Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Takk for meg for denne gang.


Tusen takk for 3 spennende og utviklende år under Runners World sine vinger!

Jeg har kommet til et punkt der jeg har måttet ta noen valg i fht hva jeg engasjerer meg i, noe som har medført at jeg nå avslutter mitt bloggerforhold på RW og fortsetter veien videre "ut i den store verden" gjennom blant annet min egen blogg; angelikasverdrup.com. Løpeinteressen har ledet til så mye spennende og jeg har sagt ja til så mye, at behovet for å rydde litt opp har meldt seg. Jeg skal innrømme at det både er skummelt og litt vemodig å gi slipp på RW, men jeg innbiller meg og håper at jeg fortsatt kan ha et samarbeid med Runners World i fremtiden, på en eller annen måte.

Det går så fort at jeg blir uklar :) Løper mot en spennende fremtid. Det ligger mye å venter i 2018!

Jeg må få takke for muligheten jeg har fått gjennom RW, fra den spede begynnelsen for 3.5 år siden, som sjenert jogger frem til den løperen jeg har blitt i dag. Må også takke alle dere som har lest blogginnleggene og fulgt utviklingen min, dere har vært med på å motivere meg videre. Håper dere har fått litt inspirasjon underveis også.

Jeg forsvinner ikke fra jordens overflate, jeg blir bare å finne på litt andre steder enn på bloggen til RW. Jeg kommer fortsatt til å utvikle løpingen og skrive om mine erfaringer, for interessen er langt fra kjølnet. Den er under stadig utvikling, på alle måter!

Bevar gleden, kjenn på friheten, grip dagen og sjansene som byr seg.

Tusen takk alle sammen! (snufs, dette var tøft å gjennomføre...)

Publicerat: 2017-12-20 16:24 Kommentarer (0)



Den profesjonelle amatør.

Glad amatør i fantastiske omgivelser på Sunnmøre.

Amatør har sin opprinnelse i verbet "amare" - å elske. Det betyr at en amatør elsker det den holder på med, ikke fordi den må eller fordi den får betalt for det.

Profesjonell betyr at man får betalt for den jobben man gjør. Den høyeste grad av profesjonalitet finner man hos den som utøver profesjonen sin med glede og indre motivasjon, ikke fordi det gir personlig vinning.

Så hva er da en profesjonell amatør?  Første gang jeg fikk høre om denne kombinasjonen var på et jobbseminar der min gode venn Harald Haveland på nå snart 87 år, beskrev kollegaene sine som profesjonelle amatører. Vi elsket jobben vår, ikke pga pengene, men pga at vi elsket og levde for det vi utførte i profesjonen vår. Det var et meget inspirerende foredrag! Det gjorde meg også oppmerksom på hva amatør egentlig betyr, i ordets rette forstand. Jeg hadde tidligere sett på ordet amatør, som noe mindre verdifullt, ikke like mye verdt som det å være profesjonell.  Da ordets riktige betydning gikk opp for meg innså jeg at vi aldri må minste amatørdelen i oss- kjærligheten og lysten, som driver oss til å holde på med det vi gjør.

Samboeren min poengterte at jeg er en ordentlig amatør i fht løpingen min, jeg rett og slett elsker alt det medfører av opplevelser og nye erfaringer. Det har gått så langt at jeg  vil kalle meg for en profesjonell amatør. Jeg går like iherdig inn for dette, som om det skulle vært jobben min. Det er gleden og nysgjerrigheten, som driver meg videre.

Ja, jeg har en forkjærlighet for Spania og spanske øyer. Det finnes så mange utrolig landskap å løpe i. Har sans for kontraster og motsetninger, som her fra vulkanen Teide på Tenerife, høyt over skyene.

I innlegget "Den profesjonelle amatør, første del" beskriver jeg en svært så kronglete start på Spaniaeventyret jeg nettopp har vært igjennom. Jeg spurte meg selv den morgenen jeg skulle reise, etter å ha fått vite at SAS hadde kansellert første flyet mitt, om hvorfor jeg orket å kjempe enda mer for å få denne reisen til, hvorfor tok jeg ikke kanselleringen som et tegn på at jeg burde gi opp og holde meg hjemme?

Det finnes veldig mange fine byer å løpe i. Gjør man det om morgenen får man gatene for seg selv. Her fra det gotiske området i Barcelona.

Jo, fordi jeg var sprekkeferdig av nysgjerrighet og lyst til å oppleve nye løpeeventyr. Og vil man oppleve store og fine ting så må man noen ganger jobbe hardt for å få det til! Man må ut å løpe i mørket og regnet eller renne vekk inne på en tredemølle, mange kilometer, flere ganger i uken, selv om man tidvis er trøtt og lei, for å kunne høste opplevelsene som ligger å venter på en, på fine dager ute i naturen, langs veien eller i byer, på spennende løp man har forberedt seg til, på nye løpeeventyr i inn- og utland og fordi man vet at det gir så utrolig mye når man gir etter og lever ut det man oppdager at man faktisk elsker.

Når man løper rekker man over så mye og man får med seg mage vakre opplevelser. Solnedgang på Sunnmøre, Tueneset.

Publicerat: 2017-12-18 09:00 Kommentarer (0)



Løpeeventyret i Pyreneene.

Man blir hoppende glad av løpe i så fin natur og å være del av en positiv løpegruppe.

Etter en mildt sagt kronglete start på Spaniaeventyret (kan leses om her) så fortsatte ferden ispedd stadig nye og uforutsette hendelser. Etter endt opphold i Valencia og gjnnomføring av Valencia maraton (kan leses om her) skulle jeg ta toget til Barcelona og møte de andre jeg skulle dra til Pyreneene med. Gjengen besto av medblogger på norske Runners World; Abelone, bloggerne Sofie og Sanna for svenske Runners World og Karin og Raùl fra Pampas Travel. Jeg satt på en kafé på Terminal 2 på Barcelona flyplass, sammen med Abelone og Sofie, mens vi ventet på resten av reisefølget fra Sverige. Deres fly ble nemlig kansellert slik at alt ble forsinket med 7 timer. Hva er det med kansellerte fly for tiden?

Barcelona er kjent for sine mange tyverier. Jeg har selv sett det utført i løpet av mine 6 besøkt i Barcelona. Derfor valget jeg en plass på kafeen inn mot vinduet, slik at jeg ikke trengte å passe på bagasjen, som sto mellom meg og vinduet. Men, plutselig var vesken min med pass, penger, VISA-kort, reiseforsikring, helsekort, sertifikat, hus- og postnøkler osv, borte,  forsvunnet i løse luften! Jeg forsto ingenting. De to andre som satt rett overfor meg hadde heller ikke merket noe. Rene tryllekunsten! Jeg fattet ingenting og klarer fremdeles nesten ikke å tro det. Jeg takker alle slags guder og mer til for at mobilen OG maratonmedaljen fra Valencia ikke lå i vesken, da hadde jeg brutt totalt sammen. Jeg hadde brukt opp til flere minutter den morgenen på å vurdere om jeg skulle legge medaljen i vesken eller i kofferten, "My precious..."

Medaljen kan være utrolig motiverende noen ganger, derfor synes jeg arrangører bør invistere i fine medaljer.

Vi hadde noen timer på oss til de andre kom, så da begynte vi like godt å pendle mellom de to terminalene på flyplassen. For å melde tyveriet til politiet måtte vi til Terminal 1. Der ble vi godt ivaretatt av en hel skvadron både med og uten maskingevær, men paranoiaen blomstret like fullt i fht resten av bagasjen vår. Takk og lov for at jeg snakker spansk, det gjør alt bittelitt lettere. De fortalte at dagen før var en annen løper fra Valencia blitt frastjålet sine ting + medaljen, han var helt knust, stakkar! Det er altså ikke bare jeg som er sprø 😄

Selfie-time inne på det helligste hos politiet. Sikkert strengt forbudt, men "we don't know nothing". Måtte gjøre mest mulig ut av situasjonen da det først hadde skjedd. Fra venstre; Sofie, Abelone og paranoide meg, selv på et så bevoktet sted.

Etter ferdig politidokumentering måtte vi tilbake til Terminal 2 for å høre med Norwegian om jeg kunne få reise hjem uten pass. Vi hadde virkelig ikke mer tid å kaste bort på at jeg skulle ta meg til Barcelona dagen etter og få et nødpass. Jeg forklarte situasjonen og de syntes nok synd på meg til å godta papirene fra politiet. Så tilbake til Terminal 1 og vente på de andre som hadde fått ny reiserute.

Da vi endelig møtte resten av gjengen, 7 timer senere og robbet for det mest nødvendige, kjente jeg kjemi fra første klem og visste at dette kom til å bli bra. Vi hadde 3 timer forran oss i bil til Alquézar, en vakker liten landsby i Pyreneene. Vi stoppet innom en veikro for å få litt middag og drikke. Det ble en opplevelse i seg selv. Veikroen var full av mannlige sjåfører, som tydeligvis ikke hadde sett den kvinnelige utgaven av menneskeheten på en stund. Da vi 5 kvinner entret stedet, ledet an av hanen Raúl, stilnet restauranten, etterfulgt av unison måping. Virkelig filmpotensial! 😂 Det skal litt til for å stoppe snakketøyet til en spanjol.

Dette var utsikten som møtte meg da jeg sto opp og så ut av hotellvinduet mitt.

Da vi endelig kom frem til hotellet var det rett i seng. Neste morgen våknet vi til en vakker soloppgang. Det ventet en utsøkt spansk frokost på oss, spesielt tilberedt med lokale matvarer, det var lagt ned mye kjærlighet og omsorg i dette. Eierens familie produserer den lokale olivenoljen. Gi meg en ordentlig god olivenolje og jeg er i himmelen!😍

Borgermesteren kom innom for å hilse på oss. Han var også eier av hotellet. Lokalbefolkningen setter pris på at folk velger å komme til deres landsby og de gjør alt for at du skal trives og føle deg ivaretatt. Dette opplevde vi på alle stedene vi overnattet. Vi byttet hotell hver dag i Pyreneene, for å prøve ut forskjellige steder, både for å bo godt og for å løpe fine plasser.

4 spente løpejenter klar for å utforske Alquézar og Rodellar. Fra venstre: Sofie, Abelone, Sanna og meg.

Vi ble introdusert for de lokale løpeguidene. Vi skulle også ha et team med oss bestående av en fotograf og en som filmet på løpeturenene de 2 første dagene. Været var delvis skyet og passe varmt nok til å løpe i korte bukser, to av 3 dager. Guiden som fulgte oss alle dagene, Santi, er også arrangør av ultraløpet: Ultra Trail Guara Somontano.

Veldig spesielle fjellformasjoner i dette området.

Andre dagen løp vi i Canfranc, helt på grensen til Frankrike, i et mer alpint landskap. Han som filmet da, Alex, er arrangør av det heftige ultraløpet Canfranc-Canfranc, "No se corre, se vive". Oversatt "Det løpes ikke, det leves". Utrolig gøy å treffe på disse personene og få tilbringe tid med dem. Alle veldig sympatiske og upretensiøse. Jeg rakk også akkurat å linseluse meg til å bli intervjuet av dem, om hvorfor en skandinaver søker seg til Pyreneene, interessant opplevelse å få med seg.

Kjapt intervju etter endt løpedag i Canfranc. Stedet ligger høyere oppe enn Rodellar, derfor lå det snø enkelte plasser og vi hadde litt mer klær på oss denne dagen.

Så hvorfor søker man seg til Pyreneene?

Jo, landskapet; selv en vestlending bortskjemt med vakker og dramatisk natur, lar seg imponere over landskapet i Pyreneene. I Alquèzar og Rodellar er fjellformasjonene helt annerledes enn i Norge. Fargene og topografien er helt spesiell. Temperaturen er behagelig selv langt ut i november, lite nedbør, mye dagslys og sol. Stiene man løper på er varierte. Man kan løpe rett ut fra hotellet eller man kan kjøre et lite stykke for å få en annen variant, mulighetene er mange.

Perfekt vær, temperatur og landskap, bare å nyte.

Folkene der; lokalbefolkningen og guidene vi tilbragte dagene med var utrolig dedikerte, varme og imøtekommende. Tonen var avslappet og preget av godlynt humor, man følte seg raskt som en familie.

Full av endorfiner og glede, det må bare ut i klemmer innimellom 💓 Her med Karin.

Maten; maten ble laget med de beste råvarene fra området og det kjentes! Presentert med varme og genuin interesse for miljø og bærekraftig levesett. Og er det noe som er viktige for løpere så er det god og ordentlig mat! Etter endt løpetur var det å slappe av på hotellet med lokal tapas og lokale vrier på cervezaen, dele bilder og oppdatere sosiale medier, før man senere endte kvelden med 3 retters middag med god lokal vin til. Hva er det ikke å like?

Gjengen i en av flere raviner i området. Oppe til venstre ser man definen 🐬, hullet i fjellet, et kjent landemerke. Bak fra venstre: meg, Sanna, Abelone, Santi og Raúl. Forran f. v. Pau, Karin og Sofie.

Jeg kom som sagt direkte fra Valencia og en tøff maratongjennomføring. Jeg fikk derfor ikke tid til å hente meg inn og restituere før vi skulle løpe rundt i Pyreneene. Det gikk overraskende bra, tilstanden tatt i betraktning, inntil siste løpedag for min del, da kjente jeg meg sliten og klarte å ende opp langflat på stien, så innmari frustrerende. Samlingen med arr på ben og armer ble med ett ganske så utvidet. Just love it!... 😜Jeg får se på arrene som en del av en levd historie med mange gode minner fra fantastiske løpeturer.

Det var absolutt ingen sekundærgevinst å hente fra mine medløpere. Sykepleieren vi hadde med oss (jeg nevner ingen navn Abelone....) hadde lagt igjen empatien i Norge (redd for overvekt på flyet, antar jeg 😂). Hun frydet seg da hun helte "Plumbo" på sårene min for å rense dem (oksydert vann både føles og ser ut som Plumbo når det "kastes" på sår), men uten denne "tough love" - metoden, så hadde det ikke blitt en så underholdende opplevelse, så takk likevel!😄😙

Nå har jeg hatt et par dager med hvile. Det er en del som skal ordnes opp i etter et slikt eventyr. Og eventyret er langt fra ferdig. Nå legges det aktive planer for fremtiden.

Tenk å ligge her å slappe av etter endt løpetur. Her bader bassenget i lyset fra soloppgangen.

¡Muchísimas gracias por todo!

Publicerat: 2017-12-11 09:46 Kommentarer (0)



Valencia maraton 2017

En solid og vakker medalje venter alle som fullfører maraton. Den bæres med stolthet i dagevis av enkelte.

Jeg ble invitert med i en gruppe på 12 personer bestående av bloggere og journalister fra 9 forskjellige land, til å delta på Valencia maraton (for min del skjedde dette kun to dager før programmet startet, noe du kan lese om her). Vi ble tatt hånd om av Valencia Tourism, som hadde lagt opp et bra program for oss. Interessant å få et innblikk fra de andre i gruppen om hvordan løpeinteressen er i de forskjellige landene og hva det fokuseres på.

Lørdagen ble vi guidet rundt på sykkel i et par timer. Valencia er en vakker by bestående av en kombinasjon av gamle bygninger og futuristiske bygningskomplekser. Valencia er også formet av et tomt elveleie som fungerer som byens sportslige nerve. Litt mer enn 8 km langt, tilpasset joggere, syklister og gående. Her treffer man alltid på noen som er ute å trener.

Standard lunsjmeny for de lokale, paella.

Til lunsj spiser de lokale alltid paella. Den ekte paellaen stammer visstnok fra Valencia, så vi fikk testet ut et par forskjellige. Innbyggerne av Valencia er stolte av byen og regionen sin. Området er også Spanias største appelinprodusent.

Byen er full av dekorative appelsintrær.

Vi hadde felles henting av startnummer på lørdag og ble mottatt av selveste sjefen for Valencia maraton. Vi fikk en kjapp omvisning på expoen med start og målområdet og lykkeønskninger for løpet påfølgende dag.

Vi fikk egen omvisning av sjefen for Valencia maraton Alex Heras. Bak oss er målområdet med den blå løperen.

Makan til omgivelser for et løp skal du lete lenge etter! Man får følelsen av å være på en annen planet. Målgang, de siste 195 meterne, er "på" vannet, på en blå løper. Det skal gi deg følelsen av å sveve i mål. Det er spektakulært, selv om ikke alle føler at de svever på det stadiet der. Det er satt opp tribuner med plass til 2000 tilskuere og de er fulle!

Nydelig skumringslys over Ciudad de las Artes. Start og målområdet.

Pga at jeg ble påmeldt i 12. time, ble jeg plassert i siste startgruppe, for de som planlegger å bruke mer enn 4 timer. Du må ikke tro at det går an å ta "en spansk en" bare fordi du er i Spania. Spanjoler er overraskende kverrulerende og regelstyrte når det kommer til detaljer, så jeg fikk ikke flyttet meg fremover til en raskere gruppe.

Soloppgang før løpet starter.

Vi kunne gå fra hotellet til start. Vi gikk en time før, fulgte bare elveleiet. Det var en fin måte å begynne dagen på. Jeg gikk med den danske journalisten Jorge. Greit å kunne snakke litt norsk innimellom engelsken og spansken. Vi gikk forbi elitebussen med de fremtidige afrikanske vinnerne, litt surrealistisk opplevelse. Da vi senere gikk forbi ambulansene, som sto tilgjengelige, mente Jorge at det var mer sannsynlig den "bussen" han kom til å havne i. Han løper for å koble av og hente seg inn og jager ikke tider, han hadde dessuten en skade i foten som bekymret ham før start. Han bruker heller aldri noe tilskudd av vitaminer og slikt, annet enn hvitløk og fatøl, fantastisk! Og veldig dansk humor. Det leder over til bagen vi fikk med bib-nummeret vårt, den inneholdt alt! Fra vitaminer og mineraler, intimvask, kjølende spray for slitne ben, håndkle, tyggis, snacks og nøtter, juice, ansiktserum og kremer, shampoo, taxirabatt på en euro, quinoa, proteinbar og en boks med øl! (du vet du ikke er i Norge når det ligger gratis øl i posen). De hadde tenkt på alt og mere til, imponerende!

Over til selve løpet. Lydnivået før start var påfallende. Stemningen før løp i Skandinavia er stille og avmålt, her kaklet alle i munnen på hverandre, det ga en uhøytidelig og avslappet stemning. Siden jeg havnet i bakerste gruppe, hadde jeg en idé om at jeg raskest mulig måtte flette meg fremover til de som løp i min planlagte fart, ingen lett sak. Selv om traseen er flat, bred, rett og har få svinger så var det en utfordrende jobb å komme seg rundt alle. Det førte til at jeg endte opp med å løpe et ultraløp på totalt 43.35 km. Det endte også opp med at jeg overkompenserte og løp første halvdel altfor fort. Jeg løp 18 km tilsammen med en pace på under 5 tallet og min plan var å ligge på rundt 5.10! De hadde malt opp en linje som viste raskeste vei til mål, i gull selvfølgelig, siden løpet har oppnådd gullstandard. Jeg fulgte ytterkanten det meste av tiden, for der var det lettest å passere andre løpere.

Fra rundt 5 km begynte jeg å legge merke til en mann, som løp i samme fart som meg og som tydeligvis hadde samme plan som meg. Jeg hengte meg på ham og det endte opp med at vi løp sammen ca 13 km. Det gir en fantastisk boost å kunne løpe i samme takt og flyt med en annen, man føler seg sterk og litt uovervinnelig, og jeg dret fullstendig i tidsplanen. Først tenkte jeg at han kanskje opplevde meg som irriterende; kleggen som hang på liksom, men så la jeg merke til at han så etter meg i sidesynet sitt de gangene jeg havnet litt bakpå. Jeg så ut fra bibnummeret hans at han startet i puljen før meg. Jeg lurte på om han trodde han ville holde helt i mål med den farten vi holdt. I fht min egen gjennomføring hadde jeg totalt urealistiske ideer om hvordan det skulle ende. Trodde liksom at om jeg bare holdt sammen med ham så skulle jeg få så mye energi at jeg skulle klare å holde helt frem, men slik fungerer det altså ikke!

Ved 23 km må jeg slippe ham og min kamp begynner. En smule tidlig synes jeg, så jeg prøver det jeg kan med mental overbevisning. Jeg holder til 27 km og der blir det stopp. En frivillig spør hva det er med meg og sender meg videre ("¿Qué te pasa Angelika?" Jeg har skrevet navnet på bib-nummeret mitt, alltid lurt hvis du vil ha personlig oppmuntring 😉). Må ikke tro du kan stoppe opp her! Takk frivillige, det hjalp!

Kramper sniker seg inn både i legger og lår. Innleggsålene har bestemt seg for at i dag er dagen for å gi meg noen sjeldne gnagsår. Jeg benytter meg av lindrende spray på bena, som tilbys underveis, tenker at det er placebo på boks, så her er det bare å kjøre på med kjølende gasser. Dessuten ser det profft ut og det kan utløse sympati og forståelse fra medløpere og tilskuere når du vagler videre. Når tigerbalsamgassene i tillegg når øynene dine så er effekten komplett. Jeg prøver å late som om jeg liker smerte og samtidig kan overse den. Det virker langs et kort strekk av løypen med et helt hysterisk entusiastisk publikum og suggererende musikk, men så er det rett tilbake til lidelsen. Jeg får egentlig ikke med meg omgivelsene, tenker bare at jeg må klare å holde det gående eller rettere sagt løpende. Ganske mange rundt meg begynner å gå, spesielt menn. Setningen "ett skritt til og du er ett skritt nærmere mål", går på repeat i hode. Trykket fra publikum tiltar jo nærmere mål man kommer og Gud bevare hvis man skulle bli sett gående! Jeg kommer til slutt i mål, ikke svevende, som intensjonen er, men mer med en "på siden av meg selv" følelse. Jeg blir tatt hånd om av ambulansepersonell med en overdose empati og bekymring for om jeg klarer å gå. Jeg må bare kjenne bittelitt på omsorgen før jeg humper bort fra målområdet og blir tilbudt gratis massasje og håndtering av gnagsår, snakk om ivaretakelse! Må bare si at leggene holdt, de ble ikke dårligere av løpet, ingen shin splint.

Full oppmerksomhet fra 3 studenter som skulle trene seg på å behandle fotplager og sår. Her tømmes gnagsår for veske.

Jeg slo akkurat ikke tiden min fra Bergen maratonkarusell for en måned siden. Det manglet 46 sekunder! Men det slo meg i etterkant at jeg egentlig fikk ny bestetid, pga at jeg faktisk løp 43.35 km og ikke 42.1! På Strava klarte jeg 42.1 km på tiden 3.37. Offisiell tid ble 3.43.08. Potensialet ligger der og det skal videreutvikles. Dessuten kommer jeg til å løpe Valencia maraton igjen i fremtiden. Neste tur tilbake hit blir med de av dere som har lyst til å reise med meg og oppleve eventyret igjen i mars, men da halvmaraton og att på til VM!  De har lagt start og mål til sammen utrolige sted som maraton går! Absolutt verdt å få med seg!

Happy face, men litt "luften ut av ballongen" feeling. Trengte litt tid på å fordøye opplevelsen. Den var overveldende.

Så noen fakta om Valencia maraton. Det er den raskeste løypen i Spania og nå med  den raskeste tiden som er registrert i Spania. Vinnertiden ble 2.05.15.

Det er 1500 frivillige, som er med å gi deg en flott opplevelse.

200.000 tilskuere fordelt langs hele løypen, som applauderer og heier, som om du var en eliteløper like før målgang, dette foregår fra start av.

210 steder langs løypen med underholdning og musikk.

45.000 tilreisende til byen. Hoteller og restauranter har tilrettelagt for løpere med reisefølge i dagene rundt løpet.

Hele byen er engasjert og samarbeider for at du som løper skal få en optimal opplevelse. Det er ikke uvanlig å se folk med medaljen rundt halsen på kvelden og påfølgende dager. Og her vekker det kun positive reaksjoner.

Konklusjon: Valencia maraton, et løp som kan anbefales på det sterkeste, uavhengig av distanse!

Publicerat: 2017-12-04 08:56 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår! Året er imidlertid ikke over enda. Det ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser