Dagene du ikke ser …

Dagene du ikke ser …


Jeg er laget av alle de dagene du ikke ser, het det i en reklame for Asics for noen år siden. Reklamen ble frontet av blant annet Jan Frodeno, tidligere OL-vinneren i triatlon fra 2008 og dobbelt-vinner av Ironman Hawaii i 2015 og 2016, og viste utøvere som trente alene, tidlig om morgenen, i all slags vær, så langt fra stadioner pulserende av spenning, publikum, og musikk som det var mulig å komme. Den viste kontrasten til målseilet, plasseringer og medaljer. Den viste det harde arbeidet som ligger til grunn for alle store prestasjoner. Der hvor drivkraften kun finner næring i store drømmer.

Selv mosjonister som aldri vil komme nærmere et OL enn sofakroken er laget av slike dager. Dagene som er grå og kjedelige, hvor treningsøkten bare er en av dagens mange gjøremål. Omtrent like spennende som å kjøpe brød og melk, og ofte mer en plikt enn en glede. Om man er middelhavsfarer i aldersbestemte klasser eller OL-vinner er disse dagene forunderlig like – dagene hvor man må grave dypt for å finne noe som nærer drivkraften. Dagene som aldri blir sett av noen.


Artikkelforfatter Rolf M. Bakken skriver om dagene vi ikke ser, dagene vi som løpere er laget av. Med seg på de verste øktene har mange av oss en slags følgesvenn. Rolf har valgt å kalle ham Terje terskel. Foto: privat

Terje terskel
Jeg er også laget av disse dagene. De kan være beintøffe, harde og nådeløse, men sannheten er at jeg er aldri alene. Jeg har en veldig spesiell treningskompis på disse dagene. En jeg har et elsk-hat-forhold til. Han er veldig tøff å trene med, han holder meg alltid i fokus, og har ingen tålmodighet skulle jeg finne på å slappe litt av. Samtidig er han lojal til siste slutt. Han stiller alltid opp hvis jeg vil ha ham med på tur, og han er alltid i godt humør. Han er akkurat så motiverende som jeg trenger der og da. Ikke for mye og ikke for lite. Han er veldig god, men ikke uslåelig. Det krever bare det lille ekstra for komme først over målstreken. Han er min egen lille Skybert og jeg kaller ham Terje. Terje Terskel for å være presis …

I vintertider hvor klima og vær jager oss inn på tredemøller og sykkelruller er Terje en god venn å ha. På mølla dukker han opp mot slutten av en 15–20 minutters oppvarming. Jeg ser ham foran der. Ryggen hans blir stadig større og jeg kjenner at jeg har mer enn nok krefter til å egentlig bare blåse forbi uten å si hei engang. Men jeg vet han er like nådeløs med overmot som med koseløping, og vil gruse meg overlegent skulle jeg finne på noe dumt nå. Det er ennå en times tid til vi kommer inn på oppløpet. Jeg legger meg klokelig bak og finner en passende avstand. Akkurat så langt bak at jeg med noen kjappe steg vil være oppe på siden, men likevel med litt luft imellom. Jeg finner rytmen hans pent og pyntelig i dragsuget og lar bena flyte taktfast med. Vi fortsetter sånn til første drikkepause. Han vet nok godt at jeg er der bak, men lar seg ikke affisere av det.

Etter 15 minutter slakker vi av på tempoet og drikker litt vann. Terje benytter anledningen til å snu seg å smile. Han sier ikke noe, det gjør han sjelden, mens smilet sier liksom mer enn ord.

«Nå, du henger med ja. Er vel ikke for fort dette?» glimter det i øynene hans.

Jeg smiler tilbake, kjenner meg fortsatt sterk.

«Nei, dette er ikke mye å skrive hjem om. Du må nok grave dypt skal du slå meg i dag, Terje!» tenker jeg, mens ler inne i meg.

Han bare smiler lurt.

Vi leker ikke butikk
Etter noen minutter starter vi igjen. Terje setter farten og legger seg omtrent der hvor vi avsluttet det første draget. Det er langt igjen og nå er det viktig å bare holde farten. Bena går fortsatt lett der jeg ligger i dragsuget bak Terje. Det er nesten så lett at jeg mistenker ham for å ikke være helt i slag i dag … Kanskje jeg skal øke litt? Kjøre mitt eget løp og la Terje kjøre sitt?

Nei, et raskt blikk på Terje avslører at farten er akkurat der den skal være. Han løper lett han også, men du kan se at det krever fokus. Blikket er rettet framover og konsentrert. Du kan høre at pusten er lett anstrengt. Vi kunne fortsatt ført en samtale, men den hadde verken blitt særlig dyp eller bestått av mange tre-stavelsesord. Skjønt Terje kaster aldri tiden bort på prat. Når det trenes så trenes det. Vi leker ikke butikk. Taktfast løper vi videre, side om side, stille og fokusert.

Vi nærmer oss slutten av det andre 15 minutters draget nå og halvveis i hele økta. Det begynner å kjennes at man er på jobb. På forsiden av lårene begynner det å murre lett. Som en sovende katt som så vidt tar ut klørne og pirker i muskulaturen. Det virker fristende å slakke litt av, men før jeg har rukket å tenke tanken ferdig ser jeg ryggen til Terje sige ifra. Jeg skjerper meg og tetter luka. Et raskt blikk mot ham idet jeg er oppe igjen og jeg ser at han smiler lure-smilet sitt igjen. Det smilet som er så jævlig irriterende, og liksom sier:

«Nå, ikke helt i slag i dag?»

Jeg lar meg provosere og ser på ham med et surt blikk. Ikke faen om han skal få skli fra meg i dag! Vi er halvveis. Akkurat der hvor man begynner å kjenne det, men samtidig vet at det er veldig langt igjen. Der hvor djevel- og engel-Donald setter seg godt til rette på hver sin skulder, klar til å jobbe med hodet mitt. Jeg retter ryggen, strammer opp kjernemuskulaturen, og ber Donald 1 og 2 om å klappe igjen nebbet. Vi avslutter det andre draget med stil.


«Du må nok grave dypt skal du slå meg i dag, Terje, tenker jeg»

Styggen på ryggen
Noen minutters pause, drikke vann og få pulsen ned. Terje står uberørt ved siden av meg. Er nesten ikke svett engang. Sjekker telefonen sin mens han venter på at vi skal starte igjen. Han sier ingenting. Holder taktfullt fred og lar meg være alene med tankene mine. Scroller på Strava-appen sin ser det ut til.

Fullt fokus på drag tre nå. Det vanskelige tredje draget. Der hvor du åpner døra til kjellertrappa men må passe på å ikke gå helt ned. Du begynner å kjenne det, men må holde trykket oppe og spare litt til det siste draget. En vanskelig kombinasjon, nesten umulig – helt usannsynlig og stormannsgalskap, ifølge djevel-Donald som plutselig ser sitt snitt til å skyte inn en kommentar.

«Klapp igjen nebbet, sa jeg!» roper jeg stille inne i hodet mitt.

Han gjør som jeg sier, men jeg vet innerst inne at han nyter at følelsene for et øyeblikk tar overhånd. Sinne og frustrasjon er mat for senere mentale stikk. Engel-Donald har endelig våknet og lar fingrene løpe løpsk over harpen sin. Musikken hans er beroligende og gir meg harmoni og balanse i sinnet. Vanskelig vil det bli, men jeg har vært her før. Man blir litt sliten, men Terje er ikke uslåelig. Seieren er innen rekkevidde!

Styrer skuta beint
Og vi er i gang igjen. Jeg fokuserer på teknikk. Det går lett i starten, men setter jeg teknikken nå er det lettere å holde den i gang senere når jeg virkelig må ta i. Jeg fester blikket opp og fram, og ryggen retter seg automatisk opp. Lar magen være mer enn en overgang mellom over- og underkropp. Den er stram men fleksibel. Som skaftet på en pisk. Der hvor all kraft er lagret og utløses fra. Kapteinen på dette skipet sitter kanskje i hodet, men styrmannen jobber best litt nærmere motoren hvor det er lettere å holde kontakten med mannskapet. Han har kommandoplassen sin like ved solar plexus, rett under brystbeinet hvor magemusklene begynner, og kommuniserer både oppover og nedover.

Jeg slapper av i skuldrene og lar armene følge beina. Albuene er bøyd i cirka 90 grader slik at hendene passerer hoftekula nederst på hver pendelbe
vegelse. Tommel og pekefinger holdes lett mot hverandre. Som om jeg holder en blyant. Jeg teller steg for å sjekke rytmen og ligger på rundt 29–30 steg per 20 sekunder som blir ca. 87–90 i minuttet. Perfekt. Foten tar bakken like bak tærne og hælene er så vidt nede i før vi er i gang med neste steg. Teknikken er der den skal være og neste tanke er hvordan man spiser elefanter; ett lite stykke om gangen. Dragets lengde er på 15 minutter. Det er tre ganger fem minutter, jeg tar én femminutterssekvens av gangen, og vi nærmer oss slutten av den første.

Side om side
Allerede kjenner jeg katten strekke på klørne innerst i lårmuskulaturen. Det gir meg en kvelende følelse og jeg anstrenger meg for å lukke ut alle negative tanker. Det vil si; jeg sender djevel-Donald et strengt blikk som tydelig kommuniserer at han helst ikke bør våge å åpne nebbet nå! Jeg titter forsiktig over på Terje. Han løper fortsatt med lette steg og utmerket teknikk, men er ikke ansiktsuttrykket litt mer anstrengt? Er ikke blikket litt ufokusert, tegnet på en som ser innover i seg selv istedenfor framover? Svetter han ikke en anelse mer, går ikke pusten litt fortere?

Jeg snur hodet og ser nærmere etter. Joda, Terje sliter litt nå! Herlig! Jeg kikker kjapt på klokka, det har gått 8–9 minutter av draget. Kun 6–7 igjen før vi tar en pause, og deretter går inn i finale-draget. Hvis jeg holder denne intensiteten nå, og ikke gjør noe dumt, vil jeg ha en god sjanse til å ta ham på oppløpet om ikke før. Pusten er tydelig nå og svetten renner ned i øynene. Jeg må opp med hånden og tørke panna. Kun i noen få sekunder, men det er nok til å forstyrre rytmen og plutselig ligger jeg bak skuldra til Terje Terskel. Raskt gir jeg gass igjen og kommer opp på sida. Jeg tørr ikke snu hodet for mye nå, bare merker at han er der, holder frekvens og fart, ser på klokka og har bare 2–3 minutter igjen. Vi løper i takt, puster helt likt, og fullfører draget side om side.

Terje er sliten nå. Han puster tungt, holder seg i hoftene, og ser ned. Jeg er like sliten, lukker øynene og prøver å slappe av mest mulig for å få ned pulsen. Etter ett kort minutt faller verden på plass igjen og jeg kan rette ryggen – så vidt. Jeg begynner å gå litt for å ikke stivne og retter fokuset mot siste drag. Det siste. Der jeg kan gi alt og det eneste valget jeg har er om jeg skal kjøre en langspurt, eller holde tempoet lengst mulig for så å kjøre full sprint inn på oppløpet. Jeg er lengst nede i kjellertrappa nå, men likevel føler jeg at jeg har nok på lager til endelig å få en negativ splitt. Altfor ofte har det ikke vært mer krefter igjen enn at jeg akkurat klarer å holde samme intensitet som de foregående dragene, og må kjempe for hver meter for å holde farten til Terje.

Men i dag skal det skje. Jeg skal knuse ham, jeg skal gruse ham, jeg skal flå ham, jeg skal slå ham med så mange meter at når jeg rykker vil han ikke engang våge tanken på å følge! Jeg jobber med hodet, ser inn i meg selv og skiller ut alle andre tanker som flyr omkring og forstyrrer. Som om å skru ned lyden på en støyende radio i bakgrunnen. Terje ser ut til å gjøre mye av det samme. Ser stivt framfor seg og lager en tunnel å løpe i hvor veggene er diffuse og uskarpe. Tusenmeter-blikket er på. Han vil prøve å gi meg kamp helt til siste slutt. La ham prøve, tenker jeg kjekt. Seieren smaker alltid best når man slår de beste.

Frontalangrep er fristende
Starten går for det siste draget. Igjen tenker jeg teknikk og deler opp elefanten i mindre porsjoner. Den kvelende følelsen i låra kommer med engang nå. Tanken på min gamle erkefiende, veggen, svever gjennom hodet. Den beryktede veggen som noen ganger skyter opp fra bakken lik sikkerhetsbarrierer foran viktige bygninger, men andre ganger sniker seg innpå deg som en oppoverbakke som ser flat ut, men som viser seg å være en stigning som aldri slutter. Jeg har møtt begge utgaver mange ganger før og vet at det er umulig stange seg igjennom dem. Da blir du tatt til fange. Man må snike seg forbi eller klatre forsiktig over. Vise den nok respekt til at den tillater deg å passere. Frontalangrep er fristende men nytteløst. Jeg rister tanken på veggen vekk og erstatter den med tanken på en grense som skal krysses.

Ved siden av meg løper Terje med et steg som ikke er lett lenger, men heller ikke tungt. Jeg kjenner lusa på gangen – bokstavelig talt. Han vil holde dette helt inn. Jeg har sett det før og er ikke i tvil. Igjen rister jeg bort tanker. Fokuserer på det jeg kan gjøre noe med og skiller ut alt som er utenfor min kontroll. Beina er tunge, men jeg klarer å holde farten til Terje. Vissheten om at dette er siste draget gir meg nok energi til å holde det gående. Det eneste jeg ikke vet er om det finnes litt ekstra på tanken. Noe jeg på et tidspunkt kan hente fram og vise Terje ryggen med.

Jagerpiloten
Jeg retter blikket opp og fram. Foretar en gjennomgang av hele systemet. Som en jagerpilot som sjekker instrumentpanelet. Hos meg peker alle nåler faretruende nær røde områder hvor smerte dominerer og prestasjoner svikter raskt, men fortsatt holder de seg under streken. Et raskt blikk på klokka. Det har gått 6 minutter, vi nærmer oss halvveis. Langspurt eller sluttspurt? Det siste alternativet virker mest forlokkende. Bare holde farta til Terje helt til de siste 30–60 sekundene for deretter å slå om å gi alt til draget er ferdig. Det burde jeg klare!

Men med ett skjønner jeg at det er ikke det jeg vil. Det er ikke derfor jeg trener. Et lite taktomslag siste minuttet kan hvem som helst klare. Jeg vil ikke være hvem som helst. Jeg vil være den som knuser Terje engang for alle. Jeg vil løpe fortere lengre. Jeg vil løpe like fort som nå, men det skal føles lettere. Jeg vil ha mer å gå på. Jeg vil utvide komfortsonen. Jeg vil bli bedre. Jeg vil så mye mer enn dette.

Man får ikke det man vil uten hardt arbeid. Du hever deg aldri når det trengs, men synker til nivået du er trent til. Smerte er uunngåelig, lidelse er valgfritt. Ordtakene står i kø og svever gjennom hodet mens jeg tar en ny sjekk av instrumentpanelet. Pilene dirrer på grensen til rødt, men det blir ingen omelett uten å knuse noen egg.

Terje holder farten og jeg ligger pent ved siden av. Vi nærmer oss 10 minutter og akkurat idet vi passerer 09.59 minutter slår jeg om. Jeg øker steglengden så vidt det er. Lar armene svinge litt fortere så frekvensen også øker. Ikke for mye, bare akkurat nok til at det er min skulder som er først. Akkurat nok til at det er Terje som må følge meg og ikke jeg som halser etter ham. Plutselig har jeg passert inn i rød sone, men jeg ignorerer signalene kroppen sender. Stivheten i låra kryper raskt nedover forbi kneet og havner i leggene. Det er lite spenst igjen der, men jeg tvinger dem til å holde farten. Lungene hyler av oksygenmangel og hjertet banker tett oppunder høyeste turtall. Tunellen foran øyene mine blir trangere og synet blir uklart. Alarmsignaler kommer inn fra alle deler av maskineriet nå, men jeg bryr meg ikke. Jeg skiller ut all støy og strammer kjernemuskulaturen og passer på steglengde og frekvens. Minutter blir delt opp i 20-sekundersbolker og kryper av gårde. Terje ligger ikke lenger på skuldra mi, men har sklidd en halvmeter bak meg. Jeg kan føle ham, høre stegene hans, høre pusten hans, men kjenner også at han mister mer. En halvmeter blir til en meter. En blir til to og to blir til tre. Med ett er jeg alene i front og følelsen får adrenalinet til å bruse i årene. Jeg smiler. Vet at seieren er min. Terje er for langt bak til å kunne ta meg nå. Følelsen gjør det lettere å holde farten og det siste minuttet flyr av gårde.

Dager som denne
Jeg avslutter det siste draget på rekordtid og faller sammen. Min siste bevisste handling før jeg lar alt fare er å stoppe klokka. Jeg går ned på kne og lar lungene finne pusten igjen. Jeg har slått Terj
e Terskel med god margin og aldri har 4 x 15 minutter intervall gått så fort. Jeg er fullstendig utslitt, og ligger sammenkrøpet i fosterstilling inne i et lite mørkt kott lengst nederst i kjelleren. Det er vondt i alle kroppsdeler, men jeg er også veldig lykkelig. Følelsen av å ha slått meg selv er fantastisk og kroppens egen kokain-lignende rus gjør meg euforisk. Jeg reiser meg og hever hodet og smiler bredt. Denne økta likte jeg. Det er slike som gjør en forskjell. Det er slike dager som gir meg det lille ekstra. Jeg gleder meg til sesongstart. Ved siden av meg har Terje også fått igjen pusten. Han smiler vennlig og sier:

«Gratulerer, jeg hadde ikke sjans i dag, du har sannelig blitt god!»

Jeg hvisker et stille takk, føler meg litt ydmyk, men vet at han har rett. Jeg har brutt en grense i dag.

«Men, du …», fortsetter han.

Bak ham ser jeg en annen skikkelse dukke opp. Diffus i formene. Han virker høyere og kraftigere enn Terje.

«Har du møtt storebroren min Trygve, Trygve Terskel? Han er mye større og sterkere enn meg»

Les også: Bevegelse i riktig retning 

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


Hvem kan slå svenskene?

Hvem kan slå svenskene?


Icebug Xperience West Coast leter etter løpere som kan utfordre de svenske løperne i det populære etappeløpet. Søk om en startplass du også. De tre beste i løpet får 5000, 3000 og 2000 kroner.

Fyll ut skjemaet via linken nederst på siden for å søke om en startplass.

Nytt i 2020 er at løpet er en del av Trailrunning Sweden Mini-Tour. 2.-4. september blir minitouren avgjort i Icebug West Coast Trail, med etapper på 23 km, 29 km og 22 km. Løypen på Bohuslän-kysten tar løperne til plasser som Smögen, Bohus-Malmön och Hunnebostrand.

Mener du at du kan utfordre de aller beste løperne, så skal du sende inn en søknad om gratis startplass. Søknadsfrist er 5. februar.
Har du spørsmål. Send en mail til Jonas Svengård på Icebug, jonas.svengard@icebug.com.
Les mer om Icebug Xperience West Coast Trail her…

Les mer om Trailrunning Sweden Store Trailtour…

Her sender du inn din søknad om startplass i Icebug Xperience West Coast…

Test av adidas Ultraboost 20

Test av adidas Ultraboost 20


Med Ultraboost 20 ”booster” adidas sitt flaggskip mer i retning av løpesko enn en hverdagslige sneaker.

Det siste året har adidas jobbet tett med International Space Station United States National Laboratory, under mantraet ”en fremtid uten tyngdekraft”. Resultatet er Ultraboost 20.

«En fremtid uten tyngdekraft»

Forbedring

Etter grundig testing, sitter man igjen med følelsen av at skoen er mer som en forbedring enn en total overhaling. Det er gammel vin på ny flaske. Heldigvis er vinen (fremdeles) fantastisk god! Skoen tilbyr en særegen kombinasjon av komfort, utseende og støtdemping, og vil fortsatt være en favorittsneaker for mange. Et par justeringer gjør den også mer egnet for mengdetrening – for alle type løpere.

Overdelen består som tidligere av det anerkjente materialet Primeknit, men denne gang i utgaven Primeknit+, som utgjør en noe mer transparent strikk. Vevemønsteret rundt tåboksen er forsterket ytterligere med en innretning kalt TFP (”Tailored Fibre Placement”).

For noen vil denne utgaven oppleves noe tightere og ikke like fleksibel. Ultraboost 20 er fremdeles like luftig og komfortabel, og gir foten mer trygghet under høyere fart og retningsforandringer. Disse innretningene fører skoen mer i retning av løping og prestasjon, enn å være en utpreget sneaker.

Fleksibel og sikker passform

Den sømløse Primeknit-sokken er støttet av et ”gitter” rundt vristen. Endringen fra 2019 er først og fremst til det bedre utseendemessig, men gitteret består også av en sterkere gummi. Designet er lekkert utført og rammen rundt vristen gir følelsen av at skoen er skreddersydd etter fotens form og bevegelsesmønster. Gitteret er svært lett og stretchy, og gir overdelen en fin kombinasjon av fleksibilitet og sikker passform. Øverst på den integrerte tungen er det en tag med samarbeidspartnere.

Banebrytende løsning på hælkappen

Med Ultraboost 19 endret adidas sin sagnomsuste sko radikalt for første gang siden 2015. De tok i bruk en 3D-printet hælkappe, sammensatt av fleksible og støttende materialer. Oppdateringen var like genial som den var banebrytende, og adidas har naturligvis videreført denne konstruksjonen. Hælen avstives av en brilleformet støttekonstruksjon, som naturlig bidrar til en nøytral stegavvikling. Der nesen får plass ved en vanlig brille er det laget rom for akillessenen, og øverst i kragen på hælen er stoffet foldet utover.

Fra forrige utgave er putene på sidene av akilles erstattet med en mer helhetlig polstring. Samlet gir dette en komfortabel og trygg passform. Brillekonstruksjonen er diskret og passer fint til resten av skoens utrykk. Mange løpere opplever problematikk som såre og betente hæler, gnagsår og andre vondter. Med sin 3D-printede hælkappe virker adidas å tilby en banebrytende løsning på problematikken: Støtte i stegavviklingen og tilrettelegging for at hælen kan utvide og utfolde seg uten å bli utsatt for press.

Med Ultraboost 20 henter adidas inspirasjon fra den smidige mengdetreningsskoen Solar Boost. Mellomsålen består som tidligere av det anerkjente Boost-materialet i sin fulle lengde, som gir den særegen og makeløse støtdempingen skoen er anerkjent for. Sålen oppleves veldig ”spacy” – som det nevnte samarbeidet skulle tilsi, og består fremdeles av 100 % Boost.

Sålen i 100 % Boost oppleves veldig ”spacy”

Mer snert i steget

Forfoten er svært fleksibel, mens et stivere Torsion System dekker sålen fra under fotbuen og bakover. Skoen har fremdeles 10 mm drop, men i den 20.utgaven er hælesålekonstruksjonen 7 mm smalere. Samlet tilrettelegger dette for bedre bakkekontakt, balanse og snert i steget i en ellers svært myk mengdetreninssko.

Ultraboost 20 tilbyr en behagelig løpsfølelse i rolig til moderat hastighet, men ikke nødvendigvis den mest effektive stegavvikling da farten skrus opp. Dette understreker skoens bruksområde.

Slitesterk yttersåle

Yttersålen er også ved den 20. utgaven dekket av merkevaren Continental™ – en slitesterk gummi som også gir svært godt veigrep. Det er ikke uten grunn at svært mange biler er utstyrt med den tyske ingeniørkunsten. Den slitesterke sålen egner seg ypperlig til stort sette alle slags underlag – foruten krevende, sleipt skogsterreng. 

Tatt skoens vekt og profil i betraktning er dette fremdeles en bunnsolid mengdetreningssko. For lettere og svært aktive løpere gir skoen skånsomhet på restitusjonsøkter og rolige langturer. For den generelle mosjonist og noe tyngre løpere kan skoen være et passende skovalg til det ukentlige treningsarbeidet, men også til lengre konkurranser.

Særegen komfort

adidas Ultraboost 20 er ikke nødvendigvis skoen du setter personlige rekorder med på de kortere distansene. Det er derimot en ypperlig sko til opptreningen for å kunne tåle belastningen og bygge kapasiteten du ønsker til du endelig står på startstreken. Da skoen tilbyr særegen komfort og er utrolig innbydende gjør den seg også svært godt som en hverdagslig sneaker eller joggesko på treningssenteret.

Det er ingen oppsiktsvekkende forandringer med nye Ultraboost. Men, de små justeringene som er gjort fra forgjengeren, løfter Ultraboost 20 likevel et hakk opp. Blant annet er overdelen verdt å trekke frem – PrimeKnit+-materialet bidrar til en skreddersydd følelse og gjør at skoen sitter godt, hvilket igjen gjør den til en mer rendyrket løpesko.

Ultraboost-serien utgjør en av de mest omtalte og anerkjente løpeskoene det siste tiåret, og den 20. utgaven lever opp til dette ryktet.

Type: Mengdetrening | Vekt: 255 gram / 310 gram (dame str. 38 / herre str. 43) | Drop: 10mm (hæl: 22mm / tå: 12mm) | Pronasjon: Nøytral

Ultraboost 20 kan kjøpes her!

Fra 122 kilo til ultraløp

Fra 122 kilo til ultraløp


Det er sommer i Bergen, og en skulle tro at himmelens sluser hadde hengt seg opp. Dårlig vær er derimot ingen hindring for en ultraløper med klare målsettinger. Når Per-Arvid Høyum (30) fra Vik i Sogn først har bestemt seg for noe, gir han seg ikke før han kan krysse av for gjennomført. Men det har ikke alltid vært slik.

Ble fraløpt av kollegaene
Det var i forbindelse med en jobbreise til Sør-Korea for fem år siden, at noe begynte å skje i toppen på Per-Arvid. Under en joggetur med to kollegaer ble han regelrett løpt ifra og fikk kjenne på kroppen hvor surt det var å ikke kunne bevege seg uten å bli sliten. Følelsen sitter ennå godt i kroppen.

– Jeg husker at jeg tenkte; «pokker, er jeg virkelig dårlig trent?» Jeg forstod først da, at det kom altfor mange kalorier inn, kontra de få som fikk komme ut.

Kona til Per-Arvid delte bekymringen hans, og fulgte opp med et krav om at noe måtte skje, dersom ikke vekta skulle fortsette å vippe feil vei.

Nye sko ble kjøpt inn, og den første kilometeren tilbakelagt. Heldigvis var viljestyrken til sogningen på rett plass til rett tid.

– Kroppen var totalt utkjørt etter én kilometer. Det var vondt, og det var hardt å innse hvor dårlig trent jeg var. Likevel tenkte jeg som så, at om jeg klarer én kilometer, så kan jeg vel klare litt til neste gang?

Neste tur økte Per-Arvid til fem kilometer, godt hjulpet av løpeappen til Nike, hvor han ble heiet frem for hver eneste treningsøkt som ble gjennomført. På samme tid merket han at det skjedde noe med vekta. Pila gikk relativt fort nedover fra 122 kg, og da han var nede i 100 kg, gjennomførte han sitt første løp – Straumemila på Sotra med tiden 45:58.

– Jeg veide 100 kilo og var fortsatt lubben, så det er klart det var tungt, ler han.

Tidligere var hverdagen til Per-Arvid preget av dårlig mat og lite trening.
Foto: Privat

– Fokuser der du er nå, sier eksperten
Andreas Skjetne jobber som redaktør for treningsbloggen hos EVO Fitness og er en av Norges mest erfarne personlige trenere med over 10 000 gjennomførte timer bak seg. Han har deltatt fast i birkebeinertrippelen, fullført en rekke maraton og ultramaraton, og hjelper i dag vanlige mennesker å utføre store idrettsprestasjoner.

Når det gjelder å trene seg opp til å klare å gjennomføre et ultraløp, er Andreas klar med første bud:

– Det som er viktig å huske på i oppstarten, er at du må ta utgangspunkt i den fysiske formen du er i for øyeblikket, og ikke den formen du ønsker å besitte frem i tid. Mange starter for tøft både med tanke på antall økter og hvor lange treningsøktene skal være. Har du løpt lite eller har det gått for lang tid siden sist du løp jevnlig? Da vil kroppen være dårligere rustet for å tåle belastningen, sier han.

Trener du derimot smart, vil du ifølge Skjetne raskt kunne klare å løpe lengre turer uten problemer. 

Andreas Skjetne, personlig trener og redaktør for treningsbloggen hos EVO Fitness. 

Til halv og videre til hel
Opplevelsen av å løpe mot andre med startnummer, skulle vise seg å gi mersmak hos Per-Arvid. Han ga alt han hadde på første løp, og ble sugen på flere utfordringer.

Første halvmaraton ble gjennomført i Åsane, og ettersom dette også viste seg å være gjennomførbart, så ikke maratonjegeren noen grunn til å stoppe her.

Kunne han klare 20 kilometer, så skulle han vel klare 40 også, mente sogningen, og dermed var påmeldingen allerede sendt til hans første maraton i Polen, der kona hans kommer fra.

– Jeg meldte meg på et 16 ukers treningsprogram og fulgte det slavisk for å klare å gjennomføre. Det var ikke alltid like god stemning i heimen når jeg en tid prioriterte løping fremfor andre ting, men jeg hadde bestemt meg for at dette skulle jeg klare, og det var min måte å forberede meg på, sier Per-Arvid, med et blikk så intenst at det ikke er tvil om at han brenner for å nå målene han setter seg.

Det han derimot ikke hadde tatt høyde for, var at løpet gikk i august når gradestokken bikka godt og vel 30 grader. Varmen ble en ekstra påkjenning for kroppen som han ikke var helt forberedt på.

– Jeg lovte meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre igjen, jeg starta altfor raskt og det var i tillegg umenneskelig å løpe i den varmen. Likevel, etter noen dager med stive og støle muskler, begynte jeg å fantasere om å løpe enda lenger, nysgjerrig på hvor langt kroppen min kunne ta meg.

Etter første maraton lovte Per-Arvid seg selv at han aldri skulle gjøre det igjen … Slik ble det ikke, akkurat. Foto: Guro Lindseth Nes

Fra 42 til 100 km
Det ble ingen mellomting mellom maraton og ultraløp. Per-Arvid jaktet på nye utfordringer, og i 2018 meldte han seg på UltraBirken (60 km) og deretter Bergen Ultra (100 km). Mest for å se om han faktisk klarte å løpe så langt. For å forberede seg, la han inn noen lengre turer på  lav intensitet, men jobbet mest med det mentale via et treningsprogram fra Olympiatoppen. Selve løpet delte han opp i mindre deler på fem kilometer, som ble til små delmål underveis.

Det endte med andreplass blant de fire som fullførte hele løpet på 100 kilometer.

– Kroppen gikk i stå i etterkant, og jeg husker det var vondt overalt. Musklene rista og det verka helt fra leppene og ut i fingertuppene. Jeg torde ikke stoppe å løpe, da hadde jeg aldri  klart å komme meg videre. For å klare å gjennomføre måtte jeg klare å overbevise kroppen om at dette gikk helt fint, selv om hjernen gjorde alt den kunne for å påvirke meg til å stoppe. For meg fungerer det å visualisere at jeg former smerten til en ball, som jeg bokser vekk med full kraft, sier han og viser tydelig med hendene hvordan han ser det for seg mentalt.   

At mannen har viljestyrke, det er det ingen tvil om. Likevel er det sant som han sier; «kan andre, så kan vel jeg og?»

Per-Arvid har deltatt på mange løp siden livsstilsendringen. Her fra Mensen Ernsts Minneløp.

Den viktige mestringsfølelsen
Andreas Skjetne påpeker at Per-Arvid er et klassisk eksempel på en person som har blitt bitt av løpebasillen, og applauderer stå-på-viljen han viser.

– Mestringsfølelsen han får av å gjennomføre nye utfordringer og å nå nye mål veier tyngre enn motstanden han møter når motivasjonen er lav. De gode opplevelsene og selvtilliten som skapes av en såpass stor livsstilsendring gir ofte en boost som varer livet ut, avslutter han.

Klokka er et fast tilbehør for å måle fremgang. Her teller den ned til neste ultraløp. Foto: Guro Lindseth Nes

Per-Arvids tips til deg som vil begynne med ultraløp

– Sett deg små oppnåelige mål.

– Ikke tro at du skal bli verdensmester med én gang.

– Lær deg å nyte underveis. Finn glede i at kroppen klarer å transportere deg langt på egenhånd.

– Disponer kraften din riktig og lytt til alle parametre, pulsen skal ligge lavt, omkring sone 2.

Ekspertens tips til gryende ultraløpere

Start forsiktig og gi deg selv tid til å komme i form
Kroppen er bedre rustet til å tåle flere korte økter i starten, sammenlignet med færre og lengre økter. Pass på å ikke løpe for langt de første ukene, men øk gradvis oppover, både i antall økter og km pr økt.

Hvor du skal starte avhenger av form og erfaring, men prøv å holde deg til en utvikling på maks 1–2 kilometer per økt hver uke. De fleste vil fint kunne gjennomføre et ultraløp med 2–3 treningsøkter i uka hvis de trener smart.

Varier treningen
Ulik trening gir ulik effekt, så varier mellom intervalltrening og langturer. Intervalltrening vil øke oksygenopptaket og gi deg muligheten til å løpe fortere. På sikt vil det som var tøffe intervaller bli farten du holder sammenhengende på lengre turer.

Langturer i rolig fart vil gi deg utholdenheten du trenger for å kunne fullføre ønskede konkurranser, men her må du være smart og ikke løpe for fort. Målet med denne treningsformen er at kroppen skal bruke energien «smartere» og kunne gi mulighet for høyere fart på sikt.

Få kontroll på intensiteten
For de fleste er det vanskelig å anslå hvilken fart som er riktig for de ulike treningsformene. Dette er noe som må erfares, men som kan gjøres lettere ved bruk av pulsklokke. Ved å sikre riktig intensitet i treningen vil utbytte og resultat bli bedre.

Finn en fast runde på en god lengde og test formen regelmessig, lag ditt eget testløp og kontroller fremgangen.

Tren spesifikt
Ultraløp går som regel i terrenget og da må du trene på samme underlag. Legg langturen til skogen og veksle mellom sti og grusvei. Mykere underlag gir mindre belastning for benmuskulaturen, noe som gir rom for mer trening. Intervallene anbefaler jeg å gjennomføre på bane, et flatt asfaltdekke eller samme sted i skogen hver gang. Målet er å øke oksygenopptaket, men det koster å presse seg, derfor er det fint å kunne måle fremgangen fra økt til økt.

Les også: Fra hardbarket kriminell til lidenskapelig løper

Karoline ble årets forbilde

Karoline ble årets forbilde


Friidrettsfolket feiret seg selv i går med Friidrettsgallaen. Dette er prisene som ble delt ut.

Årets forbilde: Karoline Bjerkeli Grøvdal, IK Tjalve.

Årets unge utøver: Pål Haugen Lillefosse, Fana IL.

Årets lag: Bronselaget fra EM i motbakke i Zermatt: Stian Øvergaard Aarvik, IL Gneist, Johan Bugge, Mosvik IL, Torstein Tengsareid, IL Skjalg og Håkon Skarsholt, Andebu IL.

Årets øyeblikk: Tre norske brødre i finalen på 5000 meter i VM i Doha; Jakob, Filip og Henrik Ingebrigtsen, Sandnes IL.

Årets arrangør: Bislettalliansen; Oslo Bislett Games.

Årets gjennombrudd: Salum Kashafali, IL Norna-Salhus.

Årets lagspiller: Eivind Henriksen, IK Tjalve.

Friidrettens Venner sin utviklingspris: Pål Haugen Lillefosse, Fana IL.

Friidrettens Venner sin prestasjonspris: Jakob Ingebrigtsen, Sandnes IL.

Friidrettens Venner sin parapris: Salum Kashafali, IL Norna Salhus.

Extra Ambassadørkonkurranse:
1. Plass: Ola Stunes Isene, IF Sturla
2. Plass: Amalie Iuel, IL Tyrving
3. Plass: Hedda Hynne, IK Tjalve

Foto: Eirik Førde/NFIF

Fra hardbarket kriminell til lidenskapelig løper

Fra hardbarket kriminell til lidenskapelig løper


–– Jeg har løpt fra politiet mange ganger. Kanskje det var da interessen for løping egentlig startet?

Arman Vestad (46) ler av sin egen spøk. Det er ingenting ved den smilende mannen som avslører at han en gang i tiden var en heltids yrkeskriminell og rusavhengig. Det er lite folk i kantina og Arman tar seg friheten å strekke på føttene. Han er øm i kroppen etter en lengre løpetur dagen før. Bena bar ham 1 time og 50 minutter på Trondheimsasfalten.

– Det er den tiden jeg forhåpentligvis kommer til å bruke på løpinga på Ironman i Helsingør i sommer. Jeg prøver å venne kroppen på distansen.

Arman gestikulerer og forteller entusiastisk om konkurranser, løpemiljø og hva slags musikk han hører på når han trener. Det gjør det ekstra vanskelig å se for seg at han har vært en skinna mann på 120 kilo innblandet i flere store kriminalsaker. Men interessen for trening har ligget latent siden han var barn.

«Jeg har løpt fra politiet mange ganger. Kanskje det var da interessen for løping egentlig startet?» spøker Arman. Foto: Ingvil Kalland 

Fra fotballbanen til kriminalitet 
Fotball var den store lidenskapen i barndommen. Arman og en kompis trente hver dag etter skolen i garasjen til Armans bestefar. Da Arman var 17 år, opplevde han sin første nedtur. En nedtur som skulle koste han tjueårene.

– Fotball betydde mye for meg på den tiden, og som mange andre på den alderen satset jeg alt for å bli best. Da jeg ikke kom med på førstelaget til Moldes juniorlag, forsto jeg at jeg aldri skulle få fotballkarrieren jeg drømte om. 

Ikke lenge etter at fotballskoene var lagt på hylla, startet Arman i utelivsbransjen som vekter. Det var et tøft miljø. I den perioden levde han et dobbeltliv der han i den ene ytterkanten testet ut anabole steroider, hasj og amfetamin, og i den andre enden hadde samboer, tok utdanning og fikk en sønn.

– Da politiet oftere og oftere banket på døra, tok forholdet med dama slutt og jeg flyttet til Oslo. Da var dobbeltlivet over og livet besto kun av kriminalitet og festing.

Tjueårene forsvant i narkotikarus og kriminalitet, men skjebnen skulle snart sette en stopper for den ekstreme livsstilen. 

Vendepunktet i fengselet

I 2001 ble Arman dømt for salg av våpen i forbindelse med Orderudsaken der tre personer ble drept.

– Soningen ble et vendepunkt for meg. På cella fikk en kvinnelig fengselsbetjent meg til å forstå at jeg var verdt noe. Jeg satt i fengsel og kunne jo ikke akkurat stikke av fra samtalene med henne.

Arman ler, men blir raskt alvorlig igjen. Fikler med den tomme kaffekoppen. Fengselsbetjenten trakk paralleller til det kriminelle livet, og påpekte at mye av det Arman drev med der, også kunne gjøres i livet utenfor murene. Bare med et annet fortegn.

– Hun hamret det i meg at jeg var kreativ og omsorgsfull. Jeg likte jo å hjelpe andre mennesker og jeg begynte etter hvert å tro på henne. Hun fikk meg til å søke på sosionomutdanning og Stifinneren, som er en rehabiliteringsavdeling for kriminelle i Oslo fengsel.

Fra da av skulle livet handle om å løpe mot en lysere fremtid. 

Løpemiljøet ble en redningsbøye

Arman flyttet tilbake til Trondheim i 2003 og begynte å trene med butikkjeden Löplabbet. De arrangerte fellestreninger en gang i uka. Arman tenkte at løpetrening kunne være en fin måte å igjen bli inkludert i samfunnet på.

– I den kriminelle verdenen følte jeg meg som en konge, men i den virkelige verden var jeg en lilleputt. I løpegruppen begynte jeg å føle at jeg var verdt noe bare for den jeg var, ikke for det jeg gjorde.

Løpemiljøet ble en redningsbøye for Arman. På behandlingsstedet Tyrili hadde han lært å eie sin egen historie, og han delte sine tanker og følelser med enkeltpersoner i løpegruppen. Det ble skapt en klikk med løpefolk i Trondheim som begynte å dra på bedriftskaruseller. Etter hvert deltok Arman på flere maraton og triatlon.

–– Løping er min store frihetsfølelse

Arman forklarer at han får en intens lykkefølelse allerede etter én kilometer i løpeskoene.

– For meg som har opplevd å være høy på amfetamin, er løping en naturlig rus. Jeg kjenner en sterk følelse av at jeg lever når jeg springer. Jeg kan få gåsehud bak knærne og på ryggen av frisk luft, musikk på øret og gode ben.

Arman gliser og viser frem hårene som spretter opp på armene av bare å snakke om løpingen. For 15 år siden var det større sannsynlighet for at han aldri skulle fylle 30 enn at han skulle ta på seg et par joggesko.

– Jeg er vant til å sitte i fengsel, og løpinga er for meg den store frihetsfølelsen.

I tillegg til å føle seg fri, sier Arman at han blir ekstra kreativ når han er på løpetur.

– Jeg får mange gode ideer når jeg løper. Noen ganger må jeg bare stoppe opp og skrive ned alle tankene som popper opp i hodet. Frihet og kreativitet, livet leker på løpetur.

Livsviktige målsettinger

Arman forteller at årets mål er å fullføre Ironman på under seks timer.

– Jeg løp Ironman for første gang i Haugesund i 2015. Målsettingen da var å løpe under seks timer. Jeg kom i mål på 5.59.55, det var bare flaks. I fjor kom jeg på 6.00.25 på samme målsetting.

Den målsettingen er også en forberedelse til neste års mål, som er en fulldistanse Ironman i København. Distansen på en full Ironman er 3800 meter svømming, 180 kilometer sykling og 42,2 kilometer løping. Altså dobbelt så langt som det han skal løpe i juni i år. Også det løpet er en del av en plan om å holde seg i form til neste år igjen, hevder Arman.

– Neste løp er alltid neste steg til det å få lov til å bli gammel. Da jeg var kriminell og rusavhengig, trodde jeg aldri jeg skulle få bli over 40 år. 

Arman under Tordenskioldløpet. Foto: Ingvild Kalland

Rekordmila

I 2015 arrangerte Arman og en kompis sitt eget løp, Rekordmila. Ideen kom etter å ha løpt Hytteplanmila ved Hønefoss som Arman mener er Norges raskeste 10-kilometer.

– «Alle» drar dit for å sette rekord, inkludert meg selv. Jeg tenkte at det hadde vært gøy å hatt noe lignende i Trondheim. Jeg ville få med de beste løperne, men også de som ikke trengte en «personal best».

Det første året ble Rekordmila en ren «rekordmil», der løpere kom for å prøve å sette personlig rekord på mila. Rekordmila året etter skulle bli av et annet kaliber, sier Arman.

– I stedet for å betale startkontingenten, kunne deltakerne velge å gjøre en god gjerning.

I samarbeid med to sykehjem i Trondheim, hjalp over 20 deltakerne til der det trengtes. De hadde med seg familie og deltok på aktiviteter med de eldre, forteller Arman.

– Vi ønsket at Rekordmila skulle bli et løp som skaper gode verdier i samfunnet, som fikk folk fra alle samfunnslag med på løpegleden. Jeg ville prøve å få tak i de med lignende bakgrunn som meg som ønsket å springe. Jeg ville være med å gjøre noe godt for samfunnet, være en aktør som formidlet gode verdier og tankesett. 

Holder foredrag

Arman ble ingen fotballspiller, men han skulle heller ikke ende sin historie som kriminell. Han forteller med en usedvanlig formidlerevne om et liv i stadig endring, og det kan virke som om Arman har en spesielt spennende vei foran seg.

– Nedturene har vært mange, men enkeltpersonene som har bidratt til høydepunktene er viktigere, hevder Molde-mannen.

Arman holder nå foredrag og der forteller han om utenforskap og om å balansere på kanten og til slutt lande på riktig side. Han sier at han bruker en blanding av humor og alvor til å fortelle sin dramatiske historie og hvordan han har kommet dit han er i dag.

– Det er håp for alle, og foredragene mine starter med blålys, men ender med lys i tunellen.

Fra Armans første Ironman i Haugesund i 2015. Foto: Finisherpix

Personlig rekord på Ironman Helsingør

Ironman Helsingør i juni kom og gikk, og Arman forteller til Runner’s World at han nådde målet om å komme under seks timer.

– Jeg koste meg veldig på Ironman i Helsingør. Selv om jeg hadde fysisk vondt i deler av konkurransen, klarte jeg hele tiden å smile og minne meg på hvor heldig jeg er som får lov til å holde på med dette, og at jeg faktisk klarer å gjennomføre.

Arman kom i mål på tiden 5,53, og det er personlig rekord med fem minutter ifølge hovedpersonen.

– Den tiden er resultatet av all den harde treningen jeg har lagt ned i løpet av året. Dersom jeg klarer å holde tidene nede på konkurranser, innbiller jeg meg at jeg opprettholder en god mental og fysisk helse de årene jeg har igjen.

Les også: Ingen unnskyldninger – Arild løper, til tross for en kronisk sykdom og stygge kommentarer.