Bruker maratontrening til å takle MS

Bruker maratontrening til å takle MS


Da hun snublet over målstreken i New York Marathon i 2013, tenkte Signe Emilsen at hun bare var sliten.

– Jeg tenkte ikke særlig over det akkurat da, sier Stavanger-kvinnen om episoden den klare novemberdagen i den amerikanske storbyen.

Hadde mistanke
Diagnosen Multippel Sklerose (MS) fikk hun først for tre år siden, men når 52-åringen tenker tilbake, er det flere slike snuble-episoder som ligger i bakhodet, som at hun faller på bar bakke og plutselig ikke klarte å stå ned en slak bakke på ski ved hytta. Ubalanse er et typisk trekk ved sykdommen.

– Jeg merket også at finmotorikken forsvant da jeg satt og skrev. Jeg hadde nok en liten mistanke om hva som var årsaken, kommenterer Emilsen.

Våren 2016 tok  hun kontakt med fastlegen, som tok signalene på alvor.  Signe ble sendt til videre utredning, og gikk blant annet gjennom en MR-undersøkelse.

– Diagnosen ble stilt nokså kjapt, men sykdommen har trolig ligget der i flere år før den tid. Det er nok mange andre som også venter for lenge før de oppsøker lege, tror 52-åringen.

Signe Emilsen (52) har et aktivt liv, men er nøye på å ha balanse mellom trening og andre gjøremål for å ikke brenne opp kruttet. Alle foto: Trude Håland

Fire maraton

Maratonen omtrent «alle» løpere har på ønskelista, var Emilsens fjerde i rekka. Trolig stopper den der. For selv om hun har bevart løpegleden, har sykdommen satt henne noen skritt tilbake rent treningsmessig. Det blir neppe noen flere maratonmedaljer i samlingen enn fra det første i Berlin, deretter Tromsø, Amsterdam og så New York.

Tider på godt under fire timer og halvmaraton på 1.34, tilhører fortiden. I tillegg har hun deltatt i det sju mil lange skiløpet Marcialonga i Italia to ganger.
– Slik det ser ut nå blir det ikke flere maraton i hvert fall, smiler hun.

Stayerevne
Når man går fra å ha en svært aktiv livsstil, der løping inngikk som en stor del av denne, er det lett å bli bitter. Den fella har ikke Signe Emilsen gått i.  Hun har i stedet brukt all erfaringen fra de lengste løpene for alt det er verdt.  Løper man to, tre og fire mil, vitner det om stayerevne og vilje til aldri å gi seg.

– Det mentale verktøyet jeg anvendte da jeg løp maraton har kommet godt med. Når man løper så langt er det mentalt krevende. Den samme tankegangen har jeg brukt til å akseptere at sykdommen kom der, helt plutselig – som en helt ubuden gjest.

Et ark dras fram fra veska. Der har hun skrevet ned flere eksempler på hvordan hun selv måtte endre livsstilen og tankesettet etter MS ble en del av hverdagen.

– Før var det skikkelig dritt å få en strekk. I dag jubler jeg nærmest hvis jeg kjenner de samme tendensene, fordi nå betyr det at jeg har trent godt, ler hun.

Emilsen har begynt å kalle treningen for aktivitet.
– Å være i aktivitet er utrolig viktig og betyr mye, enten du er syk eller ei. Det gir overskudd.

Lagt bort stoppeklokka
«Nok er godt nok» har også blitt et viktig mantra for Emilsen de siste årene.  At intervallene ikke har samme intensitet som før hun ble syk, har hun forsonet seg med, selv om det tok en stund. Selv om MS-diagnosen ble stilt for tre år siden, er det bare det siste året Signe virkelig har tatt den inn over seg og godtatt situasjonen.

– I starten tenkte jeg bare at jeg trener og står på som før, og så «driter jeg i» hele MS-en. Men det gikk ikke. Jeg ble nødt til å sette på bremseklossene. Det innså jeg da jeg var på et opphold ved MS-senteret i fjor vinter. Det ble på mange måter et vendepunkt. Jeg var ikke klar før den tid.

Stoppeklokka er lagt bort for godt og byttet ut med loggføring på appen Strava. Da får hun likevel god kontroll.

– Jeg kan for eksempel gå to stolper og løpe fire som ei intervalløkt. Og så har jeg en fast runde som går hjemmefra. Noen ganger blir det tre kilometer, andre ganger fire, fem eller seks. Da er jeg fornøyd. Jeg trener ikke for å bryte ned kroppen, men er i komfortsonen – og vel så det. Det fungerer.

Trebarnsmor
Hun smiler forsiktig og løfter opp glasset med den doble latten som nylig ble satt på bordet på det populære lunsjstedet ved Stavanger stadion. En kjapp 100-meter unna ligger Idrettens hus der Signe Emilsen er ansatt i Rogaland friidrettskrets. I tillegg er hun klubbsekretær i friidrettsklubben GTI Stavanger.

MS er en kronisk sykdom som rammer sentralnervesystemet og som det ikke finnes noen kur mot. Også jobbhverdagen har endret seg for Emilsen i det siste. Akkurat nå jobber hun 50 prosent.

– Det er begrensninger i jobbsammenheng. Man vil jo gjerne jobbe og gjøre alt som før. Jeg har blitt flinkere til å fordele aktivitetsnivået, og innser at jeg ikke kan brenne alt kruttet på jobb eller trening. Det hadde ikke gagnet noen, ikke de hjemme helle, sier trebarnsmoren, som er gift og har to jenter og en gutt i alderen 16–26 år.

Mor til Ingrid Kristiansen
En digresjon er at hennes 26 år gamle datter til alt overmål heter Ingrid Kristiansen. Det spøkes med i flere sammenhenger, og faktisk var hun med moren til New York i 2013 og løp sin første maraton på 3.40. I dag bor Ingrid Kristiansen i Oslo og er en habil mellomdistanseløper for idrettslaget BUL.

Morens treningsinteresse har altså gått i arv, og også Signe fikk aktivitet inn med morsmelka. Ivrige foreldre med hytte i fjellet, gjorde at hun ofte var med på ski, og det var faren som overtalte henne til å gå Marcialonga – første gang på slutten av 1980-tallet.

– Jeg var innom de fleste idrettene, til og med kunstløp ble prøvd ut. Barndommen var preget av mye aktivitet på breddenivå.

Løpingen stiftet hun først bekjentskap med da hun var utvekslingsstudent i USA. Målet var å ikke komme hjem igjen som en «amerikaner» . Signe ble en del av et av skolens løpelag, og så begynte løpeballen å rulle videre da hun kom hjem. Hun var med i en rekke mosjonsløp og deltok i utallige halvmaraton, det første på 1980-tallet. Som nevnt er bestenoteringen 1.34 – en tid å være stolt av. Også deltakelser i eliteklassen for GTI i Holmenkollstafetten har det blitt.

Mer bevisst
Løpsminnene er mange.
– Jeg har forsont meg med tanken på at det trolig ikke blir flere konkurranser. Nå er jeg tilfreds med to-tre løpeturer i uka, én av dem er en årelang tradisjon på mandager med en venninnegjeng.  I tillegg blir det en del langrenn vinterstid.

Signe Emilsen har lært seg å tilpasse aktivitetsnivået til sykdommen, og har fått god hjelpe av fysioterapeut med tilrettelegging av styrkeøvelser.  I tillegg har hun begynt med yoga.

– Det skulle alle gjort. Å kontrollere pusten er viktig for å få ned stressnivået. Det gir energi, og så har jeg godt av all tøyingen. Som aktiv løper slurvet jeg mye på dette området, smiler hun.

Da sykdommen meldte sin ankomst, ble Signe tvunget til å tenke. Hun ble mer bevisst på hva som kan gjøres noe med og ikke.

Den aktiv livsstilen vil alltid prege meg, men det blir på en annen måte. Det går ikke like fort som før, men jeg skal suge på karamellen fra fortida. Det er faktisk helt greit.

Les også: Løping på grønn resept

Multippel Sklerose (MS)
• En kronisk sykdom i sentralnervesystemet.
• De vanligste tegn på MS er fysiske symptomer som tretthet eller matthet i kroppen, usikker balanse, nummenhet og problemer med synet.
• Sykdommen kan utvikle seg forskjellig fra person til person.
• Om lag 12.000 personer i Norge lever
i dag med sykdommen.
• Hvert år får mellom 500 og 550 personer i Norge en MS-diagnose.
• Sykdommen kan utvikle seg forskjellig fra person til person.

MS og trening
• Nyere studier har vist at trening kan forbedre symptomer som fatigue (utmattelse).
• Er ufarlig og gir ofte svært fordelaktige effekter, som bedre selvfølelse og økt livskvalitet.
• En forskningsrapport publisert i Multiple Sclerosis Journal, desember 2018, viser at trening kan bremse progresjonen på sykdommen.

Kilde: ms.no

Les også: Behandlingsform: Trening


Slå av en prat med Kilian

Slå av en prat med Kilian


Tre år etter at han besteg Everest to ganger på én uke, inviterer Kilian Jornet nå til Zoom-møte om temaet. Du kan bli en av de ti heldige som får være med på gruppesamtalen.

Denne uka feirer den levende løpslegenden Kilian Jornet at det er tre år siden han nådde toppen av Everest. Prosjektet ble foreviget, og filmen Path to Everest kan du se her.

I forbindelse med jubileet inviterer han til et Zoom-møte med ti heldige vinnere. Du kan søke om å få prate om fjell og løping med sjølveste kongen her: Zoom med Kilian Jornet

Zoom-møtet vil skje på fredag 29. mai klokken 19.00 og vare i 40 minutter.

Hva jeg tenker på når jeg tenker på (og driver med) løping

Hva jeg tenker på når jeg tenker på (og driver med) løping


Løping er enkelt. Hverken den fysiske eller mentale treningen bør kompliseres, mener Therese Falk. Men når hun virkelig har vondt i vilja, henter hun frem de verste følelsene som får henne til å fortsette: skam og skuffelse.


Min mentale strategi

I spalten Min mentale strategi får vi et innblikk i hva som skjer i topplokket til utøvere – både i den langsiktige treningshverdagen og under konkurranse. Therese Falk har løpt verdens raskeste «10 maraton på 10 dager» og befinner seg i verdenstoppen i 24-timersløping. For henne handler det om å ikke komplisere treningen og det mentale arbeidet – løping er enkelt!


En klok og fornuftig person sa til meg en gang, da jeg forsiktig luftet tanken om å én gang i livet løpe ultra, at ultraløpere – de må trives godt med å være alene. Over gjennomsnittet godt kanskje, for ja, det brukes mye tid i eget selskap. Mange timer som tilbringes ensom langs en bilvei, eller på en grusvei i skogen.

Ofte trives jeg i min «alenehet», men like ofte skulle jeg gjerne ha løpt sammen med noen. Men, for å være helt ærlig er jeg for lat. For lat til å organisere eller gjøre avtaler, og i alle fall for bedagelig anlagt til å skulle dra et sted før jeg starter løpeturen min. For når jeg tenker på løping tenker jeg først og fremst på at det er enkelt.

Therese Falk før start i Sommernattsløpet 2019

Enkelt, ikke nødvendigvis lett

Når jeg sier at løping for meg først og fremst er enkelt, tenker jeg på at det bare er å gå ut døra og begynne. Jeg sier ikke at det i seg selv er lett, men det er ikke så mye som må planlegges og fikses.

Og det er det som motiverer meg mest i hverdagen. Det at jeg kan bruke det som et naturlig transportmiddel til jobben. Og hjem igjen. Det går fortere enn å gå, jeg slipper å sitte i kø, fullpakkede busser, og jeg slipper å måtte vente. Det eneste jeg venter på om morgenen er at GPS-en skal slå inn.

For meg er løping enkelt, det er transport, det er meditasjon, og det er en god vane. Hverdagsløpingen er alt det, og litt til. For det er ikke til å stikke under en stol at det frister lite å jogge til jobb i sludd og på småglatte veier en mørk morgen i januar. Men da er den gode vanen viktig. Jeg vet at dagen blir litt bedre (både for elevene, kolleger og meg selv) om jeg har fått luftet hode og kropp litt før dagen begynner.  

Men det som gjør at jeg faktisk gjennomfører disse turene er at det er enklere enn alternativet. For hvis jeg har pakket skift i løpesekken kvelden før, og lagt klart treningstøy, er det enklere å gjøre som planlagt, heller enn å måtte finne fram andre klær, pakke om, og så sette seg i bilen.

Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.

Det er mange som har spurt om det er noen vits i å løpe disse korte turene til og fra jobb. «Det er jo bare fem kilometer.» Jeg tenker at å løpe disse turene, dag ut og dag inn, til jobb, og hjem fra jobb, de er de viktigste turene jeg tar. For det er de turene som gir overskudd i hverdagen, og det er der jeg får jobbet med viljen når jeg står og fryser og venter på GPS-en og egentlig ikke ønsker å jogge en meter.

Alle såkalte kvalitetsøkter, som lange langturer, intervalløkter og progressive økter er egentlig bare bonusøkter jeg tar fordi jeg har overskudd, og lyst. Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene.

Når jeg tenker på løping tenker jeg også på løp. Å delta på et løp sammen med mange andre er både fint og krevende. Fint, fordi i løpemiljøet er det utrolig mange hyggelig folk. Og her får jeg pratet med mange jeg aldri hadde hatt noe som helst til felles med om det ikke vært for løpingen. Krevende, fordi jeg alltid har et ønske om å prestere. Og at jeg selv forventer å hevde meg.

«Alle såkalte kvalitetsøkter er egentlig bare bonusøkter jeg tar fordi jeg har overskudd, og lyst. Og det overskuddet kommer av alle hverdagsturene», sier Therese Falk.

Ufarliggjøring

Jeg deltar på mange løp, og det tror jeg er med på å ufarliggjøre det en del. I 2019 løp jeg tre 24-timersløp, et femdagersløp, ni maraton, i tillegg til en rekke andre lengre og kortere løp.

Det å stille til start i så mange løp gjør at skuldrene senkes, magen roer seg og presset blir mindre. Det blir sagt at man gjerne kan delta i mange løp, men at man skal ha en spesiell oppkjøring til «de viktige løpene». Jeg har aldri helt klart det. Eller forstått hva «en optimal oppkjøring» egentlig er.

De gangene jeg tror jeg har gjort alt riktig (etter å ha lest meg opp på nett) har det som regel gått helt middels, eller ganske dårlig til og med. Men om jeg har tatt et maratonløp på sparket etter en hard treningsuke eller uka etter et langt løp, har det gjerne gått over all forventning bra.

Jeg forstår ikke helt hvordan kroppen fungerer, men har lært etter mye prøving og feiling at det ikke finnes noe «riktig oppkjøring» for meg. Derfor er jeg helt ærlig når jeg svarer folk som spør meg hvordan kroppen kjennes før et løp: «Jeg vet ikke».

Kroppen kan kjennes helt topp, lett og fin, og likevel bli sur og stiv halvveis i løpet. Og enda oftere kjennes kroppen tung og treig morgenen løpsdagen, og jeg tenker at dette her kommer til å gå rett i dass … Og så er det som om kroppen bare våkner i det startskuddet går.

Noen på sidelinja

De lange løpene, som flerdagersløp, 24-timersløp og 100 miles er i grunnen de fineste løpene jeg vet om. Jeg er veldig lite stresset før slike løp. For: Her skal det startes rolig. De første timene på slike løp skal bare jogges og nytes.

Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer. Det er slett ikke alltid jeg klarer det i det hele tatt, men målet er der. Og om jeg finner noen i publikum eller blant support og funksjonærer som er litt ekstra oppmerksomme, som gir meg det lille smilet, heier litt ekstra, ser meg, når jeg passerer runde etter runde, så er det viktig å vise at det betyr noe. Også de første timene.

Jeg har som mål å prøve å være hyggelig og relativt blid så lenge jeg klarer.

For når smerten kommer (for det gjør den), og jeg får veldig vondt i vilja, er det helt essensielt for meg å ha noen å spille på sidelinja. Han eller hun som har stått der og nikket stille og anerkjennende til meg, eller klappet og heiet litt mer høylytt, de skal jeg helst slippe å skuffe. Jeg skal stå i det, nettopp fordi det er noen som har giddet å bry seg om meg og løpingen min.

Og når jeg senker blikket og er unnvikende overfor de som står på sidelinjen er det rett og slett fordi jeg skammer meg litt. Jeg tenker at jeg skuffer de som har troen på meg. Og jeg skuffer meg selv.

Gjenspeiler livet

Nå høres dette veldig dramatisk ut, med skam og tungsinn, skuffelse og behov for anerkjennelse. Men et ultraløp gjenspeiler livet på mange måter. Det er i perioder veldig greit, som en helt vanlig hverdag. Men det er også perioder med skikkelig tunge mandagsmorgenener, ensomme søndager og lønningspils med jobben-fredager.

Hverken livet eller ultraløping er for pyser.

For meg handler det om å ikke grave meg for dypt ned i alle de tunge tankene, de som sier at jeg skal gi meg, at det ikke er noen vits i å fortsette, og huske på at det vil kjennes bedre om en liten stund. Og at jeg er sterk som står i det. For hverken livet eller ultraløping er for pyser, men jeg tenker at om jeg klarer å stå i det når det er tøft, blir de gode stundene enda bedre når de kommer. For de kommer. Og det prøver jeg å tenke på når jeg løper.

Løper seg fri fra medisinene

Løper seg fri fra medisinene


– Å bryte løpet på grunn av smerter er ikke noe alternativ, det må i så fall være på grunn av et hjerteinfarkt.

Malin Frøyen Bergset (52) har alle forutsetninger for å mislykkes med løping. Likevel trosser hun smertene, fast bestemt på å gjennomføre Oslo Trippelen.

Med maraton, halvmaraton og 10 kilometer på samme dag, blir det 73,3 kilometer løping med en kropp som egentlig var dømt til et liv i rullestol. 52-åringen fra Høyanger har derimot valgt å leve livet på endorfiner fremfor morfin, og for seks år siden tok hun av det siste morfinplasteret. Når hun først har satt seg et mål og sagt det høyt i tillegg, da er det ingen vei tilbake.

ALLSIDIG TRENING: En typisk økt for Malin en mandag er 15 min roing, 15 min hoppetau og 15 min sykling. Hele runden gjentar hun fire ganger. Foto: Guro Lindseth Nes

Dårlige odds for løping

Malin har en medfødt ryggmargsskade, og i tillegg en svulst i ryggmargskanalen. Om denne fjernes, vil hun etter all sannsynlighet bli lam, derfor får den heller være en del av henne så lenge den holder seg stabil. Et endeløst hav av operasjoner gjennom 25 år i både rygg, hofte og legg, førte til mye medisiner og sykehusopphold for Høyangerjenta.

–  Jeg har nok runda felleskatalogen med god margin, ler hun.

Selv om Malin sprudler i  dag, var hverdagen en helt annen før hun virkelig fikk øynene opp for trening. Det ble forventet i barndommen at hun skulle klare seg med krykkene hun fikk utdelt, men ellers var det liten oppfølging annet enn sterke medisiner.

Legene mente hun ville komme til å trenge medisiner resten av livet, og hverdagen bestod for det meste av morfin, sofa og opp til åtte paralgin forte daglig, bare for å håndtere smertene. 

TAR ALLTID TRAPPENE: Malin elsker trappetrening, og får nyte utsikten fra toppen av Høyanger flere ganger i uka. Foto: Guro Lindseth Nes

Fjellturen som endret alt

En dag i 2013 hadde mannen til Malin bestemt seg, han skulle klare å få henne med seg på en fjelltur. En fjelltur så tung at Malin var sikker på at hun skulle komme til å dø den dagen, som hun hittil beskriver som den verste i hennes liv.  Full i smerter satt hun på toppen og tenkte at det var hennes egen feil at hun var i så dårlig form, tross alt. At hun hadde gjemt seg bak alle diagnosene og latt kroppen forfalle.

– Jeg innså at jeg var nødt til å ta av noen kilo. Om ikke for min egen, så i alle fall for familien sin skyld, så vi kunne gjøre mer ting sammen igjen, sier Malin og har ikke angret et sekund på avgjørelsen i ettertid. Fra å veie 85 kilo, har hun nå landet på 57.

I  starten på 2014 tok hun av morfinplasteret, og siden den gang har treningen vunnet over medisinene.

– Det var en tøff periode hvor jeg måtte takle smertene, i tillegg til ubehaget i kroppen som kom da jeg trappet ned på all medisinen. En periode løp jeg likevel 10 km og halvmaraton bare noen dager etter at legen hadde fylt hofta med kortison og bedøvelse.

Snur smerten til noe positivt

De dagene Malin har mest vondt, legger hun opp til de hardeste øktene, og klistrer på seg et kjempeglis. Ved å ta frem bitterheten sykdommen har ført med seg i årenes løp, klarer hun å snu smerten om til viljestyrke, og ta henne dit hun vil.

– Jeg nyter å trene hardt, og har lært meg å trene litt over smertegrensen, slik at jeg tåler litt mer hver gang. Når jeg endelig har knekt koden for kroppen min, er det ingen vei tilbake for meg. Alternativet er uaktuelt, jeg er nødt til å opprettholde treningen for å slippe mer medisiner og sløvhet, sier Malin, og påpeker at det aldri vil bli snakk om kosetrening for hennes del.

MEDALSJESAMLING: Malin synes det er kjedelig å løpe uten medalje, og har opparbeidet seg en god samling de siste seks årene. Foto: Guro Lindseth Nes

Løp maraton med brukket fot

I 2013 klarte Malin for første gang å løpe en hel time. Samme uka meldte hun seg på sitt første løp – 10 kilometer under Florø maraton, og kom i mål på 57 minutter.

Siden den gang har det blitt rundt regnet cirka ti løp i året på 52-åringen. Oslo Maraton var første maraton som ble gjennomført, og det med brukket fot de siste 12 kilometerne.

– Jeg kjente at det var noe som ikke stemte i foten, men det skal mer til om jeg skal bryte et løp. Det kosta meg litt smerter i ukene som fulgte, men et brudd i foten er ingenting å snakke om i forhold til andre lidelser jeg har vært gjennom, sier Malin og må le av sin egen oppfatning av smerte.

Hennes største løp har hun valgt å tatovere inn på overarmen, som en påminner om hva hun har klart hittil. Nå er hun grådig lysten på en til.

Jakten på det uoppnåelige

Drømmen om Oslotrippelen kom etter fullført Oslo Maraton i fjor. Malin løp halvmaraton og 10 km, mens en kompis fullførte alle tre løpene og endte opp med fire medaljer rundt halsen. Én for hvert løp, og en fjerde for å ha fullført hele trippelen. Malin fikk både vann i munnen og blod på tann bare av tanken på å være blant de 80 som fikk melde seg på neste år.

– Det var ikke bare på grunn av medaljene, men tanken som slo ned i meg med én gang; at dette vil være totalt uoppnåelig med min kropp.

Likevel for Malin sin del, så er det de uoppnåelige målene som frister mest, de som gjør at hun kan bevise for seg selv det hun alltid har sagt: At ingenting er umulig!

Legene hadde ikke helt trua, men det gjorde lysten om mulig enda sterkere.

Lørdag 21. september kunne jernkvinnen fra Høyanger stolt forsvare det hun har jobbet for hver bidige dag det siste året.

MOT ALLE ODDS: Malin har valgt å leve livet på endorfiner fremfor morfiner, og det har ført henne til topps. Nå kan hun klare alt! Foto: Guro Lindseth Nes

Never give up!

På tiden 7:30:15 fullførte Malin 73,3 km løping uten pause gjennom Oslos gater. Det vil si en snittfart på 10 kilometer i timen en hel arbeidsdag.

Med tre løp på samme dag er du nødt til å fullføre hvert løp innenfor et visst tidsrom for å få lov å fortsette, ifølge reglementet. Selv med god margin, var det kun et raskt nummerskifte Malin tok seg tid til, før hun kastet seg ut i neste løp, vel vitende om at kroppen hennes faktisk ville bære henne gjennom alle sammen.

– Det er det råeste jeg har vært med på noen gang, sier Malin storfornøyd etter løpet, og har vanskelig for å se for seg hvordan hun skal klare å toppe dette. Før hun bestemmer seg for neste mål, skal hun midlertid nyte seieren. Bragden skal svies inn i rekka på overarmen, og kanskje blir det til og med en gedigen is, for første gang på et helt år.

Noe latmannsliv blir det derimot ikke på Malin. To dager etter løpet er hun igjen på plass i trappene i Høyanger for å trene for å holde smerten på avstand.   

Jakten på løpegleden

Jakten på løpegleden


Caroline Zachariassen. Småbarnsmoren som mistet all nattesøvn, ble utbrent og langtidssykemeldt. Hun som hater å løpe, men som drømmer om smilepuls og halvmaraton. Er det mulig å finne løpegleden på 12 uker?


Caroline Zachariassen

Bosted: Bryne
Alder: 30
Familie: Gift med Lars Zachariassen. Tre ville gutter; 2, 4 og 6 år.
Yrke: Key account manager i LarsZachariassen AS
Aktuell med: #jaktenpåløpeglede Instagram: carolinezachariassen


Det hele startet med en langvarig drøm. Løping ser jo så enkelt ut!

–  Jeg har lenge hatt lyst til å kunne trives med å bare ta på meg løpeskoene, gå ut døra og sette i gang. En halvtime helt for meg selv. Få utløp for irritasjon, negative tanker og kaos. Komme nært på naturen, høste overskudd og komme hjem som et bedre menneske enn da jeg dro ut. Kanskje har jeg hatt en i overkant romantisk forventning om hvordan det utarter seg? Samtidig er jeg jo innforstått med at det også finnes tyngre dager og varierende motivasjon. Tidligere har jeg gitt opp etter tre uker.

Løping som straff

Hun vet hva hun prater om. Caroline har vært en av Norges beste turnere i en årrekke. 48 NM-gull og internasjonale medaljer kommer ikke av seg selv. Opp mot 25 treningstimer i uka over mange år krever sin (vilje)styrke.

– Fokuset kunne til tider endre seg fra mestring og glede til prestasjon og resultat. At jeg har hatt et anstrengt forhold til løping kan nok også henge sammen med at jeg forbinder det med straff. For om jeg ikke presterte som ønsket, var straffeløping og kondisjonstrening en veletablert metodebruk blant turntrenerne. Samtidig er det helhetlige bilde av turnkarrieren min klart mest positiv, forteller hun.

Kjente ikke seg selv igjen

Turndrakten ble brukt for siste gang i 2012. Aktivitetsnivået normaliserte seg. Men det ble med ett års pause før helt andre prøvelser stod for tur. På kort tid fikk Caroline og ektemannen Lars tre barn. Alle energiske, livlige og livsglade gutter.

– Det var, og er fortsatt, helt kaos. Det finnes mengder av kjærlighet, omsorg, smil, latter og glede. Jeg er så stolt og glad i flokken min! Samtidig er det hektisk og krevende – store kontraster, forteller Caroline.

Løping er ikke alltid like gøy …
Foto: privat

I 2018 bikker totalbelastningen over etter et halvt år med mye sykdom og minimalt med søvn.

– Det er tøft å bli sykemeldt, miste alt overskudd og identiteten sin. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Orket ikke være, eller gjøre mer enn det mest tiltrengte. Det var etter ni måneder, når jeg var kommet fra liggende til knestående, at jeg fant ut at løping skulle bli ett av tiltakene for å finne tilbake til meg selv.

Caroline og mannen Lars Zachariassen etter en vellykket økt. Foto: privat

Caroline allierte seg med ektemannen som er fysioterapeut og trener. Sammen utviklet de et passende treningsopplegg, med gradvis progresjon og mestringsfølelse i fokus.

Distanse og fart fikk liten oppmerksomhet, målet var å komme seg ut og gjennomføre. Tre ukentlige økter, kort varighet. Var det oppskriften for å finne løpegleden?

De gjorde en avtale: Dersom målet om å trives med løping ikke ble nådd, gjorde ikke det noe. Men de 12 ukene med løping skulle være et helhjertet forsøk. All in – kaste seg ut i det.

Caroline allierte seg med ektemannen som er fysioterapeut og trener. Sammen utviklet de et passende treningsopplegg. Foto: privat

Treningsprogram – #jaktenpåløpegleden

Slik så Carolines program ut de fire første ukene:

Uke 1

Dag 1
– 10 min hurtig gange.
– 5 x 1 min jogg, 1 min pause.
– 10 min hurtig gange.

Dag 2
– 20 min hurtig gange.
– 3 x 10 tåhev i trapp.

Dag 3
– 10 min hurtig gange.
– Pyramide-intervall: 1 min, 2 min, 3 min, 2 min, 1 min. Pause: 1 min.
– 5 min hurtig gange.

Uke 2

Dag 1
– 10 min hurtig gange.
– 5 x 2 min jogg, 1 min pause.
– 5 min gange.

Dag 2
– 30 min hurtig gange.

Dag 3
– 5 min hurtig gange, 5 min rolig jogg.
– Pyramide-intervall: 1–2–3–4–3–2–1 min. Pause: 1 min.
– 5 min rolig jogg, 5 min gange.

Uke 3

Dag 1
– 5 min hurtig gange, 5 min jogg.
– Intervall: 4 x 3 min. Pause: 1,5 min.
– 5 min jogg, 5 min hurtig gange.

Dag 2
– 10 min hurtig gange.
– 3 x 6 min rolig jogg, 2 min pause. Gå i pausene.
– 5 min hurtig gange.

Dag 3
– 5 min hurtig gange, 5 min jogg.
– Intervall: 1–4–1–4–1–4 min. Pause: 1,5 min.
– 5 min jogg, 5 min hurtig gange.

Uke 4

Dag 1
– Rolig jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 10 min, gå 2 min, jogg 5 min.

Dag 2
– Rolig jogg 10 min.
– Intervaller: 4–3–4–3 min. Pause: 1,5 min.
– 10 min jogg.

Dag 3
– Rolig jogg 10 min.
– 3 x (45/15 x 6). Pause: 2 min.
– 10 min jogg.

Forklaring til treningsprogrammet:

Intensitet under intervaller: Du skal bli andpusten og svett, men ikke hardere enn at det er mulig å prate i korte, pressede setninger.

Pause: Hurtig gange

Med døden i hælene

Med døden i hælene


Gravferdskonsulent Øyvind Bertelsen-Tangvik (40) fra Kyrksæterøra løper for å holde døden på avstand. Det har resultert i en livsstilsendring og medaljer i NM triatlon.

Med kona Irene, de to døtrene Linnea (16) og Cecina (14) og hunden Leonardo, suser dagene forbi i et høyt hverdagstempo. Kontrastene mellom familieliv og jobb er store. Som gravferdskonsulent jobber Øyvind tett på døden, og for å kunne stå i jobben, løper han. Med lette bein over skog og mark luftes tankene etter møter med mennesker i sorg.

– Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død.

Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du.

Barndom med trening og død   

Øyvind vokste opp i et begravelsesbyrå som hans besteforeldre startet for snart 50 år siden, før hans foreldre overtok på 80-tallet.

Jeg var rundt 13 år første gang jeg var med på henting av en person som hadde gått bort. Siden da har jeg alltid hatt byråjobben i bakhodet. I 2007 ble jeg med og tok over bedriften sammen med min far.

I dag jobber Øyvind som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS.

Jeg har kun gått «livets skole», men kanskje det burde kalles «dødens skole» i mitt tilfelle.

Øyvind jobber som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS. Foto: Jørund Moltubakk

Da Øyvind ikke hjalp til hjemme med begravelsesbyrået, var han på løkka og spilte fotball. Han syntes også individuell idrett var gøy, og ble aktiv i kappgang i sjuårsalderen. Utfallet av det ble deltakelse i både junior-NM og nordisk mesterskap i kappgang.

I ettertid kan jeg se tilbake på en barndom med idrettsglede og stor treningsiver. Jeg elsket å ta de ekstra øktene, gjerne alene. En skikkelig treningsnarkoman, det var det jeg var.

I dag er Øyvind en aktiv triatlet, men en periode i livet var kroppen tung og motivasjonen lav.

Kropp i fritt forfall

Da Øyvind begynte på videregående, ble det en foreløpig slutt på hardtreningen som preget barndommen. Han trappet ned til femtedivisjon i fotball. Deretter ventet militæret, fast jobb og småbarnslivet. Kroppen var i fritt forfall, forteller han.

Noe måtte gjøres med de nyoppståtte smertene i ryggen om han skulle holde ut i den nye jobben som gravferdskonsulent.

– Jeg måtte ta grep for å bli sterkere. Det er noen krevende løft i denne jobben. Vi vet jo aldri hvor vi skal hente den døde og det kan være fryktelig tungt å løfte opp og ned trapper.

Vendepunktet kom nyttårsaftenen 2011 da han bokstavelig talt møtte seg selv i speilet. Skjorta var trang og nåla på badevekta hadde aldri pekt så høyt før. Treningsmekanismene fra barndommen slo til.

– Treningsnarkomanen var tilbake, og nå hadde jeg satt meg et mål. Etter åtte uker var åtte kilo borte.

Treningen skulle snart resultere i en bratt formstigning, men også fungere som terapi i møte med døden.

Gravferdskonsulentens egenterapi

Arbeidsoppgavene til en gravferdskonsulent er mange og varierte. Øyvind forteller at jobben hans blant annet består av å ta vare på og være en rådgiver for pårørende, stelle den døde og nedlegging i kiste. Øyvind minnes spesielt godt de første årene som gravferdskonsulent. Han var da nybakt småbarnsfar og kontrastene i livet var store.

– Jeg glemmer aldri det andre halvåret i jobben. Da var det sju fine ungdommer i sin beste alder som gikk bort, alle yngre enn meg. Det var tøft å absorbere, minnes jeg.

Øyvind sier at det til tider var vanskelig å stå i en utfordrende situasjon på jobb med mye død og sorg, for så å komme hjem og være en «superpappa» bare minutter senere.

–  Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk.

Øyvind løper for å klarne hodet, og hjemme snakker han med barna og kona om livet og døden.

– Jeg har et tett forhold til min far og min kone, samt en del prester vi jobber med. Til sammen får jeg sortert bort det verste.

Livet i perspektiv

Som gravferdskonsulent ser man hvor fort livet kan snu. Bilulykker og andre uventede dødsfall setter livet i perspektiv, sier Øyvind.

– Jeg setter stor pris på livet mitt med familie og venner. Det er ikke en selvfølge å få bli gammel. Alt for mange mennesker henger seg opp i bagateller i hverdagen, ofte tenker jeg at det ikke er verdt det å ta den krangelen om oppvasken.

I utgangspunktet er ikke gravferdskonsulenten selv redd for å dø, men han er mer redd for ikke å leve.

– I møte med mennesker i sorg har jeg lært at en må leve, nå! Mange bare eksisterer, jeg vil kjenne på kroppen at jeg lever. Det gjør jeg når jeg løper. Jeg har vokst på disse årene som gravferdskonsulent. Jeg har blitt et større medmenneske, og jeg tåler tøffe perioder bedre.

Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk

Løper alene sammen

Øyvind trener en del i skog og mark. Han synes det er befriende å løpe på stier og i bakker, og som hobbyornitolog elsker han å ta lange turer uten mobil eller klokke. Da er det kroppen og fuglene som styrer tempo. Det er noe helt eget med lyden av stillhet, forklarer han. 

– Jeg elsker å løpe ute, men de aller fleste kvalitetsøktene tar jeg på tredemølla. Vi har et stort løpemiljø på Kyrksæterøra, men som gravferdskonsulent og triatlet har jeg ikke anledning til å trene med løpegruppa så ofte.

Løping er en effektiv måte å få tankene over på noe annet enn døden, sier Øyvind. Når det er spesielt tøffe tider på jobben, som når det er barn som har gått bort, trekker han seg unna fellesøkter og trener alene for å sortere tankene.

Da tar han kvalitetsøkta på mølla klokken 06:00 på morgenen slik at han har 12 timers hvile til svømmetreningen på kvelden. Den ensomme treningen er nødvendig for den mentale helsa, mener Øyvind.

Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død

– Jeg løper alene på mølla fordi jeg trenger alenetid etter jobb, men samtidig er jeg en del av et løpemiljø på den digitale plattformen Zwift. Der «samles» vi en gjeng på internettsiden til fellesøkter på hver vår tredemølle i hvert vårt hjem. En mann jeg løper sammen med, jobber beinhardt for å komme seg med til Paralympics i Tokyo 2020. Vi motiverer hverandre fra hver vår kant av verden.

Terapi med sportslige resultater

Løpingen ga etter hvert klare resultater. Bare i fjor trente han over 700 timer. Høsten 2013 meldte Øyvind seg på halvdistanse triatlon og i 2014 sprang han sin første triatlon, AXTRI over Aurlandsfjellet. Øyvind forteller at det er en av de hardeste halv-Ironman som finnes, men at han nådde målet sitt om den blå trøya.

– Da fikk jeg blod på tann, motivasjonen var på topp! AXTRI 2015 ble gjennomført med rødtrøya som premie. Alle som kommer i mål under åtte timer, får rød trøye.

Han klokket inn sin første femkilometer gateløp i 2015 på tiden 18:11, og Hemnemila samme år på tiden 38:08.

– Etter tre gode triatlonkonkurranser i 2016, ble jeg lokket med på min første halvmaraton. Jeg hoppet like godt med på NM-klassen og kom i mål på 1:18. Jeg forsto at jeg løp på habile tider, og var godt fornøyd.

I dag er Øyvind en habil løper og triatlet. Foto: Børge Sivertsen

2017 ble den første virkelige sesongen med triatlon-EM som hovedmål. Kropp, motivasjon og struktur var på plass, erindrer Øyvind. Ørasprinten på fem kilometer ble presset ned til 17:11, og han kom på en solid 10. plass på BDO-mila i Trondheim. Det var hans første 10 kilometer på konkurranse, og han klokket seg inn på 35:11.

I 2018 ble Norseman gjennomført med sort trøye som belønning.

Kroppen var blitt sterk og hodet klart. Nå er det kun fremtiden igjen, og den er lys, mener gravferdskonsulenten.

– Jeg har ingen behov for å bli verdensmester, jeg løper fordi jeg synes det er gøy. Det er som med livet, det er veien mot målet som er det aller viktigste. Dersom et løp ikke går helt som planlagt, er ikke det ensbetydende med et mislykket løp. Alt er i læring og utvikling, som oss mennesker.