Løping gir perfekte settinger for å møte andre likesinnede. Jeg oppdaget fort at mange av de samme menneskene møtte opp på de forskjellige løpe-eventene, og det ble mindre og mindre skummelt å dra alene.

I flere år har ulike løpere bidratt med sin unike løpehistorie til spalten Runner's World-stafetten. Nå søker vi flere som ønsker å dele sin historie med leserne våre.

Alle starter et sted. Det er en usynlig startstrek foran ethvert menneske som utfører en endring, eller som setter seg et mål. 

Mange løpere gruer seg til smertene som kommer utover i løpet. Det slipper heldigvis Beate Jåsund å tenke på. Hun har vondt alltid.

Kompresjonsstrømpene er på, skoene er raske, magnesium og rødbetejuice er inntatt, persen skal tas! Dagen etter løpet ble et vendepunkt for Nils Wiig.

Har du opplevd at din personlige treningsreise ikke er forståelig for andre? Har du opplevd at folk ser på deg som en gal når du forteller om dine nye treningsmål?

Det verker i hele kroppen, jeg hiver etter pusten og kjenner melkesyra tar grep. Allerede etter to kilometer får jeg en fornemmelse av at formen er vesentlig dårligere enn hva jeg selv hadde forestilt meg. Det var ingen maraton jeg hadde lagt ut på, men en lettkupert løype på seks kilometer. Jeg forstår at her må noe gjøres med min fysiske form.

tilliten har vokst i takt med kilometerantallet de siste fire årene. – Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

"En ultra består av kontinuerlige opp- og nedturer. Om én ting jeg har lest er sikkert, så er det nettopp dette. At det er en fantastisk følelse å fullføre, det synes jeg ikke. Det føltes tomt og meningsløst", skriver Robin Bjorheim etter ultradebuten.

Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), "ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid." Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.