Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Værsyk April og Valderløpet 2017

Denne helgen levde april virkelig opp til sitt rykte; lunefull og ustabil. Haggel, storm, sluddbyger, opplett, blå himmel strålende sol og så sludd- og regnbyger rett etterpå igjen.

Innimellom dette skulle Valderløpet gå av stabelen for 44. gang. Hovedløpet 8.7 km rundt Valderøya, trakk vinnerloddet med tanke på denne værrulletten. Akkurat tidsnok til en liten oppvarming forsvant uværet som dugg for solen, bokstavelig talt, det dampet fra asfalten og vi fikk gjennomført et fint løp under nesten "perfekte" forhold. 10 minutter etter min målgang "klikket" det for April igjen og værgardinen gikk ned. Stakkars de små (fremtidens løpeglade unge) som skulle ut å løpe sine par hundre meter.

I år visste jeg hva jeg gikk til siden dette var 2. gang jeg deltok. Trodde derfor at nervøsiteten i forkant skulle være minimal, det viste seg å ikke stemme. Jeg jobber som psykolog og har hatt klienter som opplever så sterk stressreaksjon at de blir kvalm og kaster opp i forskjellige sammenhenger, jeg har aldri opplevd dette selv, inntil nå på lørdag. Nervøsiteten var så sterk at jeg ble kvalm. Denne opplevelsen går under kategorien: nyttig erfaring, men komisk overdrevet. Styrken på nervøsiteten har ikke vært i nærheten av dette på andre, større løp.

Egentlig det første seriøse bilde av meg under et løp. Fotografen klarte å ta et bilde før jeg oppdaget han. Ser en smule skeptisk ut, busted!

Nervøsiteten slapp taket da løpet begynte. Jeg var veldig spent på om jeg ville klare å løpe fortere enn i fjor. Forventningene var høye, men tvilen lurte i bakhode. Treningen har gått relativt bra det siste året og skuffelsen hadde blitt stor hvis det viste seg at det ikke hadde gitt noen form for resultater.

Det var en avslappet og god atmosfære i startfeltet blant de 66 deltakerne. Været var fint og temperaturen perfekt. Denne gangen traff jeg helt med bekledningen, deilig! Det er egentlig ikke så mye å si om selve løpingen annet enn at jeg følte det fungerte og for første gang var den mentale biten på plass hele veien, ingen forsøk på sabotering denne gangen. Lurer jo alltid på i ettertid om jeg hadde hatt mer å gi, spesielt da en mann, som jeg hadde fulgt mer eller mindre rundt hele løypen plutselig spurtet forbi meg i den siste bakken. Kommentaren hans etterpå var: "Jeg hadde ikke kondisjon, det gikk på ren vilje!" Her er en kode jeg ikke har knekket enda og noe jeg fremdeles ikke helt forstår, men som jeg har sterkt tro på vil gå opp for meg en dag.

Fornøyd på vei inn til mål. Viktig at antrekket matcher litt med omgivelsene :)

Løpet ble en fin erfaring og opplevelse; hyggelige medløpere, positive tilbakemeldinger, imøtekommende funksjonærer, tilstedeværende fotografer og løpeglede, som kunne spores fra det miste barnet på sikkert ikke mer enn 3 år til den eldste deltakeren på over 80 år! (I tillegg til hovedløpet rundt øyen var det mange kortere distanser for de yngre deltakerne)

Og resultatet? Jo, jeg klarte å forbedre tiden med 2.34 minutter, ble klassevinner og 4. kvinne totalt sett med tiden 39.16.

Alltid like kjekt å få medalje og ekstra stas å få klassevinnertrofè. Jeg konstaterte at jeg var helt enig og følte meg like glad som en av 5-åringene, som gledestrålende løp bort til sin funksjonærmor med medalje rundt halsen og ropte: "Vi vant"  (Ikke la de små gledene passere ubemerket hen i hverdagen, uansett hvilken alder du har)

Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten

Publicerat: 2017-04-24 15:40 Kommentarer (0)



"En utrolig digg hobby!"


Etter kommentaren på Strava; "Utrolig digg hobby vi har!" fra en god løpevenninne og etter egne refleksjoner gjort i påsken på terrengløpeturene jeg, min samboer og lille hund hadde, så fikk jeg lyst å skrive et innlegg om hvor fantastisk hobby løping faktisk er.

Å dele gleden over å løpe med en hund , gir en ekstra dimensjon til opplevelsen. Man kan ikke annet enn å bli glad når hun piler som en rakett i forveien med store, trillrunde øyne fulle av liv. Her på vei over Haramsøya.

Takk og lov for at jeg ble bitt av løpebasillen! Jeg var en av dem som ikke bare var likegyldig til løping for 3 år siden, man kunne nesten beskrevet meg som fiendtlig innstilt til aktiviteten.

Det er stort å tenke på alt jeg har rukket å oppleve på denne korte tiden som løper, det får frem følelser av takknemlighet og glede. En helt ny verden har åpnet seg. Også parforholdet har fått en ny dimensjon, vi har allerede rukket å oppleve mange flotte turer rundt omkring. Kondisjonen har aldri vært bedre, på tross av alder. Løpingen har åpnet for nye, gode vennskap og jeg har fått oppleve steder på en helt ny måte, både i Norge og i utlandet.

Rett utenfor Ålesund ligger fantastiske øyer som perler på en snor, klare til å erobres. Her fra Godøya.

Det som slo meg i påsken da vi "erobret" to nye øyer i nærheten av Ålesund; Lepsøy og Haramsøy, var at jeg aldri ville ha klart eller prøvd å rekke over og rundt en hel øy, hvis jeg ikke hadde løpt.

Løpingen gjør at du kommer langt på relativt kort tid, du får oppleve og se mer. Det er ikke det samme å kjøre rundt. Du "eier" stedet på en annen måte når du har løpt der, kommet nærmere, fått terrenget og stedet under huden.

Det er viktig å ta seg tid til å nyte været og utsikten også. Her fra toppen av Lepsøya.

Du har svettet og pest deg opp på fjellet (gratis bakkeintervaller), for så å nyte en fantastisk utsikt, du har løpt på fine stier, gjennom gjørmete myrlandskap, hoppet over steiner, bekker og røtter og rast nedover fjellskråningen igjen, helt på grensen av hva du kunne kontrollere. Du stopper opp nede ved havet på andre siden av øyen ut mot et nytt fyr, snur deg og ser tilbake på fjellet du nettopp var på og kjenner at livet er bra (og lurer på, langt bak i hode, om du skulle løpt opp igjen bare for å sanke et par hundre høydemeter til...by the way, det er slike tanker som viser at du er infisert.)

Nedoverløping er gøy og utfordrende, her testes grenser på Leøspøya.

Spørsmålet om man skal ta taxi tilbake etter 16 km forsvinner når vi finner ut at det "bare" er 8 km tilbake til bilen, sjekker at kroppene holder og det fortsatt er glede og gnist i øynene til hunden. Før jeg begynte å løpe var 8 km uendelig langt, og det VAR langt, regnet i gå-tid, i løpe-tid er det bare transportetappen tilbake til bilen etter timer ute i naturen.

Så ja, løping er definitivt en utrolig digg hobby!

Foto: Tbjx

Publicerat: 2017-04-18 14:04 Kommentarer (0)



MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

Det er noe magisk med Oslo maraton. Det var her, i 2012 med «10 for Grete», mitt løpeliv virkelig ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser