Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Transgrancanaria 42 km.

Så var den store dagen endelig kommet. Jeg skulle delta i Transgrancanaria, på maratondistansen. Jeg meldte meg på i fjor juli og håpet på at jeg skulle bli klar nok til å gjennomføre på en grei måte.

Løpegruppen fra i fjor var på ny treningstur til Gran Canaria i januar i år for 5 uker siden. Det endte som beskrevet i forrige innlegg "Hodestups over Gran Canaria" med et alvorlig fall og inspisering av legevakt og sykehus. De første to ukene etterpå kunne jeg ikke løpe, jeg fikk derfor inn knappe 3 uker med forsiktig trening før løpet.

Nytt av året var at maratondistansen skulle få sin egen dag før de andre distansene gikk av stabelen på lørdagen. Det var nærmere 1000 påmeldte til maraton. Starten gikk kl.09.00 på 1500 meters høyde i Garañón opp til øyens høyeste punkt El Pico de las Nieves på 1950 meters høyde.

To spente deltakere ved start.

Vi var to damer fra Norge som deltok på distansen, jeg og Monika, som jeg ble kjent med på første løpetur over Gran Canaria for 1 år siden. Vi posisjonerte oss i første pulje slik at vi ikke skulle bli stående fast i kø for lenge da det bar bratt oppover nesten med en gang.

Været var kaldt, 5 grader og tåken hang så tjukt nedover oss at dråpene på pinjenålene dryppet som regn. Stemningen ved start var god og høylytt. Spanjoler vet å få i gang stemning, godt hjulpet av en speaker som snakket som en mitraljøse og en lokal rapper, som raste gjennom ruten vi skulle begi oss ut på. Jeg kan heldigvis spansk, slik at støyen ga mening, det var verre for de som ikke forsto annet enn ordene "Gran Canaria". Det er en spesiell følelse å stå i første pulje sammen med eliteløpere fra flere land, spente og rastløse deltakere tett rundt deg, musikken på full guffe, en speaker som høres ut som han går på mer enn bare kaffe og adrenalinet pumpende på full styrke. Nedtelling; diez, nueve, ocho......dos, uno y VAMOOOOOOS!

Vi kunne ikke bruke de medbragte stavene før 3 km ut i løpet, dermed fikk vi ikke avlastning på de første 400 meterne oppover, det ble merkbart for min del! Været lettet relativt raskt da vi kom opp og bort fra startområdet.

Traseen er fantastisk, man får oppleve veldig variert natur, flott utsikt og forskjellig underlag. Maratondistansen har 1200 positive høydemeter og ca 2400 negative høydemeter. Det vil si at man får god mulighet til å mørne alt av legger og lår underveis. Jeg er vanligvis relativt fri i nedoverbakker, men oppdaget til min skuffelse at ulykken i januar gjorde at jeg holdt igjen. Kilometertiden nedover var frustrerende dårlig, selv om jeg løp forbi mange i hver nedoverbakke. Check punktene (CP) var godt laget til med speaker, som fikk opp energien til løperne, drikke, lett mat og veldig hjelpsomme frivillige. Det ble fort varmt for meg den dagen. Bakken opp fra Tunte ble tung, selv med staver, såpass tung at den negative sabotøren så sitt snitt til å stikke innom å foreslå fornuftsmessig at jeg kanskje burde tenke på å legge opp denne hobbyen. Jeg takket for forslaget, vurderte ideen et par minutter før jeg slo den fra meg. Jeg klarte etterhvert å tenke logisk, minnet meg selv på en ikke optimal oppkjøring, at jeg burde være glad for at jeg faktisk kunne løpe igjen og at den tunge følelsen indikerte at jeg hadde mer treningspotensial og mer å jobbe med fremover.

Fra et fascinerende parti: El camino de Santiago, brosteinslagt vei midt i bratteste fjellet ned mot Tunte.

Da bakken var forsert og det bar nedover til neste CP i Ayaguares, klarte jeg å velte da jeg skulle passere et par løpere, ikke noe alvorlig denne gangen. Jeg ble nok tiltagende anspent jo nærmere jeg kom ulykkesstedet fra turen i januar, for jeg rakk også å tråkke over med høyre fot for sikkerhets skyld på den strekningen. Det tok noen sekunder med smerteutligning, før jeg løp videre og opplevde at overtråkken forsvant (det viste seg senere på dagen at overtråkket ikke hadde forsvunnet). Rart og meget interessant å observere hvilken tilstand man kommer inn i på løp, smerten forsvinner og man får ikke noe reelt forhold til det man utsettes for underveis. Kroppen er i alarmberedskap og vil ha oss i sikkerhet. Sikkerhet er i løperes tilfelle; mål. Derfor bedøves vi ganske så bra inntil vi har kommet i mål.

I Ayaguares serverte de til og med paella, det hadde jeg ikke tid til å tygge meg igjennom, men jeg likte ideen. Opplever det vanskelig og tidkrevende å få ned fast føde i løp. Det kan forklares evolusjonistisk og biologisk; kroppen prioriterer ikke å sende blod til fordøyelsessystemet når den har nok med å få armer og ben til å prestere optimalt, få oss i sikkerhet. Mer faglig forklart; det sympatiske systemet har tatt styringen og det parasympatiske systemet er satt på vent. Vi ble fulgt av en drone et stykke på vei over demningen, før det igjen bar oppover den siste bakken på ca 2.5 km, før nedfarten til elveleiet og et flatere parti før mål. Da bakken var forsert måtte jeg innom sympatikrampe i leggen. En løper foran meg fikk krampe, rett etter fikk jeg det samme. Jeg måtte omprogrammere hjernen til å tro at det var ren sympati som var årsaken og at jeg ikke hadde tid til slik empatisk oppførsel akkurat der og da. Foran meg gjennom en ravine, lå over 6 km med "deilig" (not!) uttørket elveleie å ventet, før man så kommer ut til Maspalomas. Elveleie består av rullestein, litt grus og tørket sand. Solen var kommet ordentlig frem, temperaturen var på vei opp og flere løpere hadde konvertert til turgåing. Ingen menn brydde seg om å bli passert av meg på det stadiet der, den latinske machomentaliteten var svettet bort som dugg for solen. Det gjensto ca 10 km. Jeg vekslet mellom å løpe og gå. Hver gang jeg gikk måtte jeg tenke på coachen min Sondre Amdahl, og en løpevenninne, sterk og med god vinnervilje. Jeg spurte meg selv: "hva ville Margrethe gjort?". Fungerte hver gang, hun ville selvfølgelig løpt, så da var det bare å begynne å løpe igjen.

Det siste stykket opplevdes en smule uendelig, for å si det mildt. Jeg klarte fortsatt å passere noen menn. Det var sterke kvinner med i dette løpet så jeg ble forbiløpt av flere på slutten, jeg klarte ikke gjøre noe med det. Det er bra at de ikke gir poeng for løpestil den siste kilometeren, det hadde blitt et trist lite tall. Da målområdet endelig ble synlig, ikke bare hørbart (man hørte "festen fra mål" flere kilometer fra avstand) ble siste rest av energi hentet frem og jeg fikk en kjempe opplevelse på den "grønne løperen", godt heiet frem av snille løpevenner og svigerfamilie, som hadde ofret et par timer av ferien sin på å ta imot meg i mål.

Yes, klarte det! Fikk løpe i mål med flagg og fanfare! Løpere nesten i mål bak meg. Foto: Monika Kransvik

Denne gangen tok jeg meg skikkelig ut i løpet, jeg kastet ikke bort tid på stasjonene og jeg stoppet ikke for å ta bilder eller snakke med folk, annet enn da jeg løp forbi andre deltakere. Lærdommen fra turen er at jeg må bli sterkere oppover, raskere bortover, ha flere langturer og trene mer på nedoverløping i teknisk terreng, altså bli bedre på det meste ;)

Både Monika og jeg måtte si oss fornøyde med tiden og plasseringene våre, tatt oppkjøringen vi hadde hatt i betraktning. Vi ble suverene vinnere av de norske kvinnene på maratondistansen, gull og sølv hentet hjem (og igjen, ikke spør hvor mange norske kvinner som deltok, det er uvesentlig :) )

To norske fornøyde damer. Cavadrikking next  ;)                                                       Foto: Tor Gunnar Kransvik

Transgrancanaria er en fantastisk tilstelning og opplevelse, med 6 forskjellige distanser, totalt 3800 deltakere fra 70 forskjellige nasjoner. Det er et arrangement som tiltrekker seg verdensstjerner innen ultra- og terrengløping i tillegg til vanlige dødelige. Løpet er en super måte å oppleve et annerledes Gran Canaria på, men ikke undervurder løypen og terrenget, man må ha trent i teknisk terreng for å kunne få ordentlig glede av dette løpet. Link til nettstedet Transgrancanaria.

Monika og jeg dagen derpå med kompresjonsstrømper på. Vi lignet mer gjess der vi vagget rundt og heiet de andre distansene i mål på lørdagen. Alle som fullførte distansne fra maraton og oppover fikk en god løpevest, som faktisk kunne brukes! Vi var imponerte over innholdet i posen vi fikk på dette løpet. Den tekniske løpetrøyen, som jeg brukte på løpet, var også veldig god! Foto: Tor Gunnar Kransvik

Publicerat: 2017-02-28 20:34 Kommentarer (0)



Påmalt kompresjon

Hvordan er det egentlig å løpe i kompresjonsklær og kjenner man noe forskjell fra vanlige treningsklær?

Jeg fikk tilsendt en ¾ tights og en kompresjonstrøye i posten fra Rehband, (føler meg heldig som har fått mulighet til å få produkter, som jeg skal teste ut! Det er nesten som å være en sponset toppidrettsutøver, nesten...) Det står på www.rehband.com sine sider at tightsen er sydd med tanke på en suveren tilpassning og for å gi optimal støtte for øvre legger, lår og hofter. De skal minimere trøtthet og muskelømhet og hjelpe til med å bedre ytelse og få oss til å restituere raskere, høres unektelig fantastisk ut!

Slik kom den i pakken

Det å få på seg tightsen ble et prosjekt i seg selv.  Jeg hadde bestilt størrelse small, noe som normalt sett passer meg, trodde jeg. Ble redd for at Rehband sine klær skulle vise seg å være små i størrelsene, det er de ikke, bare så det er sagt, de var bare veldig komprimerende. Jeg var kjapt ute med å dømme produktet nedenom og hjem, det strammet og var veldig tettsittende, type kroppsmaling-looken-tett (tettsittende er noe av poenget!). Rask konklusjon, før jeg hadde tatt et eneste skritt (man må jo gjøre seg opp en mening?). Jeg var unektelig skuffet, men forsto at jeg måtte gi det en sjanse og ta en løpetur før endelig konklusjon kunne fattes.

Hunden vår, forloveden min og jeg la ut på en 8 km testtur til vakre Tuneset, i strålende høstvær sist fredag. Jeg hadde på meg en lett løpejakke over kompresjonstrøyen de første kilometerne, både pga at kompresjonsstoffet var glatt og tynt, det var ikke noe egenvarme i det, og fordi jeg fortsatt ikke har kommet helt over eksponeringsvegringen gatelangst. Når det begynner å bli kjølig ute passer kompresjonsklærne godt under andre lag.

Alltid like vakkert på Tuneset og akvariet, og passelig løpeturlengde fra byen, nesten 9 km frem og tilbake.

Etter hvert som kroppen og musklene begynte å bli varme, så endret opplevelsen av den stramme tightsen seg. Den var ikke lenger ubehagelig. På hjemturen da farten gikk opp og endorfinene kicket inn, kom virkelig klærne til sin rett og hele poenget med kompresjon ble plutselig innlysende for meg. Jeg prøvde å forklare min tålmodige løpepartner og alt-annet partner, som ikke har prøvd slike klær enda, hva jeg opplevde. Det som tidligere føltes som kvelende tett og stramt, opplevdes nå som om jeg ble båret bortover gaten (ikke forveksles med å sitte i steget!), all kraft ble kanalisert i den retningen jeg ønsket, altså fremover, og førte til økt fartsopplevelse og mestring, en ganske så positiv og morsom erfaring! Denne opplevelsen ble tydeligst da vi løp raskt. Jeg har altså fått meg en ny favorittkonkurransethights.

Poseringsesjonen har begynt, selv i stående stilling blir man ført fremover i disse klærne :)

Jeg har prøvd såkalte kompresjonstights tidligere, men har ikke opplevd samme effekt. Det er kanskje fordi jeg har valgt en for stor størrelse og ikke skjønt at den faktisk skal sitte ganske så tett i utgangspunktet. En liten tilleggsopplysning som også ble kommentert underveis, var at siden tightsen satt mer eller mindre påmalt, så føltes den også "innbruddsikker". Dette er ikke en tights som lett lar seg røske av.

Innbruddsikker, støttende, fleksibel, kroppsmalt kompresjon. Ikke egnet for å fremheve sine kvinnelige "fordeler", med det er jo en fordel når man skal løpe.

Fikk litt catwoman feeling i de klærne, selv om det ikke nevnes noe om slike medfølgende egenskaper.

Rehbandkontakten min forteller at kompresjonsklærene har vunnet flere uavhengige tester for beste funksjon og at klærne utgjør en forskjell for både prestasjon og restitusjon. Jeg må kanskje si meg enig i akkurat det, spesielt dette med prestasjonsfølelsen og opplevelsen. Kan anbefales!

Photo: Alle bilder med meg på er tatt av min samboer, jeg har tatt de andre bildene og står for all redigeringen.

Publicerat: 2015-10-22 10:38 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser