Thea Foss Bækkevold - Min historie som løper - Runner's World
Annonse

Thea Foss Bækkevold

Min historie som løper

I mitt aller første blogginnlegg på Runner's World tenker jeg at en presentasjon er på sin plass: Historien om hvordan jeg, jenta som hatet å løpe, ble helfrelst mosjonsløper, med særlig dilla på maraton!

Jeg er Thea, født i Harstad i mars 1979 og har nettopp fylt 40 år.
Vi ble ikke i nord så lenge før ferden gikk hjem til Trøndelag.
Jeg bor nå i en lita bygd som heter Muruvik i Malvik kommune, utenfor Trondheim. Jeg er gift med Anders Foss Bækkevold og vi har fire barn. Jeg jobber som advokatsekretær i Trondheim.


En vakker, tidlig sommerkveld i 2010 fikk plutselig denne damen fri fra jobb som hovmester og ville utnytte den solfylte sommerkvelden med ei god venninne, med vin på Solsiden i Trondheim. Venninna mi inviterte med kollegaen sin, Anders. Selv om det er tidenes klisje var det kjærlighet ved første blikk og siden denne kvelden har det vært han og meg.

Jeg ble med Anders hjem til Hønefoss allerede i august i anledning Ringeriksmaraton. En fin måte å møte hans famille på, før jeg eventuelt skulle involvere mine to unger med «Bækkevoldene». Hvert år under Ringeriksmaraton, og under navnet Svigersvina, deltar begge familiene Wærstad, min svigermor Annes søsken med barn og barnebarn og Bækkevold, min svigerfar Tores søsken med barn og barnebarn. De som ikke løper, er med å heier. Det som møtte meg denne første gangen var ca. 60-70 Svigersvin, alle kledd rosa! Jeg elsker rosa! Det var som å komme hjem. Jeg løp ikke, og hadde ikke planer om det heller, hahaha!

Samme høst dro Anders og jeg tilbake til Hønefoss for å tilbringe helgen alene sammen Anne og Tore. Svigerfar skulle denne helgen løpe halvmaraton som oppkjøring til et maraton og vi ble med i følgebil. Jeg husker jeg sa til han «Tore, dette er galskap» og la til at jeg hadde kjedet med i hjel i eget selskap om jeg skulle løpt samme distanse, ja, om jeg ikke hadde død av dårlig løpekondis først da. Jeg gikk med på at jeg kunne bli med på en 5 kilometer ved neste Ringeriksmaraton i stedefor, mest for å bevise at jeg faktisk var litt sporty. Ok, så hatet jeg jogging, men jeg kunne ta denne for laget.

Vinteren kom og gikk, rundt påsketider startet Anders og jeg opptreningen til hver vår 5 kilometer. Anders tok føringen, han hadde vært med flere ganger tidligere. Når det nærmet seg slutten på turen sa han at vi skulle løpe til krysset der fremme. Når vi endelig kom frem til krysset, ØKTE han farten og ropte «Nei, vi løper lenger, til bommen ved huset der» Jeg bråstoppet og som en 3 åring i sin verste trass, nektet jeg å bli med videre. «Du SA vi skulle stoppe her!»

Jeg ga meg derimot ikke. Hver lørdag morgen, løpe jeg samme runde og danset Zumba ellers flere ganger i uken. I juni ble jeg med på mitt første løp: Jentebølgen i Trondheim. Det ble derimot ikke Ringeriksmaraton på meg den høsten. Svangerskapskvalme satte en stopper for planene og jeg ble tilskuer et år til. Iben blir født i november, vi triller mye og lange turer med vogna og etterhver t blir det også noen løpeturer. Ny opptrening til min berømmelige etappe i Ringeriksmaraton er i gang. I mai ringer svigerfar og spør om jeg kan ta dobbel distanse og løpe 10 kilometer! Svaret er «NEI!» Tore forteller om fire kusiner som drømte om å løpe på et firerlag, hun ene kunne ikke og jeg var siste løsning. Vi gikk inn på et kompromiss: Jeg hjelper kusinene, men da måtte vi også løpe «10 for Grete» under Oslo Maraton samme høst. Jeg syntes fremdeles at alt over 5 kilometer var galskap, men av en eller annen grunn hadde jeg alltid hatt lyst til å løpe i Oslo under maratonhelgen, men ikke turt.

Sommerens trening endret seg og min faste lørdagsrunde ble sakte, men sikkert forlenget. Løpet i Hønefoss gikk veldig bra og jeg var stolt som en hane der jeg løp min mil, pluss 5oo meter i rosa Svigersvinskjorte, som et offisielt medlem av familelaget. Dette var de som hadde tatt så varmt imot meg og mine to barn. Nå gledet meg virkelig til å stå på startstreken sammen med svigerfar i Oslo. Jeg og Tore løp sammen til Skøyen, der mistet vi hverandre, jeg nøyt virkelig løpet og opp Karl Johan hører jeg min svigermor rope «Heia Thea», det hjalp masse og jeg fikk ekstra krefter til en lang sluttspurt. Tore kom seirende ut av dette løpet, men løpegleden den vant jeg. Vel, i mål sto det en ting i hodet mitt: HALVMARATON neste år! Maraton derimot, DET skulle jeg aldri løpe!


Hentet fra instagram, litt stolt over å løpe halvmaraton.

Vinteren kom og gikk, september 2013 ble Ludvik født, så det ble ingen halvmaraton på meg i 2013, men jeg rakk å få med meg 5 kilometer under Ringeriksmaraton med Ludvik i magen. 13 dager etter ble han født. Jeg fikk dermed en ny vinter, vår og sommer med løping og minnene om de fantastiske 10 kilometerene jeg hadde hatt høsten 2012.

Våren 2014 søkte treningssentret mitt ei utrent jente de kunne følge frem mot Jentebølgen-løpet. Jeg var ikke utrent, men søkte med begrunnelsen «Jeg liker meg innenfor komfortsonen min» Original plan om utrent jente ble droppet og de valgte meg. Kriteriet for å få være med var en PT-time i uken samt egentreninger. Jeg fortalte PT jeg fikk; Tor Inge Indset, om min drøm om halvmaraton og vi ble enige om å fortsette samarbeidet den sommeren. Han ga meg min første løpeplan og her ble mange milepæler nådd. Jeg husker så godt en langintervall økt der hvert drag ble løpt litt under terskel og med følelsen av kontroll, og for første gang følelsen av å fly, at jeg kunne løpe for alltid. Planen han la opp for meg passet perfekt.

Målet med den første løpeturen med Anders hadde blitt doblet mange ganger før høsten 2014. Endelig kom dagen for mitt første halvmaraton. Oslo badet i deilig høstsol og jeg hadde et mål om under to timer. Underveis klarte jeg ikke å holde smilet tilbake, jeg gliste meg gjennom de 21 195 meterne og suste inn til 1.46.11. Jeg kunne simpelthen ikke tro det. Dette måtte jeg gjøre igjen og igjen og igjen!

Vel hjemme gikk jeg inn i et slags vakuum, var ikke helt meg selv, litt tom på en måte. Lørdagen etter Oslo halv lå jeg på sofaen og «zappet» på TV’en, plutselig svipper jeg innom Eurosport: Berlin Maraton skal til å starte, jeg ser de slipper masse ballonger og løpet starter. Jeg hyler på Anders «DER, DER SKAL JEG LØPE NESTE ÅR»! Anders sier bare «ooook» og tror meg nok ikke helt. Men jeg, jeg hadde bestemt meg. Jeg sendte i skjul mail til Springtime og dermed var reisen i gang.

Jeg tok i bruk Instagram som treningsdagbok og fant glede og inspirasjon i andre løpere. Jeg fant frem til «runnersworld.no» og slukte bloggene der inne rått. Derfor er det med stor glede og skrekkblandet fryd jeg nå, veldig stolt skriver, mitt første innlegg for samme sted. Jeg må rett og slett klype meg i armen: «er det sant?».

Reisen mot Berlin ble ikke bare lett. Jeg prøvde meg på et program jeg fant på nett som var for hardt for meg. Jeg hadde på forhånd ingen respekt for maratondistansen. Det var jo bare å løpe to halve etter hverandre og det var jo bare moro. Jeg gikk lei og ville gi opp. Anders tvang meg igjennom, vi måtte reise, vi hadde tross alt betalt for dette. Målet mitt om sub 4, ble bare å komme meg igjennom. Greide jeg det, skulle jeg aldri løpe maraton igjen, men holde meg til halvmaraton. Min kjære ble med som moralsk støtte.

Magien startet morgenen før maratonen med det årlige og åh, så magiske frokostløpet. Herlig stemning, gatene stengt for dette løpet, det var inspirasjon hvor enn jeg snudde meg. Jeg møtte noen damer jeg kjente fra Instagram og mitt første skikkelige møte med «runners community» var et faktum. Underveis i frokostløpet begynner noen løpere og klappe i hendene, det sprer seg som ill i tørt gress og om litt høres bare trampende løpesteg i takt med hundrevis av løpere og tilskuere som klapper. Vi løper inn på den Olympiske stadion, en runde på det blå tartandekket, før vi ender opp utenfor med gratis berlinerboller, frukt, juice og kaffe. Løpegleden kommer tilbake for fullt.

På kvelden drar vi på pastaparty, der møter vi igjen damene fra Instagram og Namdal Løpeklubb. Jeg forteller de hvor redd jeg er for morgendagen og Line Borkmo ser på meg, smiler og sier «men hvorfor er du så redd, Thea? Du, vet det gjør ikke vondt i 42 kilometer vettu» Jeg kjente det løsne litt, kanskje kunne jeg komme meg igjennom?

Selve løpsdagen holdt jeg litt igjen hele tiden, den kjente tilværelsen av være innenfor komfortsonen hang i, jeg var livredd den berømmelige «veggen», gikk på alle drikkestasjoner, nøyt folkelivet og ga hundrevis av High five til alle søte ungene i løpa. Ved kilometermarkering 37 står en mann med et digert skilt «YOU ARE A MARATHONER».
Tårene siler, jeg klarer dette. Lille meg, som trassig stoppet på 5 kilometer, JEG ER EN MARATHONER! Jeg ser rundt meg, får smil tilbake fra både medløpere og publikummere. Jeg løper under Brandenburger Tor, men er så ufokusert at jeg ikke får det med meg. Løper inn til den irriterende tiden 4.01.07! Når jeg møter Anders med medaljen rundt halsen, som jeg riktignok er mega stolt over, vet vi det begge to: Jeg må tilbake :)

Året etter er jeg på plass og kommer under den magiske 4 grensen. En ny drøm kommer frem, London 2018 og sub 3.45! Sånn ble det dessverre ikke, men jeg fikk plutselig en bonus maraton i Amsterdam, den ble tatt litt på impulsiven og det var egentlig Oslo halv som var hovedmålet mitt denne høsten. Klokket inn ny pers der og i Amsterdam måneden etter ble det ny «maratonpers». Ikke sub 3.45 da, men 3.45.34! Målet om London henger der fremdeles. Jeg reiser ned om 6 små uker. Jobben gjøres nå og jeg håper du vil følge meg på veien. Husk det, jeg H A T E T løping, nå kan jeg ikke se for meg et liv uten. Jeg har til og med startet min egen løpeklubb (sammen med min mann) Så hver mandag møter vi medløpere og får ukentlig ta del i det samholdet vi har blitt så glade i: «Runners Community!»

V løpes!
<3 Thea


2019-03-26 09:08, visad 3453 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerThea Foss Bækkevold

Thea er en løpeglad firebarnsmamma som virkelig brenner for løpegleden og samholdet blant løpere. Om hun kan motivere en til å finne løpegleden blir hun superglad og har derfor startet egen løpeklubb i nabolaget: Muruvikingan Løpeklubb.

I en travel hverdag finner hun lett smutthull til løping, det er jo egentlig lekende lett: Sett den ene foten foran den andre og gjenta. Hun liker å løpe alt mulig, men har en forkjærlighet for asfalt. Jakter på "Six Star Finisher"-medaljen og nye løpeeventyr. Thea er stolt ambassadør av Oslo maraton og Mizuno.

Instagram: Theabjoll

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton! Lørdag 21. september 2019 skriver seg ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser