadde bil og ikke kjente noen. Jeg bare pakket sekken med vann og snacks og utforsket byen og marka.

Denne utforskningen førte til at Hanson fant en ny måte å konkurrere på. På nettsiden FastestKnownTime. com, hvor folk laster opp kjente ruter, fant hun nye steder å løpe og skapte sin 24-kilometersrute fra Lysaker rundt Bogstadvannet og tilbake.

Et mulighet å sette ting i perspektiv

I motsetning til i mars i fjor, sier Hanson at hun nå ikke har noen mål knyttet til løping, og at det har vært overraskende deilig.

– Det har vært ganske lenge siden jeg kunne løpe bare for å løpe – å kunne si «det spiller ingen rolle hvor langt jeg løper denne uken» har fått meg til å huske at jeg ikke trenger et mål for å like å løpe. Det høres rart ut når alt har vært så usikkert, men jeg har hatt glede av å ikke måtte ha løping som en av de planlagte tingene i livet mitt.

Denne justeringen er sunn mener psykologiprofessor Lindstrøm, som advarer om at vi bør være litt forsiktige med oss selv og tenke på balanse når vi setter oss idrettslige mål. Selv om vi identifiserer oss som løpere, må vi huske at prestasjon bare er en del av livene våre.

– Det er flott å ha mål og rutiner, og det er viktig at man klarer å fortsette og ikke gir opp fordi vi har en pandemi – at man klarer å opprettholde og holde koken. Men samtidig er det viktig å spørre seg selv: hvor mye ofrer jeg for å nå dette atletiske målet? Er det verdt det eller er det andre ting jeg kunne hatt lyst til i livet? Hva er godt for meg som et helt menneske?

Svaret kan hjelpe oss til å finne vår indre motivasjon og lede oss til å justere treningen vår på en måte som maksimerer glede, handlekraft og fordeler for psykisk helse.

Om vi kan bli bevisst vår indre motivasjon – om det er å få noe fredelige øyeblikk mens vi lytter til pusten, å styrke kroppen eller å få litt perspektiv ved å oppleve verden på en annen måte, så kan det hjelpe oss å holde rutinen og gjøre at vi opplever løpeturene som det beste innslaget i løpet av dagen.

Det kan også hjelpe med å sikre at vi opprettholder et sunt og balansert forhold til løping og er klar til å omfavne alt verden har å tilby når den igjen er klar til å tilby det.

Vera (75) har løpt 172 maraton

Vera (75) har løpt 172 maraton


Vera Nystad løp sin første maraton som 40-åring. Siden har hun blitt verdensmester og tatt verdensrekord i sin klasse. Hun har deltatt i 172 offisielle maraton, mange av dem på uvanlige steder.

Vera Nystad er et kjent fjes og et navn som assosieres med beundring for mange løpere. Til tross for at hun var 39 år da hun løp sin første maraton, har løpskarrieren vært både imponerende og svært rik på opplevelser. Vi troppet opp hjemme hos henne på 75-årsdagen for å mimre litt.

Vera har alltid likt å gå lange turer på ski og på 70-tallet gikk det mye i turmarsj. Hun drev også med aerobic sammen med noen andre damer, og når våren kom ble de enige om å løpe en tur.

– Det var slik det begynte. Jeg sluttet bare aldri, forteller Vera sprudlende.

Året etter deltok hun i sin første maraton. De første årene løp hun en eller to maraton i året, men etter hvert som årene har gått har pausen mellom hvert løp blitt redusert. Nå har hun altså deltatt i 172 offisielle maratonløp og løpt i 25 ulike land. Vera har løpt alle de største maratonene, men lista over mer uvanlige maratonløp er også lang. Blant annet deltok hun i Kilimanjaro Marathon i 2007.

– Mange tror at dette løpet går opp til Kilimanjaro, men man løper på asfalt i byen Moshi. Siste mila er på grusvei der man ser fjellet og løper mot det, forteller Vera.

To dager etter løpet, startet Vera ferden med å gå opp til Kilimanjaro som ligger 5895 meter over havet.

En vegg fylt av minner fra løpsopplevelser over hele verden. Vera Nystad har rukket utrolig mye siden sin første maraton som 40-åring. Foto: Hanne Hellevik

Maraton i Sahara

Året etterpå løp hun The Sahara Marathon som er en internasjonal sportsbegivenhet for å demonstrere solidaritet med Saharawi-folket som har bodd i flyktningleirer i Algerie siden midten av 70-tallet, etter å ha flyktet fra marokkanske styrker. De fleste av de opprinnelige flyktningene bor fremdeles i leirene.

– Det bor 50.000 personer i leirene og noen av dem var vertene våre. Vi var heldige med tanke på at de hadde fått toalett da vi var der. De som var der og løp to år før oss måtte gå ut i bushen for å gå på do. Tenk at de har bodd i leirene så lenge, sier Vera medfølende.

– Vi løp 42 kilometer i ørkenen på en traktorvei, fortsetter Vera som ble nummer tre i det løpet.

Fra maraton i Sahara i 2008. Foto: privat

Løp på Everest

Et annet løp hun husker godt er Tenzing Hillary Everest Marathon i Nepal. Det blir arrangert 29. mai hvert år. Det var på denne datoen Late Tenzing Norgay Sherpa and Sir Edmund Hillary besteg Everest i 1953.

Dette er verdens høyeste maraton hvor deltakerne løper fra basecamp som ligger på 5369 meters høyde ned til målstreken som ligger 3446 meter over havet. Selv om man løper nedover regnes dette som et av verdenes tøffeste maratonløp på grunn av det krevende terrenget.

– Vi brukte 12 dager på å gå opp, og jeg brukte 8 timer og 55 minutter på å løpe ned igjen. Veien brukes også til å frakte ting, og man møter yak-okser som kan bli veldig sinte. Vi måtte stille oss med ryggen til når vi møtte dem. Så var det så mye fint på veien. Det var skoger av rhododendron, erindrer Vera og fortsetter:

– Jeg har litt høydestrekk, så det var litt skummelt å se ned noen partier på vei opp. Men når jeg løp ned igjen tenkte jeg: har jeg løpt fordi de skumle plassene nå? Jeg la ikke merke til dem da.

Vera reiste til Everest med fire andre norske damer og den tynne lufta takler hun med glans.

– Jeg takler høyde veldig godt. Tungt er det jo, men jeg synes det går veldig greit, sier Vera om det temaet.

Fra Tenzing Hillary Everest Marathon. Foto: privat

Bosphorus Bridge og den kinesiske mur

Vera husker også godt Istanbul maraton fra 2011, og da spesielt det å løpe over Bosphorus Bridge syns hun var spesielt gøy. Brua kobler sammen Europa og Asia, og det er vanligvis ikke lov å gå over.

– Min mann er sjømann og jeg har kjørt med båt under den broa mange ganger. Men nå fikk jeg lov til å løpe over den også, smiler Vera.

Når Vera har seilt rundt i verden med ektemannen har hun måtte ta løpeturene sine på tredemølle. Dette fikk hun merke godt da hun etter tre måneder om bord på skipet skulle delta i New York Marathon.

– Jeg ble så støl etterpå at jeg måtte gå baklengs ned trappa, forteller Vera.

I 2015 løp hun Great Wall Marathon som går over den kinesiske mur.

– Jeg er ikke så glad i å løpe oppover eller i trapper. Vi løp en mil på muren, så litt i distriktet, og tilbake samme vei tilbake. Jeg tenkte mye på å delta på dette maratonet, men jeg er som sagt ikke så flink oppover, sier Vera som likevel synes løpet gikk greit til tross for de mange trappetrinnene.

Rio Grande

Vera husker også godt Duke City Marathon.

– Jeg har lest en del cowboybøker der det står om Rio Grande, og løpet går ved elven. Det var gøy, sier Vera og forteller at hun etter løpet besøkte Gran Canyon.

– Vi prøvde å booke hotellrom ett år i forveien, men det var ikke flere ledige rom. Vi fikk gå ned i Gran Canyon og hadde med telt og sovepose. Colorado river renner der. Det var strengt og innegjerdet med oppmålte teltplasser. Det sto en boks der med lås på. Vi fikk beskjed om å legge all maten oppi der og ikke spise i teltet fordi bjørn kunne kjenne lukten om man hadde mat, forteller Vera som sier at de brukte en dag ned og en dag opp på denne turen.

For tre år siden besteg Vera også Europas høyeste fjell, Elbrus, som ligger i Russland. De startet ferden klokken to om natta og gikk opp til 5642 høydemeter. Hun har også gått Inca Trail til Machu Picchu i Peru i 2012. De fleste av disse turene har hun tatt sammen med maratonvenninne Turid Veggeland.

Neste land på maratonlista til Vera er Finland, som hun enda ikke har fått løpt i.

Verdensrekord

Vi møter Vera på selveste 75-årsdagen hennes. Hun tar varmt og smilende imot oss hjemme i eneboligen i Søgne. Fra denne dagen kan Vera konkurrere i en ny klasse, og få dager senere tar hun verdensrekord i maraton for kvinner i klassen 75–79 år under Ålesund Maraton. Nystad løp inn til tida 3.52.19. Dermed ble den ni år gamle rekorden til japanske Yoko Nakano slått. Den tidligere verdensrekorden var på 3.53.42.

Man skal heller ikke se bort ifra at Vera kommer til å slå sin egen verdensrekord flere ganger. Hun har løpt langt under denne tiden i 2020 flere ganger. Vera løp på 3.40.21 under Sevilla maraton i februar, og 3.43.30 under i Tiberias i Israel i januar. Sistnevnte er verdens laveste maraton der man løper 200 meter under havnivået. Dette var et løp Vera gjerne skulle løpt i år også. Men dette er bare ett av mange løp som er blitt avlyst på grunn av koronapandemien.

Korona

Vanligvis løper Vera mellom ti og tolv maratoner i året. Men i 2020 har hun bare fått løpt halvparten, der de fleste har vært i Norge. Hun har også deltatt i seks visuelle løp. Det siste på Gran Canaria bare noen uker før vi møter henne til intervju.  

– Jeg er vant med å løpe alene. Men det går senere fordi man har ingen å kjempe mot. Det er kjekkere å løpe med andre, sier hun om de virtuelle løpene.

Koronaen har også til tider gjort det utfordrende for Vera å gjennomføre de daglige løpeturene.

– Jeg løper rundt 100 kilometer i uka. Noen ganger blir det mer, sjelden mindre, forteller hun.

Da korona-pandemien brøt ut var Vera på Gran Canaria.

– Det var veldig strengt og vi kunne ikke gå ut. Da gikk løpeturene rundt huset slik at jeg hvert fall fikk 1,6 kilometer, sier hun og forteller at hun er med i løpestreak som går ut på å løpe minst 1,6 kilometer hver dag i et helt år, uten pause.

Da de skulle hjem til Norge hadde de problemer med kansellerte fly, ombooking og det ble timevis med venting på flyplasser. Dette gjorde at løpestreaken ble brutt.

I september reiste Vera ned igjen til Gran Canaria. Da var heldigvis ikke restriksjonene fullt så strenge og hun fikk tatt sine daglige løpeturer. De første dagene med munnbind for å være på den sikre siden med tanke på lovverket. Etter hvert når hun så at andre løpere løp uten, hadde hun det med rundt armen.  

Mange premier

Vi får se rommet der Vera oppbevarer pokalene, medaljene og utmerkelsene sine. Det er ikke mye ledig plass i hyllene. Koppene står oppi hverandre, pokalene står på rekke og rad, mens medaljene henger på veggen. Her står også gullskoen som hun fikk for kåringen årets distanseløper 2017 i klassen for veteraner (løpere over 35 år).

Også bevis på at hun har blitt norgesmester i maraton i sin klasse flere ganger opp gjennom årene finner man på dette rommet. I tillegg henger det flere medaljer fra EM og VM. Første EM som Vera deltok i ble arrangert i hjembygda Søgne. Det var i 1992 og hun ble nummer fire i sin klasse med tiden 3.25.40.

Det gikk noen år før hun igjen skulle stå på startstreken under EM. Da deltok hun i San Sebastian Marathon i Spania i 2007. Videre har hun tatt EM-sølv på maraton i Izmir i Tyrkia i 2014 og VM-sølv på maraton i Lyon, Frankrike i 2016.   

I 2016 ble hun også verdensmester i sin klasse i Perth i Australia. Da løp hun på 3.57.41. Siden det har hun ikke vært med på noen store mesterskap.

Men det er ikke bare utallige maraton Vera har deltatt i. Hun har også løpt noen lengre løp, og har tatt verdensrekorder i sin årsklasse. Hun løp 183 kilometer på 24 timer i 2011, og 100 kilometer på 10 timer og 50 kilometer på 4 timer. Hun foretrekker derimot maraton og sier hun blir kvalm når hun løper i mer enn 10 timer.

Her står Vera Nystad med gullskoen for årets distanseløper 2017 i klassen for veteraner (løpere over 35 år).Bare noen få dager etter at Runner’s World besøkte henne på 75-årsdagen, slo hun en ni år gammel verdensrekord på maraton i klassen 75–79 år. Foto: Hanne Hellvik

Liker å være ute

Men det er altså ikke rekorder og pallplasser som motiverer Vera til å stå opp klokken seks om morgen for å løpe lange distanser hver dag. Vinter som sommer, høst som vår.

– Jeg liker å være ute. Hvis ikke jeg løper blir jeg sur, ler Vera.

Men det kan da ikke være alle morgener det er like lystbetont å komme seg ut på løpetur, undrer vi.

– Det er ikke alle morgenen det er like enkelt eller lysten er så vanvittig. Hvis noen sier at det alltid er lett, så tror jeg de lyver, smiler Vera som også svarer følgende på hva som er hennes beste tips til andre løpere:

– Det viktigste er å finne glede i å være ute og bevege seg. Det er ikke vits å løpe så fort, men man må ha glede av det, avslutter maratondronningen.


Les også: Linda løp i all hemmelighet

Å trene med effekt

Å trene med effekt


La oss finne ut hva wattmåling kan gjøre – og ikke gjøre – for løperen. Hvis du vil få maksimalt ut av tiden du legger ned med trening, er god intensitetsstyring på løpeøktene dine en av nøklene. Det finnes mange...
vil du lese denne og andre eksklusive artikler pa nett?

Er du allerede abonnent?

Som Abonnent Får du

Full tilgang til https://runnersworld.no/ | Egen digital utgave + arkivsøk |
Tilgang til eksklusive + artikler, reportasjer, tester og intervjuer.

10 utg Print + Digitalt

Kr. 730,-


ABONNER

5 utg Print + Digitalt

Kr. 365,-


ABONNER

Digitalt abonnement

45,- pr/mnd


ABONNER
Slik sikrer du motivasjonen og kontinuiteten i april

Slik sikrer du motivasjonen og kontinuiteten i april


Sett deg et mål og få medalje for vårløpingen din. Går du for 42, 100, 150 eller 300 kilometer i løpet av april måned? Les mer om konseptet MIL ETTER MIL I APRIL her!

Det har gått ett år siden den virtuelle løpsserien Runner’s World Challenge så dagens lys – ett år med en mengde virtuelle løp og måendlige utfordringer. Det betyr også at det har gått ett år med sosial distansering, hjemmesitting, færre fysiske løp og ikke minst færre reiser.

All denne annerledesheten kan sette sitt preg både på humøret og løpeformen.

Bli med på månedsutfordringen Mil etter mil i april, og gi både motivasjonen og kontinuiteten en skikkelig vårboost!

Sett deg et realistisk mål

Månedsutfordringen Mil etter mil i april er en genial måte å sikre motivasjon og kontinuitet i treningsarbeidet – hele måneden. Her er hvordan det fungerer.

I mil etter mil velger du en realistisk totaldistanse for april måned. Det er fire distanser du kan velge mellom:

Er du helt i startgropa kan en maratondistanse spredt ut over hele måneden være nok.

Har du løpt en stund allerede er 100 eller 150 kilometer i løpet av april antakelig realistisk.

Er du mer erfaren og lysten på en skikkelig utfordring, kan du gå for hele 300 kilometer i løpet av måneden.

Hvilken distanse passer for deg?

Velg en distanse som er realistisk, men akkurat passe utfordrende for deg. Det er fort gjort å gå på en klassisk vår-smell når temperaturen stiger og asfalten er bar, så ikke ta helt av.

Samtidig kan det være lurt å forsøke å holde et noenlunde jevnt ukesvolum, slik at du slipper en sluttspurt med alt for mange kilometer den siste uka.

Vi har gjort utregningen for deg, i grove trekk:

  • 300 kilometer i april = 10 km om dagen / ca. 75 km i uka
  • 150 kilometer i april = 5 km om dagen / ca. 35 km i uka
  • 100 kilometer i april = 3,33 km om dagen / ca. 24 km i uka
  • 42 kilometer i april = 1,4 km om dagen / ca. 10 km i uka

Etter at du har meldt deg på den distansen som passer for deg, er det bare å starte med å sanke kilometer. En superfin medalje dukker opp i postkassa di etter endt utfordring.

Virtuelle heiarop

I denne Facebook-gruppa samles alle som deltar på de månedlige utfordringene fra Runner’s World Challenge. Her kan du dele framgangen din og både få og gi heiarop til andre løpere som også jobber mot en spesifikk totaldistanse i april.

Mil etter mil i april er med andre ord perfekt for deg som

  • Sliter litt med motivasjonen om dagen.
  • Trenger et håndfast og passe kortsiktig mål å jobbe mot.
  • Ønsker å ta del i et digitalt fellesskap for å få en ekstra boost.
  • Har lyst til å utfordre deg på en oppnåelig, men akkurat passe krevende totaldistanse på én måned.
  • Digger medaljer og trenger mer bling i samlinga.
  • Bare elsker å løpe!