Det handler om å dele opplevelsene

Det handler om å dele opplevelsene


Det er i opplevelser utendørs at livet leker.

Liv også.

Lyden av føtter som leker over stien, og suset av vinden blant røde blader som er klare for å fly. Pusten går jevnt og steget er lett på vei oppover, oppover.

Fremme på toppen av Barlindåsen drar Liv Richter frem to lakriskick og en snickers på deling.

Inkluderende

Det er et sånt type menneske Liv er – en livsnyter.

– Det betyr så utrolig mye for meg å komme meg ut, sier hun mens smilet strekker seg.

Hun viser vei fra Sandermosen stasjon oppover mot Barlindåsen i Maridalen denne vilt vakre høstdagen. Den blonde fletta beveger seg i takt med det uanstrengte steget der ryggen forsvinner innover i skogen.

Venninner har fått følge samme rygg når Liv har meldt seg på løp med dem og delt deres første opplevelse av en ny distanse. En raushet som faller henne naturlig, og det er kanskje nettopp derfor hun i disse løpene kunne ha kjempet om topplasseringer. Hun er for all del god på å presse seg, men mest av alt er hun god på å være avslappet, vennlig og inkluderende.

– Det som er hyggelig på ultraløp er at man kan slå av en prat og bli litt kjent, sier hun, og oppsummerer godt innstillingen sin til løping, trening og konkurranser.


Det betyr så utrolig mye for meg å komme meg ut, sier Liv Richter.
Alle bilder: Tonje Lien Wold

100 miles

Det er utendørs at livet virkelig leker, og leker man nok blir man ganske rask på stien. Liv sitt første løp var en 10 kilometer under Midnight Sun Marathon i Tromsø. Over mange år har distansen strukket seg til hun nå i august testet 100 miles i Rondane og kom på andreplass.

– Jeg tror ikke jeg skjønte hvor langt det var før jeg var der, forteller hun med glimt i øyet.

Det er ikke det at hun tar lett på utfordringer, men kanskje heller at hun ikke bruker tid på å frykte det verste.

Prioritering og aktivitet

Løping er frihet og fine opplevelser, og den tankegangen har gjort at hun har lyst til å prioritere bevegelse. Ned stien kommer noen vennepar oss i møte med en stor mage i front.

– Jeg blir så glad når andre gravide er i aktivitet, sier hun.

– I svangerskapet bestemte jeg meg for å være litt i aktivitet hver dag. Om det bare ble å gå opp og ned noen trapper, så var det i hvert fall noe.

Etter datteren ble født ble hun knallgod på å makse tiden til rådighet.

– Før jeg fikk datteren min kunne jeg godt bruke 20 minutter på å komme meg til starten for løpeturen, men etter fødselen er all transport tid jeg heller kan bruke på å løpe. Og så vet jeg ikke om jeg får 10 minutter eller en time før hun våkner, så jeg er blitt god på å kjøre ganske hardt fra start.



Toppen

Nesten ett år etter datterens fødselsdag skulle Liv løpe 160 kilometer gjennom Rondane – en lang tur med mange opp- og nedturer. Lang nok til at den indre motivasjonen og gleden fikk drahjelp av konkurranseinstinktet:

– Det var en mil midt på natta der hvor jeg tenkte at jeg kommer til å angre om jeg ikke fortsetter nå, forteller hun mens skogen åpner seg.

Stien blir til fjell og utsikten byr på Oslo, Maridalsvannet og hele marka. Liv romsterer i løpesekken og trekker opp de to kickene og snickersen.

Uforglemmelig

Vi sitter lenge på toppen. Det er en av de siste varme ettermiddagene i år, og de oransje solstrålene lyser opp høstens farger rundt oss. Liv har en trygghet og nysgjerrighet på mennesker som gjør det lett å føle seg knyttet til henne. Det hele gjør denne ettermiddagen uforglemmelig, en opplevelse for livet – en opplivelse.

Liv lener seg tilbake og titter utover landskapet. Rolig forteller hun om hvordan en alvorlig kneskade og en krevende fødsel har preget henne.

– Jeg tror de to opplevelsene har endret synet mitt på gleden over hverdagsaktivitet, sier hun.

Fallet på ski i Japan på nyåret 2018 førte til flere avrevne leddbånd i tillegg til et bone bruise. Fra en sånn skade tilbake til ultraløper er det mange kjedelige repetisjoner med rehabøvelser. Motivasjon fant hun i hver uke som etterlot seg en liten endring. Plutselig kunne hun smertefritt gjøre ting hun like før ikke hadde klart. Kneskader tar lang tid, men med tålmodighet og vilje så kommer man seg tilbake – litt mer takknemlig for løpingens frihet.


Det går bra

Datterens ankomst var ikke helt som noen nye foreldre ønsker eller forventer. Ektemannen Knut ble stående i sykehusgangen og lenge lure på om han hadde byttet ut kone med baby. Det gikk bra, men smerteterskelen vokste mye på den opplevelsen.

– Det endret synet mitt på smerte for når jeg har det vondt under løp nå så tenker jeg at dette går bra, det er ingenting mot fødselen. Men da sier mannen min: «Jammen, Liv, under fødselen holdt du på å dø. Du kan ikke sammenligne med det.»

Liv ler og ser lur ut. Det hører med til historien at hun ble lagt inn på sykehus for rabdomyolyse etter Rondane, så mannens bekymring for hennes gode evne til å presse seg er ikke ubegrunnet.

– Det er nesten som et spill, sier hun for å forklare hennes opplevelse av føttene som flyr.

Stiløping er en øvelse i intens tilstedeværelse, og steget hennes er like uanstrengt som vennligheten. Nesten nede igjen passerer vi et eldre ektepar på sopptur som blir trukket inn i en samtale og får oppleve Liv.

Det handler om å dele opplevelsene.


LIV RICHTER

  • Kommer fra: Bodø
  • Alder: 32 år
  • Siste løp: Rondane 100 miles. Eventuelt Oslo Maraton 10 km som jeg tok som en familietur med barnevogna, mannen og et vennepar med en tre måneders baby i barnevogn.
  • Neste opplevelse: Jeg skal være med to venninner til Skåbu fjellmaraton der hun ene skal løpe maraton for første gang og hun andre skal løpe 60 km. Jeg skal løpe 60 km i mitt eget tempo. Ellers er det å forsøke å komme seg til fjellet og nyte høstfargene!
  • Favoritt: Jeg ELSKER Romsdalen sommer som vinter med fjell, fjord og spektakulær utsikt. Her har jeg klatret med mannen, teltet, gått på fjellturer, feiret påsken de siste seks årene og gått mange toppturer på ski.  Det er fjell for både nybegynnere og erfarne klatrere, løpere og randonee-gåere! Blir aldri lei de fjellene og hadde gledet meg veldig til å løpe NM i terrengultra i Molde i september, men det ble dessverre avlyst. Her i Oslo liker jeg Solemskogen veldig godt, og finner fortsatt mange stier jeg aldri har løpt på.
  • Følg med: Du kan følge Liv og hennes naturopplevelser på instagram: @fjellliv
– Tre timer i myra er favorittøkta

– Tre timer i myra er favorittøkta


Langrennsløper Emil Iversen kom sist i hovedlandsrennet som 15-åring. I år ble han verdensmester på femmila. Reisen han har gjort har formet ham som idrettsutøver, og han takler fint å bli “mobbet” for den “dårlige” 3000-metertida. Han trives uansett best i Trøndermyra med terrengsko fra Hoka på føttene.

Vi har tatt en løpetur med Emil Iversen, snakket om løping, karrieren og det at han på ingen måte var noen barnestjerne – snarere tvert imot.

Med den nye terrengskoen Zinal fra Hoka på føttene løp Emil og redaktør i Runner’s World, Sara Skarabot Pedersen, en tur i Nordmarka på stier og grusveier – perfekt terreng for Hoka Zinal, som er en slags racersko for grus og lettløpt sti. Langrennsløperen mener den fungerer ypperlig i myra også.

Se videoen her:

Min opplevelse av Sans Senja 100 km

Min opplevelse av Sans Senja 100 km


RW-spaltist Askild Vatnbakk Larsen lot seg bergta av Senja og skyrace-distansen på 28 km i fjor. I år stilte han til start på den lengste distansen – og vant. Her er løpsrapporten.

Spol tilbake et år. Jeg har nettopp gjennomført Sans Senja Skyrace (28 km, 2800 hm) med en maks opplevelse men laber prestasjon. Arrangør Kjell Harald tar tak i meg rett etter målgang:

“Det blei litt førr kort førr dæ det her!?”

“Ja, jeg kunne holdt på en stund til, men herregud så gøy”

“Kommer du tilbake og tar 100-kilometersløypa neste år da?”

“Yes, det er en deal!”

En deal er en deal. Skaden i foten som plaget meg gjennom nesten hele 2020 har leget seg fint i løpet av våren, og kroppen kjennes robust nok ut til å igjen gyve løs på et skikkelig ultraløp.

Jeg gir alternativ utholdenhetstrening mye av æren for at formen er god samtidig som bena er skadefrie. Er det noe jeg har lært av den lange perioden med skader og vondter er det at sykling, rulleski og svømming skal få sin plass i treningen også når jeg er skadefri. Du trenger ikke kun løpe for å bli god til å løpe.

Etter mange måneder med en ca 60/40 fordeling mellom løp og andre utholdenhetsaktiviteter ble treningen spisset mot løp i juni for å herde bena til å bli skikkelig klar for senja. Sener og ledd tok en mer brutal behandling i juni veldig godt, og jeg kunne gå inn i en ni dagers tapering med en god følelse.

Jeg, Oda og Steffen dro opp med fly til bardufoss dagen før løpet og kjørte videre med arrangøren til Senja Fjordhotell helt sør på øya. Et perfekt sted å bo ettersom starten gikk 15 meter fra hyttedøra.

Løypa

Mens skyrace distansen går i en hestesko-runde helt nord på øya med start lørdag kl 12, går ultradistansen fra Frovåg helt sør på øya til samme målgang som skyrace og maraton på husøy i nord. Med sine 100 kilometer og 4500 høydemeter er det en tøff løype, selv om mange ultraløp i fjellet kan skimte med flere høydemeter per kilometer.

Etter en titt på tidligere resultater ble det fort klart at denne løypa har en x-faktor. Løyperekorden for herrer er på 14t09min, og for damer 15t58min. Det er lett og tenke at det er svake tider med tanke på distanse og antall høydemeter, men det er definitivt ikke tilfellet.

Kristian Aalerud og Sylvia Nordskar som innehar rekordene er blodsterke folk, og min mistanke for de “svake” tidene gikk sterkt mot løypas karakter.

Vanskelig å sette fingeren på akkurat hva ved løypa som er lumskt, men noe er det. Her gjelder det å være mentalt forberedt på å møte hva som helst gjennom den nordnorske natta.

Løperne

Som om det ikke er kult nok i seg selv å løpe fra sør til nord på en av norges vakreste øyer skulle vi i tillegg løpe i veldig godt selskap.

Masse kjentfolk fra sky blazers-miljøet i oslo stod på startlista både på herre og damesiden og på alle tre distanser (ultra, maraton og skyrace). De sterkeste konkurrentene jeg hadde registrert meg før start inkluderte Paul Ogier, Steffen Brufladt og Erland Eldrup. Erland måtte dessverre melde forfall grunnet skade.

I løpet av formiddagen på løpsdagen finkjemmet jeg og steffen startlista en gang til og fant et skummelt navn vi ikke hadde lagt merke til tidligere.

Felix Weber fra Tyskland viste seg å være en merittert løper med topplasseringer i både Madeira Ultra Trail, Transgrancanaria og Ecotrail Paris, og hadde signifikant høyere ITRA-ranking enn både meg og Steffen. Kult. Da blir det trøkk.

Ti minutter senere står en lett forvirra tysker på trammen til hytta vår og banker på vinduet. Det er Felix som ikke finner laderen til klokka si og lurer på om vi kan hjelpe. Dessverre har vi ikke riktig lader, og tenker for oss selv at det kan bli vanskelig å finne løypa uten GPS-spor på klokka.

Felix responderer raskt: “No problem guys, I’ll just hang out with you the entire race and try to beat you in the finish”. En happy-go-lucky-Felix uten GPS kan fortsatt bli livsfarlig. I tillegg vet vi av erfaring at det alltid er et sterkt navn vi ikke kjenner til som går under radaren. Det skulle vise seg å stemme også i år på Senja.

Før starten strømmet deltakere til fra alle kanter av øya, og siden vi hadde hytte rett ved start ble alle kjente invitert inn på en pre-race kaffe.

Med gode venner Molly Bazilchuk, Audun Bugge, Paul Ogier, Pål August Graff, Margrete Fjetland, Inger Aaberg, Nora Serres hengende rundt føltes den siste timen før start føltes dagen mer som en høyst etterlengtet sosial reunion enn som race-day.

Etter en kaffe eller fem og hyppig bruk av hyttedoen stilte vi oss opp på start. Klokka er 21.55, sola skinner gjennom et tynt lag av skyer og spenningen og engasjementet er til å ta og føle på.

Når Askild referer til Skyblazer-miljøet er det blant annet denne gjengen han sikter til.

Løpet

Etter å med undring ha registrert at Paul løp en haug med stigningsdrag rett før start, forstod jeg tidlig at her skulle det åpnes i et raskt tempo.

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ha selvtilliten til å slippe de løperne som eventuelt skulle åpne i et hodeløst tempo. Det er veldig matnyttig å ha tenkt gjennom slike scenarioer, for det var akkurat det som skjedde.

 Allerede etter en kilometer har Paul ca 20 sekunder på resten av feltet, der jeg, Steffen, Felix og en for meg ukjent mann holdt et kontrollert tempo.

Etter 6-7 km med traktorvei løper vi inn på en smal sti og Felix vinker meg frem, tydelig bevisst på sine egne begrensninger i knotete teknisk terreng.

Jeg registrerer at den ukjente mannen ligger rett bak meg, jeg blir nysjerrig, og slenger ut

“Hvem er det jeg har bak meg her da?”

“Halvor heter jeg!”, responderer han.

Nysjerrigheten min er ikke tilfredsstilt.

“Har du gjort galskap som det her før?”

“Ja, vært med på Xreid og et ultraløp til, og skal være med i NM i molde i september.”

“Kult!” svarer jeg, og tenker for meg selv at dette er en mann jeg kommer til å se mye av i løpet av natta.

En time ut i løpet

Etter ca en time løping har jeg, Halvor og Steffen tatt igjen Paul uten å bruke ekstra krefter. Vi danner en fin tetgruppe på fire der vi løper langs en turistforeningsti som ser mer og mer ut som et sauetråkk.

Det blir snart opplagt hva som er grunnen til at løyperekordene fra 2020 ikke er raskere. Turistforeningsti på senja er ikke det samme som i Jotunheimen.

Merkingene ser vi sporadisk med over 300 meters avstand, og stien går ofte fra sauetråkk til helt fraværende. Det er ikke noe problem siden vi har gpx-spor å følge, men det krever mer navigering av mannen som ligger i front.

Etterhvert slipper både Felix og Steffen etter ca to timer, og det er jeg, Halvor og Paul igjen i tet. Halvor er hissig på grøten og ser ikke ut til å tenke på at det er vesentlig mer krevende å løpe først, mens jeg føler det oppstår en slags stillingskrig mellom meg og Paul.

På et tidspunkt stopper jeg for å tisse, og legger merke til at Paul på eksakt samme tidspunkt tar seg eksepsjonelt god tid til å fylle flaskene sine. Det ligner på en ekstremt treig versjon av Thomas Alsgaard mot Christian Zorzi i Salt Lake city 2002.

Ingen av oss vil ligge først fordi vi vet det vil koste mer krefter. Jeg synes det er gøy og lærerikt med taktikk under løp, og spiller villig med på leken, tar meg ekstra god tid til å riste ut de siste dråpene, og løper av gårde 30 meter bak Paul.

De neste tre timene preges av et kontrollert tempo og en god miks av stillingskrig og godt samarbeid. Vi hjelper hverandre over glatte og stupbratte svaberg i det ene øyeblikket, og skuler på hverandre i det andre øyeblikket.

Min følelse er at vi backer hverandre, er avhengig av hverandre og alle vil slå de andre på samme tid. Det er slik konkurranse skal være, tenker jeg i mitt stille sinn.

Matstasjon i tåka. Foto: Visuello

Fem timer ut i løpet

Nå har vi løpt i fem timer, midnattssol har blitt til midnattståke, og Halvor, Paul og jeg løper på snø langs en fjellrygg mot dagens andre matstasjon i kaperdalen.

Når vi har løpt i nedoverbakke på snø et stykke hører vi plutselig bjeller, roping og en rar metallisk bankelyd ut av ingenting i tåka. Jeg skjønner raskt at det er crewet på matstasjonen som heier på oss.

Men hvordan klarer de å se oss når vi ikke ser dem? Og å banke løs for harde livet på noe metallskrap er en merkelig måte å heie på, tenker jeg.

Vi kommer oss omsider ned til matstasjonen der jeg møter Oda som står klar med mat og alt annet jeg skulle behøve. Jeg kommuniserer med Oda at jeg føler meg sterk og lite preget, og jeg begynner allerede her å lufte tanker om taktikk resten av løpet.

Oda har to enkle beskjeder: Hold deg sammen med de andre og ikke bli overivrig – tåka ligger tett også videre inn i fjellheimen. Kloke ultra-ord fra en beachvolleyballspiller som jeg absolutt trenger å høre.

Jeg lunter videre fra kaperdalen med Halvor, og innser til min store skuffelse at Paul har valgt å bryte. At konkurrenter bryter kan ofte være en kilde til motivasjon, men ikke denne gangen. Jeg hadde gledet meg fælt til å måle krefter mot blodsterke Paul mot slutten av løpet.

Senere skulle det komme fram at den frenetiske heiingen og metall-bankingen fra crewet i kaperdalen slett ikke var heiing. Målet var å lage mest mulig lyd for at vi skulle finne riktig vei ned og ikke miste retningssansen i tåka og løpe mot et av de mang stupene på fjellet vi var på.

Ingnorance is bliss.

Med (det noe sløve) blikket festet på mållinja i det fjerne. Foto: Visuello

Setter inn støtet

De påfølgende timene løper jeg og Halvor sammen på sti, gjennom myrer og et sammensurium av bregner og stein med godt samarbeid. Vi sier minimalt til hverandre, men kroppspråket viser at vi ønsker å løpe sammen så lenge som mulig.

Jeg biter meg merke i at jeg følger Halvor lett på flate stier og nedover, men ikke fullt så lett i bakkene. Jeg legger også merke til at Halvor ikke viser et eneste svakhetstegn.

I 45 kilometer følger vi hverandre som skygger, uten noen rykk eller dramatikk, og jeg kjenner meg utålmodig. Fra stønnesbotn og inn (etter 80km) er det lov å ha med en pacer inn til mål. Det har ikke jeg, men det har Halvor. Skal jeg støte bør det skje før den tid.

Før Stønnesbotn er det en lang og bratt bakke (Lasset). Jeg krangler med meg selv om det er et godt sted å sette inn et støt – Halvor har tross alt vist seg sterk i bakkene. Samtidig vet jeg at jeg er sterk til å gå raskt i bratt bakke.

En halvtime før vi når bakken henger Halvor litt med hodet, og jeg bestemmer meg. Gotime. Jeg tvinger nedpå et par gels for å ha litt jet-fuel til den store innsatsen, og når det bratner til legger jeg henda på knærne og trykker til litt ekstra i 40% stigning.

Jeg hører et stønn bak meg, og skjønner at dette ikke var populært. Etter 15 min med bra trøkk i motbakke ser jeg bak meg – ingen Halvor å se.

Jeg holder trykket oppe over hele fjellet og helt inn til matstasjonen ved 80 km, og får beskjed om at jeg har fått 10 min forsprang. Det var mer enn jeg hadde trodd, og de siste 20 km til mål blir en kontrollert affære med fokus på å ta til seg nok næring og ikke gå på en smell.

Askild og Molly Bazilchuk ble vinnerne av Sans Senja 100 km. Foto: Visuello

I mål

Etter 14 timer og 32 minutter løper jeg over mål – sliten, men med overraskende friske bein.

Etter en god klem og kyss fra Oda og et kort intervju der jeg ikke kan ha sagt mye fornuftig bestemmer jeg meg for å ta et bad i sjøen rett ved målgang.

Akkurat idet jeg skal til å hoppe i sjøen kommer Halvor løpende, og badet blir avlyst for å heie i mål en bunnsolid løper som beriket hele løpsopplevelsen på Senja med sitt gode selskap.

Ultraløpemiljøet er like positivt og inkluderende som før korona tok fra oss mye av samholdet, og det gleder meg minst like mye som min egen prestasjon.

De neste timene blir tilbrakt sovende på en europall i målområdet, og jeg våkner til hver gang speakeren roper inn en ny løper til mål, hopper opp på beina og heier i mål både Steffen, Felix, Molly og en haug med andre solide løpere.

Jeg tenker for meg selv at nå er jeg tilbake der jeg vil være. Enda viktigere, nå er hele ultrascenen og -miljøet tilbake der vi skal være.

Klem og ultrakjærleik i mål. Foto: Visuello

Gratulerer til Molly Bazilchuk og Åsmund Skatvedt med knallsterke seire på henholdsvis ultra og maraton-distansen. Tre seire til løpere fra Sky Blazers i samme arrangement lar seg høre!

Gratulerer også til alle andre løpere som la igjen sjela si på fjellene i nord.

Og tusen takk til min kjære Oda som stilte med support gjennom hele natta. Å vite at jeg ville se deg om et par timer på neste matstasjon var nok til å sette et smil på fjeset mitt og eliminere alle potensielle humørsvininger og down-perioder gjennom et langt og hardt løp.

– Restitusjon er viktigere enn jeg trodde

– Restitusjon er viktigere enn jeg trodde


Toppidrettskarriere kombinert med jobb og studier krever sin kvinne. Men årets skadeprosess har gitt både innsikt og perspektiv for Yngvild Kaspersen.

Belastningsskader kommer som oftest av litt for stor belastning over tid. Men ofte oppleves slike skader som akutte skader. Vi husker godt den ene økta det hogg til, eller det ene steget som gjorde at smerten oppstod. Det skjer så plutselig. Derfor er det lett å tenke at skaden også kan helbredes like plutselig. Én hviledag, én rolig økt, bytte av sko … Det fikser vel problemet?

I iveren etter å ville løpe, glemmer vi at det ofte er summen av faktorer som er årsaken til en skade, ikke en enkeltfaktor som at du løp med litt for høy fart på den ene økta, eller at du løp i litt vonde sko.

Yngvild Kaspersen er en av ikke alt for mange toppløpere som kombinerer idretten med både jobb og studier. Det er forbilledlig, men det er også en knivskarp balansegang. Da skaden i våres var et faktum, begynte hun å reflektere over totalbelastningen. Det (eneste) fine med en skadeprosess, er at det også er en læringsprosess.

Kunne ikke løpe

Yngvild Kaspersen har de siste årene prestert på internasjonalt toppnivå i skyrunning samtidig som hun har studert medisin ved universitetet i Tromsø. Høsten 2020 startet hun på det femte studieåret som innebærer mye praksis samtidig som hun la grunnlaget for en ny konkurransesesong.

Alt lå til rette for nok en god sesong da hun i januar startet nyåret med å knuse løyperekorden på Mørketidsløpets halvmaraton med over tre minutter. Men i april begynte hun å kjenne en murring i hofta som skulle vise seg å være en skade. Dette gjorde at Yngvild måtte legge om på trenings- og konkurranseplaner for sesongen.

– Når man trener store mengder løping er man vant til litt småvondter, men dette er første gang jeg har hatt en såpass alvorlig skade at jeg ikke har kunnet løpe i det hele tatt.

Det hele startet 6. april. I ettertid har hun tenkt over at hun dagen før kjente en liten murring bak i hofta, men antok at det bare var en nerve i klem eller lignende. Hun hadde jo løpt med mye verre smerte enn dette tidligere.

Intervalløkta skulle være på mølla, og siden Yngvild var litt sliten den dagen, løp hun en kortere økt på 10 x 3 minutter.

– Utover i økta kjente jeg at det gjorde mer og mer vondt, men jeg presset meg til å fullføre. På nedjoggen haltet jeg. Etter det gjorde alt vondt, enten det var å sitte eller gå, det verket hele tiden.

De neste dagene prøvde Yngvild ut ulike alternative treningsformer som å gå på ski, ellipse, styrke og korte løpeturer. De fleste turene endte med at hun måtte bryte. Hun kunne ikke ellipse uten å holde seg fast, og måtte snu ti minutter ute i skiturene. Etter en uke oppsøkte hun fysioterapeut som henviste henne videre til MR. Der var det lang venteliste.

– Det å måtte avbryte flere økter fordi jeg rett og slett ikke greide å gjennomføre var veldig tungt for psyken. I ukene mens jeg ventet på svar fra MR fortsatte jeg å teste hva som gikk an å gjøre uten smerte. Tidligere har jeg ved småskader lyktes med å bytte sko eller gjøre små justeringer, men nå gjorde det vondt bare jeg fikk litt vekt på foten. Jeg kunne rett og slett ikke løpe.

Yngvilds tre tips til skadeforebygging:
Restitusjon!
Søvn!
Ta hensyn til stress!

Tretthetsbrudd

Etter sju uker fikk Yngvild svar på MR som viste «frakturlinje gjennom sacrum corpus og tilstøtende benmargsødem», det vil si tretthetsbrudd i hofta. I løpet av de ukene hadde hun kun trent alternativt, og symptomene hadde forbedret seg. Videre fikk hun oppfølging av fysioterapeut som lagde en plan for hvordan hun skulle komme tilbake til løpingen.

Det finnes flere programmer for opptrening etter tretthetsbrudd, men individuelle tilpasninger er nødvendig i forhold til grad av bruddet og hvor det sitter. Yngvilds fysioterapeut var lett tilgjengelig for veiledning og råd gjennom opptreningen.

– Hadde jeg fra starten visst at det var et tretthetsbrudd ville jeg gjort en del ting annerledes. Noen avlastes totalt med krykker i slike tilfeller, men jeg hadde eksperimentert med litt forskjellig og også løpt småturer. Nå kuttet jeg løpeturene helt, men fortsatte den alternative treningen siden jeg jeg allerede hadde begynt å bli bedre.

Først var det kun sykling og styrke av kjernemuskulatur. Deretter fortsatte Yngvild med å legge på vannjogg, ellipse og å gå turer. Da hun skulle begynne å løpe igjen var dette i tett samarbeid med fysioterapeuten. Det startet med fem minutters løpeturer to ganger i uken. Dette ble gradvis bygd opp til turer på 15 minutter. Deretter begynte hun å løpe annenhver dag, og så to dager på rad med en dags pause før de bygde opp øktene til å vare rundt en time.

– Det har vært noen tilbakefall underveis, for eksempel ved at jeg har prøvd å løpe med litt mer fart. Da har jeg fått noe verk og har måttet ta det rolig igjen, men som regel har det gått ganske problemfritt.

Yngvilds styrkeøkter:
– Slyngetrening.
– Bakke- og trappespenst.
– Styrke i treningsstudio med knebøy, markløft, hip thrust og tåhev.
– Gåturer i fjellet.

Lettere sagt enn gjort

Yngvild løper regelmessig og har også hatt en langtur i uka. Løpsintervaller venter hun imidlertid med til hun får tatt ny MR i løpet av de neste ukene. Hardøktene blir derfor på ellipse, i bassenget eller ved å gå opp bratte bakker eller fjell med høyt tempo.

I skadeperioden har hun også reflektert rundt hva det var som gjorde at hun ble skadet. Hun har vært vant til å trene store treningsmengder over flere år og kombinert dette med å studere medisin.

I år startet hun på det femte året på medisinstudiet som innebærer mye praksis, og hun la derfor opp treningen litt annerledes ved å justere ned mengden slik at totalbelastningen ikke skulle bli for høy.

I ettertid ser hun at hun kanskje undervurderte hvor krevende full satsing på både studier, jobb og trening kan være for kroppen når man står i det over lengre tid. I tillegg til praksis på studiet har hun hatt tre ulike jobber samtidig ved hjerteavdelingen på UNN, rusklinikk og legevakten i Tromsø.

Dette er jobber som krever at man er skjerpet, og når du i tillegg er ny i jobbene har det vært mye å sette seg inn i.

– Som student er man mer fleksibel når det gjelder tid. I praksis og jobb har dagene startet regelmessig rundt 05.30 med løpsøkt før jobb, så jobb og så styrke og løping etter endt arbeidsdag.

Noen ganger skjer ting akutt slik at man blir lenger på jobb en planlagt, eller det har blitt noen ekstra nattevakter og så løpeturer uten å sove først.

– Legeyrket er en livsstil det også, og jeg har trivdes utrolig godt med å lære og erfare mye, og synes akuttmedisin er ekstra spennende. Jeg ser at dette kan være krevende å kombinere med full toppidrettssatsing. Begge deler er jo en type livsstil som man må være dedikert til, og jeg tror at å holde på med begge samtidig gjør at alt blir litt halvveis. Restitusjon med hvile, kosthold og søvn er nok mye viktigere enn jeg først trodde. Ting går som regel greit over en liten periode, men jeg må nok bli flinkere til å stå over økter enn å presse meg gjennom hvis jeg er sliten. Det er noen ganger lettere sagt enn gjort.

Innsikt og perspektiv

Yngvild mener også at man som medisinstudent får en mer helhetlig forståelse av hvordan kroppen fungerer. Hun har alltid vært bevisst på kostholdet gjennom å spise nok og variert mat.

I en landsdel hvor man i perioder av året har null tilgang på sol, er det ekstra viktig å få i seg vitamin D. I skadeperioden har det også vært ekstra verdifullt for henne å jobbe på et sykehus som setter livet i perspektiv.

– Å være skadet er en kjip situasjon. Mål man har satt seg og vante treningsrutiner må endres. Alternativ trening tar ofte mer tid, og man må hele tiden ta hensyn til skaden. Etter gode perioder kjenner man plutselig murring igjen. Noen ganger får man lyst til å kaste hele løpssatsingen i dunken. Da er det stor hjelp å ha en jobb å gå til som får tankene inn på noe helt annet.

Nå har Yngvild egentlig slått seg til ro med at denne sesongen ikke blir hennes sesong. Hun stresser ikke med å komme i form til noe løp. Førsteprioritet er å bli skadefri slik at hun kan trene som hun vil.

– I jobben på sykehus møter man mange skjebner. Jeg blir takknemlig for alt jeg har fått oppleve gjennom løping og setter pris på hver dag jeg er frisk og har god helse. I et langtidsperspektiv er det nok legeyrket jeg kommer til å satse på, men jeg kommer nok aldri til å slutte å trene og løpe i fjellet.


Yngvilds favorittøkt:
Moderate langturer – både i fjell og på asfalt.

En historie om tap, mot og håp

En historie om tap, mot og håp


Audun Mo har vært på en reise få av oss kan forstå. Her forteller han om hvilken rolle løpinga har spilt i den vanskeligste delen av livet hans og hvordan han klarte å bygge seg opp igjen.

Audun har alltid vært glad i å løpe og være ute. Den 13. september 2018, var han i den spente og rastløse fasen av maratontreningen, bare to dager før Oslo maraton.

Distansen skulle ikke utgjøre noe problem for Audun som hadde klart de 42 kilometerne tidligere, inkludert som sisteetappen i Zurich Ironman året før.

Audun Mo var to dager unna å løpe sin tredje maraton da livet hans ble totalt snudd på hodet. Opptreningen ble en reise mot målstreken i håpets tegn.
Foto: Anna Buckley Cahill

Hun som aldri kom hjem

Denne dagen, som mange andre dager, leverte Audun sin 14 måneder gammel datter Sara i barnehagen i Ås og kjørte til Akershus universitetssykehus hvor han jobbet. Litt etter lunsj fikk han en pause i det organisert kaoset det er å jobbe som sykepleierleder.

Han plukket opp telefonen og så en melding fra samboeren sin, Karine, som hadde syklet til Oslo hvor hun tok en mastergrad i avansert klinisk sykepleie.

Før hun skulle sykle tilbake, ville hun hente startnummeret til Audun i Oslo sentrum. De utvekslet et par meldinger for å hamre ut de praktiske detaljene for resten av dagen, og sa ha det.

De forventet å se hverandre hjemme om et par timer, men Karine ble påkjørt av en lastebil ved Operaen i Oslo kort tid etter og kom aldri hjem.

Huset ble snart fylt med venner og familie. Han kjente ikke umiddelbar sorg, men sjokk, vantro og panikk satte inn raskt. Det var spor av Karine over alt i huset. Til tross for hva han var fortalt, var det en liten del av ham som ventet og håpet at Karine kunne være neste til å komme inn døren.

I de neste ukene ble Audun, en Ironman og en som har brukt karrieren til å være en trygghet for andre i krise, selv livredd og uten retning.

– Jeg trodde selv jeg var en fighter og kjempet og holdt fortet. Men de som møtte meg så vel heller en mann i panikk, full av usikkerhet, med høye skuldre og i bunnløs sorg, forteller han.

Søvn kunne ha vært en flukt, men for Audun var kveldene ingenting å glede seg til. Han fikk mareritt, bare for å våkne sliten og kjenne virkeligheten som en annen type mareritt. Kroppen hans slet med verkende muskler, tørre øyne og utmattelse.

I de første ukene etter ulykken mistet han matlysten og gikk ned flere kilo, men kjente samtidig på en vekt som tynget ham og gjorde at hverdagsaktiviteter virket umulig.

Ta på egen oksygenmaske først

Ifølge Anita Sjøstrøm, rådgiver og familieterapeut ved lærings- og mestringssenteret i avdelingen for sorgstøtte ved Oslo Universitetssykehus, er det ingenting i verden så energikrevende som sorg.

Sjøstrøm jobber med familier som enten har mistet et barn eller ektefelle og sier at i tillegg til tapet i seg selv, bærer de etterlatte etter et dødsfall ofte den ekstra vekten av økt ansvar, både økonomisk og omsorgsmessig. I disse situasjonene mener hun at det er viktig å prioritere å ta vare på seg selv.

– Det vi pleier å si er at det aller viktigste er det samme de sier når du går ombord i et fly: ta på deg oksygenmasken selv før du hjelper andre. Du kan ikke redde noen hvis ikke du har oksygen selv, sier Sjøstrøm.

  • Hvordan ser sorg ut?

  • Alle opplever tap og sorgreaksjoner forskjellig og det finnes derfor ingen fasit.

  • Sorg i seg selv er ikke en sykdom, men vanlige sorgreaksjoner som depresjon, angst og sinne kan vokse til noe som krever faglig hjelp.

  • Sorg er langsiktig, men hvis man ikke klarer å fungere i det daglige eller se en fremtid uten den eller de har mistet, selv etter lang tid, kan det være et tegn på komplisert sorg.

  • Anita Sjøstrøm sier at 8–10 % av ungdom og voksne opplever komplisert sorg som gjør at de trenger profesjonell støtte for å komme seg videre.

  • Ifølge Sjøstrøm bør venner og familie rundt den som er i sorg vite at det ikke nødvendigvis er verst etter tre måneder. Det kan bli verre etter et år eller to, og da er det ingen som lenger spør hvordan man har det.
  • Helt på scratch

    Høsten 2018 fikk Audun plutselig eneansvar for sin 14 måneder gammel datter Sara og kjente umiddelbart at hun og hans eldste datter Astrid trengte pappaen deres.

    På kjøleskapet begynte han å klistre opp gule lapper med enkle mål for dagen slik at han kunne se og huske dem når tankene vandret. 

    – I begynnelsen satte jeg meg helt grunnleggende mål, husker Audun. Det var å klare å stå opp, levere i barnehage og lage middag. Det var helt på scratch.

    Han forstod at han ikke kunne klare alt på egenhånd og begynte å dele oppgaver med nærkontaktene sine for å få støtte. Med hjelp fra naboer, venner og familie begynte Audun å klare målene på de gule lappene, og sakte men sikkert fikk han tilbake troen på seg selv.

    Den første løpeturen etter tapet av kona utløste et vell av følelser i Audun. Etter hvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene. Foto: Anna Buckley Cahill

    Et glimt av håp

    Det hadde gått litt over en måned da Audun følte en kløe i kroppen ulik leddsmertene han hadde blitt vant til siden Karine døde.

    Etter flere uker med nesten ingen fysisk aktivitet, var det noe i kroppen hans som fortalte ham at han måtte bevege seg. Løpeklærne satt mye løsere på ham nå enn noen uker tidligere.

    Stående i en skogkledd sti bak huset hans, pustet Audun dypt en siste gang før han bestemte seg for å ta sitt første løpende skritt. Det var klønete og ukoordinert. Han var ikke den samme mannen som mindre enn to måneder tidligere hadde vært klar for å løpe sin tredje maraton.

    Etter bare 300 meter ble han så overveldet av følelser at han måtte stoppe. På ristende bein og gjennom brennende lunger gråt han.

    Tårene var et utbrudd av all smerte og vonde følelser låst inne i ham opp til dette øyeblikket, men samtidig et tårevått gjensyn med en følelse han ikke hadde forventet å kjenne igjen – håp.

    Eierskap til smerten

    Snart etterpå tenkte Audun på en avtale han og Karine hadde lagt sammen. De hadde blitt enige om at de skulle reise til København året etter hvor Audun skulle delta i København Ironman.

    Audun visste med ett at det var noe han måtte gjennomføre. Avgjørelsen ble tatt helt med hjertet og i stedet for et treningsprogram fulgte han magefølelsene hele veien.

    – Det var mitt prosjekt, dette her. Jeg hadde et veldig eierskap til det, og det var noe jeg måtte gjøre på min måte i mitt tempo, sier han.

    Audun beskriver det å trene i starten som en måte å flykte fra den vonde hverdagen, fra et hus fullt av minner og fra angsten som hadde dukket opp i ham. Men etterhvert ble de ensomme langturene et sted hvor han kunne stå i sorgen og sortere tankene og følelsene sine.

    – Jeg trengte denne tiden til å bare la tankene fly og være til stede her og nå. Jeg tenkte mye på alt som hadde skjedd. Jeg tenkte på Karine. Jeg lurte på hvorfor jeg holder på med dette her. Det virket ganske uoppnåelig som et mål, og hvorfor kunne jeg ikke ha satt meg et mye mindre mål? Men så tenkte jeg på barna. Og igjen hvorfor gjør jeg dette? Jo, det er fordi jeg skal vise barna at pappa kan få det til. Og jeg måtte vise meg selv at jeg kan, at jeg er sterk nok.

    Om våren, cirka seks måneder etter han hadde tatt opp igjen treningen, begynte ting gradvis å falle på plass i livet til Audun igjen.

    – Trening hjalp meg å finne mening. Det å ha et mål for dagen –  å vite at for å klare målet, så må jeg faktisk ut i dag – ga meg overskudd til å håndtere sorgen. Det ble ikke bare et mål jeg måtte nå, men etterhvert skjønte jeg at det var noe som ville gi meg mer.

    Ikke minst ga de harde øktene Audun eierskap til smerten hans.

    –  Det er selvfølgelig ubehagelig å kjenne fysisk smerte, men det var på en måte et tegn på at jeg faktisk var i live. Jeg kjente at jeg kunne føle på fysisk smerte igjen og ikke bare smerte fra sorg eller savn. Jeg byttet ut de fysiske sorgreaksjonene med muskelsmerter fordi jeg hadde syklet langt eller løpt eller begge deler, noe annet som gjør vondt, men på en bedre måte.

    Gjennom trening ble Audun tvunget til å planlegge måltider og spise nok til å gjennomføre øktene. Han begynte å sove på ordentlig. Han trente hardt, men passet på at han alltid hadde litt igjen å gå på, fordi han visste at han måtte ta vare på seg selv og Sara etterpå.

    Han tok på seg oksygenmasken, og kunne igjen være en pappa.

    Når konkurransen nærmet seg og timene og kilometerne stablet seg opp, ble hele reisen opp til denne dagen en motivasjon i seg selv. Han hadde gitt alt for mye til å ikke komme til mål, så hver løpetur og bassengøkt ble en ny grunn til ikke å gi opp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun. Foto: Anna Buckley Cahill

    Den store dagen

    I midten av august 2019 begynte Audun på reisen til København. To måneder tidligere hadde han møtt Maria, også hun en triatlonutøver, som dro sammen med han.

    Ironman-konkurransen består av 3,86 kilometer ferskvannsvømming, fulgt av en 180,25 kilometer lang sykkelrute og til slutt en løpsetappe tilsvarende en maraton – 42.20 kilometer.

    De fleste bruker over 12 timer på å fullføre og det krever derfor ekstremt nøye planlegging av mat, drikke og utstyr gjennom dagen.

    Det var Maria som ordnet med alle de små detaljene og ga Audun tryggheten til å kunne fokusere bare på konkurransen.

    Da Audun sto opp kl. 04.30 om morgenen den 18. august, var alt klart. Et par timer senere var han gjennom innsjekking og sto i et hav av konkurrenter og supportere på Amager Strandpark hvor svømmingen skulle begynne.

    Skrevet nedover armen hans i svart sprittusj var Tro på deg selv. Og aldri gi opp.

    Dette var råd Auduns datter Astrid ga ham et par dager tidligere over Facetime. Mange sterke følelser rammet ham i minuttene før startskuddet, men tvil var ikke en av dem.

    – Alt var så nøye gjennomtenkt og jeg følte meg så godt forberedt at når jeg sto på startstreken og tenkte på hvordan jeg hadde kommet hit, følte jeg meg trygg på at konkurransen skulle gå bra.

    Svømmeetappen er fort unnagjort, Audun brukte litt over en time. Det var da han løp ut av vannet og satte seg på sykkelen at konkurransen virkelig begynte. Det er på denne etappen at ernæring og hydrering er kritisk. Audun visste nøyaktig når han måtte spise, drikke og fylle opp vannflasken. Som en gave ovenfra, var det ingen vind i den småkuperte løypa i København denne dagen.

    Etter litt over fem timer og 45 minutter på sykkelen, var Audun klar til å komme i gang med maratonløpet. De 42,2 kilometerne var delt på fire runder på cirka en mil i Københavns flate sentrum. Tilskuere heiet langs løypa og energien og følelsene steg for hver runde.

    – Den siste runden var ganske sterk, sier Audun. Da jeg skjønte at jeg snart var ferdig, gråt jeg mens jeg løp fordi jeg visste at jeg ville klare det, at jeg ville klare å bevise for døtrene mine at jeg fikk det til.

    I slutten av løpet halter de alle fleste løpere til målstreken med blytunge ben og slitne muskler, men Audun løp forbi dem med en letthet han ikke hadde kjent på mange måneder.

    Han kjente igjen hvordan de andre konkurrentene så ut fra Zurich Ironman i 2017 da han selv brukte flere timer lenger og slet hele veien. Men i dag var han sterk nok å forlate både dem og sitt forrige selv.

    En ekte Ironman. Foto: privat

    «Audun, you are an Ironman!»

    Da Audun endelig kom i må hørte han speakeren rope «Audun, you are an Ironman!» Det hadde gått litt over 11 timer siden han sto på stranda i våtdrakten, men nå, med medaljen rundt halsen, begynte det å synke inn hvor lang denne reisen egentlig hadde vært.

    – Det var en veldig surrealistisk opplevelse. At jeg klarte Ironman den dagen er en ting i seg selv, men jeg klarte å komme meg tilbake på sykkelsetet, klarte å plukke opp igjen svømmingen, klarte å ta på meg løpeskoene. Jeg brukte så mange timer det halvåret og det var alle de timene som var viktig. Det var det jeg var stolt over. Jeg beviste for meg selv at alt er mulig.

    Audun beskriver denne dagen som slutten på et stort kapittel i sorgprosessen, men i etterkant oppstod en tomhet i livet hvor konkurranseforberedelsene hadde tatt plass.

    Over tid har tomheten blitt fylt med liv, inkludert jobben som han gradvis kom tilbake til etter seks måneders sykmelding, det å være pappa til en voksende familie, kjærlighet og drivkraft til å dele håp med andre.  

    Nå arbeider Audun med en bok hvor han med sin historie ønsker å ufarliggjøre dødsfall og sorg. I boka framsnakker han også fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. Foto: Anna Buckley Cahill

    Å sette ord på det

    Kort tid etter Karines ulykke fikk Audun tips til å skrive ned hvordan han hadde det og hva han gjorde hver dag. Grunnen var både en måte å bearbeide sorgen på, men også for å huske hvordan det var når han senere er på et helt annet sted i livet. 

    For omtrent et år siden bestemte Audun seg for å gjøre alt han skrev om til en bok som forteller om opplevelsen hans og tar sikte på å ufarliggjøre dødsfall og sorg.

    Boken er delvis en selvhjelpsbok og delvis en historie om kjærlighet, forandring og fysisk aktivitet som den eneste medisinen uten bivirkninger. For øyeblikket leter han etter et forlag å gi ut boken på. Arbeidstittelen er Hvorfor du ikke skal sitte inne når alt håp er ute: En fortelling om død, tap og sorg. Men viktigst av alt; en fortelling om håp.

    – Hvis min historie kan bidra til at andre kan løftes opp eller kan få en lite glimt av håp, så er det verdt det, og da skulle jeg kunne vært fornøyd med det, sier Audun.

    Les også artikkelen om Gabriel Ingebretsen: – For meg er løping terapi

    Ultraløping møter skjønnlitteratur

    Ultraløping møter skjønnlitteratur


    Det er ikke ofte det dukker opp skjønnlitterære bøker hvor løping spiller en sentral rolle. Denne våren har Heidi Mittun-Kjos, forfatterdebutant og selverklært ultra-fan, gitt ut romanen Områder av særlig betydning, hvor vi får møte Ada som trener mot et 100-kilometersløp.

    Du har sikkert reflektert over det på en av løpeturene dine, hvordan løpinga både fysisk og mentalt skaper en avstand til hverdagsproblemene dine. I Områder av særlig betydning fungerer løpinga både som eskapisme for hovedpersonen Ada, men også som en måte å etter hvert konfrontere problemene på.

    Tiden Norsk Forlag skriver dette om romanen:

    “Nordvest i Oslo bor Ada med mannen Sigurd og to små barn. Nesten hver kveld tar hun på seg joggeskoene, skrur hodelykten på og forsvinner inn i mørket langs skogsstiene. Til sommeren skal hun fullføre det 100 kilometer lange Nordmarka Ultra, og for hvert steg, hver treningsøkt, vokser portrettet av en usedvanlig kvinne frem. Engasjert, nesten besatt, med et skarpt, nesten giftig blikk, og en barndom fylt av apokalyptiske forestillinger som i høyeste grad fortsatt lever videre i henne. I spennet mellom den hun er for andre og den hun er i seg selv, åpner det seg en avgrunn det etter hvert synes umulig å overstige.”

    Romanen er delt inn i kapitler som redegjør for datoen og hvor mange uker som gjenstår til løpet. Veien fram mot løpet er både et sugende crescendo og en innsirkling av hovedpersonen.

    Jo mer ultraløpet nærmer seg, desto mer akutt blir spørsmålet: Hva er det med Ada?

    Boka kan på mange måter sammenlignes med et løp: Leseren opplever en tilstedeværelse i hver side, eller hvert steg om du vil – pulsen øker og det legges inn en solid sluttspurt.

    Hva er det med Ada?

    Heidi Mittun-Kjos kan fortelle at Ada har vært under utforming siden 2016. Hun visste tidlig at det kom til å bli en førstepersonfortelling, og at hun dermed ville være tett på denne karakteren.

    – Det jeg kanskje interesserte meg mest for var hvordan Ada betraktet verden. Jeg fikk stadig nye tanker om hvordan hennes liv var og hvordan hun så på omgivelsene og menneskene rundt seg.

    Det er ikke godt å si hvor lang tid det kan ta å skrive en roman, så for Heidi var det viktig å finne en karakter hun interesserte seg for.

    – Man skal jo henge med dette mennesket ganske lenge, det kan ta ti år å skrive en roman. Og jeg hadde det ganske bra med denne negative Ada, så da fortsatte jeg å skrive om henne, forteller Heidi.

    For grunnstemningen til Ada idet vi møter henne i romanen er heller irritert. Kanskje litt utilpass og ulykkelig. Hun kan oppfattes som en vrang type med mye temperament og en god dose aggresjon. Omgivelsene og menneskene rundt henne blir omhyggelig dissekert, men ikke høylytt.

    – Nettopp det er så fint med å skrive, du kan sette høyttaler på hodet til noen og la leseren få være med i tankerekker og følelser, sier Heidi.

    Forfatterdebutant Heidi Mittun-Kjos. Foto: Ida Gøytil

    Høyttaler på hodet

    Nå høres dette kanskje ut som en dyster bok med en halvgæren løpedame som hater livet, men sånn er det egentlig ikke. En kan heller anta at mange vil kjenne seg igjen i de hyppige irritasjonene. Hva tenker du egentlig når folk står på feil side i rulletrappa, eller når du kjører bil og møter noen som ikke overholder vikeplikten?

    Som Heidi sier – “de fleste kommer antakelig ikke så godt ut av det hvis man setter en høyttaler på hodet deres.” Det er mye frustrasjon og irritasjon i helt vanlige mennesker.

    – Ada er ikke gæren liksom, men siden vi får bli med på innsiden, så får vi alt sammen helt ufiltrert. Og hun er ikke særlig fornøyd, da. Verken på jobben eller hjemme eller i nære relasjoner. Det er mye som ikke er i balanse, forteller Heidi og beskriver Ada som en ærgjerrig type med mye energi.

    For egen maskin

    Og det er her løpingen kommer inn i bildet.

    – Det er såpass mange ting i livet hennes som ikke stemmer når vi treffer Ada, så jeg ville at hun skulle være skikkelig god til én ting. Jeg synes det kler henne med den energien og oppdriften hun tross alt har, at hun har god kontroll på ett felt i tilværelsen.

    Men hvorfor ble det akkurat løping?

    – Jo, Ada føler seg litt fanget, hun trenger luft rett og slett, trenger å få lov til å ha sitt eget rom hvor hun gjør sin egen greie, og akkurat ultraløping krever mye tid og trening, det er ingen snarveier til å gjennomføre et ultraløp, så der må hun bruke mye tid og det tenker jeg passer Ada godt, å få ha en del egentid i marka. Og fordi hun er såpass handlekraftig ble det naturlig å velge en fysisk og nokså ekstrem aktivitet, for jeg tenker på Ada som en litt ekstrem type, så det kler henne godt.

    Heidi er selv gift med en ultraløper, lever tett på kilden, som hun sier, og har sett hva det krever og hva det gir.

    – Jeg er dypt fascinert, en slags fan, uten at jeg er ultraløper selv. Jeg løper, men jeg tror Ada ville kalt det jogging. Jeg koser meg på stier i marka og har for så vidt glede av det mens jeg løper, men jeg er av nok av typen som har størst glede av det etterpå, ler hun.

    Det kommer tydelig frem at løpekjennskapene til Heidi er gode, og at hun har gjort mye research i arbeidet med boka

    – Ada er nøye, tar ikke lett på ting, så da måtte jeg skrive om løping på en detaljert måte.

    Heidi har vært gjennom både løpebøker og løpedokumentarer i arbeidet med Ada og hennes ultraprosjekt.

    – Det er jo ikke alt som uttales i de dokumentarene, men det er mye som kommer fram likevel, av det emosjonelle. Selv eliteløpere kan ikke gjennomføre et ultraløp uten en nedtur, du må tåle mye smerte. Og det passer godt til Ada, hun har opplevd ganske mye smerte og delvis jobbet seg gjennom det, så hun er en seig type, og det å være seig tenker jeg er helt nødvendig for å løpe ultraløp.

    Utover i boka, og etter hvert som løpet nærmer seg, blir vi bedre kjent med Ada. Det er tydelig at løpingen nærer noe av det rigide i henne, samtidig som det hjelper henne også å gi litt slipp.

    – Jeg hadde ikke lyst til å skrive en roman hvor noen går all inn i noe og så blir det et problem for henne og omgivelsene. I denne romanen er løpingen like mye medisinen hun trenger, det er like mye løsningen som problemet. Hun trenger den for å føle mestring og kontroll – og glede! Og så har hun en oppriktig kjærlighet til naturen og terrenget.

    Å skildre denne balansen mellom løsning og problem mestrer Heidi på en utmerket måte, og mange løpere vil nok kjenne seg igjen i vippepunktet mellom hva løpingen gir og hva den krever.

    Et interessant grep i denne romanen er at det er en kvinne som er den dedikerte personen som ofrer mye for å satse på sin greie.

    – Jeg synes det er interessant å skrive om en kvinne som ikke er supersosial. En kvinne som har valgt mange ting bort for å konsentrere seg om én ting og spesialisere seg. Det er så mye mer akseptert for en mann å gjøre – selv i dag hvor vi har kommet så langt på mange felter innen likestilling.

    Kupert løypeprofil

    Å lese boka kan til en viss grad sammenlignes med sanseopplevelsene underveis i en løpetur, du er til stede i hvert steg, rekker å ta inn omgivelsene. Forfatterens skarpe og detaljrike språk skaper en følelse av årvåken tilstedeværelse hos leseren.

    Samtidig får man en fornemmelse av å ha blitt kastet inn i et 100-kilometersløp med alle dets opp- og nedturer, og i motsetning til Ada har man ikke rukket å nitidig studere løypeprofilen på forhånd – man vet aldri helt hva som venter rundt neste sving.

    En smått uggen følelse av mangelen på kontroll preger leseren, og man blir oppriktig nysgjerrig på Ada og ønsker at hun skal lykkes, både i løpet og i livet.

    Områder av særlig betydning er ikke først og fremst en løpebok. Romanen tar for seg kontraster, relasjoner, ensomhet, klasse, og ikke minst områder – også i overført betydning.

    Men når først løping skal figurere i en skjønnlitterær bok, er det gledelig at det gjøres på en så brilliant måte som i denne romanen. Vi i redaksjonen har storkost oss med forhåndseksemplaret, og anbefaler denne varmt som lektyre til alle løpende litteraturelskere.