Elisabeth Borgersen - Runner's World
Annonse

Elisabeth Borgersen

Det enkle er ofte det beste

Test av Silva Trail Runner 4 Ultra - sponset innhold

I høst fikk jeg muligheten å teste en hodelykt fra Silva. Etter mange løpeturer, både korte og lange, konkurranser i mørkeret og nattlige skiturer føler jeg at jeg har fått testet lykten under de fleste forhold og nå har et godt grunnlag til å gi mine synspunkter.

Silva Trail Runner 4 Ultra markedsføres som en lykt med lav vekt som skal gi godt lys med ekstra lang batteritid, altså perfekt for en ultraløper.

Jeg har til nå løpt en del konkurranser som enten starter eller avsluttes med flere timer i mørkeret og har derfor fått erfare hvor viktig det er for meg å kunne stole på at den lykten jeg bruker fungerer som den skal. Men enda viktigere, jeg løper jeg ute i skogen året rundt og er derfor avhengig av hodelykt i hverdagen store deler av året.
Hodelykt - et viktig verktøy i hverdagen

Førsteinntrykket.

Rett ut av esken oppfatter jeg Silva Trail Runner 4 Ultra som en lett og enkel lykt. En stor av og på knapp som betjener begge led lysene. En pære for nærlys med god spredning og en pære for et smalere langlys med lang rekkevidde. Silvas egen teknologi kalt Intelligent Light® gjør at når du tilter lyktehodet nedover vil lyset distribueres mer mot nærlys. Tilter du lyktehodet oppover/fremover distribueres lyset mer mot fjernlys. Med en silikonstripe på innsiden av hodebåndet sitter lykten godt på hodet under løpingen. Lykten kommer med to batteriløsninger. En pakke for 3xAAA batterier og en oppladbar batteripakke. Pakken for de 3xAAA batteripakke gir ca. 5 ganger lenger brennetid (hvor lenge lykta lyser) sammenliknet med den oppladbare pakken (se nøyaktig brenntid lenger ned). I tillegg til hodelykten følger det også med en kjekk liten rød baklykt. Både nyttig når man er på løpetur, særlig hvor du kan risikere å møte på biler eller syklister, og også påbudt i noen konkurranser jeg har deltatt i.

På stien

Mange av turene mine med Silva Trail Runner 4 Ultra har foregått i stummende mørke, rett og slett fordi det ikke har vært mye snø så langt i vinter. For første gang på lenge har jeg hatt en lykt som er enkel å bruke. Et trykk på av-og påknappen for å slå på lykten. Et eller flere små trykk på samme knapp for å justere lysstyrken. Tidligere lykter jeg har prøvd har hatt lyssensorer for å automatisk justere lysstyrken eller mulighet for å koble opp lykten mot en mobilapp for å gjøre innstillinger. For meg medfører ikke det annet enn frustrasjon, lys som endrer styrke opp og ned når jeg ikke ønsker og det har medført å gå tom for strøm i konkurranse på grunn av feil innstilling. Jeg var derfor spent på Silvas Intelligent Light® teknologi men jeg opplevde aldri at denne medførte  forstyrrelser under løpeturen eller merkbar blafring i lysstyrke. Det å nå ha en lykt som var så enkel å operere var rett og slett en lettelse. Av og på – ikke noe mer tull enn det. 

Silva Trail Runner 4 Ultra sprer lyset godt og langt nok på grusvei og på enklere sti. På grusvei har har jeg til og med klart meg på det midterste av de tre lysstyrkene. Den laveste syntes jeg gav litt for lav lysstyrke. På de aller mest tekniske stiene kunne jeg ønske meg litt mer lysstyrke, særlig i konkurransesammenheng. Jeg brukte lykten under Sandsjöbacka trail 11-13 januar, et arrangement som blandt annet innebar ett 25k nattløp. Dersom jeg skal løpe lengre løp igjennom en hel natt hadde nok valget falt på en lykt med høyere lumen (lysstyrke) som for eksempel Silva Trail Speed 3XT. En lykt tilsvarende den jeg fikk låne og teste på teknisk sti under Silva Nightrun i Oslo i november.

I mål etter 25 kilometer løping i mørkeret. Foto: Sandsjöbacka Trail 

Batteri.

Med to batteriløsninger skal det mye til for å gå tom for strøm under en løpetur. Med mindre du har glemt å lade eller skifte batteri da. På lengre løpeturer og i konkurranse har jeg stort sett valgt løsningen med 3xAAA batteri av den grunnen at jeg helst løper med lykten på maks styrke. På kortere løpeturer bruker jeg ofte det oppladbare batteriet slik at jeg kan holde forbruket av AAA batteriene lavest mulig. Når det gjelder AAA batteriene har jeg opplevd at kvalitet på batteriene har en del å si for lysstyrke og brennetid. Første gangen jeg brukte 3xAAA pakken ble jeg skuffet over lysstyrken. Men etter å ha skiftet til bedre, nye batterier skinte lykta som en sol, et tips å ha i bakhodet. Med nye gode batterier kan du løpe mange og lange turer uten å måtte tenke på å lade eller skifte batteri.

På ski og på snø

Med (litt) snø og vinter kom også muligheten til å teste Silva Trail Runner 4 Ultra på langrenn. Snøen lyser opp og gjør at kravet til hodelykt blir mindre. På den andre siden gjør en noe høyere fart på ski kontra løping at behovet for lys kan bli større. Det skal vel sies at jeg ikke er av de raskeste på ski og med snøen som reflekterte var lyset mer enn bra nok. Med en brennetid på opp til 10 timer på maks styrke i -5 grader skulle jeg tro Silva Trail Runner 4 ultra være en god kandidat også på langrennsløp som Nattavasan.

Oppsummering og anbefaling

Jeg kan helt klart anbefale Silva Trail Runner 4 Ultra som en veldig god hodelykt for lange (og korte) løpeturer i mørkeret. Det er en lykt som er lett håndterlig uten masse mikkmakk og spesialinnstillinger med en batterikapasitet som er mer enn bra nok for folk flest. Lysstyrken er generelt god men på de mest tekniske stiene i konkurransesituasjon manglet det litt for meg på lysstyrke for å kunne gi aller høyeste score. Men en lykt som Silva Trail Speed 3XT som gir en høyere lysstyrke ligger igjen vesentlig høyere i pris og sånn sett vil jeg si at Silva Trail Runner 4 Ultra gir mye lys for pengene og bør dekke behovet til de aller fleste.

Fakta om lykten:

  • Maks lysstyrke: 350 lumen
  • Maks lyslengde: 75 meter
  • Batteritid, oppladbart batteri: 2-18 timer (avhengig av innstilling og temperatur)
  • Batteritid, 3 x AAA: 10-90 timer (avhengig av innstilling og temperatur)
  • Oppladbart batteri: 2,4 Ah oppladbart Li-Po
  • Ladetid: Ca 4 timer
  • Vekt, lykt: 49 gram
  • Vekt, oppladbart batteri: 84 gram
  • Vanntetthet: IPX5 (tåler kraftig sprut fra alle kanter)
  • Leveres med hodebånd, oppladbart batteri, batteriboks for AAA-batterier, skjøtekabel, USB-ladekabel, og rødtlysende baklykt



(red.anm: Testen er utført av Elisabeth og ikke av Runner's World).

Publicerat: 2019-01-21 14:33 Kommentarer (0)



Årets ultraeventyr

Når jeg ser tilbake på løpeåret 2018 var det store høydepunktet definitivt deltagelsen i TDS under UTMB i august. Løpsrapporten min ble publisert i Runners World magasinet tidligere i høst men for dere som ikke har hatt anledning til å lese den var det på tide å få lagt ut rapporten her på bloggen også. Og i 2019 bærer det tilbake, men denne gangen er løypa 25k og 2000 høydemeter lenger. Gjett om jeg gleder meg!

Målgang etter 125k og 7000 høydemeter.

TDS – årets ultraeventyr

Helt siden jeg i januar fikk beskjeden om at jeg hadde vært heldig i lotteriet og fått plass i årets TDS (Sur les Traces des Ducs de Savoie), hadde jeg gledet meg til nok en gang å stå på startstreken under UTMBuken. I 2016 løp jeg OCC og i 2017 CCC. Det å få ta del i dette arrangementet hadde tidligere gitt meg både glede og utfordringer. I tillegg gledet jeg meg stort til å få tilbringe litt tid i Alpene og ikke minst i Chamonix. En by som igjennom de 10 siste årene har gitt meg masse opplevelser og minner gjennom klatring og ski og nå de siste årene løping. Veien frem til årets løp hadde vært en skikkelig berg- og dalbane, med en hofteskade i vinter og svingende blodverdier. Men utfordringene til tross, jeg hadde hatt gode resultater på de løpene jeg hadde deltatt på i løpet av sommeren, så jeg var klar til å gi det jeg hadde og nyte eventyret etter beste evne.

Da dagen nærmet seg begynte jeg virkelig å glede meg til å komme i gang. Dagen før løpet var sekken allerede pakket med den omfattende listen av obligatorisk utstyr. Det er nemlig ikke bare bare å hente ut startnummer. ID fremvisning, sjekk av obligatorisk utstyr, tagging av løpesekken og på med armbåndet som viser hvilket løp man skal løpe. Når det gjelder sjekk av obligatorisk utstyr gjøres dette virkelig grundig. Blant annet har mellomlagstrøyen krav til vekt og denne veies faktisk!

Med utstyret godkjent og startnummer på plass reiste jeg over til Italia og Courmayeur, hvor starten skulle gå 06:00 morgenen etter. Det var meldt et skikkelig ruskevær under løpet og 12 timer før starten skulle gå tikket det inn en melding på mobilen. Starten var utsatt to timer fra 06 til 08 på grunn av uværet. Selv om det betydde mer søvn natten før innebar det også at jeg kom til å måtte løpe to timer lenger i mørke, noe jeg ikke var like glad for. Uværet medførte også en endring av løypa for å unngå et av de høyere passene. Noen hundre høydemeter mindre, men til gjengjeld flere kilometer i lengde.

Klar til start i Courmayeur

Onsdag morgen og løpsdag. Den utsatte starten gjorde at jeg fikk roen til å nyte en god frokost og en stor kopp italiensk kaffe før det var på tide og rusle bort til startområdet. Erfaringsmessig visste jeg at det obligatoriske utstyres skulle sjekkes nok en gang så jeg gikk rett bort til løypemannskapet som drev med dette, viste frem utstyret og fikk et klistremerke på startnummeret som viste at jeg var sjekket. Så var det bare å vente på at startboksen fylte seg opp med løpere og at klokken skulle slå 08:00. Konkurransenervene var selvsagt med, men ikke så ille som ved tidligere løp. Skuldrene var senket, jeg hadde lovet meg selv og ikke stresse over tid og resultat. Fokus skulle være på å gjøre mitt beste. Det hadde tydeligvis sunket inn for jeg hadde til og med fått meg noen timer med god søvn, noe jeg ellers har slitt med natten før store løp.


K
lar til start. Foto: Skjalg Gjengedal

Musikken steg og speakeren begynte å telle ned til start. Så var det bare å sette av sted sammen med nærmere 1.800 andre løpere, ut på mitt lengste ultraeventyr så langt i karrieren. Tempo var høyt i starten, og jeg forsøkte å flyte med uten å sprenge meg helt. De første 7 kilometerne gikk stort sett på grusvei så jeg visste det ikke skulle bli noen store trafikkorker slik det blir på blant annet CCC, hvor 2.000 løpere skal inn på en smal sti samtidig. Blå himmel, sol og passelig løpetemperatur, om enn litt høy, men jeg visste at været i fjellene skifter fort så det var best å nyte det så lenge det varte. De første par og tjue kilometerne opp til Col du Chavanne, og løypas høyeste punkt på 2.600moh fløt på ganske greit. Det var også det første punktet jeg tillot meg å sjekke tiden, godt foran det jeg hadde forventet. Så var det bare å slippe på og la beina gå i den 8 kilometer lange og lettløpte nedoverbakken. Jeg kunne til og med smile og konkludere med at følelsen var mye bedre enn den gangen jeg hadde løpt igjennom ruta tidligere på sommeren. Tilbake igjen på den smale stien og oppover mot Col Petit St. Bernard begynte himmelen å mørkne. Det kunne se ut til at værmeldingen skulle slå til tross alt.

Arrangørfoto.

Fra sol og glede til regn og kvalme

Vel fremme på mat og drikkestasjonen som ligger på grensen mellom Italia og Frankrike så jeg Johannes, en løpekompis hjemme i fra Norge. Han kunne bekrefte at beina ikke var helt med han i dag. Med tanke på den bragden han hadde gjennomført ved å løpe fra operaen i Oslo til toppen av Galdhøpiggen bare få uker tidligere var det kanskje ikke overraskende. Men Johannes fortsatte tappert videre, litt ekstra motivasjon for min del å få noen kjente bein å henge på i de neste 15 kilometerne med bare nedoverløping. Ikke lenge etter at vi hadde forlatt matstasjonen åpnet himmelen seg. Jeg ønsket at det bare skulle være et lite skyll men innså raskt at jeg måtte stoppe for å ta på regnjakke. Det øste ned og jeg oppdaget at solskjerm ikke bare er bra for å holde solen unna øynene men også for å skjerme for regnet.

En ting som hjalp meg å holde fokus på løpingen var at jeg visste at i bunnen av denne lange bakken lå byen Bourg St. Maurice. Matstasjonen her var en av to stasjoner langs løypa hvor det var lov å motta hjelp fra familie eller en venn. Her skulle etter planen Skjalg, mannen min være med både påfyll av mat og energidrikk. Ikke at det er noe å utsette på hverken mat eller drikke som serves under løpet, men det er godt å se et kjent fjes, ha tilgang på maten som du vet passer deg og litt flere valgmuligheter. Skjalg var på plass og jeg fikk trykt i meg brødskiver med ost og skinke, litt Red Bull og fylt opp løpevesten med sjokolade og nye flasker med energidrikk.

K
ontroll av obligatorisk utstyr i Bourg st. Maurice

51 kilometer var forsert, rundt 75 kilometer gjenstod. Det var bare å komme seg videre. Regnet hadde heldigvis gitt seg så jakken fikk igjen plass i sekken. Men før jeg fikk forlate matstasjonen var det stikkprøvekontroll av det obligatoriske utstyret, og sjekk av at jeg hadde det blå TDS armbåndet på. Nå ventet en lang oppoverbakke med nesten 1400 høydemeters stigning opp til Cormet du Roselend. Med meg på turen hadde jeg nå fått en ny ‘venn’; kvalmen. Jeg hadde vært veldig flink å få i meg næring så langt i løpet. Jeg visste at nøkkelen for meg til å kunne gjennomføre et godt løp er nok næring, men hadde jeg nå vært for flink? Det gikk litt lenger mellom hver matbit men av frykt for å gå tom turte jeg ikke å la det gå for lenge, da fikk jeg heller leve med kvalmen.

Utfordrende vær

Motivasjonen var ikke helt på topp, den alternative ruten vi måtte ta for å unngå de mest utsatte partiene i tordenvær medførte også noen lengre partier med asfalt. Jeg hadde valgt sko for å være forberedt på gjørme og tekniske stier, føttene og skinnleggene verket derfor etter mye hardt underlag. Gleden var derfor stor når løypa endelig var tilbake på smal og våt sti. Men den gleden skulle snart bli erstattet av ren dødsangst. Himmelen hadde mørknet og jeg hørte det rumlet i det fjerne. Så kom regnet, etterfulgt av et skikkelig tordenvær. På vei ned over en stor slette lynte det kraftig rundt meg, og det var ingen steder å gjemme seg. Jeg tok sikte på kontrollposten som lå på andre siden av den åpne dalen og løp det jeg maktet med en tanke i hodet; jeg vil ikke dø her. På kontrollposten fikk jeg beskjed at jeg kunne gå inn i et hus for å få ly fra uværet eller fortsette. Valget var mitt. Klokka gikk, og vel vitende om at en bratt oppoverbakke som ville føles litt beskyttende mot lynet ventet, var valget lett. Jeg skulle videre, selv om det nå haglet kraftig. Flere ganger på vei oppover var jeg likevel i tvil. Tenk om det skulle skje meg noe? Ikke en konkurranse i verden ville være verdt det.

Tordenværet ble heldigvis fjernere og fjernere og i det dagen gikk mot natt slapp noen solstråler igjennom skylaget og lyste opp fjellene på magisk vis. Mørket kom fort så det var bare å fiske frem hodelykten. Jeg var sliten, lei og følte ikke at jeg hadde noe ekstra å gi. En fot foran den andre, det fikk være godt nok nå. Men på vei ned til Col de Joly tok jeg plutselig igjen en jente som hadde passert meg tidlig i løpet. Dette gav meg litt ny energi, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen nok en jente. Neste delmål var matstasjonen i Les Contamines, her skulle jeg nok en gang få møte Skjalg, mannen min, og få litt ekstra påfyll før de siste 30 kilometerne inn til mål i Chamonix. På matstasjonen fikk jeg både mat og drikke. Kvalmen hadde og gitt seg uten at jeg helt klarte å huske når.

En sterk avslutning

Med oppmuntrende ord fra flere av tilskuerne forlot jeg det varme opplyste teltet og tok fatt på løpets siste monsterbakke. Den første biten fikk jeg følge av Megan Kimmel fra USA. Det var hyggelig å ha noen å snakke med oppover og utveksle litt erfaringer fra løpet, frem til vi i bakkens bratteste parti skilte lag. Vel over toppen ventet en lengre parti med gjørmete og teknisk nedoverløping. I mørket klarte jeg ikke holde flyten så lårene fikk virkelig kjørt seg på vei ned til Les Houches Men med 8 relativt flate kilometer igjen var jeg ikke i tvil, jeg skulle klare å komme meg i mål på en bra tid. Spørsmålet var bare hvor bra? For å løpe bortover etter ca 116 kilometer med nesten bare opp eller ned, er ikke så lett som det høres ut.

Løpssteget kom seg, og jeg ble ekstra motivert til å gi det siste lille jeg hadde inne når jeg merket at det fløt på så greit som det gjorde. I etterkant var det litt interessant å se at det som da kjentes ut som fin flyt i virkeligheten var skikkelig snegletempo. Midt i natten løp jeg igjennom Chamonix sine folketomme gater. 50 meter fra mål hørte jeg glade rop fra Jane, en jente jeg kjenner fra Chamonix som hadde kommet ut for å heie meg i mål. Noe som betydde utrolig mye for meg. Og idet klokken slo 03 passerte jeg målstreken. 19 timer på stien. 19 timer med glede, frykt, smerte og mestring. En berg- og dalbane av følelser som bare et tøft ultraløp kan gi, ble belønnet med ny personlig distanserekord og en 7 plass. Ingen tvil om at jeg innvendig svevde høyt, selv om jeg nå plutselig slet med å komme meg opp en fortauskant.


Etter målgang med Jane.

Publicerat: 2019-01-01 19:00 Kommentarer (0)



MerElisabeth Borgersen

Naturelsker og dedikert løper som etter flere år på asfalten har fått smaken for lengre fjelløp med mange høydemeter. Stikkordene er unike naturopplevelser og mestringsfølelse. Gjennomførte maraton 7,5 måned etter en korsbåndsoperasjon, og vet hva det innebærer å trene seg opp etter større og mindre skader. I en travel hverdag med mye reising er det i løpeskoene jeg finner roen. Run more, worry less!

@elisbo

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton! Lørdag 21. september 2019 skriver seg ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser