Thea Foss Bækkevold - Runner's World
Annonse

Thea Foss Bækkevold

Holmenkollstafetten med Team Mizuno Norge!


Reklame:

 

Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden og løpe for Mizuno’s ambassadører.

 

 

Jeg var temmelig spendt på hva som ventet meg, blant ambassadørene til Mizuno er det nemlig idrettsprofiler i Norgestoppen og verdenstoppen…! Og så meg da...! En helt vanlig mosjonist med et bankende hjerte for løpeglede og det å få trening inn i hverdagskabalen.

Tryggheten var at jeg hadde mine kjære «Mizuno-brødre» Lars Zachariassen og Ole Kristian Bakkene med meg. Disse to herlige menneskene ble jeg kjent med når jeg, Bakkene (og Svein Kjetil Riska som dessverre ikke kunne bli med til Oslo) ble plukket ut til å bli med inn i Mizuno Norge Teamet til Lars i fjor. Dette er noe jeg er utroig takkemmelig og stolt over. Få lov til å være  med denne fine gjengen og være ei "Mizunojente"

 Jeg til Oslo kvelden før. Ville lande på hotellet og slappe av litt før selve dagen. Det var en veldig spent Muruviking som reiste ned til Tigerstaden fredag kveld. Holdt på å glemme løpeskoene mine hjemme, oppdaget det akkurat i det jeg skulle gå igjennom sikkerhetskontrollen, men med en kjapp ektemann og en reddende engel i sikkerhetskontrollen på Værnes løste det seg akkurat! Kan jo ikke komme på samling med Mizuno Norge i pumps :)

 

bilder fra instastoryen min :)

Noen dager før hadde vi fått beskjed om at vi dessverre måtte trekke laget vårt, men det kunne bli mulighet til å bli med på laget til de ansatte hos Mizuno. For å være sikker på å få løpe startet jeg lørdagen med en god mølleøkt på hotellet før frokost. Vi skulle møtes på Bislet til lunsj og jeg var litt engstelig for å dra alene, dårlig retningssans som jeg har. «Storebror» Bakkene kom til unnsetning, møtte meg på trikkeholdeplassen og så dro vi sammen til treffet. Det var en skikkelig god trygghet og veldig koselig.

 Seee så fine Mizuno-brødre jeg har.

 

Vel fremme på Bislet ble jeg litt sjenert igjen.

Det var litt merkelig å plutselig være i samme rom som stjerner man har sett på tv og sett opp til i åresvis. Når selveste Marit Bjørgen sa jeg var sprek som nettopp hadde løpt maraton, greide jeg bare å si "ÆææææØØØØØHHH" Hahahaha, en smule starstruck der. Marit tok det veldig fint og jeg klarte å få til en liten samtale når jeg bare fikk smummet meg litt:)

Endelig fikk vi også møte de som jobber hos Mizuno, jeg har mailet med disse i litt over ett år, så det var ekstra stas å få bli kjent. Jentene på kundesentret fikk høre at jeg var der alene og bodde på samme hotell og de tok meg virkelig inn i gjengen «Du er ikke alene, Thea. Nå er du med oss! Velkommen til før-fest på rommet vårt før banketten. Så drar vi dit sammen». Ååå, gjett om ei som ble glad? Jeg er  greit utadvendt til vanlig, men i møte med mange ukjente på ukjent sted så blir jeg faktisk veldig sjenert.

Både ansatte og ambassadører fikk muligheten til å bli kjent hverandre og det var virkelig stas. Jeg forstår nå at både de som er plukket ut for sine idrettsprestasjoner og de mer vanlige som, meg, (Eller som Lars sier det så fint «noen er plukket ut for sin x-faktor» Hohoho, jeg liker den … 😊) faktisk har noe verdifullt å komme med. Vi brenner for det samme, vi har dog ulike målsettinger, men vi kan sammen spre det glade treningsbudskap og sammen når vi ut til flere.

 

 Team Mizuno Norge <3

Etter hvert ble det tid for løp. Vi hadde godt med tid, men hva gir du meg. Plutselig innser vi at både 3. 4. og 5. etappen er sent ute til våre etapper. Hohoho, gikk hurtig fra hvilepuls til makspuls, vi løp til T-banen, jeg klarte å bli stengt ute og så dermed 3. og 5. etappen dra uten meg. Pulsen min når nye høyder, jeg aner nemlig ikke hvor jeg skal og får et øyeblikk med panikk! Kjære «bror «Lars, ringer, avtale nytt møte sted og alt er fint igjen. Vi møtes igjen noen banestopp etter, løper til min etappe. Han løper videre til sin. Vi roper «ses snart og lykke til»

PHU, tid for å slappe av litt. Er det egentlig litt varmt? Burde jeg ta av jakken? Fikser startnummeret på t-skjorten og ser plutselig Lars komme i noe som ser ut for å være i supermann fart! Wooohooo! Jeg får stafettpinnen og legger selv på sprang. YES, disse 1900 meteren er ren bonus, jeg trodde jo jeg ikke skulle løpe, og her er jeg, i Oslos gater med på stafetten, Lykke! Når mitt forrige løp for 13 dager tidligere var 42195m, var det skikkelig rart å skulle løpe 1900m nå. Mye vondere til pusten (og jeg angret litt på mølleøkten noen timer før), jeg var spent på om jeg kom til å se hun jeg skulle veksle med, ser plutselig vekslingsfeltet og der, godt synlig STÅR lagvenninna mi. Jeg gliser og får ropt «Goood tuuur» avleverer stafettpinnen. Vips, HK-stafetten er over for min del.

 Lars og jeg drar ned til Bislet, står der inne i ca. en time og heier frem de som løper laget sitt i mål. Det jeg virkelig elsker med HK-stafetten er at den passer for alle. Etappene er korte: 15 etapper fordelt på ca. 18 500m, så absolutt alle kan komme seg gjennom og føle på mestring og løpeglede.  Det var en sann fryd å se og heie på alle forskjellige løpere som løp i mål på Bislett.

For min del håper jeg virkelig Holmenkollstaffeten blir en ny tradisjon, for denne stemningen og dagen vil jeg gjerne ha i reprise!

 

Håper vi ses På HKS i 2020!

Fine, fine jentene på Mizunos kundesenter. Jeg vet jeg er innhabil, men jeg synes de er Norges beste :)

Løpes!

 

<3- Thea

Publicerat: 2019-05-19 16:34 Kommentarer (0)



London Marathon 2019

London Marathon- ENDELIG!

28.04.2019 endelig var dagen her. Dagen min kjære lillebror fyller 35 år. Min eldste sønn flyttet til Orlando for ett år og dagen for London marathon! En løpedrøm for meg siden jeg passerte målstreken i Berlin Marathon i 2016.

Møtte min kjære venninne, Åshild, og andre nye løpevenner til frokost kl 0600. Stemningen var spent og samtalen gikk mye på vær, (meldt regn og vind) bekleding og nerver. Jeg fikk ned litt havregrøt med frukt til frokost, eplejuice og min obligatoriske kaffe. Smurte med niste fordi starten ikke skulle gå før 10.20
Bussen hentet oss 07.15 og skulle kjøre oss til start.


Bussturen ble munter. Åshild og jeg ønskert begge positivt fokus så faktorer vi ikke kunne gjøre noe med orket vi ikke å forholde oss til. Vel fremme ved start steg humøret enda noen hakk. Det var satt opp telt vi kunne varme oss i og det var mye moro å se på.


Etterhvert kom også Hege, Jeanette og Mazal. Vi brettet oss ut og lekte piknik. Det ble så hyggelig så plutselig hadde jeg spist opp både to skiver og snickersen min. Skravla gikk og lattersalvene ljomet i teltet. Vi glemte det som ventet. Plutselig måtte vi Ile for å rekke toalett før start. Det var laaaange køer, men med god logistikk så det gikk kjapt. Det var også relativt rent og tilstrekkelig med toalett papir. Luksus! Bagasjen ble levert og vi stilte opp i startblokkene våre.


Jeg, Hege Nordlie Åshild Jensen, Jeanette Richwood og Mazal Zarhin :)

Snaaaart i gang for Blå gruppe, pulje 3!

Jeg og Hege stilte opp sammen. Helt bakerst i blå pulje gr.3. Hutret og frøs, men humøret var i behold. Plutselig begynte vi og småløpe og starten kom til syne. Vi ønsket hverandre god tur, satte på pulsklokkene våre og så VAR LØPET I GANG!!!

De første kilometerne hadde jeg en smule overtenning. Det var som en herlig miks av 17. Mai, russetog og parade. Jeg løp forbi et løpende telt, en sau, noen epler, en båt, en robåt, masse superhelter, noen nesehorn, så flere Minnie mus og masse annet. London Marathon har virkelig plass til alle mulige skapninger i løypa.

Jeg tenkte på det ei venninne hadde sagt « I dag løper du på rød løper Thea, en 42195 meter lang rød løper» Jeg smilte. Ei annen venninne sendte melding med «Dette er drømmen din, nyt» Jeg løp smilende videre og sendte varme tanker til alle jeg visste som «backet» meg i dette drømmeløpet mitt og jakten på sub 3.45. Publikum var fantastisk og det var virkelig vanskelig å holde tilbake. Mange søte små som ville ha high five og jeg var ikke vanskelig å be:)



Jeg er veldig fan av delmål og har stort sett alltid delmål, til og med med på treningbruker jeg delmål. Strategien som funker for meg på maraton er å dele opp i 5’ere! Jeg skal løpe 8 «5 kilometer’e» og en parade 2’er. På store løp vet jeg også at de hjemme følger med og heier, det hjeper masse.  For hver sensor jeg kommer til (ofte er dette nettopp på 5 km merkene) smiler jeg litt ekstra, hopper over og tenker på de hjemme.  I tillegg fokuserer jeg på kilometer for kilometer. Sånn blir ikke maratondistansen så lang for meg 🙂

Jeg hadde en plan om å holde igjen til halvmaraton. Det gikk ikke! Publikum ga så mye energi, de skriker og formelig drar deg fremover, gliset mitt gikk nesten rundt. Jeg prøvde å lese litt plakater som publikum hadde med, og HER var det mye moro (i alle fall moro i øyeblikket)

Eksempler:

«If Trump can run America, you can run this!»

«Britney survived 2007. You will make it today» Illustrert med en «skinnet» stakkar Britney som angriper en fotograf!


«Never trust a fart after mile 15!»


Dette lille skipet har jeg til tross for at jeg filmet det  til instastoryen min ikke sett. Hahaha, fotografen derimot... ;)

Rett før halvveis løp vi over Tower Bridge! Utrolig stemninsgfylt!Her fikk jeg gåsehud fra topp til tå!



Så rundt km 25 ble det brått tungt og lårene tunge.

Shitt, mye tidligere enn forventet! Det var på tide å jobbe  med muskelen mellom ørene. La meg litt inn i feltet og overså publikum og søte små ei stund. Snakket med meg selv inn i hodet «En kilometer av gangen, Thea, hold trykket oppe» «27 kilometer... 3000m til neste milepæl, 30 km. Jobbe på, hold trykket til 28 kilometer» Tok gladelig i mot «gels» og vann. Løp under dusjene som var satt opp. Hodet kokte. «Jobbe, jobbe» Passerer 30 kilometer. Tenker det er jo samme distanse som «kose-runden" til Ingrid og meg hjemme.
La meg ut på siden igjen, smilte til publikum som heier tilbake. Gir «high five» igjen til søte små og ser jeg har kontroll. Persen er min, jeg trenger ikke presse mer en nødvendig, bare hold koken og NYT (og hold den lurende krampen i begge legger UNNA) 

38 km! 38... Bare fire små igjen. Snart er London-eventyret over, det er jo nesten litt trist. «Men jobbe på» 40 km og min siste 5km. Alle 8 er passert. Kun parade to’eren igjen. Jeg spurter på.... 40,5 neeei dette blir for raskt, krampen lurer. Hold litt... 41 km, «Æææææ! Spuuuurt» Plutselig ser jeg 800m skiltet ... 600 meter igjen... Det siste strekket løper vi forbi Buckingham Palace, svinger til høyre og får det majestetiske bygget i ryggen og ikke minst, målbuene åpenbarer seg foran meg. På sidene henger store engelske flagg, det hele er så vakkert. Dette øyeblikket har jeg sett for meg på løpeturer hjemme med snøføyk og motvind. Treninger der jeg egenlig har ville vært hjemmme, men dratt ut og løpt likevel. NÅ er jeg her! Jeg blir overveldet, noen høye hikst som treffer meg helt i magen. Tårene spruter.


400 meter: «ta deg sammen, smiiiiil»


Glisende med henda i været, dog veldig smale smale øyne passerer jeg mål.


Får medaljen rundt halsen og et hjertelig «well done» og en klem fra funksjonæren. Går videre, smiler til fotograf, får finisher posen med mye godt i og pakker meg stolt inn i rød folie. Fy søren! Jeg klarte det.

Lykkelig med min nye maratontid: 3.41.16! London Marathon SUB 3.45 Jeg NAILET deg <3


Lykkelig tusler jeg ut fra området og inn mot tuben. Engelskmennene er så høflige og det er gratulasjoner fra alle kanter. Plutselig kommer solen frem. Jeg blir igjen overveldet og takknemlig. Tårene siler ned til haken og jeg kjenner det er EN jeg MÅ snakke med. Anders. Gråtende ringer jeg til min kjære mann. Setter meg ned og hviler på en husvegg mens han lar meg snakke til gråten er gåttover i smil igjen. Maraton kan være følsomt altså. Dette løpet er over. Litt junk, skumbad og en liten flaske bobler nå, så er det klart for feiring og utveksling av løpsrapporter med resten. Ah, jeg elsker det.

Så får vi se hvor neste maraton blir, meeen det er klart. 3.41.16 er en veldig fin tid for meg, men den kan ikke få stå lenge. Først skal den nytes. Så stater jakten på sub 3.39.59!

Håper vi løpes:)

<3- Thea

Publicerat: 2019-05-01 11:57 Kommentarer (0)



Oppkjøring London Marathon 2019

Oppkjøringen mot London Marathon gikk knirkefritt ganske lenge. Økte ukes totalen jevnt og trutt, ingen skader som i fjor. Det meste var bare fryd! 

Via «Runners community» har jeg vært så heldig å blitt kjent med nydelige, løpeglade mennesker og langturene har virkelig vært en fest! Vi har løpt, skravlet, ledd, sett nye plasser, spist seigmenn og løst verdensproblemer :)

    
Været har vært som det pleier i Trøndelag på seinvinteren: Snø! Ca fire ganger har jeg trodd at nå er vinteren over. På planens lengste langtur sto 36 km på blokka. Fordelt sånn:
10 km rolig,
10 km i maratonfart,
10 km rolig
6 i maratonfart.

Våknet opp søndagsmorgen til masse tung og våt snø! Ville nesten grine! Jeg hadde sett for meg bar og deilig asfalt som det var når jeg la meg kvelden før. Løsningen ble mølle! Det lengste jeg hadde løpt på mølle før var 18 km. Jeg bestemte meg for at dette måtte gå- Det meste sitter vel i hodet? Dessuten jeg ville heller løpe med singlett, enn ull denne dagen. Laget meg en strategi. Podcast på de rolige partiene, musikk på maratonfart-dragene. Massedrikke og noen seigenn ved siden av meg. Det gikk over all forventning. Fyyy søren for en mestringsfølelse! Det var lettere en antatt og jeg gjør det gjerne igjen. Etter en kjapp dusj var det rett i håndballhallen får å heie på håndballjenta mi. Gjett om vaffel, kaffe og Pepsi Max (på boks) smakte godt?

Ellers har trønderværet vært glatt, sørpete, bart, vindete, sol og løpende har vi ønsket våren hjertelig velkommen!

   
Noen mørke «løpeskyer» har det dog vært. I midten av mars begynte jeg å kjenne meg sliten. La meg tidligere, men var likevell veldig trøtt. 6 løpeøkter i uken midt oppe i jobb-bytte ble kanskje litt mye for denne 4 barnsmammaen. Det ble fort til en «skulk i uken» Jeg trives godt i min nye jobb og har herlige nye kollegaer, men det er rart og uvant å «ikke kunne noe» og måtte lære seg rutiner og nye arbeidsmåter og systemer. Mistenker mye av energien min gikk med her.

Påsken kom og nå skulle det tapte tas igjen! Deriblant et kvartmaraton løp. Skulle bare komme meg hjem fra jobb fredag kveld og ta imot påskebesøk fra Østlandet. Sånn ble det ikke, jeg klarte virkelig ikke å mobilisere og det ble ca. null løping og bare kos med familien (og «svigers» som var påskebesøket) og mye snop, god mat og vin. Føles nesten som jeg ubevisst ødelegger for meg selv. Om jeg ikke gjør øktene, er det ikke så rart om jeg ikke lykkes på mitt maraton. En dårlig unnskyldning rett og slett. Eller en annen mulighet: Jeg trengte litt fri. Siste rest av påsken løsnet det i alle fall og etter ca. 5 uker med en skulk her og der har jeg endelig fullført ei treningsuke etter planen igjen. For sent til pers? Kanskje, men også kanskje ikke:) Svaret får jeg vite om 7 små dager! London Marathon, jeg er klar, jeg gleder meg og jeg går for pers!


💗-Thea

Publicerat: 2019-04-21 21:07 Kommentarer (0)



Min historie som løper

I mitt aller første blogginnlegg på Runner's World tenker jeg at en presentasjon er på sin plass: Historien om hvordan jeg, jenta som hatet å løpe, ble helfrelst mosjonsløper, med særlig dilla på maraton!

Jeg er Thea, født i Harstad i mars 1979 og har nettopp fylt 40 år.
Vi ble ikke i nord så lenge før ferden gikk hjem til Trøndelag.
Jeg bor nå i en lita bygd som heter Muruvik i Malvik kommune, utenfor Trondheim. Jeg er gift med Anders Foss Bækkevold og vi har fire barn. Jeg jobber som advokatsekretær i Trondheim.


En vakker, tidlig sommerkveld i 2010 fikk plutselig denne damen fri fra jobb som hovmester og ville utnytte den solfylte sommerkvelden med ei god venninne, med vin på Solsiden i Trondheim. Venninna mi inviterte med kollegaen sin, Anders. Selv om det er tidenes klisje var det kjærlighet ved første blikk og siden denne kvelden har det vært han og meg.

Jeg ble med Anders hjem til Hønefoss allerede i august i anledning Ringeriksmaraton. En fin måte å møte hans famille på, før jeg eventuelt skulle involvere mine to unger med «Bækkevoldene». Hvert år under Ringeriksmaraton, og under navnet Svigersvina, deltar begge familiene Wærstad, min svigermor Annes søsken med barn og barnebarn og Bækkevold, min svigerfar Tores søsken med barn og barnebarn. De som ikke løper, er med å heier. Det som møtte meg denne første gangen var ca. 60-70 Svigersvin, alle kledd rosa! Jeg elsker rosa! Det var som å komme hjem. Jeg løp ikke, og hadde ikke planer om det heller, hahaha!

Samme høst dro Anders og jeg tilbake til Hønefoss for å tilbringe helgen alene sammen Anne og Tore. Svigerfar skulle denne helgen løpe halvmaraton som oppkjøring til et maraton og vi ble med i følgebil. Jeg husker jeg sa til han «Tore, dette er galskap» og la til at jeg hadde kjedet med i hjel i eget selskap om jeg skulle løpt samme distanse, ja, om jeg ikke hadde død av dårlig løpekondis først da. Jeg gikk med på at jeg kunne bli med på en 5 kilometer ved neste Ringeriksmaraton i stedefor, mest for å bevise at jeg faktisk var litt sporty. Ok, så hatet jeg jogging, men jeg kunne ta denne for laget.

Vinteren kom og gikk, rundt påsketider startet Anders og jeg opptreningen til hver vår 5 kilometer. Anders tok føringen, han hadde vært med flere ganger tidligere. Når det nærmet seg slutten på turen sa han at vi skulle løpe til krysset der fremme. Når vi endelig kom frem til krysset, ØKTE han farten og ropte «Nei, vi løper lenger, til bommen ved huset der» Jeg bråstoppet og som en 3 åring i sin verste trass, nektet jeg å bli med videre. «Du SA vi skulle stoppe her!»

Jeg ga meg derimot ikke. Hver lørdag morgen, løpe jeg samme runde og danset Zumba ellers flere ganger i uken. I juni ble jeg med på mitt første løp: Jentebølgen i Trondheim. Det ble derimot ikke Ringeriksmaraton på meg den høsten. Svangerskapskvalme satte en stopper for planene og jeg ble tilskuer et år til. Iben blir født i november, vi triller mye og lange turer med vogna og etterhver t blir det også noen løpeturer. Ny opptrening til min berømmelige etappe i Ringeriksmaraton er i gang. I mai ringer svigerfar og spør om jeg kan ta dobbel distanse og løpe 10 kilometer! Svaret er «NEI!» Tore forteller om fire kusiner som drømte om å løpe på et firerlag, hun ene kunne ikke og jeg var siste løsning. Vi gikk inn på et kompromiss: Jeg hjelper kusinene, men da måtte vi også løpe «10 for Grete» under Oslo Maraton samme høst. Jeg syntes fremdeles at alt over 5 kilometer var galskap, men av en eller annen grunn hadde jeg alltid hatt lyst til å løpe i Oslo under maratonhelgen, men ikke turt.

Sommerens trening endret seg og min faste lørdagsrunde ble sakte, men sikkert forlenget. Løpet i Hønefoss gikk veldig bra og jeg var stolt som en hane der jeg løp min mil, pluss 5oo meter i rosa Svigersvinskjorte, som et offisielt medlem av familelaget. Dette var de som hadde tatt så varmt imot meg og mine to barn. Nå gledet meg virkelig til å stå på startstreken sammen med svigerfar i Oslo. Jeg og Tore løp sammen til Skøyen, der mistet vi hverandre, jeg nøyt virkelig løpet og opp Karl Johan hører jeg min svigermor rope «Heia Thea», det hjalp masse og jeg fikk ekstra krefter til en lang sluttspurt. Tore kom seirende ut av dette løpet, men løpegleden den vant jeg. Vel, i mål sto det en ting i hodet mitt: HALVMARATON neste år! Maraton derimot, DET skulle jeg aldri løpe!


Hentet fra instagram, litt stolt over å løpe halvmaraton.

Vinteren kom og gikk, september 2013 ble Ludvik født, så det ble ingen halvmaraton på meg i 2013, men jeg rakk å få med meg 5 kilometer under Ringeriksmaraton med Ludvik i magen. 13 dager etter ble han født. Jeg fikk dermed en ny vinter, vår og sommer med løping og minnene om de fantastiske 10 kilometerene jeg hadde hatt høsten 2012.

Våren 2014 søkte treningssentret mitt ei utrent jente de kunne følge frem mot Jentebølgen-løpet. Jeg var ikke utrent, men søkte med begrunnelsen «Jeg liker meg innenfor komfortsonen min» Original plan om utrent jente ble droppet og de valgte meg. Kriteriet for å få være med var en PT-time i uken samt egentreninger. Jeg fortalte PT jeg fikk; Tor Inge Indset, om min drøm om halvmaraton og vi ble enige om å fortsette samarbeidet den sommeren. Han ga meg min første løpeplan og her ble mange milepæler nådd. Jeg husker så godt en langintervall økt der hvert drag ble løpt litt under terskel og med følelsen av kontroll, og for første gang følelsen av å fly, at jeg kunne løpe for alltid. Planen han la opp for meg passet perfekt.

Målet med den første løpeturen med Anders hadde blitt doblet mange ganger før høsten 2014. Endelig kom dagen for mitt første halvmaraton. Oslo badet i deilig høstsol og jeg hadde et mål om under to timer. Underveis klarte jeg ikke å holde smilet tilbake, jeg gliste meg gjennom de 21 195 meterne og suste inn til 1.46.11. Jeg kunne simpelthen ikke tro det. Dette måtte jeg gjøre igjen og igjen og igjen!

Vel hjemme gikk jeg inn i et slags vakuum, var ikke helt meg selv, litt tom på en måte. Lørdagen etter Oslo halv lå jeg på sofaen og «zappet» på TV’en, plutselig svipper jeg innom Eurosport: Berlin Maraton skal til å starte, jeg ser de slipper masse ballonger og løpet starter. Jeg hyler på Anders «DER, DER SKAL JEG LØPE NESTE ÅR»! Anders sier bare «ooook» og tror meg nok ikke helt. Men jeg, jeg hadde bestemt meg. Jeg sendte i skjul mail til Springtime og dermed var reisen i gang.

Jeg tok i bruk Instagram som treningsdagbok og fant glede og inspirasjon i andre løpere. Jeg fant frem til «runnersworld.no» og slukte bloggene der inne rått. Derfor er det med stor glede og skrekkblandet fryd jeg nå, veldig stolt skriver, mitt første innlegg for samme sted. Jeg må rett og slett klype meg i armen: «er det sant?».

Reisen mot Berlin ble ikke bare lett. Jeg prøvde meg på et program jeg fant på nett som var for hardt for meg. Jeg hadde på forhånd ingen respekt for maratondistansen. Det var jo bare å løpe to halve etter hverandre og det var jo bare moro. Jeg gikk lei og ville gi opp. Anders tvang meg igjennom, vi måtte reise, vi hadde tross alt betalt for dette. Målet mitt om sub 4, ble bare å komme meg igjennom. Greide jeg det, skulle jeg aldri løpe maraton igjen, men holde meg til halvmaraton. Min kjære ble med som moralsk støtte.

Magien startet morgenen før maratonen med det årlige og åh, så magiske frokostløpet. Herlig stemning, gatene stengt for dette løpet, det var inspirasjon hvor enn jeg snudde meg. Jeg møtte noen damer jeg kjente fra Instagram og mitt første skikkelige møte med «runners community» var et faktum. Underveis i frokostløpet begynner noen løpere og klappe i hendene, det sprer seg som ill i tørt gress og om litt høres bare trampende løpesteg i takt med hundrevis av løpere og tilskuere som klapper. Vi løper inn på den Olympiske stadion, en runde på det blå tartandekket, før vi ender opp utenfor med gratis berlinerboller, frukt, juice og kaffe. Løpegleden kommer tilbake for fullt.

På kvelden drar vi på pastaparty, der møter vi igjen damene fra Instagram og Namdal Løpeklubb. Jeg forteller de hvor redd jeg er for morgendagen og Line Borkmo ser på meg, smiler og sier «men hvorfor er du så redd, Thea? Du, vet det gjør ikke vondt i 42 kilometer vettu» Jeg kjente det løsne litt, kanskje kunne jeg komme meg igjennom?

Selve løpsdagen holdt jeg litt igjen hele tiden, den kjente tilværelsen av være innenfor komfortsonen hang i, jeg var livredd den berømmelige «veggen», gikk på alle drikkestasjoner, nøyt folkelivet og ga hundrevis av High five til alle søte ungene i løpa. Ved kilometermarkering 37 står en mann med et digert skilt «YOU ARE A MARATHONER».
Tårene siler, jeg klarer dette. Lille meg, som trassig stoppet på 5 kilometer, JEG ER EN MARATHONER! Jeg ser rundt meg, får smil tilbake fra både medløpere og publikummere. Jeg løper under Brandenburger Tor, men er så ufokusert at jeg ikke får det med meg. Løper inn til den irriterende tiden 4.01.07! Når jeg møter Anders med medaljen rundt halsen, som jeg riktignok er mega stolt over, vet vi det begge to: Jeg må tilbake :)

Året etter er jeg på plass og kommer under den magiske 4 grensen. En ny drøm kommer frem, London 2018 og sub 3.45! Sånn ble det dessverre ikke, men jeg fikk plutselig en bonus maraton i Amsterdam, den ble tatt litt på impulsiven og det var egentlig Oslo halv som var hovedmålet mitt denne høsten. Klokket inn ny pers der og i Amsterdam måneden etter ble det ny «maratonpers». Ikke sub 3.45 da, men 3.45.34! Målet om London henger der fremdeles. Jeg reiser ned om 6 små uker. Jobben gjøres nå og jeg håper du vil følge meg på veien. Husk det, jeg H A T E T løping, nå kan jeg ikke se for meg et liv uten. Jeg har til og med startet min egen løpeklubb (sammen med min mann) Så hver mandag møter vi medløpere og får ukentlig ta del i det samholdet vi har blitt så glade i: «Runners Community!»

V løpes!
<3 Thea

Publicerat: 2019-03-26 09:08 Kommentarer (0)



MerThea Foss Bækkevold

Thea er en løpeglad firebarnsmamma som virkelig brenner for løpegleden og samholdet blant løpere. Om hun kan motivere en til å finne løpegleden blir hun superglad og har derfor startet egen løpeklubb i nabolaget: Muruvikingan Løpeklubb.

I en travel hverdag finner hun lett smutthull til løping, det er jo egentlig lekende lett: Sett den ene foten foran den andre og gjenta. Hun liker å løpe alt mulig, men har en forkjærlighet for asfalt. Jakter på "Six Star Finisher"-medaljen og nye løpeeventyr. Thea er stolt ambassadør av Oslo maraton og Mizuno.

Instagram: Theabjoll

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Angelika SverdrupMer


Ny opplevelse i helgen; deltakelse i motbakkeløpet Saudehornet Rett Opp, i Ørsta. Det starter ved ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser