Abelone Lyng - Oslos Bratteste 2019 - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Oslos Bratteste 2019

Hva får over 3000 folk til å frivillig løpe, gå, krabbe og krype fra bunnen av Wyller-løypa og hele veien opp til Tryvannstårnet en kald, våt og særdeles gjørmete lørdag i slutten av september?

Hva er motbakkeløp?

Motbakkeløp. Smak litt på det ordet. Et løp som i all hovedsak går oppover. Gjerne i et bratt og ulendt terreng. Et løp som vil få deg til å hive etter pusten, sende pulsen til himmels og gi deg syre i låra. Rett og slett et ganske brutalt løps konsept. Høres det fristende ut? Enten så nikker du energisk på hodet nå, kanskje med mange «gode» motbakkeløp i minne, eller så setter du opp en grimase og tenker noe i duren «ikke om du hadde gitt meg en million kroner». Eller kanskje du tenker litt som meg, at dette høres ut som en real utfordring, en utfordring som både skremmer og frister på samme tid og som det er vanskelig å si nei til. 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Du skulle kanskje ikke tro at et løp på 2,7km med 407 høydemeter skulle by på noen problemer for en fjellgeit-wannabe som meg som gjerne deltar på lange fjelløp med flere tusen høydemeter. Og det stemmer jo. Jeg har flere ganger tatt turen fra Bogstadvannet og opp til Tryvannstårnet på blåsti, alltid med mange kilometer i beina fra før, og kan ikke si annet enn at jeg koser meg med dette siste bratte partiet. For jeg er jo litt sær når det kommer til dette med bakker. Jeg synes bakker er helt topp. I motbakkene gå tempoet ned og jeg bruker andre deler av kroppen slik at de musklene jeg bruker mest når jeg løper flatt får hvile. Jeg har også en evne til å kunne gi fart i oppoverbakke, for selv om jeg ikke helt skjønner hvordan, så har jeg stukket av med seier i bakkesprinten til løpet Nøklevann Rundt (det løpet er forresten rett rundt hjørnet og anbefales varmt du kan lese om mine opplevelser fra det løpet her). Bakken som går under navnet «Dreperen» og «den onde søstra» kommer helt på slutten av løpet og har knekt mange løpere opp igjennom tidene. Men dette er en kort bakkesprint som kommer på slutten av et 9,8km langt kupert løp og kan på ingen måte sammenlignes med en 2,7km lang oppoverbakke med til sammen 407 høydemeter.

Det er en første gang for alt

Så å gi alt jeg kan fra bunnen av en veldig lang og bratt bakke, det var noe jeg aldri hadde gjort før og helt ærlig ante jeg ikke hva jeg skulle forvente å bruke av tid, hvordan det ville føles eller hvordan jeg skulle angripe denne utfordringen. Så klart, jeg hadde en viss anelse om at dette ville gjøre vondt og jeg skjønte vel at det å gi alt opp den første bratte kneika ikke ville være kjempe lurt og jeg har kommet meg opp fra bunnen av Oslo vinterpark til toppen på under 30 minutter før, så et sted mellom 20 og 30 minutter var reelt. Men siden dette var mitt første motbakkeløp bestemte jeg meg for å ta det som en god trenings og lærings økt. Ikke ha noe spesifikt mål annet enn å komme meg opp bakken så bort som mulig og ta med meg lærdom på veien.

Så, lørdag ettermiddag trasket jeg altså oppover veien fra Voksenkollen T-banestasjon til Tryvannstårnet. Tåka lå tett og det var regn i lufta. Jeg var spent på hvordan traseen så ut etter fredagens heftige regnskurer. Folk som hadde startet i de tidligste puljene kom gående nedover mens jeg gikk oppover. De så svette, slitne, møkkete og fornøyde ut. Godt tegn.

Jeg plukket opp startnummeret mitt, svippet innom sponsor teltene for å sjekke hva de hadde av tilbud før jeg begynte å bevege meg nedover i retning start. Turen ned skulle jeg bruke til å varme opp litt samtidig som jeg skulle gjøre meg kjent med traseen og forholdene. Og heie på løperne så klart.

Jeg var i en av de siste puljene. Oslos Bratteste er organisert med puljestart som er lagt opp delvis slik at de raskeste starter til slutt og delvis etter hvor mange som er i de forskjellige puljene for å forhindre propp på de smale partiene. Lurt.

Derfor kom det stadig vekk en jevn strøm av løpere oppover mens jeg løp nedover. Traseen var våt og gjørmete, men samtidig ikke så ille som jeg hadde vært redd for. Jeg hadde sett for meg partier hvor man måtte krabbe oppover i gjørme, men selv om dette ikke var dagen å løpe opp Wyller i vanlige asfaltsko så tenke jeg at dette ikke skulle by på problemer så lenge man hadde de riktige skoene på seg. Noe jeg visste at jeg hadde.

Jeg vekslet mellom å småjogge og å slippe beina helt på vei nedover bakken samtidig som jeg fikk med meg navnene og utfordringene på de forskjellige partiene og kneikene. Det er tre mellomtider i Oslos Bratteste; Helveteskneika (den bratteste delen av løypa som kommer ganske så brutalt helt i starten av løpet), Platået (midt partiet som består av 500m med flatmark og, utrolig nok, en bitteliten nedoverbakke) og Svingen (som er en lang oppoverbakke som, ja du gjettet riktig, inneholder en stor sving). Så er det bare sjarmøretappen igjen. De siste 200m bratt opp til målstreken der folk står og heier deg inn mens kommentatoren leser opp resultater og nytt fra ute i løypa.

På vei ned til mål så jeg mange slitne folk, noen gikk andre prøvde å småløpe. På de bratteste partiene var det ikke mange som smilte. Ansiktsutrykkene viste at dette krevde en skikkelig innsats. Krokryggede og fokuserte jobbet folk seg oppover Helveteskneika, og da de passerte mellomtiden på toppen av kneika kunne man se lettelsen i blikkene deres. Den følelsen av å ha kommet seg opp den bratteste kneika, nå var det verste gjort på en måte.

Den så heldigvis ikke så lang ut denne «helveteskneika» men jeg tenkte at det ikke ville være spesielt lurt å gi alt opp her. Da ville jeg få svi skikkelig hele resten av løpet. Så jeg skrev meg bak øret at jeg ikke skulle la meg rive med i starten.

Fra bunnen av Wyller til Tryvannstårnet på 24 minutter og 30 sekunder

Nede i startområdet tok jeg et par turer på do før jeg vrengte av meg overtrekks klærne og leverte posen min til bilen som skulle sørge for at tingene mine ville ligge i mål området når jeg nådde Tryvannstårnet om en liten halvtime. Så tok jeg noen korte og raske drag for å få beina i gang og forberede kroppen på max-puls før jeg ble sluset inn til start. Jeg så meg rundt på de andre damene på startstreken. Her var det flere raske damer så det ut som. Stemningen var god, latteren satt løst samtidig som man kunne merke en lett nervøs spenning. Om litt var det vær tur til å pese opp bakken og vi ønsket hverandre lykke til.

Startsignalet gikk og på et blunk var alle tankene om å beherske seg opp den første kneika forduftet. Jeg prøvde å holde følge med de raskeste jentene i puljen min, for det kjentes ikke så ille ut. Så Helveteskneika var unnagjort før jeg visste ordet av det. Men så begynte jeg å slite. Nå som det ble en slakere oppoverbakke klarte jeg ikke å få beina ordentlig i gang og komme opp i et raskere tempo. Beina kjentes allerede fryktelig tunge ut og jeg merket hvor rask pulsen min var og at den neppe kom til å bli roligere før toppen var nådd.

Og det var enda «langt» igjen.

Da jeg passerte drikkestasjonen halvveis i bakken stoppet jeg ikke for påfyll. Nå var det ikke stort mer enn 10-15 minutter til mål tenkte jeg, og i målområdet har jeg mer enn nok tid til å få i meg både vått og tørt. Jeg visste at så fort jeg kom meg over kneika ved drikkestasjonen ventet det en nedoverbakke og et flatt parti. Det ville gi beina litt hvile, men jeg hadde ingen planer om å ta det rolig der, for det er en strekning man kan vinne mye tid på hvis man vil. Så jeg slapp beina i nedoverbakken og prøvde å holde tempoet oppe helt frem til oppoverbakken begynte igjen.  

(Foto: Sylvain Cavatz)

Jeg følte meg knekt da jeg begynte på siste mellomtid. Beina ville ikke mer, og lårene skrek om nåde da jeg så et kjent fjes midt i Svingen. Sylvain gliste bak kameraet. «Smil Abelone! Du elsker jo bakker…»

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Ansiktsuttrykket mitt sier vel mer enn tusen ord. Jeg hadde vondt, jeg var sliten og jeg hadde allerede spurt meg selv minst 100 ganger hva i all verdens land og rike som er galt med meg siden jeg utsetter meg selv for slik pinsel.

Men å møte på Sylvain der var nok det som ga meg vilje til å ta meg sammen og gi på det siste lille stykket inn til mål. «The end is near» sa han og jeg lurte litt på om han snakket om et nærliggende hjerteinfarkt eller noe, for det føltes som om jeg var døden nær akkurat da. Men han fulgte meg et lite stykke, fortalte meg at jeg ville klare det, at det bare var litt mer enn 200 meter igjen til mål.

Og det var det som skulle til. Jeg ignorerte alle signaler fra lår og legger om å gi opp og satte opp farten den siste lille kneika opp og inn over målstreken, med et smil om munnen. Det tok ikke mange minuttene før alt det vonde var glemt. Kroppen hadde det helt fint, lårene var litt slitne, men ikke stive som jeg hadde trodd de kom til å bli. Faktisk så slo det meg at jeg fint kunne tatt turen opp en et par ganger til, ikke i samme hastighet selvfølgelig, men i mitt normale tempo hadde det gått bra. Og det fortalte meg to ting:

1.      Jeg hadde ikke gikk alt, selv om det føltes slik underveis.

2.      Jeg har mye å lære når det kommer til det å ta kroppen helt ut.

 

Vondt og godt på samme tid

Du har kanskje lest innlegget og tenkt at nei, dette høres bare vondt ut, ikke snakk om at jeg skal betale en krone for å utsette meg selv for noe sånt. Men saken er at det å utfordre seg selv på denne måten, virkelig kjente på at man må gjøre en innsats for å nå mål, det er en utrolig god følelse.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og her kommer greia med motbakkeløp; det er du selv som bestemmer hvor hardt det skal være.

(Foto: Sylvain Cavatz)

For dette er en bakke de fleste kan klare å komme seg opp uten å føle at man er nær et hjerteinfarkt. Folk i alle aldre, fra barn helt ned i barnehagealder til godt voksne damer og menn stabbet seg opp til toppen av Oslo på lørdag. De gjorde det i det tempoet som passet for dem. Noen brukte over en time, andre spurtet opp på 15 minutter. Du velger selv hvor ubehagelig det skal være. Og selv om det gjør vondt, så velger altså folk å gjøre dette om og om igjen. I år var det Oslos Bratteste 10-års jubileum, og flere av deltagerne jeg snakket med hadde løpt Oslos Bratteste flere ganger før. Det er et treningsmål for mange. En test av formen. Og det er et løp som er lett tilgjengelig for folk som bor i og rundt Oslo.

Klarer jeg å komme meg opp bakken litt raskere neste år?

Dette blir nok ikke siste gang jeg løper Oslos Bratteste heller og nå som jeg har en tid å forholde meg til så er det også morsomt å se om jeg kan slå min egen pers neste år. Og det skulle ikke være umulig. Men det krever nok at jeg tar et par økter opp og ned Wyller i forkant. 

 


 

Utstyrsliste:

Jeg så mange som hadde kledd veldig godt på seg opp bakken. Mitt tips på et så kort løp som bare går rett opp er å heller kle litt mindre på seg for du blir fort varm på vei opp Wyller. Her er hva jeg brukte på lørdag, en våt og kjølig dag i oktober. Og jeg frøs ikke et øyeblikk.

Sko: X-talon 210 (ble også brukt av vinner i herreklassen og flere av løperne i topp 10)

Klær: Base elite t-skjorte, racer shorts, buff og race elite pro sokker fra Inov-8

(Foto: Sylvain Cavatz)

Kategorier:
Løp 
2019-10-03 14:23, visad 2246 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser