Thea Foss Bækkevold - St.Olavsloppet 2019 - Runner's World
Annonse

Thea Foss Bækkevold

St.Olavsloppet 2019

September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg.

Før den tid vil jeg imidlertid ta dere med på en herlig løpefest. Denne løpefesten var starten på sommerferien for min del, og for en fantastisk start det var! Jeg snakker om St. Olavsloppet.

St. Olavsloppet er en Svensk/ Norsk landeveisstafett over fire dager som arrangeres i uke 26. Vi følger den naturskjønne pilegrimsleden mellom Trondheim og Östersund og de to vertene bytter på hvert andre år på å arrangere start og mål. I år gikk loppet fra Trondheim til Östersund med følgende dagsetapper: Dag 1 fra Trondheim til Levanger, 14 etapper på 103,2 km. Dag 2 fra Levanger til Sandvika, 10 etapper, 65 km. Dag 3, fra Sandvika og over fjellet og på svensk side (alltid stas) 10 etapper, 61,9 km. Så den aller siste dagen fra fjellbyen Åre og inn til mål i Östersund. 17 etapper og 110,8 km.

Veien mot loppet

For min del startet loppet som en drøm etter jul i 2019. Jeg hadde deltatt på loppet flere år tidligere, da med jobb. Et jobbskifte etter jul førte til at deltakelse sommeren 2019 ikke var garantert for min del. Drømmen var der, så jeg sjekket interessen for lopp med med min mann og nabo venneparet vårt, Eskil og Ida. Alle tre var i fyr og flamme. Eskil fortalte også at hans far, Steinar hadde løpt loppet som yngre og trodde garantert han ville stille om vi gikk til lag.

La så ut et innlegg på Facebook-siden til løpeklubben for å teste stemningen der. Ga klar beskjed, stiller vi lag, er det alle fire dager som gjelder og dermed må løpere fikse seg fri fra jobb. Skal si klubben mobiliserte, og stemningen var positiv fra første sekund. Flere foreldre, venner og barn av medlemmer av løpeklubben ble hyret inn, fri fra jobb fikset, overnattingsteder booket. 32 ulike løpere i alderen 9 -66 ble med. Bilen ble profilert med Muruvikingen vår for anledningen og MURUVIKINGAN LØPKLUBB GJÖR LOPPET var en realitet!

Loppet starter.

Spent ble jeg kjørt ned til Trondheim og borggården ved Nidarosdomen. Jeg skulle få æren av å blant annet løpe første og aller siste etapper på dette loppet.  Åh som jeg gledet meg til å få sette ballet i gang.

Godt med støtte før det braker løs.

Stolt gikk jeg frem og hentet stafettbåndet som vi skulle bringe frem til Östersund. Varmet opp og stilte opp til start. «Det er 1 minutt igjen til start» sier den etter hvert velkjente og kjære stemmen til speakeren, Jens Aas og han setter på den sangen jeg forbinder med Berlin marathon. Gåsehud! Ser ned mot der vi skal løpe, ser en god løpevenn stå der. Han har tatt på Muruvikangan t-skjorten sin (skal løpe for oss senere, selv om han bor på andre siden av byen) veiver med et Muruvikingan flagg og smiler varmt. Jeg fikk umiddelbart gåsehud og tårene presset på. 3 - 2 -1- PANG, loppet er i gang og jeg løper av sted.

Kjenner på en utrolig takknemlighet for alle som ville bli med på dette eventyret og nyter hver meter av mine 4000 meter fra Trondheim til Lade. Der venter en av klubbens nyeste løpere Robert Sollihaug. Med myndig holdning og sterk stemme signaliserer han «Æ e hær» Lettet gir jeg båndet fra meg og roper « god tur, NYT»  Klubben vår har løpeglede som fokus og hovedmålet er at alle skal komme til veksling og ville bli med neste år.

Hoppende glad for å være i gang, båndet er avlevert og lykken er stor.

Resten av dagen går med på å skynde seg inn og ut av bildene. Vi var flere følgebiler med løpere som hadde løpt, eller skulle løpe. Alle ville vi heie på de andre underveis, gjerne rekke å se de starte og komme til veksling. Dagene går kjapt og det er tonnevis med løpeglede, mestring, samhold og heiing.

I ettertid er det enkelte episoder jeg husker med ekstra stor glede. Eksempel dag 1: Vi løper inn laget i Levanger og Anders og jeg blir invitert inn i bussen til Nea radio. De har fått nys om løpeklubben fra den lille bygda via vår kjære Muriviking og gode venninne Ingrid, og vil gjerne høre mer. Skikkelig stas!

 Dag 2. Jeg skal veksle med nabogutten Brage på 9 år, han har aldri vært med på loppet før, men både mamma, pappa og farfar er med ( Ida, Eskil og Stienar) Jeg vet han gleder seg stort, men han er også veldig spent. Pappa Eskil hadde en tung etappe opp Østnesbakkene og skulle veksle med sønnen, han ble med som hale for Brage sånn at han skulle kjennes deg trygg på debuten i loppet.  Brage blir forhåndmeldt og jeg venter spent. Så plutselig kommer han løpende inn, han er et stort smil og det er tydelig han at dette har gitt mersmak. Lillesøster Tora og øvrig famille heier han inn, han rekker båndet til meg. Jeg får en GOD klem og så er det min tur. Jeg spurtet på, denne etappen hadde jeg i fjor også. Jeg V I L ha pers. Ja, jeg vet jeg sa løpegleden er viktigst. For meg betyr det også å se forbedring. Jeg løper ikke for pers hver gang, men løp er løp 😉

Dag 3 Skullel min datter, Mali på 11 år løpe en etappe. Vi hadde puttet henne i en etappe mellom Ida og meg, sånn at hun har to kjente i begge ender. Ida veksler med klem og smil og Mali legger ut på sprang. Mammaen holder på å sprekke av spenning og stolthet i andre enden og føler iverig med på EQ-Timing. Jeg skal videre veksle med min mann, Anders. Tonje er der for å plukke med seg Mali og passe de to yngste barna våre, samt kjøre bilen. Mali hadde hvisket meg et lite tidsmål på morgningen. Plutselig blir hun forhåndsanmeldt, og jeg skjønner at jenta har knust målet sitt! Jeg gjør med klar, Tonje og småtingene heier som bare det, Mali fosser inn til veksling. Hun ståler og kaster seg inn i armene mine. Med verdens beste start ligger det an til en fantastisk etappe for min del.  Halvveis i etappen er Tonje og ungene der, de heier og hoier, helt fantastisk! Jeg kommer inn til veksling, ser Anders lyse mot meg, vi veksler med et smellkyss og jeg går stolt til ungene og Tonje. Så er det bare å haste videre, det er flere løpere som skal følges opp og vi skal løpe inn til Åre!

Mali kaster seg inn til tidenes beste klem.

Når jeg veksler med anders tar vi oss alltid tid til kyss, klapp og klem.

Marianne skulle løpe inn båndet til Åre. Marianne var relativt ny i klubben, hun ble med i vinter på en av de kveldene der snøen lavet ned. Vi skulle ha 10* 2 minutter i bratt motbakke og plogen brøytet 4 ganger mens vi løp. Marianne fortalte da at hun så gjerne ville løpe, hun hadde sittet på gjerdet i 10 år og hadde SÅ lyst, NÅ var det hennes tur. Til tross for den heftige starten ble hun med videre. Og endelig skulle hun debutere i løp. Vi tilskuere rigget oss til å løpe henne inn. Med banner, flagg og ropert fikk vi fulgt henne inn til mål og det var en ære å få løpe inn den blide damen som kom spurtene opp mot mål. Mestring og løpeglede!

Flotte Marianne stormer i mål!

Dag 4 bugner av høydepunkter: Mine kjære svigerforeldre Anne og Tore har reist opp fra Hønefoss, ens ærend å løpe en etappe hver. Svigerfar starter loppets siste dag og løper inn til vekling med min mann i Undensaaker. Her kommer min sønn på 5 år og sier han må vise meg noe. Stolt tar han meg i hånden og fører meg bort til påmelding til Mini Olav. Gutten vil løpe. Det er start om 10 minutter og vi forstår at dette rekker vi. Ludvik og Iben blir påmeldt, de får t-skjorter, medalje og jucie og herlige løpsopplevelser der de løp, vi voksne heiet.

Iben i farta!

Tre generasjoner løpere.

Mens barna løper, blir Tonje kjørt til sin etappe. Hun skal løpe 11 kilometer. Dagen før hadde hun en heftig motbakke etappe, så hun var litt spent på hvordan beina ville være. Det gikk så det suste og 11 minutter før estimert tid kommer hun inn for vesling. Hjertet mitt gråter av stolthet når min kjære lille sønn løper bort til vår gode venninne og vil dele løpehistorer med henne. Stolt viser han frem medaljen sin. Jeg er minst like stolt som han over å ha så fine mennesker i livet mitt.

Tonje og Ludvik <3


Svigermor løper etter hvert sin etappe, hun gruet seg veldig, men det gikk så fint. At hun er noen og 60 år skulle ingen tro. Snakk om flott forbilde!  Loppet fosser videre og vi blir rammet av noen uhell i trafikken, det er mange som følger sine løpere og det blir laaaange kør. Tre etapper på rad var vi usikkere på om vi faktisk hadde løpere på plass, men det løste seg heldigvis i siste sekund hver gang.

Plutselig var det min tur. Jeg ble satt av på nest siste etappe og alle andre reiste inn til Östersund. Det var så rart å plutselig, etter fire dager med masse kjente rundt meg, stå helt alene å vente på min tur.

Jeg kjente meg tom og sliten. Jeg tenkte nå har jeg brukt opp kreftene mine på å løpe hver dag, på å heie på alle løpere, haste inn og ut av bilen og ikke minst på grunn av adrenalintoppene tidligere, det skummelt når vi fryktet vi ikke hadde løpere å plass. Måtte jeg steppe inn?. Så ser jeg Madeleine Totland (fra Östersund, med søster i Muruvik) komme løpende mot meg.

MIN tur, loppet snart over. Wow, jeg fylles med adrenalin og flyr av sted. Passerer veksling til etappe 50, kun 5 kilometer og en etappe igjen til mål. Ikke delmål som de andre dagene, men MÅL som i loppet 2019 er ferdig….Tankene svirrer, løper på, blir sliten igjen. Ser på Garmin klokken min og ligger an til ny pers på 5 kilometeren. Løper på, tenker Tonjes ord i hodet «Hoften frem, jobbe på, dette klarer du, løpe med hjertet» Garmin piper New PR 5km! Hurra, ser på andre siden av sjøen og ser der er målbuen. Det er 2 kilometer igjen, akkurat nå føles 2 kilometer som 20 mil. Jeg bestemmer meg for å ta en hvilekilometer, må ha noe å gå på bakken og til mål. Løper videre og over bruen fra Frösö og til Östersund, litt til, runder opp til sentrum og hører Tonje og co vræle THEEEEAAA! Jeg blir nesten blåst av banen. Ser ungene mine, svigers, Anders, noen av mine beste venner, sambygdinger, søsken av sambygninger som har vært med å løpe og ande fra vår utvidede løpefamile. Tårene presser på, jeg løper opp bakken med millioner av følelser, men mest av alt takknemlighet og gleder. Fra Trondheim til Östersund. VI KLARTE DET!!!!

JAAAAAAAAAAAA!!!!!

Vel over mål venter Nea radio for oppfølging av intervjuet fra dag 1. Jeg husker ikke hva jeg sa til de, men håper jeg formidlet dette: Det har vært fire fantastiske løpedager, nye vennskap er knyttet, både i klubben og med andre klubber (Namdal Løpeklubb og Byåsen vetera damer, en ekstra Hei til dere <3) Jeg elsker «runners community» og laget mitt, er vanvittig stolt av hver eneste en, både de som har vært med å løpe, men også de som heiet både i løypa og hjemmefra. Det har vært fire dager med bare smil og god stemning og det er ikke tvil om at muruvikingan løpeklubb er tilbake under loppet 2020.

Vi gleder oss!

 

 Takk for i år Muruvkingen og Muruvikingan Løpeklubb <3

 

Kategorier:
Kom i gang Løp Trening 
2019-09-03 20:17, visad 1404 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerThea Foss Bækkevold

Thea er en løpeglad firebarnsmamma som virkelig brenner for løpegleden og samholdet blant løpere. Om hun kan motivere en til å finne løpegleden blir hun superglad og har derfor startet egen løpeklubb i nabolaget: Muruvikingan Løpeklubb.

I en travel hverdag finner hun lett smutthull til løping, det er jo egentlig lekende lett: Sett den ene foten foran den andre og gjenta. Hun liker å løpe alt mulig, men har en forkjærlighet for asfalt. Jakter på "Six Star Finisher"-medaljen og nye løpeeventyr. Thea er stolt ambassadør av Oslo maraton og Mizuno.

Instagram: Theabjoll

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Kan du hjerte- lungeredning (HLR)? Er du klar til å forsøke og redde liv om et medmenneske faller ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser