Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Til topps på trening

På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store mål; Madeira Island Ultra Trail. Planen var lange rolige dager i fjellet med mye høydemeter, sånne dager som er vanskelig å få til hjemme på denne tiden av året. En og annen hardøkt stod også på skjemaet så hva var vel bedre enn å legge inn et kortere treningsløp når det ble arrangert et 22 kilometers løp på øya samtidig som jeg var der.

Løpet ‘Santo da Serra’ er en del av ‘Madeira trail series’, en årlig cup her på øya. Dette løpet gikk i området rundt Machico, øst på Madeira. Terrenget er mye skog, en obligatorisk tur forbi en levada (en type vannkanal de har her) og selvsagt en god del trapper, noe man ikke kommer unna på denne øya. Selv om løpet ikke går langt opp i høyden var det likevel ganske tøft med 1200 positive høydemeter på 22 kilometer.

P
å vei ned en av Madeiras mange trapper. Arrangørfoto

Selv om løpet bare var for trening, for å få en god hardøkt og pushe meg selv hardere enn jeg ville klart alene på trening så kom konkurransenervene snikende i det jeg reiste mot starten tidlig en søndag morgen. Beina hadde, ikke overraskende, kjentes ut som bly dagen før. Noe annet kunnet jeg kanskje ikke forvente etter å ha lagt ned rundt 140 kilometer og godt over 8000 høydemeter allerede den uken. Men fra å grave meg selv ned og bekymre meg over plassering og tid klarte jeg å snu innstillingen mentalt. Jeg bestemte meg for å gi det jeg hadde og ha en skikkelig bra økt, jeg løper fordi jeg synes det er gøy og ingen forventer noe av meg. På en eller annen måte var det som om jeg kjente innstillingen endret seg og skuldrene senket seg.

Været var litt vekslende, ganske grått men det var i det minste opphold. Det var mye mennesker og liv og røre ved startområdet med rundt 500 startende, fordelt omtrent 50/50 på to distanser (11k og 22k). Jeg hadde ikke så store forventninger til resultat så jeg fant meg en plass midt i startfeltet og ventet på det berømte startskuddet.

Fullt fokus Foto: Andreia Camara

Starten gikk bratt oppover først på asfaltvei før det smalnet og inn på en liten sti. Det var trangt om plassen så jeg hadde ingen anelse om hvor mange damer som var foran meg. Det beste av alt var at jeg egentlig ikke brydde meg, jeg skulle nyte stien, gi maks gass og se hvor lenge det holdt.  Etter den første stigningen ventet en bratt lang seksjon med nedoverløping på tekniske stier. Jeg hadde det faktisk virkelig gøy der jeg slapp meg løs og passerte masse raske mannfolk. Det var da det slo meg; jeg gir totalt beng i resultatet for nå pusher jeg meg selv på maks og bedre enn dette her kan jeg ikke gjøre det. Og jeg digget det, følelsen av å kjenne at jeg virkelig ‘gunnet’ på. Usikker på om jeg kom til å gå på en real smell mot slutten, uten at det hadde gjort noe for dette var et løp for å teste grensene. På den første av de to drikkestasjonen snappet jeg med meg en kakebit i farten men de frivillige var ikke like hjelpsomme som de pleier, jeg følte mer at de feide meg avgårde med et ‘Forza’.

I det jeg rundet en sving for å ta fatt på løypas virkelige monsterbakke ropte en av løypevaktene til meg ‘primavera’. Jeg tenkte jo at det betyr vel egentlig først, men meg? Nei det kan ikke stemme. Så var det inn i sonen igjen for å jobbe seg opp 7 kilometer med oppoverbakke. Det var seigt siste biten mot toppen, såpass flatt at jeg burde løpe men likevel så bratt at det var vanskelig. På toppen var løypas andre og siste drikkestasjon. Her fikk jeg bekreftet at jo da, jeg var første dame. Litt skremmende men det var jo bare et alternativ; kjempe på. Så jeg droppet også her å bruke tid på å spise eller fylle flasker. Den literen jeg hadde med energidrikk fra start burde holde hele veien inn.

H
erlig singeltrack sti. Arrangørfoto.

Tanken om at jeg kunne stå øverst på pallen var blendene. Men jeg visste ikke hvor langt bak det var til nummer 2 og det var fortsatt 7 kilometer igjen til mål i varierende terreng så jeg la fra meg tanken, ville ikke risikere å skuffe meg selv nå som innstillingen hadde vært så god til å begynne med. Men fortsatte sporet jeg hadde begynt på, nemlig å løpe det jeg orket. Jo nærmere jeg kom mål jo større ble lysten og håpet på å komme inn som nummer en. Begge flaskene nærmet seg tomme og et lite øyeblikk ble jeg bekymret for om jeg egentlig ikke burde ha fylt på litt ekstra på siste drikkestasjon.

I det jeg setter utfor siste bakken og trappene ned mot mål hører jeg navnet mitt på en speaker langt der borte så var det faktisk sant da. For en herlig følelse å få løpe igjennom målsnoren, og på et 22 kilometers løp da. Jeg som trodde jeg var bedre på de lange distansene. Men det viser kanskje at vinterens fartstrening har gitt større avkastning enn jeg trodde.  


F
ørst over målstreken. Foto Donald Zutterman 

For en dag med så mange positive erfaringer å ta med seg i sekken. Selvsagt er en førsteplass utrolig gøy. Men mest av alt er jeg fornøyd med at jeg klarte å snu innstillingen min før start og at jeg klarte å løpe et løp hvor jeg virkelig følte jeg fikk gitt det jeg hadde og kjente at jeg var fornøyd med det uavhengig av plassering.

Så når starten går nå på lørdag 00:00 for det virkelig store løpet skal jeg prøve å huske på det jeg opplevde tidligere denne måneden; Gi alt du har og ha det litt gøy på veien så får resultatet bli det det blir.


Foto Donald Zutterman 

Publicerat: 2019-04-26 09:50 Kommentarer (0)



Livet er mer enn bare løping

Synes nesten jeg må begynne med et skikkelig ‘hei!’.
Det har gått lenge uten noen oppdatering fra meg, alt for lenge. Og for de som lurte, jeg løper fortsatt. Det har vært en relativ skadefri vinter. Noen småvondter blir det jo alltids her og der, men ingenting alvorlig. Jeg løper jevnt og trutt og trener mot noen lange løp med mye høydemeter. Det er heller ikke det at jeg ikke har hatt noen oppdateringer å komme med. Det har vært konkurranser, småskader, treningstur, løpeforedrag og jeg vet ikke hva. Nok å skrive om altså, men så er det det der som skjer i blant. Livet.


S
nøløping ble det jo noe av i vinter - når jeg først var hjemme.

Med mye som har stresset meg på både privaten og på jobb med ukependlig og sykdom i familien har jeg rett og slett ikke hatt kreftene eller motivasjonen til å få noe ned på papiret. Men nå begynner ting å roe seg, jeg ser det berømte lyset i tunnelen. Etter litt ferie (og mere løping) begynner endelig brikkene og falle litt på plass igjen. Hva er vel bedre da enn å finne tilbake til skrivegleden?

Problemet nå er jo bare hvor skal jeg begynne? Jeg har jo så mye jeg vil skrive om etter disse månedene med ‘tørke’. Racerapport fra Sandsjöbacka ultratrippel kanskje? Hvor konkurranseinstinktet overgikk fornuft og det var ikke bare pallplass jeg fikk med meg hjem. Også en inflammasjon i leggen. Fornuften var heldigvis i behold da jeg stod over Bislett 50k med en murrende akilles. Men DNS (did not start) på Bislett kom ikke uten noe positivt. I forkant av løpet har det vært mer fartstrening, flat sådan, enn hva jeg tidligere har hatt på treningsplanen og det har vært utrolig gøy å kjenne at jeg faktisk har blitt raskere. Så var det en ukes treningsleir på Gran Canaria hvor det gikk i ‘løpe, sove, spise’. Hjem kom jeg med 220k og 13.000 høydemeter i banken, ingen vondter, bare et stort smil.


M
asse flott fjelløping på Gran Canaria

Nå sitter jeg altså her på Madeira og lader opp til sesongens første virkelig store løp. Et løp som uten tvil kommer til å overgå alt jeg har gjort tidligere selv om det ikke kommer til å være det lengste. Stiene her er virkelig noe av det tøffeste jeg har vært borti. Men det som til å begynne med var en følelse av overveldelse og frykt har nå blitt erstattet med en god form for spenning for den styrkeprøven som venter lørdag 27 april.

Men før den tid ville jeg ønske alle Runners World Norge sine lesere en riktig god påske! Nyt noen ekstra fridager med familie eller venner. Kanskje årets første turer på bare stier. Eller noen solfulle dager på fjellet med ski på beina Litt ekstra god mat og påskegodt.

Så er det bare å huske på en ting; Balansen - livet er mer enn bare løping.

Publicerat: 2019-04-17 16:58 Kommentarer (0)



MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Vinteren har meldt sin ankomst med minus grader, snø og is. Dagene blir stadig kortere og hodelykta ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser