Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Oslo halvmaraton, en salig, mental blanding!

Oslo maraton, en folkefest med tilsynelatende alltid strålende vær, i hvert fall de 4 gangene jeg har deltatt.

En nydelig medalje designet av Trofè.no, som det er verdt å kjempe seg gjennom et løp for;)

Jeg bestemte meg for å delta på halvmaraton bare noen uker i forkant. I år har jeg trent svært lite asfalt og ingen lengre løpeturer. Forrige 21 km var da jeg gjennomførte Ecotrail Oslo, 21 km i mai i år. Dette året har bestått mest av løping og turer i fjellet. Høydemetersamling har gått foran mengdeløping. Dette fordi jeg fortsatt holder på å trene meg opp etter skadeavbrekk i hele 2018.

Jeg hadde derfor ingen målsetning med løpet på lørdag annet enn å komme meg igjennom løypen og få den fine medaljen!  Fordelen med dette var at jeg slapp å bli nervøs i forkant, slik jeg normalt sett blir før en konkurranse. Jeg var i det hele tatt ganske tom og fjern i hode den dagen, da jeg våknet på morgenen med migrene.

Støttekontakten tar et bilde av meg før han forlater den lille ungen alene i den store verden, på vei til hovedstaden for å delta i årets store løpefest.

Jeg blir latterlig mentalt satt ut når jeg får migreneanfall. Jeg måtte ha "støttekontakt" med meg til togstasjonen, slik at jeg havnet på riktig perrong og fikk tatt toget til Nasjonalteateret. Medisin ble inntatt, så da jeg nådde exspoteltet rundt kl.12.00 var mye sluppet. Da jeg så traff på hyggelige sponsorer, Runners world, blogg-kollega og løpevenner, lettet humør og tilstand betraktelig.

Hyggelig møte med "sokkesponsoren" min; Torbjørn (Run4.no)

Jeg var likevel fortsatt ikke helt i vater, men kom meg i dokø, fikk support av Heidi og Neil i dokøen, løpevenner altså! Da jeg i tillegg ble forbarmet av en frivillig, som ga meg en flaske vann rett før start, ble alt så bra som det var mulig å ønske. Jeg avtalte med meg selv at jeg skulle prøve å holde igjen, ikke gå hardt ut, jeg hadde jo ingen tidsmål. Det ble derfor noen gode 10 første km, ingen overdrevet pesing eller ubehag. Jeg fikk sett en ny side av Oslo, Frognerparken, eller opplevd den på en ny måte. Ingenting er som å "løpe inn" et område. Du opplever stedet på en helt annen måte enn om du kjører.

Ikke dårlig å få selskap av løpevennene Heidi og Neil, som bare var der for å støtte andre som skulle løpe, og de som skulle på do :)

Da 12 km var unnagjort begynte hjernen å sabotere, komme på teite unnskyldninger for å bryte eller gå hele resten av distansen. Det begynte å bli tungt. Jeg hadde ikke fått kramper en gang, likevel rant unnskyldningene på. Jeg klarte å skyve noe av innholdet bort og fortsette. Jeg hadde ikke tid til å gå resten av distansen. Hyggelige avtaler ventet senere på dagen.

Men så begynte tidligere krampeideer å realisere seg i ekte kramper! Yohoo! Og det allerede etter 16 km! Herfra inn til mål utkjempet det seg en vedvarende kamp med leggene om å bære meg helt inn. Jeg måtte gå litt, tøye mot fortauskanten, banne og steike, skjære de mest fotogene grimaser, NOT! Det var også lite snilt å legge den største bakken inn på slutten av løypen, opp til St. Hanshaugen. Jeg gikk opp og hamret nedover i utforbakkene, skulle liksom slå leggene på plass med hard løping. På en eller annen rar måte fungerte det bitte litt. Så flere som ble overmannet av kramper, noen ble til og med hentet med ambulanse, så det var ikke bare jeg som kjempet i solsteiken. Lurte på hva som ville skje om jeg falt om i løypen med kramper. Ville det vært innafor å spørre hjelpemannskapet om de først kunne ta et bilde av meg rullende i lidelse før de satt i gang tiltak eller ville det sprenge alle narsissistskalaer? Det hadde jo vært bortkastet hvis det ikke kunne dokumenteres og postes i en løpeblogg.... Denne tanken holdt meg løpende i hvert fall i 30 sekunder.

Jeg kom meg i mål, ble hengende på gjerdet og prøve å få balanse og kontroll over bena igjen. Tilstanden var emosjonell, tårene presset på, men klarte å holde de inne. Til tross for kampen den siste halvdelen, så var dette en fantastisk opplevelse å få med seg. Lysten til å delta i flere løp ble ikke akkurat mindre. Motivasjonen til videre trening er på topp!

Runners World stand med dyktige og velvillige redaktør Sara. Hun holdt fortet 3 dager til ende!

Tiden 1.48.11, er bare 5 minutter dårligere enn min beste tid på halvmaraton, så kan ikke klage på det!

Den sprudlende, søte Jeanette og jeg, etter hver vår målgang. Ingenting løfter humøret så mye som å treffe på alle de positive menneskene i dette miljøet.

Tusen takk til Oslo Maraton, hele apparatet, både frivillige og ansatte, til alle personer som gjorde dette til en strålende dag! Migrene kom tilbake og jeg rotet meg bort på toget på vei tilbake, men ble hentet og ivaretatt av snille og overbærende mennesker!

Publicerat: 2019-09-25 16:12 Kommentarer (0)



De positive, små, lokale løpene.

Forrige uke deltok jeg i to små, lokale løp i Ålesund. Det er noe eget med disse løpene. Treffer kjente fjes og medløpere, folk er positive og hyggelige, løypene er fine og overkommelige. Og man får seg en skikkelig god tempoøkt.

Forrige helg var vi i Amsterdam og fikk inn en morgenløpetur rundt i byen. En nydelig by å løpe i, så lenge du passer deg for syklistene.

Vakker og idyllisk by å løpe i.

Mandag, 2. pinsedag, gikk løpet Kleivane Rundt, det løpet har jeg skrevet om tidligere i et eget innlegg se her. I år stilte det flere sterke løpere til start, så denne gangen ble det ingen pokal til meg, men jeg fikk løpt meg tom.

Å være på storbyferie kan tære på; mye god mat og drikke, så tilstanden var ikke ideell for å løpe konkurranse. Dagen etter konkurransen måtte jeg gjenoppta min ukentlige styrketrening. Veldig lett å falle ut av rutinen. Har kjent hvor viktig styrketrening er, så her gjelder det å ikke la det skli ut.

Forrige onsdag startet sommerkarusellen i Ålesund. Den består av 3 løp gjennom sommeren. Man kan velge mellom 5 og 10 km, og løypen er kontrollmålt. Jeg ville derfor sjekke hvor raskt jeg nå kunne løpe en 5 km, selv med stokk stive bein. Trengte en baseline å gå ut fra i fht trening videre. Har lyst å bedre tiden på 5 km, det er et overkommelig mål med den løpemengden kroppen tillater for tiden. Jeg kan ikke løpe like mye som jeg gjorde for 1.5 år siden. Jeg må fortsatt trene mye alternativt for å ikke provosere leggene (benhinnen), derfor er korte løp ideelle for min del nå.

Det var positivt overraskende mange kvinner/jenter som stilte til start. Det gjør det ekstra kjekt når mange stiller. Løypen er fin og lettløpt, så fokuset ble å ikke løpe på en smell i starten. Jeg klarte å unngå akkurat det og følte jeg hadde et greit driv innover til vending etter kun 2.5 km. Turen ut igjen ble tiltagende tyngre, men jeg kom meg helt i mål, som andre kvinne på 5 km.

Alltid godt å nå mållinjen, spesielt når man føler man har tatt ut det man kunne. Foto: Helge Fuglseth, Kondis.

Håper jeg kan delta på de to andre løpene i sommerkarusellen også og forhåpentligvis se en positiv utvikling på 5 km. Kanskje det er flere som vil hive seg med? Man får mye nyttig erfaring ved å delta i løp og er det lettere å gi det lille ekstra, som jeg selv opplever er vanskelig å få til når jeg skal presse meg alene.

Publicerat: 2019-06-17 14:01 Kommentarer (0)



Ecotrail Oslo 2019; en eneste stor opptur.

Når dine antakelser i forkant viser seg å være totalt feile, denne gangen på den positive måten, da kan man ikke annet enn å glise og sveve på en sky et par ekstra timer etter målgang. Det gir samtidig en fornyet selvtillit og mestringsfølelse, som har manglet i noen måneder.

Strålende fornøyd etter målgang på SALT. Her ser vi over til Operaen. Foto: Jarle Mordal

I år bestemte jeg meg for å prøve 21 km. Hadde ikke treningsgrunnlag til noe lengre. To uker tidligere skulle jeg løpe halvmaraton i Ålesund, men ødela ryggen under styrketrening i forkant. Derfor gikk jeg distansen. Det ble en nyttig erfaring og jeg fikk en langtur før Ecotrail.

Ryggtrøbbelet kom snikende tilbake kvelden før start. Begynte å lure på om det var psykisk, men da jeg nesten ikke kom meg ut av sengen på natten innså jeg at det måtte være noe fysisk betinget også. Jeg tok meg en Ibux. Da selve dagen opprant kjente jeg fortsatt ryggen, men ikke verre enn at jeg klarte å ignorere den.

Noe skeptisk på hotellrommet før jeg skal dra til start. Veldig usikker på hvordan dette vil gå, med lite mengdetrening, kun gått 21 km og tilbakevendt ryggtrøbbel.

Start for 21 km er på Fossum. Var heldigvis ikke plaget nevneverdig med nervøsitet, sikkert fordi jeg ikke ante hva jeg skulle forvente av egen prestering.

Alt blir så mye lettere når jeg treffer på medblogger Abelone på T-banen på vei til start. Får alltid energi av å være med henne.

Vi fikk høre fra speakeren at det skulle være puljestart, basert på egen vurdering og samvittighet(!) Det bør være puljestart med over 1000 startende. Jeg sto nesten helt fremme og kjente på en snikende dårlig samvittighet. Jeg skulle vel strengt tatt stått lengre bak, siden jeg ikke trodde jeg ville klare å gjennomføre løpet raskere enn på ca 2 timer og 20 minutter. Jeg snudde meg til to menn rett bak meg og spurte hva de hadde tenkt å løpe på. De håpet på å komme inn på to timer. De spurte så meg hva jeg håpet på. Drømmemålet var jo å klare det på to timer, men det var vel ikke realistisk? Der og da bestemte jeg meg for å prøve og tok dem i hånden på at det var avtale. Samvittigheten forsvant og jeg følte meg bra.

Jeg har løpt Ecotrail Oslo tre ganger tidligere; 46 km og to ganger 31 km. Fossum er en av matstasjonene vi passerer. De andre gangene har jeg vært varierende sliten og matt på dette stadiet, og jeg har alltid tenkt at det var en ganske så seig bakke i starten videre fra Fossum. Det var derfor ekstra interessant å oppleve at det jeg tidligere har betegnet som bakke, egentlig ikke er annet enn en liten svak helning. Starten gikk og jeg bestemte meg for å ikke følge med på fart eller kilometertider i det hele tatt. Jeg skulle kun løpe på feeling og løpe mitt eget løp. Fulgte bare litt med på pulsen. Ikke at det hadde noen betydning, min puls lever sitt eget liv og jeg klarer ikke å regulere den. Ville bare se hvor hysterisk den eventuelt kom til å bli. Det føltes bra og jeg klarte omtrent å henge med der jeg hadde posisjonert meg.

Det var en ny og positiv opplevelse å løpe langs Lysakerelven, til venstre nedover denne gangen. Det var en fordel fordi stien var noe bredere enn på motsatt side. Da terrengdelen var ferdig og vi kom til Lysaker stasjon var drivet fortsatt greit. Nå gjensto bare andre halvdel av løpet. Godt å kjenne at kropp og bein ikke var tunge og slitne, slik de har vært de tidligere årene.

Merket at jeg etter hvert gikk mer og mer inn i en slags hypnotisk boble, lukket meg inne med solbriller og pumpende musikk, fikk tunnelsyn og fokuserte to meter rett fremfor meg, følte meg som en maskin, pga den jevne monotone rytmen jeg holdt. Innover mot Oslo rullet det en fyr opp på siden av meg på scateboard og ble hengende en stund. Enten var han nybegynner eller så holdt jeg et greit tempo, siden han ikke kjørte fra meg. Var et lite sekund innom tanken på å dytte ham av og kapre brettet. Et stykke før Aker brygge kom det løpende opp en mann ved siden av meg. Lurte på om han hadde tenkt å passere, men han ble hengende. Tenkte at dette muligens kunne være fordelaktig. Har gode erfaringer med samløping fra tidligere konkurranser. Det kan hjelpe en å holde tempoet oppe. Jeg hadde fortsatt ingen aning om tid, så da vi passerte Akershus festning spurte jeg ham om han hadde peiling på medgått tid. Da han svarte 1.43, ble jeg en smule euforisk og litt mer tilgjengelig for kontakt. Jeg klarte nesten ikke å forstå hva han nettopp hadde sagt. Hvordan var det mulig? 3 minutter senere spurtet vi inn på sekundet samme tid; 1.46.18! Da jeg i tillegg spottet min snille sportsfotograf i mål var det bare å slippe jubelen løs!

Rett før målgang, høy på endorfiner og lykkehormon. Spurtet det jeg klarte inn til mål (3.19 pace), ville ikke la medløperen min slå meg ;) Foto: Jarle Mordal

Dette gikk over all forventning! Aner ikke hvordan det er mulig. Jeg ble til og med nr 3. av 61 kvinner i aldersklassen. Det ga en god mestringsfølelse og motivasjon til videre utvikling og løpsdeltakelse.

Fikk et kamera i ansiktet rett etter målgang. Beskrivelsen rant ut av meg. Tror egentlig ikke personen stilte meg et eneste spørsmål. Litt sliten, men ser på øynene mine at jeg er ganske så fornøyd med den positive opplevelsen av gjennomføringen. Foto: Jarle Mordal

Resten av dagen ble tilbrakt i målområdet. Ecotrail-helgen ble veldig bra. Startet på fredag kveld med middag sammen med Runners World gjengen. Fikk endelig truffet redaktør, folk i redaksjonen og flere av de andre bloggerne. På hotellet jeg bodde kom jeg i snakk med andre hyggelige løpere. I målområdet fikk jeg endelig møte sponsorer og instavenner "live". Løpemiljøet er suverent, man har alltid noe å snakke om og folk er imøtekommende og veldig sosiale. Ecotrail Oslo er virkelig et løp jeg kan anbefale. Det har en distanse for enhver smak; fra 80 km til 10 km.

Runners World stand i mål på SALT med blide og dyktige ansatte og linselusa meg :)    Foto: Jarle Mordal



Publicerat: 2019-06-04 13:49 Kommentarer (0)



Skal "bare" gå en halvmaraton.

Fire dager før Ålesund Maraton skadet jeg ryggen på styrketrening. Det var vanskelig å gå etterpå, pga smerter. Dagen etter prøvde jeg å løpe, det var helt uaktuelt, men jeg kunne gå, i hvert fall bortover og oppover, nedover var ikke like greit. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle gjøre med løpet. Det skulle liksom være testturen min før Ecotrail Oslo, 25. mai. Jeg hadde ikke løpt sammenhengende 21 km på mange måneder og så frem til å teste ut hvordan det føltes.

Jeg tok kontakt med arrangørene og spurte om jeg kunne få starte en time før resten av halvmaratonløperne. Det er trist og demotiverende å komme i mål, lenge etter at alle har fått premier og gått hjem. Folkene bak Ålesund Maraton er en positiv og velvillig gjeng, som ønsker at flest mulig skal delta og få en positiv opplevelse, så de tilrettela for meg.

Da jeg gikk av bussen på Moa, gikk det samtidig av to damer, som tok kontakt og lurte på om jeg også skulle løpe halvmaraton. De var tilreisende fra Østlandet og tok turen ens ærend til Ålesund, bare for å delta og oppleve et nytt sted. Hun som løp, Nancy, fikk en positiv opplevelse, hun slapp unna de verste regnbygene, som jeg gikk inn i under løpet. Hele møte med Ålesund, løpet og befolkningen var visst så positivt at de gjerne kunne tenke seg å delta igjen en annen gang. Da har man klart å skape noe bra!

Sekunder før start, optimistisk i regnet.

Værgudene var ikke helt på min side den dagen. Så jeg fikk en regnfull start. Jeg ble talt ned av sjefen selv, som eneste startende og kunne begynne å gå på sekundet kl.11.00. Sunnmørspostens fotograf var tilstede og dokumenterte starten. Snakk om service! Så var det bare å holde det gående, bokstavelig talt. Jeg begynte å treffe på maratonløperne som startet kl.10. De må løpe gjennom løypen to ganger. Det var litt greit å ha noen å nikke til.

Vinneren av Ålesund maraton i ensom majestet, med egen følgebil. Det er relativt landlig og øde langs ruten, men fint.

Jeg lurte veldig på hvor langt jeg klarte å gå på en time, før resten startet kl.12. Det ble motivasjonen, som drev meg videre. Da jeg snudde ved vending og hadde kommet et stykke på tilbakeveien, begynte halvmaratonløperne å sige på. Løypen går lags Bursdalsvannet i landlige omgivelser. Det er ikke mange som står å heier langs veien, for å si det sånn. Jeg tok derfor på meg den oppgaven, så godt det lot seg gjøre. Det var interessant å se hvordan alle var inne i sin egen løpeboble og gjorde så godt de kunne, ganske rørende å få oppleve, faktisk. Alle har sin egen historie med timer nedlagt trening, alle har sitt eget mål og ønske om hvordan akkurat det løpet skal gjennomføres og ende. Alle ønsker like sterkt som deg selv å få gjennomført løpet på en måte som gir god mestringsfølelse.

Det som slo meg, da jeg fikk tenkt meg litt om, er at i løp yter man sitt beste, uansett, ut fra den forutsetningen man har og ut fra den tilstanden man er i. Så da jeg ikke kunne løpe, skulle jeg i hvert fall gi alt og gå det beste jeg kunne, dermed fikk jeg tatt ut det jeg hadde og det kjentes! Det spiller ingen rolle om du løper, går og løper eller bare går, det viktigste er at du gir det du kan eller utfører ut fra den målsetningen du har satt deg.

Påklistret smil på vei mot mål, prøver å kamuflere tårer som presser på. Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten

Ca 300 meter fra mål ble jeg plutselig overveldet av følelser og var takknemlig for at jeg gikk med solbriller. Forsto ikke hvor dette kom fra, inntil jeg begynte å tenke litt. Jeg hadde faktisk gått i over 10 km med tiltagende smerter i hoftene. Hofter og ben kjentes ut som etter man har møtt den berømte veggen rundt 30 km i en maraton. Siden jeg gikk lot jeg det liksom ikke gå inn på meg. Når man løper kan man begynne å gå når det gjør for vondt, men når man går er det ikke annet alternativ enn å fortsette å gå. Å stoppe var uaktuelt. Jeg visste at det ikke var farlige smerter, derfor var det bare å bite det i seg og opprettholde tempoet. De siste meterne inn til mål ble nesten pinlige, jeg klarte ikke holde tårene unna. Den stakkars journalisten, som fulgte meg fra start, og sto å fotograferte i mål, ble overrumplende utsatt for min ukontrollerte affekt. Takk for fin håndtering!

Her brister fasaden...ellers står alt bra til ;) Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten

I utgangspunktet hadde jeg håpet å klare å gå 21 km på 3 timer, det innebar en gjennomsnittsfart på 7.03 km/t. Jeg var usikker på om det lot seg gjøre. I 2018 hadde jeg en del økter på tredemølle der jeg gikk intervaller i 7.5 km/t i 6 % helning, men ikke mer enn noen minutter per intervall. Det er noe helt annet å gå i det tempoet over så lang tid. Det viste seg raskt at jeg klarte å holde et høyere tempo enn først antatt. Da jeg kom halvveis og så tiden: 1.22, innså jeg at dette gikk veien(!) Jeg kom i mål på 2.38.04, og det med innlagt tissepause og fotografering underveis! Jeg ble ganske overrasket over dette. Fikk også ny respekt for distansen. Husker da jeg først startet å løpe i 2014 og begynte, passe skremt, på tredemølle i en fart på 7 km/t. Dagen jeg klarte å ende en 20 minutters joggeøkt med den hårreisende farten på hele 9 km/t de siste minuttene, var jeg sprekkeferdig av stolthet! Der igjen, alt handler om perspektiv, erfaring og egne forutsetninger. Vi bør ikke sammenligne oss med noen andre enn oss selv. På den måten kan vi alltid klare å spore fremgang, som kan motivere til videre handling og utvikling.

Da jeg kom hjem var jeg helt tom på alle nivå. Måtte gå rett å legge meg, før jeg klarte noe annet. Dette forteller bare at jeg ikke har hatt lengre, intensive treningsturer på veldig lenge og at nivået mitt ikke er slik det var før skadeåret 2018. Nå to dager etter kjennes det fortsatt godt i kroppen, gangsperre. Blir spennende å se hvordan Ecotrail Oslo 21 km blir gjennomført. Har i utgangspunktet tenkt å løpe distansen. Ryggen ble smertefri dagen etter, nå er det bare muskelverk der.

Jeg hadde en flott dag på Ålesund maraton! Møtte mange superhyggelige folk, som ga mye positivitet og glede, fikk massasje, der inntektene gikk til Kirkens SOS, fikk medalje og ble klassevinner i nisjekategorien: "Kvinne, 45, går en halvmaraton".

Nok en medalje for gjennomført halvmaraton. Da blir man glad, vettu ;) Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten.

Konklusjonen etter dette eksperimentet er: Kom deg ut, bli med å delta, ikke la deg begrense av at du ikke kan løpe fort eller langt, du kan alltid gå!

Publicerat: 2019-05-13 15:58 Kommentarer (0)



Vårdilten

I går deltok jeg i mitt første løp siden Ecotrail Oslo i fjor mai. 2018 forsvant i en sammenhengende, frustrerende skadetilstand. Jeg er fortsatt ikke 100 % tilbake, men har klart å lære meg (tok bare et år!), at det finnes alternativ trening, som kan være med på å vedlikeholde formen til en viss grad. I år har jeg løpt 1-2 ganger i uken og trent andre ting de resterende dagene. Tilsammen trener jeg 5-6 dager i uken.

I denne prosessen har jeg også lært meg å endre løpesteget, fra å lande på hel til å lande mer mot forfot. Det var ikke noe jeg bevisst bestemte meg for, men jeg oppdaget at problemet på forsiden av leggene ble mindre da jeg løp på forfot, jeg har derfor fortsatt med det. For meg fører forfotløping til at steget kortes ned og frekvensen lettere økes. Jeg holder uttalelsene veldig subjektive her, for dette er et felt der mange og mye menes. Utfordringen med forfotløping er at det krever sterke leggmuskler og det tar tid å utvikle for min del. Jeg har ikke våget å pushe meg på distanse av frykt for at plagene jeg har hatt skal oppstå igjen. Leggmusklene skal også klare å takle lengre distanser og det må trenes opp.

Klarte å smile til fotografen Martin Hauge-Nilsen, et lite sekund, før det var tilbake til mitt lidende uttrykk. De bildene spares til neste #uglyrunnerfacechallenge :)

Onsdag er min tempoøkt-løpedag, så da passet det bra at det dukket opp et lokalt vårløp på 4.3 km, for det meste på asfalt. På korte løp trenger jeg god oppvarming, derfor tok jeg en løpetur forrige onsdag også, for å finne starten på løpet og sjekke hvor langt det var hjemmefra. Det er ca 5 km fra der jeg bor, altså en god oppvarmingsdistanse. Forrige uke ble jeg grepet av latterlige løpsnerver. En hel uke i forveien! Måtte ha en seriøs skjerpingsprat med meg selv etterpå. Jeg skulle se på løpet som en hurtigøkt, ikke noe mer, bortsett fra muligheten til å få et nytt tilskudd til medaljesamlingen min, selvfølgelig.

Dette var utsikten på deler av løpet, Borgundgavlen ved Sunnmøre museum. Måtte dokumenteres på vei hjem etter løpet.

I går var det en aldeles nydelig dag med vårsol og passelige temperaturer. Det var derfor ekstra mange, som hadde funnet ut at det å ta en ettermiddagstur og få strukket litt på bena var en strålende idè; vi var 81 deltakere til sammen i det tradisjonsrike løpet Vårdilten i Ålesund.

Veddeløpshestene klare til å slippes løs ved start. Det er i hvertfall slik jeg føler det i minuttene og sekundene før start. Foto: Jarle Mordal

Nervøsiteten kom tilbake, men ikke så ille at jeg ikke fikk spist i forkant. Oppvarmingen føltes tung og jeg var skeptisk til hvordan dette skulle gå. Det hjalp å treffe på hyggelige medløpere, fotografer og engasjerte arrangører. Løpemiljøet er svært positivt! Det er noe jeg konstaterer hver eneste gang jeg deltar i arrangement. Det oppstår et usynlig felleskap på tvers av kjønn, alder, løpeform og generell tilstand.

Starten er like nøyaktig, på sekundet, uansett om det er et stort løp eller et lite, lokalt løp, fascinerende! Så var vi i gang og det var tungt. Fikk ikke til løpesteget i starten, ble visst revet med av fart og en smule panikk, men ut i løpet roet det seg. Det er en kjent rute for min del og jeg visste også at det inneholdt "bakker". Klarte å løpe bakkene og endre løpestaget på returen, opp på forfot og øke stegfrekvensen. På den måten klarte jeg å legge noen viktige medløpere bak meg, slik at jeg kom inn som 3. beste kvinne totalt. Yohooo, sååå fornøyd og hostende sliten, en liten stund.

Jadda... leste et sted at blir du venn med smerten, vil du aldri mer føle deg alene. Noe å trøste seg med i et løp. Her rett før målgang og inn til 3. plass av kvinnene. Har kanskje nevnt akkurat det allerede? Foto: Martin Hauge-Nilsen

Så var det nedjogg, altså løpe hjem igjen litt over 5 km. Så ikke helt frem til det, da leggene nå begynte å bli ganske kjørte og ømme. Føltes til slutt som om musklene bak hadde tenkt å ryke og poppe ut av leggene, men jeg kom meg hjem med alt på plass, i nydelig vårluft og lys.

Helt fantastisk kveld! Måtte ta inn omgivelsene vi hadde løpt i, på vei hjem igjen.

Med dette vil jeg slå et slag for lokale løp. Det er en utmerket måte å få inn en rask løpeøkt på, man yter alltid litt ekstra sammen med andre. Også viktig å støtte opp under ildsjelene, som står på og ordner ut slik at vi andre skal få mulighet til å løpe og konkurrere og drive med det vi liker. Takk til alle dere som gjør nettopp det!

Publicerat: 2019-04-04 14:00 Kommentarer (0)



Hvordan gro baller.

Før jeg begynte å løpe i 2014 trodde jeg ikke at jeg eide snev av konkurranseinstinkt. Jeg syntes litt synd på de som hadde det og som måtte streve med denne driven til alltid å vinne og være best og så bli ødelagt de gangene de ble slått av noen andre. Jeg hadde også observert at de som hadde for mye av dette, oftere hadde det emosjonelt tøft og oftere havnet i konflikter. Jeg var veldig glad for å slippe å bli plaget med en slik ekstra byrde.

Men så begynte jeg altså å løpe og noe endret seg. "Enkelte" (les samboer) begynte å påstå at jeg var konkurransepreget. Først var jeg sterkt uenig, for slike, primitive instinkter skulle ikke jeg være bekjent av. Etter som tiden har gått og løpingen har utviklet seg, så skal jeg innrømme at jeg kan kjenne trigging av noe som kan gå under definisjonen konkurranseinstinkt, i sportslige sammenhenger eller på en løpetur i fjellet når jeg oppdager en person foran meg.

a) På denne turen på Godøyfjellet oppdaget jeg raskt at vi hadde en guttegjeng på 4 stykker bak oss. Jeg kjente hvordan konkurranseinstinktet snek seg gradvis mer frem. Målet ble å ikke la dem hente oss inn. Begynte etter hvert å fundere på om det er best å la seg jakte på eller om det faktisk er bedre å være den som jager. Jeg konkluderte med at begge alternativene har sine fordeler og ulemper. Pga noen "helt nødvendige" fotostopp, tok de oss  igjen, kun en liten periode... Historien fortsetter under bilde b)

Det betyr ikke at alle som løper er konkurransemennesker, men jeg tror at personer som løper av de samme grunnene som jeg gjør; ville utvikle potensialet sitt og se hvor god man kan bli, raskt vil oppdage at det medfølger en "viss" grad av konkurranseinstinkt.

Litt konkurranseinstinkt er heller ikke å forakte, så lenge det ikke blir altoppslukende og ødeleggende for relasjoner til andre. Det kan fungere som motivasjon, til å orker å gjøre den treningen, som skal til for å nå de målene man har satt seg. Man trenger ikke konkurrere mot andre. Det er plenty av muligheter bare det å konkurrere mot seg selv. For eksempel det å klare å gjennomføre et løp, holde helt frem til målstreken eller slå sin forrige tid.

Jeg tror ikke det er det å vinne over en annen, som gir meg den største gevinsten, men det å få utløst den fantastiske følelsen i kroppen og hode når jeg har klart det. Det er følelsen jeg jakter på. Kanskje det egentlig er runners high jeg snakker om? Følelsen kan nemlig oppstå i meg uten en potensiell konkurrent i nærheten også, så lenge jeg slipper meg løs, som her.

Det jeg har oppdaget er at trigging av instinktet kan utløse en euforisk tilstand i hjernen, en skikkelig boost. Dette er det som har overrasket meg mest. Det er som å sette bilen i sportsgir og trøkke klampen i bånn! All trøtthet forsvinner, man får uante krefter, frykt avtar, man føler seg sterk og man kan jage på. Det er som en rus. Denne veldig positive effekten har jeg oftest opplevd på løpeturer i fjellet, enten det har gått oppover eller nedover. Ser jeg noen foran meg eller har noen bak meg, så settes dette giret inn, nesten automatisk og tidvis umerkelig, spesielt hvis den (de) andre skulle være av hannkjønn. Det gir en ekstra utfordring, noe å strekke seg etter. Det var da jeg kommenterte til samboer, at jeg følte meg skikkelig maskulin, som en testobombe, etter et slikt inntruffet tilfelle på fjellet, at han svarte tørt at; "Ja, det er rett før du gror ut baller!"

b) Da guttegjengen hadde tatt oss igjen på toppen av fjellet, begynte den ene i gruppen plutselig å rase nedover fjellsiden på dette strekket du ser på bilde. Bare at på den aktuelle dagen var det snø i tillegg. Jeg kjente at det klikket i hode på meg og sportsgiret ble aktivert, jeg bare MÅTTE henge på og ta ham igjen.

c) I bunnen av bakken gikk smilet helt rundt, som her! Kroppen vibrerte av liv og hode føltes euforisk! Jeg ville mer!! Gi meg mer! Det var da jeg fant ut at jeg måtte skrive et innlegg om dette og det var også da jeg fikk den ballegroende setninger fra min lojale samboer, som må holde ut med dette hormonjunkiedyret.

Noen som kjenner seg igjen?

Publicerat: 2019-03-21 14:02 Kommentarer (0)



Gran Canaria, et stiparadis.

Oppe i fjellene på Gran Canaria er det skjult en helt egen fantastisk verden med et utall stier og spektakulær natur, som er vel verdt å utforske, i tillegg til den vanlige solferien man oftest trekkes til på denne øyen.

Visste du at det fantes vulkaner på Gran Canaria?

Julen 2018 valgte vi å tilbringe på Gran Canaria, et veldig bra valg for en som ikke lenger trenger den norske julen for å føle seg lykkelig! Vi fikk 10 dager med perfekt vær, behagelig varme og sol. Vi fikk også oppleve calimaen fra Afrika. Det er sand fra Afrika som blåser over på Canariøyene. Den legger seg som en dis, som kan ligge i dagevis. Jeg syntes det var interessant å få oppleve dette, spesielt siden den ikke ble værende mer enn et par dager.

Når vi besøker Gran Canaria har vi alltid leiebil. Feriene har blitt mer og mer aktive de siste årene. Denne gangen var vi på fjellturer 7 av 10 dager. Nye steder hver dag. Det fine er at det er et hav av andre tur/løpemuligheter også, som ligger å venter til neste gang vi besøker øyen.

Jeg har plukket ut 2 turer, som eksempel på hvor variert og flott det kan være. To steder som var helt nye for meg og gjorde ekstra inntrykk, pga det var annerledes og spennende. Mulig jeg kan skrive om noen av de andre turene også i et annet innlegg, hvis det er av interesse. Det er så mye fint å ta av!

Vulkanen Bandama (Caldera de Bandama) mellom Telde og Las Palmas.

Vi er glad i vin til god mat. Når vi er ute å reiser prøver vi å drikke lokal vin. Vi fikk et tips om å besøke Gran Canaria sin største vulkan, der vinen vi drakk kom fra. Vulkan på Gran Canaria? Det visste jeg faktisk ikke. Kelneren anbefalte sterk at vi besøkte stedet, fordi det skulle være mulig å gå ned i den utdødde vulkanen. Vi fant ut at det var muligheter for løping og turer der, og i område rundt. Det viste seg å være et magisk sted. Det var laget flott til med egen inngang til vulkanen og vei ned i krateret. Porten stenger kl.17.00, så det var viktig at vi var oppe igjen til da. Det ble oss fortalt at det også bodde en person nede i vulkanen.

Fin tillaget og vedlikeholdt vei ned i vulkanen.

Det var en helt egen stemning i vulkanen, det var som å gå ned i en annen verden, helt isolert fra resten av øyen. Jeg fikk tanker om serien "Lost" og om UFO'er, som plutselig dukket opp. På vei nedover kommer det "sneilende" oppover en krokrygget gammel mann med stokk. Det slår meg at det må være han, som bor i bunnen av vulkanen. Det viser seg å stemme. Vi utveksler noen fraser og han er nøye med å påpeke at vi må være oppe igjen til porten stenger. Nede i bunnen er det frodig og vakkert. Vi kommer oss opp igjen i tide. 200 meter fra toppen tar vi igjen den gamle mannen. Jeg forestiller meg at dette er hans daglige tur. Det tok ham minst 3 kvarter å komme opp. Jeg forstår ikke hvordan han klarer å bo der nede uten innlagt vann eller strøm.

Vulkanens vokter og beboer. Humor hadde han og. Han lurte på om jeg hadde tillatelse for hunden vår. Jeg lurte på om jeg kunne få ta et bilde av ham, han svarte ja og gikk videre...

Jeg vurderer å løpe ned igjen og løpe det jeg klarer opp igjen på 20 minutter, men lot det være. Det viser seg nemlig at det er flere Stravasegment der, noe som trigger en primitiv hjerne, som alltid vil se hva som er mulig. Det er ca 250 høydemeter fra kraterbunnen til toppen.

Nede i vulkanen var det frodig med frukt- og svære Eukalyptustrær. Et helt unikt sted, skjermet fra resten av verden.


El Molino de Viento, ved Mogan.

Rett før Mogan ligger El Molino de Viento, vindmøllen. Det er der du passerer en stor vindmølle ved veien(!) Vi parkerte på oversiden av veien og så bar det oppover. Fra start er det umulig å se og forestille seg hvordan man skal klare å gå rett opp fjellveggen. Det er en sånn fjellvegg du finner i cowboy land, meget fascinerende! Fjellsiden lå i skyggen, noe som gjorde at hunden vår for en gang skyld ikke følte at det var for varmt og var den som endte opp med å "dra" oss til topps.

En meget fornøyd liten vovv. Hun trakk oss oppover, som en gjeterhund.

Hun har høydeskrekk, men glemte helt av den frem til vi kom opp i solen på toppen. Det gikk en fin sikk-sakk sti hele veien opp. ca 20 høydemeter fra toppen måtte vi løpe/gå på en smal sti langs med fjellveggen. Jeg var spent på hvordan hode mitt skulle takle dette, jeg har også høydeskrekk. Det gikk bra, pga at jeg løp. Løping trigger adrenalin, som hemmer høydeskrekk hos meg, praktisk oppdagelse. Erfarte dette første gang da jeg deltok i Romsdalseggen-løpet for 3 år siden.

Løping rett under rimmen, normalt sett ganske skummelt, men ikke med adrenalin i kroppen. Man ser ned på Mogan herfra.

Råkult landskap! Ser nesten ut som Gran Canyon.

På toppen ble vi møtt av en kraftig vind og flere sti-muligheter i forskjellige retninger. Vi returnerte ned igjen etter en liten runde på platået og ca 730 høydemeter tilsammen.

Veldig godt å ha ordentlig grep på skoen når man forserer slike steder (Reklame: Hoka Speedgoat 2, bare hvis du lurte)

Det var turen opp til platået, som gjorde denne turen spesiell.

Det var relativt kraftig vind da vi først kom oss opp på platået. Her kunne vi løpt langt innover.

Vi fikk noen fantastiske dager med flotte naturopplevelser, som gjerne kunne vært utvidet.

Ønsker du flere forslag til turmuligheter på Canariøyene, så sjekk ut denne linken her

Publicerat: 2019-02-11 15:09 Kommentarer (0)



Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket.

Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket startet i parken i Ålesund, som lå nydelig i snø.

I går snek jeg meg ut i vinterlandet. Jeg er fremdeles ikke bra i leggene, men tenkte at en forsiktig løpetur med Hoka Speedgoatsko (veldig god demping og godt grep også på snø, #snikreklame) og tildekte stier ville gjøre at belastningen ble minimal på leggene.

Hoka Speedgoat 1 med løpegamasjer, fungerte veldig bra!

Det å løpe i og på snø er noe helt eget. Det er stille, mykt og tidvis spennende, fordi man ikke alltid vet hva som ligger under snøen. Når det i tillegg løpes i mørke, blir opplevelsen enda mer intens og fantasitriggende.

Jeg løp etter mørkets frembrudd bak fjellet i Ålesund, langs Borgernesvei, sti. Det er en grei rute på til sammen ca 9 km frem og tilbake fra der jeg bor. Det snødde, jeg hadde ikke lys med, fordi jeg liker å utfordre meg i mørket. Snøen bidro til akkurat nok lys slik at jeg kunne se hvor stien gikk. Det å løpe uten å se 100 % klart, øver opp andre sanser, noe jeg ser på som en bonus.

Dette er meg i denne andre dimensjonen jeg snakket om. Jeg er ikke redd, ser bare slik ut.

Jeg kom overraskende lett inn i en fin flyt og kjente hvordan endorfinene ble frigitt. Lykkefølelsen dukket unormalt raskt frem. Det var som å løpe inn i en parallell dimensjon. Det var stille, tåkete og det lavet ned med snø. Innhyllet i dette, kjente og hørte jeg pusten og forsvant inn i denne annerledes tilstanden, ganske så alene. Passerte en annen løper med hodelykt og en person som gikk tur, ellers ingen. Jeg kjente ingenting feil i leggene og ble positivt overrasket over å oppleve en viss form for utholdenhet, som jeg ikke hadde regnet med. Stien opplevdes "lys". Da det plutselig åpenbarte seg totalt svarte partier på stien, pga vann, var det som å skulle hoppe over uendelige avgrunner. Hode mitt er både visuelt styrt og fantasirikt, så det krevde irrasjonelt mot å faktisk trakke ut i denne "avgrunnen" og oppleve at jeg ikke falt ned i den. Jeg klarte å holde en jevn rytme, hørtes ut som trav eller som et gammelt damplokomotiv, det opplevdes nesten hypnotisk etter hvert, noe som ga energi.

På vei tilbake innså og følte jeg at det å være i stand til og få lov til å løpe er en fantastisk aktivitet, som jeg virkelig vil gjøre veldig mye for å klare å beholde og kunne fortsette med i lang tid.

Sprekkeferdig av endorfiner etter en times løpetur i drømmeland.

Har du ikke prøvd å løpe i snøen og i mørket, så kom deg ut når du har muligheten. Ikke gå glipp av en annerledes løpsopplevelse!

PS. Du bør kanskje bruke hodelykt, for sikkerhetsskyld. Å løpe uten lys kan medføre uventede (eller forventede) uønskede konsekvenser, som jeg ikke tar på meg skylden eller ansvaret for. Ikke la deg forlede av den ovenforstående teksten.

Publicerat: 2019-01-17 17:06 Kommentarer (0)



Yohooo, I'm back!

For litt over et år siden takket jeg foreløpig for meg, som blogger på Runners World etter ca. 3 år. Jeg trengte å finne ut av litt forskjellig, dessuten utviklet jeg en løpeskade, som har hengt med gjennom hele 2018  og frem til nå og gjorde at jeg måtte avlyse den ene planen etter den andre utover året  Det ble mindre og mindre løpetrening, økende frustrasjon og identitetstap, som løper og tiltagende migrene (løpingen har vist seg å fungere som forebyggende migrenemedisin).

I fjor januar smalt jeg opp et innlegg på min egen blogg om alle de store planene for løpeåret 2018, det var visst litt for kjepphøyt gjort. Jeg fikk gjennomført de første løpene og så måtte jeg avlyse resten av året. Tips; Det er en effektiv måte å miste motivasjon på! Kanskje også en måte å lære litt påtvunget ydmykhet? Sett sånn i ettertid kan det kanskje også være bra å stoppe litt opp innimellom og kjenne etter hva man holder på med og hvor man er på vei, før man mister gangsynet eller i verste fall løpesteget.

Men nå er det nytt år og nye muligheter! Det er ikke sagt som en klisjé. Optimismen er tilbake! Jeg har mange og spennende drømmer, som gir meg pågangsmot, men som jeg ikke våger å sette ord på enda, fordi jeg ikke vet hvor fort det går å trene løpeformen opp igjen. Jeg vet ikke hva leggene mine tåler enda, derfor løpes det ikke mange km i uken, men det trenes i tillegg; både spinning, styrke, innendørs roing, litt yoga og turer.

Elsker store trær og å oppleve forskjellige steder i verden med løpeskoene på! Mer av dette takk!

Godt å være en del av Runners World familien igjen og kunne få være med på å muligens inspirere andre, uansett nivå, til å oppleve løpingens gleder, utfordringer, tidvis frustrasjoner og uendelige potensial; fysisk, sosialt og mentalt.

Publicerat: 2019-01-10 15:55 Kommentarer (0)



Takk for meg for denne gang.


Tusen takk for 3 spennende og utviklende år under Runners World sine vinger!

Jeg har kommet til et punkt der jeg har måttet ta noen valg i fht hva jeg engasjerer meg i, noe som har medført at jeg nå avslutter mitt bloggerforhold på RW og fortsetter veien videre "ut i den store verden" gjennom blant annet min egen blogg; angelikasverdrup.com. Løpeinteressen har ledet til så mye spennende og jeg har sagt ja til så mye, at behovet for å rydde litt opp har meldt seg. Jeg skal innrømme at det både er skummelt og litt vemodig å gi slipp på RW, men jeg innbiller meg og håper at jeg fortsatt kan ha et samarbeid med Runners World i fremtiden, på en eller annen måte.

Det går så fort at jeg blir uklar :) Løper mot en spennende fremtid. Det ligger mye å venter i 2018!

Jeg må få takke for muligheten jeg har fått gjennom RW, fra den spede begynnelsen for 3.5 år siden, som sjenert jogger frem til den løperen jeg har blitt i dag. Må også takke alle dere som har lest blogginnleggene og fulgt utviklingen min, dere har vært med på å motivere meg videre. Håper dere har fått litt inspirasjon underveis også.

Jeg forsvinner ikke fra jordens overflate, jeg blir bare å finne på litt andre steder enn på bloggen til RW. Jeg kommer fortsatt til å utvikle løpingen og skrive om mine erfaringer, for interessen er langt fra kjølnet. Den er under stadig utvikling, på alle måter!

Bevar gleden, kjenn på friheten, grip dagen og sjansene som byr seg.

Tusen takk alle sammen! (snufs, dette var tøft å gjennomføre...)

Publicerat: 2017-12-20 16:24 Kommentarer (0)



52 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Kan du hjerte- lungeredning (HLR)? Er du klar til å forsøke og redde liv om et medmenneske faller ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

Det er noe magisk med Oslo maraton. Det var her, i 2012 med «10 for Grete», mitt løpeliv virkelig ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser